Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Storindustrien erobrer bygda

Grunnleggelsen av Eidanger Salpeterfabriker

av Harald Hals

Helt grunnløse var ikke de forventningene folk hadde til Norsk Hydro. Selskapet hadde arbeidet tungt i 1920-årene, men uvirksomt hadde det ikke vært, og nå tok det til å røre på seg for alvor. I 1927 besluttet Norsk Hydros direksjon å forlate lysbuemetoden for i stedet å gå over til ammoniakksyntesen i sin produksjon. For å unngå ødeleggende konkurranse traff selskapets styre den 3. oktober en avtale med det tyske konsernet I. G. Farbenindustrie. Sistnevnte skulle gi Norsk Hydro lisens på de nødvendige patenter for framstilling av ammoniakk og diverse kvelstoffprodukter. Norsk Hydro skulle foreta betydelige utvidelser, slik at produksjonen ble omtrent tredoblet. Farbenindustrie skulle overta salget av begge selskapenes produkter i utlandet. På sin side forpliktet Norsk Hydro seg til å betale en lisensavgift på 3% av nettoutbyttet av de framstilte eller solgte produktene. En gjensidig utbytting av aksjer fant sted. Farbenindustrie ble sikret 25% av Norsk Hydros pålydende aksjekapital. Det ble regnet med at den omlegging av Norsk Hydro som nå kom til å finne sted, ville være svært lønnsom. Det ble lagt ut et lån på 20 millioner kroner for at de utvidelser og forandringer som avtalen med Farbenindustrie forutsatte, skulle kunne utføres. Lånet ble fulltegnet i løpet av kort tid.

Det store spørsmålet da avtalen med Farbenindustrie ble kjent, var plasseringen av Norsk Hydros nye fabrikker som skulle foredle ammoniakken til kalksalpeter. «Porsgrunns Dagblad» henvendte seg med det samme til Norsk Hydros generaldirektør, Axel Aubert, for å få greie på om selskapet nå endelig aktet å gjøre noe med eiendommene sine på Herøya. Svaret var at det på det tidspunkt ikke var mulig å si noe. Det var likevel flere tegn som tydet på at selskapets ledelse tenkte meget sterkt på Herøya. Kort før avtalen med Farbenindustrie endelig gikk i orden, ble området befart av tyske ingeniører som ville se hvor passende det var for industrielt formål. På en pressekonferanse formulerte Aubert kravene til det sted foredlingen av ammoniakken til kalksalpeter skulle foregå, og Herøya oppfylte de fleste av kravene. Tomta måtte ligge ved en utskipningshavn. Det måtte være rikelig tilgang på ferskvann, og transport av ammoniakk fra Rjukan, eventuelt Notodden, måtte kunne skje på en hensiktsmessig og billig måte.

Det som tross dette forsinket det endelige valget av Herøya, var at med det samme Norsk Hydros utvidelsesplaner ble kjent, var det flere kommuner som var interessert i å få de nye fabrikkene innenfor sine grenser. Dette ville være en god avhjelp av arbeidsløsheten som rådde overalt. Norsk Hydro fikk flere til dels ganske fristende tilbud. Drammen var villig til å gi fri tomt dersom selskapet ville reise nyanleggene sine der. Kragerø og Larvik var også villige til å strekke seg langt. Den sistnevnte byen hadde særlig gode kort på hånden: Store arealer egnet til industri like ved sjøen, ideell havneplass rett utenfor, og isfri havn. Larvik hadde dessuten ingen avskrekkende kommunegjeld, og ville derfor ikke legge noen tung skatt på selskapet. Svakheten ved byen som eventuelt sete for Norsk Hydros nyanlegg var at selskapet ville få meromkostninger med frakten av ammoniakk fra Øvre Telemark. Jernbanen mellom Larvik og Oklungen var dessuten smalsporet.

De andre fordelene Larvik bød på, gjorde at Norsk Hydro for alvor overveide mulighetene for å reise salpeterfabrikken sin der. Snart ble det klart at valget stod mellom Larvik og Herøya. De andre interesserte kommunene falt ut. Formannskapet i Drammen ble meget betenkt over de krav Norsk Hydro stilte til de kommuner som kunne tenkes å ta imot dets nyanlegg. Betydelige areal, gratis grunn, svære mengder elektrisk kraft til redusert pris, betydelige kaianlegg og stor vanntilførsel. Innenfor selve Drammens grenser kunne et slikt anlegg ikke rommes. Ble det lagt i omegnen, ville byen få svært lite igjen i form av skatteinntekter. Selv om det skulle lykkes å få Norsk Hydro til å reise nyanleggene sine der, ville det kunne medføre store ulemper. I tilfelle av arbeidskonflikter eller om anlegget ble umoderne, kunne kommunen komme til å bli økonomisk lammet. Enstemmig fant derfor Drammen formannskap at det ikke var noen grunn til å forhandle videre med selskapet.

Så pessimistisk som dette så hverken Eidanger eller Porsgrunn på følgene av storindustrien. Likevel viste både herredsstyret i Eidanger og bystyret i Porsgrunn seg merkelig tilbakeholdne når det gjaldt å oppta forhandlinger med Norsk Hydro. Det varte en god stund etter at selskapets utvidelsesplaner var blitt kjent, før de kom i gang. En årsak til dette kan ha vært at de to kommunestyrene visste at i og med Norsk Hydros tomtekjøp på Herøya, stod distriktet alt på forhånd sterkt. Det var derfor ikke nødvendig å gi for store forhåndsløfter, men bedre å vente og se tida litt an først.

