Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Kommuneadministrasjonen

av Harald Hals

Det var ikke bare på det rent politiske plan at storindustrien fikk følger for kommunen. Den store folketilveksten i herredet stilte krav av et hittil ukjent omfang. Stadig nye utlegg for kommunekassa ble nødvendig. Budsjettet gikk opp i nye høyder. Følgende tabell viser utviklingen av kommunebudsjettet i Eidanger fra 1928/29 til 1938/39:

Av kommunens utgifter gikk i 1930-årene gennomsnittlig 7% til skolevesenet og 25% til fattigvesenet. De resterende 68% ble anvendt til lønn for kommunale funksjonærer, utbygging av veier, kloakk og andre tiltak som trengtes på grunn av den stadig større folketilveksten i herredet.

Til tross for at skolevesenet i Eidanger fikk seg tildelt en prosentvis mindre andel av kommunebudsjettet enn tidligere, var ikke dette det samme som at det stagnerte. Totalt sett steg utgiftene til folkeskolen i bygda fra kr. 38 000 i 1928/29 til kr. 63 983 i 1936/37.

Mye av stigningen i skolebudsjettet skyldtes nybygg. Folkeøkningen i herredet hadde gjort flere av de gamle skolene for trange. Særlig merkbart var dette i Klevstrand krets der innflytningen av Hydro-arbeidere førte til at elevtallet økte fra 37 i 1927 til 283 i 1936. Nytt skolebygg for kretsen ble reist i 1932, men alt en fire-fem år senere var også det for trangt, og det ble lagt planer om videre utvidelser som ikke ble realisert før den andre verdenskrigen kom. Myrene, der også folkeøkningen var sterk, fikk ny skole i 1935. Den gamle skolen hadde etter byutvidelsen kommet til å ligge innenfor Porsgrunns grenser. For mange i kretsen var dette lite praktisk, og dessuten var skolen også blitt altfor liten. Det samme gjaldt skolebygningen på Heistad. Her ble det besluttet å bygge ny skole i 1937. Heller ikke den var ferdig da krigen kom.

Sosialt sett tok kommunen i 1930-årene til å gjøre mer for skolebarna i bygda enn før. Særlig gjaldt dette de siste årene før verdenskrigen, da kommunens økonomiske stilling hadde bedret seg såpass at den også kunne ta seg litt av de smås helse og velferd. Det viktigste tiltak som ble gjort, var kan hende innføringen av gratis skoletannpleie i 1935.

Undervisningstida i folkeskolen var ennå svært forskjellig. Den kunne variere fra tolv til tjue uker i året, alt etter hvor stor skolen var. Fremdeles var det på grunn av de lokale forhold i bygda nødvendig å opprettholde enkelte små skolekretser, der barna til gjengjeld, fordi det var så få av dem, fikk mer individuell undervisning. I tettbygde strøk derimot kunne de enkelte skoleklassene være svært store. Noen lærere hadde fortsatt mer enn en skolekrets å ta seg av, og bare ved de aller største skolene var flere enn en ansatt. Oppdelingen av Eidanger i de ulike skolekretser og lærerposter slik ordningen var i 1935, sees av følgende tabell. Den viser også hvor mange elever det på dette tidspunktet fantes i hver enkelt krets:

Alle lærerne i folkeskolen hadde på dette tidspunktet full utdanning. Kommunen hadde i mellomskrigstida ikke vanskelig for å skaffe fullt utdannede folk til å undervise. De dårlige tidene skapte også overproduksjon på lærere. Søkningen til ledige skoleposter i bygda var derfor stor.

Administrativt skapte den stadig økende elevmassen i folkeskolen store vansker for kommunen. Skolestyret klarte ikke å ta seg raskt og effektivt nok av alle løpende saker som dukket opp. I 1939 ble det derfor opprettet en skoleinspektørstilling i herredet. Skoleinspektøren skulle samordne arbeidet i folkeskolen og føre tilsyn med at undervisningen, skolebygg og skolemateriell holdt de nødvendige mål. Carl Sundby som siden 1932 hadde vært lærer på Heistad, fikk stillingen.

