Fortiden er fremtidens mor

av Harald Bache Bystrøm

ethvert samfunn, som hos det enkelte menneske, er det et latent behov for å bli kjent med sin egen fortid, å etablere et konkret forhold til hva man i dag med et populært ord kaller «røtter». Hos de aller fleste av oss ligger en trang eller lengsel etter bevisstgjøring, søken etter identitet og dermed ønske om å trenge gjennem og inn bak det glemselens slør som årtiers utvikling har ført med seg, og som ubønnhørlig har visket ut kunnskapen om det som ligger tilbake i tid.

I 1990-årenes teknifiserte samfunn legges forholdene ganske annerledes til rette for fremtidens forskere og granskere av deres fortid, enn hva tilfelle tidligere har vært. Moderne teknikk og avansert datautstyr systematiserer og lagrer i dag nær sagt alt som skjer i samtiden. Befolkningsstatistikker, samfunnsstruktur, økonomiske konjunkturer, helse- og utdannelsesforhold, levestandard, bo- og ferieforhold, relasjoner mellem yrkes- og bedriftsliv, politiske konstellasjoner osv. osv. - alt blir omhyggelig innsamlet og registrert, kommentert og analysert, deretter lagret på diskett eller mikrofotografert, og til slutt plassert i ildsikre hvelv med fjernkontroll av temperatur og riktig fuktighetsgrad.

I dagens samfunn registreres og «overvåkes» ethvert menneske fra fødselsdag til dødsdag. Individuelle personnummer rubrisert etter kjønn hindrer enhver mulighet for personforveksling. Altomfattende og aldri hvilende datahjerner følger vår gjøren og laden. I stort som i smått. Vi noteres, registreres. Og arkiveres.

Det er nesten slik at man kan føle en viss misunnelse overfor de fremtidige lokalhistorikere og folkeminnegranskere som vil ha et slikt utømmelig hav av informasjon å øse av. For til dem vil det først og fremst bli stillet krav om høyt utviklet kunnskap til datamaskinenes innviklede funksjoner, mer enn dyrekjøpt innsikt i gotisk skrift og erfaring i dechiffrering av kansellisnirklet hoffspråk.

Ennskjønt, misunnelse? ...

Tidligere tiders lokalhistorikere har hatt en langt mer besværlig vei å gå i sin søken etter fortidens skjulte gåter, fra tidsaldre før fotoapparatet var oppfunnet og kunne forevige gater og byer og landskapsmotiver. Muntlige fortellertradisjoner er gått i grav med henfarne generasjoner. Store mengder verdifullt kildemateriale er regelrett kastet eller makulert. Uerstattelige grunnlagsdokumenter som eiendomsskjøter, kjøpekontrakter, vigselsdokumenter etc. etc. er borte for alltid. Ofte på grunn av ren vanskjøtsel eller forårsaket av ildebrann. Tilgjengelig materiale i Riksarkiv og kommunale arkiver kan være svært mangelfulle og utilstrekkelige. Håndskrevne arkivalier, nedtegnet med lyssvakt blekk på dårlig papir, angrepet av væte og delvis sprøtt og uhåndterlig, kan gjøre gjennemlesning og fortolkning til en tålmodighetsprøve av rang. Ikke sjelden stanser labyrintens irrganger helt opp. Man søker i blinde i øst og i vest, alltid med et ørlite håp om å finne ut av problemene, det være seg et slektskapsforhold eller kanskje en eiendomsoverdragelse. Av og til finner man endelig en dør som åpner seg og løsningen ligger foran en. Etter å ha lett og lett og møtt skuffelse på skuffelse. Den glede som da fyller en kan vanskelig beskrives, en glede som langt på vei kompenserer de tunge stunder da man må resignere overfor kilders fravær - eller erkjenne sin egen utilstrekkelighet overfor oppgaven. Og må melde pass.

Stor takk er man derfor i dag skyldig de lokalhistorikere som ikke ga opp på veien. Som ikke meldte pass. Som gjennem utrettelig og nitid gransking av svunne tiders navn og begivenheter nådde sine mål. I hvert fall de aller fleste av dem. Lokalhistorikernes aldri sviktende interesse for nærsamfunnets tilblivelse og utvikling førte til at mange av puslespillets ofte ubetydelige småbiter kunne føyes sammen og danne et enhetlig bilde av en fjern fortid. Deres tilhørighetsfølelse overfor fødebyen var forenet med en positiv lokalpatriotisme og en oppriktig, dypfølt kjærlighet til og ærbødighet overfor den tradisjon de var vokst opp med.

