Porsgrunns historie, b. 2

[XIII]. «Landlig og stille, men pokker så driftig»

Fra skipsfart til industri i 1880-årene

av Joh. N. Tønnessen

Ennå to bedrifter hører med for å utfylle bildet av Porsgrunns industrialisering i 1880-årene, begge blant de første i sitt slag i landet. Den betydeligste var Porsgrunds Baandfabrik, grunnlagt 1889 og satt i gang i februar 1890 av O. C. Johansen (1848-1908) i den bygning ved Fagskolen som nu er kommunalt pleiehjem. De første to år brakte stort tap på grunn av tekniske vanskeligheter; men ble overvunnet, og produksjonen, som vesentlig besto av bukseseler, belter og strømpebånd, vokste til et betydelig omfang. Fabrikken ble to ganger utvidet og sysselsatte før 1907 opptil 50 personer. Da ¾ av produksjonen ble avsatt i Sverige, var opphevelsen av mellomriksloven også for denne fabrikk nesten en katastrofe. Det fortelles at man i Båndfabrikken arbeidet på spreng for å få avsted en ladning bukseseler til en verdi av 75 000 kr. med dampskipet til Gøteborg før opphevelsen av mellomriksloven trådte i kraft 12. juli 1897 kl. 12. (Loven hadde sikret Norge-Sverige gjensidig tollfri innførsel av varer). Dampskipet kom til Gøteborg kl. 8 om morgenen; fire timer senere hadde man måttet betale 29000 kr. i toll. Tross tapet av det svenske marked ble produksjonen holdt oppe, men i betydelig mindre omfang. I 1903 ble fabrikken utvidet med en ny avdeling «Porsgrunds Kunstbroderi- og Applikasjonsanstalt»; en mengde damer, skrev Grenmar, er sysselsatt med dette kunstfabrikat som tidligere kom fra Tyskland, men nu kan produseres i Norge. Johansen representerte byen på Stortinget 1900-03. Etter hans død ble fabrikken fortsatt til 1927. - Den andre også betydelige bedrift var «Den Norske Knappefabrik». Kjøpmann Anthon Hansen (1850-1908) kjøpte 1880 den gamle Sømoegård, eller Prestegården som den ennå ble kalt fra Hagerups tid, rev den ned og oppførte der det store «Manufaktur- Vare-Magazinet» (Storgt. 155), for sin tid byens største forretning i den bransje. I 1890 kom han i forbindelse med en tysker, Klostermann, som hadde startet en knappefabrikk i Stokke ved Tønsberg. Sammen med revisor Hjalmar Winsnes overtok Hansen fabrikken og flyttet den til Porsgrunn, hvor Klostermann i flere år var verksmester. I 1892 trådte Jørgen C. Aall (sønn av N. B. Aall på Nes Jernverk) inn med kapital og som leder, og året etter ble det oppført en større fabrikkbygning i Floodsgate 4, (før Osc. Andersens kjeksfabrikk, nå dens lager). Foruten all slags alminnelige knapper laget man også spesielle uniformsknapper for forskjellige offentlige etater, og det var den eneste så allsidige fabrikk i hele Skandinavia; den sysselsette 25-40 personer. Aall flyttet i 1913 til Christiania, og solgte Knappefabrikken til den derværende «Knappefabriken National», som ble flyttet til Porsgrunn, hvor bedriften fortsatte under navn av «De forenede Knappefabriker» til mai 1921. Den ble da flyttet til Lillehammer, hvor den i dag sysselsetter over 100 arbeidere og funksjonærer og har fått tilbake sitt opprinnelige navn «Den norske Knappefabrik A.s». - I sin beste tid omkring århundreskiftet sysselsatte disse to fabrikker nesten 100 mennesker, hvorav mange unge piker, og var av stor betydning for byens arbeidsliv. De er et uttrykk for det pågangsmot og den driftighet som preget den siste generasjon i byen før århundreskiftet.¹¹⁾

Når vi så hertil føyer det betydelige teglverk Gunnar Knudsen anla i 1887 på Borgestadholmen i byens umiddelbare nærhet, og nevner at den i 1893 ble utvidet med fabrikasjon av chamotte (ildfast sten), den eneste produsent derav i landet, må det i sannhet sies at en revolusjon hadde foregått i byens næringsliv. Og man hadde ikke bare tråkket etter andre, men vært foregangsmenn. Seks av fabrikkene var de første i sitt slag i Norge, og tre av dem er fremdeles de eneste.¹²⁾

