Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Eidanger Salpeter Fabrikers første år

av Harald Hals

Omtrent samtidig med at rørleggerkonflikten stod på, nærmet anleggsarbeidet på Herøya seg slutten. Ansettelse av faste arbeidere ved fabrikkene og kalksteinsbruddet på Kjørholt tok til. Driften ved Eidanger Salpeterfabriker ble satt i gang 29. mai 1929, og i første omgang ble det tatt inn cirka 200 mann, derav en stor del med hjemstavnsrett i herredet. Senere økte arbeidsstokken til om lag 550 mann, mens cirka 60 arbeidet på Kjørholt. Anleggsvirksomheten opphørte gradvis etter at fabrikken kom i drift. Flertallet av anleggsarbeiderne ble etter hvert sagt opp. I Eidanger tok arbeidsledigheten på grunn av dette igjen til å stige raskt.

Som en følge av at driften på Herøya ble satt i gang, ble det også nødvendig med en omorganisering av fagbevegelsen. Arbeidsmannsforeningen besluttet å avvikle. Medlemmene ble overført til Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, og en ny fagforening, Herøya Arbeiderforening, ble startet. Med i den kom også fag- og spesialarbeiderne, slik at det i tråd med industriforbundsformen bare ble én fagforening på Herøya. Den første formannen i den var Arthur J. Berby fra Porsgrunn. Foreningen omfattet nesten 100% av arbeidsstokken. Omtrent samtidig ble også Kjørholt Arbeiderforening overført til Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, og opphørte å stå i Arbeidsmandsforbundet. Stifter og opphavsmann til foreningen på Kjørholt var visstnok smed M. Magnussen, som tidligere hadde arbeidet på Norsk Hydros anlegg ute i Eikstrand, og som i flere år hadde sittet i Arbeidsmandsforbundets hovedstyre.

Det første driftsåret for Norsk Hydro etter at de nye fabrikkene på Herøya var reist, var forholdsvis godt, men så begynte vanskelighetene. Alt i 1929 hadde en verdensomspennende økonomisk krise tatt til. I Norge gjorde den seg for alvor gjeldende fra høsten 1930 av og utover. Også kvelstoffindustrien ble i meget høy grad rammet av den. For Norsk Hydro ble det i årene som kom, nødvendig å rasjonalisere og innskrenke driften. Særlig på Notodden kom selskapet til å nedlegge en stor del av virksomheten sin, men også på Rjukan ble det foretatt innskrenkninger. Da mange av arbeiderne både på Notodden og Rjukan hadde stått lenge i Norsk Hydros tjeneste, kvidde selskapet seg for å si dem opp, men tilbød i stedet dem som ikke kunne omplasseres på hjemstedet eller som var for unge til å bli pensjonert, å bli overført til Herøya. Alt høsten 1930 tok slike overføringer til, men ennå i forholdsvis beskjeden målestokk. I alt ble i første omgang cirka 60 mann forflyttet fra Notodden og Rjukan til Herøya, og et tilsvarende antall av de opprinnelig ansatte ved Eidanger Salpeterfabriker måtte vike plassen.

