Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Arbeidsløshet og tunge år

av Harald Hals

De gylne tidene som verdenskrigen hadde skapt for næringslivet, skulle ikke vare lenge. Alt ved slutten av krigen viste de første svakhetstegnene seg, uten likevel foreløpig å gi seg merkbare utslag. Men i løpet av høsten 1920 og våren 1921 inntrådte nedgangen for alvor, og den kom til å bli langvarig. En ustabil pengeverdi som forårsaket sterkt vekslende priser, bidrog sitt til dette. Bedre ble det ikke da kroneverdien fra og med 1925 og fram til 1928 atter ble drevet opp i pari kurs. Det vil si at den fikk igjen samme gullverdien som den hadde hatt i 1913. Folk som hadde stiftet gjeld under krigen og de første etterkrigsårene, da kroneverdien stadig sank, ble dermed sterkt rammet, fordi de nå måtte betale langt mer tilbake enn opprinnelig beregnet. Samtidig sank prisene meget sterkt, noe som førte til at hele næringslivet fikk mindre inntekter, og i betraktelig grad måtte redusere sin virksomhet.

Hele denne utviklingen var landsomfattende og ikke spesiell for Eidanger, men bygda fikk fullt ut føle virkningen av den. Lite hjalp det herredet at det hadde et forholdsvis allsidig næringsliv. Både industri, skogbruk, landbruk og skipsfart ble rammet av krisen.

Ikke minst gjaldt dette Dalen Portland-Cementfabrik. Med krisen inntrådte svært vanskelige avsetningsforhold for denne bedriften. Byggevirksomheten var liten, og det ble derfor ikke omsatt mye sement. Det var dessuten vanskelig å konkurrere med utlandet. Det viste seg nå at det var svært uheldig for Dalen Portland at bedriften var blitt grunnlagt under høykonjunkturen som verdenskrigen hadde skapt. Omkostningene under anleggs- og den første produksjonstida var langt høyere enn de ville vært i mer normale tider. De store lån dette hadde forårsaket, skulle nå betales tilbake, samtidig som avsetningsmulighetene svant inn.

Man forsøkte å bøte på dette ved at sementindustrien i hele landet delte produksjonen mellom seg i kvoter. Christiania Portland fikk 50% av den samlede omsetningen, Dalen Portland 32% og sementfabrikken Norge ved Drammen 18%. Sistnevnte fabrikk ble senere kjøpt opp av Dalen Portland.

Kvotefordelingen mellom de forskjellige sementfabrikkene hjalp tross alt ikke mye. Skulle Dalen Portland kunne produsere til konkurransedyktige priser, måtte en omfattende rasjonalisering til. Ledelsen mente det også var nødvendig å redusere lønningene. Etter dens oppfatning var de altfor høye i forhold til det samlede prisnivået for øvrig, og bedriften hadde ikke i lengden råd til å utbetale dem.

Direktør Holter foresatte seg å rydde opp i alt dette. Han nedla utvilsomt i kriseårene fra 1920 av og utover et stort arbeide for å redde bedriften, og han la ikke skjul på hvilke retningslinjer dette burde foregå etter. Arbeidsstokken måtte innskrenkes, og produksjonen måtte foregå mest mulig maskinelt, for bare på den måten kunne omkostningene gå ned. I samsvar med dette ble det fra cirka 1920 av og utover foretatt store moderniseringer på Dalen Portland. Særlig omfattende var de i årene 1924 til 1925. Det ble da anlagt ny lastekai der selv de største skip kunne legge til. I forbindelse med kaianlegget ble det bygd et arrangement med løpende bånd. På dem gikk sementsekkene så å si direkte fra pakkemaskinene til skipslasterømmene. I 1925 ble steinbruddet modernisert og omlagt. Moderne knuserverk og dampskuffer avløste sleggene.

Alt dette fikk etter hvert den ønskede virkning. Dalen Portland kunne klare seg med færre arbeidere, mens produksjonen samtidig tok til å stige betydelig. I 1920 lå den på 400 000 fat, og arbeidsstyrken var 450 mann. I 1923 var tallet på arbeidere sunket til 400 mann, men produksjonen hadde steget til 657 000 fat. I 1925 var den økt til 815 000 fat, mens arbeidsstyrken var redusert til 225 mann.

Direktør Holters bedriftspolitikk som satte så mange arbeidere utenfor, og som dessuten var ledsaget av stadige lønnsreduksjoner for de gjenværende, foregikk naturlig nok ikke uten motstand. Kampen ble ledet av fagforeningen.

Etter at anleggstida var slutt, og Dalen Portland hadde begynt med regulær produksjon, skiftet Dalen Anlægsarbeiderforening navn til Dalen Arbeiderforening. Ved opprettelsen av Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund i 1923 kom fagforeningsvirksomheten ved bedriften inn i nye former. De forskjellige faglige gruppene der sluttet seg sammen til en fellesforening, Dalen Cementindustriarbeiderforening, tilsluttet Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund som avdeling nr. 46. Dens første formann var Ole Danielsen, nestformann Gustav Hill og sekretær Johan Lundsholt. Foreningen var dannet etter mønster av den såkalte industriforbundsformen, som gikk ut på å slutte samtlige arbeidere ved den enkelte arbeidsplass sammen til en hovedforening, tilsluttet et bestemt industriforbund, i stedet for å la dem stå innbyrdes splittet i en rekke forskjellige fagforeninger. En mente da å oppnå at de ansatte ville stå atskillig sterkere i forhold til bedriftsledelsen enn før. Samtidig ville også at selve fagorganisasjonsapparatet bli atskillig mer praktisk. For arbeiderne ved Dalen Portland holdt nok dette stikk. I kriseårene som kom, kan det nok hende de ville ha blitt enda hardere rammet dersom fagforeningsformen hadde vært en annen.

Konfliktene som Dalen Cementindustriarbeiderforening kom ut i på grunn av bedrif tens lønns- og rasjonaliseringspolitikk, var lange og harde. Mellom 1920 og 1926 gikk sammenlagt 42 uker tapt på grunn av streik i forbindelse med tariffrevisjonene. Arbeidsnedleggelsene oppstod alltid fordi bedriften av økonomiske grunner krevde redusering av lønnene i en så stor grad at arbeiderne ikke fant å kunne gå med på det. I 1921 forlangte Dalen Portland 15% lønnsnedslag. En streik som da brøt ut, varte i to og en halv måned. Resultatet av den ble at partene kom overens om at lønnsnedslaget skulle innskrenkes til 12½%.

Aret etter var forholdene for sementindustrien enda vanskeligere. Dalen Portland ville da ha et lønnsnedslag på 30%. Ny streik oppstod. Til slutt ble kretsmeklingsmannens forslag om en lønnsreduksjon på 17½% godtatt av partene.

I 1923 var det bedriften som først gikk til arbeidsnedleggelse. Den sa opp sine arbeidere da de ikke ville gå med på nye store lønnsnedslag. Etter forhandlinger ble et nytt forslag fra kretsmeklingsmannen, som atter tok omtrent midt på treet, godtatt av partene.

I 1924 begynte prisnivået å stige litt igjen. Etter forhandlinger fikk da arbeiderne ved Dalen Portland et lønnstillegg på 20 øre. Året etter ville de ha 40-45 øre, men resultatet ble 15 øre. Selv dette var i overkant av hva Dalen Portland mente bedriften hadde råd til. Direktør Holter sa da også fra om dette.

«Stillingen er nu saadan, at arbeiderne maa moderere sig. Bedriften er uten sammenligning den der her i distriktet betaler de høieste lønninger. Lønninger som langt mere enn utligner dyrtidsstigningen til idag. Men vi er ogsaa nu naaet til det ytterste. Arbeiderne maa derfor se ganske nøkternt paa saken og avgjøre om de vil beholde hvad de har, de beste lønnsforhold i egnen, eller ogsaa ingen beskjeftigelse ha hos oss. Bedriften kan intet mere yde, og man vil i tilfelle gaa til aa stanse virksomheten inntil forholdene paa den ene eller annen maate forandrer sig».

