Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

Kapittel II

Militær motstand i Porsgrunnsområdet høst 1940 - vår 1942

av Jon Birkenes

Høsten 1940 markerer en dødperiode for det illegale arbeidet i Grenlandsområdet. Tiden som fulgte etter arrestasjonene av Sverre Løberg, Dixe Cappelen og Carl P. Wright var preget av usikkerhet og nesten fullstendig lammelse av den illegale virksomhet som var blitt satt igang. I stedet for gryende motstands vilje og glød møtte man rådløshet - ofte kombinert med motløshet.

Det samme kan ikke sies om NS' virksomhet denne tiden. Høsten 1940 marsjerte partiet fram på bred front Kampen om den norske opinionen ble nå satt i gang for fullt over hele landet. Tiden fram mot årsskiftet 1941/-42 kom til å preges av en gradvis omforming eller forsøk på omforming av norske organisasjoner, lovlige norske organer, - av det norske samfunn. Dette vil for øvrig bli omtalt grundig annet sted i boken. Vi velger i stedet å skille vår behandling av militær motstand fra den sivile. Det er klart at illegalt arbeid av sivil eller militær karakter på en rekke områder går om hverandre og at samme personer i mange tilfeller opptrer innenfor begge hovedgrupperinger for motstand, men like fullt er det i behandlingen av motstandsarbeidet nødvendig å foreta dette skillet. Vi vil derfor i det følgende konsentrere oss om det militære motstandsarbeidet i Porsgrunnsområdet.

Som nevnt var også aktiviteten på den militære motstandsfronten meget lav innenfor hele Grenlandsområdet denne høsten, og Porsgrunn var på ingen måte noe unntak. Ser vi bort ifra den organiseringsoffensiv som ble satt i gang høsten-vinteren 1940/-41, fortsatte dette meget lave aktivitetsnivået å dominere motstandsbildet helt fram til våren 1942. Ikke så å forstå at det ikke skjedde dramatiske episoder og hendelser som rammet enkeltmennesker og grupper av mennesker, men innenfor den begynnende militære motstandsbevegelsen var det stille.

Samordning og organisering av den første enhetlige motstandsgruppa i Porsgrunn

I forrige kapittel så vi hvordan Victor Nielsen kom i kontakt med motstandsgrupper av svært ulikt opphav innenfor, Porsgrunn by etter at Arthur Hauge hadde bedt ham om å lede det begynnende organiseringsarbeidet i byen. I løpet av høsten-vinteren 1940/-41 organiserte han den første noenlunde enhetlige motstandsgruppa i Porsgrunn. Selve organiseringen skjedde i nært samarbeid med kpt. Hauge og bærer da også i sin struktur tydelig preg av datidens militære tankegang.

Det ble i første omgang opprettet 4 tropperraed hver sin leder. 4 tropper utgjør i militær terminologi til sammen et kompani. Det er ganske klart at innenfor Hauges begynnende motstandsorganisasjon skulle gruppa i Porsgrunn utgjøre ett av flere kompanier. De 4 personene som Victor Nielsen og kpt. Hauge utså til å være troppsledere var: Olav «Proffen» Abrahamsen, Arne Woxen, Ragnar Lassen og Reidar Gundersen; alle med befalsutdannelse eller militær erfaring fra før krigen. Deres oppgave var nå hver for seg å plukke ut 4 lagførere som i sin tur skulle organisere hvert sitt lag å 15 mann. Som et eksempel på hvordan dette foregikk lar vi Ragnar Lassen fortelle om sitt organiseringsarbeide:

«Høsten 1940 fikk vi ordre om å danne tropper å 4 lag. Jeg fikk ordre om å danne en slik tropp. I denne sammenheng hadde jeg direkte kontakt med Victor Nielsen. Vi bygget på lagene vi hadde og, fikk disse guttene til å verve nye deltakere. Hvert lag skulle bestå av 10-15 mann, og det ble ført lister over deltakerne slik at vi skulle unngå «Tordenskiolds soldater». Jeg skulle ha et lag i Langangen, ett fra Eidanger/Nystrand, ett fra Herøya og et fra Porsgrunn [Vallermyrområdet].
- - -
[Lagførerne] var Jacob Sundsåsen i Langangen, Christian Young Halvorsen [Vallermyrene],Vidar Langangen Eidanger/Nystrand og Per Bjørntvedt [på Herøya].»