Overføringene ble foreløpig avbrutt da storkonflikten i 1931 brøt ut. Arbeidsgiverforeningen vedtok i februar dette året å si opp tariffen for vårfagene. Forhandlingene med Landsorganisasjonen brøt sammen. Plassene ble derfor sagt opp fra 1. april, og det ble erklært sympatilockout for flere bedrifter, blant dem Norsk Hydro. Den 15. april ble virksomheten helt nedlagt på selskapets fabrikker og anlegg, og arbeidet ble ikke tatt opp igjen før 7. september. Det var under denne konflikten at det kom til voldsomheter mellom politi og demonstranter på Menstad i Gjerpen, det såkalte «Menstad-slaget». I selve Eidanger gikk det fredeligere for seg. Ingen uroligheter oppstod, hverken på Herøya eller Kjørholt. Arbeidsstansen la sin klamme hånd over alt og alle. For mange Hydro-arbeidere var det vanskelig å klare seg så lenge den stod på. Arbeid ellers var ikke å oppdrive, for ledigheten i hele Telemark var nå større enn noensinne. Dette var nok en av grunnene til at Herøya Arbeiderforening i august gikk inn for riksmeklingsmannens forslag om lønnsoppgjør, et vedtak som ikke var i overensstemmelse med hva flertallet av landets fagorganiserte forøvrig mente om samme sak. I Norge som helhet ble forslaget forkastet, med en riktignok knapp majoritet. Herøya Arbeiderforening godtok dette, og henstilte omtrent enstemmig til Landsorganisasjonen at den skulle bøye seg for flertallsvedtaket. Foreningen nektet også å gå med på en søknad fra Eidanger Salpeterfabrikers direktør, Tormod Gjestland, om dispensasjon for lasting av et større parti salpeter, enda dette kunne ha betydd arbeid for mange som nå trengte det sårt. Storkonflikten endte med at Landsorganisasjonen godtok et nytt forslag fra riksmeklingsmannen. Timelønna ble redusert med fra åtte til seks prosent, og akkordsatsene fra ti til åtte prosent. Arbeidsgivernes opprinnelige krav var 15% reduksjon av timelønningene, og litt mer for akkordsatsene. Landsorganisasjonen på sin side hadde opprinnelig lagt fram krav om lønnsforhøyelse for lavtlønnsgruppene, og 42 timers arbeidsuke.

For Norsk Hydro førte storkonflikten til et stort produksjonstap som ble tungt å bære. Selskapet fant det nødvendig å innskrenke og rasjonalisere driften enda mer. Overflyttingene fra Notodden og Rjukan til Herøya økte i omfang, og flere og flere av de opprinnelige arbeiderne der måtte vike. Naturlig nok vakte dette stor uro. Herøya Arbeiderforening vedtok enstemmig å sende en protest til Norsk Hydro mot overføringene. Den innrømmet at det kunne se pent og bra ut, og at det også vanligvis var et riktig prinsipp først og fremst å beskjeftige de arbeidere som hadde lengst tjenestetid. Under de rådende forhold ville Herøya Arbeiderforening likevel ta bestemt avstand fra tanken på overføring av arbeidere fra det ene distrikt til det andre. Uten særlig protest hadde den hittil vært vitne til at folk var blitt overført fra Notodden og opplært i sitt nye arbeide av foreningens egne medlemmer, som deretter hadde måttet vike plassene sine. Etter at denne overføringen hadde opphørt, var bedriften blitt spurt om det fortsatt kunne ventes flere folk fra Norsk Hydros andre fabrikker til Herøya. På dette var det blitt svart benektende, flere kunne ikke plasseres. Herøya Arbeiderforenings medlemmer hadde innrettet seg etter dette. Noen hadde flyttet nærmere arbeidsplassen og bygd seg hus, delvis med lån fra Norsk Hydro, delvis med lån fra andre kreditorer. Disse lånene kunne bare nedbetales ved hjelp av det arbeid på Eidanger Salpeterfabriker som de hadde regnet med å beholde. Andre hadde kjøpt bil for å transportere seg selv og de nærmeste arbeidskameratene til jobben. Når Norsk Hydro fortsatte med overføringene sine, til fortrengsel for dem som i forveien var ansatt på Herøya, betydde dette den rene sjakring med menneskeskjebner, og dette kunne ikke Arbeiderforeningen finne seg i. Den forbeholdt seg derfor rett til å blokkere enhver plass der vedkommende arbeider var oppsagt for å gi rom for folk fra andre kanter.

