Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

De siste 24 år

av Harald Hals

De siste 24 år av Eidangers historie som egen kommune er det ennå for tidlig a skildre detaljert. Hendingene som fant sted i dette tidsrommet, er fremdeles for ferske. Den dag i dag kan det stå strid om mye av det som har skjedd, og det er ikke på en god stund mulig å felle en noenlunde objektiv dom. En gang i framtida er det likevel å håpe at hele Eidanger-, Porsgrunns- og Breviksområdets historie fra 1940 av og utover vil bli utførlig skildret, for den er kanskje mer begivenhetsrik og mer spennende enn noen annen tidsperiode. Her vil det bare - delvis ved hjelp av statistikk - bli gjort et forsøk på å framstille hovedtrekkene i bygdas historie under den annen verdenskrig og i etterkrigstida.

Tyskernes besettelse av Norge i 1940 førte over hele landet til at alle lovlige myndigheter etter hvert opphørte å fungere. De gamle kommunestyrene ble avsatt, og nye, bestående av nazister eller medløpere, ble opprettet i stedet.

Det var høsten 1940 at denne nyordningen fant sted. Det sosialistiske flertallet i det gamle herredsstyret var utvilsomt en særlig torn i øynene på de nye makthaverne. Da det trådte tilbake, ble en ny ordfører og varaordfører for bygda utnevnt av NS-innenriksminister Hagelin. Det het seg at «førerprinsippet» ble gjennomført i kommunen. Den nye ordføreren kunne avgjøre de fleste sakene på egen hånd, men i visse tilfelle måtte han rådføre seg med et såkalt «herredsting», hvis medlemmer ble oppnevnt av fylkesmannen i samråd med NS' fylkesfører.

I Eidanger var både den nye NS-ordføreren, varaordføreren og de fleste av medlemmene av «herredstinget» bønder, eller hadde i det minste en viss tilknytning til landbruksnæringene. Ikke så få av dem var blitt hardt rammet av landbrukskrisen i 1930-årene, og dette var nok litt av bakgrunnen for at de da krigen kom, stilte seg til rådighet for de nye makthaverne. Felles for mange av dem som hadde latt seg oppnevne til å ta del i den nye herredsadministrasjonen, var at de i og for seg ikke nødvendigvis hadde noen større sympati for mange av NS' ideologiske dogmer, og ennå mindre for de tyske okkupantene. Det i Nasjonal Samling som tiltalte dem, var den sterke betoningen av det særegne norske, og av bøndene som den mest nasjonale og opprinnelige av alle samfunnsklasser. NS-ordføreren, varaordføreren, og medlemmene av «herredstinget» var svake for dette. Den drøm de nærte på lokal basis når det gjaldt Eidanger, var å gjeninnføre det gamle bondestyret i bygda. Atter var det gårdbrukerne som skulle være de første i sitt eget herred. Den innflytelse industriarbeidere og andre uten skog og jord hadde oppnådd, var av det onde og burde elimineres. Industrien hadde grepet for sterkt om seg på bøndenes bekostning, og burde trenges mer i bakgrunnen.

Selvsagt var dette et program og en drøm som ikke lot seg realisere. Industrien var kommet til Eidanger for å bli, og de tyske krigsherrene var minst av alle innstilt på å nedlegge den. For dem var det livsviktig å holde produksjonen i gang. Den virkelig store tragedien de fikk oppleve som hadde latt seg oppnevne til å ta del i den nye NS-administrasjonen i Eidanger, var at de ble isolert og avsondret fra resten av bygdefolket, ikke minst fra sine egne standsfeller. Blant bønder flest i bygda vant ikke Nasjonal Samlings hyrdetoner noen gjenklang. Det overveiende flertall gårdbrukere i Eidanger viste en eksemplarisk nasjonal holdning.

Alt i alt var det ikke mange tilhengere NS klarte å verve i bygda, og bare få av dem var brukbare folk. Dette var kanskje en av hovedårsakene til at det ikke lyktes for partiet å få skiftet ut kommunens gamle funksjonærer med sine egne folk. Noen få ansatte ble riktignok oppsagt, vesentlig slike som i årene før krigen hadde vært aktivt med i Arbeiderpartiet, men kommunens kontorsjef og de fleste av hans medarbeidere fortsatte. De var alle antinazistisk innstilt, og gjorde det de kunne for å sabotere rene NS-vedtak. Dette, sammen med tyskernes motvilje mot å legge hindringer i veien for industrien, førte til at det var svært lite av sine egne særformål Nasjonal Samling fikk gjennomført i bygda. På det rent kommunale området nøyde ordfører og «herredsting» seg i det store og hele med å administrere bygda etter beste skjønn, og i dette arbeidet var de i virkeligheten svært avhengige av den ikke-nazistiske kommunale funksjonærstaben.