Rolf Ramberg ble ved denne første organiseringen i Porsgrunn lagfører i Arne Woxens tropp. Han forteller følgende om sitt organiseringsarbeid som lagfører på Osebakken:

«Jeg kom tilbake til Porsgrunn 23. mai [fra kamphandlinger på Rjukan og Hovinheia].
- - -
Det gikk en tid før jeg kom i kontakt med en gammel venn og skolekamerat, Leiv Grundseth, samt Victor Nielsen. Disse satte meg i forbindelse med Arne Woxen som hadde en gruppe. Her fikk jeg et lag jeg skulle være leder for. Det hele kom vel i gang i løpet av sommeren/høsten 1940.
- - -
Jeg bodde på Osebakken og fikk beskjed om å verve deltakere til mitt lag blant folk jeg stolte på og kunne gå god for i området rundt Osebakken.
- - -
I alt var det ca. 15 stykker i laget; vesentlig tidligere kamerater av meg og folk disse igjen kunne gå god for.»

Vi ser her bl.a. hvordan lagførerne fikk beskjed om å sette opp lister over mannskapene de organiserte. Listene ble levert de respektive troppsførerne som i sin tur gav dem videre til Victor Nielsen. Deretter ble listene sammenholdt for å påse at en og samme person ikke hadde blitt ført opp under flere lag eller tropper. Etter dette ble listene brent,

Ut ifra ovennevnte prinsipp og framgangsmåte ble den første organiserte militære motstandsgruppe i Porsgrunn bygd opp høsten-vinteren 1940/-41. I alt må gruppa ha involvert noe slikt som 200-250 mann.

Gruppa i Porsgrunn var imidlertid bare en av flere motstandsgrupper Arthur Hauge stod bak organiseringen av i byene i Grenlandsområdet i første halvår av 1941.

Kaptein Arthur Hauge legger grunnlaget for det organiserte Milorg i Nedre Telemark

Våren 1941 ble det endelige grunnlaget lagt for det som etter hvert skulle u ikle seg til det organiserte Milorg i Nedre Telemark. Under kaptein Hauges edelse begynte nå en planmessig oppbygging av militære grupper; i første omang konsentrert til byene i Grenlandsområdet. Sammen med sine nærmeste medarbeidere, i første rekke Erling Solberg i Skien, både ledet og kontrollerte han dette samlede organiseringsframstøtet. Selve prinsippet for gjennomføringen har Hauge selv gjort rede for i «Eksaminasjon av kaptein Hauge» fra London, 1942:

«Det prinsippet Hauge har brukt for oppbygningen er følgende: Etter at han fant en skikket mann på et sentralt sted i fylket, fikk denne i oppdrag å danne et kompani. Kompaniføreren tok så ut 3 eller 4 troppsjefer, som han stod i dire kte kontakt med, men som prinsippielt ikke skulle kjenne de,andre. Hver av troppsjefene tok så ut en del lagførere etter samme prinsipp. Lagførerene dannet lag. Over deltagerne i disse lagene ble det satt opp lister, de ble sammenholdt av troppsjefen og kompaniføreren så at ikke de samme menn skulle gå igjen i flere lag eller tropper. Deretter ble listene brent. Kompanienes styrke ble dannet etter muligheten i distriktet, uten nøyaktig bestemt styrke på kompaniet.»

