Det var på disse to gårders grunn at Vestsiden grodde opp. Først ved byutvidelsen i 1920 ble hele Moldhaugen og noe av gården Knardal, nemlig endel av strandstedet Knardalstrand innlemmet i byen.
Både Bjørntvet og Klyve er meget gamle gårder. På åsene bak gårdene finnes gravrøiser som skriver sig fra Bronsealderen. Spesielt på «Røisåsen» ovenfor Bjørntvet er røisene av en betydelig størrelse. Fra Vikingetiden finnes vel bevarte gravhauger både på Bjørntvet og Klyve. Særlig vel kjent er de tre store haugene oppe ved Bjørntvetgårdene. På Klyve ser man like nedenfor hovedgården mellem Rugla og Dyrendal ennu 4-5 ganske store hauger som ligger efter hinannen i retningen nord-syd. Oppe i utmarken like nord for den øverste Klyvegård («Pers Klyve») finnes også spor av en rekke gravhauger som dog er sterkt sammensunkne og tilgrodd og de er derfor lite iøienfallende. Også nede ved Vestsiden ovenfor bydelen Grønland kunde man ennu så sent som omkring 1920 se tre ganske store gravhauger (populært kalt «Perse-haugene»). Disse er nu helt utjevnet som følge av den nye bebyggelse som er reist på stedet (Tørmogaten nr. 5, 7 og 9). Haugene ble desværre ikke på forhånd undersøkt av sakkyndige og heller ikke fotografert.
Om Bjørntvet og Klyves eldste historie vet man selvsagt litet. De er leilighetsvis nevnt i gamle diplomer fra middelalderen, men uten at man kjenner nærmere til eiendomsforholdene.
Det har været hevdet bl.a. av Alexander Bugge, at gården har været sete for småkongene i Grenland. Noe positivt bevis herfor kan neppe føres, men visse forhold bl.a. de usedvanlig store gravhauger ved Bjørntvetgårdene gjør det ikke uantagelig at teorien kan være riktig.
Et spørsmål som uvilkårlig melder sig i denne forbinnelse er om Eidanger-Bjørntvet og Solum-Bjørntvet opprinnelig har været én gård således som navnet og gårdenes beliggenhet tversoverfor hverandre ved elven kan tyde på. Ingen kan vite det, men gode grunner synes å tale for en sådan antagelse. lsåfald har Grenlandskongene hat en gård av anseelige dimensjoner fra Eidanger og opp mot Skien.
Den opprinnelige Bjørntvetgård i Solum som omfattet både det nuværene søndre og nordre Bjørntvet, må allerede i Middelalderen være falt fra hinannen. Et brev fra 1397 (Dipl.Norv. X s.76) er således utstedt på «sydra gardhnom à Bjarnatuit sæm ligger i Solæima sokn».
Nonneklosteret på Gjemsøy ved Skien ble opprettet omkring år 1100 og samlet sig efterhvert et meget betydelig jordegods. Det var derfor ganske naturlig at nabogårder til klostret - som Bjørntvet og Klyve - i tidens løp ved kjøp, makeskifte, arv eller gave efterhånden ble klostergods. Klostret festet dem bort mot årlige avgifter i naturalier, eller penger. Ved Reformasjonens innførelse i 1530-årene ble klostergodset inndradd under kronen. Adskillig av godset ble av Fredrik III solgt til endel rikfolk i Skien, således også Klyve og Bjørntvet. Omkring midten av 1600-årene innløste de daværende brukere gårdene, som derefter ble deres odelgods.
Det var Tomas Kjeldsen (f. ca. 1590 d. ca. 1660) som var bruker av denne gård og innløste den til eiendom. Han eiet forøvrig også odelsgods utenbygds. I 1640-årene eiet han således 5 huder, 7 skind i Nedre Bjørntvet i Eidanger foruten gårdene Mule og Grava. Se nærmere Porsgr. I s.80 f.f.
Ved gårdsmatrikuleringen i 1665 ble søndre Bjømtvet i Solum sat i en skyld av 10 huder. Tomas Kjeldsen var da død. Hans enke Gunhild og sønnen Kjeld Tommesen var eier av 5 huder hver i gården. Søndre Bjørntvet strakte sig dengang langs elven fra Lensmannsdalen (tvers overfor Borgestadholmen) til Klyvebekkens daværende utløp i Porsgrunnselven, Moldhaugen dog undtatt. Tollnes og Lahelle var husmannsplasser under gården. Vestsiden med dens økende bebyggelse lå også under gården.
Efter Gunhilds død overtok sønnen Kjell Tommesen hele gården, som efter hans død i 1705 gikk over til sønnen Tomas Kjeldsen. Gården ble så delt mellem hans sønner Kjell og Jon Tommesen i 1720, og eiendommen fulgte senere slekten sønn efter far i 150 à 200 år.