For lokalhistorikeren var ingen detalj for liten. Ingen person uvesentlig. Strandsittere og håndverkere, høkere og handelsmatadorer, matroser og skippere, prester og skoleholdere, tollere som futer og drenger og vertshusholdere - alle ble de omfattet med den samme nidkjære omhyggelighet og gitt sin naturlige plass i den store sammenheng. I den grad kildene tillot.

Blant gamle skrifter hvor man finner Porsgrunn omtalt, bør nevnes den navngjetne «Beskrivelse over Bradsbierg Amt og Scheens Bye med sine Forstæder» av kanselliråd Bartholomæus Herman von Løvenskiold. Boken ble trykt i Christiania i 1784 og utgitt i subskripsjon til tre hundre av samtidens honoratiores. På forsatsbladet heter det: «Til Hans Kongelige Høihed vor Naadigste KronPrints Ofres disse Blade i dybeste Underdanighed af Forfatteren».

I tidstypisk høystemt kansellispråk følger så et ofte malende og til dels meget romantisk - om enn ikke alltid like troverdig og pålitelig - bilde av topografiske og samfunnsmessige forhold i Bratsberg amt. Om Porsgrunn skriver kanselliråden blant annet:

«Overalt søge Porsgrunds Indvaanere, som omgaaes hinanden paa den anstændigste og venskabeligste Maade, at forene det Nyttige med det Behagelige; De søge at overgaae hinanden i at opdyrke deres Marker og Haver, at udpynte deres Boeliger, at understøtte en god Orden og giøre de tienligste Indretninger, ja, de beboe de yndigste Ægne af dem man fast kiender i dette Rige; De sørge for at ære Gud i smukke og velbeprydede Templer; De sørge for Skolerne og Ungdommens gode Opdragelse, for de Fattiges Underholdning, for Stædernes Udvidelse og Sikkerhed.»

Som man ser, var det slett ingen dårlig attest som ble nedtegnet med salig henfarne kansellirådens fjærpenn. Selv om man nok kan ha en gryende mistanke om at den blomstrende omtale kanskje var mer et uttrykk for opplysningstidens overdrevne courtoisie enn resultatet av en objektiv betrakters nøkterne vurdering. Imidlertid, beskrivelsen lyder som den skjønneste musikk i bypatrioters øre. Og skjønn musikk lider ingen vondt av å låne øre til!

I 1907 utkom adjunkt Carl Lunds lokalhistorie, «Porsgrund 1807-1907. Et Hundreaarsminde». Dermed fikk man for første gang en sammenhengende fremstilling av byens og egnens topografi og av bysamfunnets oppkomst og utvikling. Carl Lunds bok brakte også en ajourført oversikt over alle kommunale og statlige etater, med tilhørende kronologiske oppstillinger over samtlige embetsmenn som gjennem tidene hadde bekledt de forskjellige stillinger.

Byens mange skoletilbud og dens rike foreningsliv fikk bred omtale. Om Vestre og Østre Kirke bringer Carl Lund et vell av interessante opplysninger, som han også før med Kammerherregården, byens Rådhus.

Som grunnlagsmateriale for deler av boken benyttet Carl Lund blant annet biskop Claus Pavels selvbiografi fra 1886 og rektor A.L. Colls «Skiensfiordens Industri i Tekst og Billeder» fra 1902. Inga Friis'personlige minner og nedtegnelser ga verdifulle bidrag til bokens kanskje aller mest verdifulle og interessante kapitel, «Korte biografiske notitser om enkelte gamle slægter og personer i Porsgrund.»

Sitt beskjedne omfang til tross betyr Carl Lunds «Porsgrund 1807-1907» et meget verdifullt bidrag til forståelse av og kjennskap til byen tidligste historie. Ikke minst har boken hatt stor betydning som et svært nyttig og pålitelig oppslagsverk for senere lokalhistorisk gransking.

