Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Befolkningsstrukturen

av Harald Hals

Storindustrien hadde ulik innvirkning på de forskjellige strøkene i bygda. I noen kretser økte folketettheten meget sterkt, mens andre nærmest stod stille eller hadde tilbakegang. Følgende tabell viser veksten i de ulike folketellingskretsene i Eidanger mellom 1920 og 1930:

Som en ser, bodde i 1930 53,7% av folkemengden i hele Eidanger i de tre kretsene Myrene, Klevstrand og Heistad. Det var disse som det siste tiåret hadde hatt sterkest folketilvekst. I de neste seksten årene var utvilsomt kon sentreringen av bosetningen i Eidanger enda sterkere, men eksakte tall kan ikke oppgis da oppgavene over innbyggertallet for tellingkretsene, tatt opp ved folketellingen i 1946, ennå er utilgjengelige. En stor folkeforflytting skjedde etter hvert fra ytterstrøkene i herredet til steder nærmere industrien. I 1938 opplyste lærer Hovstø i Oklungen at barnetallet ved skolen der i løpet av åtte år hadde sunket fra 56 til 26 elever. De fleste unge familieforsørgere hadde fått arbeid på Herøya og hadde flyttet nærmere arbeidsstedet. Noe liknende var tilfellet i andre skog- og landbruksstrøk. På Øyene, unntatt Sandøya, var avfolkningen særlig stor. Etter at istrafikken hadde opphørt, fant mange det upraktisk og ulønnsomt å bo fast på dem.

Industrien og all innflytningen som fulgte med den hadde en del å si for alderssammensetningen i bygda.

Utviklingen sees av nedenstående tabell:

I perioden 1920 til 1946 gikk barne- og ungdomsantallet ned. Den vesentligste årsak til dette var nok barnebegrensning, framkalt av de dårlige tidene i 1920- og 1930-årene. Den aldersgruppe som viste størst stigning, var den mellom 30 og 49 år. I ikke liten grad skyldtes dette overføring av Hydro-arbeidere fra Notodden eller Rjukan til Eidanger. De hadde alt stått en god tid i selskapets tjeneste, men var ikke for gamle til å gjøre en fullverdig innsats. Kvinneunderskuddet for denne gruppen var ikke påfallende større enn for de øvrige.

De fleste av de overførte Hydro-arbeiderne var familieforsørgere. I det hele tatt gjaldt det generelt at innflytterne til bygda var mellom 30 og 49 år og hadde familie. Også for andre enn overførte Hydro-arbeidere var det på grunn av arbeidsinntaksbestemmelsene lettere å få jobb om en tilhørte en tilsvarende gruppe, enn om en var ung og ugift. En årsak til at den prosentvise framgangen for aldersgruppene 15 til 19 og 20 til 29 år var langt svakere enn økningen i de eldre årsklassene, lå nettopp i dette.

Yrkesstrukturen i Eidanger ble på grunn av industrien fullstendig forandret. Utviklingen sees av nedenstående tabell:

Det går klart fram av disse oppgavene at antallet funksjonærer og industriarbeidere økte voldsomt, mens primærnæringene landbruk, skogbruk, fangst og fiske beskjeftiget færre folk enn tidligere. Andre næringer som var nær knyttet til industrien, viste framgang. Antallet på personer sysselsatt i transport, handel eller immaterielle yrker, som lærere og annet, økte. Pensjonister ble det likeledes flere av. I stor grad skyldtes dette avgang på grunn av alder fra Dalen Portland eller Eidanger Salpeterfabriker. Antallet husmødre, hjemmeværende voksne døtre og andre som hjalp til i huset, var svært stort, også etter at industrien var kommet til bygda. Det var fortsatt mannen som var lønnsmottager, eller sorn gjorde en innsats ute i arbeidslivet. I tider med stor arbeidsløshet ble dette følt mest naturlig. I 1946 var den prosentvise andelen av husmødre eller andre med husarbeid gått noe ned. Med den fortsatte veksten for næringslivet i bygda, særlig etter at tidene hadde tatt til å bedre seg fra slutten av 1930-årene, åpnet det seg flere muligheter for kvinner på kontor eller i industrien.