Denne gård ble ved matrikuleringen i 1665 sat i samme skyld som Bjørntvet, nemlig 10 huder.
I slutten av 1550-årene var Nils Klyve bruker av Østre Klyve. Han var i 1591 utsending fra bøndene i distriktet til Christian IV's hyldning på Akershus. Hans sønn, Gunder Nilsen Klyve, var det vistnok som løste gården der likesom Bjørntvet hadde være klostergods. I skattemanntallet for 1635 står han nevnt som odelsbonde. Han eiet imidlertid odelsjord utenbygds, likesom Tomas Kjellsen Bjørntvet. Således eiet han i Eidanger Jønholt og Skramsund (Sundjordet?). Han må ha været en velstående mann. Om hans eiendommer samt om salget av Tollbodøen henvises til Pgr. I s. 27 ff.
Hans sønn Harald Gundersen overtok Klyve efter ham og ved hans død delte hans sønner Nils, Gunder og Christen bruken av gården mellem sig. Den ene av dem, Nils Gundersen var gift med Maren Kjellsdtr. Bjørntvet og hadde sønnen Gunder Nilsen, som var gift med Marichen Hansdatter. Hun ble enke i 1728, men giftet sig allerede året efter i 1729 med Gunder Solvesen Buer som dennes femte hustru. Ved dette ekteskap og ved senere kjøp ble Buer eier av halve Klyve med lastetomter og grunnleier. Efter Buer og hustrus død gikk Buers part i Klyve over til Marichens sønn av første ekteskap, Niels Gundersen, og til svigersønnen, Lars Jensen Forbech. De solgte eiendommen til Nils Aslaksen som allerede ved ekteskap (?) var blitt eier av den annen halvpart i gården. Niels Gundersen holdt dog tilbake 1 hud, nemlig strekningen fra Heigaten i vest til Klyvebekken i øst og fra Klyvegaten eller Klyvebekken i syd til henimot Klyve skole i nord, herunder også Nybergåsen. Nils Aslaksen var eier av resten, 9 ½ hud.
Nils Aslaksen delte eiendommen mellem sine tre sønner Aslak, Christen og Isak Nilsen. Aslak og Christens parter ble efterhånden solgt til forskjellige eiere bl.a. til sorenskriver, Jonas Wessel på Bjørndalen. Hans part gikk senere over til sønnen prokurator Hans Wessel og svigersønn foged F.C.S. Borchsenius «Futeklyve»).
Isak Nilsen Klyves part gikk over til sønnen Hans P. Isaksen som i 1839 overdrog den til prokurator Wessel hvorved denne ble eier av den vesentligste del av gården. Han overtok senere også sin svoger foged Borchsenius's «Futeklyve» og utvidet ellers sin eiendom ved kjøp av jord, således parter av Tollnes. Da han i 1864 ble borgermester i Fredrikshald og forlot Solum, oppdelte og solgte han sin betydelige jordeiendom som derved kom på en rekke nye eieres hender som selvstendige gårdsbruk.
Bygningene på «Futeklyve» brandt ca. 1870. Også gamle dokumenter strøk med i brannen deriblandt gamle grunnbrev på tomter på Vestsiden.
I 1866 ble Hovedgården som i en rekke år hadde vekslet eiere, kjøpt av Solum kommune til gamlehjem. Kommunen har efterhvert erhvervet også tilstøtende deler av Klyve og den største part av Klyve kom således på Solum Kommunes hender.
Som tidligere nevnt holdt Gunder Solvesen Buers stedsønn, Niels Gundersen, tilbake 1 hud av Klyve da han i 1752 sammen med sin svoger Forbech solgte Klyve til Aslak Nilsen. lallefald en del av det han holdt tilbake ble ryddet for skog og oppdyrket i hans eiertid. Efter Niels Gundersens død ble hans part - 1 hud - av Klyve i 1788 av dødsboet solgt til Gunder Madsen Asdal og Anders Aasoldsen Rougtvedt som delte parten mellem sig.
Gunder Asdal beholdt den østlige del langs Smedgaten (Klyvebekken) og nordover. Parten ble i 1784 overdradd til sønnen Hans Jacob Gundersen. Efter ham gikk den i 1806 over til hans sønn Isak Gundersen. Hans J. Gundersen oppførte omkring 1810 den såkaldte «Gundersgård» (nu Klyvegaten 5) som ennu eksisterer om enn i sterkt forandret skikkelse. De tidligere ganske store uthusbygninger som hørte til gårdsbruket, er forlengst revet. Såvel «Gundersgården» som gårdsbruket «Gundersensjorder» kom efterhvert på forskjellige hender. Jordene ble utstykket til hustomter eller mindre bruk. «Gundersgården» tilhører nu Vestre Porsgrunns kristelige ungdomsforening. «Grønland plass» og Pors treningsbane ligger på «Gundersens jorder».