Ikke minst ordfører Grava hadde denne innstillingen. Rent personlig kunne han beherske sin begeistring for industrien. Han var fullt klar over at dersom Norsk Hydro kom til bygda, ville det i løpet av kort tid være forbi med det gamle Eidanger. Herredet ville forandre seg totalt. Freden og roen ville bli borte, og bondenæringene som Grava av hele sitt hjerte var knyttet til, ville tape sin betydning. Tross dette var Grava en rettvis mann. Han skjønte fullt ut at det var mer industri som måtte til, skulle det bli slutt på arbeidsløsheten i bygda. Da forhandlingene med Norsk Hydro først kom i gang, gikk han derfor inn for dem, og strakte seg et stykke på vei overfor selskapet.

Hva Norsk Hydro ønsket Eidanger skulle foreta seg dersom selskapets nyanlegg skulle legges til Herøya, fikk folk en første pekepinn om 7. desember. Aubert uttalte da til «Porsgrunns Dagblad» at Norsk Hydro bare kom til å regne helt nøkternt med hva det fant mest fordelaktig. Dersom for eksempel Eidanger skulle komme i betraktning, burde kommunen tilby seg å bygge gode veier.

Dette kravet ble også reist et par dager senere overfor ordfører Grava, som på denne tida oppholdt seg i Oslo for å vente på avgjørelsen i Høyesterett angående tvisten mellom Eidanger og Porsgrunn på grunn av erstatningen for byutvidelsen i 1920. Samtidig trådte han og Hydros ledelse for første gang i kontakt med hverandre.

Like før jul hadde de en ny konferanse. I den deltok også borgermester Kjølseth fra Porsgrunn. Denne gangen reiste Norsk Hydro spørsmål om muligheten for å få en jernbane fra Herøya til Porsgrunn ved eventuell industrireisning på Herøya. Den kunne gå i tunnel under St. Hansåsen. De interesserte kommunene i distriktet burde betale omkostningene ved byggingen av den. Grava og Kjølseth ble enige med Hydros ledelse om at de byer og herreder i Telemark som så sin fordel i industrireisning på Herøya, skulle søke å samarbeide med fylkesautoritetene for om mulig å få en slik jernbane i gang. Eidanger herredsstyre ga sin tilslutning til dette i et møte den 29. desember. Det besluttet foreløpig ikke å forhandle mer med Norsk Hydro på egen hånd, men vente og se hva fylket foretok seg. Under fylkesmann Hallagers ledelse fulgte deretter en rekke møter der kommunene i Nedre Telemark sammen med hele fylkesutvalget forhandlet om hva de samlet skulle tilby Norsk Hydro. Helt smertefrie var ikke forhandlingene med selskapet. Norsk Hydros krav på bidrag til jernbanen Herøya-Porsgrunn ble av mange ansett for lovlig stive. En viss irritasjon over hva som ble ansett for urimelige fordringer, gjorde seg gjeldende, og det ble prøvd å sette hardt mot hardt. Flere av de kommunale autoritetene i Porsgrunn, blant dem ordfører Lars Andersen, uttalte at de ikke ville være med på noen overbudspolitikk for å få Norsk Hydro til distriktet. Anleggene på Herøya ville skattemessig mer være til fordel for Eidanger. Riktignok kunne de være til stor hjelp for å bøte på all arbeidsløsheten, men storindustrien kunne skape nye problemer ved at folk utenfra ble trukket til distriktet. Den rådende auksjonsstemningen var det ingen grunn til å bli grepet av.

Ordfører Grava var av noenlunde samme mening. På spørsmål fra «Porsgrunns Dagblad» om hvordan Eidanger kom til å stille seg overfor Norsk Hydro, svarte han at kommunen burde være imøtekommende, men å yte bidrag eller forskuttering til selskapet direkte, var han ikke stemt for. Norsk Hydro ville likevel få store fordeler i form av skattelettelser dersom selskapets nyanlegg ble lagt på Herøya, fordi de da ble reist i en liten og forholdsvis godt stilt kommune med lavt skattøre. I seg selv hadde de direkte bidrag et så lite herred kunne gi, ingen betydning, dersom det gjaldt å hevde seg i konkurransen med tilbudene fra Larviks-distriktet.

Helt det samme synspunktet hadde naturlig nok ikke Norsk Hydros ledelse. Generaldirektør Aubert gjorde kjent at selskapet avventet de interesserte kommunenes vedtak om hvor mye som skulle bevilges til jernbane etc. Nyanleggene kom til å hjelpe godt på arbeidsløsheten. Det kom til å bli bruk for en masse folk i anleggstida, og senere trengtes 527 mann fast. Arbeidskraften var det naturlig å ta fra det distrikt der Norsk Hydros nye fabrikker ble lagt. Under disse omstendighetene anså selskapet det for meget rimelig at de interesserte kommunale autoritetene tilbød seg å være med på å dekke en del av utgiftene til jernbane, fraktomkostninger og annet.

I møte 11. januar 1928 kom fylkesutvalget i Telemark fram til hvilke betingelser Norsk Hydro burde få. Som tilskudd til jernbane Herøya-Porsgrunn burde hele fylket yte 100 000 kroner, Skien 80 000 kroner, Gjerpen 60 000 kroner, Porsgrunn 40 000 kroner og Solum 30 000 kroner. Eidanger skulle forskuttere hele dette beløpet, og dessuten betale resten av omkostningene med byggingen av banen. I alt var anleggsprisen av Norges Statsbaner satt til 2,6 millioner kroner, mot opprinnelig antatt 1,5 millioner kroner. Hver kommunes arbeidsløse skulle få sysselsetting på Herøya i forhold til det bidrag som ble ytet.