En sak som straks ble aktuell da Norsk Hydro begynte å bygge i Eidanger, var vannforsyningen. I de tettbygde strøkene som industrien skapte, var dette et alvorlig problem som snarest måtte løses. Særlig i tørre somre da brønnene tørket ut, kunne det av og til bli uutholdelig. Folk måtte stundom dra lange veier for å hente vann som de ofte måtte betale dyrt. Også kloakkforholdene var elendige i de tettbebygde strøkene. Var det varmt, kunne en ulidelig stank sl å opp.

Følgende klage, innlevert til herredsstyret fra en del av beboerne pa Grønli, var slett ikke enestående:

«Kloakkene fra de mange hus, hvor det for det meste er to familier - flommer ut over jorder og i åpne renner. Det idylliske sted som jo Grønli er, blir formelig forpestet, barna kan ufrivillig få sig et bad i dette svineri og gjøre entre i sine hjem kloakkduftende og smittefarlige i høieste grad. Hvis man tar sig en tur forbi disse åpne kloakkførende grøfter, blir man på den varmeste årstid nødsaget til å slå sig frem da det er svermer av fluer etc. i luften. Flere av brønnene ligger også slik til at tilsig av kloakk er konstatert og umulig å forhindre. - De fleste opsittere har sine egne brønner, noen med forholdsvis bra vann og andre med elendig vann. Når det blir litt tørt, står de fleste brønner tomme, og det må kjøres eller bæres vann langveis fra».

Forhold som dette var det selvsagt nødvendig å rette på, og i de siste ti arene før den andre verdenskrigen la kommunen ned et stort arbeid for å få bygd ut et tidsmessig vann- og kloakksystem for de sentrale strøk av bygda. Ved Lannervannet ble oppført et svært basseng, og derfra ble vannet i rørledninger fordelt utover til Nystrand, Skjelsvik, Heistad og deler av Herøya, Klevstrand og Bjørntvedt, Et ekstra vannreservoar ble bygd ved Sottilvann. I første omgang så det ut til at vannverket skulle bli stort nok. Det var utbygd for vannforsyning til 10 000 personer samt til industrielt bruk. På Øyene, i Bergsbygda, Langangen, Marka og Oklungen måtte folk tross dette fremdeles klare seg ved hjelp av egen brønn eller private vanninntak. På grunn av langt mindre tettbebyggelse i disse strøkene ble drikkevannet og kloakkforholdene her regnet for hygieniske nok. Så var ikke tilfellet for strøket omkring Bjørkedalen skole og stasjon. Også her førte kommunen opp en liten inntaksdam.

All boligbyggingen i Eidanger skapte også andre tekniske problem for kommunen enn vannforsyning og kloakkanlegg. For å hindre at brannfarlige og 9 mindreverdige hus ble oppført og planleggingen av veier og gater vanskeliggjort, opprettet kommunestyret to nye bygningsdistrikter, for Herøya i 1928 og for Bjørntvedt i 1935. Reguleringsplaner for disse to strøkene ble godkjent. Planen for Herøya kostet forøvrig ikke kommunen ett øre. Det var professor Sverre Pedersen i Trondheim som utarbeidet den etter oppdrag fra Eidanger Salpeterfabriker som også betalte honoraret.

I det hele tatt var Norsk Hydro en drivende kraft bak mye av det utbyggingsarbeidet som fant sted i Eidanger i 1930-årene. Særlig når det gjaldt tiltak som selskapet fant påkrevd i Klevstrand krets, presset det ofte på herredsstyret for å få dem satt i gang. I 1930 ytet Hydro kommunen et lån på kr. 400 000. Kr. 150 000 av denne summen skulle gå til oppførelsen av Klevstrand nye folkeskole, mens resten skulle anvendes til bygging av veier m.m. på Herøya. Lånet skulle forrentes med 5'/20/0 etterskuddsrente pro anno i løpet av fem år, og betales tilbake i form av en tilsvarende skattelettelse for selskapet.