Anders Aasoldsen Rougtvedts del som strakte sig fra Heigaten og østover mot Gunder Madsens part og hvortil også Nybergåsen hørte, gikk i 1791 over til hans sønner Ole Andersen og Aasold Andersen Rugtvedt. I 1826 gikk Oles part over til hans sønn Anders Olsen Rougtvedt og den halve del med Nybergåsen ble i 1834 solgt til Halvor Nils Pedersen (se brmnr. 18 og 19, Klyvegt. 9) og jordveien i 1871 til agronom Aslak Gudmundsen. På denne part av eiendommen ble omkr. 1890 oppført bydelen Grønland.
Aasold Andersens del ble i 1841 overdradd svigersønnen, Fredrik Eggert Zimmermann (se brmnr. 53, Vestregt. 21). Halvparten av løkken ble solgt til Ole Knudsen Grønsten i 1858. Hans sønnesønn Karl Johan Olsen Grønsten (f. 1862 d. 1960), solgte i 1949 tomt av denne eiendom til Porsgrunn kommune som skoletomt for Vestre Porsgrunn.
Den annen halvpart ble i 1876 solgt til gårdbruker Jonas Christensen som i 1918 solgte den til verkseier Chr. J. Reim.
Som tidligere nevnt overtok Kjell Tommesen gården Bjørntvet efter sin far Tomas Kjellsens død ca. 1660.
I 1685 overdrog imidlertid Kjell Tommesen «Rødningspladsen eller Porsgrunden» mot årlig avgift 4 rdlr. til sin svoger, den rike Brevikskjøbmann Nils Rasmussen (Lerstang). Det avståtte stykke strakte sig «fra Molhoubugten nordefter langs med Gjærdet ofwer Aasen och derfra westerofwer til den høieste Rabbe paa Wemmelbjerg och lige i den liden Elf som løber næst til Bjerget ved Grinden och langs derfra och i Søer som skiller mellem Klyfwe Gaard och Bjørntvedt Gaard». Det vil m.a.o.si han bortfestet mot årlig avgift all grunn (med grunnavgiften) i selve Vestsiden samt desuten all grunn opp til Vemmeren, altså det som senere ble kaldt Langeløkken og Kapell- eller Kirkejordet, således også Tjenna.
Herom har foged Roughtvedt i en rapport dat. 17/3-1759 gitt følgende fremstilling:
«Søndre Bjørntvet skylder 10 huder. Fra denne gård skal være solgt ved skjøte av 21/10-1685 (som ikke nu er at finde eller skaffes avskrift av) et stykke jord eller grund hvorpå det halve Porsgrunds vestre side nu er bygget, til Niels Rasmussen i Brevig for 300 rdlr. med den reservasjon at når han igjen fik i sinde å selge det skulde det først tilbydes eierne av Bjørntvet. Desuagtet selger denne Niels Rasmussens enke i året 1695 bemeldte grunn til hr. brigadier Arnoldt på Borgestad gård mod hvilket salg opsidderne den tid på Bjørntvet Kjeld Tomassen på hans sønner Tomas og Ole Kjeldsens vegne gjorde protest ved tinget den 2. november samme år ved skjøtets lysning og formente at sådant salg var ulovligt siden grunden ikke først var ham eller dem tilbudt - denne Niels Rasmussen av Brevig og Kjeld Tomassen på Bjørntvet var ellers svogere. Derpå er siden Kjeld Tomassen død uden at bringe sagen videre i hans tid, ventelig av frygt for att føre prosess mot en så høi kontrapart.
Saken ble 31/10-1714 av Tomas og Ole Neldsen anmeldt i Arnoldts bo med krav om rett for dem til å indløse grunnen for 300 rdlr., men noen avgjørelse av kravet finnes ikke».
Affæren vidner ikke netop til ære hverken for rettssikkerheten eller for «den høie kontrapart».
Av Arnoldts arvinger ble grunnen 17/1-1714 solgt til Gunder Solvesen Buer for 1810 rdlr. Tomas og Ole Kjeldsen tilbød da dødsboets kommisærer (foged Jacob Schweder og Niels Aall) å innløse grunnen for 1810 rdlr. for å undgå prosess. De fikk det svar at de «skulde melde deris andragende til protokollen, da dem igjen videre svar skulde gives, hvilket ikke kunde efterkommes av dem som enfoldige bønder hvorved det også blev. Bønderne på Bjørntvedt som har mistet en så stor herlighet søger nu om at få innløse grunden eller i alle fald at få skylden nedsat til 6 huder», heter det tilslutt i fogdens redegjørelse.