Den som besøkte Porsgrunn i 1880 og i 1890, kunne ikke unngå å bli slått av den store forandring som var foregått, og som ble enda sterkere markert ved konsolideringen og utvidelsen i 90-årene av det som var grunnlagt omkring 1885. Mens industrien i 1880 sysselsatte ca. 210 personer, var tallet i 1890 ca. 530, og det økte med vel 100 i løpet av det kommende 10-år, og en kan regne med at omkring århundreskiftet hadde ca. 1/3 av byens befolkning sitt levebrød direkte av industrien. Som skipsfarten og skipsbyggingen 1860-75 hadde reddet byen ut av stagnasjonen den gang, var det industrien 1885-95 som reddet denne gang. Vi ser det rent statistisk:

(Anm. Økningen i folkemengde 1910-20, skyldes nesten helt byutvidelsen; tallene lar seg derfor ikke uten videre sammenlikne.)

Økningen av folkemengden 1875-85 har sannsynligvis i sin helhet foregått i de første 5 år; dessverre kjenner vi ikke folketallet i 1880, men alt tyder på at det har gått tilbake 1880-85. De gode konjunkturer for skipsfarten i 70-årene har uten tvil bremset på utvandringen og gjort det mulig for byen å absorbere det vesentligste av fødselsoverskuddet; den samme virkning har industrien hatt i 90-årene, mens det omvendte har vært tilfelle i 80-årenes kritiske overgangstid. Økningen av befolkningen 1891-1900 er en av de relativt sterkeste byen har hatt. Den var bare muliggjort ved byens industrialisering, og denne igjen ved høykonjunkturen for skipsfarten i 1860- og 70-årene og ved dens kapitalsterke menns dristige fremsyn. Den vesentligste del av omleggingen er knyttet til Christen Knudsens slekt. Dens bedrifter, dampskipsrederiet, chamottefabrikken, porselensfabrikken og det mekaniske verksted, eksisterer alle i dag og sysselsetter ca. 1000 personer. Uten denne industri ville Porsgrunn etter 1885 ha gått inn i en like svart stagnasjon som etter 1814.

Hadde vi, da vi begynte å skrive på denne Porsgrunns byhistorie, hatt den fulle oversikt over de 350 år den rommer, kunne vi med en viss rett ha valgt en annen inndeling: Løvenskiold'ene og jernverksbyen, Aall'ene og trelastbyen, Møller'ne og assuransebyen, Knudsen'ene og industribyen. Gunnar Knudsens, og til dels også Jørgen C. Knudsens betydningsfulle innsats i Norges politiske historie hører ikke hjemme i denne bok; denne side av deres virke er blitt så sterkt fremhevet at det har fordunkler deres avgjørende betydning for hjembyens næringsliv. Føyer vi så hertil de mange og til dels store gaver og legater flere av slektens medlemmer har etterlatt seg, berettiger det dem til en stor og minneverdig plass i byens historie.

Det ville nesten være underlig om ikke Porsgrunn med sin egenartede industri også hadde fått landets første skole for utdannelse av fagfolk til den. Som Brønlund hadde vært foregangsmann i den første henseende, ble han det også i den siste. I sitt innbydelsesskrift 1883 til det som siden ble «Skiensfjordens Mekaniske Fagskole», skriver Brønlund at han fra sitt 17. år hadde vært arbeidsbestyrer og at han alltid hadde syslet med tanken på å skaffe «de unge arbeidere praktisk erfaring i deres fag. Mangen gang kan hende kunne en halv menneskealder være innvunnet for en fremadstrebende, om betimelig adgang for grundig undervisning hadde vært erholdelig». Første gang Brønlund prøvde å realisere sin ide var i 1873. Sammen med skipsingeniør Carl Hansen og Zacharias Hermansen sendte han 3. januar en skrivelse til skolekommisjonen (dens medlemmer var sogneprest P. V. Winsnes, byfoged Julius Blom, P. M. Petersen, Jørgen Aall Flood og T. P. Wiibe) med forslag om opprettelse av en håndgjerningsskole for gutter i forbindelse med almueskolen. Det ville være det beste middel til å venne guttene til å nytte tiden på en gagnlig måte. «Skolen skal holde guttene vekk fra gatespetakler og kostbare forlystelser som kan lede dem på avveier. Eventuelle mekaniske anlegg kan komme i Iyset hos unggutten og føre ham på hans rette hylle». Kommisjonen anbefalte planen på det beste, men forbeholdt seg først å få se nærmere utredning av den.

