Porsgrund Arbeiderforening

av Ove Lunde

Medlemstall og foreningsvirksomhet.

To ungdomsvenner, Johan Sverdrup og Thorvald Olsen, tok begge juridisk embetseksamen og søkte samme stilling i sin hjemby Larvik. Sverdrup fikk stillingen som konstituert sakfører i august 1846. Thorvald Olsen måtte se seg om etter annen jobb og ble i 1847 ansatt som amtsfullmektig i Porsgrunn.

Begge kastet seg med iver inn i lokalpolitikken, og begge ble på kort tid valgt til ordførere; Sverdrup i Larvik fra årskiftet 1848/49 og Olsen året etter i Porsgrunn.

Det gode borgerskap i Porsgrunn ble nok overrasket da den nyvalgte ordføreren etter kort tid lånte ut selve rådhuset til stiftelsen av en arbeiderforening. Det var overformannen i Kragerøforeningen, malermester O. P. Randgaard, som var i byen og agiterte på tre kveldsmøter:

«Efterat Manden et Par Aftener iforveien havde bearbeidet Folket, som i store Masser vare forsamlede paa Raadhuset, der velvilligen var bleven ham overladt, blev iforgaars Arbeiderforeningen constitueret med et Antal af 200 Medlemmer...... »
(Correspondenten nr. 16, 23/2-1850).

Randgaards foredrag gikk for det meste ut på å lese fra Thranes skrifter, men disse «Anskuelser» falt i god jord blant tilhørerne, slik at medlemmene av den nye arbeiderforeningen ved møtets slutt tilkjennega sin tilfredshet med «at udbringe et taknemmelig Hurra!».

Stiftelsesdatoen for Porsgrund Arbeiderforening var 18. februar 1850. Hele 200 medlemmer fra starten var en god begynnelse, og et par måneder etter kunne AfB melde om 224 medlemmer i foreningen.

Kort tid før stiftelsen av Porsgrund Arbeiderforening stiftet snekkermester A. Thomassen fra Brevik en arbeiderforening på Osebakken med 14 medlemmer. Den gikk trolig etter kort tid inn i Porsgrunnsforeningen, for en hører i hvert fall ikke mer fra den. Ladestedet Osebakken var innlemmet i Porsgrunn i 1842.

Neste møte en kjenner til skjedde 2. pinsedag. På dagsorden var blant annet å vedta lover for foreningen og om en skulle kjøpe aksjer i utvandringsskipet. Dette var planer Thrane hadde lansert i mars samme år for å få billigere reise for emigranter til USA. Planen ble aldri realisert. Medlemmene av arbeiderforeningene rundt om i landet viste liten interesse.

St. Hansaften ble det holdt møte for å velge ny overformann. Hvem som var overformenn i Porsgrunn kjenner en ikke til. Hverken i foreningens notiser i AfB eller i byfogdens medlemsfortegnelse forekommer noen navn på personers med dette vervet. Men byfogden titulerer åtte medlemmer som formann. Det tyder på at foreningen var inndelt i åtte roder med hver sin leder. Rodeinndeling var vanlig, i hvert fall i større arbeiderforeninger. I «Vestre Porsgrund» var det tre roder med los Peder Nielsen på Moldhaugen, smed John Hansen Bjørnstad og los Christen Hansen Bugten som formenn. Alle formennene på Vestsida bodde den gang utenfor bygrensa i den gang Solum kommune. De fem formennene i «Østre Porsgrund» bodde alle innenfor bygrensa. Det var los Hans Ingebretsen, sjømann Jens Jørgen Meier, smedmester Amund P. Kittilsen, skipsbyggmester John E. Kaalstad og tobakksspinner Kittil Gunuldsen.

I slutten av november innkalles det til møte igjen. Blant annet ville en opprette ei låne- og understøttelseskasse. Denne saken kan ikke ha blitt avklart på det møtet, for på møte tredje juledag var den oppe igjen. Da var det selveste ordføreren, Thorvald Olsen, som la fram plan for opprettelse av en låne- og understøttelseskasse på medlemsmøte i rådhuset! Olsen hadde i løpet av sommeren rukket i bli valgt til byens stortingsrepresentant, slik som vennen Johan Sverdrup hadde gjort det i Larvik. Som i Larvik hadde byens handverkerforening og arbeiderforening støttet ham.