Alle anstrengelser fra Bjørntvetbøndenes side ble således uten resultat.
Bjørntvetgrunnene i Porsgrunn forble i Gunder Solvesen Buers eie mot å svare den i 1685 forbeholdte årlige avgift av 4 rdlr. og Bjørntvets skyld ble uforandret 10 huder. Den årlige avgift ble innløst av daværende grunneier i 1881.
Efter Gunder Solvesen Buers død ble Bjørntvetgrunnene (altså bygrunnene med grunnleier samt Langeløkken og Kirkejordet i 1746 utlagt stedsønnen Niels Gundersen og svigersønnen Lars Jensen Forbech hver med en halvpart. Ved senere salg kom disse parter på forskjellige hender inntil det hele ble kjøpt av M. T. Mathiesen i 1834.
I 1870 ble Langeløkken og Kirkejordet kjøpt av kjøbmann Edvard Erichsen efter hvis død i 1880 de ble kjøpt av bøssemaker Werloe. Senere har Langeløkken flere ganger skiftet eiere inntil de ble kjøpt av Porsgrunn kommune som har fortsat den utparsellering som siden slutten av 1890-årene i stigende grad har funnet sted.
Grunnleiene innen Porsgrunn ble av Mathiesens arvinger i 1917 solgt til fattigforstander H. Krogsrud som i 1922 overdrog dem til Porsgrunn kommune som nu er eier.
Langeløkken som strakte sig på vestsiden av landeveien (nu Kirkegaten) langs Klyvebekken, og Kirke- eller Kapelljordet på veiens annen side var ubebygget like til slutten av 1890-årene. De er nu praktisk talt utparsellert i sin helhet.
Denne gård som siden 1920 i sin helhet er innlemmet i Porsgrunn har sansynligvis opprinnelig utgjort en del av Søndre Bjørntvet som den grenser til i vest og nord. Men mens Bjørntvet i den katolske tid tilhørte Gjemsø Kloster ble Molhaugens hele skyld, 1 hud, benefisert Skiens presteboel og Skiens sogneprest bortfestet gården på vanlig vis mot innfestningspenger og avgift.
Den første kjente fester av Moldhaugen var Torsten Pedersen (f.1639 d.1706). Han kom fra Røra i Solum og hørte til den gamle slekt på denne gård. Efter hans død ble enken Ingeborg Nilsdatter sittende med halve gården (½ hud), mens den eldste sønn Peder Torstensen Moldhaugen (f. 1680 d. 1760) fikk bygsel på den annen halvpart med rett til å overta morens halvpart ved hennes død eller «hvis hun godvillig vil avstå sin del.». Det later dog til at Peders bror, Lars Torstensen ble fester av de to halvdeler i 1718 og 1719. Hans sønn Torsten Larsen bygslet ½ hud i 1740. I 1749 og 1760 ble hele gården bortfestet til Peder Torstensens sønn, Christen Pedersen.
Hvor lenge Christen Pedersen sat med gården vites ikke, men i løpet av den siste halvdel av 1700 årene må den være gått over til familien Wesseltoft i Skien. De benyttet den som lasteplass, muligens også som skibsbyggeri og hadde den også som «lyststed».
Fra Wesseltoftene gikk eiendommen over til familien Wright som gjennem Lars Wright (brmnr.45, Vestregt. 2) var besvogret med Wesseltoftene. Efter hans sønn Jørgen Wrights død gikk Moldhaugen over til dennes svigersønn Carl Møller i 1813.
Moldhaugen strakte sig fra Lahelle vestover langs Molhaugkåsa og Buktekåsa, nu Fredbohavn, og derfra sørover mot Molhaugbukten. Lysthusåsen hørte til Moldhaugen.
Gjennem den søndre del av Moldhaugen gikk tidligere et mindre bekkedrag. Her var det i gamle dager bygget et par karudsdammer med stor pen fisk. Dammen hadde plankevegger og var antagelig anlagt av familiene Wesseltoft, Wright eller Møller i deres eiertid. Dammene bestod ennu for 60-70 år siden, men tjente da bare som skøitebane for barna om vinteren.
Da Jørgen Wrights svigersønn Carl Møller, måtte avvikle sin forretning og selge sine mange eiendommer som følge av tap under og efter Napoleonskrigene ble også eiendommen Moldhaugen delt og avhendet.
I 1834 solgte Møller gården til Anders Olsen Roughtvedt, «dog med undtagelse av et strandstykke i nordre ende». Dette som hadde en skyld av 3 skind ble overdradd Peter Bøyesen. Denne del strakte sig fra Lahelle «langsmed Bøyesens engstykke Bugtekåsa til Moldhaugåsen» og så videre derfra til «nogle nedslagne peler på søndre side av en grøft» og må ha omfattet det senere gdnr. 22 brnr. 2, 3 og 4. I 1832 solgte Bøyesen Buktekåsa til P. P.Svads.
