Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Politikken

av Harald Hals

En grunn til at enkelte folk i bygda, enten de var medlemmer av Bygdefolkets Krisehjelp eller ikke, tok til å bli orientert i retning av nazismen, var at det politiske livet både i landet som helhet og i Eidanger etter deres mening tok en feil retning. I Eidanger ble herredsstyret stadig mer radikalt. Følgende tabell over partisammensetningen i kommunestyret etter valgene mellom 1928 og 1937 viser litt av den politiske utviklingen i bygda.

Som det sees, var det Arbeiderpartiet som i denne perioden gikk sterkest fram. Av de ikke-sosialistiske partiene var det bare det minst konservative, nemlig Venstre, som hadde noen medvind. Årsakene til denne utviklingen var flere, men det skyldtes nok først og fremst hele den sosiale strukturendringen som herredet gjennomgikk på grunn av den voldsomme industrialiseringen fra slutten av 1920-årene av og utover. For de stadig flere industriarbeiderne var det naturlig å stemme på Arbeiderpartiet. Det var det partiet som først og fremst representerte deres interesser. Arbeiderne på Herøya og Dalen Portland kom fra mange kanter, og Arbeiderpartiet ble i stor grad et innflytterparti som i herredsstyret gjerne gjorde seg til talsmann for innflytternes interesser når det gjaldt garanti for boliglån og andre ting. Partiets ledende menn var også nesten alle sammen født utenfor bygda. Dette betydde likevel ikke at ikke Arbeiderpartiet også etter hvert fikk solid oppslutning fra en god del av de opprinnelige innbyggerne i Eidanger. I 1928 var valgordningen slik at en måtte ha vært bosatt i en kommune i minst to år for å ha stemmerett ved kommunevalget. Alle de som hadde strømmet til utenbygds fra for å arbeide på Herøya, kunne således ennå ikke avgi stemme i bygda. Likevel fikk Arbeiderpartiet dette året 314 stemmer eller 32,3% av samtlige avgitte stemmer. En grunn til at partiet nå også hadde fått et godt tak på mange av de gamle innbyggerne i Eidanger, særlig småkårsfolk, var at det hele tida drev en iherdig agitasjon både i og utenfor herredsstyret, for at arbeidsløsheten måtte bekjempes. Folk måtte få arbeid, og så lenge det ennå var nødvendig for dem å søke forsorgsbidrag, måtte disse gjøres tilstrekkelig store til at en kunne leve av dem, og dessuten måtte de reguleres i samsvar med markedsprisene. Lederne for partiet i Eidanger var dyktige menn med stor organisasjonserfaring, og de visste godt hvordan de skulle legge an det politiske arbeidet. Det var særlig tre menn som gjorde seg gjeldende i Arbeiderpartiet: Einar Sunde som i mange år var dets formann, Lars Trevold som var en utrettelig agitator, og Gustav Hill. Sistnevnte var Arbeiderpartiets førende kommunepolitiker og ordførerkandidat. Også hans politiske motstandere ga ham ros for å være en saklig og dyktig kommunemann. Politisk sett tilhørte ikke Hill den mest radikale delen av arbeiderbevegelsen, men var nærmest moderat sosialdemokrat. Før han kom til Eidanger, hadde han vært bosatt dels i Østfold og dels i Brevik. Hill fortalte selv en gang om hvordan det gikk til at han ble trukket inn i politikken: «Jeg kom med i arbeiderbevegelsen før jeg var konfirmert. jeg bodde i Torsnes i Østfold og hadde arbeide der. På den tid var det så mange svenske arbeidere på stedet. Det var kjernekarer, mange av disse folkene, interesserte og ivrige, og de fikk revet mig med».

Både Hill og Einar Sunde bodde i nærheten av Dalen Portland-Cementfabrik, hadde sitt arbeide der, og hadde tidligere vært aktivt med i Brevik og omegns arbeiderparti. I det hele tatt var det ingen tilfeldighet at Dalen Portland-arbeiderne gjorde seg sterkt gjeldende i bevegelsen de første årene etter at Arbeiderpartiet i Eidanger var blitt gjenopprettet. De hadde nå slått rot i bygda, i motsetning til de nyere innflytterne på Herøya, og gjennom fagforeningsarbeid og annet hadde de fått organisasjonspraksis.

Medvirkende til den framgang Arbeiderpartiet hadde fra valg til valg, var også at det etter hvert fikk etablert et solid partiapparat med en ganske aktiv medlemsmasse. Partiet fikk etter hvert en rekke ungdomslag og småavdelinger utover i bygda. 1 19371 var tretten lag tilsluttet Arbeiderpartiet, med tilsammen 530 medlemmer. Økonomien ble med tida ganske god fordi partiet fikk pengestøtte av en del fagforeninger. Dette ble ordnet ved kollektiv innmelding av en viss prosent av de fagorganiserte. De økonomiske bidrag partiet på denne måten fikk, kom godt med i det videre politiske arbeidet.