Det var ikke så mange i arbeiderforeningen i Porsgrunn som var stemmeberettigede sammenlignet med Breviksforeningen. I følge «Mandtals-Protocol for Porsgrunds-Kjøbsted. 1829-1896» var det 23 thranittere i Porsgrunn som hadde «Aflagt Ed til Constitutionen» foran Stortingsvalget i 1850. Byen hadde i 1850 177 stemmeberettigede. Thranittene utgjorde med andre ord 13 % av de stemmeberettigede, mens i Brevik var andelen nærmere det dobbelte, 24,4%.

Men om arbeiderforeningen i Porsgrunn ikke hadde den samme innflytelsen over valget av stortingsrepresentant som Breviksforeningen, var den langt heldigere med valget. Olsen tilhørte mindretallet på Stortinget da det vedtok, 23. juni 1851, å legge bort «adressen» fra arbeiderforeningenes andre landsmøte som da var samlet. Hans relativt nære tilknytning til og forståelse for arbeiderforeningene vises også ved at han var en av de få stortingsrepresentantene som ble innkalt til politiavhør etter at Marcus Thrane og de andre lederne var fengslet den 7. juli. Dette førte til at Olsen holdt et langt innlegg fra Stortingets talerstol der han mente politiet hadde krenket Stortingets verdighet, og han satte fram et forslag der han ba regjeringen om en forklaring overfor Stortinget på Kristianiapolitiets handlemåte. Dette forslaget førte til en heftig debatt i Stortinget, og ved avstemningen 23. juli ble det forkastet mot kun åtte stemmer. Samme kveld ble Olsen og en annen stortingsrepresentant hilst med hurrarop fra Kristiania Arbeiderforenings medlemmer. Det var den eneste demonstrasjon som fant sted i Kristiania etter fengslingen av Thrane og de andre lederne. Et par dager etter måtte stortingsrepresentantene Ueland, Jaabæk, Holst, Sverdrup og Olsen stille til politiavhør og forklare seg om sitt forhold til «Arbeiderbevægelsen og redegjøre for sin Opfatning af de Tendenser, som havde gjort sig gjældende.» (Øverland s. 277-78).

I motsetning til ungdomsvennen Johan Sverdrup, ble Thorvald Olsens politiske karriere kort. I 1853 flyttet han fra byen og begynte sakførerpraksis i Larvik. Tjue år etter ble han sorenskriver og byfogd i Flekkefjord og kom igjen en periode på Stortinget. Han døde i 1882, 62 år gammel.

Men tilbake til arbeiderforeningen i Porsgrunn. Møtet tredje juledag 1850 er det siste en kjenner til, men foreningen har trolig hatt flere møter. Sommeren 1851 var foreningen representert på arbeiderforeningenes andre landsmøte. Det var overformannen i Skiensforeningen, urmaker Qvarme som representerte Skien, Porsgrunn og Stathelle på det møtet.

Da byfogden avleverte sin medlemsfortegnelse 19. august 1851, gav han heller ikke inntrykk av at foreningen var nedlagt. Men trolig gikk foreningen inn i løpet av siste halvår 1851, som så mange andre foreninger rundt om i landet, etter at de sentrale lederne var fengslet.

Ser en på hvor mange som har vært medlemmer i Porsgrund Arbeiderforening i løpet av den tida den eksisterte, må en ta utgangspunkt i de som underskrev på petisjonen vinteren og våren 1850. Den inneholder 132 navn. Dette er et merkelig lavt antall sett i forhold til det oppgitte medlemstallet på denne tida som var 200-224 medlemmer. Av disse 132 var 91 fortsatt medlemmer i august 1851 da byfogden og lensmannen i Solum skreiv sine medlemsrapporter. I tillegg hadde byfogden og lensmannen tilsammen 147 nye navn, slik at minst 238 menn må ha vært medlemmmer av Porsgrund Arbeiderforening den tida den eksisterte.

Yrke og bosted.

Fabrikklignende virksomhet fantes så å si ikke i Porsgrunn omkring 1850. Det eneste som kan nevnes i en slik sammenheng, var et tobakksspinneri med 2-3 mestere, 8-10 svenner og 10-12 drenger. I tillegg fantes det bare to garverier med hver sin mester og svenn.