At det ikke var tomme advarsler direktør Holter kom med, viste seg ved juletider samme år. Fabrikkens ledelse fant da ut at på grunn av kronestigningen, forårsaket av oppskrivningen til pari kurs, hadde den foreløpig ikke råd til å holde det gående lenger. Arbeiderne ble oppsagt, og snart ble det klart at driften ikke ville komme i gang igjen før lønnstariffen var revidert. Denne gangen ble konflikten mer langvarig enn noen tidligere arbeidsnedleggelse ved Dalen Portland. En viss lønnsreduksjon var arbeiderne villige til å gå med på, men direktør Holter mente at de ikke strakte seg langt nok. Tariffen fra 1923, før de siste lønnsforhøyelsene hadde inntrådt, måtte legges til grunn. Stillingen for hele sementindustrien forverret seg snart i den grad at Dalen Portlands direksjon fant at selv dette ble for mye. Den forkastet derfor også Holters forslag. Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund prøvde å få i stand et samlet oppgjør for hele sementindustrien, men dette brøt sammen da arbeiderne på Slemmestad Sementfabrik utenfor Oslo sluttet særavtale på grunn av de fortvilte tidene. Situasjonen var dermed vanskelig også for arbeiderne på Dalen Portland. De grep derfor sjansen da Eidanger herredsstyre etter forslag fra ordføreren, O. P. Grava, oppfordret partene til å komme sammen til frivillig voldgift. Liknende oppfordringer hadde da også kommet fra Brevik og andre interesserte kommuner. Under ledelse av forhenværende generaldirektør i Norges Statsbaner, Rasmussen, ble nye forhandlinger opptatt, og hans forslag ble til slutt godtatt av begge partene. I august 1926 ble konflikten bilagt. Ny tariff ble gjort gjeldende til 1927. Lønnsreduksjonene ble satt til 22-23%, mot 30-40% som opprinnelig var foreslått fra Dalen Portlands side. Minstelønna ble etter dette kr. 1,30, mot tidligere kr. 1,75. I revidert stand ble tariffavtalen senere forlenget til 1931. Dette, sammen med at i 1926 var også de mest vidtgående rasjonaliseringstiltakene fullført, førte til at i resten av 1920-årene var Dalen Portland forskånet for flere store konflikter. Bedriften hadde tross dette fortsatt vanskelige tider, og måtte ofte permittere sine folk og innskrenke driften i lengre perioder av året fordi lagrene var overfylte.

For Eidanger var det utvilsomt heldig at konflikten på Dalen Portland i 1926 var den siste store i bedriftens historie. Herredsstyret hadde god grunn til å be partene komme til forlik dette året, for konflikten var meget merkbar for kommunens økonomi. I budsjettåret 1927/28 viste den skattbare formuen i bygda en nedgang på kr. 550 000, mens den skattbare inntekten minket med over kr. 600 000. Det var dårlige tider i det hele, men som fylkesskattestyret bemerket, skyldtes dette svinnet i ikke liten grad stansen ved Dalen Portland året i forveien. Det tapet kommunen fikk i forbindelse med konflikten ved denne bedriften, rnå så å si utelukkende ha hatt sin grunn i de sviktende inntektene til arbeidere og funksjonærer. Dalen Portland selv betalte på grunn av sin store gjeld nesten ikke skatt. Det samlede beløp som bedriften betalte til kommunen i form av skatt i de første tjue årene av sin eksistens, var cirka 0,15 millioner kroner.

Endel syntes nok at Dalen Portland kunne ha vært en støre inntektskilde for herredet enn tilfellet virkelig var. Det vakte atskillig misnøye at bedriften på grunn av det nære naboskapet til Brevik sysselsatte mange som ikke var bosatt i Eidanger, men hørte til denne byen, Stathelle, Bamble eller Langesund. I en tid da mange var ledige, var dette merkbart for mange Eidangerfolk. De krevde fortrinnsrett ved nyansettelser i bedriften, Følgende avisinnlegg, undertegnet «Arbeidere», var typisk for det mange følte:

«Hvorfor skal Eidangerfolk gaa arbeidsledige, og i tilfelle søke arbeide utenom sin egen kommune, mens utenbygdsboende har fast arbeide her? - Spørsmaalet drøftes mann og mann imellem, og det er man sikkert enig om: Burde ikke arbeiderne innen kommunen, som ogsaa er med og bærer skattebyrdene, ha en rimelig forrett til aa faa arbeide i sin egen kommune? Forutsatt at man har dyktige og kompetente folk til aa utføre arbeide. Og det har man ganske sikkert her i Eidanger».

Også herredsstyret presset på for å få Eidanger-folk fortrinnsvis ansatt ved Dalen Portland. Spørsmål om dette ble blant annet reist i samband med søknad fra selskapet om tillatelse til å utvide det høyspente elektriske anlegget sitt til drift av den nye store steinknuseren. Mot å få lov til dette forpliktet bedriften seg til i størst mulig grad å ta inn folk fra bygda. De utenbygds som arbeidet der, var gjerne arbeidere med lang ansiennitet, som hadde vært i selskapets tjeneste like siden anleggstida. Noen særlige resultater kom det ikke ut av det løftet som Dalen Portland ga herredsstyret. Med rasjonaliseringen av bedriften ble flere og flere arbeidere sagt opp, og oppsigelsene gikk, i samsvar med tariffbestemmelsene, for seg etter ansiennitetsprinsippet, ikke bostedsrettighet. Et forsøk fra Dalen Portlands side under lønnsoppgjøret i 1925 på å la losse- og lastearbeidet bli utført av bygdefolk, hovedsakelig fra Langangen, falt ikke heldig ut. Brevik losse- og lastearbeiderforening hadde tidligere hatt dette arbeidet, og da Landsorganisasjonen oppfattet det som tariffstridig å la uorganisert arbeidskraft ha det, fikk Breviks-stuerne det snart tilbake. Noen andre tiltak for å sikre Eidanger-folk arbeid ved Dalen Portland framfor andre, ble ikke tatt. Følgen var at i 1928 var fremdeles ikke mer enn knapt halvparten av bedriftens arbeidere bosatt i herredet. Mange av disse hadde også opprinnelig vært innflyttere.

For skipsfarten hadde krisen i 1920-årene skjebnesvangre virkninger. Alt under verdenskrigen gikk mange av de gamle seilskutene fra Eidanger og distriktet rundt om tapt. Nå ble de siste liggende i opplag og siden solgt til opphogging. Det ble slutt på de lokale sjøfartstradisjonene. Skuter som hadde spesiell tilknytning til Eidanger og distriktet rundt om, og som folk la merke til som årvisse tegn når de seilte ut om våren og hjem om høsten, fantes ikke mer. Sjøfolk fra bygda gikk ikke lenger ombord på hjemlige skuter, men tok seg hyre på et hvilket som helst skip, gjerne langveis fra. Sjømannsyrket ble nesten som et annet industriarbeid. Den gamle partsreder-formen forsvant også. Med de dårlige skipsfartskonjunkturene som førte til at seilskutene forsvant, var det de færreste som hadde råd til å satse på redervirksomhet. Bygging av moderne motor- og dampskip krevde stor kapital, og i nedgangstider var det ikke mange som hadde det. Redervirksomheten ble konsentrert på færre hender, og det var ikke lenger mange i Eidanger som tok del i den.

Gammel erfaring i bygda sa at når det var dårlige tider for skipsfarten, pleide det gjerne å bli dårlige tider for skogsnæringene også. 1920-årene var ingen unntagelse fra dette. I 1921 utgjorde lasten som ble drevet ut av skogene i Eidanger, bare mellom tredje- og fjerdeparten av tidligere års drift, og prisene var elendige. Stort sett fortsatte de å være det i lange tider framover. Enkelte blaff inntrådte riktignok. I 1922 var avsetningen ganske god på props. Vinteren 1926 var også forholdsvis bra for skogsnæringene enkelte steder i bygda, særlig da i Langangen. Likevel var dette unntak. For det meste var fortjenesten på skogen dårlig til langt ut i 1930-årene. Både for arbeidsfolk og bønder var dette meget følelig. Det gikk ut over så vel fortjeneste som sysselsettingsmuligheter. Ikke minst i et så utpreget skogsdistrikt som Oklungen var forholdene vanskelige. De elendige konjunkturene for skogsnæringene gikk ofte hardt ut over skogsarbeiderne og småbrukerne som bodde der. Bitterheten kunne stundom være stor. I 1926 brøt det ut streik blant Treschows skogsarbeidere i Siljan, og den spredte seg også til hoggerne hans i Oklungen, i alt omkring tjue mann. Årsaken til konflikten var krav om lønnsforhøyelse. Daglønna lå ikke på mer enn 5-6 kroner. Hele aksjonen brøt snart sammen på grunn av streikebryteri. I Siljan førte dette til alvorlige opptøyer, og i Oklungen måtte fløtningen foregå ved såkalte «arbeidsvillige» under politibeskyttelse. Som så ofte når det var lite arbeid å få, viste det seg at enkelte var villige til å arbeide for en lønn som andre anså for altfor lav, og det selv om det ble oppfordret til streik aldri så mye. Forholdene i Oklungen ble ikke bedre på grunn av dette. En oppfordring til herredsstyret fra folk i kretsen like før streiken i 1926 om at det måtte skaffes arbeid, viser både hvorfor streiken kom i stand, og hvorfor den var dømt til å mislykkes. Folk måtte ha noe å gjøre, koste hva det koste ville: «Det skal opplyses at vi i lengre tid har gaatt arbeidsledige og ikke nu ser oss i stand til paa noen maate at skaffe noen fortjeneste. Likeledes har den fortjeneste som vi har hatt i vinter hos Treschow, paa ingen maate vært tilstrekkelig for en families underhold, og som følge derav er vi i gjeld, og noen mer kredit for fremtiden kan ikke paaregnes».