I juni 1874 vendte de samme tre menn og stadsingeniør Jonas Wessel seg til formannskapet med anmodning om lokale, men fikk til svar at det ikke var noe disponibelt. Det var ingen tom frase, for nettopp da var lokalene for almueskolen og borgerskolen i Rådhuset så sprengt at den førstnevnte fra høsten 1874 ble flyttet til Floodegården og den sistnevnte fikk dens rom. En meget stor oppmuntring for de fire herrer var en gave på 3000 spd. fra Christen Knudsen til en arbeidsskole for gutter, fra brennevinssamlaget 724 spd. og fra private 50 spd., mens flere hadde lovet sin støtte. Planen gikk ut på å bygge en 2-etasjes murbygning for 4000 spd. Så høytflyvende planer ble det ikke noe av; skolen kom først i gang høsten 1878 i et rom kommunen overlot den i Floodegården ved siden av almueskolen. Som lærer ble ansatt treskjærer Johannes Borgersen med den forholdsvis høye lønn av 1400 kr. årlig; det var mer enn noen av skolenes lærere. To år senere fikk den en hjelpelærer og hadde i det hele stor søkning; dens budsjett for 1881 var på hele 22 016 kr. eller nøyaktig like meget som borgerskolens og begge almueskolers tilsammen. Det falt derfor stadig vanskelig å skaffe penger nok til driften. Skolen opptrer siden under flere navn: håndverkskolen, håndgjerningskolen, sløydskolen, og ble slett ikke det Brønlund hadde tenkt seg. Da Borgersen i 1889 sluttet, besluttet samtidig middelskolens forstanderskap å innføre sløyd som obligatorisk fag. Kort etter ble det innført også i folkeskolen; dermed falt grunnlaget for arbeidskolen bort og dens lærer gikk over i den ordinære skoles tjeneste som sløydlærer.¹³⁾

Da dette første forsøk ikke førte frem, tok Brønlund fatt på nv og sendte i juli 1883 ut en lenger innbydelse til opprettelse av en «teknisk håndgjerningsskole .... utelukkende for å opplære mekaniske metallarbeidere», og tanken var at skolen skulle kunne drives lønnsomt som et privat foretagende ved salg av dens produksjon. Brønlund hadde, skriver han, ofret meget for å sette seg inn i slike skoler, særlig i Amerika. Det var hensikten å danne et privat andelsselskap «inntil det med tiden, kunne vise seg å bli verdig offentlig oppmerksomhet». Til starten trengtes 40 000 kr., og da hans stilling som bestyrer av Porsgrunds mek. Værksted opphørte med utgangen av 1883, ønsket han saken ordnet innen den tid. Han gjorde til slutt oppmerksom på at hans eiendom, som var fortrinlig skikket til skolen, var til kjøps for en lav takst. Porsgrunds Blad, som gjenga dette, tilføyde at Svend Foyn i Tønsberg var så interessert i saken at han hadde gitt 1000 kr. Tils. ble tegnet 11 000 kr., ikke bare fra distriktet, men også fra andre kanter av landet.

I to møter, 9. og 13. august 1884, av bidragsyterne ble valgt en tilsynskomite med stadsingeniør Jonas Wessel som formann og Brønlund som skolens bestyrer, og på den første generalforsamling 13. november ble skolen besluttet opprettet og Brønlunds eiendom kjøpt for 14 000 kr. I mur ble oppført maskinhus med smie og støperi; i Brønlunds tidligere verkstedbygning ble innredet maskin- og blikkenslagerverksted i 1. etasje og snekkerverksted i 2. etasje.¹⁴⁾ Våningshuset ga rom for den teoretiske undervisning. Anlegget lå vegg i vegg med Porsgrunds mek. Værksted. Våren 1885 kunne «Skiensfjordens Skole til Uddannelse af mekaniske Arbeidere» begynne med 2! elever. En god økonomisk støtte ved starten hadde skolen i Christen Knudsen; men driftskapitalen var alt for liten, og allerede høsten samme år begynte vanskelighetene. Brønlund måtte tiggergang; bl. a. tegnet Gunnar Knudsen seg for et årlig bidrag av 50 kr. Men det ville være i strid med Brønlunds natur å gi opp. Foreløpig måtte han det; visstnok fikk han støtte både av Samlaget og Sparebanken, men da både kommunen - med henvisning til de dårlige tider - og staten avslo ansøkningen om bidrag, måtte driften stanse i 1886. Jørgen C. Knudsen, som nettopp da var på Stortinget, tok saken opp igjen, og Stortinget bevilget 3200 kr. på betingelse av at et liknende beløp ble skaffet på annen måte. Dette lyktes ved bidrag av Bratsberg amt, Samlagene i Porsgrunn og Skien, de to byers og Gjerpen og Solum sparebanker, og over nyttår 1887 kunne skolen igjen åpne.