Helt tilfredsstillende fant ikke Eidanger herredsstyre at fylkesutvalgets innstilling var. Alt dagen etter at den var vedtatt, tok det saken opp til behandling. Særlig ble det kritisert at bidragene fra Skien og Porsgrunn var for små i forhold til det antall arbeidsløse fra disse kommunene som kunne tenkes å få arbeid på Herøya, og i forhold til den risiko Eidanger påtok seg. Debatten om hele saken tok til klokka halv fem om ettermiddagen. Behandlingen foregikk for lukkede dører, og det ble vedtatt at intet skulle offentliggjøres. Først neste morgen klokka halv fire var ordskiftet slutt. Mot to stemmer ble da et «Tilbud fra Eidanger kommune om overenskomst» vedtatt. I det store og hele var det bygd på fylkesutvalgets innstilling, som det tross alt hadde vist seg vanskelig å komme utenom. I tilfelle av at Norsk Hydro la de nye fabrikkene sine på Herøya, forpliktet Eidanger kommune seg til å bygge nødvendig jernbane derfra og til Porsgrunn. Herredet ville søke å få de øvrige interesserte kommunene i Nedre Telemark til å yte bidrag til banen, liksom det også ville be staten refundere mest mulig av omkostningene. Om det mot formodning ikke skulle lykkes å få bidrag av stat og kommuner, stod likevel Eidangers forpliktelse til å bygge jernbane mellom Herøya og Porsgrunn ved makt. Til gjengjeld skulle Norsk Hydro forplikte seg til fortrinnsvis å beskjeftige arbeidere fra Eidanger og øvrige bidragsytende kommuner. Antall beskjeftigede fra hver enkelt by eller herred skulle settes noenlunde i forhold til det bidrag som hver enkelt av dem ga. Inntil jernbanen mellom Porsgrunn og Herøya ble overtatt av staten, skulle driften av den ordnes etter nærmere overenskomst mellom Eidanger kommune og Norsk Hydro.

Til anlegg av jernbanen fikk Norsk Hydro yte Eidanger de nødvendige lån. Lånebeløpet skulle forrentes med 5%. Som avdrag på lån og renter skulle Norsk Hydro hvert år være berettiget til å tilbakeholde opptil 90% av skyldig herredsskatt. De bidrag Eidanger eventuelt fikk fra stat og andre interesserte kommuner til anlegg av jernbane mellom Porsgrunn og Herøya, skulle straks utbetales Norsk Hydro som avdrag på lån fra selskapet.

Eidanger kommune forpliktet seg til å nedlegge den vei som gikk over Norsk Hydros eiendommer på Herøya, og å overta ethvert ansvar dette måtte medføre. Alt tidligere hadde oppsitterne der erklært at de intet hadde å innvende mot at veien ble omlagt, bare de fikk fullgod erstatning.

Eidanger kommune forpliktet seg videre til å fylle igjen sundet mellom Herøya og Roligheten i samarbeid med Porsgrunn, mot at Norsk Hydro i stedet åpnet Gamle Langesund for trafikk. Det ble forutsatt at selskapet selv planla og bekostet sine kaianlegg på Herøya. Eidanger kommune var villig til å hjelpe Norsk Hydro med eventuelle konsesjonsandragender i forbindelse med anlegg og drift av fabrikkene på Herøya, og forpliktet seg til ikke å kreve urimelige grunnavgifter og liknende. Noen innvendinger mot at verneskogen på Herøya ble hogd ned hadde ikke kommunen. Overføring av elektrisk kraft til Norsk Hydros anlegg ville herredet være behjelpelig med. Når det gjaldt regulerings- og bygningsarbeider på Norsk Hydros egne eiendommer på Herøya, ville ikke kommunen blande seg inn.

Heller ikke fant flertallet i herredsstyret det nødvendig å be Norsk Hydro treffe sikringstiltak mot arbeidsløshet eller lengre driftsstans. Et forslag fra representanten som var valgt på Oklungens liste, om at selskapet skulle opprette et fond til avhjelp av mulig arbeidsløshet p.g.a. innskrenking, falt mot fem stemmer.

Dagen etter at herredsstyret hadde vedtatt sitt tilbud om overenskomst med Norsk Hydro, drog H. Sivertsen og A. P. Kolle inn til Oslo for å forelegge det for selskapets ledelse. Det stod nå bare igjen å vente på Norsk Hydros endelige beslutning. Den var fremdeles ikke gitt. Larvik stod fortsatt meget sterkt. Bystyret der hadde etter hvert strukket seg meget langt for å få Norsk Hydro til å reise nyanleggene sine på stedet.

Spenningen var stor både i Søndre Vestfold og Nedre Telemark på grunn av uvissheten om hva Norsk Hydros beslutning ville gå ut på. En journalist fra «Arbeiderbladet», Oslo, som oppholdt seg i Porsgrunn nettopp i disse dagene, ga en skildring av stemningen der:

«Intet under at byen begynte aa aande lettere da Hydros byggeplaner antok fast form. Men andre byer øinet selvsagt de samme muligheter, og bl.a. har Larvik arbeidet energisk for aa faa Hydros anlegg dit. - Under disse omstendigheter er det opstaat en formelig kappestrid mellom de to byer, og er de to fylker i disse dager opfyldt av en ganske enestaaende spenning. Hvor kommer storkapitalen til aa slaa sig ned? Kommer trusten til Telemark eller til Vestfold.

Jeg har oppholdt mig i Porsgrund i noen dager og tør forsikre at hverken valg eller fotballkamp, for ikke aa snakke om mord eller jordskjelv i den grad vilde kunne vekke en saa enestaaende interesse i noen by eller noe distrikt. Byen er fylt av Hydroplaner, og spenningen stiger efterhvert som avgjørelsen nærmer sig».