For landbruket var den økonomiske krisen like ille som for skogen. I det store og hele falt landbruksproduktene sterkt i pris. I hele landet regnet under ett ble det antatt at de sank 10-20% mer enn de varer bøndene var nødt til å kjøpe. Sammen med den sviktende avsetningen på skogsprodukter gjorde dette at mange gårdbrukere også i Eidanger kom til å sitte hardt i det. Den økonomiske krisen fra 1921 av og utover rammet så mye mer ettertrykkelig fordi mange i de gode tidene under verdenskrigen og like etter hadde tatt opp lån i håp om at det med de gode inntektene de nå hadde, skulle være en grei sak å betale dem tilbake. Så ble ikke tilfelle. Da krisen kom, ble det vanskel.g å klare renter og avdrag på lånene, og særlig ille ble det da kronen igjen ble gullfestet i pari. Enkelte ble nødt til å gå fra gård og grunn, og mange flere var truet.

Med de synkende prisene på skogs- og landbruksprodukter sank også eiendomsverdiene i bygda fra de store høydene de var drevet opp i under krigen. Enkelte spekulanter stod klar til å utnytte dette til å kjøpe opp skog i håp om at tømmerprisene atter ville stige. For å motvirke dette vedtok herredsstyret i 1923, etter forslag fra Peder Røe, at grensene for eiendomsinnkjøp uten konsesjon for innenbygds folk skulle settes til 1000 mål, i stedet for tidligere 5000 mål, og for utenbygds folk til 100 mål. Under ordskiftet redegjorde Røe klart for hva som lå til grunn for at denne begrensningen burde innføres: «Jorden for gaardbrukeren er en national sak av største betydning. At de som vil ha jord og arbeide paa den ogsaa bør ha skogen, som er en livsbetingelse for at eksistere og bli selvhjulpen, er en selvfølge. - Dette er ikke tvang, men en beskyttelse for gaardbrukerne, at herredsstyret kan ha kontrol, og paase at ikke større arealer kommer formeget paa enkelte hænder, og at eiendommene ikke blir gjort skogløse».

Noen tid senere viste herredsstyret at det aktet å sette noe inn pa at de nye konsesjonsbestemmelsene ble respektert. I 1925 ble Bergseterskogen, om lag 700 mål, utlyst til salg av ingeniør Finn Ramberg, som da eide den. Skogspekulanten Carl Lunde sa seg villig til å kjøpe den. Spørsmålet kom opp i herredsstyret om ikke kommunen i stedet burde erverve skogen for å bevare den for bygda. En komité ble nedsatt, og den rådde til dette, da det var eneste måten å hindre at skogen kom ut på spekulasjon, og det kunne bli vanskelig for den nåværende eieren dersom han ikke fikk solgt den. Ble Lunde nektet konsesjon uten at kommunen foretok seg noe mer, ville skogen i alle tilfelle bli stykket ut og uthogd. Enden ble at herredsstyret nyttet forkjøpsretten sin og overtok Bergseterskogen for 34 000 kroner. Fra tidligere hadde kommunen et par andre mindre skogstykker som hadde fulgt med Bjønnes, da herredsstyret kjøpte den i 1917, og som ikke var blitt frasolgt sammen med gården igjen. I 1928 overtok herredet dessuten Heiskogen, som i nord løp parallelt med Bergseterskogen. Den kostet 12 000 kroner. Kommunens samlede skogsareal ble dermed bortimot 1400 mål. Det var til dels noe av den beste skogen i herredet som på denne måten ble unndratt videre spekulasjon.

Om de konsesjonsbegrensningene kommunestyret fastsatte i 1923 hadde noen virkelig virkning, bortsett fra de skoginnkjøp herredet selv foretok, er vanskelig å si. Det ser ut til at skogspekuleringen i 1920-årene ikke ble så stor som fryktet. I stedet for at skogen ble solgt til utenbygdsfolk, later det tvert om til at den i meget stor grad gikk tilbake på innenbygds hender igjen. I noen grad skyldtes nok dette innflytning av opprinnelig utenbygds skogspekulanter, som hadde eiendommer i herredet. Vanligere var det likevel at utenbygds jobbere og forretningsmenn, etter at skogen i Eidanger var blitt uthøgd under verdenskrigen og de aller første etterkrigsårene, ikke fant det formålstjenlig å sitte med den i krisetidene som fulgte. I stedet solgte de den, ofte i småparter, tilbake til innenbygds folk igjen. Både konsesjonsbestemmelser og kapitalmangel forhindret salg av større skogvidder til enkeltpersoner. I hvor høy grad skogen atter kom til å bli overtatt av Eidanger-folk, er imidlertid vanskelig å si på grunn av mangelfull tidligere statistikk. Først fra 1929 finnes sikre oppgaver over skogvidden og eiendomsforholdene angående skogen i bygda. I alt hadde da herredet 86 212 mål produktiv skog. Av dette satt innenbygds eiere med 71 356 mål, utenbygds eiere hadde 9 416 mål, staten eide 1 136 mål, og stiftelser, selskaper og liknende hadde 3 301 mål. Samlet antall skogeiendommer var i alt 250. De var for det meste små. 93 skogeiendommer var under 100 mål, 109 mellom 100 og 500 mål, 31 mellom 500 og 1 000 mål, og bare 17 eiendommer lå over 1000 mål i skogvidde. Av disse siste var 12 på innenbygds hender. Den største av alle skogeiendommene i bygda var den som tilhørte Treschow, og som lå i Oklungen. Alt i alt var den på cirka 5 000 mål.

Erfaringene fra tidligere tider gjentok seg også når det gjaldt istrafikken. Den var fortsatt ikke så avhengig av de dårlige konjunkturene som rammet det øvrige næringslivet, men fulgte sin egen kurs. Etter å ha ligget helt nede under verdenskrigen, tok iseksporten seg noe opp i 1920-årene igjen. I 1921, samme året som etterkrigskrisen for alvor begynte å gjøre seg gjeldende, var isprisene ganske bra. Nye ishus ble bygd, og forfalne satt i stand. Noe dårligere gikk det de etterfølgende tre årene, men vinteren 1925 steg på nytt isen høyt i kurs på grunn av mildvær ute i Europa. For første gang på 28 år ble is skåret i Oklungen, og likeledes var det stor issjau i Bjørkedalen. Fra Bergsbygda ble det også skipet mye is. En stor del av den ble der skåret i Røradammen, og derfra gikk en stor renne ned til Eidangerfjorden, der isen ble lastet ombord i ventende skip med det samme. Mange folk var med på dette arbeidet. Både kvinner og barn deltok og tjente en bra daglønn.

1925 var det siste store isåret. Enkelte blaff i iseksporten var det også i 1927, 1931 og 1933; siste året ble atter is skåret i Oklungen. I det store og hele tok tross dette næringen til å gå tilbake for alvor. Den spilte ikke lenger noen særlig rolle for bygdas økonomiske liv. Nesten helt opp til annen verdenskrig ble det likevel eksportert is. I 1930-årene gikk isen for det meste fra Langangen til Nederland. Morten Svensson, en sønn av Sam. Svensson, hadde etablert seg i den hollandske fiskerbyen ljmulden, og drev der isimport i samarbeid med noen nederlendere. Men importen gikk stadig ned. Årsaken var for en stor del at isprisene i Norge ble satt altfor høyt, slik at nederlenderne fant det mer lønnsomt å produsere kunstig is i stedet. Omkring 1938-39 var isutførselen fra Eidanger praktisk talt slutt.

Så lenge den varte, hadde likevel istrafikken, i likhet med i gamle dager før verdenskrigen, vært til en viss avhjelp av arbeidsledigheten, særlig om vinteren. Det forslo bare ikke. De dårlige tidene i næringslivet for øvrig skapte på nytt et meget alvorlig arbeidsledighetsproblem. En kommunal arbeidsledighetskomité var blitt opprettet alt i 1914, men under krigen hadde den hatt meget lite å gjøre. Fra høsten 1918 av og utover tok derimot de første ledige til å melde seg, og etter at den økonomiske etterkrigskrisen for alvor hadde inntrådt, ble det stadig flere av dem.