Planer om mange forskjellige slags tiltak utarbeidet før krigen, ble lagt til side, men en god del av kommunens midler ble avsatt til slike offentlige arbeider som måtte utføres. Vedlikehold av vannverk, elektrisitetsforsyning, veinett og gatebelysning krevde sitt. Til skolevesen, sosial forsorg og kommunens administrasjon gikk også en god del. Stigningen i de to sistnevnte postene på budsjettet hadde forøvrig direkte samband med hele krigssituasjonen. Under posten sosial forsorg skjulte det seg en rekke tilskudd og bidrag til herredets innbyggere, forårsaket av behov som krigen skapte, som ekstra tildeling av melk til barn m.m. Økningene i utgiftene til den kommunale administrasjonen var for en stor del skapt på grunn av nye kontorer, som forsyningsnemnd og andre.

Kommunebudsjettet steg en del under krigen, bortsett fra det aller siste krigsåret. Utviklingen vil sees av nedenstående tabell:

Posten «ymse» skyldtes helt og holdent de utgiftene krigen brakte med seg. Under den skjulte bevilgningene til forsyningsnemnd og kontrollnemnd seg. Dette var to kommunale etater som krigen hadde forårsaket, og som krevde stadig flere penger. For budsjettåret 1944/45 lyktes det å sette det samlede kommunebudsjettet ned, men budsjettposten «ymse» krevde likevel over tre ganger så mye som året før.

For den vanlige mann i Eidanger kom bevilgningene til forsynings- og kontrollnemnd godt med. Det var knapphet på matvarer og melk, brensel og klær. Av denne grunn fikk bøndene lett avsatt produktene sine, noe som førte til at gjeldsbyrden i landbruket gikk betydelig ned. I 1940 hadde bøndene i Eidanger sammenlagt en gjeldsprosent på 40,52, i 1944 hadde den sunket til 24,73, og i 1946 var den helt nede i 19,32.

Det kan ikke nektes for at krigen på grunn av den matmangel den skapte, befridde bøndene fra det alvorlige gjeldstrykket de tidligere hadde vært underlagt.

Den vel viktigste årsak til at mange var villige til å betale godt for å få et tilskudd til sitt eget kjøkken, var nok at det ikke forekom noen arbeidsløshet under krigen. Folk fikk penger mellom hendene, og da det var få andre ting å få, syntes de at de trygt kunne anvende dem til å kjøpe hardt tiltrengt mat for.

Når det ikke fantes arbeidsløshet i Eidanger under krigen, skyldtes det selvsagt industrien. Både Dalen Portland-Cementfabrik og Eidanger Salpeterfabriker gikk for fullt. Tyskerne var interessert i å holde disse to bedriftene i gang, og forla derfor ganske mange tropper i bygda for å beskytte dem. De regnet med at ved import av sement eller kvelstoffgjødsel fra fabrikkene i Eidanger og andre steder, kunne de frigjøre mer av sin egen industri for krigsproduksjon.

På Herøya hadde dessuten tyskerne planer om å anlegge mer direkte krigsviktig industri. De aktet i nær tilknytning til de allerede eksisterende industrielle anleggene der å bygge opp fabrikker for produksjon av magnesium og aluminium. Det var meningen å framstille 10 000 tonn av det førstnevnte produktet og 12 000 tonn av det sistnevnte pr. år. En storstilt bygging som ble satt i gang, sysselsatte 4000 arbeidere i 1943.

Skulle det lykkes tyskerne å få startet magnesium- og aluminiumproduksjon på Herøya, ville dette bli svært farlig for de allierte. De valgte derfor å bombe anleggene der. Lørdag den 24. juli 1943 tømte 120 amerikanske fly en bombelast på i alt 1500 bomber på sammenlagt 300 tonn over fabrikkområdet og lettmetallanlegget.

Hensikten med dette bombeangrepet ble oppnådd. Ødeleggelsene var så pass store at tyskerne ble tvunget til å oppgi byggingen av lettmetallanlegget. Bare kvelstoffproduksjonen kom i gang igjen. Luftangrepet på Herøya kostet imidlertid mye. I alt mistet 55 mennesker livet på grunn av det, og mange ble såret.

Det var også andre ofre som ble krevd av folket i Eidanger. I alt mistet 21 fra Eidanger livet, ved at de ble drept av de tyske okkupantene, ved at de falt i strid på land eller sjø, eller døde av sykdom på grunn av krigshandlinger. Det var Johan Christian Andersen, Paul Arthur Andersen, Arvid Donald Bordewich, Alfred Edvardsen, Hans Sjølyst Hansen, Rolf Adolf Hansen, Olav Kjell Hammerstad, Arne Helle Holter, Willie Johansen, Ole Bjarne Karlsen, Søren Leerstang, Ole Jakob Løvsjø, Ingvald Martinius Nerisen, Andreas Olsen, Henry Pedersen, Karl L. Pettersen, Gunnar A. Reiulfsen, Gunnar Schwanborg, Ansgar Traaholt, Gunnar Olsen Tørre, Sangfred Weungen.

Enkelte av disse hadde vært med i den organiserte motstandsbevegelsen som i løpet av krigsårene vokste fram i bygda, rettet mot tyskerne. De hadde deltatt i Mil.org. eller andre hjemmefrontorganisasjoner. Minnet om dem og det offer de hadde brakt, var levende da krigen ble avsluttet i 1945, og etterkrigstida med dens problemer tok til.