Den ble tatt 14. januar 1928. Som nok kan hende de fleste tross alt hadde holdt for mest sannsynlig, ble Herøya valgt. I Norsk Hydros redegjørelse het det at bestemmelsen hadde vært meget vanskelig fordi både Herøya og Larvik hadde vært fullt brukbare alternativ. Herøya ble foretrukket på grunn av de økte fraktutgiftene som en plassering av fabrikkanleggene i Larvik ville medføre. Videre hadde det vist seg at selv om byggegrunnen i Larvik var god, så var den ikke så heldig som den på Herøya for anlegg av de dimensjoner det her var tale om. Det var også mest naturlig for Norsk Hydro å legge sine nyanlegg innen det samme fylket der selskapet fra før hadde sine gamle fabrikker, når dette var like økonomisk som noe annet.

I Eidanger og hele Nedre Telemark var det stor glede over avgjørelsen. Men i Larvik var folk både skuffet og bitre. Byens ordfører og flere lokalaviser insinuerte at valget av Herøya var avgjort på forhånd. Hensikten med Norsk Hydros forhandlinger med Larvik var bare å legge press på de interesserte kommunene i Nedre Telemark, slik at de kunne bli mer føyelige overfor selskapet.

Dersom Norsk Hydro virkelig mente å komme med noe slikt press, viste det seg snart at det kunne selskapet ha spart seg. Staten fant at jernbane fra Herøya til Porsgrunn var i strid med en hel rekke paragrafer, enkelte helt fra 1843. Den vesentligste av de forpliktelser de interesserte kommunene i Nedre Telemark hadde gått med på for å få Norsk Hydro til distriktet, falt dermed bort. Selskapet bestemte seg i stedet til å føre ammoniakken i lektere til Herøya fra Menstad. For Eidanger var dette en noe tvilsom fordel. Herredet slapp riktignok unna et stort pengeutlegg, men fikk på den annen side ingen absolutt fortrinnsrett for sine egne arbeidsledige til å bli tatt inn ved anleggene på Herøya. I årene som kom fortsatte dette å være et uklart punkt i forholdet mellom Norsk Hydro og herredet. Selv mente kommunen at fortrinnsretten for Eidangers egne arbeidere ikke var falt bort. I dette støttet den seg til en forespørsel fra Norsk Hydro like etter at staten hadde nektet bygging av jernbane mellom Herøya og Porsgrunn, om herredet hadde noe å innvende mot at bidragene til banen falt bort. Herredsstyret hadde selvsagt ikke det, dersom bare de øvrige punktene i det opprinnelige utkastet til overenskomst mellom Eidanger og Norsk Hydro ble stående uforandret. Spesielt ble nevnt fortrinnsretten for bygdas egne til å bli tatt inn på Herøya. Det ble oppfattet som om Norsk Hydro ga en slags bekreftelse på dette, og bevilgning til nødvendig utbygging av veier på Herøya ble følgelig gitt, men senere benektet selskapet at det hadde noen absolutt plikt til bare å ta inn folk fra Eidanger og distriktet rundt om, fordi plikten til å bygge jernbane fra Porsgrunn til selskapets nyanlegg hadde falt bort. Strengt juridisk var nok dette korrekt, men saken skapte mye strid.

Anleggsarbeidet på Herøya tok til den første februar 1928, og alt fra begynnelsen var det uklart hvem som egentlig skulle få jobb der. Arbeidsløse fra alle kanter strømmet til. På Porsgrunn og egnen rundt byen satte de sitt tydelige preg. I store køer stod de utenfor arbeidsformidlingskontoret. Det kunne være opp til tre-fire hundre arbeidsløse pr. dag som søkte arbeid. Godt hadde ikke de tilreisende det der de gikk og ventet på en jobb de kanskje aldri fikk. «Porsgrunns Dagblad» brakte en reportasje om det liv de levde:

«Ja Porsgrund har vært preget av de utenbys ledige i disse dage. Det er et trist liv de fører. Penger har de litet eller intet av, og derfor heller ikke mat. Mange hjem i byen har derfor nu hatt besøk av unge gutter som har sett sig nødsaget til aa be om mat og litt til nattlosji.

Vi spurte en av de utenbys arbeidssøkende, en ung gutt som var kommet langveis fra for aa søke en jobb her, om hvorledes han klarte aa slaa sig igjennem.

- Det er et haardt liv for ungdommen, svarer han resigneret. Jeg hadde en god jobb paa et anlegg, og tjente bra, men saa ble det innstillet, og nu har jeg gaatt ledig i flere aar, og alt hvad jeg har opspart er gaatt med. Det er adskillige av oss her som ikke har annet aa leve av enn det som snille mennesker gir oss. Og nu er det jo ikke noen jobb aa faa her heller, det er bare aa søke aa faa reist tilbake igjen til den samme elendigheta.

Og han vender sig stille og resignert bort, nesten uten bitterhet. En er saa vant til avslag i disse tider.

Men en annen ungdom i flokken foran arbeidsformidlingskontoret er mer optimistisk. Han prater forhaapningsfullt og spekulerer paa hvor stor akkorden vil bli. Den blir nok ikke liten, mener han, og jeg vil være her og prøve aa hake mig innpaa.

Men om kvelden søker de til de faa losjihus som byen har, og til sjømannshjemmet som har hatt et stort innrykk i disse dage.

Men de som ikke har det lille beløp som trenges til hus? Ja det blir vel husville-arresten det.

Men om kort tid vil Hydros nye eventyr være igang, og den gyllne strøm vil risle gjennern samfunslegemet givende krefter og nytt haap til mange».

