2. Innledning

av Christian Abrahamsen

Det opprinnelige Vestre Porsgrunn (Solum-Porsgrunn) som vi nedenfor vil kalde Vestsiden lå like til byutvidelsen i 1920 opprinnelig ikke på Porsgrunnselvens vestre side, således som navnet kunde tyde på, men på dens nordside. Elven som fra Skien følger hovedretningen nord-syd, bøyer ved Moldhaugen i en nesten rett vinkel og svinger vestover hvorefter den passerer Vestsiden like før den løper ut i Frierfjorden.

Vestsiden og det omliggende distrikt utgjør den sydøstlige del av Solum herred. Denne del består for det meste av åpne frodige sletter som heller svagt mot syd og sydøst fra Bjørntvet- og Klyveåsene som i vest og nordvest hever sig til ca. 200 m høide.

Fra Bjørntvet og Klyvegårdene løper endel småbekker ned gjennem slettelandet. De samler sig tilslutt ved Bjørndalen og dannet Klyvebekken hvis nedre løp nu er lagt i kulvert eller kanal. Men tidligere buktet Klyvebekken sig gjennem Vestsiden og dannet en Bjørntvetside og en Klyveside idet bekken her fra gammel tid dannet grensen mellem disse to store gårder. Den tiltagende bebyggelse langs bekken siden siste århundredskifte medførte efterhvert at vassdraget ble så forurenset og oppgrunnet at bekkeleiet tilslutt måtte lukkes. Den nedre del av bekken fra Kirkegaten («Vatninga») til utløpet mellem Porsgrunds Porselænsfabrik og Norrøna Fabrikker ble gjenfylt i 1947 og bekken blir nu ført rett frem under Kirkegaten ut i Porsgrunnselven i en lukket kanal.

Men like til tiden omkring siste århundredskifte var Klyvebekken eller «Lille-elv», som den vanlig kaldtes, farbar for mindre farkoster like opp til Vestsidens kirke - ja, til dels ennu lengre. Riktignok var den for smal til at man kunde ro; man måtte stake («stikke») sig frem med årene. Huseierne langs bekken hadde hyppig prammer samt bolverk og brygger hvor båten ble fortøiet og om vinteren trukket i land. I eldre branntakster er tildels også «pramhus» medtatt i taksten for hus langs Klyvebekken.

Som drikkevann var vannet i bekken uskikket i dens nedre løp. Derimot viser det gamle navn «Vatninga» at kreaturene tidligere ble drevet ned til bekken for å drikke.

I det gamle Vestsiden førte tre broer over Klyvebekken. Like ovenfor utløpet i «Storelven» hadde man i Vestregate den opprinnelig gamle «Strandbro». Den ble senere kaldt «Kiilebrua» efter i Jens Kiil som i årene omkring 1730 eiet hus på Bjørntvetsiden like ved broen (brmnr. 67). I de senere år gikk broen gjerne under navn av «Fiskebrua» da fiskerne gjerne la til her og falbød sin fisk.

Et annet, brosted hadde man der hvor Heigaten krysset Klyvebekken. Denne bro ble gjerne betegnet som «Kloppa». Navnet kaster,jo perspektiver bakover mot broens opprinnelse dengang trafikkforholdene på stedet ikke var større enn at de kunde tilfredsstilles ved en klopp eller tarvelig bro. Det er nok adskillige år siden det ble bygget en virkelig bro, men det opprinnelig navn beholdt broen så lenge den bestod.

Den tredje bro over Klyvebekken var «Kirkebrua». Heller ikke for dennes vedkommende vet man når den først ble bygget. Opprinnelig har den kanskje «gjort sig sjøl» likesom Kloppa. Men det er vel sandsynlig at den tvang sig frem efterhvert som Klyvesiden ble bebygget og særlig da Vestsiden fikk sin egen begravelsesplass med kapell og senere kirke på østsiden av bekken.

Like inn i de første årtier av dette århundre var det ennu øst for kirken endel vannkulper som var de eneste minner om «Kirketjenna», et vann uten tilløp som efterhvert ned gjennem forrige århundre mere og mere grodde igjen og som nu er blitt helt gjenfylt efterat det i flere år hadde tjent som kommunal søppelplass. Men ennu i flere år efter siste århundredskifte tjente restene av Tjenna som skøitebane for det unge Vestsiden.

Imidlertid er det et annet forhold av langt større interesse som knytter sig til minnet om «Kirke-tjenna». Den var nemlig det siste synbare minne om en stor bukt som Porsgrunnselven i tidligere tider gjorde på dette sted. Bukten gikk inn umiddelbart nedenfor Vestsidens gamle dampskibsbrygge og har nok opprinnelig strukket sig like opp mot Vemmerberget.

Innløpet til bukten grunnet etterhvert opp antagelig ved at sand og slam ble avsat fra Porsgrunnselven, men vel også fordi flis og avfald fra tømmertrafikken fylte opp farvannet langs elva.