Dens fremtid var nå trygget ved offentlig støtte og kontroll. I årene 1891-94 skjedde det store forandringer som må tilskrives den nye bestyrer, artilleriløytnant Kristian C. E. Dick (1861-1908). Like fremrakende som lærer og administrator skapte han en helt ny, moderne skole som først da fylte tidens tekniske utdannelse. Dick hadde vært lærer fra 1889, og overtok bestyrerstillingen da Brønlund to år senere, utslitt og med sviktende helse, så seg nødt til å søke avskjed, 67 år gammel. Etter at Dick hadde foretatt en omfattende studiereise i mange utland, ble undervisningen helt reformert, den ble 2-årig, og skolen fikk tillatelse til å avholde maskinisteksamen. Statsbidraget og elevantallet økte, men dermed ble det helt uholdbart i de gamle lokaler, som også lå og stengte for en utvidelse av det mekaniske verksted. Gunnar Knudsen skjenket tomt til ny skolebygning på Osebakken, Porsgrunn kommune ytet 20 500 kr., andre kommuner og private ga bidrag, og Stortinget bevilget 50 000 kr. Brønlund var død 18. juni 1894; hadde han levd vel tre måneder til, ville han ha gledet seg storlig over å se grunnstenen bli nedlagt til en skolebygning så prektig som han neppe hadde våget å drømme om, og som «Skiensfjordens mekaniske Fagskole» - det ble det nye navn - kunne flytte inn i høsten 1895. Med rette kunne Dick, da han samme år søkte kommunen om et årlig bidrag svarende til det man for hadde fått av Samlaget, peke på at «denne eiendommelige skole» var Skandinavias første og eneste hvor teori og praksis var så gjennomført kombinert, at den måtte bevares for Porsgrunn hvis navn den hadde gjort kjent både i landet og langt utover dets grenser. - Fra 1901 gikk den over til statsskole og fikk samtidig en ny, elektroteknisk avdeling. I sin forestilling for statens overtakelse pekte budsjettkomiteen på den særstilling skolen inntok og at den var blitt «en betraktelig faktor i vår industris utviklings. Dick deltok meget i byens politiske liv, var medlem av bystyre, formannskap, forlikskommisjonen m. m. og representerte byen på Stortinget fra 1907, da han døde bare 47 år gammel i 1908.¹⁵⁾

I februar 1870 var blitt stiftet «Porsgrunds Arbeiderforening» - vi skal senere komme tilbake til den - og den hadde satt i gang aftenkurser i tegning og regning beregnet på håndverkssvenner. Kursene fikk tildels dårlig søkning, liksom foreningen i den første tid arbeidet tungt. 25. februar 1885 ble «Porsgrunds Haandværksforening» stiftet på ny, og året etter sendte den en henstilling til formannskapet om å medvirke til opprettelsen av en teknisk aftenskole. Det resulterte i oppnevnelsen av en komite til å utrede saken; dens formann ble adjunkt Carl Lund (1851-1910). I 1878 vår han blitt ansatt ved borgerskolen (middelskolen) hvor han var til sin død i 1910, og gjorde seg i denne tid meget fortjent ved sitt mangeartede arbeid i byens kulturliv, særlig for folkeopplysningen og ungdommens opplæring. Av skolekommisjonen fikk Lund løfte om lokaler i den nye skolebygning 4 aftener i uken fra kl. 19-21; men da planen ble tatt opp av kommunestyret, fant man av budsjettsmessige hensyn ikke å kunne bevilge det forutsatte bidrag; tidene var dårlige, byen hadde pådradd seg stor gjeld ved reisningen av de to skolebygg, og broen ville kreve en ny stor uttelling. Grenmar beklaget sterkt denne utgang på en sak «som ville virke som en mektig løftestang for vår innenbys industri og håndverk». Da ble saken løst ved et legat på 30 500 kr. fra Christen Knudsen til «fremme av tekniske og merkantile kunnskaper som kan bli til praktisk nytte i livet»; med tillegg av bidrag fra Samlaget, Sparebanken, kommune og stat var sikret midler nok til at skolen kunne begynne 1. september 1889 med Lund som bestyrer, en stilling han hadde til sin død. I 1892 fikk man prektige lokaler i middelskolen for å «meddele de for håndverk og liknende industri nødvendigste kunnskaper og ferdigheter».

Var byen således meget vel utstyrt med skoler for tekniske fag, falt det ikke så lett å få utbygd undervisningen for sjømenn. Etter et mislykket forsøk i 1878 på å utvide sjømannsskolen med en skipperskole, kom en slik i regelmessig gang først i 1907, og den stuertskole man fikk startet i 1895, førte en hensynkende tilværelse til den stoppet etter 11 års drift. Ved valget av dens første styre i bystyremøte 6. mai 1895 hendte en liten episode som varslet det den kommende generasjon skulle få oppleve i stadig stigende grad: at «det gikk politikk i saken». Matros Halvor Larsen uttalte at det ville være «fullt så godt» å velge en underordnet sjømann som bare skipsredere; ordføreren (A. P. Wright) avviste dette med å henvise til at det var til liten nytte da de aktive sjøfolk nesten alltid var fraværende på sjøen. Han ba dog om forslag på en slik, og Larsen foreslo skipstømmermann Jørgen Johannessen. Men valgets utfall viste hvor den politiske makt lå; valgt ble Jørgen C. Knudsen (han var 1891- 1900 stadig fraværende på Stortinget) med 24 stemmer, skipsreder Martin Olsen 23 og skipsfører Carl Nordberg 21 (han måtte vel også forutsettes å bli meget fraværende), mens Johannessen fikk 3 stemmer. - Som lærer fungerte Carl Larsen, bestyreren av Sjømannshjemmet, hvor skolen holdt til.¹⁶⁾

Industri, håndverk og handel henger nøye sammen. Hva det siste angår, var Porsgrunn som nevnt blitt en utpreget eksportby idet de fleste forbruksvarer, først og fremst korn, ikke lenger ble innført direkte fra utlandet, men fra andre byer i Norge. Den nye industri, for en vesentlig del basert på eksport, bidro til ennå skarpere å prege bildet av eksportbyen, om enn tilførselen av råstoffer og driftsmidler til industrien bidro til å øke importen ganske betraktelig. Det dreide seg i første rekke om kull, som byen trengte betraktelige mengder av da den ikke, som Skien hadde vannkraften, men måtte bygge industrien helt på dampkraft. - I den innenrikske vareomsetning hadde lovene ennå bevart en levning av det gamle prinsipp: handel og by, selv om handelsloven av 26. mai 1866 i virkeligheten hadde gjort det bare til en formsak å få tillatelse til å drive handel på landet. Da det i 1870 var tale om å oppheve det siste skille, mellom land og by i denne henseende, og spørsmålet kom opp til behandling i formannskapet, ga det i et lengre svar sitt syn på den prinsipielle siden av saken og av de spesielle forhold ved Porsgrunn. Hovedtanken var at man ikke måtte etablere nye privilegier ved å ta bort andre. For Porsgrunn ville det bli til stor skade å oppheve skillet mellom land og by, fordi man ville risikere å miste gode skatteobjekter. Da man på landet ble skattelagt etter skyldsatt eiendom, i byene etter inntekt og formue, ville den lavere skatt på landet friste de handlende til å flytte dit. Dette kunne de så meget lettere gjøre her som det «på grunn av denne bys særegne beliggenhet på en forholdsvis smal stripe grunn i betydelig lengde langs elven på begge sider av denne, nemlig ikke finnes noe bestemt sentrum for trafikken, men denne er temmelig jevnt fordelt over hele byen». På flere punkter støtte landets grunn like til beferdede gater med husrekkene på hver side til hver sin kommune. For den handlendes omsetning spilte det liten rolle på hvilken side han bodde. Likså enstemmig som formannskapet uttalte dette, Iikså enstemmig ble det tiltrådt av representantene. - Også ved andre leiligheter ga formannskapet uttrykk for engstelse ved ubegrenset handelsfrihet, således i 1880 ved spørsmålet om omreisende handlende og i 1886 om opphevelsen av Skiens marked; det var opprettet i 1781, men opphevd allerede etter fem år; i 1835 var det opprettet på ny, og da det nå var tale om å nedlegge det igjen, gikk Porsgrunns bystyre med enstemmig kraft inn for det; det hadde vært til stor skade for kommunen. Ennå skarpere falt uttalelsen da det i 1893 ennå en gang var på tale å opprette markedet igjen; handels- og håndverksforening, formannskap og bystyre protesterte enstemmig.¹⁷⁾

