Karl Haugholt

Reynolds venn, ingeniør Harald Alfsen skrev om ham i juni 1933:

Død!
Men minnet vil leve
og sangen synges i Porsgrunns by,
Den vil tende en gang
den kjærlighets ild
som fikk ord i din sang.

Av alle hvis hjerte for Norge slaar
vil navnet ditt nevnes i hundre aar,
for du var forrest blandt dem som
elsket det frem.

Hvor nordmenn bygger og bor
vil det vokse som levende ord
det du i glødende kjærlighet gav.
Det blir blomster over din grav.

Vi har hatt en dikter her i landet som har skrevet på ikke mindre enn tre målfører: riksmål, landsmål og lokal bydialekt. Det er Hans Reynolds, som ble født i Porsgrunn i 1876 og som døde 1933.

Hans Reynolds far var skipskaptein Carl Reynolds, som ble landskjent som stifter av den første norske goodtemplarorden i Norge. En bror av Hans Reynolds var den tidlig døde kunstmaler Karl Reynolds, som malte vakre partier fra Telemark. Hans Reynolds var alt som gutt med faren til fremmede verdensdeler, og som voksen lå han stadig på reiser. Han har vært i Vest-India, trålet store deler av Amerika igjennom, og gjestet gamle norske land: Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene, Shetland, Hebridene, Man, Irland og Bohuslen. Kjent er hans store verk om Grønland.

Sjøbyen Porsgrunn levde og åndet bare for sjøen og skutene i Hans Reynolds ungdom. Hjemme hørte han snakk om skuter og reiser fra han var en neve stor, og det var å vente på faren og hilse ham med dyp og stille glede, når han kom fra de lange reiser. Hans var heller ikke stor knerten før han ble med faren, og opp igjennom årene ble det atskillige reiser av det, ofte langreis. Og hjemme om høsten, vinteren og våren var guttenes kjæreste tilholdssted «verven», der hvor skutene lå opplagt til neste vår og hvor de nye stolte svaner ble bygd eller kjølhalt. Da var det også så meget å se og høre for et opptatt guttesinn, for en som elsket sjøen, og hvilken Porsgrunnsgutt med hjertet på rette sted gjorde ikke det. Enhver kjekk gutts drøm var å bli sjømann så fort han var ferdig med skolen.

De små husene var lune og koselige og så velstelte. Merkelige ting, som skjell og konkylier fra fjerne jordens land og hav prydet kommodene, og på veggene hang gamle skutebilder. I de trange gatene stod «opplagte» gamle sjøfolk om vinteren i sine pjekkerter og snakket sjø, og unge spreke gutter med skyggelua på snei strøk forbi til styrmanns- og skipperskolen. Jo, hele byen var sjømannens stad.

Dette miljøet danner bakgrunnen for Hans Reynolds' dialektdikting. Han begynte tidlig å skrive, men det var særlig i de senere år av hans liv, at han offentliggjorde sine Porsgrunns-viser som han kalte dem. Men de fleste skildringene fra sjøen skrev han jo på vanlig riksmål, og i årenes løp ble det atskillig både av prosa og dikt. Reynolds «Sjøgut», er blitt en av våre mest populære sjømannssanger. Hvem har vel ikke hørt den:

Kom igår i fra langtur,
driver på gaten idag,
blåkledt, med lua på skakke,
og tar det i ro og mak.
Ser sig om sånn litt forundret,
kjenner sig godt igjen;
nikker til byens piker,
som rødmer..... og smiler igjen.

I «Iædikken» i sin kiste,
som han idag hentet hjem,
han har et skjerf av silke
så fint til sin «lilla ven»:
Naboens vakre Maria,
tenk hvor hun nu vil bli glad,
det beste som var i Bahia,
med silkefrynser, ja, ja.

Og så går det livlig videre gjennom flere vers til det siste vakre:

Ja frisk som en dans er livet
på Blåmyra vidstrakt og stor
og mangen en snurrig
«ende» der spindes på frivakt ombord.
Så før jeg min vise slutter,
et «leve» jeg glemme ei kan
for alle de blåkledte gutter,
som hedrer vårt flag og vårt land.

Melodien er så innsmigrende og vakker at en glemmer den aldri. Hans Reynolds var i det hele tatt musikalsk, og når han hadde et vers i emning, så var det det melodiske han først og fremst søkte. Han brukte da også å spille på munnspill, har jeg hørt, for å prøve seg fram. Det er derfor musikk i Hans Reynolds dikt, og flere av våre kjente komponister har da også satt melodier til dem, som Kristian Wendelborg, Johannes Haarklott, Agathe Backer Grøndahl og Sigurd Lie.

Til tross for sine mange reiser og lange fravær var Hans Reynolds hjemkjær i høy grad og han elsket Porsgrunn og byens dialekt, som mange utenbys ofte ikke finner så særlig pen. Denne kjærligheten til det hjemlige ga han vakkert uttrykk for i en tale han holdt, dengang Norskdomslaget hadde stelt i stand en stor fest for ham på hans femtiårsdag. Han skildret først sin flakken rundt om i verden, fra vestens prerier til Grønlands jøkler og fortsatte så: «Og da toget en vakker sommerettermiddag rullet innover Porsgrunnsdalen, og jeg så Borgeåsen og Telemarkens fjell, og jeg hørte den hjemlige dialekt, da strømmet de sterkt inn på meg alle de kjære minner fra barndomsdagene, minnene om de stolte skuter og muntre oppsanger i den driftige sjøfartsby Porsgrunn.»

Reynolds har imidlertid ikke nøyd seg med bare å skrive sanger eller viser i Porsgrunnsdialekten; gjennom mange år samlet han ord og uttrykk fra byen og greidde å få sammen et verk om Porsgrunnsmålet. Jeg fikk låne det av ham engang til gjennomlesning, og så deponerte han det igjen i hvelvet til Porsgrunns kemnerkontor. Forhåpentlig er det der framleis.

Reynolds' viser på Porsgrunns-dialekt er ikke sendt ut i bokform, og dette er første gangen det kommer en samling av dem. De fleste av dem offentliggjorde han etter hvert i «Porsgunns Dagblad».

Om våren lettet skutene. Da var det travelt i de mange sjømannshjem, like fra skipperens rommelige hus med den gammeldagse hagen til matrosens mer beskjedne, men hyggelige og rene hjem. Den tinge sjøgutt hadde jo sin hjertenskjær, og før skutene dro av sted eller når den unge gutten gikk sjømannsskolen, så var det stevnemøter oppe i åsen. Det var Bjørntvedtskogen, det var Borgeåsen for å nevne noen av de mest kjente. Hans Reynolds fikk denne stemningen så «vemodig vakkert» fram i et lite folkeskuespill som han skrev, og som jeg var så heldig å få se oppført av amatører i teatersalen i Porsgrunn. Stykket het: «Bare en sjøgutt». Folkeskuespill i 3 akter, 8 avdelinger. Fra seilskutenes tid i Porsgrunn. 15 deltakere. Orkestermusikk, korsang, solosang. Som en forstår var det et stort apparat med et godt orkester og byens sangforening. Oppførelsen fant sted den 25. mars 1931 og den vakre teatersalen i Porsgrunn var stappfull naturligvis. Komponisten Claus Egge, som senere er blitt kjent, var også med på arrangementet. Handlingen var kanskje ikke så særlig dramatisk, men Hans Reynolds' mange dikt, som var innlagt og shantiene klang så vakkert, så en satt henført og mintes den gamle, koselige seilskutetiden.

Og så får vi tenke oss at sjøgutten har et av sine siste stevnemøter med sin utkårede, når denne sangen ble sunget i skuespillet:

Vaarkveld.

De sitter åpve kjenna,
de er så fint ikveld.
toppen synger trosten,
de er nå knuppen lell.

Han holder a i hanna,
å hu er ong å bli.
Han er så gla i Anna,
så gla i gjenta si.

De damper uttav myra.
De kjender lokt av vår.
Å blåveis reint det kryr av
i lia der de går.
De stanser litt ved leet
og smiler begge to.
De er så full av gle'e
og trosten sier «tjo».

Så er da dagen kommet, da skuta «letter» tidlig en morgen. Det bærer nedover Porsgrunnselven inntil byen svinner når en runder Torsberg:

Vi letta omm maarrann, da det lyssna,
aa uttaaver ælva vi glæi,
aarhae'en spella i Solomms-aasen
- da kjennte jæ mæ lissaamm litt lei;
de røik a pipa i Bokta,
i gatene dær var e stillt,
jæ saa mæ tebake, da vi svinga Torsbærr,
reise jemmafra de æ'ke bare jillt.

Nordsjøfarten var den vanlige for en stor del av skutene fra Skiens- og Langesundsfjorden. En reiste med props og is. Det er krappe sjøer der, så det kan være harde tørner, selv om reisen ikke er så lang. I diktet «I Norsjøen» har Hans Reynolds skildret en slik tur, som han selv har gjort flere ganger. Gjennom stormkastene går ungguttens tanker til Sussi i den engelske byen de skal til; men han kan heller ikke glemme den vakre gjenten der hjemme, hun som ble rød, da han så på henne. Men når de skal i land, gjelder det for yngstemann å likne de befarne ulkene mest mulig - derfor er også det første han skal gjøre å få kjøpt en skyggelue maken til den Jens har:

I Norsjøen.

Me «Karin» te Hartlepoll først i april
aa purring paa frivakta, lite me hvil,
paa pompene ær'e vi bærer a fram, for
Gamla hu lekker, saa de ær e skamm.

Vi ligger i Norsjøen, unna de gaar,
de blaaser en kulling, saa vassføika staar,
han haaller sæ støtt me en bitanes vinn,
snart kann jæ slaa glass, aa saa tørnær vi inr..

jæ stunnar paa kaffi, aa flere te mei,
se der kaammer stuerten, Per han ær græi -
me kanna han bortaaver dekkslasta gaar,
for kepten aa størrmann ska ha sæ en taar.

Tru Sussi hu staar i den sjappa ennaa,
di æuene hennærs var pene aa blaa,
men dærhjemme hu likær jæ æu,
iæ husær, jæ saa paa a, da blæi a ræu.

Vi klappær te kaia, saa gaar vi ilann,
jæ tar aapp paa hyra saa møe, 'æ kann,
den lua te jens ær svinakti kjekk,
jæ kjøper mæ makan saa sikkert som blekk.

Dette var en Nordsjøreis; men så har vi skutene på langfart. «Dione» er en slik langvegsfarer, og den har vært ventet med lengsel. Vi får hele stemningen i visen nedenfor. «Hæuen» og «Kaffikroken» er to kjente bydeler i Porsgrunn, der det bodde mange sjøfolk i koselige, hvite enetasjes hus med prydhager om. (Meget strøk med under den store brannen som hjemsøkte Porsgrunn i 1905.) Her har vi «Dione-visen»:

«Dione» ær kaammett»

«Dione» ær kaammett - naa jiik a jennom brua,
aa guttane paa bakken di svinga me lua,
ja, jenntene paa Hæuen naa vi di naakk bli gla,
aa di i Kaffikroken æu, sjung falleri o ra!

Hu har værrt ne-paa øyanne, paa Samoa aa Fidsjii,
aa guttane har lært sæ litt nigger-tsji-o-tsiitt-sji',
aa kokus-mjælk den fekk di ommbor i svære spann,
de ær saa varmt dær-nere, att di drekker a saamm vann.

ja, di var lenge ute naa, dær sørpaa lioss de ville;
men «svarttanne» dær-nere di ær visst naakksaa snille.
Naa kan du tru, Martine hos Nilsen hu blei bli;
faarr Krestjann har naakk møe rart me hjernm i kjista si.

Om høsten la skutene opp, hvis de ikke var på langfart. Da var det spenning i sjømannshjernrnene, og ikke minst frydet barna seg over å få se far eller bror igjen og vite at de var i sikker havn den lange vinteren. Når en fikk beskjed om at skuta var i farvanne, ble det liv i byen. Slik minnes Hans Reynolds barndommens dager, når hans far kom hjem:

On, høsten, naar skutene kaam'm,
saa var'e aa faa tak i en praanitn,
ut Lillælva iiik de saarnin en faass,
aa ingen var saa glae saamm vaass!

ja, on' høsten, naar «Hortensia» kaainrn,
saa laante vi Øl-Hansens praamm,
han var liten, men lettrodd aa græi
synns Steffen aa Kajus aa jæi.

ja, a Simonsen hann fekk vi kjeks,
svære, firrkanta, noen som sa seks;
aa saa jikk di runnt spelle aa sang,
«Gudd bai faer ju vell» - aa jøss saa kjekkt de klang!

Aa ær'e blitt a alle guttanne naa?.....
Kajus ræiste aaver «bøljarne de blaa»,
«Bammen», Olaf - «Ho, vi sæiler», «ho, vi ror»
gamle, kjære minder, - omm du ær blitt stor.

Jeg husker selv fra barndommen, hvor gildt det var å komme ombord, når skuta hadde lagt til verven. Jeg var så heldig å ha en kamerat, som var sønn til en skipper, og så ble jeg med ham. Da vanket det steinhard skipskjeks, så det var rart at tennene holdt. I siste verset ser en Reynolds minnes barndomskameratene, og her finner en også disse linjene: «Ho, vi sæiler», «ho, vi ror» -. Den ikke innvidde leser vil med en gang tro at disse uttrykkene er myntet på sjøen; men det er de ikke. I mange år ble det lekt en merkelig lek i Porsgrunn, den var på heldingen i min barndom; men jeg var da med atskillige ganger. Det var en som gjemte seg og så gjaldt det om å finne ham ved hjelp av fastsatte uttrykk. På den måten kunne de som lette, vite om en var nær eller langt unna gjemmestedet. Et av uttrykkene var da nettopp dette: «Ho, vi sæiler», «ho, vi ror» - uttrykk som rinner Reynolds i tankene, når han vemodig minnes barndommens fjerne dager.

En ubeskrivelig deilig dag for Porsgrunnsguttene var den syttende mai. Det som var særlig gjevt den dagen var salutten. Det gjaldt om å få det til å smelle så kraftig som mulig. I lang tid i forvegen var det gjort store forberedelser, og kunne en være så heldig å få tak i en gammel skipskanon, ja så var en jo situasjonens herre.

Ut på våren 1933 ble Hans Reynolds syk. Han døde likevel helt uventet i juni måned, idet han tilsynelatende ikke var alvorlig syk. Som han gikk der og hanglet har han nok husket barndomsdagene mer enn en gang. Han var jo ungkar, hans brødre var døde og den eneste gjenlevende nære slektning var en søster i Amerika. Han holdt inderlig av henne. Barndommen med foreldre og trygt hjem kom da nok til å stå i en særlig glans for denne ensomme mannen:

Søttende mai i guttedaene.

Vi fekk laane kanon paa gamle «Gladda»,
være ditt liv, aa han smallt,
saa fannt vi en bortpaa
Bovart-verven, vi fyra'n a, da de gjallt;
sprengt var'n før - hele baken var ute
men Olaf sae, «han er ifra e skute,
tjukk i jerne, den faar vi istann
saa godt, som vi rekker og kann.»

Og «Smeen i Sannholle» hjalp vaas utruli,
me baktapp kanon blei som ny,
da «Heimdal» kom spellannes «Sønner av Norge»,
flæu jernbetær høit imot sky;
di surra i lufta som homler og fluer
om Haulands lae - ja, du trur vel, jæ luer
ditt kom vi vaass unna, saa allt gjikk godt,
aa jøss, for et vakent skott!