I en klasse for seg i den lokalhistoriske litteratur om Porsgrunn finner man ingeniør Finn C. Knudsens to bøker, «Eidanger-Porsgrund» og «Gjerpen-Porsgrund». Titlene henspiller på det forhold at ladestedet Porsgrunn lå på nabokommunenes grunn. Osebakken, bydelen nord for Osebro og øst for Porsgrunnselven, tilhørte Gjerpen. Eiendommene syd for Osebro tilhørte Eidanger, mens vestre Porsgrunn lå i Solum herred. Først ved kongelig reskript av 4. desember 1907 oppnådde Porsgrunn å få kjøpstadsrettigheter og egen jurisdiksjon med senere tilhørende grensefastsettelser mellem kjøpstaden og dens nabokommuner.

«Eidanger-Porsgrund» ble utgitt i 1933 og forfatteren tilegnet boken Porsgrund Historielag, hvor Finn C. Knudsen for øvrig ble formann i årene 1934 til 1937.

«Gjerpen-Porsgrund» ble først publisert som utklippsføljetong i lokalavisen Grenmar. Senere utgitt i bokform i 1948 i det meget beskjedne opplag av 150 eksemplarer. Hvorved boken i dag anses som en antikvarisk godbit.

En umåtelig tidkrevende oppgave var det Finn C. Knudsen påla seg selv ved den omfattende registrering av eiendomsforholdene i de gamle bydeler. Gate for gate tok han for seg. Hus etter hus. Alt ble spesifisert i detalj, registrert på byggherre og senere eiere, ved arv eller kjøp, med opplysninger om fradeling av parseller eller innkjøp av tilleggsarealer. Familieforhold gjengis med navn på store og små. Her opplyses om gjengifte og inngifte, ispedd utallige relevante personalopplysninger om erverv og beskjeftigelse.

Man vet i dag ikke hvor mange år Finn C. Knudsen brukte på å samle inn og systematisere dette enorme grunnlagsmateriale. Spesielt tidkrevende ble arbeidet med «Eidanger-Porsgrund», idet en særdeles viktig opplysningskilde gikk tapt da Eidanger sorenskriveris arkiv ble totalødelagt under brannen i Morgenstiernegården i 1824.

Med tanke på det kolossale arbeid de to bøkene medførte, og hva de har betydd, og alltid vil bety, for kunnskapen om Porsgrunns historie, er man Finn C. Knudsen inderlig og dypt takknemlig for at han hadde arbeidskraft og pågangsmot til å gjennemføre oppgaven, ved siden av sin krevende yrkesgjerning, bl.a. som direktør og leder av Porsgriinds Metalverk A/S.

Med sine grunnleggende historiske verk har Finn C. Knudsen skrevet seg til en minneverdig plass i Porsgrunns historie.

I 1957 feiret Porsgrunn sitt 150-års byjubileum. Ved den anledning forelå bokverket «Porsgrunns Historie» i to bind, ført i pennen av historikeren, dr. philos. Joh. N. Tønnessen.

Med dette verk fikk Porsgrunn en byhistorie man har all grunn til å være stolt av. De to bøkene, med sine 1400 store trykksider, er spekket med informasjon, det mest ukjente stoff hentet fra utrykte kilder, vitenskapelig bearbeidet og levendegjort ved karakteriserende situasjonsbilder. Bøkene er meget rikt illustrert og den kronologiske fremstilling av de ulike tidsperioder preges av forfatterens skarpe iakttagelsesevne og sans for å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Et uhyre interessant kartmateriale anskueliggjør på en oversiktlig måte byens skiftende bosetningsmønstre, grensereguleringer m.v.

«Porsgrunns Historie» er et gjennemarbeidet og grunnsolid lokalhistorisk praktverk. Vederheftig til minste detalj, oversiktlig og bruker-vennlig. Dertil meget velskrevet, underholdende - og ikke minst - særdeles belærende.

Hva mer kan man forlange av en historiker og hans verk?

Dermed skulle da også Porsgrunns lokalhistorie være tilstrekkelig omskrevet og behandlet?

Nei, så visst ikke!