Vi har allerede nevnt Erling Solberg. Han ble satt inn som stabssjef i Hauges stab og var den som hele tiden hadde den utøvende ledelsen for motstandsarbeidet i Nedre Telemark. Hauge selv holdt seg tilbaketrukket. Det var Erling Solberg som stod for den direkte kontakten mellom ledelsen og de enkelte kompanisjefene. For øvrig inngikk også kaptein Arthur Andersen fra Nystrand i staben som Hauges nestkommanderende.^*)

Det var altså i Grenlandsbyene Hauge satte inn sin organiseringsoffensiv, - og først ute i så måte var oppbyggingen av motstandsgruppa i Porsgrunn. På mange måter kan Idet virke som om organiseringsframstøtet i Porsgrunn har vært en form for «prøveprosjekt» fra Hauges side; - at han her prøvde ut og tilpasset de tanker og idéer han senere har gjort rede for i «Eksaminasjon av kaptein Hauge». Det er i alle fall et faktum at hans organiseringsframstøt først når de andre byene fra og med våren 1941 og utover sommeren samme år.

I Brevik skjedde oppbyggingen av en militære motstandsgruppe fra og med våren 1941. Den senere områdesjefen i O 1702 Brevik, Hans Kristian Hygen, forteller:

«Tidlig høsten 1940 kom jeg første gang med i illegalt arbeid idet stortingsmann Carl P. Wright ba meg mangfoldiggjøre og distribuere hans blad «Alt for Norge» i Brevik og Langesund., Gjennom Wright kom jeg i kontakt med kpt. Arthur Hauge som var den sentrale leder for det militære motstandsarbeidet i Telemark. Wright ba meg oppsøke Hauge. Jeg var på forhånd klar over hans sentrale stilling. Dette skjedde våren 1941.

Hauge ba meg organisere en militær motstandsgruppe i Brevik og ta kontakt med Erling Solberg i Skien for nærmere instrukser. Han ba ingen andre personer i Brevik enn meg om å organisere.»

Hans Kristian Hygen var på samme måte som Victor Nielsen i Porsgrunn «en skikket mann på et sentralt sted i fylket», nemlig i Brevik. Han fikk i oppdrag å bygge opp en militær motstandsgruppe, et kompani. Med grunnlag i den minste organisatoriske enhet i Hauges organiseringsplan, laget, bygde han nå opp en motstandsgruppe / et kompani.

Tilsvarende organiseringsframstøt ble også foretatt i Langesund og Skien. I begge byer ble det utover sommeren 1941 organisert kompanier med tropper og lag. Om det begynnende motstandsarbeidet i Langesund forteller den senere områdesjefen i 0 1701 Langesund, Trygve Etland:

«Einar Simonsen hadde kontakt med Erling Solberg i Skien. Simonsen var selv fra Skiensområdet. Jeg tror han hadde kontakt så tidlig som da Sverre Løberg ledet motstandsgruppa i Skien....

Einar Simonsen ble den første områdesjef i Langesundsområdet. Simonsen trakk så meg inn i arbeidet, og jeg fikk kontakt med Erling Solberg.
- - -
All vår kontakt til distriktsledelsen skjedde gjennom Erling Solberg. Men jeg visste tidlig at Hauge var distriktsleder. Jeg fikk også greie på at han nesten ble tatt og måtte flykte.»

Trygve Etland forteller videre om hvordan selve organiseringen av mannskaper til motstandsstyrken i Langesund foregikk:

«En tok først kontakt med dem en kjente og som en visste var skikket til å være med... Her i Langesund var det lett siden en kjente alle... Jeg snakket med folk jeg kjente som igjen snakket med folk de kjente og kunne gå gode for, og slik bygget det seg ut. Først ble Langesund organisert. Senere tok vi oppover Stathelle og den veien videre innover i Bamble.»

I Skien som organiserte den største gruppa i Grenlandsområdet, forteller den senere områdesjefen i O 1704, Helge Lindholm, at man gikk fram på følgende måte:

«Sommeren 1941 ble Milorg-apparatet bygget opp i Skien med ca. 600 mann fordelt på 6 gruppen Jeg kom nå aktivt med i Milorgarbeidet. Tidligere hadde det bare vært etterretning. Jeg ble satt opp som nestgruppefører i gruppe 5, Nylende. Gruppesjef var daværende politibetjent Yngvar Andersen. Jeg fikk navnlister over et helt kompani med tropp og lag. Det var noen veldig hektiske dager. Vi fikk 4-5 dager på oss til å sette opp dette for så å brenne listene. Dette var folk som var plukket ut og som hadde sagt ja til å være med på å bygge opp en militær organisasjon.»