Det var ikke bare tilreisende som søkte arbeid på Herøya. Også arbeidsledige bosatt i Nedre Telemark meldte seg nå på arbeidsformidlingskontorene eller for arbeidsledighetskomiteene i et større antall enn noengang før. For første gang på lange tider var det virkelig håp om å få arbeid. Dette fikk mange som før hadde ment det var nytteløst, til å la seg registrere som arbeidsløse. I løpet av januar-februar 1928 meldte over 1000 seg ledig i Skien, 900 i Gjerpen og Solum sammenlagt, cirka 600 i Porsgrunn og 448 i Eidanger. Av de siste var mange enten fra strøket omkring Klevstrand eller fra Langangen, Marka og Oklungen.

Bare få av disse mange ledige kunne arbeidsformidlingskontorene eller arbeidsløshetskomiteene rundt om skaffe arbeid. I begynnelsen trengte ikke Norsk Hydro mer enn om lag 500 mann til anlegget sitt på Herøya. De ble tatt inn ganske vilkårlig. Store flokker av arbeidsløse samlet seg utenfor portene til anleggstomta, og der plukket oppsynsmennene ut de de trengte. Konkurransen om å komme inn var stor, og stemningen trist blant dem som ble stående igjen. En kar fra Drammen fortalte hvordan det kjentes å stå utenfor Hydro-anlegget dag etter dag:

«Der på andre siden av broen er der opsatt en port med vakthus hvor en robust vaktmann passer på så ingen slipper igjennem. Lengere kommer ingen, her er grensen mellom Porsgrund og «Hydros Land». Her blir alle behandlet likt. Uten adgangstegn hjelper det ikke om det så er ordførere fra de forskjellige kommuner i Telemark der vil forsøke å få anbrakt endel av sine arbeidsledige ute ved anlegget. En blir i trist stemning ved å se denne folkemasse. Alle er kommet med den tanke å få lov til å slippe til, å gjøre nytte for sig. Alle har en felles tanke: «Arbeide og brød for sig og sine».

Her treffes kjente fra årevis tilbake. Ansiktstrekkene er kjente, men navnene er gått i glemselen. Uten diplomatiske ceremonier er snart den ting løst. Gammelt kjennskap er igjen knyttet, årene og slitet har satt sitt stempel, de siste års arbeidsløshet kanskje ikke minst.

Alle trykker mot porten. Her er det oppsynsmennene møter frem og tar de folk de trenger - ingen kommer på kontoret. Tilstrømmingen er for stor. Folk har stått her i dagevis og ventet. Alle vil være nærmest porten. Sulten gnager, men det er langt op til byen, og man er redd for å våge det - det store lodd (arbeide) kan da mistes.

Idag går ryktet at der skal inntas endel ved porten. Det er riktig. Der kommer oppsynsmannen. Første mann ved porten noteres ned, en efter en, armer strekkes frem. «Se på mine attester da». «Se på mine papirer?» folk i alle aldre, de der har ofret sin ungdom og det meste av manndommen i anleggsarbeidernes kår. Opsynsmannen ryster på hodet. Han kan ikke fordype sig i attester i denne folkestimmel. Han tar bare inn de som er nærmest. - Livets sjansespill i vår tid.

Boken puttes i lommen. Et snes mann får imorgen lov å gå gjennem porten inn i «Kanaaen». Folkemassen står tilbake, atter idag et brustent håp. Harde bitre ord faller, ord der finner gjenklang ute i massen.

Folkemassen trekker sig tilbake, ingen flere muligheter idag, kanskje imorgen - bare et håp -.

Andre dags morgen samme trengsel. Nye ansikter iblandt, en del har falt fra, mistet håpet og troen på arbeide. Dagen går, ingen inntatt - samme tredje dag. Håpløst.

Dag efter dag like «forbannet». Hjemover igjen».

I Eidanger vakte det atskillig harme at bygdas egne ikke hadde lettere for å komme inn på anleggene på Herøya enn andre. Herredsstyret mottok flere klager på grunn av dette. Det tok også selv saken opp. I et møte 6. mars opplyste arbeidsledighetskomiteens formann at av de 550 mann som nå arbeidet på Herøya, var ikke mer enn 150-60 fra Eidanger. Komiteen hadde ikke klart å utrette noe større. Norsk Hydro hadde gitt beskjed om at tilstrømningen av arbeidskraft til Herøya var for stor. For framtida måtte derfor inntagelse ordnes ved rekvisisjon. Arbeidsledighetskomiteen hadde rettet seg etter dette, men likevel hadde det vist seg at på Herøya var konkurransen fri. De som stod først i køen, ble først inntatt. Av flere representanter i herredsstyret ble det reist tvil om Norsk Hydro hadde gått korrekt fram. Gang på gang var det blitt uttalt at Eidanger skulle være fortrinnsberettiget når det gjaldt inntak av arbeidskraft på Herøya. Herredet burde kan hende sette strammere betingelser.

Å sette hardt mot hardt ble etter hvert fristende for kommunen, også fordi herredsstyret, stikk i strid med alle forventninger, ble nødt til å gi nye store bevilgninger til nødsarbeid, samtidig med at anleggsarbeidet på Herøya foregikk. Sjansen til å prøve å sette strammere betingelser overfor Norsk Hydro, kom da selskapet i september 1928 søkte om konsesjon på drift av kalksteinsbruddet ved Kjørholt, samt anlegg av taubane derfra og til Herøya. Etter forslag fra Peder Røe ble det nedsatt en komité som skulle søke juridisk bistand i en del av de spørsmålene det her gjaldt. Det ble hevdet at kommunen da ville stå sterkere og ha større visshet for at utviklingen gikk som den skulle i framtida. «Stiller vi betingelser her idag, gaar det antagelig akkurat som før, at der fra Hydros side ikke blir tatt noe hensyn til dem. Folk rundt om i bygden er av den mening at vi maa gjøre hvad vi kan for at folk herfra skal bli sikret arbeid». Flere talere var enige i dette. Det var ingen mening i at Eidangers egne innbyggere ble holdt utenfor når det gjaldt å få arbeid på Hydro. For galt var det at til tross for at det fantes to store bedrifter i herredet, så måtte kommunen likevel sette i gang nødsarbeid.

