Ulrich Schnells vei

av Harald Bache Bystrøm

På St. Hansåsen finner man en beskjeden og idyllisk liten veistump som snor seg forbi seks-syv haveomrammede privatboliger mellem Gamleveien og Sverdrupsgate. «Ulrich Schnells vei», kan man lese på gateskiltet.

Hvem er det så som skjuler seg bak dette fremmedartede navn? Og som har fått en av byens mest bortgjemte gater oppkalt etter seg? Ulrich Frederik Schnell, jernverkseieren og kanselliråden som på 1700-tallet var en av Porsgrunns mektigste og rikeste menn? Men som i dag forlengst er glemt og fullstendig ukjent for de fleste.

Om Ulrich Schnells tidligste år forteller historiske kilder svært lite. Slekten kom opprinnelig fra Sønderjylland, hvor Ulrichs oldefar var borgermester i Haderslev. Bestefaren hadde i ung alder slått seg ned i Norge, hvor han ble foged, først i Follo, senere i Øvre og Nedre Thelemarken Fogderi. Om ham vet man ikke stort annet enn at han gikk for å være en meget vanskelig og svært stridbar person. Som ble mest kjent for sin mangeårige feide med sorenskriver Roch «i Østenfjeldene». En bitter og uforsonlig strid som endte med at begge kombattanter ble avskjediget fra sine verdige embeder.

Ulrich var den mellemste av tre brødre. Og alle tre valgte den militære løpebane. Eldstemann Johan (1696-1753) ble regimentskvartermester. Den yngste, Jørgen (1702-1783) gjorde en rask karriére og døde som generalløytnant.

Ulrich, som ble født 11. august 1699, må utvilsomt ha vært særdeles begavet og oppvakt, idet han allerede som 19-åring ble utnevnt til regimentskvartermester og auditør ved 2den Bergenhusiske Infanteribrigade. 23 år gammel er han å finne som by- og rådstueskriver i Christiania, og 2 år senere kjøper han sammen med to kompanjonger Baaseland jernværk i Nedenes (AustAgder) for 13.400 rdl.!

Jernverkskjøpet førte til at de to medeierne, byfogd Michael Ermandinger og vinhandler Ole Smith, begge fra Christiania, etter hvert fikk store økonomiske problemer. Ulrich Schnell hjalp dem ut av krisen ved å overta deres andel i verket, og fra 1733 finner man Schnell som eneeier av Baaseland.

Stillingen som by- og rådhusskriver hadde Schnell beholdt gjennem disse årene, etter å ha fått tillatelse til å bestyre embedet ved en fullmektig. Først i 1740 ga han avkall på stillingen for helt og holdent å kunne ofre seg for jernverket. Den 11. mars samme år ble han forøvrig beæret med den honorære tittel kanselliråd, etter at han i 1733 var blitt utnevnt til kansellisekretær.

Som eneeiende jernverkseier la Ulrich Schnell for dagen stor besluttsomhet i forretninger og utpreget sans for effektivisering av virksomheten. Jernproduktene fra Baaseland hadde etter hvert fått ord på seg for å være av dårlig kvalitet i Danmark. Schnell tok nå konsekvensen av dette. Verket på Baaseland, som var avhengig av en flombekk til drivkraft, ble nedlagt, og istedet gjenoppbygd på den nærliggende eiendom Nes, hvor driftsforholdene lå langt bedre til rette for en tidsmessig og lønnsom produksjon. Hit ble masovnen flyttet. Nye verksteder ble bygd. Og Ulrich Schnell lot oppføre en staselig ny hovedbygning med plass for familien og kontorer. Konjunkturene var gode, avsetningen stabil og kvalitetsforbedringen av produktene resulterte omgående i høyere priser. Den kongelige tillatelse i 1765 til å drive eksport av trelast fra verkets tre sager bidro også i høy grad til å styrke Schnells økonomiske stilling.

I sin personlige adferd la Ulrich Schnell for dagen en utpreget sosial holdning. Hans omsorg for verkets ansatte ble høyt verdsatt av samtiden. Ikke minst etter at han for egne midler fikk bygd både skolehus for verkets barn og bolig for den nyansatte skoleholder. Lærerens årslønn på 100 rdl. ble også betalt av Schnell personlig. «Hvorhos han henlagde I Huds Landskyld af Gaarden Sletten til Skolens Forsyning med Hustømmer og Brændsel.» Så ble han ogsa av bygdefolket beskrevet som «dygtig og christeligsindet».

I 1751 etablerte Ulrich Schnell seg i Porsgrunn, men beholdt eiendomsretten til jernverket, som han drev helt frem til sin død i desember 1770. I -51 giftet han seg med Anna Dorothea Rasch og den meget formuende jernverkseier og kanselliråd ble straks en av ladestedets mest inflytelsesrike menn. Og det ikke minst på grunn av sitt ekteskap.

For mademoiselle Anna Dorothea var ingen frøken hvemsomhelst i Porsgrunn. Hennes far var avdøde kanselliråd og rektor ved Christiania Cathedralskole, Jacob Rasch. Morfaren var den viden bekjente og meget omstridte biskop Bartholomæus Deichman, og brødrene Deichman på Frednes, kanselliråd Carl og kammerherre Wilhelm, var hennes onkler. Den tredje av Deichman-brødrene, den senere generalkrigskommissær Peter Deichman bodde på Menstad Gård, mens deres søster, tante Margrethe var gift med Herman von Løvenskiold til Fossum.