Utviklingen i Eidanger kom nå til å gå raskere for seg enn noensinne. Det var den voldsomme ekspansjon i industrien som forårsaket dette. Stort sett var det gode konjunkturer i årene etter den annen verdenskrig, og dette førte til at industribedriftene i Eidanger blomstret opp som aldri før.

Særlig ved Eidanger Salpeterfabriker var dette merkbart. Mer og mer ble denne bedrift gjort til Hydros hovedanlegg. Noen av de viktigste produkter som Hydro framstilte på Herøya etter krigen, er: Kalksalpeter, fullgjødsel, urea, ammoniumnitrat, kalsinert soda, krvstallsoda, kaustisk soda, maursyre, AIV-væske, veisalt hjortetakksalt, klor, saltsyre, polyvinylklorid, magnesia, magnesiummetall og legeringer.

Alt dette krevde at en rekke nye fabrikkbygninger ble reist, og anleggsvirksomheten har til disse dager vært livlig på Herøya. Store investeringer er satt inn. I 1959 var det i alt brukt cirka 400 millioner kroner til anlegg og bygninger som var reist etter krigen.

Som en følge av utvidelsene ved Eidanger Salpeterfabriker økte også ganske naturlig arbeidsstokken. I 1953/54 var den på i alt 4183 personer, noe som tilsvarte 55% av Norsk Hydros samlede arbeidsstyrke. Senere økte antallet sysselsatte ved Eidanger Salpeterfabriker enda litt mer, og i 1958/59 var den samlede arbeidsstokken oppe i 5372 personer.

En fullt så imponerende vekst som dette hadde ikke Dalen Portland-Cementfabrik, men også den har i årene etter den annen verdenskrig hatt god avsetning på produktene sine. I 1959 produserte fabrikken 375 000 tonn sement til en samlet verdi av om lag 45 millioner kroner. Det var sysselsatt 572 arbeidere og funksjonærer der. At tallet på ansatte tross store utvidelser kunne holdes såpass lavt, skyldtes en omfattende rasjonalisering.

Den tredje største fabrikken i Eidanger, Heistad Fabrikker, hadde noe større vanskeligheter å kjempe med enn Norsk Hydro og Dalen Portland, og ekspanderte derfor heller ikke i like høy grad. Produksjonen var en del sesongbetont. Ved sin konservering av grønnsaker var fabrikken en god avtaker av kommunens jordbruksprodukter, samtidig som det ble drevet en del kontraktdyrking. Fabrikken hadde også sitt eget drivhus og produserte utmerkede prydplanter; videre hadde den et eget emballasjeanlegg. I 1958 var verdien av produksjonen 3,5 millioner kroner. Det var ansatt 120 arbeidere og funksjonærer ved fabrikken.

Til tross for at under halvparten av de sysselsatte ved Eidanger Salpeterfabriker og Dalen Portland-Cementfabrik var bosatt i selve Eidanger kommune, førte likevel den voldsomme veksten i industrien til at folketallet i bygda etter den annen verdenskrig økte hurtigere enn noensinne.

Mellom 1946 og 1964 økte folkemengden i Eidanger med i alt om lag 88,6%. Som tabellen over folkemengdens bevegelse viser, skyldtes storparten av denne tilveksten innflytting. Fremdeles kom en del av innflytterne fra Øvre Telemark, men ellers var det nå mange som hadde reist langveisfra. Ikke minst kom det et stort antall nordlendinger til Eidanger i årene etter krigen. I Nord-Norge var sysselsettingsmulighetene dårligere enn lenger sør, og dette førte til en stor utflytting fra denne landsdelen av yngre folk som søkte til steder der det var sikkert arbeide å få. Særlig på Herøya bød det seg slike muligheter.

Den store innflyttingen til Eidanger fikk atskillig å si for bosetningsstrukturen i Eidanger. Utviklingen fra 1930-årene fortsatte. Industrien førte til tettbebyggelse i enkelte strøk av bygda, mens folketallet i andre stod nesten stille. Oppgaven over folkemengde innen de enkelte kretsene i bygda, bygd på folketellingen av 1960, og disse tallene sammenliknet, med oppgavene fra 1930, viser dette.

Særlig i strøkene nær Herøya økte fortsatt folketallet i et meget hurtig tempo, prosentvis meget mer enn den totale folketilveksten i hele kommunen mellom 1930 og 1960. Mest markert var økningen i Bjørntvedt og Myrene krets, som først etter den andre verdenskrigen for alvor ble tettbebygd. Her vokste bebyggelsen sine steder i ett med den på den andre siden av kommunegrensen mot Porsgrunn. En sterk befolkningsøkning var det også i Tveten og i KIevstrand kretser. I Heistad krets slo også mange nye folk seg ned. I de andre kretsene i bygda derimot var det bare en liten befolkningsøkning, langt mindre enn i bygda som helhet. I enkelte mer avsides strøk, som Oklungen og Marka, eller på Øyene, gikk folketallet. direkte ned. Først og fremst var det kretser hvis befolkning var nær knyttet til industrien, som ble stadig mer tettbebygd, mens de øvrige var i stillstand. En oversikt over befolkningens næringsgrunnlag innen de forskjellige kretsene gjør dette klart.