I 1839 ble resten av Moldhaugen - 7 skind solgt ved auksjon til Nils Halvorsen der drev eiendommen som gårdsbruk. Efter ham overtok hans sønn, skibsfører og skibsreder Halvor Nielsen gården. Han bygger den store villamessige hovedbygning.
Gårdsbruket og den gamle hovedbygning solgte han i 1890 til Arne Johnsen Ragnhildsrød efter hvem sønnen sersjant Laurits Rød ble eier. I Nielsens og Røds eiertid fortsatte utparselleringen av eiendommen i hustomter som var påbegyndt allerede i Roughtvedts tid.
I 1839 ble den del av Moldhaugen, 3 skind, som lå nordenfor de netop omtalte 7 skind solgt til Hans Olsen Bugten og i 1849 fra denne igjen til los Realf Hansen i hvis familie den senere har været. Realf Hansens sønn, kaptein Hans Realfsen kjøpte i 1920 årene også disse 7 skind av eiendommen.
P. Bøyesens anpart av Moldhaugen, 2 skind ble i 1844 solgt til Peder Nilsen. Efter ham overtok sønnen los Nils Pedersen og efter ham igjen hans sønn kaptein Peder Nilsen denne del av Moldhaugen. Den eies nu av Peder Nilsens arvinger.
Moldhaugen har gjennem årene været sete for adskillig virksomhet.
Familiene Wesseltoft, senere Wright og Møller har her hatt lastplass. Det samme gjelder P. Bøyesen i den tid han var eier av tomtene nedenfor Lahelle.
I siste halvdel av 1800 årene hadde kjøbmann og skibsreder Louis Vauvert skibsverft med kjølhalingskran nedenfor Lahelle, likesom Moldhaugens skibsbyggeri som disponertes av Vauvert fra 1865 hadde sit verft nær Moldhaugpynten. Her ble det i sin tid bygget adskillige skib. Det siste skib ble bygget på den gamle verftstomt i 1921.
Skibsbyggeriets tomter tilhører nu firmaet Nils Halvorsen som har kontor og tomter her for sin lektertrafikk og kystfartsvirksomhet.
Når man fra Vestre Porsgrunn har passert bygrensen og Vemmer-fjellet har man på venstre hånd gården Bjørndalen. Bygningene vender ut til den gamle Solumvei over Bjørntvedt. Gårdens have strekker seg syd for hovedbygningen nedover mot den nuværende bygrense som dannes av Klyvebekken.
Like til for 50 å 60 år siden strakte løkkene seg uten noen bebyggelse like fra Vestsidens kirke opp til Bjørndalen. De huser som nu ligger mellom veien og bekken under Vemmeren eksisterte ikke. Bjørndalshaven strakte seg like frem til veien. Gården lå altså dengang i helt landlige omgivelser og et godt stykke utenfor byen.
De nåværende bygninger på Bjørndalen er oppførte i 1890-årene og skiller seg ikke ut fra andre større velstelte gårder i Solum og det er vel ikke mange som tenker på eller overhodet kjenner til at gården for vel 100 år siden dannet et sentrum, ikke bare i det nærmeste distrikt, men for en vesentlig del av Telemark, som sete for sorenskriveren i nedre Telemark.
Noen gammel gård er Bjørndalen neppe. Den er rimeligvis ryddet av Søndre Bjørntvets skog omkring begynnelsen av 1700-årene da skogen ennå strakte seg ned mot Vemmeren. Om navnet Bjørndalens opprinnelse kan man vel heller ikke si noe bestemt.
Betegnelsen «dal» er vel oppstått fordi stedet ligger under Vemmer-fjellet, men sammensetningen med «Bjørn» må man anta har sammenheng med gårdsnavnet Bjørntvet hvorfra den var utgått.
I 1752 bortfestet Bjørntvet gårds daværende eier Jon Tommesen Saltboen den halve del med tilhørende Myra slåtte til sjøløitnant Jan Usler i vestre Porsgrunn som et tillegg til dennes tidligere festede kås i nord.
Sjøløitnant Usler overdrog så i 1761 eiendommen til skovinspektør Peter Alslund med «nyoppført gård» inneholdende storstue, dagligstue, kammers, kjøkken og en sal ovenpå.
I 1775 blev det holdt auksjon over eiendommen «Bjørndalen kaldet» som blev overdradd sorenskriver Hans Thomas Lange. Han blev 4/1 1776 meddelt festebrev av Bjørntvets daværende eiere Abraham og Christen Johnsen og Tomas Kjeldsen mot årlig avgift 4 riksdaler 2 ort.
