Både i norsk og europeisk parti- og organisasjonshistorie står thranittbevegelsen i en særstilling. I et land med ikke mer enn ca. 1,4 millioner innbyggere i 1850 fikk thranitt-bevegelsen rekruttert - primært i løpet av en toårsperiode omkring 1850 - 30-40 000 medlemmer fordelt på ca. 400 arbeiderforeninger. Norge var på den tida et land med spredt bosetting og dårlige kommunikasjoner, industrialiseringa var såvidt begynt, bare en liten del av befolkningen var konsentrert i byer (13% i 1845), og arbeiderne i byene utgjorde en ubetydelig del av den økonomiske underklassen i landet. Det forte til at størstedelen av medlemsmassen i thranittbevegelsen ble rekruttert fra landsbygda i motsetning til den før-marxistiske arbeiderbevegelse ellers i Europa, som hadde sin tilslutning hovedsaklig fra befolkningen i byene. Marcus Thrane kommenterte denne forskjellen på følgende måte:
«den ikke ubetydelige forskjell mellem vor arbeiderbevegelse og den utenlandske, at vor især rettede sitt blik paa landfolkets kaar, medens man i udlandet især holdt sig til fabrikdriftens organisation.» (Marcus Thrane, 1854)
Thranittbevegelsen var den første organisasjon i Norge med en organisasjonsform lik dagens politiske partier med et nett av lokale foreninger, et sentralstyre plassert i hovedstaden, en landsmøteinstitusjon som bevegelsens øverste organ og ei partiavis; «Arbeiderforeningernes Blad».
De fleste og største arbeiderforeningene forekom på Østlandet, en del på Sørlandet og i Trøndelag, noen få på Vestlandet, ingen i Nord-Norge.
Thranittbevegelsen hadde ei kort levetid. Selv om den første foreningen ble stiftet allerede i Drammen 3. juledag 1848, lå hovedtyngden av bevegelsens rekruttering og virke i 1850 og fram til juli/august 1851 da bevegelsen ble kriminalisert; lederne fengslet og medlemmeneregistrert av myndighetene utover i landet. Etter dette falt bevegelsen sammen på kort tid, og få foreninger var i virksomhet etter 1851.
Et annet moment som må tas med med når en skal se på årsakene til thranittbevegelsens raske tilbakegang - i tillegg til myndighetenes inngrep - var de økonomisk gode årene utover på 1850-tallet. I sin Thranebiografi regner O. Bjørklund med at en av forutsetningene for thranittbevegelsen, var de økonomisk vanskelige årene fra 1847 til 1851/52 med særlig store vansker for trelasteksporten og alt som stod i forbindelse med den. Det var også uår i jordbruket. I tillegg påpeker O. Bjørklund den voldsomme befolkningstilveksten en fikk her i landet etter 1814. Den fikk følger for kampen om arbeidsmulighetene, som blant annet førte til oppdeling av bruk, deklassering av gårdbrukersønner til husmenn og denned hard konkurranse om husmannsplassene.
Samtidig måtte det virke opprørende på de som ble rammet av krisa, at slike tider ga større fortjeneste til visse embetsmenn som for en stor del levde av den betaling de fikk for hver enkelt embetshandling. Dette sportelsystemet gikk utover de som var i vansker.
Ifølge O. Bjørklund ble dermed «thranittbevegelsen en oppsamler av misnøye hos store masser i bygd og by».
Et utløp for sin misnøye fikk medlenunene av arbeiderforeningene gjennom å underskrive på en petisjon til kongen. Sentrale krav var blant annet avskaffelse av innførselstoll på korn og andre «Livsfornødenheder», undersøkelse og forbedring av husmennenes kår, forbedring av allmueskolevesenet og innføfing av allniinnelig stemmerett. Petisjonen med medlemmenes underskrifter ble overlevert kongen 19. mai 1850. De finnes blant dokumentene i Thranesaken i Riksarkivet og er en god kilde for å se hvem som var med i arbeiderforeningene den første tida. Blant Thranesakens dokumenter i Riksarkivet finnes også myndighetenes medlemsopptegnelser fra august 1851. Deviser hvem som fortsatt var med halvannet år seinere og forteller som regel også hvilke yrker og bosteder (kommuner) de hadde, og i enkelte tilfeller vurderes medlemmenes økonomiske status.