Som det sees hadde den aller største lønnede yrkesgruppen i Eidanger sin inntekt fra industri, bygg eller anlegg, mens samferdselen som stod i direkte forbindelse med disse næringene, også sysselsatte mange. I offentlig administrasjon eller anstalter av forskjellig slag, som sykehus og annet, var også en god del ansatt. De fleste innen disse kategoriene arbeidet i Porsgrunn.

De stillestående kretsene i Eidanger var der hvor landbruket og skogsdriften, eller fiske og fangst, ennå sysselsatte forholdsvis mange. I det strøk av bygda der tilbakegangen i folketall mellom 1930 og 1960 var mest markert, Oklungen og Marka, var flertallet ennå direkte avhengig av skog- og jordbruk. En utstrakt utflytting hadde funnet sted både fra denne kretsen og fra Øyene. Av de siste var det nå bare Sandøya som hadde noen vesentlig fast bebyggelse. De andre ble regnet for å ligge altfor avsides til etter at deres gamle næringsgrunnlag, istrafikk eller fiske og fangst, mer og mer hadde falt bort. Fremdeles sysselsatte sistnevnte næring en god del på Sandøya, og var etter industri, anlegg og bygg den største yrkesgruppen der.

Ikke bare når det gjaldt yrkesfordeling, men også når det gjaldt aldersfordeling, var det en viss forskjell på de enkelte kretsene i bygda. Tabellen på side 387 viser dette, selv om tallene i den ikke er helt de samme som tallene i oversikten over folkemengden i de enkelte tellingskretsene i Eidanger. Dette beror på at to forskjellige oppgaver er gitt fra Statistisk Sentralbyrå.

I de kretser der folketallet bare i mindre grad hadde økt mellom 1930 og 1960, bodde det en forholdsvis større andel eldre mennesker enn i de mer ekspansive strøk i bygda. I Bjørkedalen, Oklungen og Marka, Langangen, Øyene, Bergsbygda og Bjønnes, sett under ett var i 1960 omtrent 26% av befolkningen 14 år eller yngre, cirka 17% var 15 til 29 år, 28% var i alderen 30 til 49 år, og 29% 50 år eller over. Mot dette var i kretsene Tveten, Myrene og Bjørntvedt, Klevstrand og Heistad sammenlagt omtrent 28% av folkernassen 14 år eller yngre, IS% var fra 15 til 29 år, 33% var fra 30 til 49 år, og 21% 50 år eller over.

Grunnen til denne forskjellen var delvis den at de fleste innflyttere i Eidanger var enten i aldersgruppen 15 til 29 år, eller 30 til 49 år, og de slo seg, som nevnt, for det meste ned i de mer ekspansive strøk av bygda. Resultatet ble i disse kretsene også prosentvis større barnekull enn i de mer stillestående kretsene. De hadde til gjengjeld en større andel av folk som var 50 år eller over. Dette skyldtes den næringsstruktur disse delene av Eidanger hadde. Landbruket som i dem var en viktig næringsvei, holdt stort sett på sine gamle utøvere, men tiltrakk få nye folk.

Enda klarere blir dette dersom en studerer aldersfordelingen blant gårdbrukerne i hele Eidanger slik den framtrer på grunnlag av landbrukstellingen av 1959. Av 204 mannlige gårdbrukere i bygda var det bare 44 som var under 40 år, 99 var mellom 40 og 60 år, og 61 eldre enn 60 år. Landbruksskole var det bare 37 personer som hadde.

Totalt sett var kanskje fortjenesten i skog- og landbruket etter den andre verdenskrigen større enn noensinne i Eidangers tidligere historie, men næringen virket likevel lite fristende på ungdommen fordi fortjenestemulighetene i andre yrker var så mye større. Den samme tendensen som alt hadde gjort seg gjeldende fra 1930-årene av, fortsatte. Skog- og landbruket var blitt et lavtlønnsyrke. En oversikt over gjennomsnittsinntektene for en del av de viktigste næringene i Eidanger for årene nærmest etter den andre verdenskrigen, viser tydelig forholdet.

Selv om gjennomsnittsinntekten.for enkelte av disse gruppene er satt for lavt, som for kjøpmenns og forretningsmenns vedkommende, er det ingen grunn til å tvile på at skogens, landbrukets og fiskets utøvere sammenlagt var dårlig stilt i forhold til storparten av den øvrige befolkningen i Eidanger. I 1959 ble det regnet ut at nesten halvparten av gårdbrukerne i bygda måtte spe på sine inntekter ved å ta arbeid utenom gården. Industriarbeidere,og funksjonærer av forskjellig slag tjente gjennomgående atskillig mer. Riktig er det nok også at best stilt av alle var en fåtallig gruppe høyere funksjonærer, vesentlig ingeniører eller bedriftsledere ansatt ved industrien, eller andre med høyere akademisk utdannelse, noe det overveiende flertall av Eidangers befolkning ikke hadde.

