Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Verdenskrig og jobbetid

av Harald Hals

Kort etter at den første verdenskrigen brøt ut i august 1914, måtte både stat og kommune ta visse tiltak for å sikre at sivilbefolkningen, selv i det nøytrale Norge, ikke ble for hardt rammet. Det var staten som gikk i spissen. Den ga kommunene visse påbud som de var nødt til å følge. Således ble det alt 8. august, etter henvendelse fra Statens Provianteringskommisjon, opprettet et provianteringsråd i Eidanger. Det skulle sørge for at bygda fikk tilstrekkelig forråd av mel, korn, ull, brensel og andre nødvendige varer for livets opphold. Den første tida stilte herredsstyret 5 000 kr. til rådighet for det. Provianteringsrådet bestod opprinnelig av ordfører Versvik, Abraham Traaholt og Karl Hartveit. Senere skiftet sammensetningen av det nokså ofte. For det meste var det Jacob Øvald som kom til å være formann.

Forsyningene måtte også sikres ved å øke den innenlandske matproduksjonen. Herredsstyret nedsatte derfor i november 1914, etter pålegg fra Arbeidsdepartementet, en jorddyrkingskomité. Den skulle søke å få bøndene til å gå inn for økt produksjon av matvekster. Folk som ikke selv hadde rådighet over jord, skulle få bidrag til nydyrking. På den måten håpet en også å unngå arbeidsløshet, som man trodde krigen i høy grad ville forårsake.

Både provianteringsrådet og jorddyrkingskomitéen hadde et vanskelig arbeide. Særlig kom nok provianteringsrådet stundom ut i hardt vær. I og for seg var dette naturlig, fordi det hadde et stort virkeområde. Etter hvert satt det inne med et anselig kornlager. Alt i november 1914 kjøpte kommunen opp 400 sekker hvete og 100 tønner bygg, som alt sammen ble stilt til disposisjon for provianteringsrådet. I januar og februar året etter ble lageret økt enda mer. Det kom da opp i 481 sekker hvete og 195 sekker bygg. Denne kornmengden svarte til den størrelsen staten forlangte, 15 kg korn pr. individ i bygda. Lagerplassen var i Eidanger landmanns- og ungdomsforeningslokale, «Folkevang». Meningen var at kornet bare skulle brukes i tilfelle virkelig kornmangel. Etter manges mening hadde nettopp dette alt inntrådt. Den ene av Arbeiderpartiets to representanter i herredsstyret, Lars Traaholt, foreslo før jul 1914 at for folk som trengte det, burde det nå bli anledning til å få kjøpt korn av kommunens beholdning. Mel hadde på grunn av krigen steget så i pris at mange ikke hadde råd til å kjøpe det. Forslaget ble likevel nedstemt. Provianteringsrådets korn måtte gjemmes til det kanskje ble virkelig hungersnød. Lenge kunne tross alt ikke dette standpunktet opprettholdes. Flere og flere krav om at provianteringsrådet skulle selge unna beholdningene sine for en billig pris, ble reist. Temmelig snart oppga derfor rådet sin tidligere linje, å vente med å kvitte seg med lagrene sine til nøden virkelig for alvor herjet. Det begynte å selge unna, samtidig som det passet på å kjøpe opp stadig nye forsyninger. Meningen var at provianteringsrådets salg først og fremst skulle komme de mest trengende til gode. Helt ble ikke dette oppnådd. Krigen forårsaket stor dyrtid på matvarer og annet. Særlig ble arbeidere og småfolk, som ikke i samme grad som bøndene kunne nytte produkter fra eget gårdsbruk, rammet av dette. Prisene som provianteringsrådet måtte ta for ikke å tape penger på varene, var for mange småkårsfolk lovlig høye. I januar 1916 ble hvete solgt for kr. 27 pr. 100 kg og bygg for kr. 24 pr. 100 kg. Vanskelig for mange var det at kornet måtte betales kontant. Et forslag fra Lars Traaholt om at kommunen skulle hjelpe dårlig stilte med kreditt, falt. Flertallet i herredsstyret var redd for at dersom ikke kornet ble betalt kontant, kunne provianteringsrådet risikere ikke å få dekket utleggene sine. Resultatet ville bli at det kom til å gå med et så stort underskudd at kommunen ville få vanskeligheter med å dekke det.

De som kanskje var verst stilt når det gjaldt forsyninger av korn, levnetsmidler og brensel, var arbeiderbefolkningen langs Porsgrunns bygrense på Myrene, Bjørntvedt, Jønholt, Frednes og Herøya. De hadde ofte vanskeligere enn folk utover i bygda for å skaffe seg kjøtt og korn, fordi de sjelden hadde direkte personlig kontakt med bønder, og få av dem drev småbruk. For en stor del hadde de hele sitt arbeid i byen, og var nøye knyttet til den. Nettopp blant denne delen av herredets innbyggere vakte det derfor stor bitterhet at prøvianteringsrådet ikke maktet å holde samme prisene på brensel og levnetsmidler som i Porsgrunn. I desember 1915 kostet for eksempel kull kr. 3,50 pr. hektoliter i Eidanger, mens folk i byen slapp med å betale kr. 2,85. Når det gjaldt poteter og andre levnetsmidler, var forskjellen omtrent tilsvarende.

Den motviljen som en mengde arbeidsfolk i strøkene nær Porsgrunn følte overfor herredsstyret og det øvrige Eidanger, som de hadde liten samhørighet med, ble utvilsomt forsterket på grunn av forsyningssituasjonen under første verdenskrigen. Men den hadde også andre årsaker. Dyrtida og vanskelighetene med å få tilstrekkelige matforsyninger forsterket bare en gammel kjensle hos mange i Porsgrunns naboskap, om at de bodde i strøk som var blitt tilsidesatt til fordel for de øvrige distriktene i Eidanger. Mange kom derfor til å godta tanken om en byutvidelse av Porsgrunn, en plan som med jevne mellomrom hadde dukket opp fra 1870-årene av og utover, men som nå for alvor var blitt aktuell. I 1914 la Porsgrunn bystyre fram et detaljert,utførlig motivert forslag til byutvidelse på bekostning av alle tre nabokommunene. Som grunn til forslaget ble oppgitt at byen måtte ha nye byggetomter, og at det var naturlig at de bymessige strøk som lå utenfor selve Porsgrunn, nå ble innlemmet i byen. Fra Eidanger krevde byen de nordligste delene av

Myrene, nordstykket av Bjørntvedt, og Jønholt, Øvre Frednes og Herøya - et område på i alt 1530 mål og meld 518 innbyggere. Kravet stod sterkt fordi mange i de strøkene av Eidanger som Porsgrunn ville tilegne seg, ja til og med utenfor dem, tok til å arbeide for det forslaget som bystyret hadde lagt fram. Den ledende i agitasjonen for dette var mekaniker, senere fiskehandler, Andreas K. Skyer, som bodde på Øvre Frednes, og han hadde særlig god hjelp av gartner E. Ellefsen på jønholt og jernbanearbeider Thv. Nilsen, alle tre innflyttere i likhet med så mange andre av dem som bodde nær bygrensen.