Å gi nøyaktige tall på de arbeidsledige i bygda er vanskelig. De oppgavene som finnes over ledigheten i Eidanger i 1920-årene, er meget mangelfulle. En god del ledige meldte seg aldri til arbeidsledighetskomiteen, mens på den annen side ønsket om å oppnå understøttelse av ett eller annet slag, kunne få andre til å si seg arbeidsløse uten at de egentlig var det. Som i tidligere tider fantes det også en god del sesongarbeidsløshet, og de som ble rammet av dette, gikk ofte i det lengste og håpet på nytt arbeid i skogen, i landbruket eller med issjauen, før de fant det nødvendig å gå til ledighetskomiteen. Oppgavene over arbeidsløshet nedenfor er derfor bare minstetall, og må tas med alle forbehold. I virkeligheten har nok ledigheten vært langt større. Opplysninger mangler fullstendig for enkelte år, og for andre viser de arbeidsløsheten bare i enkelte strøk av bygda. Det som går klart fram, er hvordan ledigheten kunne svinge fra den ene årstid til den andre.

Tall meddelt i herredsstyret over arbeidsledighet i Eidanger 1920-1927:

Et sikrere bilde av arbeidsløshetens virkninger gir kan hende talloppgavene over personer som på en eller annen måte ble avhengige av fattigvesenet. Ledigheten førte til at etter hvert ble slett ikke så få nødt til å søke hjelp. Tallet på fattigunderstøttede utover i 1920-årene steg derfor betraktelig, slik det framgår av nedenstående oppgave hvor innlagte på Mule ikke er medregnet:

Særlig tallet på midlertidig understøttede gikk som det sees, betraktelig opp fra 1921 til 1927. Det var denne kategorien som i første rekke direkte ble rammet av arbeidsløsheten. I tider da ledigheten var stor, kunne knappheten i enkelte hus på ved, mat og klær av og til være så stor at fattigvesenet måtte tre støttende til med et lite bidrag. Meningen var at det bare skulle gis som en engangsforeteelse, men det ble ikke alltid med det. For enkelte ble det etter hvert så vanskelig å få arbeid at de ble nødt til stadig å gå til fattigkassa for å søke hjelp, særlig dersom de hadde stor familie. Også tallet på fast understøttede steg på denne måten mellom 1921 og 1927.

Nå skulle en trodd at alt dette ville få fattigbudsjettet til å stige, men så var ikke tilfelle. Etter at krisen satte inn, sank det tvert om utover i 1920årene ganske betraktelig. Delvis hadde dette sammenheng med at kronen etter hvert ble skrevet opp i pari kurs. Folk kunne, omregnet i nominell pengeverdi, klare seg med mindre understøttelse. Før krisen satte inn, var kommunen tross dette langt mer raus med bevilgninger til fattigvesenet enn den ble senere. Den samme historien som tidligere gjentok seg. I gode tider, da inntektene fløt rikeligere inn, bevilget he rredsstyret langt mer til fattigvesenet enn i dårlige. Etter at den økonomiske etterkrigskrisen hadde satt inn, gjaldt det å få utgiftene ned. Til tross for at antallet understøttede steg, sank derfor fattigbudsjettet etter hvert ganske betraktelig, og det langt mer enn oppskrivningen av kronen til pari kurs skulle tilsi. De fattigunderstøttede fikk derfor hver for seg langt mindre hjelp enn de hadde hatt tidligere. Følgende oversikt over fattigbudsjettene fra 1920/21 til 1927/28 gir et bilde av utviklingen:

Det var ikke bare rent økonomiske grunner til at kommunen var forbeholden når det gjaldt fattigbudsjettene. Det hersket alminnelig enighet om at det var bedre at folk søkte å skaffe seg arbeid enn at de skulle gå på forsorgen. Dette ble fortsatt regnet som en skam, og mange kvidde seg i det lengste for å søke hjelp, selv om de satt aldri så hardt i det. Folk var fremdeles ikke vant til at det offentlige tok seg av en, uten at en selv hadde en slags skyld i det. En gammel arbeider sa om dette: «Det var en annen innstilling dengang. Folk skulle sørge for seg selv, og ikke presse på stat og kommune».

For å unngå at friske og sunne folk som var rammet av arbeidsledigheten, skulle falle fattigkassa til byrde, satte kommunestyret i gang nødsarbeid. Det ble gjort alt høsten 1918, og særlig i første halvpart av 1920-årene var det en del av det. Arbeidsledighetskomiteen anviste mange ledige arbeide i skogen, mens andre ble sysselsatt i grustaket ved Eidanger stasjon. Det mest ettertraktede var likevel veiarbeid, for det var best betalt. Mens, det under verdenskrigen da veibevilgningene hadde vært ganske store, hadde vært vanskelig å få nok folk, ble det na* hard konkurranse om å komme med på vei,arbeidet.

Opp til 1925 ble slett ikke så få veier bygd eller utbedret. I 1916 ble Kirstibakken ved Klevstrand omlagt. I 1921 ble det omlagt eller bygd ny vei ved Kirstibakken-Gunneklev, Jønholtsvingen, Gunneklev-Versvik-Skjelsvik, og Porsgrunn-Flåtten. I 1925 ble Øvaldbakken omlagt. Fra 1919 til 1925 ble dessuten omkring 1500 meter av bygdeveien gjennom Bergsbygda fram til Berg anlagt. Alt dette var arbeider som også staten og fylket ydet bidrag til. Den samlede veilengden kom på 9907 meter, gjennomsnittsbredden var 3,7 meter, de totale anleggsomkostningene kr. 345 868, og av dette betalte kommunen kr. 206 493. På egen hånd, uten bidrag fra noen kant, anla herredet vei fra Solvik til Bjønnes, 1250 meter til et samlet kostende av kr. 24 000, vei på Sandøya, cirka 1500 meter til et samlet kostende av kr. 700, og vei på Heistad, 140 meter til et samlet kostende av kr. 1270. Praktisk talt alt dette ble utført som nødsarbeid.

Utbyggingen av veiene hadde også et annet formål enn bare å la arbeidsløse få arbeid. I noen grad hadde kommunen i alle tilfelle blitt nødt til la foreta seg noe med dem. Det var det stadig økende tallet på biler som var skyld i dette. Etter hvert skjedde et betraktelig omslag i synet på biltrafikkens betydning. Omkring utbruddet av den første verdenskrigen hadde herredsstyret vedtatt å stenge bygdeveiene for all bilferdsel, da det mente de ellers ville bli helt ødelagt. De første årene holdt kommunestyret strengt på at bestemmelsen ble overholdt, og avslo alle søknader om dispensasjon. Dommen var hård over bilistene som ble anklaget for uvettig kjøring. Herman Ramberg stod ikke alene da han talte imot en søknad fra en Skiens-grosserer om tillatelse til å fare med bil ut til landstedet sitt i Bergsbygda. «Det vilde være høist merkværdig om Herredsstyret skulde vilde tillate Automobilkjøring paa en saadan smal Bygdevei. Mit principale Standpunkt er ikke bare det at Veien ikke er skikket for Automobiltrafik, men det er fordi jeg ikke vil være med paa at aapne Bygdeveiene for Automobilkjørsel. Det ser ut som om Landbruket skal belastes med alle mulige Ting til Fordel for andre Ting, i dette Tilfælde de moderne Befordringsmidler». Søknaden ble avslått mot en stemme.

Bilene lot seg likevel ikke stanse, og etterhvert kom også herredsstyret til å stille seg mer positivt til dem. I 1920 ble kjørsel på bygdeveiene tillatt for leger, dyrleger, jordmødre, sorenskriver, lensmann og politi samt fylkets ingeniører. Enkelte mente nå at bygdeveiene kunne åpnes for enda flere. Det ville være gunstig også for bøndene, og særlig ville hestene ha godt av å venne seg til bilene. Tre år senere gikk-dette synet seirende igjennom. Det hadde vist seg at ble først bygdeveiene åpnet for noen, var det umulig å holde andre igjen. Herredsstyret fant det derfor bedre å gi tillatelse til fri ferdsel. Som det ble sagt i debatten, ville det likevel ikke nytte å holde igjen. «Bilene er jo ogsaa hestene aldeles overlegne, saa dette med automobilkjøringen paa alle veie er noget som vil arbeide sig frem ved sin egen tyngde».

Samme året innvilget herredsstyret en søknad fra Leo Nikolaisen om å opprette bilrute mellom Langangen og Porsgrunn, foreløpig med to rutedager i uka. Denne bilruten ble etterfulgt av mange flere.