Til en viss grad oppnådde herredsstyret sin hensikt ved å utsette konsesjonssøknaden fra Norsk Hydro. Selskapet hadde en rekke møter med den komiteen kommunestyret hadde nedsatt, og også Handelsdepartementet ble trukket inn i forhandlingene. I et lengre skriv erklærte Norsk Hydro seg villig til å fornye den tidligere overenskomsten som herredsstyret hadde lagt fram tilbud om dengang det var aktuelt å forsøke å trekke selskapet til bygda. Folk fra Eidanger skulle bli tilgodesett i så høy grad som mulig ved inntak ved Norsk Hydros bedrifter i bygda. Et par viktige unntak som senere skulle spille en stor rolle, ble likevel gjort. Norsk Hydro tok forbehold om at gamle veltjente arbeidere som på grunn av innskrenkninger måtte komme til å bli ledige ved selskapets bedrifter andre steder, skulle ha førsteretten til å få sysselsetting ved anleggene i Eidanger. Likeså var det en selvsagt forutsetning at ledige plasser bare ble besatt med folk som var fullt ut skikket til å utføre det arbeid det dreide seg om.

Den nedsatte kommunale komitéen godtok disse betingelsene, og anbefalte at Norsk Hydro ble gitt konsesjon på dette grunnlag. Dette ble enstemmig vedtatt av herredsstyret den 22. september. Under debatten var det riktignok noe misnøye med at Eidanger ikke hadde fått noe bindende løfte fra Norsk Hydro. Enkelte fant at herredet i det minste burde ha krav på at 50% eller mer av dem som ble tatt inn ved selskapets anlegg i bygda, skulle ha hjemstavnsrett i Eidanger. Andre mente derimot at det var rimelig at Norsk Hydro først fant å måtte beskytte sine gamle faste arbeidere. Det var neppe mulig å komme videre eller oppnå noe mer. Dersom ikke Norsk Hydro og kommunen gjensidig hadde tillitt til hverandre, så var det forbi med alt sammen.

Den forholdsvis velvillige holdningen kommunestyret nå tok overfor Norsk Hydro, hadde sin grunn i at alt mens konsesjonsforhandlingene pågikk, hadde selskapet i betraktelig større grad enn tidligere tatt inn Eidanger-folk ved anleggene i herredet, og dette fortsatte det med. Etter hvert som anleggsvirksomheten høsten 1928 og våren og sommeren 1929 ble utvidet, ble stadig flere folk fra bygda tatt inn. I august 1929 var av en samlet arbeidsstyrke på Herøya på om lag 1300 mann cirka 400 hjemmehørende i Eidanger. Flertallet av de øvrige arbeiderne var fra distriktet rundt om. Advarsler til folk langveis fra mot å søke jobb på Herøya var nå sendt ut. Folk i Nedre Telemark hadde fortrinnsrett til å bli antatt.

I Eidanger hjalp de. store inntakene av folk som etter hvert fant sted på Herøya, godt på arbeidsløsheten. Høsten 1928 sank den betraktelig, og etter en forbigående oppgang våren 1929, forsvant den nesten helt sommeren og høsten samme året. Stemningen blant folk tok til å bli optimistisk. På Heistad var det en som skrev et lyrisk lite utbrudd om de gode tidene som nå så ut til å komme: «Vinteren staar for døren. Innhøstningstiden er vi nu ferdig med. Her er markens grøde kommet vel i hus. Det har slaat bra til paa jorda iaar, og det betyr full og god matbu for bonden. Arbeide er her nok av for dem som vil arbeide. Ingen lider nød og mangel. Og ikke er der vel noen som behøver aa tenke med gru paa vinterens komme».

På selve Herøya gikk arbeidet under ingeniør Gjestlands ledelse hele tida raskt for seg. Hele området ble planert ut. Skogen ble hogd ned, og bergknauser sprengt bort. Veier og broer ble bygd. Provisorisk elektrisk kraftoverføring, med transformatorstasjoner og fordelingsanlegg ble reist. Det ble sørget for telefon, provisoriske verksteder, kompressorhus o.s.v. Kaianlegget ble anlagt med 700 meters lengde. Arbeidet ble overdratt firmaet Ingeniør F. Selmer. Kaia ble bygd 12 meter bred, med to jernbanespor og med kranspor. I tilslutning til kaianlegget ble det store hovedlageret for ferdige produkter bygd. Det var en 225 meter lang bygning som dekket 24 000 kv.meter og rommet 150 000 tonn salpeter. Stort var også ammoniakklageret, der ammoniakken fra Menstad skulle oppbevares. Det bestod av åtte sylindriske lagertanker, som hver rommet 50 kubikkmeter. En liten dokk ble bygd, der lekterne fra Menstad ble sluset inn og stod på to sviller etter at vannet var tømt ut. Selve fabrikkanlegget skulle i første omgang baseres på opparbeidelse av 40 000 tonn rent kvelstoff til cirka 250 000 tonn 15,5% kalksalpeter årlig. En mindre fabrikk måtte også bygges i forbindelse med dette for opparbeidelse av restgassene til natronsalpeter. Elektrisk kraft trengtes i store mengder. Da prisen på kraft fra Nore ble funnet for høy, besluttet Norsk Hydro å bygge en kombinert kraft- og varmesentral på Herøya. Et kjeleanlegg med tre kjeler for 40 kg trykk ble reist. Det hadde en dampproduksjon på maksimalt 22 tonn i timen. To 7000 HK-dampturbiner ble installert, og et meget driftssikkert anlegg kom i stand. Vannforsyningen ble ordnet ved bygging av et trykkvannsanlegg med uttak fra Mjøvann i Oklungen. En rørledning på hele 18 km ble lagt derfra og ned til Herøya.