Særlig våren 1915 holdt innbyggerne i strøkene nær Porsgrunn flere møter. Der ble det vedtatt å kreve å komme inn under byen, og underskrifter ble samlet inn til fordel for dette. Det ble hevdet at ved byutvidelse ville grensebeboerne få bedre veier, bedre og lettere adgang til skole og kirke, mindre vann- og brannskatt, og andre fordeler. Kraftige anklager ble rettet mot Eidanger herredsstyre og de ledende mennene der for påståtte unnlatelsessynder. Et skriv som ble lagt fram i kommunestyret, og som var underskrevet av 83 personer i Klevstrand og Myrene skolekretser, ga et ganske godt uttrykk for stemningen.

«Samtlige Indvaanere av dette Strøk er Folk som næsten uten Undtagelse har sin Beskjæftigelse i Byen, men som har maattet bosætte sig utenfor, fordider er Mangel paa Hus og Tomter, skikket til vort Bruk indenfor Byen. Vi er allesammen uten Undtagelse Byfolk, Arbeidere og Næringsdrivende, som lever av Byen og har Interesse fællesmed den. Med Eidanger har vi derimot intet tilfælles. I Eidanger er det Bøndene som har al Magt, og dette Strøk har ikke en eneste Representant i Herredstyret. Vi kan derfor aldrig faa gjennemført nogen av vore Krav. Derimot blir vi ilagt Skat til sidste øre av vor Intægt. Men Bøndene tar meget lempelig på sine egne - Naar vi skal stemme ved Valgene, maa vi ogsaa langt avsted, og ikke er det nogen Hjælp i det heller, for Bøndene har altid Overtaket. Det er idethele mange Ulemper for os ved at høre til Eidanger paa Grund av de lange Avstande, og disse Ulemper vil forsvinde ved at komme ind under Byen, idet vi da faar alt utenfor vaare Stuedøre, og Eindomme vil stige i Verdi. Vi faar lettere avsat vore Tomter, naar Byen bygger Gater og skaffer Vand, Kloakker og Gatebelysning. Bebyggelsen blir regelmæssigere, naar vi har en Reguleringsplan at følge, og vi faar Fordelen av et virksomt Brandvæsen. - Vore Barn vil få bedre skoleutdannelse».

Alle disse anklagene var nok atskillig overdrevne, og dette gjorde det sikkert ikke lettere for herredsstyret å akseptere kravet om byutvidelse. Viktigste grunn til at det i første omgang satte seg imot var den at hvis Porsgrunns krav ble imøtekommet, ville Eidanger lide et alvorlig økonomisk tap. Foruten en tallrik arbeiderbefolkning bodde nemlig også noen av bygdas største iskattytere i de strøkene byen ville ha tilegnet seg. En komite herredsstyret hadde oppnevnt for å behandle Porsgrunns krav, understreket dette temmelig tydelig. I en innstilling den kom med, het det: «Komiteen kan ikke frigjøre sig fra den tanke, at Grændserne er lagt efter gode Skatteobjekter, f. ex. den Krok, som gjøres op om Bjørntvedt Gaard, hvorved indlemmes den utjenlig til Byggetomter Bergknaus Lilleaas, hvorpaa fins en større Skattyder. Det vestenfor Bjørntvedt, Bjørntved-aasen og Frednes Skogeiendømme består væsentlig av Fjeldknauser, og er svært lite skikket Terreng for Bebyggelse». En del oppsitere på Herøya, som hadde søkt om å komme inn under byen, ble av komiteen beskyldt for å ha gjort dette bare for å få anledning til å spekulere med byggetomter. Komiteen mente i det hele tatt at Porsgrunn hadde tomter og utvidelsesmuligheter nok innen sine gamle grenser, og kom med en meget skarp avvisning av byens krav. «Der bør være andre og vigtigere Grunde tilstede før en By kan gis Tillatelse til Utvidelse og gjøre et saavidt stort økonomisk Indgrep i en Landkommune, som man agter at gjøre her».

Til dette standpunktet sluttet herredsstyret seg enstemmig. Det avviste også med overveldende flertall nye krav fra grensebeboerne om å komme inn under Porsgrunn. Høsten 1915 var det klart for alle at byutvidelsesspørsmålet, også på grunn av motstand fra Solum og Gjerpen, ennå ikke ville bli løst. Folk i traktene nær Porsgrunn måtte gripe til andre utveier for å få sine krav igjennom. Arbeidet for byutvidelse hadde vist at de kunne stå sammen og i fellesskap virke for sams interesser. Det lå nær å utnytte den fellesfølelse som var blitt skapt, til å skape en politisk organisasjon. Andreas K. Skyer stod sammen med gartner Ellefsen og Thv. Nilsen i spissen for denne nye virksomheten. Etter Skyers eget utsagn hadde nettopp byutvidelsesspørsmålet fått dem til å innse nødvendigheten av en ny politisk forening i Eidanger. De tok konsekvensen av dette og innbød våren 1916 til dannelsen av Øvre Eidanger Arbeiderparti. Det ble stiftet 25. mars 1916.

Formålsparagrafen til det nye partiet ble på stiftelsesmøtet forfattet av Skyer, og var klar nok. Det var stiftet for å vareta arbeidernes og småkårsfolks tarv i Eidanger, samt gjøre sitt beste for å lette de byrder som hviler på deres skuldre. «Vaart Valgsprog er Enighet og Sandhet, og vi skal utredte meget til det som er godt for dem som er smaa i Samfundet.» Oppslutningen om partiet var stor. Alt fra starten av fikk det 129 medlemmer.