Denne blokadetruselen ble også stadfestet i senere møter i Herøya Arbeiderforening, men det viste seg vanskelig å gjennomføre den. Herøya-arbeiderne fikk sine egne standsfeller imot seg. Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund var enig med Hydro i at ved innskrenkninger og rasjonalisering var det folk med lang ansiennitet som først og fremst måtte sikres fortsatt sysselsetting. Det gikk derfor også med på at overføringer kunne være nødvendig. Av samme oppfatning var de øvrige Hydro-arbeiderforeningene. I et fellesmøte på Rjukan i november 1931, der representanter fra alle Hydro-arbeider-foreningene var tilstede, ble Herøya-arbeiderne bedt om å trekke blokadetruselen tilbake. Hele ansiennitets- og overføringsspørsmålet burde sees under ett. Etter videre forhandlinger måtte Herøya Arbeiderforening gi seg, og blokadetruselen ble hevet. Helt alene stod likevel ikke foreningen i sin kamp mot overføringene til Herøya. Eidanger herredsstyre så med uro på de konsekvensene en storstilt forflytting av folk til salpeterfabrikken kunne få for arbeidsledigheten i bygda, og vedtok å rette en kraftig protest til Norsk Hydro angående dette. Av flere representanter ble det hevdet at dersom ikke kommunen grep inn i tide, ville den komme i en meget vanskelig situasjon. For ytterligere å forsterke alvoret i protesten grep herredsstyret atter en gang til den utvei å utsette en av Norsk Hydros konsesjonssøknader, denne gang angående en eiendom på Grønli som selskapet hadde kjøpt. Forhandlinger oppstod på grunn av dette. Under forhandlingene om denne saken beklaget Norsk Hydros representanter at overføringene til Herøya var nødvendige. Selskapet pliktet å ta hensyn til sine gamle veltjente arbeidere. De overførte hadde alle hittil hatt minst 15 års tjeneste bak seg. Norsk Hydro ville likevel forsøke å gjøre overflyttingene så lempelige som mulig for Eidanger. I størst mulig utstrekning ville folk som hadde hjemstavnsrett i herredet, bli beholdt ved selskapets bedrifter i bygda.

Med dette noe usikre løfte måtte herredsstyret nøye seg. Fortsatt utsettelse av Norsk Hydros konsesjonssøknad lot seg ikke opprettholde. Den var på forhånd anbefalt av alle utvalg som hadde behandlet den, og en nektelse ville dessuten ganske sikkert bli omstøtt av Departementet. I desember 1931 ble derfor konsesjon gitt. Bare to representanter i herredsstyret gikk imot. De mente at Norsk Hydro alt hadde fått nok av Eidangers jord, og kunne ikke være med på at selskapet uhindret kjøpte opp det ene jordstykket etter det andre.

Til tross for at Herøya-arbeidernes og herredsstyrets protester mot overføringer av folk fra andre steder til Eidanger Salpeterfabriker ikke resulterte i noe bindende løfte, så de foreløpig ut til å hjelpe. Også i 1932 flyttet Norsk Hydro over enkelte av sine gamle arbeidere, men stort sett opptrådte nå selskapet forsiktig, for ikke på nytt å skape uro. Innskrenkninger var tross dette fortsatt like nødvendige. I februar 1932 ble det på grunn av nedsatt produksjon sagt opp 380 mann, eller godt og vel halve arbeidsstokken på Herøya, og 30 mann på Kjørholt. Ansiennitetsprinsippet ble fulgt, men i tilfeller der arbeiderne stod likt i tjenestetid, hadde Eidanger-folk fortrinnsrett. I en viss grad ble oppsigelsene mildnet ved at en avtale snart etter kom i stand mellom Norsk Hydro og Herøya Arbeiderforening om innskrenket arbeidstid. Hver enkelt arbeider fikk jobb tre dager i uka. Omtrent halvparten av de oppsagte ble på den måten tatt inn igjen. Resten fikk etter tur forefallende arbeid i fabrikkene og på kaia. I september lysnet situasjonen litt også for disse. Eidanger Salpeterfabriker satte i gang produksjon av kalkammonsalpeter. Herøya Arbeiderforening ble spurt om den foretrakk at bedriften etter utvidelsen fortsatt opprettholdt innskrenket arbeidstid, noe som ville føre til at flere nå kunne tas inn, eller om den heller ville at de som for øyeblikket var ansatt der, igjen skulle få en normal arbeidsuke, noe som for dem ville føre til langt bedre fortjeneste. Med stort flertall vedtok Herøya Arbeiderforening det første alternativet. 160 mann ble dermed tatt inn igjen, og fikk takket være sine arbeidskameraters solidaritet igjen for en tid delvis sysselsetting.