Til tross for at skog- og landbruket i Eidanger sammenliknet med andre næringer spilte mindre og mindre rolle og tiltrakk få nye folk, foregikk det også i det en viss utvikling. Dette var mulig fordi bøndene, som nevnt, totalt sett tjente bedre enn tidligere og derfor hadde et større overskudd å sette inn i gårdsdriften. Moderniseringer var også nødvendig for at ikke gårdbrukerne skulle sakke enda mer akterut i inntektskappløpet med andre yrkesgrupper.

Det var først og fremst i en temmelig omfattende mekanisering at den videre utviklingen av landbruket gjorde seg gjeldende. Ennå så sent som i 1949 var det, dersom en skal tro statistikken, ikke mer enn 5 traktorer i hele Eidanger, men 10 år senere hadde dette antallet økt til 81. Bøndene anskaffet også annet maskinelt utstyr i samme raske tempo.

Noe økt samlet areal fikk ikke de nye landbruksmaskinene å arbeide med. Tvertom førte det stadig økende tempoet i boligbyggingen og industrireisingen i Eidanger til at både jordbruks- og særlig skogsarealet i bygda gikk tilbake, etter at det førstnevnte hadde hatt en liten oppsving under den andre verdenskrigen på grunn av matmangelen. Følgende tabell viser utviklingen:

Som det sees skyldtes tilbakegangen i jordbruksarealet utelukkende nedgang i oppdyrket eng, mens åker- og hagearealet tvert om økte litt. Delvis skyldtes dette alle villaeierne i Eidanger som etter hvert opparbeidet sine egne hager, men enda mer var nok det hele et utslag av at bøndene atter tok til å legge større vekt på dyrkingen av korn og rotfrukter, mens feholdet gikk tilbake, slik at det ikke var behov for samme grad av fôrproduksjon som tidligere.

Dette hadde sammenheng med en bevisst subsidieringspolitikk fra myndighetenes side, som først og fremst ga fjellbøndene visse økonomiske lettelser for å holde vedlike deres melk- og kjøttproduksjon, noe som forårsaket at gårdbrukerne i mer sentrale strøk av landet, deriblant de i Eidanger, i noen grad ble skadelidende. Til dette kom at etter innføringen av de nye landbruksmaskinene, krevde feholdet mer arbeidshjelp enn åkerdyrkingen, og dette hadde bøndene vanskelig for å få, i hvert fall til lønninger som de hadde råd til å betale.

Hvilke åkervekster det var som ifølge landbrukstellingen etter den andre verdenskrigen ble dyrket i Eidanger, vil sees av tabellen på neste side.

Særlig merkbar når det gjaldt korndyrkingen, var den voldsomme økningen i avlingen av bygg på samtlige andre kornslags bekostning. Også dette hadde en viss sammenheng med myndighetenes landbrukspolitikk. Det ble gitt spesielle subsidier for å hjelpe opp byggavlingen, ikke minst fordi det var det eneste kornslaget som kunne dyrkes omtrent overalt i landet.

For å få et enda klarere bilde av nedgangen i husdyrbestanden enn bare det en kan lese seg til ved å studere det innskrenkede engarealet, gjengis her følgende oversikt over antallet forskjellige husdyr i 1949 og 1959, også den tatt etter landbrukstellingene.

Som i tidligere tider ble nedgangen i husdyrholdet delvis muliggjort ved at kvaliteten av de gjenværende husdyra ble forbedret, slik at den samlede avkastningen ikke på langt nær gikk tilbake i samme grad, men tvert om kunne øke. Særlig gjaldt dette kreaturbestanden. En viktig årsak til at bøndene kvalitetsmessig klarte å forbedre den, var den kunstige befruktningen av kuene som etter krigen slo igjennom. En kunne på dette viset alltid sikre seg sæd fra de aller beste avlsoksene. Dessuten ble silofôr, rotfrukter og bedre kulturbeiter i stadig større utstrekning tatt i bruk. Kommunen tok også til å gi stønad til fremme av en god kreaturbestand. Den stilte midler til disposisjon til innkjøp av gode livkuer og til kunstig bedekning. Som en følge av dette planmessige arbeidet steg melkeproduksjonen. I 1959 lå den på gjennomsnittlig 3500 kg pr. ku, noe som var høyere enn gjennomsnittet for helle Telemark. Det var på 3200 kg pr. ku. I tillegg til dette hadde også Eidanger den feiteste melken av samtlige kommuner i fylket.

Den stadig sterkere industrialiseringen av Eidanger, som førte til at det ble stadig flere industriarbeidere og funksjonærer, forårsaket at Eidanger etter krigen fortsatte å være sosialistisk styrt.

Partifordelingen i herredsstyret vil sees av nedenstående tabell:

A - Det Norske Arbeiderparti
K - Norges kommunistiske parti
Kr.f. - Kristelig folkeparti
V - Venstre
B.F. - Borgerlig fellesliste
H - Høyre
B - Bondepartiet (i 1959 Senterpartiet)

Først i 1955 gjenvant Arbeiderpartiet det rene flertallet i herredsstyret som det hadde oppnådd i 1937, men da bare med 49,2% av samtlige avgitte stemmer. Rent flertall blant velgerne oppnådde partiet først ved det etterfølgende kornuunevalg, da det fikk 50,4% av stemmene. Årsaken til at det tok såpass lang tid for Arbeiderpartiet å gjenerobre sitt flertall, var at det ved de første valgene etter krigen møtte hard konkurranse fra Norges kommunistiske parti når det gjaldt å sikre seg arbeiderstemmene. Krigen, og ikke minst den store prestisjen Sovjet-Unionen hadde vunnet, hadde ført til en viss radikalisering, som kom kommunistene til gode. Etter hvert som «den kalde krigen» utviklet seg, tapte de terreng igjen. Deres leder i herredsstyret var for det meste Ole Stixrud, som var kjent som en meget dyktig kommunemann.