Det store medlemstallet gjorde at Øvre Eidanger Arbeiderparti kunne drive meget aktivt. Medlemsmøter ble regelmessig holdt hver 14. dag eller hver tredje uke. Som den best organiserte og mest aktive politiske forening i bygda var partiet snart i stand til å øve et betydelig press på kommunestyret. Et godt stykke på vei ga det etter for partiets krav. Årsaken lå nok delvis i frykt for at dersom de krav Øvre Eidanger Arbeiderparti reiste på vegne av folket i strøket mot Porsgrunn, ble for avvisende behandlet, så ville grensebeboerne komme med nye forlangender om byutvidelse, og dette ville svekke herredets forhandlingsposisjon betraktelig. En annen grunn, til ettergivenheten fantes også. De tiltak regjeringen krevde at kommunen skulle sette ut i livet på grunn av krigen, gjorde det ofte nødvendig med et inngående lokalkjennskap til de forskjellige strøk i bygda. Akkurat for grensestrøkenes vedkommende hadde ikke flertallet i herredsstyret, eller de forskjellige kommunale utvalg, noe slikt kjennskap. Det falt derfor naturlig å høre på andre som bedre kjente problemene der. Mellom Øvre Eidanger Arbeiderparti og herredsstyret kom på denne måten ofte et ganske nært samarbeid i stand. På mange måter kom partiet til å virke som en slags velforening for grensedistriktene.

Sterkest kom dette til syne i provianteringsspørsmålet, som også var den kommunale sak Øvre Eidanger Arbeiderparti hele tida konsentrerte seg mest om.

Alt i det første medlemsmøtet etter stiftelsen krevde partiet at herredsstyret og provianteringsrådet skaffet arbeidere og småkårsfolk billigere kull, ved og matvarer. Provianteringsrådet burde videre bli forsterket med to arbeidere fra Klevstrand skolekrets. Helt ble ikke dette forlangendet tatt til følge. Fra Klevstrand kom bare en arbeider i rådet. Også strøket nærmest Brevik fikk en representant. I og for seg hadde likevel ikke Øvre Eidanger Arbeiderparti noe imot dette. Også representanten fra Breviks-kanten var arbeider, og støttet de mest vidtgående forslagene til avhjelp av dyrtida. Noe som var enda viktigere, var at fra Klevstrand kom Skyer med i rådet. Han tok straks til å spille en meget aktiv rolle, og fungerte som viseformann mesteparten av tida. Nesten på hvert møte i Øvre Eidanger Arbeiderparti informerte nå Skyer medlemmene om provianteringsrådets arbeid. Flere ganger fikk han av partiet pålegg om å arbeide for at bestemte saker ble gjennomført.

Særlig var det kravet om billigere og mer rettferdig fordeling av brensel og matvarer som gikk igjen, og her ble det også etter hvert utrettet endel. I stadig høyere grad tok kommunen til å subsidiere provianteringsrådet, slik at det i ganske betydelig grad kunne gi avslag i prisen på brensel og levnetsmidler til dem som trengte det mest. Mesteparten av de statsbidrag som kom inn, gikk til dette. Kontrollmulighetene var tross dette stadig mangelfulle, slik at mange fant at fordelingen av prisrabattene blant de mest trengende var skjev og urettferdig. Øvre Eidanger Arbeiderparti krevde gjentatte ganger at rasjoneringskort for brensel og forskjellige levnetsmidler måtte bli innført. Dette skjedde likevel ikke før Norges forsyninger fra utlandet for alvor var blitt innskrenket ved at også Amerika var kommet med i krigen og da bare i en begrenset grad. Rasjonering ble da innført for korn og melvarer, sukker og kaffe. Matproduksjonen ble også forsøkt økt ved påbud om tvangsdyrking. I Eidanger fikk bøndene beskjed om å øke jordbruksarealet med 2100 dekar innen utgangen av 1918, noe som på grunn av mangel på arbeidskraft ikke helt ble oppnådd. Et rent kommunalt tiltak som særlig tok sikte på å øke brenselforsyningen, var kjøpet av Bjønnes i 1917 for 70 000 kr. Brenselprisen var på dette tidspunkt svært høy, og provianteringsrådets formann mente derfor at kommunen ville stå seg på å overta eiendommen framfor å måtte kjøpe ved av private. Det er mulig at dette var riktig, men resultatet var i hvert fall at kommunen i den tida den satt med gården, snauhogg skogen, slik at da gården igjen ble solgt ved krigens slutt, fikk kommunen igjen bare halvparten av det den hadde gitt for den.

Til tross for alle forholdsregler med prislettelser for de mest vanskeligstilte, rasjonering, økt jorddyrking og større kommunal andel av brenselomsetningen, var misnøyen blant mange i bygda fremdeles stor. En rekke varer som egentlig var rasjonert, eller som det var blitt fastsatt maksimalpriser for, forsvant etter hvert nesten fullstendig fra den ordinære handelen, og ble i stedet omsatt til skyhøye svartebørspriser. For å motvirke dette, og også for å sikre en mer rettferdig fordeling av brensel og levnetsmidler, foreslo Øvre Eidanger Arbeiderparti at kommunale utsalg skulle opprettes i Langangen og ved bygrensen. Flertallet i herredsstyret mente dette ville føre til et for stort underskudd for kommunen, og forslaget ble nedstemt. Samme skjebne led et annet framlegg, som også provianteringsrådet støttet, om å få opprettet et kommunalt flatbrødbakeri, for på den måten å komme over kornmangelen. I et slikt bakeri kunne man blande poteter og annet i melet, og selge varene for en billig penge. Herredsstyret anså dette for en altfor tvilsom sak. Heller ikke ville det gå ined på et annet forslag fra sosialisthold. Det gikk ut på å øke jorddyrkningen ytterligere ved å ekspropriere bruk som ble dårlig drevet. I det hele tatt viste det seg umulig å få rasjoneringen og maksimalprisene såpass respektert at svartebørstrafikken forsvant.