En meget viktig del manglet fremdeles. Sogar den aller viktigste, vil mange hevde. Nemlig Vestsidens historie. Særdeles viktig fordi man her finner den eldste bosetningen i byen. Viktig også fordi den kravfulle Porsblomsten - Myrica gale med sin sterke aromatiske duft, hadde sine naturlige vokseplasser rundt Tjenna og under Vemmer'n. Pors-blomsten som ga byen dens navn. Navnet med symbolikkens spirende kraft i seg Porsgrunn, den blomstrende by.

Men nå er den her, endelig. Boken om Vessia, eller Vessja, som det tidligere het seg hos de gamle som bodde på den siden av elven. «Solum-Porsgrund» er bokens titel, forfattet av overrettssakfører Chr. Abrahamsen. Finn C. Knudsens to bøker har dermed fått sitt supplementsbind, og man har fått en trilogi. Trilogien om kjøpstaden Porsgrunn.

Knapt noen annen by i vårt land kan fremvise en tilsvarende fyldig personal- og eiendomsdokumentasjon fra sin tidligste oppkomst. Og det utelukkende takket være to menns samvittighetsfulle og aldri sviktende interesse for sin hjembys oppkomst og utvikling. Trilogien har nok sine små feil og enkelte mangler, noe som først og fremst må tilskrives forfatternes mangel på tilstrekkelig kildemateriale. For øvrig, hvilken historisk fremstilling er ett hundre prosent feilfri?

Trilogien er imidlertid ikke bare av uvurderlig lokalhistorisk betydning. Bøkene er dertil også i høyeste grad overbevisende uttrykk for en ekte, dyp og oppriktig kjærlighet til barndomsbyen og nærmiljøet. Trilogien om Porsgrunn er resultatet av den positive lokalpatriotisme på sitt aller beste.

Når det gjelder forfatteren av «Solum-Porsgrund», Chr. Abrahamsen, var han så visst ingen hvem som helst i lokalhistorisk sammenheng. Slektstradisjonene kunne han føre tilbake til 1600-tallets Bjørntvedt Gård i Solum, opprinnelig kirkegods under Gimsøy Kloster, men etter reformasjonen tillagt kongen. Eiendommen ble frikjøpt som personlig eiendom av Chr. Abrahamsens tipptipp-tipp-tipp-tipp-oldefar, Tomas Kjeldsen, og forble senere i slekten, med enkelte fradelinger i tidens løp.

Oldefaren, Isach Abrahamsen (1781-1816) brøt imidlertid over tvert med bondeyrket og slo seg ned på strandstedet vestsiden, som for øvrig var en del av den omfattende Bjørntvedteiendommen. Her kjøpte han hus, det senere Bybakken 11 (br.matr. nr. 3). Isach ga seg sjøen i vold, kjøpte andeler i et partsrederi og endte sine dager som velbeslått skipper.

Bestefaren, Abraham Martinius Abrahamsen (1814-1884) seilte i farens kjølvann på eget skip, gjorde gode frakter og la seg etter hvert opp en pen kapital. Han giftet seg i 1841 med Olava Dorthea Eltvedt, datter av skipsfører Ole Jacobsen Eltvedt og hustru Karen Dortea Willumsen.

Også far til Chr. Abrahamsen, assuransedirektør Olaf Karenius Abrahamsen, hadde maritim tilknytning. Etter grundig språk- og handelsutdannelse i England, Frankrike og Tyskland etablerte han seg i hjembyen som skipsreder, bygget for egen regning skonnertskipet «Palander» i 1881, samtidig som han var partseier i et par andre skip. Han ble selv aldri sjømann som faren og bestefaren. Derimot ble han en meget aktiv og drivende kraft innen den meget oppblomstrende skipsassuransevirksomheten i Porsgrunn, og var i en årrekke direktør for assuranseselskapene Odin og Jørd.

Direktør O. K. Abrahamsen ble gjennem sin omfattende virksomhet en meget fremtredende person i byens liv. Han var medlem av bystyret, styreformann i Porsgrunds Sparebank og for den kommunale høyere almenskole, æresmedlem av sjømannsforeningen. I 1903 tok han initiativet til opprettelsen av «Selskabet til Porsgrunds og Omegns Forskønnelse», noe som blant annet førte til parkanleggved Østsidens Brygge og opparbeidelse av Lysthusåsen på Vestsiden. Musikalsk var han også, og spilte med liv og glød i hornblåsersekstetten «Heimdal».