Det som dominerte bybildet, var trelasttomtene og skipsbyggeriene som lå vekselsvis langs elva, både på Øst- og Vestsida, og som sysselsatte flesteparten av arbeiderne i byen. De fleste skipsverftene var i 1850 små, men det var ett større. I 1850 sysselsatte det 25 arbeidere med en daglønn på 40 skilling. Til sammenligning tjente en sjauer i byen i 32-40 skilling om sommeren og 24-28 skilling om vinteren. Om vinteren var det mindre arbeid å få og dermed flere om «beinet». Det førte til at arbeidsgiverne kunne presse ned lønningene.

Handel, der trelasteksporten utgjorde en viktig del, og skipsfart var byens viktigste næringsveier. Byen hadde i 1850 45 skip.

«Skibsfarten og det dermed i Forbindelse staaende Skibsrhederi er maaskee Byens viktigste Næringsvei, ialfald maa den anses at være af lige saa stor Vigtighed som Handelen.»
(Amtmannens beretning 1846-50).

Porsgrunn hadde ikke smakkehandelen med Holland og Ostfriesland, som Brevik og Stathelle, men byens egne skip gikk med trelast til England, Frankrike og Danmark. Dette var ikke tilstrekkelig til å sysselsette alle byens skuter, så annen frakt var også nødvendig. Da England opphevet navigasjonsakten fra 1. januar 1850 begynte porsgrunnsskuter for alvor med frakt av emigranter til Nord-Amerika, særlig til Quebec i Canada. Nå kunne de ta trelast med tilbake til England, og eventuelt kull derfra igjen tilbake til Norge.

Av de 238 medlemmene av Porsgrund Arbeiderforening kjenner en yrket til 223*, og som det går fram av tabell 20 var yrkesgrupper fra byens hovednæringer; sjøfart, skipsbygging og trelasteksport sterkt representert. Det hadde allerede vært observert på stiftelsesmøtet: «...... næsten alle af Arbeidsklassen hvoriblandt de fleste Søfolk.» (Correspondenten nr. 16, 23/2-1850).

Omkring 40% av medlemmene var menige sjøfolk. Tar en med alle som hadde sitt arbeide på sjøen, (90 sjømenn/matroser, 4 styrmenn, 4 skippere, 4 loser, 2 fraktemenn) kommer en opp i en andel på nærmere 47%, og da yrketittelen tømmermann forekom både på land og ombord i skip, er det mulig at opp i mot 49% hadde sin arbeidsplass til sjøs. Bare ladestedet Stathelle hadde relativt flere sjøfolk (57%) og muligens Kragerø. Det avhenger av hvor mange av foreningens tømmermenn som var til sjøs (42-51%).

I Porsgrunnsforeningen dukker loser opp som yrkesgruppe for første gang. Av de fire losene som var med i foreningen, bodde to i Porsgrunn og to i Solum. Yrkesgruppa var godt representert i foreningen ettersom det ialt var tre loser i Solum og fire til seks loser i Porsgrunn på denne tida. Og ikke nok med det. Den tredje losen bosatt i Solum, var medlem av Skien Arbeiderforening. Hele tre av de fire losene i Porsgrunnsforeningen var også (rode)formenn. To av de tre rodene i «Vestre Porsgrund» og en av rodene i «Østre Porsgrund» var ledet av loser. Så en kan si at disse losene ikke bare var opptatt av å lede skuter på rett lei, men også arbeiderklassen i byen og dens omegn.

At bare tre medlemmer er benevnt som sjauer/stuer er nok tilfeldig, for mange av de benevnte arbeidere/daglønnere arbeidet trolig på byens trelasttomter. Der hadde de blant annet oppgaven med å laste trevirke ombord i skutene. Skillet mellom arbeider og bjelkehugger var nok også flytende avhengig av hvor stor etterspørselen etter bjelker var.

Tabell 20. Yrkesfordeling blant medlemmene av Porgrund Arbeiderforening.

(Lensmannen i Solum titulerer 1 tømmermann som snekker, 1 tømmermann som bjelkehugger og 1 arbeidsmand som slakter. Sistnevnte var trolig det vi vil kalle «bygdeslakter» og kan dermed ikke kategoriseres som handverker. Byfogden bruker benevnelsene «Arbeidsmand» og «Sømand» på samme personer som lenmannen benevner «Daglønner» og «Matros». Derfor er disse yrkesbetegnelsene slått i sammen.)