Under hele krigen var det nok av anklagepunkter, og dette fikk også betydning for resultatet av kommunevalget i 1916. Øvre Eidanger Arbeiderparti besluttet tidlig å delta i dette. Partiet var nå den ledende sosialistiske organisasjon i bygda. Det gamle Eidanger Arbeiderparti hadde nærinest gått i oppløsning, og de to arbeiderparti-representantene som var blitt valgt inn i herredsstyret i 1913, var etterhånden blitt sterkt svekket på grunn av alder eller sykdom. Lokale partiavdelinger andre steder enn ved bygrensen fantes det ikke mange av. Byrden med å føre valgkamp falt derfor for sosialistenes vedkommende på Øvre Eidanger Arbeiderparti alene. Det kunne derfor ikke utelukkende beskjeftige seg med de problem som fantes i strøkene nær Porsgrunn, men ble tvunget til å interessere seg mer for hele herredet. I en første forpostfektning foran kommunevalget hadde partiet hellet med seg. Valget på forlikskommisærer for hver periode foregikk fortsatt i kirken etter endt gudstjeneste en prekensøndag. Interessen for disse valgene var vanligvis svært liten. Det var derfor svært lett for Øvre Eidanger Arbeiderparti å få sin mann valgt til vervet. Partiet sørget for å drive en livlig husagitasjon, særlig i Klevstrand skolekrets. Forskjellige personer rundt om i herredet fikk brev med oppfordring om å møte opp ved forlikskommisærvalget, og mantallet ble gjennomgått for å finne stemmeberettigede som man mente det gikk an å bearbeide. Resultatet var en overveldende seier over herredsstyrets oppstilte kandidat.

Samme agitasjonsmåte ble også brukt ved kommunevalget noen tid senere. Misnøyen på grunn av dyrtida, de mangelfulle mat- og brenselforsyningene, og alle de byrdene krigen førte med seg, ble av partiet søkt utnyttet mest mulig. «Bondestyret» ble kraftig kritisert. Det ble påstått at det ikke hadde noen ønsker om å lette arbeidsfolks kår. Følgende innlegg av Skyer var ganske typisk for hele agitasjonen, og falt nok hos mange i mottagelig jord:

«Hvor haardt det er at faa noget gjennemført i Eidanger - naar det er noget som vedrører arbeidere og smaakaarsfolk, da er det utsættelse og utsættelse, og tiden gaar. Vinteren staar for døren med sine kolde og sure minder, en gru for os som litet har av det jordiske gods.

- Arbeidere, vær vaakne til høstens valg, saa vi kan opnaa et godt resultat. - La os vise, at vi arbeidere er blit saa oplyste, at vi kan opta kampen med vore motstandere, - ikke som fiender, men i en god forstaaelse, lad os vise disse herrer at vi har saa god disciplin i vore rækker, at vi føler respekt for vore medmennesker, om end disse herrer liten forstaaelse eier overfor os».

De andre politiske partier i bygda agiterte ikke i en slik voldsom grad, og viste i det hele tatt atskillig mindre aktivitet foran valget. Resultatet ble deretter. Til tross for at Øvre Eidanger Arbeiderparti hadde strevd hardt for å få satt opp en liste som var noenlunde dekkende for hele herredet, fikk det åtte representanter i det nye herredsstyret. Høyre fikk valgt inn fem, og Venstre fire. Arbeidernes, smaabrukernes, de fastlønnedes og forretningsmænds parti fikk inn sju på sin liste. Av dem ble i rikspolitikken tre regnet for å sympatisere med Høyre og fire med Venstre. På sett og vis kom altså det nye kommunestyret til å bestå av åtte sosialister, åtte venstremenn og åtte høyremenn. Av de førstnevnte var halvparten fra strøkene nær Porsgrunn, og dette stemte også godt overens med hvor sosialistene fortsatt fikk den beste støtten sin fra. I Klevstrand og Myrene skolekretser var frammøtet ved valget langt bedre enn i de fleste andre strøk i bygda, men også i Langangen, Heistad og Bergsbygda, der de øvrige sosialistrepresentantene i herredsstyret kom fra, var det godt. Valgresultatet viste at i kretser der det bodde mange småfolk som var hardt rammet av dyrtida, hadde den politiske aktiviteten denne gangen vært ekstra stor.

Det nye herredsstyret valgte Finn C. Knudsen til ordfører. På grunn av det arbeidet han tidligere hadde lagt ned for å få forbedret skatteordningen, var han blitt valgt inn på Arbeidernes, smaabrukernes, de fastlønnedes og forretningsmændenes liste. I rikspolitikken sympatiserte Knudsen, med Høyre, men dette hindret ikke at han på grunn av rent lokale forhold befant seg nokså langt til venstre når det gjaldt bygdestyret i Eidanger. Det lyktes ham derfor å stå i et utmerket forhold til sosialistene. I det hele tatt var fremdeles ikke partimotsetningene i selve herredsstyret blitt synderlig skarpe, og det til tross for alle bitre ord som var blitt sagt i valgkampen. Også sosialistene opptrådte moderat, og fant seg snart til rette i herredsstyret.

Det var nok av oppgaver for kommunestyret å ta fatt på eller føre videre på beste vis. Løsningen av oppgavene innbød ikke alltid til partimotsetninger. Uenighet som kunne oppstå, skyldtes vel så mye forskjellig oppfatning vedrørende praktiske detaljer.

Det største av alle kommunale løft som ble gjennomført under verdenskrigen, var kan hende elektrisitetssaken. Alt lenge hadde det rundt om i bygda vært et utstrakt ønske om å få elektrisk lys. I begynnelsen av 1914 ble det for alvor lagt planer for hvordan dette skulle bli virkeliggjort. Det var klart at en kommune av Eidangers størrelse ikke kunne sette i gang med et slikt stort tiltak på egen hånd. Samvirke måtte til. Etter at Porsgrunn, Solum. og Gjerpen hadde slått seg sammen til Skiensfjordens kommunale kraftselskap for å skaffe elektrisk lys ved å utbygge Årlifossen og Grønvollfossen i Telemark, falt det jo naturlig for de ytre fjordkommuner å forsøke et tilsvarende samarbeid. En felleskommunal komité foreslo at Eidanger, Brevik, Stathelle, Bamble og Langesund sammen skulle danne Langesundsfjordens kommunale Kraftselskap. Foreløpig skulle den elektriske kraften leies fra Skiensfjordens kommunale kraftselskaps stasjon i Porsgrunn, og derfra fordeles ut over distriktet. For å få overføringsanlegget i stand, burde det lånes opp til 300 000 kr. De interesserte kommunene burde garanteree for en så stor del av dette beløpet at det tilsvarte den mengde elektrisitet hver av dem hadde tenkt å anvende. Komiteen mente lånet ikke ville forårsake noen varige uttellinger av kommunekassene. Det ble beregnet at salget av den elektriske kraften til forbrukerne ville komme til å dekke leien til Skiensfjordens kommunale kraftselskap så vel som andre utgifter. Lånekapitalen skulle derfor først og fremst anvendes til eventuelle driftsunderskudd den første tida før det planlagte kraftselskapet for alvor var blitt utbygd, men ennå slet med store anleggsutgifter. Bestyrelsen for det skulle velges av de medansvarlige kommunestyrene, og alle skulle være likt representert. En bestyrer, bosatt i Brevik, skulle ha den daglige ledelsen. Med Skiensfjordsselskapet fikk komiteen i stand en avtale om at Langesundsfjordens kommunale Kraftselskap skulle få leie elektrisk kraft for 60 kr. året pr. hestekraft de første ti årene; deretter skulle den koste 55 kr. året de neste fem årene, og neste femårs perioden etter dette igjen 50 kr. året. Leieforholdet var ikke forpliktende i mer enn 20 år for Langesundsfjordens kommunale Kraftselskap, men Skiensfjordsselskapet var bundet, dersom det ble forlangt, i ennå 10 år, og skulle da selge den elektriske kraften for 45 kr. hestekraften pr. år. I begynnelsen måtte Langesundsfjordens kommunale Kraftselskap forplikte seg til å ta minst 200 heste krefter, men dette mente komiteen det absolutt ikke var noen risiko med. Såpass stor kraftmengde måtte omsettes hvis en i det hele tatt skulle tenke på å gå i gang med noe eget kraftselskap for kommunene rundt Langesundsfjorden. Skulle det være ønskelig å få mer, var Skiensfjordsselskapet pliktig til å levere opp til 1000 hestekrefter, og når Grønvollfossen var utbygd, opp til 1500 hestekrefter. Til forbrukerne skulle det påtenkte Langesundsfjordens kommunale Kraftselskap selge direkte. Overalt skulle prisen være ens, men kjøperen måtte selv bekoste installe ringen.

