Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Landbruket

av Harald Hals

At Eidanger fra slutten av 1920-årene tok til å bli en industrikommune, spilte selvsagt også en stor rolle for skog- og landbruket. Fra å være de ledende næringene i bygda ble de nå trengt mer i bakgrunnen.

I selve landbruket var det fortsatt fôrproduksjon og husdyrhold som var det viktigste, mens kornavlen kom i annen rekke. I årene 1917 til 1939 var forholdet mellom åker og eng slik nedenstående tabell viser:

Som det sees, gikk engarealet noe tilbake, fordi det ble dyrket litt mer frukt, grønnsaker og bær. Noen voldsom forskyvning i størrelsesforholdet mellom åker og eng var det likevel ikke. Noe som var langt viktigere, var at jordbruksarealet som helhet gikk ned ikke så lite. Alt i alt med 20,3%. Denne tilbakegangen skyldtes direkte industrien som krevde mer og mer plass til fabrikkanlegg og boligbygg. For eksempel mistet bondenæringene helt sine eksistensmuligheter på Herøya etter at Norsk Hydro var kommet dit. Før hadde denne delen av herredet vært et ganske fruktbart jordbruksstrøk. Også på andre områder fikk industrien betydning for jordbruket i bygda. Fabrikkarbeiderne og funksjonærene kjøpte gjerne visse landbruksprodukter som bøndene derfor tok til å dyrke i større grad enn tidligere. Særlig gjaldt dette bær og grønnsaker. I 1919 var i hele Eidanger ikke mer enn 84 dekar satt av til bær- og grønnsakdyrking. I 1929 var arealet økt til 232 dekar, og ti år senere til 364 dekar.

Frukt fikk likeledes lett avsetning, og også fruktavlen økte. I 1907 fantes 10 168 frukttrær i Eidanger. For 1917 eksisterer ingen oppgaver, men i 1929 var tallet økt til 12 724 trær, og i 1939 til 18 212 trær. Storparten av frukttrærne tilhørte gårdbrukerne, selv om også mange andre hadde noen trær de høstet. Fruktdyrkingen ble for øvrig i høy grad oppmuntret da Heistad Fabrikker tok til i 1936, med det formål å framstille forskjellige fruktprodukter. Det var Oslo-folk som stod bak tiltaket, men også Eidanger Landbrukslag hadde lenge ivret for at en slik fabrikk skulle komme istand. Noen stor arbeidsstokk beskjeftiget ikke Heistad Fabrikker. Den tok mest inn sesongarbeidere under fruktperioden. Like fra starten av viste fabrikken seg å være ganske lønnsom, og den fikk bra avsetning på produktene sine.

Korndyrkingen derimot gikk tilbake. I 1918 ble det sådd 2721 dekar med korn, i 1929 2603 dekar og i 1939 2153 dekar. Årsaken til tilbakegangen var den samme som tidligere. Innførselen av billig korn fra utlandet gjorde det vanskelig for bøndene i Eidanger, som andre steder i Norge, å ta opp konkurransen. Bare hvetearealet økte noe nevneverdig, fra 684 dekar i 1917 til 890 dekar i 1939. Dette hadde sammenheng med innføringen av korntrygd som gjorde det mer lønnsomt å dyrke hvete enn tidligere.

I potetavlen var det heller ikke noen særlig framgang. I 1918 ble det satt 1103 dekar med poteter. Dette var ekstraordinært mye, og skyldtes matmangelen under den første verdenskrigen. I 1929 hadde potetarealet sunket til 862, men ti år senere var det atter steget noe, til i alt 917 dekar. Med den folkemengden Eidanger da hadde, holdt ikke dette lenger. Bygda var ikke selvforsynt med poteter, men måtte få forsyninger utenfra. Grunnen til at ikke potetarealet økte sterkere, til tross for stigende etterspørsel etter poteter, hadde sammenheng med den stadig sterkere konkurransen i salg av matpoteter fra andre distrikter som hadde bedre betingelser for potetdyrking.

Når det gjaldt husdyrholdet, var utviklingen noe av den samme som i jordbruket. Følgende tabell gir en oversikt over husdyrbestanden fra 1918 til 1939:

Også når det gjaldt husdyrholdet, la bøndene mer og mer vekt på å holde dyr som kunne produsere varer som lett kunne avsettes til den stadig økende arbeiderbefolkningen. Særlig eggproduksjon kunne være lønnsom. Hønseholdet steg derfor kraftig. Flesk var det også god avsetning på, og griseavlen holdt seg godt oppe. En del av økingen i antallet gris og høns skyldtes også at fortsatt var det en god del arbeidsfolk og andre som ikke ellers syslet med landbruk, som holdt slike dyr. Det samme var tilfellet med kaniner. Bier var det også mange utenom bøndene som holdt. Melkeproduksjonen derimot var gårdbrukerne stort sett alene om. Fra 1918 til 1929 viste storfebestanden en stigende tendens. Dette må sees i forhold til den meget store nedslaktingen som hadde funnet sted under verdenskrigen på grunn av mangelen på kraftfôr. I virkeligheten var altså stigningen og ekspansjonen i storfeavlen på langt nær så sterk som tallene i statistikken gir uttrykk for. I den neste tiårsperioden sank krøtterbestanden noe igjen, men på grunn av bedre fjøsstell og fôring minsket neppe melkemengden tilsvarende. Omtrent halvparten av melken som bøndene i Eidanger produserte, ble overtatt av Porsgrunn Meieri, mens resten fremdeles ble solgt privat. Melkeprisene var skiftende og avhang av konjunkturene. Under høykonjunkturen i begynnelsen av 1920-årene ble det betalt hele 51,15 øre literen, i 1927 var prisen falt til 21,88 øre, 16,88 øre i 1931, 14,65 øre i 1933, mens den atter var steget litt, til 16,70 øre, i 1935.

Mellom 1918 og 1939 sank hesteantallet i bygda betydelig, som det sees av tabellen. Årsaken må ha vært motoriseringen av landeveistransporten. I selve landbruket var hesten fremdeles den viktigste drivkraften. Så sent som i 1939 fantes det ifølge statistikken fortsatt ikke mer enn tre traktorer i hele herredet.

De største omformingene i jordbruket later i det hele tatt til å ha vært fullført alt før den første verdenskrigen. En viss ytterligere mekanisering skjedde nok, særlig fram til 1929, etter statistikken å dømme, men i det store og hele var det i mellomkrigstida ingen nye revolusjonerende landbruksredskaper som ble innført i Eidanger. Tallet på hesteriver, slåmaskiner, potetopptakere og såmaskiner ser i 1920-årene ut til å ha økt noe, men ikke så svært mye. Senere skjedde ingen særlige endringer.

Alt i alt var nok tempoet i mekaniseringen av jordbruket i Eidanger større i de siste tjue årene før den første verdenskrigen enn det ble i de tjue etterfølgende.

Årsaken til dette må ha vært at etter at depresjonsårene etter den første verdenskrigen satte inn, så hadde ikke bøndene råd til å investere særlig mye i ny landbruksredskap. I nesten hele mellomkrigstida var fortjenesten på jord- og skogbruk svært liten i Eidanger. Trelastprisene var gjennomgående lave. Salget av landbruksprodukter til folk rundt om i distriktet kastet heller ikke alltid så svært mye av seg. I dårlige år, med mye arbeidsløshet, var ikke industriarbeidere og funksjonærer særlig kjøpekraftige. Dessuten møtte bøndene i Eidanger sterk konkurranse fra andre utenbygds gårdbrukere. Konkurransen ble ikke mindre fordi biltrafikken nå gjorde det mulig å komme med varer langveis fra. I 1931 klaget Eidanger Landbrukslag over at det var for mange tilreisende helt fra Øvre Telemark som solgte frukt på Herøya, så det var vondt for bygdas egne bønder å slippe til.

Den dårlige fortjenesten på skogs- og landbruksprodukter gjorde det svært hardt for mange bønder å få et rimelig utkomme. I tillegg kom så den alvorlige gjeldskrisen, forårsaket av lånene som var tatt opp under høykonjunkturen, og som måtte innfris i pengeknappe tider da kroneverdien samtidig ble oppskrevet. Gjeldsprosenten for landbruket var stor. I 1932 lå den i Eidanger for gårdbrukerne sammenlagt på 43,04%. Bruttofortjenesten i landbruket var da kr. 7 173 774, mens gjelda utgjorde kr. 3 087 302.

Som det går fram av statistikken over yrkesstrukturen i Eidanger mellom 1920 og 1946, sank tallet på personer som livnærte seg av skog og landbruk eller fiske og fangst, ikke bare i forhold til den øvrige folkemengden i Eidanger, men også totalt. Det var de tunge kårene for skog- og landbruket i mellomkrigstida som var årsak til denne tilbakegangen. For yrkesutøverne i skogen, landbruket og fisket gikk fortjenesten stadig ned.

Følgende tabell, som er bygd på grunnlag av skattestatistikken, gir et bilde av innteksforholdet mellom de viktigste yrkesgruppene i Eidanger i mellomkrigstida:

Som det går fram av ovenstående tabell, minsket ikke bare inntekten for småbrukere, bønder, skogs- og landarbeidere samt sjøfolk og fiskere totalt sett, men også i forhold til andre yrkesgrupper, særlig fast ansatte industriarbeidere. Til tross for all arbeidsløshet og alle arbeidskonflikter later de i løpet av 1930-årene til å ha hatt større fortjeneste enn jordbruks- og skogsbefolkningen. Det må riktignok tas med i betraktning at bønder, småbrukere og fiskere fremdeles i en viss grad kunne leve av egne produkter som det ikke kostet dem stort å frambringe, og at dette i tider med stor arbeidsløshet kunne være en fordel. Behovet for kontante penger var derfor ikke alltid så stort. Likevel kan det ikke være tvil om at nedgangen for skogs- og jordbruksbefolkningen var følbar nok. På sett og vis var kan hende inntektstapet til og med verre enn det skattestatistikken uttrykte. I 1925-26 da gårdbrukerne ifølge statistikken fremdeles tjente mer enn industriarbeiderne, var de fortsatt sterkt representert i ligningskommisjonen, og klagene var ennå mange over at bøndene ble skattlagt for lite i forhold til fastlønnede. I 1938-39 derimot, da industriarbeiderne ble oppført med større gjennomsnittsinntekter enn gårdbrukerne, hadde bøndene mistet den sterke stillingen som de tidligere hadde hatt i ligningsnemnda.

Mange gårdbrukere tok det hardt at de gikk tilbake i inntekt sammenliknet med industriarbeidere og andre yrkesgrupper utenom skog- og landbruket. De mente seg sosialt deklassert. Utvilsomt var dette noe av årsaken til den ganske store oppslutningen Bygdefolkets Krisehjelp fikk i Eidanger i første halvdel av 1930-årene. Denne organisasjonen som tok sikte på å arbeide på landsbasis, skulle ta seg av bøndeinteressene, og hadde som nærineste mål å søke å lette gjeldstrykket for landbruket. I Eidanger ble en underavdeling av Krisehjelpen opprettet i 1932. Ved starten sluttet 35 medlemmer seg til den, men antallet økte raskt og var to år senere kommet opp i 106 personer. Foreningen drev en tid en ganske iherdig agitasjon for å få bedret kårene for landbruket ved nedsetting av gjelda på gårdene, høyere priser på jordbruksprodukter o.s.v. Den ivret også for å få i stand boikott av tvangsauksjoner hos bønder som på grunn av gjeld måtte gå fra gård og grunn. For et par slike auksjoner slo Krisehjelpen opp plakater der den truet med blokade og boikott av personer som kjøpte tvangsauksjonert gods. I Eidanger hadde dette likevel liten virkning. Noen omfattende blokade av tvangsauksjoner, slik som tilfellet hadde vært etter den økonomiske krisen i slutten av 1870-årene, lyktes det ikke denne gangen å få i stand. Heller ikke hadde Krisehjelpen hellet med seg da den ved kommunevalget i 1934 satte opp egen liste. Den fikk færre stemmer enn bevegelsen hadde medlemmer, og ingen representant for den kom inn i herredsstyret. Etter hvert gikk Krisehjelpen i oppløsning, og i 1936 la den formelt ned virksomheten sin.

Grunnen til at Bygdefolkets Krisehjelp ikke fikk utrettet stort i Eidanger, kan muligens for en del søkes i at fra annen halvdel av 1930-årene ble det også for landbruket noe leveligere kår, og bøndene kunne innfri litt mer av sine gjeldsforpliktelser. Gjeldsprosenten i landbruket sank i Eidanger fra 43,04% i 1932 til 40,52% i 1940.

En annen kan hende enda vesentligere årsak til tilbakegangen for Krisehjelpen var den politiske slagsiden som bevegelsen etter hvert fikk. Ved starten hadde den vært upolitisk, og hadde fått medlemmer som sympatiserte med alle politiske partier. Bøndene var bitre på grunn av sine dårlige kår. De hadde følelsen av ikke lenger å være blant de ledende i bygda, fordi industriarbeidere og andre, som dessuten ofte var innflyttere, fikk mer inflytelse, samtidig som de også tjente bedre. Alt dette fikk en del av de mest aktive innen Krisehjelpen til å sympatisere med de totalitære politiske strømningene i tida. På dem gjorde Vidkun Quislings politiske program, og ikke minst hans forherligelse av bondestanden som det førende element i folkelivet, et visst inntrykk. Andre, som hadde sluttet seg til Krisehjelpen, ble skremt bort av dette. De ville ikke være med på noen endring av det demokratiske samfunnssystemet, og mente bevegelsen sviktet sin oppgave når den fra å kreve bedring i bøndenes økonomiske kår gikk over til å forlange forandringer i stats- og kommuneforvaltningen. Ved kommunevalget var motsetningsforholdet som hadde oppstått innen Bygdefolkets Krisehjelp tydelig. Mange av dem som Krisehjelpen hadde ført opp på valglista, protesterte mot å stå der, og forlangte å bli strøket. I det hele tatt førte de politiske synspunktene som enkelte av de mest framtredende innen Bygdefolkets Krisehjelp gradvis la for dagen, til et stort frafall fra bevegelsen. Blant dem som ble stående igjen, var det enkelte som det senere gikk galt med. Under den andre verdenskrigen ble de å finne i Nasjonal Samling.