Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Arbeidsløsheten i 1930-årene

av Harald Hals

All uroen og all bitterheten som arbeidskampene særlig på Herøya skapte, var forståelig på bakgrunn av at fram til slutten av 1930-årene var det like vanskelig å få varig sysselsetting som i ti-året før. Mange mente til og med at arbeidsløsheten var verre enn noensinne etter at storindustrien hadde holdt sitt inntog i Eidanger. Helt sikkert var det i hvert fall at sysselsettingsmulighetene i bygda var blitt enda mer avhengig av konjunkturene for industrien.

Fra 1928 ble det ført bedre fortegnelse over de arbeidsløse. Absolutt korrekt ble aldri arbeidsløshetsstatistikken. Fremdeles var det enkelte ledige som unnlot å melde seg, mens andre som stod oppført, strengt tatt hadde i hvert fall noe arbeid, I det store og hele innregistrerte likevel nå de virkelig arbeidsløse seg. Særlig gjaldt dette i tider med lav sysselsetting når det kunne ventes igangsatt noe arbeid, enten etter kommunalt tiltak eller fordi det så ut til at industrien snart ville komme til å ta inn folk igjen. Som nedenstående tabell viser, kunne derfor svingningene i arbeidsløshetsstatistikken være store.

(N.B. For november 1930 regnet arbeidsledighetskomiteen med at del var omtrent like mange arbeidsledige som ikke hadde meldt seg.)

Det var fremdeles høyst begrenset hva kommunen kunne gjøre for å bøte på all denne arbeidsløsheten. Fortsatt ble det fra tid til annen satt i gang en del vedhogst som herredsstyret forskutterte for, og uttak av grus ved Eidanger stasjon. Mesteparten av nødsarbeidet de ledige fikk seg tildelt, var fremdeles veiarbeid. Mellom 1928 og 1936 ble i Eidanger i alt bygd cirka 12 300 meter vei, for en samlet sum av kr. 294 113 hvorav kommunen betalte kr. 152 061. I tillegg til dette ble det på Herøya og Gunneklev bygd gater, vann- og kloakkanlegg til et samlet kostende av kr. 206 678. Også her var det for det meste ledige som utførte arbeidet.

Alt dette forslo bare så lite. Arbeidsløsheten så ikke ut til å minske, på tross av alle de tiltak som kommunen satte i gang. En viss tretthet på grunn av dette kom til syne i herredsstyret. Etter at budsjettet i slutten av 1920-årene ble forsøkt skåret ned, skapte bevilgningene til nødsarbeid ofte hissige debatter. Utover i det neste tiåret kunne dette av og til bryte-det gode samarbeidet som ellers vanligvis rådde i kommunestyret. Enkelte representanter hadde etter hvert kommet til den oppfatning at nødsarbeidet ble meningsløst dyrt for herredet i forhold til det gagn det gjorde. Arbeidsløsheten lot seg likevel ikke bekjempe ved offentlige tiltak. En måtte også tenke litt på skattebetalerne, og derfor gjaldt det å spare mest mulig. Før i tida klarte folk seg uten nødsarbeid. Det fikk de også se til å gjøre nå. Den gamle, gode ånden, da hver mann stod på egne bein, måtte gjeninnføres. Det var for galt at kommunen skulle være den første folk gikk til for å bli sysselsatt. Litt ledighet var til og med kanskje av det gode. Truselen om å bli arbeidsløs ansporte folk til å henge i. Enerådende var likevel slett ikke disse synspunktene. Flertallet i herredsstyret var fortsatt for å yte penger til nødsarbeid. Det gamle argumentet om at det var bedre folk fikk arbeid enn at de kom på forsorgen, gjorde fremdeles sin virkning. Hvor mye det skulle bevilges til nødsarbeid, kunne det derimot være stor uenighet om, og dette skapte ofte mye uro. Særlig sosialistene kom av og til med bitre utfall. En gang hevdet for eksempel en av Arbeiderpartiets talsmenn at de borgerlige partiene gikk inn for å trykke et fattig kryp lengst mulig ned i elendigheten.