Ikke uventet var det få som hadde yrke i tilknytning til jord (4,5%), og alle disse bodde også utenfor byens grenser (sju i Solum og tre i Gjerpen). Det gjaldt også den ene styrmannen og den ene matrosen som begge eide hvert sitt bruk i Solum.

Mens jordbrukerne var overrepresentert blant de medlemmene som bodde utenfor byen, var sjøfolkene underepresentert. Ser en på alle som hadde sitt arbeide på sjøen, utgjorde de 34,5% av medlemmene som bodde utenfor byen, mens de utgjorde hele 54% av medlemmene som bodde i byen. For de andre yrkeskategoriene var det mindre markerte forskjeller.

Av de 227 medlemmene en kjenner bostedkommunen til, bodde 93 utenfor byen. De aller fleste av disse bodde i Solum (68). Solumsfolkene utgjorde 70% av de medlemmene som bodde på vestsida av elva. Vestsida av byen var den gang bare ei lita stripe langs elva. Men på vestsida av elva bodde det medlemmer fra Lergravstrand i nord til Lakåsene i sør, men de fleste bodde nok i området fra Moldhaugen til Knarrdalstrand. Hovedtyngden av medlemmene bodde på Østsida. Mange bodde på Osebakken og Kirkehaugen. Ellers bodde 19 i Gjerpen og 6 i Eidanger. Det var kommuner som omkranset Østre Porsgrunn den gangen. De bodde fra Borgestadholmen i nord til Herøya i sør, på det området Norsk Hydros fabrikker ligger i dag.

Alder.

En kjenner med ganske stor sikkerhet alderen på 175 medlemmer i Porsgrund Arbeiderforening i 1850. I tillegg hvilken tiårsgruppe fem medlemmer tilhører (fire i trettiårene og en i førtiårene).

Som en ser av tabell 21, var over halvparten av medlemmene i alderen 25 til 40 år (53,9%). Blant medlemmene som bodde i byen, utgjorde denne aldersgruppa 57,3%. (Her er inkludert de fire (tre) i trettiårene). Bare 10,6% av medlemmene var under 25 år. Dette forteller at det ikke var en forening for unge opprørere, men etablerte mennesker. De aller fleste var også gift og mange var familiefedre i 1850. Som i de tidligere omtalte foreninger, falt oppslutningen drastisk ved fylte seksti år.

Tabell 21. Aldersfordeling blant medlemmene av Porgrund Arbeiderforening i 1850.

Splitter en aldergruppene opp på de største yrkesgruppene, viser det seg - ikke overraskende - at sjømenn/matroser var overrepresentert blant medlemmer under 30 år. Mens de under 30 år utgjorde vel 26% av alle medlemmene, var nesten 36% av sjømennene/matrosene under 30 år. Men også blant sjøfolkene var det flest i trettiårene (42,3%). Det er bare blant handverkerne det var flest over 40 år (61,1%).

Tabell 22 bekrefter det inntrykket at det var relativt mange av byens menn i trettiårene som var med i arbeiderforeningen. Tallene samsvarer ganske bra med tallene fra nabobyen Brevik når det gjelder de to største aldersguppene, tjue- og trettiåringene. Men innslaget av menn i trettiårene var enda sterkere i Porsgrunnsforeningen, særlig om en ser det i relasjon til alle trettiåringene i byen. Mer enn hver tredje mann i trettiårene i Porsgrunn var med i arbeiderforeningen. Ingen arbeiderforening hadde større oppslutning fra stedets trettiåringer enn Porsgrunnsforeningen (36,6 %), selv om vi seinere skal se at foreningene i Bø og Drangedal hadde nesten like stor oppslutning blant bygdas trettiåringer (35%). På Stathelle var det omvendt med hensyn til tjue- og trettiåringene. Der var tjueåringene den klart største aldersgruppa. Det avspeiles igjen blant yrkesgruppene ved at sjømenn hadde en enda større plass blant arbeiderforeningens medlemmer der enn tilfelle var i Brevik og Porsgrunn. Også de funn som er gjort for Kragerø- og Skiensforeningene, stadfester at menn i trettiårene er den største tiårsgruppa blant thranittene (39-41 %).