I Eidanger godtok herredsstyret denne planen i april 1914 med stort flertall. Bare et mindretall på fem representanter var imot. De var redde for at nødvendig grunnavståelse som reising av kraftledningsmastene ville kreve, kom til a bli altfor kostbar.

Også i de andre interesserte kommunene gikk kraftverkskomiteens forslag i det store og hele igjennom. Den 7. juli 1914 ble Langesundsfjordens kommunale Kraftselskap formelt konstituert. Som driftsbestyrer ble ansatt ingeniør Søren Vinje. Han kom til å fungere i en årrekke framover.

Under Vinjes ledelse kom Langesundsfjordens kommunale Kraftselskap til å gjennomgå en langt raskere utvikling enn opprinnelig forutsatt. På grunn av verdenskrigens utbrudd like etter starten av selskapet hersket det til å begynne med til og med en viss tvil om tidspunktet var inne til å begynne på de anlegg som måtte til. Det viste seg at krigen skapte høykonjunktur nettopp for de befolkningslag og de næringer som var mest interessert i å få elektrisk kraft. Kravet om mer elektrisitet steg derfor stadig. De første strøk i Eidanger som fikk kraftoverføring, var Hovholdt, Nystrand, Skjelsvik, Heistad og Brevikstangen. De fikk elektrisk strøm høsten 1915 sammen med Brevik, Stathelle samt Krabberødstrand og Eikstrand i Bamble. Krav om elektrisk strøm kom også fra en rekke andre distrikter. Det ble tegnet nok abonnenter til at kraftselskapet kunne få forrentet og amortisert sine nyanlegg. Følgen var at det under verdenskrigen og de aller første etterkrigsårene raskt utvidet sin virksomhet. I 1917 fikk Bjørkedalen, As og Grava samt Lillegården, Tråholdt og Døvik elektrisk lys og kraft, - i 1918 Vallermyrene, i 1919 Langangen, Oklungen, Bergsbygda, Herøya, Flåtten, Valen, Kjørholt og Skrabeklev, og i 1921 Sandøya og Kåsa. Resultatet av all denne elektrisitetsutbyggingen ble en ny og enda større revolusjon av dagliglivet i hjemmet enn den gangen da parafinlampen slo igjennom om lag 60-70 år tidligere. Men etter 1921 da depresjonsårene satte inn, var det for lang tid slutt med elektrisitetsutbyggingen i bygda til privat bruk. Marka, Bjønnes og enkelte andre mer isolerte grender, som for eksempel Oksum i Bergsbygda, der anleggsomkostningene var ekstra store og et eventuelt abonnentantall lite, fortsatte å være uten elektrisk kraft til etter den annen verdenskrig.

Et annet felt der kommunen under den første verdenskrigen og de aller første etterkrigsårene gjorde en ganske betydelig innsats, var på skolevesenets område. I 1917 ble, på initiativ av Øvre Eidanger Arbeiderparti, på ny spørsmål om fritt skolemateriell reist i herredsstyret. Foruten sosialistene var det særlig lærerne som gikk inn for denne reformen. Lærer Roheim i Langangen, som var valgt inn på arbeidernes, smaabrukernes, de fastlønnedes og forretningsmændenes liste, var en av de ivrigste talsmenn for den, og han ga greie grunner for at den burde gjennomføres: «Med Hensyn til Anskaffelse av Skolebøker har jeg ofte set at Arbeiderfamilier har hat vanskelig for at skaffe sig Bøker. Og det har gjort mig ondt. Mange Gange har vi maattet anskaffe Lærebøker for Fattigvæsenets Regning». Også andre talere hevdet at Eidanger ikke kunne være bekjent av at det skulle være nødvendig med fattighjelp for å skaffe barna skolebøker, noe som ofte kunne inntreffe nå som krigen hadde skapt slik dyrtid på alt. Rettferdighetskravet gikk igjen. Som tidligereble det hevdet at det måtte ikke skjelnes inellom barna i skolen - den måtte være lik for alle. Med 12 mot 11 stemmer ble det likevel også denne gangen vedtatt at noen bevilgning til fritt skolemateriell skulle ikke gis. Flertallet mente hele saken burde utsettes til det kom en ny skolelov som ga nærmere retningslinjer vedrørende hele spørsmålet. Budsjettet var dessuten hardt nok tynget fra før. Utgiftene til skolebøker kostet neppe hver enkelt familie stort, det ble sagt kr. 1,60 for hvert barn.

To år senere kom saken på nytt opp for det samme herredsstyret, og denne gangen hadde steimningen snudd seg såpass at den gikk igjennom. 2000 kroner ble da bevilget til helt fritt skolemateriell, og senere ble det frie materiellet stående som en fast post på skolebudsjettet. En av de mest iøynefallende formene for sosial ulikhet mellom barna på folkeskolen var dermed borte.