O. K. Abrahamsen ble født 1853 og døde i 1936, 83 år gammel. Hans hustru var Caroline Marie Halvorsen, datter av skipsfører Christian Peter Halvorsen, Klyve. Ekteparet fikk i alt ni barn. To døde som spebarn og en pike som tiåring.

Den eldste i barneflokken som vokste opp, var Chr. Abrahamsen, Christian Peter, oppkalt etter sin morfar. Han ble født den 12. juli 1884 i Klyvegaten 29 (br.matr.nr. 39), en eiendom som bestefaren hadde kjøpt og flyttet til i 1880. Av andre barn med senere tilknytning til Porsgrunn var maleren og grafikeren Olaf Willums (1886-1967), gjennem en årrekke overlærer ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo, mens han i sine siste tyve år levde og arbeidet i Nystrand. Broren Erling (1898-1979) var ansatt som ingeniør ved Porsgrunds Elektrometallurgiske A/S (ELKEM). Olaf og Erling tok begge Willums som familienavn etter bestemoren, Karen Dortea Willumsen. Christian, derimot, beholdt farsnavnet Abrahamsen.

Etter middelskoleeksamen i Porsgrunn og examen artium ved Latinskolen i Skien begynte Chr. Abrahamsen på det juridiske studium ved Det Kongelig Frederiks i Kristiania. Her tok han sin embetseksamen i 1908. Fra 1909 til 1914 var han edsvoren fullmektig ved Gjerpen sorenskriverkontor, de siste to år som konstituert sorenskriver.

Høsten 1914 giftet han seg med Marie Helene Lund, datter av adjunkt Carl Lund, som hadde skrevet boken «Porsgrund 1807-1907. Et Hundre-aars Minde».

På vårparten samme år hadde Chr. Abrahamsen tiltrådt som kompanjong i o.r.sakfører H.E. Møllers velrenommerte sakførerforretning. Etter H. E. Møllers bortgang fortsatte samarbeidet med Møllers sønn, o.r.sakfører Jacob Aall Møller, inntil Aall Møller i 1946 ble ansatt som administrerende direktør ved Porsgrunds Porselænsfabrik A/S.

I likhet med sin far deltok Chr. Abrahamsen på mange områder innen byens offentlige liv. Han var medlem av forstanderskapet ved Porsgrunds Sparebank, formann i decisjonskomitéen for de kommunale regnskaper og medlem av en rekke andre komitéer og utvalg. Dessuten var han kommunens mangeårige juridiske konsulent og prosessfullmektig.

Ved Sparebankens 100-årsjubileum skrev han boken «Porsgrunds Sparebank 1844-1944». På grunn av etterkrigstidens prekære papirmangel ble boken utgitt først tre år senere, i 1947.

Politisk hørte Chr. Abrhamsen hjemme på den konservative fløy, og var blant initiativtagerne til stiftelsen av Porsgrund Historielag og Porsgrunn Kunstforening i Porsgrunn. Han hadde arvet farens musikalske gehør, spilte utmerket fiolin og var i mange år aktivt medlem av den driftige Porsgrunds Musikforening, hvor han dessuten også var mangeårig styremedlem.

Utenom den musikalske aktivitet var det skjønnlitteratur og historie som opptok ham og la beslag på hans fritid. Lokalhistorien var ham spesiell kjær, og da ganske særlig Vestsidens historie, naturlig nok, tatt i betraktning de sterke familie- og slektstradisjoner som knyttet ham til denne bydelen.

Det var derfor helt naturlig at Abrahamsen ble formann for den bokkomité som skulle tilrettelegge utgivelsen av Porsgrunns historie ved byjubileet i 1957. Knapt noen annen porsgrunnsmann kjente i detalj så meget til byens historie som han. Hans medarbeiderskap og mange bidrag ble da også av uvurderlig betydning for utarbeidelsen av dette meget omfattende historieverk.

Når Chr. Abrahamsen begynte å utarbeide de første notater til«Solum-Porsgrund», vet man ikke. Man vet bare at han holdt på med dette arbeid praktisk talt gjennem hele sitt voksne liv. Gad vite om han egentlig følte arbeidet avsluttet da han satte sitt siste punktum kort tid før han gikk bort den 9. oktober 1976, 92 år gammel.