Med dette var hovedfasen i kpt. Hauges organiseringsframstøt over. Resultatet var et, i prinsippet, ganske unikt velorganisert og gjennomtenkt motstandsapparat. Sammenlignet med samtidig organiserings- og motstandsarbeid ellers rundt om i landet, lå Hauges organisasjon milevidt foran. Man tar neppe for hardt i ved å hevde at ingen annen del av landet var på dette tidspunkt av krigen så godt organisert som byene i Grenlandsområdet. Leder for den såkalte Østlandsorganisasjonen, major Halfdan Haneborg Hansen, som var Artur Hauges viktigste kontakt i Oslo og den mann Hauge betraktet som sin øverste leder i det militære motstandsarbeidet, skriver i en rapport fra j anuar 1942:

«Kaptein Arthur Hauge var en dyktig, forsiktig og grundig arbeidende mann, som etterlot seg fylke ypperlig organisert.»

Nå må man selvsagt ikke overvurdere den organisasjon Hauge bygde opp. Det var tross alt meget stor forskjell både organisatorisk og beredskapsmessig mellom Hauges organisasjon i 1941 og Milorgs D 17 i 1945. På den annen side kom Arthur Hauges arbeid til å få avgjørende betydning for den samme motstandsorganisasjonens styrke og struktur.

Det konkret rettede motstandsarbeidet det første året

Det mer konkret rettede motstandsarbeidet; instruksjon, våpenøvelser o.l. som ble drevet innenfor Hauges organisasjon, var meget beskjedent. Noen form for sentralisert, planlagt og ledet aktivitet forekom ikke. Det hele begrenset seg til kondisjonstrening og orienteringsøvelser med kart og kompass innen de enkelte lagene. For øvrig kom man forholdsvis sjelden sammen innen lagene dette første året. De enkelte inotstandslagene var dessuten heller ikke tildelt spesielle oppgaver som man kunne konsentrere sitt arbeid om. Foreløpig var beskjeden at hvert enkelt lagsmedlem skulle holde seg selv i best mulig fysisk form. Ragnar Lassen forteller:

«.... vi kom i gang med lagvis trening. Vi som hadde en militær bakgrunn, drev som instruktører sammen med de respektive lagførerne. Før vi fikk instruksjonsvåpen, drev guttene mest med skauturer og kondisjonstrening.»

Rolf Ramberg forteller om en samling innenfor sitt lag denne første tiden:

«.... vi hadde en samling på Øvrumkollen ved Jarseng, men uten våpen eller annet militært utstyr. Det ble først og fremst diskusjoner om hvordan vi skulle forholde oss hvis noe skulle skje osv.. Vi drev ingen form for øvelser. Det var først og fremst en samling av laget slik at guttene skulle bli kjent med hverandre.»

Nils O. Nilsen forteller følgendelom motstandsarbeidet den første tiden:

«Jeg var med på et møte på toppen av fjellet «Fjerdingen» i Bjørkedalen, som Aage Flagstad ledet. Nils Jacobsen (Nitta) som en stund senere var min lagleder, var også til stede. Vi var en gjeng på 10-11 mann og ble bedt om å stå i kontakt med hverandre i tilfelle noe skulle skje.»

Disse utsagnene sammen med utsagn fra en rekke andre som var med i motstandsarbeidet den første tiden, dvs. fram til våren 1942, understreker alle det samme; - aktiviteten var minimal. Først og fremst gjaldt det å holde kontakten innad i laget og seg selv i best mulig fysisk form. Utover dette skjedde det svært lite. Leif Sørensen oppsummerer innholdet i det konkret rettede motstandsarbeidet i Porsgrunn fram til våren -42 på følgende måte:

«Det hele var svært løst. Vi hadde ingen konkrete oppgaver å arbeide ut ifra. Noen virkelig utvikling skjedde ikke før etter et instruksjonsmøte ledet av kpt. Holmboe på Typografhytta i Gjerpen.»