Noe som også hjalp litt på arbeidssituasjonen, var at høsten 1932 tok Norsk Hydro til å bygge en sodafabrikk på Herøya. Reisningen av den tok nesten et helt år, og sysselsatte alt i alt cirka 50-60 mann.

Også 1933 var tross dette et tungt år for arbeidsstokken på Herøya. Overtidsarbeidet ble innskrenket til det minst mulige, slik at så mange som råd var, skulle få sysselsetting. Av samme grunn fortsatte også systemet med jobb for de ansatte bare tre ganger i uka. På grunn av sviktende avsetning fant Eidanger Salpeterfabriker det nødvendig å innstille produksjonen helt i to måneder. Dette ble ordnet ved en lang og ulønnet fellesferie om sommeren.

Avsetningsvanskene så ikke ut til å gi seg, og i februar 1934 ble Norsk Hydros styre tvunget til å gå til nye drastiske tiltak. Kan hende den verste krise i selskapets historie hadde nå inntruffet. Norsk Hydro hadde et underskudd på vel 8 millioner kroner, og aksjene ga absolutt intet utbytte. Mer omfattende rasjonaliseringstiltak enn noensinne måtte til. Norsk Hydros ledelse besluttet å nedlegge salpeterfabrikken på Notodden. Fra Rjukan var det meningen å overføre kalksalpeter-produksjonen til Eidanger. Rasjonaliseringen kom til å medføre oppsigelse av cirka 1000 funksjonærer og arbeidere. Av disse ville 300-400 få pensjon, idet aldersgrensen i Norsk Hydros pensjonskasse og arbeiderfond midlertidig ville bli senket. De øvrige ville i størst mulig grad bli oppsagt etter ansiennitet, slik at de som hadde vært lengst i selskapets tjeneste, gikk sist.

For Herøya-arbeiderne så dette ut til å kunne bli skjebnesvangert. Hvor ansiennitetsgrensen skulle gå, ble ikke uttrykkelig sagt, men all sannsynlighet talte for at en måtte ha vært minst ti år i Norsk Hydros tjeneste for å være sikker på å beholde jobben, dersom en da ikke ble rammet av pensjonsbestemmelsen. Bortsett fra arbeidere som alt tidligere var blitt overført fra Notodden eller Rjukan, var det ingen på Herøya som hadde lengre tjenestetid enn seks år. Det så derfor stygt ut for at skulle Norsk Hydros rasjonaliseringstiltak følges fullt ut, måtte de aller fleste av Herøya-arbeiderne vike.

Herøya Arbeiderforening hadde nå fått en ny og meget radikal ledelse der kommunistene stod sterkt. Charles Andersen var valgt til ny formann. Truselen om fullstendig oppsigelse for de opprinnelige arbeiderne ved Eidanger Salpeterfabriker fikk nå foreningen til å gjøre all den motstand den kunne mot Norsk Hydros tiltak. På et medlemsmøte ble det besluttet at så snart oppsigelsene fra Norsk Hydro kom, så skulle Herøya betraktes som lockoutet fra arbeidsgiverens side, og Arbeiderforeningen aktet å opptre deretter. Den aktet ikke å bøye seg, men stilte sine motkrav. De var: Seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Arbeidsløshetstrygd på statens og Norsk Hydros bekostning for de arbeidere som ble ledige, inntil annet arbeid kunne skaffes på tariffmessige vilkår. Noen masseutflytting fra Notodden og Rjukan måtte ikke finne sted. Herøya-arbeideme skulle ikke fortrenges. Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund ble kraftig angrepet fordi det fremdeles støttet ansiennitetslinjen. Herøya Arbeiderforening henstilte i stedet til forbundet å sette alle krefter inn på å få en forkortelse av arbeidstida.