På skolebygninger ofret også herredsstyret endel. I 1916 ble det bygd skolehus på Bjørkøya. Tre år senere var barnetallet i Heistad krets på grunn av innflytting vokst såpass sterkt at det ble nødvendig med ombygging av skolen der. Herredsstyret bevilget til dette i alt kr. 50 000. Pengene ble anvendt til innkjøp av et privathus, som ble ominnredet til leiligheter for to lærere. Lærerboligen i den gamle skolen ble i stedet omgjort til klasserom. Også Klevstrand skole ble utvidet med ett rom. En ny midlertidig lærerpost ble opprettet der.

Kommunestyret tok nå til å interessere seg mer for videregående utdannelse. Særlig var det folkehøyskolen som herredsstyret hadde stor sympati for. Den ble ansett for å være både nasjonal og mest passende for landsens ungdom. Omkring 1919 ble det aktuelt å legge en kristelig ungdomsskole til bygda. Initiativet til den var opprinnelig tatt av Isak Fjeld i Kilebygda, Solum, og det var den kristelige ungdomsskolen på Sagavoll i Bø som hadde gitt ham ideen. Det lyktes Fjeld først å få landbrukslagene i Kilebygda og Eidanger interessert i planen, dernest også ordførerne og en rekke privatfolk i herredene i Nedre Telemark. Blant annet ga statsminister Gunnar Knudsen 5000 kroner til reising av skolen. Det som kan hende betydde aller mest, var at styreren for skolen på Sagavoll, Jens Vevstad, ble trukket med i arbeidet for den nye ungdomsskolen. Han holdt en rekke foredrag om denne skolearten, både for private og for kommunestyrene som var interessert. Dette hadde sin virkning, for Vevstad var en taler av de sjeldne. Særlig spilte han på de følelser mange hadde når det gjaldt verdenskrigen, og det den hadde brakt med seg. Mange kjente det som om tidsperioden var preget av moralsk forfall. Gamle åndelige verdier forsvant, og man manglet noe fast som kunne settes i stedet.

Nettopp det å motvirke en slik utvikling ble av Vevstad påpekt som en stor oppgave for ungdomsskolen. Hans pedagogiske og åndelige ideer hadde nok i det hele tatt stor appell, ikke minst for de mange i Eidanger som følte at bygdelivet og det gamle bondeidealet var i ferd med å bli undergravd dersom ikke noe ble gjort. De var enige i Vevstads syn, slik det blant annet kom til uttrykk i et møte på Tveten. «Vi maa gi ungommen noget som varer, baade kundskaper, og til i frihet at faa stof til at lage et livssyn som kan vare gjennern alle stormer. Men der maa grundlægges med evigheten for øie, for ungdommen har en evig sjæl. Noget press maa der dog ikke øves.

De kristne tror at kristendommen, er bergningen for de unge, og en ungdomsskole bygger paa det. Den maa være et hjem for de unge, som maa kunne bo paa skolen, som maa være som en stor god bondeheim.

Den ungdomsskole vi skal bygge her maa bli den beste i landet. Skolen maa passe sig for at uteksaminere overlegne knegter, som tror at de kan alt, og saa kan de ingenting.

Ungdommen maa faa syn for idealer. Den maa faa syn for bondelivet som et gildt liv. Ungdommen maa ogsaa lære at se stort, utover bygden, utover hele Norge. Den evindelige klassekamp må undgaas».

Av de kommuner i Nedre Telemark som ble bedt om å gi bevilgninger til skolen, var utvilsomt Eidanger den mest spandable. I noen grad kom nok dette av at arbeidskomiteen for opprettelsen av skolen var mest stemt for å legge den til denne bygda som det mest sentrale herredet i Nedre Telemark. Dessuten hadde det nok sitt å si at Olav Versvik, som i slutten av 1919 atter var blitt valgt til ordfører, var ivrig med i arbeidet for skolen. Da saken kom opp.til behandling i herredsstyret våren 1920, foreslo han bevilget hele 80 000 kroner dersom skolen ble reist i bygda, og 40 000 kroner dersom den ble lagt et annet sted. Fulltså mye som dette ble likevel ikke gitt. Ingen i herredsstyret talte egentlig imot, skolen, men da det hadde vist seg at Gjerpen, Solum og Bamble enten hadde sløyfet eller satt ned sine opprinnelige bidrag til opprettelse av den, uttrykte en rekke herreds,styrerepresentanter frykt for at Eidanger måtte påta seg den økonomiske byrden med den nesten alene. Det var også ille at skolen skulle, være helt fri og selvstendig. Herredsstyret hadde ingen mulighet til å føre kontroll med at pengene det ytet, virkelig, ble brukt på rett vis. Enden på debatten ble likevel at kommunestyret bevilget 70 000 kroner til skolen, under forutsetning av at den ble lagt til Eidanger. Bevilgningen var raus, og holdt for skolens arbeidskomité til å kjøpe gården Nordre Tveten. Den var til salgs for kr. 63 250, og det ble besluttet at skolen skulle ligge der.

Under navnet Grenland ungdomsskule tok den alt høsten 1920 til med det første vinterkurset sitt. Vevstad ble ansatt som styrer og flyttet fra Sagavoll. Under hans ledelse,utviklet ungdomsskolen seg godt i årene som kom. Mellom 1920 og 1940 hadde den på vinterkursene,i alt 850 elever, derav 159 fra Eidanger. Elevene kom ellers for det meste fra Nedre Telemark eller Søndre Vestfold, men hele landet var likevel representert. De. var for det meste fra bygdene, men endel kom også fra Telemarks-byene. Sosialt sett tilhørte de alle lag av folket, riktignok med en viss overvekt av bondeungdom.

For Eidanger ble ungdomsskolen av ikke liten kulturell betydning. Særlig for kristenfolket var den i årene som kom et fast samlingssted. Vevstad selv ga ikke liten inspirasjon til mange av dem som satt under hans kateter. En god del fikk han brakt videre på lærerskolen. En av hans tidligere elever har skildret det inntrykket han gjorde som lærer:

«Alle vi som var elevene hans, vil minnes det første, faste, handtrykk han gav oss da vi kom til skolen. Vi hugser timer og samvær. Vevstad var en ypperlig lærer. Raskt kom han inn i rommet, hadde en sang ferdig, og så bar det laus med undervisningen. Kjedelig var det aldri. Han gav oss noe både for tanke- og hjerteliv av de rike kjeldene han hadde å ause av. Alle fag skulle vekke og gi vekst. De skulle nøre åndslivet, og de skulle peke fram mot sjølve livskjelda: Gud, atomet, stjernehimmelen, den vesle blomsten, speila av noe av Guds herligdom.