Ved opprettelsen av bussrutene forsvant siste resten av den gamle hesteskyssen som kommunen hadde ydet penger til, så bøndene ikke skulle ha skyssplikt. Peter Sundsaasen var den siste i bygda som holdt skysstasjon. Han bodde i Nystrand, og var skyssholder i 33 år, til stillingen ble nedlagt i 1929. For dette fikk han 400 kroner i året av kommunen, senere 360 kroner. - Hele det nye veinettet som Eidanger etter hvert fikk, forslo ikke for den stadig økende biltrafikken. Verre var det at veiarbeidet heller ikke klarte å beskjeftige alle de arbeidsløse. Bare fram til 1922 ser det ut til at det fantes tilstrekkelig nødsarbeid i bygda til dem som ville ha det. Senere ble klagene bitrere og bitrere. Det ble anket over at nødsarbeidet ble urettferdig fordelt. Enkelte fikk mye, mens andre måtte gå ledige i lange tider. Påstander kom om at utenbygds folk, som slett ingen rett hadde til nødsarbeid i Eidanger, ble tatt inn på tross av alle regler og vedtak, og dette skapte harme. Våren 1922 ble det reist spørsmål i avisen om hvorfor arbeidsledighetskomiteen tok inn folk fra Solum, mens bygdas egne gikk ledige. «Her finnes folk som gaar ja som har gaatt ledige inn paa et aar, og som har meldt sig gang paa gang, og som virkelig trenger til arbeide.

Naar akter dere aa gjøre noget for oss andre som har gaatt ledige innpaa et aar og maaneder, og ikke har faatt et øre i bidrag? Tiden burde nu være inne - hvad nøles der efter?»

Andre klager gikk ut på at nødsarbeidet var altfor dårlig betalt. I herredsstyret hevdet særlig sosialistene gang på gang at den lønn nødsarbeiderne fikk, hverken var til å leve eller dø av, så satsene måtte settes opp. Flertallet i kommunestyret mente dette ikke var mulig av økonomiske grunner. Herredskassa ville ikke tåle det. Av samme grunn kunne heller ikke alle bønner om igangsettelse av nødsarbeid oppfylles, og dem var det ingen mangel på. Det var ikke uten årsak at folk ba herredsstyret sette i gang alt det arbeid det kunne. Etter hvert måtte mange gå ledige i stadig lengre tid, og nøden kunne være stor.

Et par ganger hadde deputasjoner av arbeidsløse foretrede i herredsstyret for å be det sette i gang mer arbeid. I 1926 ble, etter mønster fra liknende organisasjoner i Porsgrunn og Brevik, en «Arbeidsløses Forening» stiftet i Eidanger. Foruten mer nødsarbeid krevde den også fri sykekasse for de ledige, og dessuten rett til å bli representert i arbeidsløshetskomiteen med to medlemmer. Kravene ble avslått. Arbeidsløshetsforeningen fikk heller ikke noen lang levetid. I en tid da enhver var glad til for å få arbeid, likegyldig hvordan vilkårene var, var det vanskelig for de ledige å stå sammen om visse minstekrav.

Den verste følgen av arbeidsløsheten var selvsagt at den for så mange i bygda gjorde det vanskelig å klare seg rent materielt. Ikke så få kjente nesten daglig sulten. Var det ikke noe arbeid å få, slo de seg igjennom som best de kunne med litt fiske, bærplukking og annet. En tid ble nesten alt som fantes av ekorn i bygda utryddet. Mange gjorde seg en næringsvei av å skyte dette dyret. Skinnet kunne bli betalt med opp til 4 kroner, og dette var mange penger.

Ellers var det nok så at de som hadde litt jord de kunne dyrke poteter og grønnsaker på, og en ku eller to de kunne få melk av, klarte seg bedre enn folk som ikke hadde noen som helst tilknytning til landbruk. For de siste kunne det ofte være rene smalhans. Tilstanden blant de arbeidsledige var derfor ofte verre i strøkene nær Porsgrunn enn i mer utpregede jord- og skogbrukskretser, og det var også her mesteparten av arbeidsløsheten i begynnelsen oppstod før den etter hvert spredte seg over hele herredet.

På det moralske planet hadde også arbeidsløsheten alvorlige virkninger. Ungdommen ble kan hende rammet aller mest av dette, og gikk mye og slang. Som en gammel arbeider fortalte: «Det var verst med arbeidsløsheten for de voksne ungguttane. Ikke noe å gjøre. De satt på haugane og spelte kort». Alvorligere enia var det at edrueligheten blant folk ser ut til å ha gått mye tilbake. Forbudet mot brennevin, som ble innført i 1919, må nok bære sin del av skylden for dette. Det førte til en utstrakt smugling, og i Eidanger med sine fjorder, holmer, skjær og småøyer var det, som i ytre Oslofjorden forøvrig, ikke lite av dette. Naturlige gjemmesteder for smuglervarene var det nok av i herredet. Ikke rent få, både av innenbygds og utenbygds folk, brakte i land sprit, og solgte den videre med god fortjeneste rundt om i distriktet. I tider da arbeidsløsheten var stor, var dette en lettvint og fristende måte å skaffe seg penger på. Følgen var at fylleriet grep om seg i bygda.

Forbudet og de uheldige virkningene av det fikk derfor mange til å skifte syn på totalavholdssaken. Under verdenskrigen stod fortsatt avholdsforeningene i bygda sterkt, og herredsstyret var stort sett avholdsvennlig. Mot bare en stemme gikk det i 1915 inn for at all rusdrikkhandel i hele landet burde stanses så lenge krigen varte. Flertallet vart helt enige i det synet skreddermester Mathiesen hadde: «Det er langt bedre for de Enkelte og Samfundet i disse dyre Tider at bruke sine Penge til Mat og Klær end at ofre dem paa Rusdrikkens Alter ved at overfylde sig saa man lider Nød i Hjemmene for det, som er nødvendigere». At dette var et vedtak som hadde folkeflertallet i bygda bak seg, viste seg ved forbudsavstemningen i 1919. 638 velgere gikk da inn for totalforbud mot brennevin, mens 380 svarte nei.

Utover i 1920-årene, da de uheldige virkningene av forbudet viste seg, svingte opinionen. I 1923 vedtok herredsstyret mot to stemmer å henstille til statsmyndighetene at forbudet ble opphevd igjen. Det hadde ikke svart til hensikten. Ble det opphevd, ville staten kunne skaffes penger, og tollforhøyelser som særlig rammet mindre bemidlede, kunne unngås. Atter viste det seg at herredsstyrets oppfatning var i samsvar med folkemeningen i bygda. Ved ny folkeavstemning i 1926, om forbudet skulle forlenges eller ikke, gikk nå 668 velgere inn for å heve det, mens 513 fortsatt ville ha det. Avholdsbevegelsen fikk med dette en varig knekk i Eidanger.

En annen virkning av arbeidsløsheten var at den også oppmuntret til emigrasjon. Mens det under krigen praktisk talt ikke hadde vært noen som hadde utvandret fra Eidanger, steg iå tallet på emigranter igjen. Som i tidligere krisetider viste det seg at når det var vanskelig å få noe skikkelig arbeid hjemme, var det mange som forsøkte lykken over i Amerika. I løpet av 1920-årene utvandret antagelig omkring 100 fra bygda, mest yngre og ugifte personer, mot i alt 34 personer tiåret før. Største emigrasjonsaret ser ut til å ha vært 1923. Da drog 23 mennesker av sted. Årsaken var sannsynligvis delvis at det dette aret var stor etterspørsel etter arbeidskraft i Canada. Særlig farmerne der borte hadde vanskelig for å få folk, og betalte gode lønninger. Dette var godt kjent i distriktet gjennom den opplysningsvirksomheten Canadien Pasific Railway's lokale agent, Johan Jeremiassen, drev. Han gjorde ikke forholdene i Canada mindre fristende for en ungdom som gjerne ville ha arbeid. På selskapets vegne lovte han at utvandrerne ville bli skaffet jobb på forhånd. De som reiste, fikk en skrivelse fra Canadian Pasific Railway's hovedkontor i Norge om at de var ansatt på de og de betingelser, men alltid med rett til å kunne forlate arbeidet dersom de ikke var tilfreds. Det gjaldt i det hele tatt for de aller fleste utvandrerne fra Eidanger at de nå drog til Canada, ikke til U.S.A. Sistnevnte land hadde tatt til å sette stengsler for tilstrømningen av emigranter, og dessuten var arbeidsmulighetene der snarere verre enn i Canada.