Atter viste det seg at Herøya Arbeiderforening ble stående nokså alene. Andre fagforeninger der medlemsmassen hadde stått atskillig lengre i Norsk Hydros tjeneste, hadde ingen alvorlige innvendinger mot at selskapet ved innskrenkninger fulgte ansiennitetsprinsippet. Blant annet vedtok Kjørholt Arbeiderforening å bøye seg for Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbunds og Hydros felles standpunkt når det gjaldt retningslinjer for oppsigelser eller overføringer. Cirka halvparten av medlemmene i den hadde over ti års tjenestetid i Norsk Hydro.

Drøftelser som Herøya Arbeiderforening hadde med de andre Hydroarbeider-foreningene førte ikke til stort. På et møte i Rjukan Arbeiderforening, der utsendinger fra Herøya-foreningen også var tilstede, ble det riktignok vedtatt å gå inn for forkortelse av arbeidstida, med full lønnskompensasjon, til seks timers dag og seks timers skift på alle Norsk Hydros anlegg og fabrikker. «Den situasjon som arbeiderne i dette selskap er oppe i, gjør det til en bydende nødvendighet å få arbeidstiden forkortet så flest mulig kan få beholde sitt arbeid.» Forslag fra Herøya Arbeiderforening om at ansiennitetsprinsippet bare skulle gjøres gjeldende for hver enkelt bedrift, ble derimot ikke støttet. Tvert om måtte foreningens utsendinger gå med på at hindringer ikke skulle legges i veien for folk som eventuelt ble overflyttet til Herøya fra andre steder. På et møte i Notodden Arbeiderforening snart etter ble Rjukan-arbeidernes vedtak enstemmig tiltrådt.

På et nytt medlemsmøte i Herøya Arbeiderforening godtok også flertallet der det, til tross for at styret fortsatt holdt på at Norsk Hydros innskrenkninger i virkeligheten var lockout. Uenigheten mellom flertallet av medlemmene og Herøya Arbeiderforenings styre varte likevel ikke lenge. Det viste seg snart at Norsk Hydros ledelse ikke hadde til hensikt å gå med på kravet om seks timers dag. Selskapet erklærte at det ikke på egen hånd kunne gå til noen nedsettelse av arbeidstida. Slik situasjonen på verdensmarkedet var, måtte en regne med at innskrenkningene kom til å bli av lang varighet, og da var det ikke forsvarlig, hverken av hensyn til de arbeidere som fortsatt ble stående i Norsk Hydros tjeneste, eller til bedriften selv, å rasjonere ut arbeidet ytterligere.

Dette avslaget fikk på nytt Herøya Arbeiderforenings holdning til å bli hardere. Atter fikk styret full kontroll over medlemmene. De gamle kravene ble igjen satt fram. For å få tvunget dem igjennom, besluttet foreningen å gå til streik. Til tross for henstilling fra de andre hydroarbeider-foreningene ble den iverksatt 16. april 1934. Da streiken utbrøt midt i en tariffperiode, erklærte Arbeidsgiverforeningen den for ulovlig, og saken ble innberettet til Landsorganisasjonen og Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. Alt på forhånd hadde Norsk Hydro erklært at dersom ikke arbeiderne ved alle dets bedrifter sett under ett klarte å stå samlet om ansiennitetsprinsippet, så ville heller ikke selskapet under iverksettelsen av sine innskrenkninger føle seg bundet av det. Følgen var at i de andre hydroarbeider-foreningene var streiken på Herøya meget upopulær. Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund påla Herøya-arbeiderne straks å gjenoppta arbeidet. For dette presset bøyde de seg. Med 224 mot 208 stemmer vedtok Arbeiderforeningen alt den 18. april å gjøre slutt på streiken.