Det folkelige - heim og fedreland - hadde stor plass i undervisningen til Vevstad. Men det var tufta på et avgjort kristent livssyn. Vage og umodne som vi var, forstod vi vel ikke alltid tankene hans. Men for mange av oss åpna han en dør inn til en ny verden, der vi så inn med undring, og med lyst til å få greie på mer».

Også på andre felter av kulturlivet enn skolevesenet var kommunen under verdenskrigen og de aller første etterkrigsårene atskillig mer raus enn den noengang førhadde vært. Til restaurering av Eidanger kirke, som sogneprest Schøning i 1920 omsider hadde fått satt i gang, bevilget herredsstyret 12 000 kroner, om lag halvparten av omkostningene, mens resten ble samlet inn ved frivillige bidrag. Under ledelse av arkitekt Domenico Erdmann ble restaureringen satt i gang i 1920 og var ferdig i 1921. Kirken fikk da sin nåværende form, bortsett fra orgelpartiet som fikk en rikere utforming da et nytt orgel ble satt inn i 1929. Orgelpartiet var tegnet av arkitekt Wilhelm Swensen. Stort sett fikk kirken det samme utseendet som den hadde hatt i 1787, men dette gjaldt ikke østveggen. En kom fram til at korbuen ikke burde skjules. I stedet ble det foreslått at en skulle smykke veggene med freskomalerier, men dette ble det ikke noe av.

I 1925 ble det ved privat innsamling skaffet til veie 3500 kroner til nytt lysanlegg i kirken. Lysekrone og lampetter ble tegnet av arkitekt Backer. De ble laget av tinn, og ga kirkerommet med de nakne veggene litt mer liv og intimitet.

En lenge påkrevd reform, som også viste at kommunestyret ikke så fullt så nøye på skillingensom tidligere, var innføringen av alderspensjonen. Etter et grundig forarbeid ble den vedtatt av herredsstyret i 1921. Som pensjonsberettigede ble regnet trengende personer over 70 år. Folk som ønsket pensjon, måtte søke for hvert år. Et styre som kommunen hadde oppnevnt, avgjorde hvem som skulle få pensjon, og eventuelt hvor mye.Venstremannen Peder Røe,som hadde lagt ned et betydelig arbeid for saken, var i alle år formann. For 1921 satte kommunen gjennomsnittspensjonen til 600 kroner året for menn, 480 kroner for kvinner og 900 kroner for ektefeller. Nettoutgiftene for herredet det første året ble anslått til 20 000 kroner. Siden vekslet det en del.

Verdenskrigen og de krav den stilte, fikk kommunebudsjettet til å løpe opp i hittil ukjente høyder. Følgende oppgave viser stigningen fra 1913/14 til 1921/22. Det siste året nådde det en rekord som skulle bli stående lenge:

Fordelingen mellom de forskjellige postene på kommunebudsjettet varierte en del i forhold til hverandre. Utgiftene til herredets administrasjon, lån, provianteringstiltak m. m. steg kraftig. Det samme var tilfellet med veivesenet, som også tok en stadig større del av budsjettet. Derimot gikk fattigvesenets andel av de samlede kommuneutgiftene i det store og hele tilbake, og skolestellets del ble stående noenlunde uforandret. I kroner fikk likevel både fattigog skolestellet i budsjettåret 1921/22 bevilget mellom tre og fire ganger så mye som i budsjettåret 1913/14. At den prosentvise andelen ikke steg tilsvarende, viser hvor sterk veksten i hele det samlede kommunebudsjettet var. Følgende tabell over herredets samlede utgifter (fylkesskatten unntatt) og fordelingen av budsjettpostene antyder utviklingen:

En god del av de ovennevnte budsjettpostene var framtvunget av selve krigssituasjonen, og de krav som ble stilt på grunn av den, men den raushet som kommunen i det hele tatt nå viste, hadde også sitt grunnlag i et annet forhold. Til tross for all dyrtid steg velstanden meget raskt i Eidanger under krigen, særlig da i de siste to krigsårene og de aller første etterkrigsårene. Herredet kunne derfor ta inn mer i skatt, og hadde følgelig råd til større bevilgninger. Følgende oppgaveover antatt formue og inntekt i årene 1916/17 til 1920/21, utarbeidet av ligningsvesenet, viser velstandsøkningen:

Den store formues- og inntektsøkningen, særlig fra 1917 av og utover, skyldtes de glimrende konjunkturene som krigen skapte for en stor del av næringslivet. Velstanden ble likevel ikke jevnt fordelt. Noen arbeidsløshet hersket ikke i Eidanger under krigen, tvert om var det særlig i landbruket en viss mangel på arbeidskraft. Naturlig nok steg derfor arbeidslønna en del, men, som både sosialistene i herredsstyret og Øvre Eidanger Arbeiderparti gang på gang påpekte, ble ikke dyrtida fullt ut kompensert. Mens gjennomsnittslønningene i Eidanger, som for mesteparten av landet, hadde steget med 29 til 30 prosent i 1916, hadde leveomkostningene økt med cirka 50 prosent siden 1914. For 1917 var de tilsvarende tallene 77 til 80 prosent, og 100 prosent. Først mot slutten av krigen ble det noenlunde balanse mellom pris- og lønnsnivå. Tilsynelatende sank realinnntekten for arbeidsfolk gjennom mesteparten av krigen, eller den ble i hvert fall stående stille. Tar en bare hensyn til dem som også før krigen hadde hatt konstant arbeid, er nok dette riktig. Men for de mange i bygda,som tidligere bare hadde vært periodisk sysselsatt, eller som hadde gått helt arbeidsløse, betydde nok krigen en viss bedring, fordi de nå fikk stadig beskjeftigelse på grunn av mangelen på arbeidskraft. Noe særlig økonomisk overskudd utenom det :som ble brukt til klær, mat og hus for seg ogsine, hadde neppe noen arbeidere tross dette. De økende skattene kommunen skrev ut, falt tyngre for dem enn for andre sosiale lag. Ikke minst var det stor bitterhet over ligningskommisjonen. Den ble fortsatt kritisert for i altfor høy grad å favorisere gårdbrukere på arbeideres og fastlønnedes bekostning. I herredsstyret gikk både arbeider-, småbruker- og forretningsmannsgruppen og sosialistene flere ganger til kraftige angrep på grunn av dette. Av og til fikk de medhold av amtsskattestyret. Det underkjente ligningen av 1918/19, idet det fant at inntektsan,settelsene for skattytere som ikke var lignet etter lønnsoppgaver eller selvangivelser, var satt altfor lavt. Anslaget over gårdbrukernes personlige inntekter ble krevd forhøyd med helt 25 prosent. Tross alle de tiltak herredsstyret gjorde under krigen, både med innføring av ny skattetabell og forsøk på bedre kontrollordning, viste det seg at det fremdeles ikke klarte å løse problemet med rettferdig skatteligning, bygd på grunnlag av enten skjønnsmessige oppgaver fra selververvende, eller lønnsoppgaver fra arbeidstagere. De siste ble fremdeles i altfor stor grad skadelidende.