Som om dette ikke var nok familiært honoratiori, må tilføyes at Anna Dorotheas eldste bror, Bortholomæus - også han senere generalkrigskommissær som sin onkel, ble gift med Else Christine Løvenskiold, sønnedatter av konferenseråd Herman Leopoldus Løvenskiold på Bjørntvedt Gård. En yngre søster, Frederikke Sophie, ble gift med ingen ringere enn Niels Aall, amtets fremste og rikeste godsbesidder. Søsteren Edle Margrethe giftet seg med sin fetter Herman Bartholomæus von Løvenskiold på Borgestad, mens yngstesøsteren Hedvig Eleonore ble gift med dr.med. Hans Møller på Åkre, landphysicus i Bratsberg og grunnleggeren av Bratsberg Amts-Sygehus på Osebakken i 1776. Hennes to andre brødre, som også slo seg ned i Porsgrunn, var losoldermann Ditlev Rasch og toldkassereren og etatsråden Christian Rasch.

Det sier seg selv at inntoget i et slikt imponerende lokalt familiedynasti medførte behov for den mest mulig standsmessige residens for Anna Dorothea og Ulrich Schnell. Og i 1754 slo kanselliråden til så det forslo. Da kjøpte han ladestedets fornemste eiendom, senere kjent under navnet Aallgården. Kjøpesummen var 2.261 Rdl., og eiendommen omfattet foruten bolig «.... 2 Etage i Høiden, 12 jern Kackelovne i Værelserne samt en indmuret Bryggerkjedel med Laag, aparte Udhuser og Gaardsrum med Springvand udi; item en Søebod tilligemed et lidet Logishus, staaende strax ved Bryggen, hvorudi én Kackelovn, Frugt-, Urte- og Engehauge, samt Bolværk og Lasteplads.»

Ulrich Schnell og hans hustru fikk dermed ikke bare ladestedets største og mest imponerende boligeiendom, men deres husholdning ble også av amtets største, bare overgått av Løvenskiolds på Borgestad. Det Schnell'ske hushold omfattet ikke mindre enn 21 personer over 12 år. Mens svogeren på Borgestad hadde 25.

Noe som særpreget Ulrich Schnell, foruten hans betydelige forretningstalent, var hans store gavmildhet. Han var raus med lån og pengegaver til folk han mente var kommet uforskyldt opp i vanskeligheter. Ofte ble det så som så med tilbakebetalingen fra låntagerne. Det var mange som ved bevisst lureri benyttet seg av jernverkeierens vennlighet og store generøsitet.

Ulrich Schnells gavmildhet og samfunnsbevissthet kom allikevel best til syne under arbeidet med å få reist en kirke på Østsiden. Vestsiden hadde fått sin kirke i 1758, mens borgerne på Østsiden fremdeles var henvist til sognekirken i Eidanger. Dette falt borgerskapet tungt for brystet, og med Ulrich Schnell som foregangsmann ble det organisert innsamling av midler til bygging av kirke. Schnell ble selv den største bidragsyteren med en gave på 2200 rdl. I byggeperioden var han kirkekomitéens kasserer og ved arbeidets avslutning i 1760 kunne han fremlegge et regnskap som viste at innsamlede midler beløp seg til 5405 rdl., mens byggeomkostningene beløp seg til 5836 rdl. Typisk for Ulrich Schnells gavmildhet er derfor hans lakoniske anførsel ved avslutningen av byggeregnskapet:

«Balansen bliver, Kirken til mig underskrivne Ulrich Schnell skyldig den Summa 431 Rdl., 2 Mark, 7 Skl., som jeg herved til Kirken forærer. Porsgrund den 26 July 1760. U. Schnell.»

To år senere, i 1762, opprettet Ulrich Schnell et av byens aller første legater. Det var på 1000 rdl., «hvis Renter anvændes til Skoleholderens Løn i Østre Porsgrunds Skole.»

Ulrich Schnell døde i 1770, 71 år gammel. Og som skikk og bruk var på den tid når storfolk skulle stedes til hvile, ble hans kiste nedsatt i kirkens kjeller. Hans jordiske levninger ble imidlertid av sønnen Jacob senere overført til gravkammeret under Holt kirke i nærheten av Nes jernverk, som fremdeles var i slektens eie.

Ulrich og Anna Dorothea Schnell - hustruen døde allerede i 1759, bare 34 år gammel - etterlot seg to barn, Jacob og Magdalena. Etter farens død overtok Jacob Schnell jernverket, hvor han bodde inntil 1792. Da flyttet han til Danmark og solgte Nes jernverk i 1799 til Jacob Aall fra Porsgrunn for 170.000 rdl. Jacob Aall representerte forøvrig Nedenes amt under Riksforsamlingen på Eidsvold i 1814.

I ettertid kan man spørre - er det da intet tilbake i Porsgrunn som forteller om Ulrich Schnell, en av ladestedets fremste fedre fra dets første blomstringstid?

Hans etterkommere forlot Norge, og slekten døde ut med dem. Hans gravmæle ble flyttet til Holt i Aust-Agder. Hans praktfulle bolig ble flammens rov i 1908.

Allikevel, ett stolt og stort og varig minne har man bevart! Østre Porsgrunn kirke, eller «Jesu Kirke», som ble gudshuset navn ved innvielsen 10. juli 1760. En av landets vakreste rokokkokirker, bygget etter initiativ av Ulrich Schnell, og delvis også for hans midler.

Men til tross for kirkens dominerende beliggenhet på Kirkehaugen, og til tross for dens høye plass i menighetens bevissthet, er kirken et anonymt minne. Ikke så meget som en beskjeden minneplate eller innskrift forteller at kirken helt og holdent ble bygget for private midler. Og da i første rekke med økonomisk hjelp fra Ulrich Schnell.

Menighetens sakrale lovsang under kirkehvelvet omfatter åpenbart ikke kirkebyggets verdslige skapere.

Og kanselliråden får i stedet ta til takke med sin bortgjemte veistubb på St. Hansåsen.