Til tross for den sterke stillingen kommunistene en tid hadde i Herøya Arbeiderforening, fikk de ingen tilsvarende økonomisk støtte. Blant de fagorganiserte var kommunistene hele tida i et håpløst mindretall. Den posisjon de hadde på Herøya, skyldtes at de var blant de mest aktive og kampberedte arbeiderne der. Forholdsvis lett kunne de sette inn sine egne folk i Arbeiderforeningen fordi oppslutningen på generalforsamlingene var dårlig. I kommunepolitikken hadde kommunistene ingen tilsvarende innflytelse. Der klarte de ikke å ta kampen opp mot Arbeiderpartiets solide organisasjon. Bare en gang, i 1934, prøvde kommunistene seg ved kommunevalget, og da led de et forsmedelig nederlag. Sammenlagt fikk de ikke mer enn 73 stemmer, og dette var ikke nok til noen plass i herredsstyret.

At en god organisasjon kunne ha sitt å si for et godt valg-utfall, erfarte også de ikke-sosialistiske partiene. De to partiene som gikk tilbake i 1930-årene, Høyre og Bøndepartiet, var fortsatt nokså løst organisert, og hadde få møter. For det meste virket de bare som rene nominasjonsorgan for utpeking av kandidater foran stortings- og kommunevalgene.

Venstre derimot fikk litt mer sving på sitt partiapparat. I 1932 besluttet det å organisere kretslag, og fikk opprettet lag i nesten hver skolekrets i bygda. I enda større grad skyldtes nok likevel Venstres framgang at det overvant den splittelsen det tidligere hadde lidd under. I 1931 hadde Arbeidernes, småbrukernes, fastlønnedes og forretningsmennenes gruppe mistet sin eksistensberettigelse. Skattespørsmålet hadde kommet i bakgrunnen, mange av de gamle velgerne var i ferd med å falle fra, og gruppen stod innbyrdes sterkt splittet. En av de tre representantene den hadde i det herredsstyret som var blitt valgt i 1928, ble nærmest regnet som sosialist, mens de to andre følte seg som sosialt radikale venstremenn, og stod også samtidig som medlemmer av Venstre. Foran kommunevalget satte disse to fram et tilbud til det egentlige Venstre om valgsamarbeide. Dette ble godtatt, og de to tidligere representantene for arbeider-, småbruker-, de fastlønnedes og forretningsmannsgruppen kom høyt opp på venstrelista. Ved valget dette året ble det også truffet avtale med dem som stod bak Oklungens liste, om at denne kretsen ikke skulle stille særliste denne gangen, men i stedet få to mann med på venstrelista.

Ved dette samarbeidet som kom til å bli varig, mistet Venstre mye av det rene bondepreget det tidligere hadde hatt. De velgere som til det siste hadde holdt fast på arbeider- og småbrukergruppen, sluttet seg nå stort sett til Venstre. Dette var gjerne småkårsfolk, født i bygda, som var sysselsatt som skog- og landarbeidere eller drev småbruk. Svært mange av dem var avholdsvennlige og kristelig interesserte. Sin fremste talsmann hadde de kanskje i arbeider Thorsten Thorstensen fra Langangen. Ved de to siste kommunevalgene før den andre verdenskrigen ble han valgt inn på Venstres liste med et stort stemmetall. Av de nye samfunnsgruppene i bygda sluttet ikke så få funksjonærer seg til partiet. Det samme gjaldt også enkelte formenn og fagarbeidere.

Venstres framgang alene var ikke nok til å sikre de ikke-sosialistiske partiene flertallet i herredsstyret. I 1937 kom det systemskiftet som enkelte hadde fryktet, men andre hadde kjempet for. I forveien hadde herredsstyret vedtatt at det dette året skulle velges 3-2 representanter til kommunestyret, i stedet for som tidligere 24. Begrunnelsen var at på denne måten ville en bli sikret en mer rettferdig distriktsfordeling i herredsstyret. Ellers ville de kretsene som hadde storindustrien innen sine grenser og følgelig stort folketall, bli altfor godt representert. Stikk i strid med hva nok enkelte hadde ventet, virket ordningen til fordel for Arbeiderpartiet. Som det største partiet tok det også størsteparten av tilveksten av nye herredsstyreplasser. Til dette kom at oppgangstidene etter 1935, både for Eidanger Salpeterfabrikers og Dalen Portlands vedkommende, hadde trukket nye arbeidere til bygda, og de stemte for det meste sosialistisk. Resultatet var at for første gang fikk Arbeiderpartiet rent flertall i herredsstyret, noe som svarte til 50,6% av samtlige avgitte stemmer. Fra forrige valg hadde partiet en framgang fra 773 til 1209 stemmer.

Noen voldsom regimeforandring ble det ikke etter valget i 1937. Hill som nå ble ordfører, passet vel på at de ikke-sosialistiske partiene ble rettferdig representert i alle kommunale utvalg og komitéer, og viste seg i det hele tatt som en rund mann. Skarpe politiske sammenstøt kom det derfor ikke til i kommunestyret. I det store og hele var samarbeidet der godt også under sosialistisk ledelse. Til dette kom at på det rent rikspolitiske plan ble partiskillet i slutten av 1930-årene mindre bittert enn tidligere, og dette gjorde nok ikke roen og fordrageligheten i herredsstyret mindre. Valgresultatet i 1937 viste tross dette at de nye samfunnsgruppene som industrien hadde brakt til bygda, nå for alvor hadde utvidet og befestet sin makt.