Om denne grunnleie kan det forresten nevnes at sorenskriveren, enten det nu var Lange eller hans efterfølger Wessel, stadig søkte om å få den innløst hos Bjørntvets eiere. Disse var dog ikke villig dertil og det fortelles at de begrunnet sitt avslag med «at det var igrunnen artig at ha skriveren som husmann».
Efter sorenskriver Langes død solgte enken, Anne Holck Kåsbøll Lange, i 1793 eiendommen til kjøbmann Jørgen Wright i Vestre Porsgrunn, som overdrog den til sorenskriver Wessel. Han tiltrådte som sorenskriver i desember 1792 og blev sittende i embedet like til 1848, da han blev avløst som sorenskriver av dikteren Conrad Nicolai Schwach. Ved dennes tiltreden opphørte Bjørndalen å være sorenskrivergård. Schwach slog seg nemlig ned først i Skien, senere på Christiansro ved Gråten utenfor Skien. Sorenskriver Wessel flyttet selv til den såkalte «Lassegård», på Bjørnstad, et stykke lengre oppe i Solum. Her døde han sommeren 1851, i en alder av 86 år.
(«Lassegården» stod noe sønnenfor husbygningene på Bjørnstad. Der er nå oppført noen mindre våningshus på tomten. «Lassegården» skal etter hva det er meddelt være flyttet over til østre Porsgrunn og eksisterer ennå som Storgaten 111 (Ahlboms gård)).
I 1847 overdrog sorenskriver Wessel Bjørndalen med flere eiendommen til sin sønn, cand. juris, Hans Wessel.
Bjørndalen hadde sin storhetstid i sorenskriver Wessels tid. Vi gjengir hvad frøken Inga Friis forteller herom (Grenmar april 1903):
«Eldre folk kan fortelle hvor romantisk og vakkert strøket var i gamle dage omkring Bjørndalen. De husker tilbake fra de var småbørn, når de i de sollyse vårdager gikk oppover for å plukke blåveis, hvitveis og nøkkelblomster som stod i krattskoven ved gården. De taler om den vakre gamle allé av hassel og oretrær der almindelig gikk under navn av «Filosof-gangen», som strakte seg fra veien opp til Bjørndalen. I den skyggefulle allé stod der flere benke som gjorde det enn mere hyggelig. De forteller om den velstelte have med de store blomstrende hyldetrær og det smukke parkanlegg, med barkhytter, granbarsofaer og benker her og der. (Haven var anlagt av gartner Paus).
I Parken var der små broer der førte over rislende bekke og under fjellet var det keglebane. På den annen side av landeveien var det frukttrær og bærbusker i mengde. En liten port førte til landeveien nærmest Porsgrunn ...
Det var en lav enetages gård, men inneholdt mange værelser. Således nevnes:
Storstue og storstue-kammer, spisestue og entre med store skape i nedenunder. Fasaden vendte til haven. Kjøkkenet og pikeværelset vendte ut til det store flisebelagte gårdsrum. I en fløibygning mot syd var det vevestue, husbestyrerinnen fru Bloms værelse, samt sorenskriverens værelse. Der var en lang gang langs hoved- og fløybygningen hvortil gikk døre fra de forskjellige værelser. Kontorbygningens vinduer vendte opp mot landeveien til Solum, den inneholdt sorenskriverens og kontorfullmektigens kontorer. Kontoristene hadde også sitt værelse i denne bygningen.De fullmektiger og kontorister der var på sorenskriverens kontor i den tid var blandt andre: Bollmann, senere prokurator i Skien (blev gift med husbestyrerinnen, fru Bloms datter, en søster av fru Kaia Møller). Søren Blom, senere byfogd i Brevik. Borchsenius, senere foged i Skien, de to siste fikk til hustruer husets to døtre på Bjørndalen.
Sønnen, Hans Wessel, senere borgermester i Fredrikshald, var en lang tid eier av gårdene Bjørnstad og Klyve. Bentzen, senere postmester i Porsgrunn. Emanuel Plesner, senere i departementet; samt Chr. Pohlmann, død som kjøbmann i Porsgrunn. Isak Jacobsen, senere lensmann i Solum. Foruten disse var også en slektning av sorenskriveren der, en sønn av dikteren Johan Herman Wessel, ved navn Jonas Wessel (født 1781 - død 1836). Sorenskriveren og dikteren var fettere.
En sønn av dikteren Wessel, prokurator Wessel, bodde i et hus i Porsgrunn like ved broen hos Anne Marie Knutsen, f. Rogn. Han var formodentlig ugift eller enkemann. (Frøken Friis forveksler antagelig Wessels bror og førnevnte brorsønn).