Et annet helt nytt parti som etter krigen fikk en viss medbør, var Kristelig folkeparti. En god del av kristenfolket sluttet opp om det. Det kan tenkes at det sosialt sett fikk en del av sin rekruttering fra de samme samfunnslag som i annen halvdel av 1920-årene hadde sluttet opp om arbeidernes, småbrukernes, fastlønnedes og forretningsmennenes parti. Kristelig folkepartis ledende representant i herredsstyret og formannskapet var for det meste gårdbruker Isak Oksum fra Bergsbygda, en mann med rike kulturelle interesser, som gjorde seg mye gjeldende i det frivillige kristelige arbeidet i Eidanger.

Kanskje som følge av opprettelsen av Kristelig folkeparti ble Venstres representasjon i herredsstyret i 1945 redusert til mindre enn halvparten av hva den hadde vært i 1937, men ved de senere valg gikk partiet atter jevnt fram. Sannsynligvis skyldtes dette det voksende antall funksjonærer og teknikere i bygda, som nok i stor grad har gitt Venstre sin støtte. Partiets ledende mann i herredsstyret var for det meste lærer Alf Myhra.

Høyre og Bondepartiet stilte først i 1955 særskilte lister igjen. Ved de tre første kommunevalgene etter krigen gikk disse to partiene sammen om en fellesliste. Fremdeles ble de nok for en meget stor del støttet av gårdbrukerne, men Høyre fikk også et stadig større tilsig av funksjonærstemmer. Dette partiets ledende mann i herredsstyret var for det meste gårdbruker Harald Leerstang, mens Bondepartiet ble ledet av gårdbruker Lasse Tynning. Begge var kjent som meget dyktige kommunepolitikere.

Store strider stod det ikke i Eidanger herredsstyre eller formannskap i årene etter den andre verdenskrigen. Samarbeidet partiene og kommunepolitikerne imellom var godt. Dette fikk også sitt utslag i at som oftest ble ordføreren fra 1937, Gustav Hill, gjenvalgt enstemmig i ordførerstillingen, og det samme var etter hans død tilfellet med Lars Tirevold. Begge disse tilhørte, som tidligere nevnt, Arbeiderpartiet, men de nøt almen respekt innen alle leire. Andre framtredende menn innen Arbeiderpartiet, som også gjorde seg mye gjeldende i kommunepblitikken, var Lars Lia og Karl Bolstad. Sistnevnte var i perioden 1959-63 varaordfører i -bygda. I

Etter den andre verdenskrigen kom kommunen til å ta seg av stadig nye oppgaver. Budsjettene steg derfor jevnt. Hvor store de var fra år til annet, og hvor mye det gikk til en del av de viktigste kommunenale utgiftspostene, vil sees av nedenstående tabell:

At Eidanger etter krigen stadig kunne øke sine budsjetter, og i det hele tatt være ganske raus med sine bevilgninger, skyldtes først og fremst de gode tidene i industrien, og at det ikke rådde noen arbeidsløshet av betydning, slik at skattegrunnlaget i det hele var godt. Vanligvis nyttet kommunen skattøre 17, og skattelovens tabell Vll, som ga de største skattefrie fradragene. Gamle og uføre fikk ekstra skattefradrag. Det ble også gjennomført skattelettelser i form av bedre reduksjonstabeller. Skattesvikten var relativt sett ikke særlig stor. Mellom 1948 og 1958 lå den i alt på kr. 1 123 155, eller gjennomsnittlig kr. 112 315 pr. år. Etter at skatt av årets inntekt ble innført i 1957, gikk skatteinnfordringen langt bedre enn før.

Mye av den voldsomme økningen av kommunebudsjettet skyldtes ansettelse av nye folk, noe som var nødvendig på grunn av de stadig større kommunale oppgavene, og at de kommunale funksjonærenes lønninger etter hvert steg.

I 1959 var i alt 49 personer knyttet til,den kommunale administrasjonen, fordelt slik på følgende kontorer:

Senere økte dette antallet enda litt mer.

Veksten i utgiftene til skolevesenet skyldtes at på grunn av stadig økende barnekull ble det nødvendig med nye skolebygninger. Et omfattende byggeprogram ble satt i gang, og nesten samtlige skolekretser fikk enten nytt skolehus, eller det. gamle ble modernisert. Enkelte av de gamle skolene i strøk der barnetallet direkte gikk tilbake, ble helt nedlagt, og barna ble på kommunens regning sendt til en annen. De skolekretser som opphørte å eksistere, var Solli, Bjønnes, Bjørkøya og Håøya.