Det er av interesse i denne forbinnelse å lese hvad kryssbetjent F. W. Thue skriver om «tjenna». Thue var noen år bosat i Porsgrunn og bodde på Vestiden hvor han eiet hus på Klyveberget. Han har i et skrift: «Forsøk til Beskrivelse af Kragerøe Kjøbstad og Langesundsfjorden» (1789) beskrevet Porsgrunns havn og opplyser i den forbinnelse følgende: «Porsgrundselven opfyldes aarlig, hvorpaa tjener til Beviis: Først at mellem Bjørnedalen i Solum sogn og Porsgrunds-Elven er et lidet stillestaaende Kien som nesten ved Opfylding er adskildt fra hinanden, men dog tydelig kan sees at have være aabent og under eet; i bemeldte Kien findes Karudser, men naar de ere hensatte viides ikke. Dernæst at paa bemeldte Bjørnedalens Grund, en halv Fierdingsvei fra Porsgrund er i Koeden fundet Eegenagler, Spaaner m.v. hvorav formodes at et prambryggeri har været der.» ....

Hvad «karudsene» angår kan man nok allikevel temmelig sikkert finne ut «når de ere hensatte». I 1691 fikk nemlig tolderen Jan Jacob Neuspitzer av Trinche sal. Niels Rasmussen som da disponerte Bjørntvetgrunnene i Vestre Porsgrunn og strøket oppover mot Bjørndalen, tillatelse til å «slippe nogle fiske tidi et lidet vand» som «skulde ligge bag ved hans gård» - antagelig den nuværende Zimmermanngård.

Imidlertid må man av Thues beskrivelse kunne slutte at «Tjenna» har hat en seilbar forbinnelse med Porsgrundselven så at det til og med har været båtbyggeri i dets nordre ende oppe ved Bjørndalen. Eldre folk har kunnet fortelle at det langs østsiden av Tjenna er funnet tømmer som efter en laftet brygge.

Det er vel ikke usandsynlig at det i tidligere tider, da innløpet til bukten var bredere enn i Thues tid, har været tømmerplasser også inne i bukten. Tradisjonen vil vite at det i den nuværende apotekergårds have (brmnr. 12, Vestregt. 13) hvis tomt engang må ha skrånet ned mot bukten, har været funnet fliselag som efter en hugsteplass.

Fjellnavnet «Vemmeren» kan muligens ha sin opprinnelse derav at det i fjerne tider, dengang forbinnelse med elven var åpen og uhindret, kan ha forekommet evjer eller strømsetninger øverst oppe i bukten ved Vemmeren. jfr. oldn. «vimorr» d.e. svive omkring (jfr. «vime»).

Strøket omkring Tjenna eller den tidligere bukt har i tidligere tider sikkert været rått og sumpig og har derved sat sit preg på vegetasjonen omkring. En plante som særlig trives i sådant myret terreng er Pors-planten (myrica gale) og det ligger nær å tro at den har hat et gunstig grosted langs strendene av Vemmer-bukten, den senere Tjenna. Som dr. Tønnesen fremholder i sin bok om Porsgrunn er det grunn til å anta at «Porsgrunn» opprinnelig er navnet på det gamle Vestsiden og det ligger nær å tenke på strendene omkring Tjenna som den opprinnelige porsgrunn, se Pgr. I s.29.

Tjernet som nu er vekk, var ennu for 100 år siden av en viss størrelse. Det kan i den forbindelse nevnes at den første utskibning av is fra distriktet foregikk fra Kirketjernet i 1849 (Lund s.132).

Vestsiden er grodd frem som et selvstendig litet bysamfund uten nevneverdig forbinnelse med det oppvoksende bysamfund på den annen side av elven.

Det var riktignok bare den ca. 200 m brede elv som skilte dem, men den var allikevel til hinder for et nærmere samkvem.

De to små strandsteder lå i hvert sit sogn (Solum - Eidanger) og var uten felles kirkelig forbinnelse. De hørte videre til hvert sit sorenskriveri, og fogderi og var således også uten felles lokal administrasjon. De fikk begge hver sin kirke noenlunde på samme tid nemlig ca. 1760, men de ble først fra 1763 forenet til et sognekald.

Men selv om begge bydeler fikk en felles geistlig og senere også verdslig administrasjon, var elven i virkeligheten et større skille enn vi med nutidens kommunikasjoner for øie har lett for å tenke oss. Skulde man over elven måtte man i pram og det var under enhver omstendighet, særlig høst og vinter, ingen ublannet fornøielse å ro over elven i alleslags veir, regn, snefokk, tåke og kulde, med is og svull på bryggen og i båten, for ikke å snakke om mulige ishindringer på selve elven. Det var tidligere ganske vanlig at Porsgrunnselven la sig om vinteren så den kunde trafikeres både av kjørende og gående. Siste gang dette hendte var såvidt vites i 1888, da bl.a. en større begravelse, foregikk fra Vestsiden over isen til Østre Porsgrunn kirkegård så sent som i april måned.

Det var i almindelighet intet som kunde trekke folk fra den ene bydel over til den annen og hver av dem kom derved gjennem år til å danne selvstendige små bysamfund uten nærmere kontakt med hinannen.

Efterhånden og særlig efterat østre og vestre Porsgrunn i 1807 var blitt forenet til kjøpstad og i 1837 fikk sin felles kommunalbestyrelse med eget rådhus, skjedde det forandring heri. Kontakten mellem bydelene ble sterkere og den ble fremskynnet derved at Østsiden efterhånden utviklet sig til å bli byens sentrum med kommunale kontorer i rådhuset («Kammerherregården»), tollbod, posthus og apothek, byens sparebank, høiere skole, telegrafstasjon og senere også jernbanestasjon.

Efterat broen over elven ble åpnet i 1891 ble bydelene selvsagt ennu sterkere knyttet sammen.