Inntekten som kommunekassa normalt ville hatt i form av skatt fra Eidanger Salpeterfabriker, ble på denne måten mindre. Helt heldig var ikke dette, noe som særlig viste seg i 1935. Eidanger tapte da en skattesak det hadde gående mot Norsk Hydro, og ble nødt til å tilbakebetale 300 000 kroner. På grunn av det tidligere lånet fra selskapet hadde ikke kommunen store nok fonds til å kunne utrede beløpet med det samme. Det ble følgelig nødvendig å sette opp skattøret, og i et par år framover slet kommunen med å bli kvitt sin nye gjeld til Norsk Hydro.

Budsjettstigningen som alle de nye kommunale tiltakene forårsaket i 1930-årene, foregikk ikke uten strid. Enkelte ganger hadde herredsstyret svært vanskelig for å vedta budsjettet. Særlig ille var det i 1935, da utfallet av skattesaken mot Norsk Hydro gjorde det klart at kommunen var satt i en svært vrien økonomisk stilling, og at den største forsiktighet måtte vises. Hele fem ganger ble det dette året nødvendig å behandle budsjettet i herredsstyret fordi intet kvalifisert flertall for det kunne skaffes. Årsaken til dette var at Arbeiderpartiet ønsket en større skatteprogresjon enn de ikke-sosialistiske partiene. Saken ble til slutt innanket for Departementet som under tvil godtok det budsjettframlegget de ikke-sosialisiske partiene hadde klart å samle seg om. At statsmyndighetene slik ble trukket inn i den kommunale budsjettbehandling, var noe nytt i Eidangers historie, og viste at herredet, i likhet med alle andre kommuner, var i ferd med å bli stadig mer avhengig av staten, mens det lokale selvstyret minsket. Vanskelighetene med å sette opp et budsjett som alle partiene i herredsstyret var fornøyd med, hang også sammen med at kommunen lenge var utilstrekkelig administrert. Den manglet nok faste funksjonærer, og hadde ingen som var i en slik stilling eller hadde slik autoritet, at de hadde det fulle overblikk over herredets stadig mer oppsvulmende utgifter, og kunne sette opp et samlet budsjettforslag.

I 1922 ble ligningsvesenet utskilt fra herredskassereren, og Georg Johnsen, Heistad, ble ansatt som forretningsfører. Ellers var det fremdeles i 1928-29, da Norsk Hydro kom til bygda, ikke skjedd store forandringer i kommuneadministrasjonen. Lars Bjerketvedt fortsatte som herredskasserer og sekretær for ordføreren. Bygda hadde dessuten lønnet forretningsfører for trygdekassa og fast fattigforstander. Mye av kommunens korrespondanse var det ordføreren selv som måtte besørge. Ofte førte han også formannskapsprotokollen. Noen sekretærgodtgjørelse fikk ikke ordføreren før i 1929. Da bevilget herredsstyret ham 800 kroner. De var vesentlig tenkt å dekke reiser som ordføreren måtte gjøre på kommunens vegne. Også dette hadde han tidligere måttet dekke privat. I det hele tatt var dette å gi kommunale tillitsmenn godtgjørelse for det arbeid de utførte, noe helt nytt. Særlig Arbeiderpartiet ivret for at tillitsverv burde betales. Det hadde sine grunner for dette, og de ble da også klart oppgitt i debatten om sekretærgodtgjørelsen til ordføreren. «Det er mange smaakaarsfolk som ikke har kunnet ta slike stillinger fordi at de ikke har hatt tid og raad. Det er derfor bra at det blir en slik bevilgning».

I 1930 var det oppstått så omfattende tekniske problemer som skyldtes forskjellige reguleringstiltak, planer om vann- og kloakkvesen, gater, veier og annet som den stadige folketilveksten presset fram, at det ble nødvendig å ansette en herredsingeniør. Kommunestyret mente han ikke ville få mer å gjøre med den tekniske utbygningen i bygda enn at han også kunne avlaste herredskassereren litt. Ved at den nyansatte kommuneingeniøren også overtok jobben som sekretær for ordføreren, formannskapet, herredsstyret, sunnhetsrådet og bygningsrådene, ville herredskassereren helt kunne ofre seg for kommunens finanser og regnskaper. Et lite mindretall, på tvers av partigrensene, kritiserte riktignok dette. Det mente at én mann umulig kunne skjøtte alle disse vervene, og foreslo i stedet at kommunen ansatte en kontorsjef til å lede og samordne hele administrasjonen. Forslaget ble nedstemt. Flertallet i herredsstyret fant at de gamle kommunefunksjonærene var så dyktige, hver på sitt felt, at noen fast ansatt, overordnet sjef trengte de ikke. Noe som ikke direkte ble sagt, men som nok for mange herredsstyrerepresentanter var like viktig, var at de var redde for at en fast ansatt kontorsjef ville bli altfor egenrådig. Han kunne lett utmanøvrere både herredsstyre og formannskap.

Den nye kommuneingeniøren, Hans Abraham Kolle, gjorde et utmerket arbeid. Men som mindretallet i herredsstyret hadde fryktet, viste det seg snart at de alltid voksende tekniske oppgavene i bygda tok all hans tid. Sekretærarbeidet i kommunen ble derfor skadelidende, og forarbeidene til budsjettforslagene var mangelfulle. I 1937 falt derfor motstanden mot å ansette en kontorsjef. K. A. Beckstrøm, som da var sekretær i Arbeidsdepartementet, ble ansatt. Det viste seg snart at han fikk en meget stor innflytelse over budsjettet. Beckstrøms budsjettforslag i årene før den andre verdenskrigen ble som regel enstemmig godtatt av herredsstyret, og han fikk mange lovord for den flid han viste når det gjaldt å bedre kommunens finanser.

Tross all utbygging av administrasjon og tekniske etater kunne ikke kommunen ta seg av alle lokale problem som dukket opp, særlig i tettbebyggelsen. Innbyggerne der var stundom utålmodige og ønsket et raskere tempo enn det kommunen kunne klare i utbyggingen. Noe kunne de også selv gjøre for å få bedre lys, elektrisk kraft, gater, vann og kloakk. På Herøya og Heistad ble det dannet velforeninger i henholdsvis 1930 og 1935. Foruten å legge press på kommunen for å få den til å legge enda mer vekt på den tekniske utbyggingen, skulle de arbeide for alt som tjente til sitt distrikts beste.

I løpet av kort tid skjedde en omfattende revolusjon i Eidanger. Industrien omformet fullstendig bygda. Nye folk kom til, og fabrikkarbeid, ikke jordbruk, ble det de fleste levde av. I slutten av 1930-årene var det klart at for flertallet i bygda var dette på mange måter en stor fordel. Arbeidsløsheten var da redusert til en ubetydelighet, og inntektene og levestandarden for folk flest var bedre enn noensinne. For den vanlige mann hadde det ikke vært mulig å sitte så godt i det under de gamle økonomiske forholdene som hadde rådd i Eidanger tidligere, og som var basert på skog- og landbruk, sjøfart, fiske og istrafikk. Den raske utviklingen i bygda hadde likevel kostet. Med industrien fulgte kav og mas, arbeidskonflikter og uro, i de første årene forent med arbeidsløshet som for mange kunne være tung å bære. Som ordfører Grava og andre hadde fryktet, gjorde storindustrien for alltid slutt på det gamle bygdesamfunnet. Til tross for at det ikke hadde skapt vilkår for så høy velstand, hadde det likevel for mange, på grunn av sine velordnede og stabile normer, betydd trygghet og ro, noe det ikke lyktes å bevare i industrisamfunnet. For alltid gikk de gamle tidene, både på godt og vondt, i grav. Mange blant dem i Eidanger som hele sitt liv hadde vært knyttet til jord og skog, og som hørte til de gamle slektene i bygda, følte dette bittert.