Eidanger ble ikke uttappet for folk på grunn av emigrasjonen, men arbeidsløsheten gjorde at folketallet i bygda ikke kom til å øke stort heller. Totalt sett gikk folkemengden fra 1919 til 1920 ned fra 3822 til 3741 personer, eller med 2,12%. Mesteparten av denne tilbakegangen skyldtes avståelse av enkelte strøk langs herredsgrensen til Porsgrunn. I herredet forøvrig steg folketallet fra 3272 til 3741 personer, eller med 14,33%, Stigningen var ikke i samsvar med det naturlige fødselsoverskuddet. Alt under verdenskrigen hadde det, til tross for de gode tidene som da rådde, vært et lite utflyttingsoverskudd på i alt 31 personer. Da etterkrigskrisen inntrådte, økte utflyttingsoverskuddet. Dette lar seg riktignok ikke helt stadfeste i tall. Folketellingene ble bare foretatt hvert tiende år. Mange konkrete opplysninger angående befolkningsforholdene i Eidanger mellom 1920 og 1930 mangler derfor. Andre kilder tyder likevel på at veksten av folkemengden i bygda fram til 1928 skjedde i langt mindre grad enn det naturlige fødselsoverskuddet skulle tilsi. Å dømme etter manntallsoppgavene var det, særlig fra 1925 av og utover, en stor utflytting fra bygda. Førstnevnte året hadde 1961 personer stemmerett ved kommunevalget, noe en oppnådde etter å ha bodd i herredet i to år. I 1928 var antallet sunket til 1417 personer.

Dette betydde ikke at Eidanger helt sluttet å ta imot nye innbyggere. Tvert om rørte flere og flere på seg før de endelig slo seg varig ned i bygda. I 1910 var 32,4% av den samlede folkemengden i Eidanger født utenfor herredet, i 1920 38,7%. Hvor innflytterne kom fra, vil sees av følgende to tabeller. De er noe forskjellige da rubrikkinndelingen angående fødested er forskjellige i folketellingsoppgavene for 1910 og 1920.

N.B. Kristiansand bispedømme omfattet den gang også Rogaland.

Som det går fram av disse oppgavene, kom flertallet av innflytterne i Eidanger ikke langt borte fra, men var for det meste født i Telemark, og da gjerne i de øvre distriktene, Ellers var Østlandet som helhet langt tallrikere representert enn de øvrige landsdelene. Av utlendinger var det mest svensker, og tallet på dem steg sikkert mest på grunn av industrien i Dalen, der de var etterspurt som anleggsarbeidere. Den nye industrien i bygda virket i det hele tatt tiltrekkende på innflytterne. Fra 1910 til 1920 steg det totale antallet industriarbeidere fra 177 til 213, og dette til tross for utskillingen av områdene langs herredsgrensen mot Porsgrunn, der en god del av fabrikkarbeiderne som ble regnet med i folketellingen det førstnevnte året, hadde bodd.

Også på bosetningstettheten i Eidanger fikk Dalen Portland-Cementfabrik innvirkning. Innflytterne som kom til bygda, later i stor grad til å ha slått seg ned i Heistad krets, som mellom 1910 og 1920 økte sitt innbyggertall mer enn noe annet strøk i herredet. Det førstnevnte året bodde 634 personer innen kretsens grenser. Ti år senere var antallet økt til 1031 personer.

En livlig bebyggelse fulgte med denne store folkeøkningen på Heistad. I 1920 fantes i alt 180 hus der. De var ofte bygd uten noen som helst plan på forhånd. Boligstandarden kunne variere meget sterkt, og hensyn til anlegg av vei og kloakk ble ofte ikke tatt. I 1922 fant derfor herredsstyret det nødvendig å gjøre bygningsloven gjeldende for strøket omkring Dalen-Heistad. Et bygningsråd ble opprettet for å fore kontroll med at husbyggingen gikk lovmessig for seg. For å unngå vilt kaos i framtida vedtok videre herredsstyret i 1924 å utarbeide en reguleringsplan for Heistad Helt uten kamp gikk ikke dette igjennom. Enkelte mente det var både unødvendig og dyrt ikke å la folk bygge som de selv hadde lyst til. Flertallet i kommunestyret var likevel av en annen oppfatning. En viss kontroll var nødvendig, og det ble sagt klart og tydelig fra om dette under ordskiftet om saken. «Regulering er nødvendig, det kan bli kostbarere efterpaa. Ved regulering vil det bli tatt hensyn til kloakker etc. Plan gjør at alt fra først av blir ordnet greit, selvom det er kjedelig - at den berører enkeltes interesser, men i et samfund maa den enkeltes interesser vike for det almene».

Det er alt nevnt at kommunen utover i 1920-årene satte ned bevilgningene til fattigvesenet. Også på alle andre områder prøvde den å spare. Det lyktes likevel bare i liten grad å få ned det samlede kommunebudsjettet. Beløp måtte settes av til nødsarbeid. Kommunegjelda økte, og måtte nedbetales. Ikke sjelden var det vanskelig å greie å få dekning for alle utgiftspostene på budsjettet. Arbeidsløsheten og de dårlige konjunkturene for næringslivet førte til at den skattbare inntekten i herredet gikk ned fra kr. 2 652 720 i 1921/22 til kr. 1 944 414 i 1926/27, mens kommunebudsjettet i det tilsvarende tidsrommet bare ble redusert fra kr. 374 947 til kr. 370 331. Når det tas hensyn til at kroneverdien i mellomtida hadde steget til pari kurs, gikk med andre ord budsjettet i virkeligheten opp. På bakgrunn av en tiltagende inntektssvikt ble skattetrykket desto mer følbart.

Ikke mindre merkbart ble det på grunn av Porsgrunns byutvidelse som i 1920 endelig gikk igjennom, etter at det lenge hadde vært kjempet så drabelig om den. To år tidligere hadde Eidanger herredsstyre, nok delvis under press av den store sosialistgruppen som da satt der, og som jo delvis nettopp hadde sitt opphav i spørsmålet om byutvidelse, oppgitt sin motstand mot at bygda skulle avstå noe i det hele tatt. Det var tross dette fremdeles uenig med Porsgrunn bystyre om hvor grensen skulle gå. Herredsstyret holdt på at Herøya fortsatt burde høre til Eidanger. Ellers ville det ha grensen fra Lillås fjellfot over til Jønholt isdam, mens Porsgrunn, med tilslutning av amtmannen, ønsket den langs veien på Vallermyrene til Bjørntvedt hovedgård og derfra videre til Jønholt øvre isdam. Departementet ga i det store og hele Eidanger rett. Det var ikke tilstrekkelig grunn til å innlemme Herøya i byen. Porsgrunn ville med sin øvrige utvidelse likevel få tilstrekkelig sjøgrunn og rommelige industritomter for lengre tid framover. I 1919 sluttet Stortinget seg i det store og hele til dette standpunktet. Byutvidelsen ble gjort gjeldende fra 1. juli 1920. Fra Eidanger ble da avstått 1000 mål med i alt 1078 innbyggere. Blant dem var enkelte fremtredende kommunepolitikere som Finn C. Knudsen, Andreas Skyer og Thv. Nilsen, alle tre menn som utover i 1920-årene skulle ta aktiv del i Porsgrunns offentlige liv. Alvorligere for Eidangers økonomi var det at foruten en stor arbeiderbefolkning mistet nå bygda noen av sine rikeste menn og største skattytere. Det siste året de avståtte områdene hørte til herredet, hadde innbyggerne der sammenlagt en kommuneskatt på kr. 92 308. Dette svarte til over en tredjedel av Eidangers samlede inntekter. Porsgrunn skulle riktignok betale erstatning for dette. Den ble satt til kr. 430 000, mens Gjerpen og Solum for sine avståtte områder skulle ha henholdsvis kr. 50 000 og kr. 500 000. Porsgrunn fant det tungt å utrede disse beløpene, og appellerte derfor hele saken til retten. Først i desember 1927 ble den avgjort av Høyesterett. Porsgrunn tapte saken. Det gikk på den måten lang tid før det erstatningsbeløpet som Eidanger så sårt trengte, ble utbetalt. I mellomtida måtte herredets gjenværende innbyggere, til tross for minskede inntekter, betale mer skatt enn noensinne.

Fordi skattetrykket av de fleste ble følt så tungt, ble herredsstyret presset til å holde et lavt skattøre. Det steg bare langsomt. I 1921/22 var det 10%, i 1926/27 12%. De fleste andre kommunene i Telemark hadde et langt høyere skattøre enn dette. Herredsstyret var også redd for å oppta flere lån enn absolutt nødvendig. Sporene skremte; det gjaldt de mange private som slet med sine renter og avdrag, og de forskjellige by- og landkommuner rundt om i landet som stod på fallittens rand, og som i enkelte tilfelle til og med måtte settes under offentlig administrasjon.