Går en ut fra at forholdet mellom de som bodde i og utenfor Porsgrunn og var over og under 20 år, var omtrent likt blant de medlemmene en ikke kjenner bostedkommune og alder til, kan en gå ut fra at nesten hver fjerde mann av byens befolkning over 20 år var medlem i byens første arbeiderforening (23,5%).

Tabell 22. Aldersfordeling blant medlemmer som bodde i Porsgrunn sammenlignet med hele den mannlige befolkning i Porgrunn over 20 år.

Økonomisk status.

Byfogden i Porsgrunn har ojså gitt en karakteristikk av 182 medlemmers økonomiske status («Forfatning») - i tillegg til bostedkommune og yrke - i sin medlemsrapport fra august 1851. Som det går fram av tabell 23 brukte byfogden kriteriene «god», «temmelig god», «maadelig» og «mislig» eller dårlig som vi ville ha sagt i dag.

I tabell 23 har medlemmene blitt splittet opp etter hvor de bodde: Solum og Gjerpen/Eidanger og bydelene Vestsida og Østsida.

Tabell 23. Medlemmene av Porsgrund Arbeiderforenings økonomiske status etter byfogdens vurdering.

Som en ser av tabell 23, var det få som hadde det direkte dårlig ut fra den tids målestokk, men tabellen tyder på at vel halvparten av medlemmene ikke hadde mer enn at «båten bar». Til å være arbeiderklassens første forening i Porsgrunn og omegn må en likevel ha lov til å si at relativt mange satt godt i det.

Når det gjelder forholdet mellom bosted og økonomisk status, var det lite som skilte, med unntak av de få som bodde i vestre bydel der relativt få satt godt i det.

Ser en heller på forholdet mellom yrkesgruppene og økonomisk status, er tendensene klarere. Blant de få loser, skippere, styrmenn og bønder satt så og si alle godt i det, bare en «temmelig god» og en «maadelig». Men også blant større grupper som (skips)tømmermennene satt nesten to av tre godt i det og vel halvparten blant handverkerne ellers. Blant den største yrkesgruppa, sjømennlmatroser, satt en av tre godt i det, og ikke overraskende var det blant arbeiderne (inkl. huggerne) færrest som satt godt i det. Der var det en av fem.

Enkelte thranittere.

Noen av thranittene i Porgrunn var sterkt religiøse og var allerede før og etter arbeiderforeningens eksistens med i noen av byens religiøse foreninger. Garvermster Anders Jacobsen Bommen var med og stiftet Hedningemisjonen i Porsgrunn i desember 1847. Foreningen hadde fra starten 22 medlemmer og Bommen satt idet første styret.

Bommen var født i Skien i 1816, men vokste opp i Kjølnesgata 4 i Porsgrunn. Faren var også garvermester i Porsgrunn. A. J. Bommen kjøpte i 1848 en havetomt av Kjølnesgata 1 og bygde trolig et hus der.

Brødrene Jens og Knut Andersen Hauland var begge meget religiøse hele sitt voksne liv. De var begge skipstømmermenn i 1850. Da var Knut ikke mer enn 17 år. Han arbeidet sammen med sin sju år eldre bror. De ble begge skipsbyggmestere og hadde ansvaret for P. M. Pettersens skipsbyggeri i over en menneskealder. En regner med at ingen i Porsgrunn har hatt ansvaret for å sette så mange skuter på vannet som disse to. Fritida si brukte de på religiøse aktiviteter. Det fortelles blant annet at deres arbeidsgiver, P. M. Pettersen, etter endt arbeidstid satt som andektig tilhører på Kammerherresalen med hodet støttet på stokken og hørte på «de lange bønner, som blev opsendt av hans egne formænd, Jens og Knut.» (Porsgrunds Dagblad, 26/5-1928)

Brødrene Hauland var også med på å starte søndagsskolen i byen i september 1875. Jens var også tilsynsmann for «Langesundsfjordens Understøttelseskasse for uheldige Sømænd og deres trengende Efterladte» i årene 1871-80.

Knut bodde trolig hjemme hos sine foreldre i Ligata 16 i 1850. Dette kom han seinere til å overta. Jens hadde kjøpt Kjølnesgata 9 i 1849. Der skulle hans «barnebarn» vokse opp og bli en av arbeiderbevegelsens ledende menn i vårt århundre. Det var Aksel Zachariassen (18981987), bedre kjent blant mange som «Azach».