Underlig nok var det ikke først og fremst med tanke på bokutgivelse han skrev sitt manuskript. Personlig var Chr. Abrahamsen nemlig uhyre beskjeden og meget tilbakeholden og ønsket minst mulig blest omkring seg selv og sitt hobbyarbeid. For ham var det spenningen ved å dukke ned i fortiden, jakten på de lange linjer i slekter og virksomheter, oppnøstingen av gjemte og glemte tråder i det historiske mønster som var selve drivkraften i hans virksomhet og som var belønning nok i seg selv når han fant det han søkte. Blant hans kjæreste sysler var gjennemlesning av gamle avisårganger og besøk i de kommunale arkiver. Riksarkivets mange skatter i form av branntakstprotokoller og grunnboksdokumenter ble han aldri lei av å studere. En osloreise ble sjelden avsluttet før Riksarkivets gemmer var avlagt et besøk.

Allikevel, det som lå hans hjerte aller nærmest, var å oppsøke gamle tomter på barndommens Vestsiden. Å vandre gjennem de kjente og kjære gatene, de smale smugene, over løkker og jorder, langs Klyvebekken og rundt Klyvedammen, til Lysthusåsen og Moldhaugen, traktene rundt Tjenna og Vemmer'n.

Ofte traff han barndomsvenner og andre kjenninger som kunne fortelle om stort og smått fra henfarne tider. Han var kjent av de fleste og en velkommen gjest i hvert et hus. Gjennem samtaler og intervjuer fikk han mange kjærkomne opplysninger, omhyggelig notert i den lille notisbok i jakkelommen. Man kunne aldri vite hva som kunne komme til nytte.

Forfatteren av «Solum-Porsgrund» var en nøktern tilhører og en skarp iakttager. I sine notater skilte han alltid mellem visshet og antagelser. Luftige teorier og vage antagelser var ham fremmed og det avstod han fra å bringe videre. Han var på jakt etter troverdige opplysninger, han ønsket å formidle historiske fakta og kjensgjerninger. Som den jordnære person han var, hadde han et utpreget rasjonelt og realistisk forhold til de opplysninger han innhentet. Nostalgiske drømmerier lå hans vesen uhyre fjernt.

Det er i år 15 siden Chr. Abrahamsen døde. Manuskriptet har siden den gang ligget nedlåst og vært utilgjengelig for de fleste.

Nå er det endelig blitt bok av manuskriptet. Og «Solum-Porsgrund» vil finne sin naturlige plass blant de viktigste kildeskrifter for ladestedet Porsgrunns opprinnelse og vekst. Her finner man nye veier inn til en gammel verden. Nå er det opp til den enkelte leser å ta veiene i bruk. Veier som fører til større forståelse og bredere erkjennelse av de verdier som ligger nedfelt i kunnskapen om var egen fortid, om vårt eget nærsamfunns opprinnelige røtter. Røtter som også i dag skaper vilkår for ytterligere vekst og ny utvikling. Og nye utfordringer.

Dermed betyr Christian Peter Abrahamsens bok en fornyet bekreftelse av det gamle visdomsord:

«Fortiden er fremtidens mor»!

Porsgrunns-sangen Tekst: Hans Reynold.. Musikk: E. Christiansen. Klang ifra ambolt og svingende hammer, kullrøyk fra piper mot sky, elven med tauing av flåter og prammer, - baugen er vendt mot det ny. Omkved: «For ditt vell vårt hjerte banker, og fra fremmed havn hjem til deg går våre tanker, kjært er Porsgrunns navn» Vendte vi hjemad der ute fra verden, Telemarks fjelde de blå vinket imot oss: velkommen fra ferden, - byen ved elven vi så. Skuter på havnen - ved verft og ved brygge, heising og hiving og hal...... Skip're i gatene, værbitte, trygge, oppseilt en slump kapital. Stille i troskap har slektledd deg bygget, fremmet ditt tarv og ditt krav, blåkledde sønner din velstand har trygget, - båret den hjem over hav. Fremtiden du har, hvis deg skjebnen forunner sønner som vil og som kan øke din arv, og som ei ligger under, verner sin by og sitt land.