Tilsynelatende hadde dermed Herøya-arbeiderne lidd et fullstendig nederlag og ikke fått noen av sine krav igjennom. Når de tross dette ga seg, behøver ikke årsaken bare ha vært påtrykket fra deres eget fagforbund og deres arbeidskamerater på Norsk Hydros øvrige bedrifter. Selskapet hadde endret sine innskrenknings- og rasjonaliseringsplaner noe. Situasjonen for de opprinnelige arbeiderne ved Eidanger Salpeterfabriker så ikke fullt så svart ut som tidligere. Flere kommuner hadde protestert mot Norsk Hydros opprinnelige rasjonaliseringsplaner. På et møte av ordførere i Telemark, der blant andre ordfører Grava fra Eidanger var med, ble det vedtatt en henstilling til fylkesmannen om å følge arbeidsinnskrenkningene ved Norsk Hydro med stor oppmerksomhet, for om mulig å få mildnet virkningene av de mange oppsigelsene. Ordførerne sluttet seg også til kravet om at arbeidstida burde nedsettes.

I Stortinget ble saken også reist, og regjeringen Mowinckel lovet å gjøre det den kunne for å redusere skadevirkningene av Norsk Hydros tiltak. Den tok opp forhandlinger med selskapet, og la den 1. juni fram utkastet til en avtale som Stortinget godtok. Norsk Hydro fikk en årlig reduksjon på 400 000 kroner når det gjaldt frakten av sine produkter eller råmaterialer på Bratsbergbanen. Til gjengjeld skulle produksjonen av kalksalpeter på Rjukan holdes i gang som tidligere. Derved ville 450 til 500 flere arbeidere enn opprinnelig beregnet kunne bli sysselsatt. Videre ville all overflytting av folk fra Rjukan og Menstad bli unngått. Av de om lag 200 mann som det ble regnet med måtte overføres fra Notodden, ville om lag 40 kunne få jobb på Menstad og ti på Norsk Hydros sekkefabrikk, mens resten måtte plasseres på Herøya. Bare 200 arbeidere ville bli fullstendig avskjediget. Også flertallet av de opprinnelig ansatte ved Eidanger Salpeterfabriker unngikk på denne måten å miste jobben. Om lag 150 av de sist ansatte måtte likevel vike for folk som ble overført fra Notodden, og som ikke kunne plasseres andre steder.

De oppsagte fikk løfte om fortrinnsrett til å komme inn igjen dersom nye utvidelser skulle skje ved Eidanger Salpeterfabriker, og så svært lenge gikk ikke de fleste av dem ledige. Norsk Hydros rasjonaliseringstiltak tok til å hjelpe. Selskapet begynte atter å gå med overskudd, og kunne samle seg om nye tiltak. Viktigere var det likevel at den økonomiske krisen på verdensmarkedet fra 1935 av og utover langsomt tok til å gli over. Etterspørselen også etter salpeter ble større, og Norsk Hydro kunne utvide produksjonen. Som et synlig resultat av dette ble i årene 1935 til 1938 den første fullgjødningsfabrikken i hele landet bygd på Herøya. Med den økende produksjonen trengtes igjen flere arbeidere. Tidligere oppsagte fikk igjen jobben sin, og nye kom til. Antallet ekstraarbeidere steg også stadig. I 1937 var det over 200, mens Norsk Hydro i 1934 bare hadde hatt bruk for cirka 100. En god del av ekstraarbeiderne forlangte nå å få forandret sine ansettelsesforhold. De hadde vært fullt beskjeftiget så lenge at de mente det var rimelig at de ble fast ansatt, og dette gikk også i orden. De siste årene før den andre verdenskrigen var i det hele tatt usedvanlig gode år både for den faste arbeidsstokken og for ekstraarbeiderne på Hydros bedrifter. Stundom var etterspørselen etter folk så stor at selskapet direkte fikk mangel på arbeidskraft.