I de kretser der det var sterk innflytning og et voksende folketall, var skolene etter krigen sju-delte. Dette gjaldt Klevstrand, Heistad, Tveten og Myrene skoler. Langangen skole var fire-delt. Bergsbygda og Bjørkedal skoler ble tre-delt i skoleåret 1959/60, mens Oklungen og Sandøya skoler fortsatte å være to-delt.

Undervisningstida skulle være 22 uker a 36 timer for storskolen, men dette ble ikke gjennomført overalt på grunn av mangel på klasserom. For småskolen skulle undervisningstida være 19½ uke a 30 timer.

I 6. og 7. klasse var engelsk frivillig fag. De fleste tok det for å kunne komme inn på videregående skoler, først og fremst realskolen. Svært få gikk nå ut i arbeidslivet etter avsluttet folkeskole. Det ble etter krigen opprettet en framhaldsskole, med hovedvekten på praktisk betonte fag. Samlet skoletid i den,var 38 uker a 33 timer. I skoleåret 1958/59 hadde den 90 elever, fordelt på fire klasser, en på Myrene, en på Heistad, en på Tveten, og en på Klevstrand skole.

Samme år var det 197 elever fra Eidanger som gikk på realskolen. De var fordelt med 147 i Porsgrunn, 45 i Brevik og 5 i Larvik. Det var bare mulig for Eidanger,å få såpass mange elever inn ved realskolene i Porsgrunn og Brevik ved at kommunen gikk med på å opprette ekstraklasser, som den selv dekket alle utgifter til. Kommunen hadde heller ikke noe eget gymnas. De fleste gymnasiastene fra Eidanger gikk på gymnaset i Porsgrunn, enkelte også i Skien I alt var det i skoleåret 1958/59 40 elever som tok sikte på examen artium.

At Eidanger ikke hadde noen andre videregående skoler enn fire framhaldsskoleklasser, var utvilsomt ikke tilfredsstillende for folket som bodde der, og dette var sikkert noe av bakgrunnen for at herredsstyret i 1959 vedtok å opprette linjedelt ungdomsskole, slik at alle barn i bygda minst ville få ni års skolegang. Lokaler for denne nye skolearten ble bygd på Tveten og på Heistad, og undervisningen i den kom i gang i skoleåret 1960/61. Eidanger hadde dermed forholdsvis tidlig innført denne nye skolen, som inkorporerte i seg både framhaldsskolen og realskolen, og som etter hvert skal bli obligatorisk i hele Norge.

Stigningen i utgiftene til sosial- og helsesektoren som fant sted etter krigen, skyldtes først og fremst en rekke nye institusjoner som kom til. Etter forslag fra Herøya Arbeiderpartis kvinnegruppe fikk kommunen satt i gang en husmorvikarordning fra 1947. Foruten den egentlige syketrygden, som stadig utvidet sin virksomhet, ble det i 1949 opprettet en egen morstrygd og trygd for tuberkuløse rekonvalesenter. Hjemmehjelp for eldre ble innført i 1957. Til alderstrygden måtte kommunen også bidra, i alt med en åttendedel. Samme del måtte herredet betale av barnetrygden som ble innført i 1946. Mule gamlehjem, eller pleieheim, som det nå ble kalt, brant ned i 1953, og måtte da bygges opp igjen. Det nye bygget kom på 1 800 000 kroner. Hver innlagt pasient kostet i årene etter krigen kommunen gjennomsnittlig 3500 kroner pr. år. I 1959 hadde pleieheimen i alt et belegg på 53 personer.

Utbyggingen av alle de nye sosiale institusjonene førte til at de rene forsorgsutgiftene holdt seg noenlunde uforandret mellom 1945 og 1963; i det store og hele var det til og med en liten tilbakegang. Det var færre og færre som «falt mellom to stoler», og ikke kunne nyttiggjøre seg en eller annen trygd etter som trygdesystemet ble utvidet. Til dette kom at det etter krigen var lite virkelig fatigdom i Eidanger. Arbeidsløshet forekom, som nevnt, ikke.

Veksten i utgiftene til offentlige arbeider var først og fremst et resultat av all innflytningen til Eidanger ogdet stadig voksende folketallet. En videre utbygging av kloakknettet og vannforsyningen ble nødvendig. Nye og bedre veier trengtes. De tettbebygde strøkene fikk gatelys. Mer elektrisitet måtte til. Med Porsgrunn kommune ble det truffet en avtale om felles brannslukking. Eidanger betalte en viss del av utgiftene til Porsgrunn brannvesen mot at det påtok seg å dekke hele bygda unntatt øyene. Stadig flere forlangte å få telefon, og også til dette måtte herredet bidra med mange penger. Her gikk likeledes Eidanger sammen med Porsgrunn om utbyggingen.

At Eidanger herredsstyre gikk sammen med Porsgrunn, og også i noen grad Brevik, når det gjaldt mange større oppgaver, var ikke underlig. Tettbebyggelsen i herredet lå nær disse to byene, og grodde delvis helt sammen med dem. At hele tre kommunestyrer skulle avgjøre spørsmål i et distrikt som mer og mer tok til å gro sammen, kunne derfor synes urasjonelt.