Til produksjonen av kalksalpeter på Herøya og Rjukan var det nødvendig med en langt større tilførsel av kalkstein enn tidligere. Fra før av hadde Norsk Hydro blant annet kalksteinsbrudd ved Eikstrand i Bamble. Skulle det fortsatt være i drift, måtte selskapet gå over til maskindrift. Lektertrafikken til og fra Menstad måtte dessuten økes i et veldig omfang. Dette ville bli en tungvint transport. Norsk Hydro kjøpte derfor i stedet retten til å ta ut stein i Kjørholtfjellet i Eidanger. Store mengder kalkstein av god kvalitet fantes der. Kompressorstasjon, knuseri, verksteder, kontorer og annet ble reist ved stedet, og taubane til Herøya ble anlagt, slik at kalksteinen kunne transporteres lettest mulig.

Under hele denne anleggsvirksomheten som Norsk Hydro satte i gang i Eidanger, hersket et øredøvende liv. En journalist fra «Dagbladet», Oslo, ga en skildring av hvordan det var å komme til Herøya i mars 1928. Planeringsarbeidet holdt da på for fullt.

«Midt i marsnattens kullsorte innfatning ligger Herøya som en gnistrende diamanttiara, tusenvis av elektriske buelamper dingler over arbeidsplassen, lysene skjelver og sitrer for øinene, hele øya er et flammende elektrisk kjempebaal, en kolossal arbeidets Luna Park. Ut av lyshavet trenger en summende dur, av motorer som stønner og sliter, av dynamoer som synger mens de arbeider, av slegge som slaar mot sten, av bor som eter i fjell. Og langt ute mot Frierfjorden slaar hvite glimt tilværs, og vinden fører de dumpe knall fra fjerne dynamitteksplosjoner innover mot land.

Det har sin egen forunderlige charme aa famle sig frem gjennern løpegraver, minehuller og smale skinner i et svært arbeidsfelt. Paa alle kanter er folk i virksomhet, fremmede lyder som man ikke kan definere, strømmer inn paa en, man finner uventede huller aa snuble i, raslende miniatyrtog med motorlokomotiv foran og lange vognrekker med sten og lere paa slep dukker op i svingene, farer forbi og forsvinner hen over skjulte sidespor, langt borte brøler en eller annen en hes og merkverdig opsang, og et taktfast kor faller av og til inn i omkvedet Ah-hoi - aa-hoi».

Like ved siden av mig begynder plutselig et luftbor aa arbeide. Det drønner og knepper som et vanvittig maskingevær, det svære staalbor skjærer i stenen saa luften dirrer, og støvet staar som en graahvit røk over borehullet. Mannen som borrer henger over maskinen, han klorer sig fast med hender og knær, og hele kroppen rister under den komprimerte lufts veldige trykk. Jeg kan se hovedledningen paa luftkompressoranlegget, et svært jernrør paa tykkelse som et passelig menneskelaar, det gaar tversover øya fra maskinene i utkanten av feltet, og fra hovedledningen stikker mindre rør ut til alle kanter. jeg kan høre borrenes infernalske helvedeslarm overalt. Jeg kravler møisommelig op av den dype gaten jeg gaar i, reiser mig op paa brystvernet, og ser mig omkring. Da buldrer en harsk stemme etsteds inne i mørket - «Ligg unna der borte for helvete!!» Jeg gjør et forskrekket baklengs hopp og lander paa ryggen i grøften. I det samme smeller det - et kort hvasst glimt slaar op paa den andre siden av vollen, der gaar en svak skjelven gjennera brystvernet, og en sprut av smaasten og jordklumper fyker tilværs.

Det er karene i sidegaten som gjør borehullet klart til salvesprengningen kl. 11, for aa faa plass til hovedladningen sprenger de gjerne med liten ladning ut en gryte i minehullet stort nok til aa rumme de 5-6 kg som skal til for aa faa fjellet til aa flytte sig. Det kaller de aa «brenne borehullet» -.

- Det er optil 600 mann i virksomhet paa Herøya nu. De arbeider nesten døgnet rundt i skift. Klokken 6 om morgenen rykker første gjeng inn og holder det gaaende ustanselig, bare med ½ times frokostpause til kl. ½3. Annet skift - driver paa fra ½3 til 11. Tempoet er saa vanvittig imponerende, at en nekter aa tro paa det en ser med egne øine.

Da Hydros ingeniører i de første dagene av februar rykket inn paa øya i spissen for arbeiderhæren, laa det et solid lag av beinhaard tele i jorden, tett granskog dekket sydenden, og over hele feltet laa et tykt skall av sne og is.

Det blaaste, snedde og regnet som om naturen selv vilde nedlegge en bestemt protest mot industriens invasjon, den slo fra seg med nebb og klør.

Arbeiderne satte rygg mot uværet og gikk igang. Paa 10 korte dager var skogen vekk, folkene delte sig i lag, hundrevis av økser klang taktfast mot granleggene, trærne gikk overende i lange geledder, stokkene blev kvistet og flekket efterhvert, og kjørt bort for aa gjøre nytte. Trærne stod godt og trygt paa rot om morgenen, om kvelden var de blitt til fullt ledige broer og barakker.

Alle knauser og knatter i terrenget er sprengt vekk, undtagen en i utkanten av feltet, hvor dynamittlageret ligger paa toppen.

Øya ser idag ut som et lite stykke Flandern fra 1917 hvor granatene har rotet jorden op, og de fiendtlige armeer har gjort alt til kaos.