For å klare å holde det gående både med et lavt skattøre og å få lån, måtte herredsstyret føre en meget forsiktig økonomisk politikk. Det er alt nevnt at det ikke lyktes å drive det samlede kommunebudsjettet nedover i noen vesentlig grad, men fra visse hold manglet det ikke på forsøk på å stramme inn på alle de utgiftsposter som fantes. Særlig ble det fri skolemateriellet angrepet ved hver eneste budsjettbehandling i 1920-årene. Motstanderne hevdet at fritt skolemateriell var en uting som bare fikk barna til å sløse. Kommunen hjalp ved sine bevilgninger til det ikke bare dem som hadde dårlig råd, men også dem som hadde god råd. Alle goder burde ikke legges over i beskatningen, særlig ikke i tider da skattene måtte ned. Tross disse argumentene falt forslagene om å sløyfe det fri skolemateriellet. Tilhengerne hevdet som tidligere at skulle det oppheves, ville fattige og ubemidlede i altfor stor grad bli rammet, og forsorgsutgiftene ville i stedet øke. Olav Versvik sa det slik: «Det vilde nok ha passet de fleste av oss her aa stryke det frie materiell, men det er rettferdig aa ha det, for de som har stor forsørgelsesbyrde skal lettes. - Det kan være vanskelig nok aa skaffe sig mat og klær for mange. Der trenges ogsaa flere bøker nu enn før i tiden».

Det var ikke bare når det gjaldt det fri skolemateriellet at det hersket ulike meninger i herredsstyret om hvor langt kommunens forsiktige linje burde gå. I noen grad hadde de forskjellige politiske partiene avvikende oppfatning fra hverandre når det gjaldt hvor mye og på hvilke poster det skulle spares. Størst bevilgninger krevde sem regel sosialistene. Det var de som først og fremst ville ha opp lønnene for nødsarbeidet, og som krevde at de sosiale utgiftspostene skulle opprettholdes uforandret. Kommunen burde få inn flere penger ved å øke skatteprogresjonen. I dette fikk de stort sett støtte av arbeider- og småbrukergruppen. Mest sparevennlige var nok Høyre og Bondepartiet. De hevdet at høyere skatter kunne ikke innbyggerne i Eidanger tåle. Kommunen måtte i stedet redusere utgiftene sine. Venstre tok en slags mellomstilling. Kommunen måtte styres med forsiktighet, så skattene holdt takt med inntektsnedgangen. Den sosiale utvikling måtte likevel ledes «i de rette spor», og nødvendige bevilgninger gis.

Mange unntak fantes tross alt fra dette mønsteret. I lokalpolitikken var fremdeles som oftest partimotsetningene lite skarpe. Ordskiftet representantene imellom gikk saklig for seg, og det var i det hele tatt et bra samarbeid i herredsstyret. Stort sett stemte medlemmene av kommunestyret som de selv syntes, uansett partifarge.

At forholdet i herredsstyret var godt, kom også til syne ved ordførervalgene. Var en mann kjent som en god kommunemann, kunne han lett bli valgt til ordfører, samme hvilket parti har tilhørte, bortsett fra sosialistene. Særlig var dette kanskje tilfellet med Ole Petter Grava, sønn av gamle Jacob Grava. Han ble valgt til ordfører første gang i 1922, enda han tilhørte det minste av alle politiske partier i herredsstyret, Bondepartiet, som bare hadde tre representanter. Grava var en ualminnelig aktet mann innen alle partiene. Han ble gjenvalgt enstemmig i 1925, og fikk, etter å ha stått over en periode, i 1931 bare Venstre imot seg. Ikke minst av sosialistene ble Grava respektert, skjønt han selv stod langt fra denne politiske retning. Han fikk av dem attest for rettferdig og god ledelse av herredsstyreforhandlingene. En av sosialistrepresentantene sa om han: «Grava var en forsiktig og rettvis mann. Han passet på at Arbeiderpartiet ikke ble oversett, men sørget for at det fikk komme fram med meningene sine».

For sosialistene var det heldig at det var en upartisk mann fra et av de borgerlige partiene som var ordfører i bygda, for selv hadde de ingen mulighet til å kunne besette stillingen. I 1920 årene undergikk de en høyst vekslende politisk skjebne. Ved kommunevalget i 1919 gikk Arbeiderpartiet tilbake fra åtte til tre representanter. Årsaken var avståelsen av Øvre Frednes og en del av Bjørntvedt og Jøriholt til Porsgrunn. Atter ble det gjort klart at det var her storparten av Arbeiderpartiets velgere hadde holdt til. Etter at Andreas Skyer trådte ut av politikken i Eidanger, var det gartner Ellefsen som for en tid var den ledende mann innen den lille sosialistgruppen som nå satt i herredstyret. Heller ikke den unngikk å bli rammet av den partisplittelse som inntrådte i 1921 mellom sosialdemokratene og det mer radikale flertallet i Arbeiderpartiet som sluttet seg til Komintern og godtok Moskva-tesene. Ellefsen var sosialdemokrat, mens resten av den sosialistiske herredsstyregruppen sluttet seg til Arbeiderpartiets flertallsretning. Følgen var at Ellefsen trakk seg ut av kommunepolitikken. Han flyttet snart etter til Porsgrunn, og plassen hans ble i stedet besatt av malermester Hans Sivertsen, som tidligere hadde vært varamann. Sivertsen hadde deltatt aktivt i Øvre Eidanger Arbeiderparti, og blant annet vært sekretær der. Han rykket nå snart opp til å bli sosialistenes ledende mann. Av alle politiske partier var han anerkjent som en meget dyktig kommunemann. I 1922 rykket han opp i formannskapet, da sosialistene ved kommunevalget dette året økte mandatantallet sitt med en, og fikk fire representanter i herredsstyret.

Sosialistene var ikke særlig sterkt organisert på denne tida. Etter Porsgrunns byutvidelse dannet de medlemmer av det tidligere Øvre Eidanger Arbeiderparti som fremdeles sognet til bygda, et nytt politisk lag, Eidanger Arbeiderparti. Også det kom av og til med henvendelser til herredsstyret, særlig når det gjaldt skattespørsmål, men så aktivt som det gamle Øvre Eidanger Arbeiderparti var det ikke. Partivirksomheten ble dessuten svekket ved nye stridigheter sosialistene imellom. I 1923 splittet Det Norske Arbeiderparti seg på nytt. Flertallet trådte da ut av Komintern igjen, mens mindretallet som fortsatt ønsket å stå tilsluttet den, dannet Norges Kommunistiske Parti. I Telemark hadde kommunistene de aller første årene atskillig tilslutning, og Eidanger var intet unntak fra dette.

I 1925 ble Sivertsen og tre andre valgt inn på en såkalt «Fellesliste for arbeidere, fiskere og småbrukere i Eidanger». Stort sett hadde den samme program som det Norges Kommunistiske Parti hadde utarbeidet for kommunevalgene landet over. Lista i Eidanger var sannsynligvis også i samsvar med kommunistenes anstrengelser for å skape en enhetsfront, som også omfattet andre enn rene partimedlemmer. Eidanger Arbeiderparti hadde dette året ingen liste. Det ser ut til at på grunn av partisplittelsen gikk det fullstendig i oppløsning.

Lenge sognet ikke noen av dem som var valgt inn på Arbeidernes, fiskernes og småbrukernes fellesliste, til kommunistene. Temmelig snart tok de til å orientere seg i retning av Arbeiderpartiet igjen. Som det største sosialistpartiet viste det seg snart at det var det som best klarte å vinne arbeidsfolk for seg. I 1927 ble dette partis stilling ytterligere styrket da sosialdemokratene sluttet seg til det igjen. Også i Eidanger hadde dette virkning. Sosialister av alle avskygninger så det som naturlig, at skulle de få sine krav igjennom, var det bedre å samle seg om ett parti igjen. Høsten 1928 ble derfor på nytt Eidanger Arbeiderparti stiftet, etter at bygda noen år hadde vært uten noe egentlig organisert sosialistisk parti.

Den andre politiske organisasjonen i herredet som åpent erklærte at den særlig arbeidet for en bestemt samfunnsgruppe, Bondepartiet, ble dannet i 1921. Det gikk da ut en oppfordring til å danne et bygdelag av Norsk Landmandsforbund. Hva dette laget skulle arbeide for, ble det ikke lagt skjul på. «Bønderne i Eidanger maa nu ta sig sammen og slaa et slag for sin egen sak. Har vi tatt skrittet helt ut og blit politisk parti, som vel er det eneste rette, saa plikter vi ogsaa aa ofre noget saa forbundet kan hevde sig som parti. Vi maa ikke vise slaphet og undfaldenhet, men allerede fra første stund av arbeide kraftig og maalbevist, saa laget kan faa en sterk grundvold aa bygge paa. La os forsøke aa overvinde den træghet som saa ofte viser sig hos bonden naar det gjælder hans egne saker».

Som formann i det nye politiske partiet ble valgt O. P. Grava. Ved hvert eneste kommunevalg i 1920-årene fikk det tre representanter. Særlig fra Høyre erobret Bondepartiet stemmer. Blant annet Grava hadde tidligere tilhørt Høyre. Av sine politiske motstandere ble både Høyre og Bondepartiet ofte tatt som en samlet konservativ gruppe. Dette var ikke helt riktig. De to partienes representanter i herredsstyret hadde ofte forskjellig innstilling til problemene. Dette hindret ikke at de også kunne samarbeide meget godt. Særlig ved formannskapsvalgene hjalp de hverandre, slik at også Bondepartiet fikk inn en mann der, noe det ellers normalt måtte ha hatt fire representanter for å oppnå.

Sosialt sett var ikke Høyre så forskjellig fra Bondepartiet. Også i det dannet fremdeles bøndene ryggraden. Da Bondepartiet ble dannet, var det tross alt så få gårdbrukere som falt fra at Høyre tapte bare ett mandat. I 1919 hadde partiet åtte representanter i herredsstyret, i 1922 fikk det sju, og dette ble det stående på også ved kommunevalget i 1925. At tilbakegangen for Høyre til tross for konkurransen fra Bondepartiet ikke ble større, skyldtes også en annen omstendighet. Det fikk etter hvert et visst tilskudd av ingeniører og høyere funksjonærer som enten arbeidet i Porsgrunn eller var ansatt på Dalen Portland-Cementfabrik. Kontorsjefen der, A. P. Kolle, representerte partiet i herredsstyret i flere år. Store og små forretningsdrivende sluttet seg også i stadig større grad til Høyre.

At dette partiet fikk større støtte av forretningsfolk og funksjonærer enn tidligere, fikk særlig Arbeideres, Småbrukeres, Fastlønnedes og Forretningsmænds gruppe merke. Ikke minst på grunn av forbudssaken brøt høyreelementene ut. Av de sju representantene gruppen fikk valgt inn i herredsstyret i 1916, ble tre regnet for å sympatisere med Høyre i rikspolitikken, og fire med Venstre. Ved kommunevalget i 1919 gikk Arbeider-, småbruker-, fastlønnede- og forretningsmannsgruppen tilbake til seks mandater. Høyre fikk samtidig åtte, mot tidligere fem. Ingen av representantene for Arbeider-, småbruker-, fastlønnede- og forretningsmannsgruppen ser denne gangen ut til å ha hatt konservative sympatier i rikspolitikken. Det samme var tilfellet i 1922. Da oppfattet «Porsgrunns Dagblad» Arbeider-, småbruker-, fastlønnede og forretningsmannslista som en venstreliste, og oppfordret velgerne til å støtte enten den eller det egentlige Venstrepartiets liste.

Disse to politiske organisasjonene var tross dette ikke helt like ennå. Også i det egentlige Venstre var det fortsatt stort sett bøndene som rådde, og som utgjorde partiets ryggrad. Den andre gruppen derimot ble, som navnet sa, støttet av en god del arbeidsfolk, småbrukere, fiskere og sjøfolk. Også mange lærere sympatiserte med den. Denne sosiale bakgrunnen førte til at utover i 1920-årene kom Arbeider-, småbruker-, fastlønnede- og forretningsmannsgruppen til å stille seg mer radikalt enn det egentlige Venstrepartiet i en god del saker. Ikke sjelden samarbeidet det med sosialistene, særlig når det gjaldt bevilgninger til nødsarbeid og hevning av fattigbudsjettet. Det hendte også at gruppen støttet valget av sosialister til tillitsverv. I 1927 ble Hans Sivertsen takket være dens støtte valgt til ny viseordfører i bygda.

En annen liste ved kommunevalgene som «Porsgrunns Dagblad» mente i virkeligheten hadde nær samhørighet med Venstre, var den såkalte Oklungenliste. Ved herredsstyrevalgene fra 1922 av og utover fikk den inn en representant, mot tilsvarende tap for Arbeider-, småbruker-, fastlønnede- og forretningsmannsgruppen. I de fleste saker gikk representanten for Oklungen med enten Venstre eller Arbeiderne og småbrukerne, men gjaldt det saker som kretsen kunne ha nytte av, stemte han konsekvent for de største bevilgningsforslagene, og satte dem ofte fram selv. Det var da også spesielle forhold i Oklungen som hadde fått lista i stand, kanskje særlig krav fra folk i kretsen om at vei skulle legges derfra opp til Buerbakken i Bjørkedalen. Herredsstyret avslo dette av økonomiske grunner gang på gang, og bitterheten i Oklungen var stor. I rikt monn fikk kretsen føle hva det betydde å være et utkantstrøk, og dette la da folk der heller ikke skjul på. I et avisinnlegg fra 1926 het det:

«Nu vil vi som bor her ikke lenger finne oss i dette, vi betaler skatt vi som andre, og da har vi vel ogsaa rett til aa fordre litt igjen. - Vi har jo slett ingen vei. Vi maa simpelthen bruke jernbanelinjen. At vi der maa sette livet paa spill og attpaa til bli jaget - som jo ikke er noget rart i - det burde riktignok Eidangers styrende menn se litt hen til. For voksne kan det til nød gaa, men nu er det barn derfra som skal til Oklungen skole. Aa sende dem alene paa jernbanelinjen er jo livsfarlig, og vi er ikke saaledes stillet at vi kan gaa bort tre dage i uken for aa følge og hente vaare barn til og fra skolen. Nu skal vi jo leve ogsaa, og for aa faa hjem mat er vi jo henvist til aa bære, og det kan jo enhver tenke sig er et forferdelig slit, for vi kjøper hvad vi trenger paa Oklungen, og derfra er det en halv time og vel saa det til flere av gaardene. Nu skal vel snart skatten inndrives igjen, og den er jo som alle vet ikke liten for smaabrukerne, men hvad skal vi betale med? Vi har lite aa leve av, langtmindre aa betale skat med. Av skog har vi litet eller intet, og kuer kan det ikke lønne sig for oss aa ha, for skal vi ha hjem kraftfår, maa vi for det meste bære, og vil vi selge melk, maa vi bære den til Oklungen.

Arbeide er det sørgelig lite av her, som andre steder, det kunde derfor være paakrevet at vi fikk noget aa gjøre, og dermed ogsaa vei, for nu har vi jo ventet lenge nok, men det er jo saa at de smaa maa gaa av veien for de store».

I 1927 ble uenigheten mellom sosialistene og de ikke-sosialistiske partiene for en tid større enn den tidligere hadde vært. Årsaken var de kommunale finansene. Arbeidsløsheten hadde nå kommet opp på en høyde den aldri hadde vært på før, og inntektstapet for herredet i form av tapt skatt var som følge av dette meget stort. Alt i alt lå det på cirka en halv million. Kommunen kunne ikke greie å dekke utgiftene den hadde lenger, uten å skrive ut nye tyngende skatter. Mer enn noengang fant derfor flertallet i herredsstyret det nødvendig å skjære ned kommunebudsjettet. Nå måtte for alvor noe gjøres for å få det redusert.

I herredsstyret ble som følge av dette formannskapets budsjettforslag sterkt forandret. Det var satt opp før inntektstapet for kommunen ennå var helt klart. Hele budsjettet gikk ned fra kr. 370 331 i 1926/27 til kr. 340 992 i 1927/28. Verre var det at det var de sosiale postene og utgiftene til nødsarbeidet det ble spart mest på. Under kraftig motstand fra sosialistenes side ble veibudsjettet satt ned fra kr. 34 425 til kr. 15 836. Et foreslått tilskudd på kr. 10 000 til utbygging av Bergsbygdaveien, som det var meningen skulle utføres av arbeidsledige, ble helt sløyfet. Alderdomspensjonen ble senket betraktelig. Også utgiftene til fattigvesenet ble noe redusert, til tross for at tallet på understøttede stadig steg.

Noen varig løsning var ikke noe av dette. Budsjettreduksjonen førte til at for budsjettåret 1927/28 klarte man å få kommunens økonomi til å balansere, men det var en høy pris som måtte betales for dette. Innskrenkningene av nødsarbeidet førte til at de arbeidslediges kår ble enda verre. Nøden i mange hjem ble enda mer merkbar fordi de offentlige bidragene skrumpet inn. Noen særlig utsikt til det bedre så det ikke ut til å skulle bli. Mange ventet det verste av framtida. Nye arbeidsplasser måtte opprettes skulle det bli slutt på arbeidsløsheten, og dette så det smått ut med. Ett håp hadde likevel folk. Norsk Hydros tomter på Herøya lå fremdeles ubrukte. Skulle ikke snart selskapet gjøre noe med dem? I så tilfelle kunne lysere tider dukke opp for Eidanger.