Dette er de sentrale kilder for å vite hvor mange og hvem som var med og hvilken yrkesammensetning arbeiderforeningene hadde. En annen sentral kilde for medlemstall, og den viktigste når det gjelder de fleste foreningens virksomhet, er «Arbeiderforeningernes Blad» (AfB), som eksisterte i årene 1849-56. Andre kilder vil jeg komme tilbake til i forbindelse med kildeopplysninger til det enkelte kapitel bak i boka.
Formålet med denne undersøkelsen er å kartlegge thranittbevegelsens omfang og virksomhet i Telemark:
Hvor i Telemark hadde thranittene oppslutning, og i hvilket omfang?
På landsbasis ble størstedelen av av thranittene rekruttert fra landsbygda. Er dette tilfelle i Telemark?
Hvilke yrkesgrupper var representert, og i hvilket omfang? Var mange medlemmer rekruttert fra den tradisjonsrike industrilignende virksomhet som den gang var i fylket - som bergverk, jernverk og sagbruk, eller finner vi lignende resultat som H. Tveiten fant for de kystnære områdene i nabofylket Aust-Agder? Han undersøkte arbeiderforeningene i Nedenes fogderi (Lillesand, Grimstad, Barbu, Moland, Dypvåg og Tvedestrand) og fant at mange av medlemmene var tilknyttet sjøfart og skipsbygging.
Var det en typisk underklassebevegelse, eller var medlemsmassen mer uensartet enn eldre forskning har hevdet? Denne eldre forskningen («proletariatshypotesen») ble for alvor tatt opp til revurdering i T. Prysers undersøkelse av thranittene i Ullensaker i 1974, der han fant at halvparten av medlemmene hadde bakgrunn i jordeiendom, og bare 115 av de eiendomsløse hadde dårlig økonomi. Med andre ord tilhørte ikke thranittene bunnsjiktet i den sosiale lagdelingen, men var folk på et økonomisk mellomnivå («mellomsjiktshypotesen»).
I hvilke aldersgrupper hadde thranittbevegelsen størst oppslutning her i fylket? For de fleste foreningens del vil dette bli drøftet nærmere i kapitlet om den enkelte forening, men for Kragerø- og Skienforeningens del er graden av aldersidentifisering så lav (under 50%) at funnene ikke vil bli drøftet noe nærmere enn at de nevnes i kapitlet om Porsgrunnsforeningen.
Tredje juledag 1848 - i et danselokale på Strømsø i Drammen - stiftet Marcus Thrane den første arbeiderforeningen. Det skulle gå tre måneder for neste arbeiderforening så dagens lys i Kristiania. Også den ble stiftet av Thrane. Utover våren og sommeren 1849 holdt Thrane seg langs Drammensvassdraget og omkring Oslofjorden og agiterte og stiftet foreninger. Og da «Arbeiderforeningemes Blad» kom ut med sitt første nummer 5. mai, kunne han fortelle at 10 foreninger stod bak bladet.
I midten av august la han ut på en større turné til Vestfold, Telemark og Agder. 25. august kunne Skiensavisa «Correspondenten» melde at Thrane hadde kommet til Larvik, og «Sandsynligviis kan han saaledes snart ventes hertil Byen; hvad Lykke han her vil gjøre, vil nu Tiden vise.» Men «Correspondenten» tok feil; allerede dagen for hadde Thrane stiftet en forening i Brevik og fortsatt til Kragerø og Kjølebrønn. Ved «Kjølbroens Saugbrug» stiftet han en forening 27. august. Den valgte i første omgang, som de fleste foreninger i Kragerødistriktet, å tilslutte seg Kragerø Arbeiderforening. Der hadde Thrane holdt foredrag dagen før, men foreningen var allerede stiftet 1. juli på lokalt initiativ av malermester Ole Pedersen Randgaard.
Thrane fortsatte til Risør, og dermed var Thranes eneste besøk som agitator og foreningsstifter over her i fylket.
Etter at turneen var over i Kristiansand i begynnelsen av september, offentliggjorde Thrane i «Arbeiderforeningernes Blad» en oversikt over antall foreninger og medlemmer: 49 foreninger med 4091 medlemmer. Det viste en markant økning fra de 10 foreninger som stod bak bladet i mai.
I denne foreningsoversikten var det to foreninger med fra Telemark. Utenom en liten forening i Brevik med 27 medlemmer, var Kragerøforeningen størst med 230 medlemmer. Her starter også gjennomgangen av thranittbevegelsen i Telemark (Bratsberg amt).
| Utdrag (s. -11) fra: Ove Lunde: De første arbeiderforeninger i Telemark |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |