Porsgrunns historie, b. 2

[XVI]. Næringslivet frem til 1. verdenskrig

Byen og kommunenen¹⁶⁾

av Joh. N. Tønnessen

Forsiktighet og stabilitet, disse to ord karakteriserer best kommunalforvaltningen fra århundreskiftet til henimot utbruddet av den 1. verdenskrig. De av byens fedre som satt med makten i bystyret, synes besjelet av den innstilling at i og med reisningen av elektrisitetsverket, var kommunen utbygd i en slik grad at det måtte tilfredsstille alle borgeres rimelige krav. De styrendes oppgave var å opprettholde og vedlikeholde det bestående og nesten med en Jaabaks sparsomhet unngå alt som kunne øke budsjettets utgiftsside, og også dets inntektsside. Dette kunne bare skje gjennom en økning av det utliknede skattebeløp, men å øke skattebyrden gjør neppe et parti populært. Ved et blikk på kommunebudsjettene 1902-1912 fortoner det seg som om man hadde funnet frem til det «ideelle» beløp for den kommunale drift. (Det fortelles at H. Jeremiassen som ordfører ved budsjettbehandlingen hadde skaffet seg et eksemplar av Grimstads kommunebudsjett og at han fremholdt dette som et mønster for Porsgrunn). Sank den skattbare inntekt, måtte det samme beløp som det foregående år skaffes til veie ved en økning av skattøret, og omvendt kunne dette senkes når den skattbare inntekt viste stigning. Det ledende økonomiske prinsipp var at utbyggingen av kommunen, hvor dette var absolutt nødvendig, skulle dekkes av de løpende inntekter og ikke ved lån. En økning av gjelden var en økning av den kommende slekts byrder. Hvert slektledd skulle greie seg med sitt. Man tenkte ikke så meget på den andre siden av saken, at om den kommende slekt ble belastet lånegjelden, fikk den også nyte godt av de fordeler de lånte midler hadde skaffet den: bedre skoler, sykehus, havneanlegg, kommunikasjoner, elektrisitetsverk osv.

Også kommunal-politisk var forholdene meget stabile etter valgene i 1904. De konservative mistet da for første gang sitt absolutte flertall. Antallet avgitte stemmer og valgte representanter var dette:

I alle disse valgperioder hadde de konservative ordførerplassen, 1900-07 H. Jeremiassen, 1908-09 A. P. Wright, 1910-18 Kr. H. Dyring. I de to perioder 1905-10 hvor de hadde halvparten av representantene, ville ordførerens dobbeltstemme kunne gjøre utslaget. Svakest sto partiet 1911-13 da det var i mindretall. For ikke å støte fra seg partifeller med moderatkonservative meninger og muligens fiske stemmer fra venstre, opptrådte partiet ved valget 1907 under navnet «Porsgrunds liberale Grundlovsforening». Det synes dog etter valgutfallet neppe å ha gagnet partiet synderlig.

Hvem som enn satt med makten i bystyret disse år, ville ha måttet lede byens økonomi med største forsiktighet, særlig etter at viktige næringsgrener hadde sett sine beste dager. Tross amtmannens ord om liten arbeidsledighet og god økonomi, var Porsgrunn en by ikke bare i stillstand befolkningsmessig, men endog i tilbakegang mellom de to folketellinger 1900 og 1910 jevnført med det foregående og etterfølgende 10-år. Ennå mer fremtredende blir dette når man sammenholder perioden 1905-10 med det foregående og etterfølgende 5-år (jfr. Tabell XXVI).

Anm. 1) Før, 2) etter byutvidelsen. Tallene for 1900, 1910 og 1920 er den offentlige folketelling, de øvrige år det beregnede folketall, t. o. m. 1912 pr. 30/6, f. o. m. 1913 pr. 1/1.

Det er et meget merkelig bilde statistikken viser av befolkningsforholdene i Porsgrunn disse år; ennå merkeligere blir det når man jevnfører det med nærmeste naboby, Skien.

For hele 20-års perioden har således Skien et fødselsoverskudd på 3458 og Porsgrunn 398. I forhold til byenes befolkning blir overskuddet i Skien ca. 4 ganger større enn i Porsgrunn. For 10-året 1906-15, som her har størst interesse, blir det henimot 8 ganger større. I den foregående 20-års periode, 1881-1900, viste tallene for de to byer 3156 og 1101; med andre ord var det relative fødselsoverskudd da bare dobbelt så stort i Skien som i Porsgrunn. Selv dette ville i seg selv ha vært bemerkelsesverdig og hatt krav på en undersøkelse av årsakene. Man ville dengang ha funnet en del av forklaringen i større relativ dødelighet ved epidemier i Porsgrunn; men med de bedrede sanitære forhold, legehjelp og helsevesen, er det mer enn underlig at fødselsoverskuddet senere skulle synke så sterkt. De klimatiske forhold i de to byer er så like at man neppe vil finne noen forklaring der, og heller ikke vet medisinalberetningene av påfallende alvorligere farsotter i Porsgrunn. (Vi kan her se bort fra årene 1916-20 da byen ble særlig hårdt hjemsøkt av spanskesyken). Å bringe klarhet i årsaken til dette merkelige og vel nokså enestående befolkningsfenomen, ville kreve inngående detaljundersøkelser av de foregående slektsledd; man måtte ta i betraktning fødselshyppighet (med eventuell stor barnedødelighet), dødshyppigheten i de forskjellige aldersgrupper, de utvandredes og inn- og utflytternes antall og alder, og mange andre forhold. Det har her ikke vært anledning til en slik vidløftig undersøkelse; det kan bare pekes på noen av de forhold som kan bidra til forklaringen.

1881-90 hadde Porsgrunn en rekordartet utvandring, 611, hvorav den ventligste del var folk i sin «beste» alder, 20-årene. Disse ville ha utgjort 1906-15 en aldersgruppe hvor dødsprosenten var minst, og denne aldersgruppe var da relativt fåtallig i byen. I 10-året 1891-1900 hadde byen en meget liten utvandring, 233, og en meget stor innflytning, 610, av folk som søkte arbeid i industrien. Begge grupper omfattet for det meste folk i sin beste, gifteferdige alder, og utgjorde en stor del av økningen i folketallet 1890-1900, nesten 1000. Dette er forutsetningen for det uvanlig høye antall ekteskap 1896-1900 og for at byen 1896-1900 har det største absolutte antall fødsler den noen gang har hatt på et 10-år før 1920. 1901-10 tar utvandringen igjen fart, hele 558 forlot byen. Årsaken til nedgangen i folketallet 1905-10 synes da å måtte være denne: Det er stor utvandring av den aldersgruppe hvor dødeligheten er minst; byen får en relativt stor befolkning av de aldersgrupper hvor dødeligheten er størst, barn og gamle.

På to måter ble dette en økt økonomisk belastning for kommunen: en sterk stigning i antallet offentlig forsørgede, og en meget sterk stigning i antallet skolebarn. Det samme problem sto de fleste av sjøfartsbyene på Sørlandet overfor; i Mandal f.eks. sank innbyggerantallet fra 3919 i 1900 til 3130 i 1915; mange hus sto tomme i en by av barn og gamle. Tabell XXXV viser antallet skolebarn og fattigunderstøttede i Porsgrunn.

Den tendens tallene viser (jevnført med de foregående tabeller), er helt klar. Nettopp i det år, 1908, da folketallet går sterkest tilbake, når tallet på elever og fattigunderstøttede sin største høyde. Skjønt byen i 1920 har 1000 flere innbyggere enn i 1908 har den likevel henimot 200 færre barn i folkeskolen. Av de fattigunderstøttede viser gruppen enslige den største stigning, og under den benevnelsen skjuler seg nettopp de mange gamle. Budsjettposten fattigvesen viste liten stigning, den sto ikke i forhold til økningen av antallet understøttede, og bidraget til den enkelte viste nedgang, men den svake stigning i totalsummen skyldtes også at mens antallet enslige steg, sank antallet familieforsorgere, og disse krevde et større personlig bidrag enn de første. Dr. Klem hadde utvilsomt rett da han påpekte at understøttelsen til de fattige var så liten «at den hverken var til å leve eller dø av»; på asylet kunne man nok klare seg med det bidrag man fikk, men i en privat husholdning strakk det ikke til. - Til gjengjeld steg utgiftene til folkeskolen meget sterkt; kommunens andel av dem ble fordoblet fra 1896 til 1910 (fra 14 557 kr. til 27 169). Hertil kom at det stigende antall klasser gjorde det påkrevd å utvide skolebygningen; tross innstendig bønn derom fra skolehold flere ganger ble det ikke gjort før 1913. Skolen ble påbygd en 3. etasje, og på loftet ble innredet spesialrom. I 1910 hadde kommunen kjøpt loge Asbjørn Klosters lokale til gymnastikksal for folkeskolen, som til tross for den store utvidelse fremdeles måtte benytte et par rom i middelskolebygningen. Bykassens løpende (rene) utgifter steg 1906-12 fra 224 000 til 251 000 kr. og inntekter fra 208 000 til 257 000 kr. Da samtidig den antatte formue sank fra 7.1 til 6.1 mill. kr., og den skattbare inntekt fra 871 000 til 850 000 kr., måtte skattøret, for å skaffe balanse i budsjettet, økes fra 12.8 til 15.8. Med det synkende antall skattytere medførte dette at den utliknede skatt pr. skattyter steg fra 81.94 kr. (11905) til 100.56 (1912) og pr. innbygger fra 25.13 kr. til 32.25. Et enda mer betenkelig uttrykk for den anstrengte økonomi var stigningen av den årlig ikke innbetalte del av skatten; den steg fra omtrent 9000 kr. i 1905 til vel 18 000 kr. i 1913 og over 27 000 kr. i 1914, eller fra 6.8 til 13.3% av det utliknede skattebeløp. Det store lån på 400 000 kr. som ble opptatt i 1906, økte ikke synderlig den totale gjeld, fordi det vesentlig ble brukt til konvertering av kortsiktig, flytende gjeld. Frem til 1913 lå den samlede gjeld temmelig konstant på ca. 670 000 kr. og kommunens formue andro til det dobbelte beløp, ca. 1.3 mill. kr.

På bakgrunn av de her skisserte økonomiske og befolkningsmessige forhold er det man må betrakte de årlige budsjetter og «finansdebatter» i bystyret, og hvor uhyre vanskelig det var å finne plass til nye poster og en økning av de gamle. Det er typisk når Grenmar til budsjettforslaget for 1908 bemerket at det på det nærmeste er kjemisk rent for nye utgiftsposter. Til det kommende år var det nødvendig å utlikne 11 000 kr. mer enn i 1907: det skyldtes det første avdrag, 10 000 kr., på lånet av 1906 og et helt års renter, 16 000 kr. (mot bare ½ års i 1907), en stigning på 18 000 kr. Når man likevel ikke økte den utliknede skatt med mer enn 11 000 kr., var det fordi man i 1908 ikke hadde en ekstrautgift på 8000 kr., som i 1907, i anledning brannen 1905. Bare en så beskjeden utgiftsøkning som å forhøye brannfolkenes årslønn fra 1075 til 1175 kr., ble påtalt av A. P. Wright, som mante til den største forsiktighet: to av de største skattytere var borte, Franklin, Baker & Co nedlagt, skipsfraktene lave og trelasthandelen ulønnsom på grunn av de høye innkjøpspriser på tømmer. Et forslag om en liten økning av lærernes lønn til 2800 kr. og lærerinnenes til 1800 kr., (fra 2250 og 1450 kr. på topplønn) kunne reise en skarp debatt, hvor Wright hevdet at få stillinger var så godt lønnet som lærernes, mens Lars Andersen påsto at ingen etat var så dårlig betalt for sitt arbeid som lærerstanden. Krangel om slike småsummer var hovedinnholdet av budsjettdebattene; utgiftene var skåret ned så nær som mulig til de absolutt faste, bundne poster, at en ekstraordinær økning, var den enn temmelig liten, på en kant, måtte spares inn på en annen.

I 1908 ble vedtatt nye likningsregler til lettelse for skattytere med større forsørgelsesbyrde. Istedenfor den tidligere inndeling i 4 klasser etter antallet forsørgede, kom nå en sterkere gradering i 8 klasser. Et samtidig forslag om å innføre eiendomsskatt ble forkastet, da eiendomsprisene var så lave og avkastingen så liten at en særskatt ville ytterligere trykke prisene og senke den skattbare formue og inntekt. Først med budsjettet 1913-14 ble innført eiendomsskatt med 1.75 kr. pr. 1000 kr. Samtidig opphørte den gamle ordning med at budsjettåret fulgte kalenderåret, og fra 1. juli 1913 gikk man over til et budsjett løpende fra 1. juli det ene år til 30. juni det neste år; budsjettdebatten, de årlige partipolitiske oppgjør, ble flyttet fra desember til juni.

At forholdene var så stabile, vil ikke si at det var en kommunepolitisk død tid. Den hadde sine «saker», skolesak, elektrisitetssak, kirkesak og lasarettsak, for bare å nevne noen av dem som vakte mest røre og var det store samtaleemne så lenge de sto på. Vi skal her i taushet forbigå visse skandalhistorier, som uten tvil har gitt folk ennå mer å snakke om. Også om Porsgrunn kunne skrives en «chronique scandaleuse», men det beste for alle parter er at glemselens slør fortsatt får ligge over den.

Alle disse saker har det felles at «det gikk politikk» i dem; de røper at den prinsipielle politiske meningsforskjell var trengt ned også i kommunepolitikken, hvor de folkevalgte ikke lenger talte på egne vegne, men som et talerør for sitt parti, fordi de var valgt ikke bare i kraft av sin personlighet, men for å representere og kjempe for et politisk partis ideer. Velgerne var mer betenkt på sitt partis tallmessige representasjon enn på valgkandidaten personlig. Som et omkved i avisenes referater av bystyrets forhandlinger heter det: avstemningen fikk en politisk karakter. Især var Lars Andersen uhyre påpasselig til å tale sitt partis sak ved hver minste anledning. En brannkonstabel hadde søkt om kommunal garanti for et byggelån på 2,500 kr.; arbeidskomiteen hadde innstilt 1800 kr. Andersen hevdet at «det var en uhyrlighet» at en kommunearbeider ikke kunne bevilges et større lån, især da assuransen på huset var 3500 kr. og kommunen ikke løp noen risiko; men han fikk bare 3 stemmer med seg. - Til valg på forlikskommissærer foreslo dr. A. Nielsen (Venstre) en høyremann, en av Venstre og en som tidligere hadde hørt til Arbeiderpartiet (Sosialistene), idet han minte om at partiene hadde inngått avtale om ved dette valg å unngå valgkamp. Andersen svarte at «for å få valgkamp foreslår jeg» en av Arbeiderpartiet. Resultatet ble to av Høyre og en av Venstre. - Da formannskapet et år hadde innstillet på tørrlegging av 1. og 17. mai, ble det stor debatt. Høyres representanter talte mot tørrlegging 1. mai: bystyret skulle ikke være barnepiker; 1. maitoget var et ordentlig og pent tog, og beslutning om rusdrikkforbud den dag var å sette et dårlig stempel på arbeiderne. Til dette repliserte Andersen at det jo var pen tale fra privatkapitalistisk hold; det var ikke togets deltakere som laget kvalm, men man var utsatt for trakasserier og utskeielser fra overklassefolk som hadde fått for meget. Debatten endte, som så ofte, med meget sterke personlige angrep, og med et stort flertall for forbud 17. mai og et mindre flertall for det samme 1. mai. - Disse eksempler kunne forfleres i mengdevis; de viser den nye tone som var kommet inn i den offentlige debatt, at klassekampen var ført inn i bystyrets forhandlinger og at et nytt samfunnslag var blitt medbeilere til den politiske makt. I Lars Andersen hadde det en utrettelig og nidkjær talsmann.