«Da begge mine besteforeldre døde, kom mor til den ene av brødrene, Jens Hauland, som eide et hus med stor tomt og hage i Kjølnesgata 9. Her var hun som en datter i huset inntil hun, 22 år gammel, giftet seg med far som hadde flyttet til Porsgrunn og fått norsk statsborgerskap. Gjennom mor kom han inn i et religiøst miljø, sannsynligvis hos Jens Hauland som var dypt religiøs. Da hans hustru døde, kjøpte far huset i Kjølnesgata og Jens ble boende hos oss, og vi oppfattet ham som en bestefar. Mor hadde omsorgen for ham til han døde i 1909.»
(A. Zachariassen, s. 9-10).

Jens Hauland har nok aldri nevnt at han hadde vært med i byens første arbeiderforening, for da hadde sikkert «Azach» nevnt det i sin memoarbok.

Mens brødrene Hauland ledet et skipsbyggeri i Øvre del av byen, hadde skipsbyggmester John E. Kaalstad (1815-88) ledelsen av skipsbyggeriet på Bien. Han var også en av rodeformennene i arbeiderforeningen, så en kan vel regne med at en del av de ansatte ved dette skipsbyggeriet var med i foreningen. Hvor han bodde i 1850- 51 er noe usikkert, men han kjøpte i hvert fall Storgata 102 i 1853 og bygde et hus der.

Den andre skipsbyggmesteren som var med i arbeiderforeningen var Jens Olsen Leergravstrand (f. 1809). Han dreiv det nordligste skipsbyggeriet på vestsida av elva som sognet til Porsgrunn, nemlig Lergravstrand på Tollnes. Han må ha hatt en solid egenkapital, for han kunne bygge en skonnert uten at den var solgt på forhånd. I november 1850 averterte han den til salgs for annen gang i Skiensavisa «Correspondenten»:

«Den Skonnert, som var averterer til Salg i April Maaned staaer fremdeles til Salg. Den leveres paa Vandet i December Maaned. Liebhabere henvender sig til Eieren Bygmester

J. Olsen.
Leergravstrand pr. Porsgrund 7de Novbr. 1850»

Om han fikk solgt skuta vites ikke, men i 1859 flyttet Jens Olsen til Borre i Vestfold.

Går vi fra de som bygde skutene til de blant medlemmene av arbeiderforeningen som førte dem, skal vi først nevne skipper Amund Andersen (1817-1903). Han vokste opp i små kår og måtte tidlig ut å gjete. Han var gjeter hos en bonde i nærheten av Skien. Han måtte også springe ærender. En dag han kom hjem med dyra, ba bonden han om å springe med et brev til Brevik. Han la ivei, men da han var på hjemvei, var han så trøtt at han satte seg ned i veikanten og sovnet. Det var mørkt før han kom tilbake til gårds, og da sto bonden og venta med ridepisken og ga ham noen rapp fordi han hadde tatt så lang tid.

Da Andersen ble voksen, gikk han til Kristiansand og avla styrmannseksamen. Dette var om vinteren, så han hadde med seg en kjelke og gikk en god del på isen langs kysten.

Andersen bodde på Osebakken. I 1850 kjøpte han Storgata 200B og ti år etter kjøpte han og flyttet til Skiensgata 14. Som skipper måtte han sørge for provianteringen til mannskapet ombord. Da ble kona og ungene satt i sving med å bake skipsbrød i mange dager, brygge øl, skaffe saltsild og kjøtt til å salte ned. Poteter var luksus som ikke hørte til skipskosten. Det måtte mannskapet selv ta med om de hadde anledning. En matros hadde 7-8 daler for turen, enten den varte en eller flere måneder.

I 1852 førte Andersen den nybygde «Bolivar» som første skuta fra Porgrunn med emigranter til Quebec. En av de to rederne til denne skuta var byens ordfører og stortingsmann Thorvald Olsen.