Dette møtet som fant sted på vårparten 1942, kommer vi grundig tilbake til i neste kapittel.

Arthur Hauge må flykte fra landet

/Sommeren og høsten 1941 ble det militære motstandsarbeidet over hele Sør-Norge rammet av store opprullinger og omfattende arrestasjoner. Da Hauges kontakter i Oslo ble arrestert eller måtte rømme fra landet, ble hans arbeid som leder for det militære motstandsarbeidet i Nedre Telemark umuliggjort.

Hauge forteller selv at tyskerne hadde vært klar over hans illegale aktivitet allerede fra juli 1941. Under reiser omkring i fylket og inn til Oslo, ble han skygget. Flere ganger ble han også oppsøkt i sitt hjem av provokatører som utgav seg forå være «Jøssinger».

Den 23. oktober fikk han gjennom sin kurér, Gudrun Cappelen (Dixe Cappelens kone), beskjed fra ledelsen i Oslo om å gå i dekning eller flykte. To dager etter kom det beskjed til ham om at tyskerne var på vei for å arrestere ham. Han dro nå umiddelbart inn til Oslo. Tre dager senere, den 28. oktober 1941, krysset kaptein Arthur Hauge grensen til Sverige. Kort tid senere gikk turen til England og London hvor han ble resten av krigen.

Erling Solberg blir ny leder for det militære motstandsarbeidet i Nedre Telemark

Kaptein Hauge hadde i god tid før sin flukt sett seg ut den mann som eventuelt skulle overta posisjonen som leder for det militære motstandsarbeidet i Nedre Telemark. Samme dag som beskjeden kom fra Oslo om at han måtte gå i dekning, dro han opp til Skien og innsatte sin nærmeste medarbeider og stabssjef, Erling Solberg, som sin etterfølger.

En gang i løpet av november/desember -41 ble Erling Solberg oppsøkt av en kurér fra den nye ledelsen i Oslo. Den gamle lederen for det militære motstandsarbeidet på Østlandet, major Halfdan Haneborg Hansen, hadde flyktet fra landet ca. en måned før Hauge. Han hadde før han dro innsatt Knut Møyen som ny leder etter seg. Kuréren som oppsøkte Solberg kom fra Knut Møyen. Solberg reiste nå inn til hovedstaden hvor Knut Møyen «offisielt» innsatte ham som leder for motstandsarbeidet i Nedre Telemark.

I tiden framover møttes Solberg og Møyen flere ganger, samtidig som kurérer reiste mellom Skien og Oslo med meldinger.

Det var hele tiden god kontakt mellom ledelsen i Nedre-Telemark og den nye ledelsen for det militære motstandsarbeidet på Østlandet.

Kaptein Johs. M. Holmboe innsettes som tilbaketrukket sjef for det militære motstandsarbeidet i Nedre Telemark

I løpet av vinteren 1942 ble Erling Solberg og Knut Møyen i fellesskap enige om å sette inn kaptein Johs. M. Holmboe som en tilbaketrukket sjef for det militære motstandsarbeidet i Nedre Telemark. Erling Solberg skulle imidlertid fortsatt være den praktiske organisator og utøvende leder. Forslaget om å trekke Holmboe inn i ledelsen var for øvrig Erling Solbergs eget, og årsaken var først og fremst at han ville ha en tilbaketrukket sjef med offisersbakgrunn å støtte seg til i det illegale militære arbeidet. Han har utvilsomt forstått sin egen begrensning som sivil under en eventuell militær aksjon.

En gang i løpet av februar/mars 1942 var Knut Møyen i Skien og innsatte kpt. Johs. M. Holmboe som ny sjef for det militære motstandsarbeidet i Nedre Telemark.