I hvert fall statens representanter hadde denne oppfatningen. Alt i 1950-årene ble det tatt opp et omfattende arbeid for å slå sammen kommuner som hadde nær samhørighet med hverandre. Det ble hevdet at dette var atskillig mer praktisk, og ville gi de nye kommunene som oppstod i stedet for de gamle, et sterkere og mer allsidig næringsgrunnlag. Et motargument, som nok i og for seg hadde atskillig for seg, at en omfattende kommunesammenslåing ville styrke det kommunale byråkrati, og tilsvarende svekke det lokale selvstyret og de folkevalgte representantenes innflytelse, hadde betydelig mindre gjennomslagskraft. Det ble opprettet en komité som skulle utrede spørsmålet om kommunesammenslåinger nærmere. Etter sin formann, høyesterettsdommer Schei, fikk den navnet Schei-komiteen. -

Etter et visst forarbeid kom denne komiteen til at Eidanger burde opphøre som egen kommune, og istedet deles mellom Brevik og Porsgrunn. Grensen burde gå ved Heistadbekken. Meningen var å tilføre Brevik og Porsgrunn hver sin del av industrien i bygda. Noen slik oppdeling av herredet i to kommuner som fikk sine grenser mot hverandre i et strøk der tettbebyggelsen var ved å spre seg, ble stemplet som lite hensiktsmessig av alle de politiske partiene i Eidanger.

En annen plan ble i stedet lagt fram, utarbeidet av fylkesmyndighetene. Den gikk ut på å slå sammen Eidanger, Brevik og Porsgrunn til en kommune. Særlig i den sistnevnte byen vant dette forslaget stor tilslutning. I Eidanger gikk Arbeiderpartiet etter noen nøling med på det, men både kommunistene og de ikke-sosialistiske partiene var imot. Primært mente de at Eidanger fortsatt burde være egen kommune. Bygdas næringsgrunnlag og administrasjon var god, og det var ingen grunn til å sette dette overstyr ved en sammenslutning. Særlig Senterpartiets leder, Lasse Tynning, mente dessuten at en sammenslutning av by- og landkommuner ikke var av det gode, da hver av partene hadde sine spesielle oppgaver å ivareta som vanskelig kunne forlikes. Jord- og skogbruksinteressene ville etter hans mening bli skadelidende ved å bli administrert i en bykommune. Både han og andre ikke-sosialistiske representanter med sterke røtter i bygda følte et sterkt vemod ved tanken på at Eidanger skulle utslettes som eget herred. De mente at de lokale tradisjonene da ville forsvinne, og folket i bygda miste mye av sin medbestemmelsesrett. Subsidiært kunne de likevel være med på en annen plan som også hadde dukket opp, å slå sammen både Eidanger, Brevik, Porsgrunn, Gjerpen, Solum og Skien til en kommunal enhet. Tross alt mente de det ville bli mer balanse mellom alle de tidligere kommunene i en slik ny storkommune enn om bare Eidanger, Brevik og Porsgrunn skulle gå sammen. Det var den haken ved denne planen at skulle den gjennomføres, ville det bli skapt en kommune som omfattet mer enn halvparten av Telemark fylkes totale befolkning, og dette førte til at de statlige myndighetene gikk imot den. Da også alle de politiske partiene i Brevik til slutt gikk med på at en sammenslutning av denne byen med Porsgrunn og Eidanger var det beste alternativet, var resultatet gitt. Mot de ikke-sosialistiske partienes og kommunistenes stemmer vedtok Eidanger herredsstyre å gå inn for en ny storkommune, sammensatt av Eidanger, Brevik og Porsgrunn. I de to sistnevnte byene ble det samtidig sikret et stort flertall for det samme. Den nye storkommunen skulle begynne å fungere den første januar 1964. I et fellesmøte av alle tre kommunestyrene i de tre gamle kommunene ble det vedtatt at den skulle hete Porsgrunn. De ikke-sosialistiske partiene i Eidanger stemte stort sett imot dette. De hevdet at Eidanger var det historiske navnet på storparten av det området den nye kommunen kom til å dekke.

I dette hadde de rett. På et vis var det likevel forståelig at det var navnet Porsgrunn som ble foretrukket av flertallet. Det var først og fremst Porsgrunn som var kjent som «byen», og mer og mer bymessig kommer nok etter alt å dømme den nye kommunen til å bli. I Eidanger vil sannsynligvis tettbebyggelsen vokse mer og mer, mens jord- og skogbruket kommer til å bli trengt ytterligere tilbake. I en viss grad skyldes dette bevisst planlegging fra statsmyndighetenes side. Det foregår et omfattende arbeid for å avlaste Oslo, og hindre den altfor kraftige tilstrømningen til denne byen av mennesker, industri og kapital ved å bygge ut andre sentrumsstrøk utover i landet. Til et slikt distriktssentrum for hele det sørlige Østlandet og deler av Sørlandet er Nedre Telemark med dets storindustri glimrende egnet. En må derfor regne med at en videre utbygging av hele dette distriktet vil foregå i stadig raskere tempo, og at de særtradisjoner og de minner som knytter seg til hver enkelt bygd og by innen det, snart vil være et minne.