Skolesaken i 1906 vakte ikke så lite røre. En av lærerne i den høyere skole hadde måttet fratre på grunn av mindre heldig opptreden. I 1906 hadde skolestyret foreslått opprettet en lærerinnepost «av lavere lønningsgruppe» det skulle spares over alt - til den frivillige undervisning i 4. og 5. klasse av de elever som aktet å gå over i middelskolen. Da saken kom opp i bystyret, påtalte Lars Andersen at ikke den avsatte lærer fikk stillingen; det var en dyktig mann, og hans avskjed var ren personforfølgelse. Lenger kom han ikke før han ble klubbet ned av ordføreren, H. Jeremiassen, som sa at personspørsmålet var det her ikke adgang til å debattere. Tre ganger gjentok det seg før Andersen lovet å tie, men samtidig sa at saken ikke skulle dø med dette. Og neste dag fant man denne annonse i avisen: «Massemøte søndag kl. 5 i Asbjørn Klosters lokale. Kommunale skandaler. Innledes av Lars Andersen. Entre 10 øre». Det ble fullt hus og et overmåte livlig møte, etter Grenmars referat. Andersen fremla hvorledes han var blitt nektet ordet i en viktig skolesak, som et eksempel på de hindringer Arbeiderpartiets representanter møtte i kommunestyret. Han redegjorde for sakens forhistorie og beskyldte Vemmestad for grovt diskresjonsbrudd. I diskusjonens hete tok det ene ord det annet, og mange saken uvedkommende forhold ble trukket inn. Når man nå ville ha vedkommende lærer inn i folkeskolen, ble det utlagt som «han er god nok for fattigfolks barn», at elevene i 4. klasse var fyllekalk som satt der uten å ha spor av begrep om det hvori det ble undervist», at Borge skole var meget bedre enn Porsgrunns, at foreldrene ikke måtte finne seg i å la de rådende i byen bestemme over barnas undervisning osv. Redaktør Hvidsten prøvde å forsone de to parter ved de kloke ord at «det som for en er skandale, behøver ikke være det for en annen». Etter møtet fortsatte skjenneriet i avisene, og det endte med at læreren fikk en post i folkeskolen.¹⁷⁾

Kirkesaken berørte også skolen. Den reiste ikke egentlig noen strid før i siste fase, men i tre år var den stadig fremme i den offentlige debatt under arbeidet med en omordning av den geistlige betjening. Kateketembedet, den kombinerte preste- og lærerstilling, var blitt opprettet ved kgl. res. 17. juni 1867. Andreas Svane Dick, som hadde innehatt stillingen fra 1894, ble i 1908 res. kap. i Fredrikstad. Da det hadde vist seg mindre heldig for begge institusjoner, kirken og skolen, og meget anstrengende for kateketen, å kombinere begge verv, ble fremsatt forslag om to selvstendige stillinger, et kallskapellani og en lærerpost. De fleste som fikk saken til behandling var for det, men, som en rød tråd i hele sakens lange gang går det moment at det ikke bare ikke måtte påføre kommunen økte utgifter, men man måtte søke å spare penger på det. Forhandlinger mellom byens myndigheter og departementet resulterte i forslag om å opprette et kallskapellani og en lærerpost. Det første skulle lønnes med det beløp, 1930 kr., hvormed det tidligere høytidsoffer var avløst, 360 kr. i husleiegodtgjørelse og 600 kr. av sogneprestens lønn, det siste med kateketens lønn, 1400 kr., + 300 kr. for å lese 30 timer pr. uke mot før 24; det ble uten økt utgift for kommunen. Denne formannskapets innstilling ble veltet i bystyret av E. Wellerop, som i en lang redegjørelse pekte på hvor uhyrlige Porsgrunns utgifter til kirken var i forhold til andre byers. Blant annet var høytidsofferets avløsning stipulert til den meningsløst høye takst av 83 øre pr. innbygger mens den f. eks. i Skien bare var 21 øre. Kateketet var i sin tid opprettet nærmest med tanke på geistlig betjening av Vestsiden; da var byen i sterk økonomisk oppgang og ved elven skilt i to; nå var økonomien dårlig, og man hadde fått broen. Konklusjonen måtte bli: én sogneprest + en hjelpeprest, 1965 kr. spart for byen!