Han var meget på Bjørndalen hos sin fetter thi gamle sorenskriver Wessel var av de mennesker som var snild og godgjørende mot alle sine venner og ikke minst mot sin slekt. Således nevnes at han hadde tre gamle søstre i huset der gikk under navn av: tante Karen, tante Johanne og tante Lie. Foruten disse opptok han i huset en gammel kaptein Werenskiold og en frøken Schøller, der begge var der til sin død.
To brødre, Lauritz og Christen Randers (hvis far var sorenskriverens halvbror), blev oppdragne der. Den eldste blev utdannet som snekker hos Plessner i Skien, den yngste var på kontoret. Lauritz Randers hadde sitt værelse ovenpå kontorbygningen hvor han hadde sitt snekker-verksted. Christen Randers døde på Bjørndalen hos den mann der kjøpte gården efter sorenskriveren.
Sorenskriver Wessel var tre ganger gift, hans to siste hustruer var født Huitfeldt. Han hadde fire barn, to sønner og to døtre.
På Bjørndalen var der som på de større landsgårde stort landsstell. De hadde fire heste, ti kjør og en masse småfe. Til slutning må den i de tider bekjente skriverbønn omtales, der gjaldt for å inneholde det beste vann i Vestre Porsgrunn. Når Vestsidens husmødre dengang skulle ha et godt te- eller kaffeslabberas måtte pikene avsted med bøtter og åk for å hente vann fra skriverbrønnen om det var enn så lang vei.
Frøken Friis' lange beretning om Bjørndalen og livet der er vel neppe helt riktig i alle detaljer, men er dog sikkert i det vesentlige korrekt.
Det gikk, og går kanskje ennå, frasagn om det idylliske haveanlegg hvor terrenget mellom de tre bekkedrag som forenes ved Bjørndalen var utnyttet med stor kunst. Uagtet haven jo i årevis har vært forsømt, kan man ennå se spor av de idylliske stier som slynget seg langs bekkekanten.
Haven strakte seg like frem til Porsgrunnsveien mot hvilken den var beskyttet med et vistnok rødmalt plankegjerde.
Under Vemmern-fjellet, like nedenfor skriverbrønnen, var det en stor, vakker bjerkelund. (Altså der hvor den nye hovedvei til Skien nu går.) Kontorbygningen skal ha ligget på østsiden av den gamle Solumvei, omtrent tvers overfor de nu nedrevne uthusbygninger på Bjørndalen. Kontorbygningen er forlengst nedrevet.
Vi mangler dessverre bilder av Bjørndalen fra dens glansperiode da haveanlegget stod ferdig. Derimot har A. W. Hersleb, som har levert flere bilder av patrisier-gårde her i distriktet (feks. Kammerherregården, Frednes og Åkre), også gitt en tegning av Bjørndalen i 1798, 6 år etter Wessels overtagelse av gården, se side 35.
Selve hovedbygningen står her i noenlunde samme skikkelse som den hadde like til den brente i 1895. Haven og parken var dengang ennå ikke anlagt. Derimot sees på gårdens sydside et mindre innhegnet havestykke og umiddelbart sønnenfor denne en uthusbygning. Bak hovedbygningen, der hvor de senere oppførte uthuser stod, sees taket av en annen bygning uten at det kan avgjøres hvilken bygning det kan være. Sannsynligheten taler for at det er kontorbygningen.
Det er kanskje derfor rimelig at denne blev flyttet tvers over Solumveien dengang Wessel gikk til anlegg av den nye have og park. Uthusene blev da flyttet til det sted hvor de senere stod, således at hele arealet syd for hovedbygningen kunne disponeres av haveanlegget.
Som nevnt var sorenskriver Wessel født i 1766. Hans mor var født Wessel og sorenskriveren antok dette navn. Han var fra 1787 til 1789 regimentskvartermester og auditør. Han satt som sorenskriver i 57 år, fra 1791 til 1848 i det vidstrakte Nedre Telemark og Tinn sorenskriveri, et distrikt som omfattet foruten Solum med Kilebygden og Melum, enn videre herredene Holla, Lunde, Sauherad, Bø, Heddal, Hjartdal, Hovin og Tinn. Det var derfor lange og med den tids kommunikasjoner sikkerlig også besværlige reiser sorenskriveren måtte foreta to-tre ganger om året, vår og høst, utenom de reiser som ellers måtte foretas i embeds anliggender.
Wessel måtte derfor være en mann med meget sterk konstitusjon. Hans etterfølger, C. N. Schwach, har i et brev til stiftamtmann Christie den 10.8. -1849 fortalt om sitt møte med Wessel:
«Gamle Wessel mottok meg med all den hjertelighet jeg kunne håpe av min faders gamle varmhjertede venn. Er åndelig noget sløv, men legemlig sterk. Han er nu over 83 år, men så rask at han ennu kjører sitt dobbeltspann og tilfods kan jeg ikke følge ham. Det er således ingen utsikt til at pensjonen snart vil opphøre».