Folkene har selvfølgelig forlengst satt krigens navn paa denne arbeidets slagmark. Der er Østfronten, og paa den andre siden der hvor entreprenørfirmaet Selmers folk arbeider med de store kaianlegg, ligger Vestfronten.

Det er et anselig sprengningsarbeid som endda staar igjen før fabrikkbygningene kan begynne aa gro op paa Herøya. Det er omkring 12 000 kubikkmeter som skal mineres vekk, daglig gaar det med mangfoldige hundre kilo dynamitt, og foran hvert arbeidsskift gaar de store salvesprengningene av stabelen. Da kryper alt levende i skjul bak brystvern og barakker. 20-25 mineskudd gaar paa en gang, rutene klirrer paa «Roligheten», og Porsgrund hopper i sengen -.

De fleste av arbeiderne er forresten folk som saa aa si er vokset op sammen med dynamitten, de vet nøiaktig hvad man kan tillate sig overfor sprengstoff. En hel del av dem har før hatt sitt arbeid paa Rjukan, de er vante fjellfolk. Siden arbeidet ble aapnet, er det ikke hendt en eneste ulykke paa Herøya.

Klokken nærmer sig 11, om noen minutter skal 20 lunter tendes, blaa fresende flammer skal langsomt krype gjennom borehullenes miniatyrtunneler inn i de 6 kilos ladninger. Folkene gaar i lange geledder gjennem gatene med svære telefonstolper og bustede faskiner over skuldrene, minehullene dekkes til, luntene strekkes ut og gnis godt med fett.

5 minutter igjen. I flokkevis strømmer arbeiderne ut av feltet for aa søke dekning, bare en mann fra hvert lag blir igjen derute for aa tenne lunten. Skytebasen har tatt post bak opsynsskurets aapne dør, han venter med klokken i haanden paa at ilden skal begynne. Der siger en egen underlig spenning ned over oss allesammen, ingen snakker, alle holder pusten og venter.

Luntene er tendt, innover øya kommer karene i smaatt trav, de løper med hendene i været som soldater der har overgitt sig, og alle brøler i kor det tradisjonelle varskorop.

«Varsko hæ,-ær! Lunta bræ-ænn».

Saa begynner kanonaden. Det er som om et helt batteri av sværkalibrede kanoner ligger inne paa «Roligheten» og peprer øya med granater. Landskapet formelig hopper derute, jordhauger løfter sig i luften, svære sten og kaskader av jord og sand spruter høit mot den svarte himmel, hissige smell faar luften til aa skjelve, hvasse ildglimt skjærer mørket i smaabeter, de dinglende lamperekker duver under dynamittens voldsomme lufttrykk, og tykk graagul kruttaake bølger som et belte av giftig gass over hele feltet. Paukeslagene faller tett i dette nattlige ildorkester, skudd paa skudd braker, ekkoet ruller i aasene bak oss og flyter som fjern torden utover Frierfjorden. Saa langt jeg kan se ligger øya som et bredt baand av rykende kratere!»

De mange anleggsarbeiderne som jobbet på Herøya var det ikke få som forsøkte å slå mynt på. Den ene søknaden etter den andre korn inn til herredsstyret fra folk som hadde tenkt å åpne spiseforretninger, kiosker, skytebaner eller kino. Kommunestyret avslo nesten alle sammen. Temmelig konsekvent fulgte det lensmannens innstilling, som gikk ut på at bare enkelte innenbygds personer med rent rulleblad skulle få tillatelse til å åpne kafévirksomhet eller liknende på Herøya.

Noen forlystelsesbuler, skytebaner eller kinoer var det ingen grunn til å sette i gang. Arbeiderne på Herøya skulle ikke bli fralurt pengene sine. Det kunne dessuten bli urolig nok derute likevel.

Fagbevegelsen kom meget tidlig i gang på Herøya. Ikke stort mer enn en uke etter at anleggsvirksomheten hadde begynt, ble Herøya arbeidsmannsforening, tilsluttet Norsk Arbeidsmandsforbund, stiftet. Som formann ble valgt den gamle veteranen fra Øvre Eidanger Arbeiderparti, Thv. Nilsen, Grønli. På det tidspunktet da foreningen ble opprettet, lå lønna på Herøya på kr. 1,15 i timen for dagarbeidere og 90 øre timen i forskudd for akkordarbeid. Noen fast lønnsoverenskomst fantes ikke. Arbeidsmannsforeningen satte seg derfor straks i sving for å få lønningene tariffestet. Tarifforhandlinger kom i gang, men de gikk ikke lett. Norsk Hydros representant kom til og med med direkte trusler mot foreningen: «- Vi har hittil arbeidet uten overenskomst, og det akter vi aa fortsette med. Det er folk nok som vil ha arbeide». Fremste tvistepunktet var at Norsk Hydro krevde lavere lønn på Herøya enn på Rjukan, der selskapet hevdet at leveomkostningene var større. Til slutt måtte Herøya arbeidsmannsforening gå med på dette kravet for å få en ordnet overenskomst. Timelønna ble i gjennomsnitt satt 4 øre lavere enn den på Rjukan. Avtalen gjaldt bare for de egentlige anleggsarbeiderne. Fag- og spesialarbeiderne stod ikke som medlemmer av arbeidsmannsforeningen, men dannet egne særskilte grupper, tilknyttet sine respektive fagforbund. De hadde egne avtaler med Norsk Hydro. Heller ikke de kom alltid i stand uten etter kamp. I juni 1929 la rørleggerne ved anleggene på Herøya, cirka 70 mann, ned arbeidet. De krevde egen tariffavtale i samsvar med de satsene som gjaldt i Oslo. Etter en kort streik fikk de dette kravet i det store og hele innrømmet.