På bakgrunn av de vilkår de arbeidsløse levde under, var slike utfall forståelige, om enn urettferdige. Også i 1930-årene kunne nøden i mange hjem være stor. Boligforholdene var ofte ikke tilfredsstillende. Som en følge av dette herjet tuberkulosen stygt. Særlig i 1930 hadde denne sykdommen en nesten epidemisk karakter. For en stor del var det unge mennesker som ble angrepet. Arbeidsløsheten førte også til at i 1930-årene steg presset på fattigkassa enda mer. Fram til 1936 økte tallet på midlertidig understøttede voldsomt. Oppgaven over samtlige fattigunderstøttede som ble underholdt av kommunen, gir et bilde av utviklingen.

Heller ikke i 1930-årene økte fattigbudsjettet i samsvar med det store antallet fattigunderstøttede. Fram til 1932 forsøkte både fattig- og herredsstyret å holde det så lavt som mulig. I lengden gikk det likevel ikke. Særlig økningen av antallet på midlertidig understøttede tvang fattigbudsjettet oppover, og i 1936/37 var det praktisk talt tre ganger så stort som det hadde vært åtte år i forveien. Nedenstående tabell viser utviklingen:

Også i slutten av 1930-årene lå fattigbudsjettet høyt, til tross for at tallet på understøttede da hadde gått betraktelig nedover igjen. Atter gjentok den gamle historien seg som så mange ganger før: I gode år, da kommunen hadde økonomisk evne til det, ytet den mer til fattigkassa enn i dårlige, til tross for at behovet da i og for seg var større, men da gjaldt det å holde igjen, fordi hele herredets finansielle stilling var anstrengt. De store utleggene til fattigvesenet i slutten av 1930-årene skyldtes likevel også at ved en ny lov om sosial forsorg ble kommunene pålagt flere utgiftsposter som de ikke tidligere hadde vært belastet med.

Det var ikke store bidrag fattigkassa ga alle dem som etter hvert ble nødt til å søke om hjelp. For enkeltpersoner lå satsene i 1930-årene på fra kr. 5 til kr. 7 i uka. Ektefeller fikk 12-13 kroner, og for hvert overskytende familiemedlem ble betalt 40-50 øre. Bare meget sjelden ble det lille bidraget, som i seg selv hverken var til å leve eller dø av, betalt ut i rede penger. Oftest ble det anvist på såkalte matlapper. De ble utstedt til den kjøpmann som den understøttede kjøpte sine kolonialvarer av. Kjøpmennene pliktet å legge ved spesifisert nota over de varer den understøttede hadde fått, og den ble levert til fattigstyret til kritisk gjennomgåelse. Systemet var svært lite populært blant de arbeidsløse som var nødt til å søke om bidrag. De følte det som et unødig formynderskap og som et tegn på at man manglet tillit til dem. Dessuten ble de i altfor høy grad bundet til en bestemt butikk. Det kom stadig krav om at ordningen burde oppheves, men først i 1939 vedtok herredsstyret, etter forslag fra Lars Trevold, at bidrag fra fattigkassa til midlertidig understøttede vanligvis skulle gis i penger.

Nærmeste syndebukken for de arbeidsløses harme over ikke å få arbeid var alltid arbeidsløshetskomiteen. Å være medlem av den var kanskje det sureste og minst ettertraktede tillitsvervet i hele bygda. Stadig kom det klager over at komiteen gjorde altfor lite. En ny Arbeidsløses forening som ble stiftet i 1933, krevde at det i stedet skulle opprettes et fast arbeidskontor som kunne formidle arbeid mer effektivt, og der særlige hensyn ble tatt til dem som hadde hjemstavnsrett i herredet. Omtrent samtidig fant arbeidsledighetskomiteen selv ut at den lite kunne utrette, og ønsket seg oppløst. Den hevdet som grunn til dette at kommunens bevilgninger til nødsarbeid var altfor små, så det var ikke noe gagn i disse bevilgningene. Mange ledige nøyde seg med a melde seg hos en av arbeidsløshetskomiteens medlemmer. Dermed mente de å ha gjort sin plikt. Så gikk de til forsorgsvesenet, og brydde seg ikke mer om å søke arbeid som de visste de sannsynligvis ikke ville få. I tider da arbeidsløsheten så ut til å bli større enn noensinne, kunne ikke dette fortsette, og en fastere ordning måtte til.