Saken begynte ny vandring, og fra Vestsiden ble uttalt frykt for at man nå også ville miste kirken, som man før hadde mistet skolen; beboerne hadde følelsen av å bli behandlet som i et anneks og som en underklasse! Det var oftere messefall der enn på Østsiden. - Det kom midt under dette en ansøkning fra de av Solums innbyggere som bodde nærmest Vestsiden, om å få benytte kirken der ved en av Solums prester, når ikke byens prest forrettet. Det ble tillatt på visse vilkår. - I påvente av sakens løsning ble sogneprestembedet ved B. W. Kroghs fratreden i 1910 ikke besatt, men bestyrt av personellkapellan John Heidenstrøm, og den i 1909 tilsatte kateket ble bare konstituert. En i 1910 nedsatt ny komité «til forandring av vårt kirkevesen», tok igjen opp hele byens kirkelige og religiøse historie og endte med samme forslag som i 1908. Departementets betenkning frarådet å la kapellanen ha timer på skolen, han skulle ofre seg helt for det kirkelige arbeid. Det fant det helt rimelig at byen søkte å få redusert sitt geistlige budsjett, som var relativt meget høyt, 7901 kr., hvortil kom vedlikehold av kirker og prestegård. Både i forstanderskap, formannskap og bystyre var det dissens, og først i august 1911 kunne man fatte et endelig vedtak: sogneprestens lønn ble satt til 5611 kr. ( + fri bolig og inntektene av prestegården), men herav skulle avgis 1400 kr. til kallskapellanen, som dessuten av kommunen fikk 1000 kr. + 400 kr. i husleiegodtgjørelse; det ble dertil adgang for ham til å undervise i middelskolen i religion inntil 14 timer ukentlig for 60 kr. pr. årstime. Han ville derved komme opp i en samlet lønn av vel 3800 kr., ikke så særlig langt fra sogneprestens 4211 kr. Klagene fra Vestsiden over stedmoderlig behandling imøtekom bystyret med (meget knepent, 14 mot 13 stemmer) å vedta at kapellanen skulle være forpliktet til å bo på Vestsiden, en forpliktelse som for øvrig allerede et år etter enstemmig ble opphevd. Den nye ordning ble bifalt ved kgl. res. 28. mars 1912, og som første kallskapellan ble utnevnt byens kateket Fredrik B. Qvigstad (1866-1947). I fire år hadde saken kostet megen tid, arbeid og papir, men med en besparelse for kommunen av 890 kr. pr. år, mente man sikkert det var vel anvendt møye. Qvigstad var straks ved sin ankomst blitt biskopens representant i skolestyret og var 1915-18 dets formann.

Utnevnelsen av ny sogneprest vakte også litt røre, da byens Indremisjonsforening arbeidet for å få personellkapellan Ole Chr. Iversen utnevnt. Den ba formannskapet støtte dette arbeid og oppnevne et medlem av en deputasjon til departementet for å overbringe «den rådende opinion». Formannskapet gikk med 5 mot 2 med på å støtte Iversens kandidatur (men ikke deputasjonen). Byens venstreavis «Porsgrunds Tidende» påtalte at formannskapet tok parti i denne sak og særlig at dets beslutning søktes hemmeligholdt. Da sogneprest i Larvik, Lars P. Gill, ble utnevnt til embetet i Porsgrunn og han søkte seg fritatt for å overta det, vakte det atskillig oppsikt, og saken ble tatt opp i bystyret. Det ble opplyst at det ikke bare var prestegårdens dårlige forfatning, men også private grunner som hadde vært bestemmende for Gill. Selv meddelte han at Indremisjonens holdning ikke hadde hatt noen betydning for hans beslutning. Det endte med at byen ikke fikk noen av de to, men Anton Fredrik W. J. Prytz (1853-1937), og den tapte neppe på det. I den tid, 1912-23, Prytz var i sitt embete, ble han meget avholdt.¹⁸⁾