Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Innflytningen

av Harald Hals

Årsaken til at arbeidsløsheten i Eidanger var såpass stor helt fram til slutten av 1930-årene, mente mange var alle innflytterne som etter hvert hadde kommet til bygda. Storindustrien trakk til seg folk, ikke bare de som Norsk Hydro overførte fra Notodden og Rjukan. I mange byer og bygder var arbeidsmulighetene ennå langt mindre enn i Eidanger. Etter at Norsk Hydro hadde tatt til med virksomheten sin på Herøya, strømmet derfor folk til bygda fra alle kanter, for om mulig å prøve å få arbeid. Arbeidsmarkedet var meget innskrenket, men folk ble værende i herredet, fordi sjansen til å få noe å gjøre var enda mindre andre steder. Følgen var at Eidangers folketall vokste med en voldsom hastighet.

Oppgavene fra folketellingene for 1920, 1930 og 1946 viser veksten:

Mesteparten av tilveksten mellom 1920 og 1930 kom til i slutten av 1920-årene, etter at Norsk Hydro satte i gang anleggene sine. Senere økte folkemengden mer jevnt. Innflyttingsoverskuddet i bygda holdt seg hele tida langt større enn fødselsoverskuddet, skjønt totalt sett ble det nå født et større antall barn enn noensinne før. Alt i 1930 var litt over halvparten av Eidangers befolkning kommet fra andre steder. Etter folketellingen var 2677 personer, eller 50,4% av herredets innbyggere, født utenbygds. I 1946 var tallene steget til henholdsvis 3928 personer og 54,7%.

Av de trykte folketellingsoppgavene fra 1930 går det ikke klart fram hvor innflytterne kom fra. Heller ikke når det gjelder folketellingen av 1946, er dette detaljert oppgitt. Det som går fram, er at av bygdas befolkning dette året var i alt 1391 personer eller 19,3% av folkemengden født i Telemarks-bygdene utenom Eidanger, 1009 personer eller 14,0% var født i Telemarks-byene, 891 personer eller 12,4% var født i bygder utenfor Telemark, og 530 personer eller 7,4% var født i andre byer enn i Telemark. 5 personer eller 0,06% hadde ikke gitt opp sitt fødested, bortsett fra at de visste de var kommet til verden i Norge. I utlandet var født 102 personer eller 1,4%, derav i Sverige 46 personer eller 0,6% og i U.S.A. 21 personer eller 0,3%.

Hvordan trivdes alle innflytterne som kom til Eidanger, og hvordan kom de ut av det med det opprinnelige bygdefolket? Det var nok litt forskjellig. Mang en tragedie ble utspilt fordi folk som kom til bygda, aldri fikk arbeid, kom på forsorgen, og til slutt kanskje med skam og vanære ble sendt tilbake til hjemstavnskommunen for ikke å falle herredskassa til byrde. Kommunestyret i Eidanger så i det hele tatt slett ikke med bare velvilje på all innflytningen. Flere ganger ble det framhevd at den måtte ta slutt, om ikke arbeidsløsheten i bygda stadig skulle bli verre. I en av debattene som var forårsaket av den store arbeidsløsheten ved inngangen til 1935, kom for eksempel denne uttalelsen: «Vi var glade da Hydro kom med sine fabrikker til Eidanger. Men vi har fått flere nye arbeidsledige i bygden enn vi har fått folk i arbeid, det er den nakne sannhet, og den bør bli kjent. Vi må gjøre alt vi kan for å hindre den stadige innflytting til Eidanger, for bygden formår ikke å underholde alle disse ledige».

En måte å søke å bremse folketilveksten på var å nekte garanti for boliglån, og i slutten av 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene grep kommunen stundom til denne utveien når det var innflyttere som søkte. Som grunn oppga herredsstyret at det ikke hadde noen visshet for at søkerne fikk fast arbeid og selv kunne betale sine lån. Dessuten måtte en ta mer hensyn til herredets egne folk enn til fremmede som kom for å søke arbeid på Herøya. Som det ble sagt om dette: «Naar fremmede kommer og faar laan og bygger like inn til fabrikken, vil de da ikke fortrenge vaare egne?»

Blant alle innflytterne som slo seg ned på Herøya til tross for herredsstyrets lite imøtekommende holdning, vakte det stor bitterhet at kommunen holdt på at Eidangers gamle innbyggere under alle forhold skulle ha fortrinnsrett til arbeid. Det kom til harde sammenstøt da ekstraarbeidet på Eidanger Salpeterfabriker ble omorganisert, slik at også arbeidere ute i bygda kunne budsendes, og slik at en ikke lenger var så avhengig av å stå og henge ved fabrikkportene for å få jobb. Det siste hadde innflytterne på Herøya hatt mer fordel av enn andre. Fortsatt hendte det likevel at det kom klager over at folk på Herøya som til og med ikke hadde, hjemstavnsrett i bygda, ble favorisert når det gjaldt inntak av ekstraarbeidere, men de siste ble ikke svar skyldig.

Følgende avisinnlegg gjenspeiler noe av den bitterheten som kunne råde mellom gamle Eidanger-folk og innflyttere på grunn av kampen om arbeid:

«Vi vil henvise til forholdet på Herøya før, dengang vi hadde ekstraarbeid på Hydro, vi som bodde på Herøya og hadde innrettet oss på dette, og de andre ute i bygden drev med bondenæring, og fiskere med sitt, da klarte vi å underholde vår familie, men nu er forholdet blitt at vi er satt på bar bakke, idet at bønder og fiskere har funnet ut at de godt kan klare å ta litt arbeide ved siden av sitt vanlige, og så har de valgt Hydro uten å ta hensyn til at vi som bor på stedet, har mistet vårt levebrød. Dere kan godt tenke dere, dere som er årsak til dette - hvilken kamp vi hadde da dere første gang tvang oss til fattigforstanderen til tross for at vi visste at det var arbeide på stedet, men at andre hadde tatt det fra oss.