Enda flere grunner til at ikke arbeidsløshetskomiteen virket som den burde, fant herredsstyret da det tok saken opp. Den spredte bosetningen mange steder, i kommunen gjorde det ikke lett for arbeidsløshetskomiteen å ha den fulle oversikten. Medlemmene hadde vanskelig for å komme sammen i en fart. Komiteens arbeid måtte derfor i stor grad bli preget av tilfeldigheter, og dette var hverken de ledige eller kommunen tjent med. Kravet om oppløsning av arbeidsledighetskomiteen ble imøtekommet. I stedet ble et fast arbeidsformidlingskontor opprettet. Som den første arbeidsformidleren ble Hans Sivertsen ansatt. Nyordningen virket utvilsomt langt mer effektivt. Likevel var det høyst begrenset hva også arbeidsformidleren kunne utrette de første årene. Først med de bedrede konjunkturene i industrien ble det lettere å få arbeid. De aller siste årene før den andre verdenskrigen var det svært liten ledighet i Eidanger. Mange som da kom i fast virke, hadde arbeidsløsheten satt sitt tunge preg på. De husket ledigheten lenge etterpå. Noen utdrag av en beretning, fortalt av en som fra midten av 1920-årene og fram til slutten av 1930-årene gikk mye arbeidsløs, gir et bilde av hvordan Eidanger-folk selv kunne se på den utvikling som etter hvert fant sted i bygda:

«Det var vanskelig med arbe' i den tida. En måtte ta det en fikk, og det var mye å gjøre småjobber. Etter at jeg var ferdig på skolen, og føre au, var jeg mye med på hogging og annet småarbe', ellers var det å gå hjemme på gården og ta i ei hand der. -

- I det heile var alt en tjente kjært å få. Det var ikke for mye penger mellom folk. jeg tenkte derfor i tida like før Hydro kom på å reise til Amerika det var et land folk hadde store forventninger til. Gratis reise hadde jeg au fått. Den hadde tante og onkel derborte sagt de ville betale, men så var det kvote av emmigranter, det trakk ut med å få visum. Det fikk jeg først ti år seinere, og da hadde jeg omtrent fast arbe' hjemme, så da dro jeg ikke.

Da Hydro kom var folk fært optimistiske, og trudde at nå skulle det bli arbe' nok. Det het seg at Eidanger-folk hadde fortrinnsretten, men det ble praktisert så ulikt. Det var nokså vilkårlig åssen en kom inn. Pappa hadde fått arbe' av en syning (oppsynsmann), og ville gjerne ha meg au inn. Han gikk flere ganger til syningen og snakka med han om dette, og jeg snakka med han selv au, men det hjalp lenge lite. Han svarte bare at jeg skulle få komme inn når det blei noe ledig. Til slutt blei pappa utålmodig, og minte han om dette. Da lo han bare og svarte, «ja, ja, han får vel komme inn da», satte namnet mitt på en lapp, reiv av papiret og ga det til pappa. Slik fikk jeg da jobb på Øya et år eller noe mere.

På anlegget der dundra og skaut de rundt en på alle kanter, på Vestfronten og Østfronten de kalte, etter første verdenskrigen, og det så ut som en krigsskueplass au. jeg var med på mange slags arbe', men var for det meste p' byggingen av selve fabrikken. Tempoet var hardt. Folk jobba det de kunne, a ellers var de redde for å bli sagt opp. Det var alltids de som ville overta. Folk sto tett utafor porten, og spurte etter arbe'. Vi visste au at det ville bli innskrenkinger når anlegstida var over, og da gjaldt det å prøve om en kunne bli.