En annen thranitt som også ble aktiv i emigrantfarten, var skipper Edvard Funnemark (1823-85). Sin mest berømte tur til Quebec foretok han i september 1858 med barken «Catarina». Da reddet han, under full storm, mannskap og passasjerer fra en tysk emigrantdamper som stod i brann i Atlanteren. For dette fikk Funnemark flere Æresbevisninger: sølvterrin fra den tyske rederen, gullmedalje av Hamburgs senat og av livredningsselskapet i New York. Han ble utnevnt til Æresborger av Hamburg og ridder av Den Røde Ørn. Fire år seinere fikk han enda mer ære og berømmelse da han med «Maple Leaf» under storm i Nordsjøen reddet fem av mannskapet på et hollandsk skip ved selv å gå i lettbåten sammen med to av sin besetning. For den redningsdåden mottok Funnemark den hollandske regjerings æresflagg og flere andre utmerkelser.

Funnemark var ikke bare fører av skip. Han var også partsreder eller reder for flere av de skutene han førte opp gjennom årene. Om Funnemark var med i Porsgrund og Omegn Sjømandsforening fra starten i 1847 vites ikke, men han satt ihverfall i styret der i 1871-72 og delte formannsvervet i 1871. Porsgrunn fikk tidlig en sjømannsskole (1848), og Funnemark var sensor ved navigasjonseksamen flere ganger.

Han bodde muligens fortsatt hos sine foreldre i «Funnemarkgården» (Storgt. 191) omkring 1850, for først i 1861 kjøpte han Storgata 177 og bygde der. Svigerfaren, Jørgen Gothfred Olsen Hill (1814-75) var også med i arbeiderforeningen. I følge byfogden var han skipstømmermann, mens andre kilder titulerer han som styrmann (1842) og matros (1865).

En tredje skipper som var med i arbeiderforeningen, var Berthil H. Karth (1811-91). Han var en av thranittene i Porsgrunn som først fikk stemmerett (1838). I 1850 bodde han i Storgata 170, et hus han hadde fått skjøte på av sin stefar i 1845. Ei datter av Karth giftet seg med den kjente skipper Carl Reynolds, som hadde kommet i kontakt med IOGT i Hull i England, og stiftet den første IOGT-losjen i Norge i sitt hjem i Porsgrunn i 1877. Den hadde fra starten 11 medlemmer, og kanskje var hans svigerfar en av dem.

Den fjerde skipperen som var med i arbeiderforeningen, var Godtfred Severin Bøydler (1813-86). Han var født på Fossum i Gjerpen og hadde nok sitt mellomnavn etter sin fars oppdragsgiver, Severin Løvenskiold, seinere statsminister og stattholder. Faren til G. S. Bøydler var den tysk-danske Johann Gottfried Bøydler (egentlig Beutler). Han var både arkitekt og byggmester for den nye Fossum hovedgård, der bare den slottslignende hovedbygningen tok vel sju år å bygge (1811-18). I 1825 kom familien til Porsgrunn og bosatte seg i Storgata 205 på Osebakken. Godtfred overtok huset i 1838. Via byens sjømannsforening var det G. S. Bøydler som foreslo overfor regjeringen at en skulle innføre tåkesignaler fra fyrene langs norskekysten ( 1868).

Bøydler førte blant annet skutene til en annen thranitt, Halvor Bruun Sømoe (1822-1907?), men det var først i 1870-årene. Sømoe var den eneste handelsborgeren i arbeiderforeningen. I årene 1845-56 eide og dreiv han handel fra en lang enetasjes bygning som lå mellom dagens Storgata 143 og 145. I 1852 ble han byens første dampskipsekspeditør da byens første dampskip - «Trafik» - begynte å trafikkere fjorden. I 1855 kjøpte han Storgata 155, eller «Sømoegården» som den ble kalt (revet i 1880-årene). Den gang var den en av byens største tregårder. Sømoe startet opp med gjestgiveri i første etasje og i den store salen ovenpå dreiv han auksjonslokale. Han var stadig i konflikt med de lokale myndigheter, trolig på grunn av ulovlig utskjenking av alkohol. Han eide også Storgata 81 og gårdsbruket Østre Borge i Gjerpen. I årene1870-80 dreiv han rederivirksomhet og eide i perioden sju forskjellige skuter. Omkring 1880 fikk han problemer og gikk konkurs. I den forbindelse ble han dømt for forretningssvik da han hadde prøvd å unndra en del penger fra konkursboet. Han ble dømt til to års tukthus på Akershus, og kom dermed til å tilbringe sin tid bak murene på samme sted som thranittbevegelsens ledere hadde sittet noen tiår tidligere. Etter at han kom ut av fengselet, fulgte han samme veg som Marcus Thrane hadde gjort et par tiår tidligere og emigrerte til Amerika. Han døde i Chicago på begynnelsen av 1900-tallet.