- Dere som nu ut fra bygden har trengt dere inn på vår bekostning, har vel også nu forstått at det ekstraarbeide som nu er ved Hydro, ikke er til å leve av når det skal deles på så mange, og derfor hold dere hjemme på deres gårder, eller hold på med deres fiskeri, eller hvad der er, så vi som har innstilt vår fremtid på dette arbeide, får lov å leve vi med».

Til tross for utbrudd av dette slaget var det likevel lite av varig misstemning mellom gamle Eidanger-folk og innflyttere. Mindre enn noen gang var Eidanger nå noen isolert bygd, og folk vendte seg snart til å se nye ansikter omkring seg. Da arbeidsløsheten etter hvert avtok, forsvant også konkurranseforholdet mellom innflyttere og de opprinnelig bosatte i bygda. Mange av de nyankomne kom til å trives i Eidanger og slå rot der. Ikke minst gjaldt dette mange av dem som ble overført fra Norsk Hydros bedrifter på Notodden eller Rjukan. En av de utvandrede notoddingene fortalte om hvordan de hadde det første tida i Eidanger: «Til å begynne med var det ikke mange av oss som kom fra Notodden der likte sig noe videre der nede. Det var jo å komme under helt nye forhold på en ny arbeidsplass og blant fremmede. Men efterhvert er mange kommet til å like sig godt på Herøya, især de som tidligere var vant til sjøen. En annen sak er det med oss fra innlandet. Vi kommer vel aldri til å like oss så godt som vi gjorde det på Notodden».

En av veteranene i arbeiderbevegelsen i Eidanger hadde sitt syn på den veksten som foregikk i bygda etter at storindustrien hadde kommet, og folketallet for alvor hadde tatt til å stige. Han ga sin skildring av dette, hvordan han, som selv var innflytter, oppfattet motsetningsforholdet mellom gamle og nye Eidanger-folk, og hvordan de etter hvert smeltet sammen:

«Da jeg kom til Eidanger i 1928 - om sommeren - var anleggsarbeiderne i full gang. Arbeidsledigheten som herjet overalt dengang, gjorde at anleggsarbeiderne fra fjern og nær søkte til anleggene, og konkurransen om å bli inntatt var hard. Det lå jo i sakens natur at Eidanger hadde relativt få fag- og anleggsarbeidere (arbeidere med attester for anleggsarbeid), og forholdsvis mange av de ansatte ble derfor å finne blant innflytterne. At dette undertiden forte til misnøye - særlig blant de eldre - var jo ikke å undres over.

En annen ting som også kom inn i bildet, var at fiskere og bønder lett kunde se på de innflyttede anleggsarbeidere som «løse fugler» som en burde se på med en smule mistanke. Jeg husker således at det kunde bli drøftet om vedkommende var «innflytter» eller «gammel dangermann» når en eller annen hadde overtrådt skrevne - eller uskrevne lover.

En annen ting som også hadde lett for å føre til mistillit mellom gruppene, var synet på faglige og politiske spørsmål. Fagorganisasjonen hadde liten utbredelse blant de opprindelige Eidanger-folk. Innflytterne derimot var vant til å stå organisert. Politisk var vel de fleste Eidanger-folk tilsluttet enten høyre, venstre eller bondepartiet. Innflytterne derimot sognet vel fortrinnsvis enten til Arbeiderpartiet eller kommunistene. Begge grupper ble av de opprindelige Eidanger-folk gjerne slått sammen i samlegruppen «sosialister» - og av mange av dem nærmest betraktet som farlige folk.

Når det tross den mistro og splittelse som faktisk forelå, allikevel kunde gli så godt som det gjorde, så har utvilsomt den opprindelige Eidanger-ungdommen en stor del av æren for det. De fleste av dem møtte innflytterne uten forutfattede meninger. De kunde nok være bitre i sine kommentarer når en utenbygds var blitt foretrukket for dem ved inntak på arbeidsplassen, men de forsto også at grunnen var den at de manglet de nødvendige kvalifikasjoner som anleggsarbeidere. Mange av de unge hadde dessuten arbeidet utenfor bygdas grenser tidligere, oftest som gårdsgutter eller sjøfolk eller fiskere. Kom en slik ungdom inn i et arbeidslag, så kom kontakten lett i stand - enten arbeidskameraterne var fra Sverige, Gudbrandsdalen eller Møre. Han oppdaget snart at disse farlige «sosialisterne» stort sett var opptatt av de samme problemer som han - kampen for å bedre sine kår. Svært ofte var det ungdommen som ble kontaktleddet mellom innflytteren og de «gamle danger-folk».

Da anleggsperioden var over, og fabrikken kom i gang, får en så en ny type innflyttere. I motsetning til anleggsarbeiderne slo disse seg til i bygda med sin familie. De bygde seg hus, deltok politisk i herredsstyret og formannskapet eller i foreningslivet på ymse områder. De ble på denne måte lettere betraktet som bygdefolk, selv om de fremdeles kanskje ble plassert i gruppen innflyttere.

I dag tror jeg en kan si at sammensmeltningen av «gamle danger-folk» og «innflyttere» er fullført. - Når denne sammensmeltning har kunnet gå så vidt fort, må det vel helst tilskrives de forandrede livsforhold. De store arbeidsplasserne i industri og anlegg ristet folk sammen, og førte til at de fikk kontakt. Det var ikke lett tidligere når arbeidsplassen var den enkelte gård eller fartøy.

En annen faktor har også hatt stor betydning: Samarbeidet innen de faglige og politiske organisasjoner».