En av syningene sa til meg, at dersom jeg lot meg overføre til Kjørholt, var det nesten heilt sikkert at jeg der ville få fast arbe', mens jeg ellers på Øya snart måtte gå. jeg tok risken på dette, og begynte på Kjørholt. Der arbeidet jeg ute i renskinga, og var der noen måneder. Noe fast arbe' blei det nå like- vel ikke. Snart måtte både jeg og mange andre yngre og ugifte folk gå. Da var også selve anleggstida på Øya slutt, og det blei igjen fult å få arbe'.

En måtte ta det som bau seg. Ei lita ti' jobba jeg i stuergjengen på Dalen. Ellers var jeg med på veiarbe' på Bergsbygdaveien. Der var det ikke folk bare fra Bergsbygda, men fra Bjønnes og Sandøya. jeg sanser au at det var noen Drangedøler med. Formannen der var en fra Drangedal - og de kjente vel han. Ellers kunne en hogge i skauen, men hogginga var ikke populær blant ungdommen - det var lite å tjene på den, og det blei regna for tungt arbe'. På gården var det au nok å gjøre. På et vis kan en nok si at de som dreiv litt gårdsbruk på si, hadde det noe bedre enn andre. De fikk i hvert fall til maten, og naua ikke. Jeg trur nå likevel ikke det var mange unggutter som gikk på forsorgen og fikk matlapper. Av ledige var nok det meste eldre familieforsørgere.

Hadde en ikke annet å gjøre, kunne en ta seg en tur til Øya, og spørre om det var arbe' å få. Rett som det var matte Hydro ta inn ekstrafolk, og da hadde en sjansen. jeg sykla eller gikk ofte fra Bergsbygda til Øya for å få arbe'. Fikk en noe, da var det å arbeide natt og dag så lenge jobben rakk. Det hendte den ikke varte lenger enn et par timer, så en kunne til og med gå med tap. Sjuketrygd betalte en nemlig etter regelen for heile uka, og det hendte fortjenesten ikke rakk til å betale trygden med. Ingen vågde å protestere mot dette, ellers var de redde for ikke å bli tatt inn igjen.

Fikk en ikke jobb, var det å rusle hjem igjen, og det var stuslige geier. Bare trist var det likevel ikke å gå på Øya og spørre etter arbe'. Mange unggutter var ute i samme ærendet, og vi hadde mye moro og spetakkel sammen, slik det blir der ungdommen er samla. Vi pressa oss rundt porten. Det gjaldt å komme først, så syningene kunne få øye på deg når de trengte folk. jeg sanser godt en av disse syningene, en stor, svær svenske. Han kom ut til porten, peika på de han ville ha og sa, «do ok do øk do». Vi luska avsted, mens de andre blei stående skuffet igjen.

Siden da arbeidsformidlingskontoret kom, blei det litt mer system i det. Vi fikk da anvist arbe' gjennom kontoret. Det hendte en kunne være heldig. jeg var et halvt år på pakkeriet, og tok alle de skift jeg kunne få, det var akkord og god fortjeneste der. Til slutt torde ikke syningen la meg være lenger. Han sa til meg det var best jeg gikk før det blei klage. Heile ekstraarbeidet skulle ha gått på tur. Etter tariffen var det 14 dagers oppsigelsesti' der, men det var ingen som vågde å kreve, for da var de redde for ikke å komme inn igjen.

Verste tida å få arbe' var da Hydro gikk til innskrenkinger, og tok til å overføre folk fra Notodden og Rjukan. Folk likte dårlig at fremmede kom og tok fra dem arbeidet. På Øya blei alle som var 55 år og over sagt opp. Pappa, som hadde vært der siden anlegget, var blant dem. Han fikk en liten pensjon. I annen halvpart av 1930-åra blei det bedre igjen. Det blei nå flere jobber, og lettere å få arbe'. På Hydro kom jeg på fast ekstraliste. Folk blei satt opp på den etter hvor lenge de hadde hatt ekstraarbe' på Øya. -Jeg blei nå budsendt når det var noe å gjøre, og slapp å møte fram selv for å spørre. De aller siste åra før krigen hadde jeg arbe' så å si heile tida - mest på dagsskiftet. Det var da nok å få. Siden har jeg vært fast ved Hydro, og i dag må en si det er en sikker arbeidsplass».