Da drakk vi, saa vi fekk «lus i nesa»,
ananas-brusen var best,
taarer i æuene de hadde flere,
og «Bammen» drakk som en hest;
vi tørsta og skjøit, te de lei uttpaa daen,
da var Kajus saa trøtt, han saa ut, som han var «draen»,
saa maatte vi hjemm og puste litt paa
- klokka fire skulle flagtoge gaa.

«Gladda» bark «Gladiator». «Bammen»: Abraham.

Hans Reynolds husker en solfylt sommerdag:

Bæriebrygga aa sjebbua.

I trappa nepaa Bærjebrygga var e rekti bra
aa sitte saann a døse i sola saammærda;
de skvallpa aapp i trina, naar «Rafnæs» jikk faarrbi
aa vaat saamm kliss paa beina, de var e lett aa bli.

Vi fiska stegg me beitemark aa satte baatær ut
me tre aa fire master, aa vinn i værr en klut;
me mæurer paa saamm mannskap, aa di var kvikke, di,
de jikk teværs paa en-to-tre, saa di, di lika vi.

Paa gangen framfaar siebbua, dær gamle «Cuba» laa,
dær satt vi æu saa mangen gang, helt fra vi var smaa;
de var saann russel aa trafikk paa ælva daen lang,
aa skutene di glæi faarrbi aa jikk tesjøss me sang.

«Rafnæs» var en gammel, liten rutebåt, som gikk på Frierfjorden til Herre. Det å spikke til seilbåter og bruke maur som mannskap var en yndet guttefornøyelse. Det var vel ikke så helt overensstemmende med dyrebeskyttelsen; men slikt noe falt ikke en guttepjokk inn.

En sjømannsby plikter å gjøre noe for sine gamle sjøfolk, de som gjennom så meget slit og ofte for så liten lønn, ja for den var ikke så rar, selv om det heter de gode, gamle dager, seilte inn rikdommer til så mangen liten kystby. Men selv stod sjømannen ofte nokså ribbet når alderdommen kom og han ikke kunne fare mer eller greidde å håndtere øksa (bila) lenger på verven. Porsgrunn har da også tatt et godt løft for sjømannen, idet byen for en del år siden bygde et vakkert sjømannshjem på Moldhaugen, et strøk i byen, hvor en har utsikt til elven og fjorden, så de gamle ulker kan følge trafikken på sin kjære elv. Her sitter de da og minnes i livskvelden. «Tankene gaar te di gamle skuter.» Om sjømannshuset har Hans Reynolds skrevet denne vakre visen:

Sjømannshuse i Porsgrunn.

Sjømannshuse paa Maallhæu-pønnten
de ligger saa fint i fre,
ut imot ælva, vitmala, vakkert
i sjyggen a store tre.

Inne ve skaarrstæin sitter di gamle
aa tar sæ en røik i ro;
om saammærn da kan di være paa trammen,
faarr hann ær rommli og go.

Naa blir 'i fresska aapp, gamle minder,
de slaarr naakk alldri fæil,
tinær 'i først aa kaammer paa praten,
saa ær e omm «hvite seil».

Tankene gaar te di gamle skuter
me raaer aa stengær aa stag,
maanesjiinns-nettane ner-i passaten
me alle klutær i drag . . .

Kjekke «sjanntiær» har 'i paa lager,
aa ett aa ana faarrlis;
roli di snakker omm «hare jaabbærr»,
faarr slikk ær naa sjøfaalks vis.

Porsgrunns by, du har ære a huse,
allt ær stelt te saa bra faarr di,
saamm har lagt aapp fra bøljebruse
aa mangen en staarrinfull da.

I sjømannshuset har Reynolds sikkert også truffet den gamle sjømannen Anders.

Før i tia

Anders:
Kjølhala skuter, de saa du runnt ommkring
i ælva haer, men naa - naa ser u næimenn ingenting;
naa ær e bare stimmbaatær aa jakter med motor,
menn før, da var e sjøfaalk da, aa sang aa liv ommbor.

Skutene er borte nå. Og Hans Reynolds hviler under porsblomsten - planten som har gitt byen dens navn.