Schwach måtte nemlig etter den tids regler betale sin forgjenger pensjon, ikke mindre enn 800 spesiedaler årlig, en efter den tids forhold meget betydelig sum.
Den 21/12 - 1842 feieret Wessel, 76 år gammel, sitt 50-års embedsjubileum. Det blev da avholdt en stor fest for ham på Mæla hvor over 70 personer «bønder, borgere og embedsmenn» deltok. Sorenskriveren blev da, efter hvad arkitekt Wilhelm Swensen forteller i Grenmar for 24/12 -1930, mottatt av amtmann Falsen med noen velkomstord hvori han tolket forsamlingens følelser for «jubel-oldingen».
Ved bordet blev det holdt taler for dagen av prost Debes og konstituert amtmann Hansen, og for konstitusjonen av sorenskriveren selv. Sange forfattede for dagen blev avsungne. I haven var anbrakt et transparent med sorenskriver Wessels navn i glorie. Ved avreisen mottok den feirede olding hurrarop av selskapet.
Det blev ved anledningen avsunget følgende: «Sang ved sorenskriver, ridder av Nordstjerneordenen, Jonas Wessels embetsjubilæum, den 21. desember 1842» til mel. «Der var en gang en tapper mann».
«Når aftenstjernens sølveskjær
står reent om Gubbens tinding
Når Kiærlighet og Hæder er
Hans lange livsløbs vinding
Da priser han sin Alderdom
Og om hans Ungdoms dage
ennu engang tilbage kom
Han vil den ikke tage«En sådan Olding står nu her
blant yngre Slegt ei ene
Du gjetter det - kun dig det er
Vår Wessel Dig vi mene
Ditt navn er kjært for norske Mænd
Du selv dog ikke mindre
Din Frendes Lune går igjen
Når dine øine tindre.«Hvil nu en festlig stund og kast
Dit Blik på svundne Dage
Vel mangt et kjærligt Hjerte brast
Så mangt dog er tilbage
See om Dig nu ved festens Bord
Hvor mange venner samle
Sig her til samme varme Ord
Hill deg du pjæve Gamle».
Det var i en periode av vekslende forhold at Wessel kom til å virke. Han var således sammen med Jørgen Wright i Vestre Porsgrunn skiftekommisær i den rike Porsgrunnsmann Nicolai Benjamin Aalls dødsbo i 1800. Også avviklingen av flere av de store oppbudsboer i kriseårene falt det i Wessels lodd å forestå.
I opprettelsen av Porsgrunds Sparebank i 1844 deltok han og tegnet seg med 100 spesiedaler i bankens grunnfond (på 800 spd.) og han var fra 1844 til 1851 medlem av bankens forstanderskap. Han var også blant bidragsyterne ved opprettelsen av Porsgrunds Sjømandsskole i 1848.
Sorenskriver Wessel døde sommeren 1851. Han blev begravet på Vestre Porsgrunns kirkegård, like ved siden av det sted hvor hans forgjenger i embedet Hans Thomas Lange, 60 år tidligere, var stedt til hvile. Begge gravstenene er ennå å se på kirkens vestside, mellem gaten og kirkens kor.
Med Wessels avgang som sorenskriver opphører Bjørndalens storhetstid, dengang gården ikke bare hadde dannet et administrativt sentrum for storparten av Telemark, men også dannet et kultursentrum i distriktet.
Gården blev i 1847 solgt til gårdbruker i Solum, Knut Christian Iversen, og gikk nu over til å bli almindelig gårdsbruk. Efter Iversens død overtok hans sønn Peder Iversen gården og satt med den til 1916.
I hans eiertid nedbrendte den gamle sorenskrivergård og de siste synlige minner fra dens fordums storhetstid var forsvunnet for alltid. Hovedbygningen med uthus ble oppført på den gamle bygnings tomt. Peder Iversen solgte eiendommen til sin sønn, Peder Iversen d.y., som i 1916 solgte den til verkseier Chr. J. Reim. Denne satt med eiendommen kun i noen få år, idet han i 1920-årene solgte den til slaktermester Ole Braarud, dennes arvinger solgte så i 1955 gården til Porsgruns Porselænsfabrik og Porsgrunn Elektrometallurgiske Aksjeselskap. Denne siste har senere overtatt hele eiendommen og har begynt å utparsellere den til byggetomter.
| Utdrag (s. 21-38) fra: Christian Abrahamsen: Solum - Porsgrund. Det gamle «Vessia». Porsgrunn 1991 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |