Oppsummering

av Ove Lunde

Det var Skiensfjorden og videre langs kysten til og med Kragerødistriktet som først og fremst var nedslagsfelter for thranittbevegelsen i Telemark (Bratsberg amt), eller det som i dag utgjør Grenland- og Vestmarregionene i fylket. I tillegg hadde en ei «øy» i Midt-Telemark med Bø, Lunde og Nesherad.

Trolig var minst 1924 personer medlemmer av fylkets første arbeiderforeninger. Det utgjorde omtrent 10 % av den mannlige befolkning over 20 år i fylket omkring 1850. Til sammenligning har Arbeiderpartiet i dag ca. 4.000 medlemmer i Telemark, som utgjør omtrent 3 % av fylkets befolkning over 20 år. Med andre ord var det en meget imponerende oppslutning om de første arbeiderforeninger i Telemark, særlig når en tar hensyn til den gangs kommunikasjoner og informasjonskanaler. Men likevel lå ikke Telemark her over det beregnede landsgjennomsnittet i følge E. Bull.

På landsbasis hadde thranittbevegelsen størst oppslutning på landsbygda. Også i Telemark bodde de fleste thranittene i landkornmuner, men flesteparten var likevel medlemmer av arbeiderforeningene i byene og ladestedene i fylket (Kragerø, Langesund, Stathelle, Brevik, Porsgrunn og Skien). Dette hadde sammenheng med at thranittbevegelsen hadde stor oppslutning i forstedene og i nære landområder til byene og ladestedene. I typiske arbeiderstrøk som forstedene til Kragerø (Tallakshavn, Nautebakken, Smedsbukta og Stilnestangen) og Skien (Brekkejordene, Bratsbergkleiva og Føllestad) var oppslutningen henholdsvis hele 58 % og 37 % blant den mannlige befolkningen over 20 år.

Dagens Kragerø kommune var det området i Telemark som klart hadde størst oppslutning og aktivitet. Kragerø Arbeiderforening var ikke bare suverent den største her i fylket med 5 I 0 medlemmer på det meste, men var også en av de største i landet. Den var dessuten den første foreningen i fylket (1. juli 1849), og var den som fungerte lengst (1854/55).

I tillegg til Kragerø var det foreningene i Vest-Bamble og Brevik som ble stiftet allerede i 1849, og Helle skilte lag med Kragerø. Som ellers i landet var det i førtse del av 1850 de fleste arbeiderforeningene ble stiftet i Telemark. I tidsrommet fra diranittbevegelsens program ble lansert (petisjonen) ved årskiftet og til petisjonen ble overlevert kongen i mai med nesten 13.000 underskrifter skjedde den store økningen i foreninger og medlemmer. I Telemark fikk en seinere bare to små og ubetydelige foreninger i Lunde og ved Bolvig Jernværk sommeren 1850.

Også i Telemark var aktiviteten størst i 1850 og fram til fengslingen av lederne sommeren 1851. Da året 1851 var over, var det også tilfelle med aktiviteten i de fleste arbeiderforeningene i Telemark. Ser en bort fra pengeinnsamling til advokathjelp for de fengslede thranittene, var det etter vinteren 1852 trolig bare i Kragerødistriktet det var en viss aktivitet.

Utenom Marcus Thranes to foreningsdannelser i august 1849 (Brevik og Kjølebrønn), ble alle arbeiderforeninger i Telemark stiftet av egne medlemmer eller agitatorer fra andre foreninger i fylket. Den mest aktive var O. P. Randgaard, Kragerø og ellers var A. Thomassen, Brevik og P. Evensen, Bø virksomme.

Industrialiseringen hadde så og si ikke kommet igang i Telemark i 1850. En hadde de gamle jernverkene på Vold (Bolvik), Fossum og Ulefoss. Men utenom den ubetydelige foreningen ved Bolvig Jemværk, fikk ikke thranittbevegelsen noen oppslutning på disse, den gang, store arbeidsplassene. Det hadde trolig sammenheng med at Fossum og Ulefoss var to sterkt patriarkalske samfunn der familiene Løvenskiold, Cappelen og Aall hadde hand om det meste.

Det var i byer og ladesteder der trelasteksport, skipsfart og skipsbygging var de dominerende næringer at thranittbeveglsen fikk størst oppslutning her i fylket. Det var de ansatte på disse arbeidsplassene som først og fremst sluttet opp om arbeiderforeningene, og da særlig sjøfolk.

Omtrent hver tredje thranitt en kjenner yrket til fra Kragerø til Skien hadde sin arbeidsplass på sjøen. Særlig sterkt var innslaget av sjøfolk i arbeiderforeningene på Stathelle med hele 57 % og Porsgrunn og Kragerø med minst 47 % og 42 %.

Ser en så på arbeiderforeningene omkring Kragerø: Kjølebrønn, Kil, Kammerfoss, Helle og Langøy, var det overraskende få sjøfolk (6 %) enda alle stedene lå til sjøen. Her var det sagbruksarbeidere og jordbrukere (bønder/husmenn) som dominerte. Da med unntak for sistnevnte forening, for på Langøy var det en gruverdrift i krise de aller fleste hentet sin inntekt fra.

Den gamle sagbruksbyen Skien skiller seg ut fra de andre byforeningene ved at en her finner mange sagbruksarbeidere og fløtere blant thranittene. Mens nesten alle fløterne bodde i byen, på Blekebakken, bodde de flest sagbruksarbeiderne i forstedene, særlig da på Bratsbergkleiva. Breviksforeningen var ikke noe typisk arbeiderforening ifølge redaktør W. Thrane. Det har han trolig rett i da det var relativt mange solide handverkere med i den foreningen, og det var ikke noen annen forening i fylket som hadde så mange medlemmer med stemmerett. Dermed var det heller ingen andre steder i Telemark der arbeiderforeningen hadde så stor politisk innflytelse omkring 1850. De hadde avgjørende innflytelse på valget av Breviks første stortingsmann, megler J. C. C. Parnemann, og deres medlemmer var godt representert i kommunestyret omkring 1850. Uten at det førte til noe mer reformvennlig politikk, men tvert om fikk de innvalgt en lite reformvennlig stortingsrepresentant. Her var Porsgrunn mer heldig som fikk valgt inn i 1850 Th. Olsen, som var en av thranittbevegelsens beste støttespillere på Stortinget.

Det var relativt få typiske bygdeforeninger i Telemark. De fantes i Bø, Drangedal, Lunde og Nesherad. En kjenner den sosiale sammensetningen i de to førstnevnte arbeiderforenin- gene. Det var de avhengige (husmenn, husmannsønner, innerster) i bygda som dominerte. I Bø var det en del gård- og småbrukere med (24%), men i Drangedal var de nesten totalt fraværende (5%). At foreningen i Drangedal var spesielt ekskluderende overfor selveiere, kan ha sammenheng med at foreningen trolig fungerte som interesseorganisasjon for fløterne i Tokevassdraget.

De undersøkelser som er gjort for alder og sivil status blant thranittene i Telemark viser at det var menn i trettiårene som utgjorde den største tiårsgruppa blant medlemmene i de aller fleste foreningene. Det var også denne aldersgruppa som var overrepresentert i forhold til stedets totale mannlige befolkning over 20 år, og som oftest var også thranittene gifte og hadde ett eller flere barn å forsørge. Med andre ord var det ikke unge «opprørere», men først og fremst etablerte familiefedre som var med i arbeiderforeningene i Telemark.

En kan konkludere med at det var ikke noen ensartet sosial sammensetning av thranittene i Telemark, men arbeidere på sjø og land var de dominemde gruppene. Men om mange tilhørte det en kan karakterisere som arbeiderklassen, var de ikke av dem som «stod lavest på samfundsstigen» (I. Semmingsen). Dette kan sluttes både ut fra min undersøkelse for Bø-foreningen (hovedoppgave, 1978) og byfogdenes vurderinger av medlemmenes økonomiske status i Kragerø- og Porsgrunnsforeningene. Arbeiderforeningene var heller i stor grad en organisasjon av arbeidere med relativt god levestandard som var tilknyttet næringer (skogbruk, sagbruk, trelasttomter, sjøfart, skipsbygging) som ble hardt rammet av den dramatiske nedgangen i trelasteksporten i slutten av 1840årene.

Men rekrutteringen til arbeiderforeningene skyldes nok ikke bare økonomi som lavere lønnsinntekter og høye kompriser. Lederne i arbeiderforeningen i Brevik hevdet i avisinnlegg at de var mere opptatt av allmenn stemmerett enn lavere komtoll. I Bø var en opptatt av kampen mot alkoholmisbruk og embetsmennenes økende inntekter. Saker som også var sentrale for bondeopposisjonen på Stortinget med Ueland i spissen. En fjerdepart av thranittene i Bø var da også bønder. I Drangedal er det mulig foreningen fungerte som interesseforening for en av partene som ønsket å stå for tømmerfløtinga i Tokevassdraget.

Andre rekrutteringsfaktorer kan være slektsskap og bekjentskap. I Drangedalforeningen var omtrent 2/3 i slekt med en eller flere av de andre medlemmene. I Bø var hele 4/5 i slekt med minst et annet medlem. Inkluderer en også de thranittene som hadde vært faddere for hverandres barn inntil utgangen av 1850, omfattet de sosiale banda slektskap/bekjentskap ni av ti thranittere i Bø.

Det var få av thranittene som var eller siden ble aktive i andre organsisasjoner. De få det gjelder var først og fremst med i religiøse foreninger. Kun en thranitt, overformann Ole Olsen i Kragerø, ble med på å lage lover til en ny arbeiderforening. Dette var i 1885, men han ble selv ikke aktiv.