Porsgrunns ubetydelige oppland og handel med landbefolkningen var en av hovedårsakene til den langvarige stagnasjon og dårlige økonomi hos byens handelsstand. Omsetningen måtte i vesentlig grad bygge på byens egen befolkning, og denne var altfor liten til å skape en velstående kjøpmannsstand. En innsender i Grenmar 1886 pekte på årsakene til at det var så, og sikkert med rette: Etter loven av 1866 var det grodd opp en mengde landhandlerier, omreisende handelskaren hadde rett til å falby norske varer uten å betale skatt, konkurransen med de større byer var hård, og daglig kom varer derfra direkte til forbrukerne, skjønt byens kjøpmenn var vel forsynt. Dette - et tåpelig utslag av snobberi - resulterte i at byens kjøpmenn ikke kunne holde et så stort utvalg av varer, og handelen ville skrumpe inn til en høkerforretning. De bedrede kommunikasjoner hadde ikke vært til gagn for handelen; kanalen munnet ut ved Skien, og strømmen av kjøpende stoppet opp der; jernbanen man hadde satt så store forventninger til, var blitt en skuffelse, dels fordi den, som nevnt, fristet folk til å forskrive varer fra andre byer eller reiste dit for å handle hos kjøpmenn med større utvalg, dels gikk trafikken hus forbi til Skien den ene vei og til Larvik den andre.

Det lille oppland og den ringe vareomsetning var, mente en annen innsender, grunnen til at prisene i Porsgrunn var høyere enn i andre byer. Smør kostet annetsteds 35 øre pr. mark, i Porsgrunn 50 øre, egg henholdsvis 90 øre og 1.70 osv. Som mottrekk ble antydet en organisering av innkjøp fra billigere steder.

For å motvirke den for Porsgrunn uheldige utvikling av handelsforholdet mellom land og by, som fordyret leveomkostningene og minsket skattegrunnlaget, kunne flere ting komme på tale. Porsgrunn var og måtte være en dyr by i administrasjon; den veldige utstrekning, på to elvesider, krevde uforholdsmessig store utgifter til gater og vannledning; det ga dårlig samhørighet mellom bydelene og ikke grunnlag for et sentrum av større forretninger hvortil alle bydelers befolkning naturlig ville søke hen. Å lette den indre kommunikasjon, først og fremst ved å få realisert broplanen, ble derfor en hovedoppgave. For det andre kunne det bli tale om å utvide bygrensene til også å omfatte de rent bymessige bebygde strøk i nabosognene; derved ville min få nye skatteobjekter og beholdt eventuelt utflyttede handelsmenn. For det tredje kunne man ved å støtte anlegg av veier som radiært førte inn til byen, trekke landhandelen til seg, og for det fjerde oppta konkurransen med de andre byer i den direkte vareimport. De to siste muligheter var det liten utsikt til skulle Iykkes; men alle planer ble drøftet.¹⁸⁾

Som en utfordring til sine konkurrenter og en demonstrasjon for distriktets befolkning av hva byen selv produserte og hva den kunne skaffe sine kunder, ble den første utstilling arrangert 27. september 1888 i og omkring Rådhuset. Det var en kombinert håndverks-, industri-, landbruks- og hagebruksutstilling i forbindelse med dyrskue. Initiativet var tatt av håndverkerforeningen, og utstillingens styre var Hans Møller og Kr. H. Dyring. Etter avisen å dømme var tilslutningen meget stor også utenbysfra, men Porsgrunns håndverk og industri hadde en fremtredende plass, og den kunne med rette være stolt av å vise noe ingen andre byer hadde maken til: Porselen, bryner og slipestener, tretøfler, fagskolens elevarbeider, Borgestad teglverks produkter. Håndverksarbeidene var fremrakende: bokbinderi- og trykksaker fra Dyring, en «appetittvekkende utstilling» fra Porsgrunds Bageri, treskurd, kubbestoler og tollekniver fra Borgersen, «den største og rikholdigste utstilling av lær» fra garvermester Christian Martinius Frøberg (i Kjølnesgt. 4, som hadde 100-års tradisjon som garvergård) ; Anthon Hansens Manufaktur-Vare-Magazin viste både damer og herrer av det beste selskap at man ikke behøvde å reise utenbys for å bli velkledd. Selv ikke kunsten var glemt: Carl Reynolds utstilte 6 malerier.¹⁹⁾

«Landlig og stille, men pokker så driftig. Sådan er Porsgrunn!» Det kunne ha stått som motto for utstillingen.