Sømoes svigerfar, Ole Chr. Thorsen Moe (1806-61), var også med i arbeiderforeningen. I følge byfogden dreiv han som fraktemann. Andre kilder titulerer han som styrmann og han skulle også ha begynt med handelsvirksomhet på Osebakken i 1849. Det var sikkert i langt mindre målestokk enn svigersønnen lengre nede i byen. I hvert fall bodde han på Osebakken i 1850. Der hadde han kjøpt Hallsgate 6 i 1827.

Den andre thranitten som dreiv som fraktemann, var Hans Levor Wetlesen (17951878). Han bodde også på Osebakken, der han hadde kjøpt Ligata 8 i 1828. For å drive sin virksomhet hadde han i 1833 kjøpt halve Bruns løkke og halve lagerbygningen som stod der. Til å frakte varene eide han jakta «Speculationen». Wetlesen var den som hadde vært lengst stemmeberettiget av thranittene (1837).

En av styrmennene i foreningen var Ole Olsen Wiersen (1818-76). Han ble skipperborger allerede i 1853 og ble også reder i 1858 da han kjøpte briggen «Favorit». I 1862 tok han handelsborgerskap. Til sin død bodde han i Storgata 203, en eiendom han hadde kjøpt i 1843. I tillegg kjøpte han også en del av Hallsgate 2 i 1847 og i 1856 hele nabogården. I 1864 eide han også ei tid Teknikergata 1.

En av thranittene, Peter Christian Monrad (f. 1800), hadde fungert som bibliotekar i byen (1845-46). Men hans hovedbeskjeftigelse var snekker, trolig en belest sådan. Han skal også ha drevet litt handel, antakelig fra sitt bosted i Storgata 230. Denne eiendommen kjøpte han i 1845.

En av rodeformennene på Østsida, John E. Kaalstad, er tidligere nevnt. Han bodde i nedre bydel og var trolig rodeformann for området ved Kirkehaugen hvor det bodde en del medlemmer.

To andre rodeformenn vi kjenner noe til, bodde begge på Osebakken og er dermed med på å bekrefte påstanden om at det må ha bodd mange thranittere i dette området. De to var sjømann Jens Jørgen Meier (1796-1865) og los Hans Ingebretsen Rokkelien (f. 1799).

Meier var av dansk herkomst. Hans farfar hadde kommet hit til landet for å arbeide som kontorist hos Løvenskiold på Fossum Jernværk i Gjerpen. Meier overtok barndomhjemmet, Storgata 208, i 1823 og bodde der til sin død i 1865.

Ingebretsen kjøpte Teknikergata 10 i 1828. Der bodde han til sin død som må ha skjedd før 1871. Da ble eiendommen solgt av enka. Han må hatt god økonomi, for i 1858 bygde han nytt hus i Teknikergata 5 som han leide ut til han solgte det i 1861. Han forpaktet også en del av Doktørløkka. Der har han trolig holdt dyr.

To av byens og fylkets mest anerkjente handverkerslekter, Glose (snekkere, navnet var opprinnelig Glaser) og Weidenauer (malere), begge av tysk herkomst, var også representert i arbeiderforeningen. Men handverkstradisjonene ble ikke fulgt opp, for Bent Weidenauer (1801-57) var først og fremst en orginal, av byfogden titulert som postbud, men han skal også ha prøvd seg som maler: «Bent var ogsaa maler, men en raring, hvorom der endnu lever mange fornøielige episoder.» (Lund s. 101). Han levde i små kår og døde som ungkar og fattiglem allerde i 1857.

Gunder Glose (1820-87) var i følge byfogden sjømann og bodde trolig på Kirkehaugen. Både da han giftet seg i 1844 og i folketellinga fra 1865, er han titulert som skipstømmermann.

*Yrkesbetegnelsen for de 26 medlemmene som en bare kjenner navnet til fra petisjonen, er for noen litt usikker for 1850-51, men forholdet mellom yrkeskategoriene hadde blitt det samme om en bare hadde nøyd seg å ta med de 197 forskjellige personene som tilsammen står i medlemsrapportene til byfogden og lensmannen i Solum.