For kommunens egne finanser var denne skjevheten i skatteligningen uheldig. Det var nettopp folk som tjente best på krigskonjunkturene, og som følgelig hadde størst skatteevne, nemlig bønder og forretningsmenn, som ligningskommisjonen skattla etter skjønn. Disse stod i spissen for de tradisjonelle næringene i Eidanger, som nå stort sett kastet godt av seg.

Et unntak fra dette var istrafikken. Under krigen lå den nesten helt nede. I februar 1915 ble det over Brevik tollsted bare skipet 369 tonn is, mot 1242 tonn samme måneden året i forveien. Porsgrunn utførte nå ikke is i det hele tatt. I februar 1914 hadde det over dette tollstedet blitt eksportert 2580 tonn. Grunnen til tilbakegangen lå dels i at isen lå såpass lavt i pris at salget av den ikke dekket de stadig stigende fraktutgiftene til sjøs, dels i at den knappe skipstonnasjen måtte brukes til verdifullere og mer krigsviktige varer.

Kastet isen dårlig av seg under verdenskrigen, gikk det så mye bedre med skogsdriften. Riktignok inntrådte en fullstendig stagnasjon i trelasteksporten de første ukene etter krigsutbruddet, men så begynte utskipningen igjen, og avsetningen gikk lett. Særlig var det stor etterspørsel fra engelskmennenes side etter props og minetømmer. Slike priser som nå ble betalt for dette, hadde ikke vært sett siden før krakket i 1870-årene. Kålaskarp kom opp i fra 16-17 kr. til hele 25 kr. pr. load, og annen trelast ble det også betalt svært godt for. Særlig 1915 og 1916 var to gode år for trelastutførselen. Intet under derfor at bøndene, og i det hele tatt alle som hadde skog, hogg det de kunne. Fortjenesten på trelasten kom godt med til så mangt. Det hersket liv og røre i skogen. Følgende skildring fra 1916 gir uttrykk for det:

«Det gaar paa Lasten, og Skogeierne gaar denne Vinter bokstavelig paa Lastens Vei her i Eidanger ....

Der hugges, skjæres, kjøres, kjøpes, sælges og skibes Props i lange Baner. I Tusenvis med Stykker og i Hundrevis med Stander.

Ved alle Veier og Lasteplasser, i alle Bukter og Viker er der Props, svære Lag med Størrelser fra 9 Fot og 9 Tommer ned til «Kraka».

Og der strømmer Penger ind. Og med Pengene følger Avbetaling paa Gjeld, Sparebankinskud, Velstand og Tilfredshet».

Alt mens denne svære hogsten stod på, var det likevel mange som mente det var et spørsmål om skogen egentlig i lengden hadde godt av den. De hevdet det ble hogd for mye veksterlig smålast, til skade for skogen i framtida.

Verre var det kan hende at den store fortjenesten på skogsvirket førte til at selve jordbruket atter i altfor stor grad ble forsømt, noe som ikke nettopp skulle bedre på knappheten på landbruksvarer.

Avkastningen som skogsdriften ga, førte til en viss eiendomsspekulasjon. Prisene var høye, og fortjenesten på salg kunne tilsynelatende være stor. Mellom 1916 og 1920 var gjennomsnittsprisen pr. skyldmark i Eidanger kr. 8798, mens den i årene 1906 til 1910 hadde vært kr. 2727. I løpet av cirka ti år hadde, med andre ord, eiendomsverdien i herredet steget med om lag 330 prosent. Under krigen var det særlig skogen som interesserte oppkjøperne. Jorda ble ikke sjelden liggende helt brakk, eller også bygslet bort til en leilending, og drevet som leilendingsbruk. Advarsler mot dette manglet ikke. «En vakker dag har vi en hel del eiendomme, som er sunket ned til dårlig drevne leilændingseiendomme. Og så tilslut blir sognet sittende igjen bare med gjælden og de nakne skogbare bergknauser. At dette er en fare for sognet, er vist alle fornuftige mennesker enige om».

Andre forhold virket også hemmende på selve landbruket. Mangelen på arbeidskraft var en alvorlig bremse, og førte blant annet til at statens og kommunens strev for å få bøndene til å øke produksjonen ikke lyktes fullt ut.

En annen årsak til at myndighetenes nydyrkningskrav slo feil, var at det knep med hestehjelp. Det ble derfor utskrevet hester fra byene til hjelp i våronna.

Særlig ille i tider da fødevarer, spesielt melk, var mangelvare, var det at krigen i alvorlig grad hindret kraftfôrtilførselen. Resultatet ble en viss nedslakting av storfeet. Tallmessig gikk krøtterbestanden i bygda noe tilbake, og melk ble en enda sjeldnere vare.

Til tross for at landbruket under krigen ikke utviklet seg noe særlig, førte likevel knappheten på alle matvarer til at bøndene tjente bra på produktene sine, om de enn ikke oppnådde de samme eventyrlige prisene som på skogsvirket. Stagnasjonen i jordbruket føltes verre for andre enn for gårdbrukerne selv. De hadde delvis selv villet den for å kunne legge ned mer arbeid i skogen.

En annen næring som også nå kastet glimrende av seg, var skipsfarten. Særlig England hadde bruk for mye tonnasje. Fraktene ble godt betalt, og etterspørselen etter skip steg. Alt dette førte til en utstrakt spekulasjon, med skipsaksjer, som i løpet av krigsårene gjerne kunne stige med en 500 til 600 prosent. Alle slags folk i Eidanger spekulerte, men den virkelig storstilte jobbingen ble for en stor del drevet av forretningsmenn, som gjerne var flyttet til herredet fordi det holdt et lavt skattøre. I noen år var for eksempel grosserer Stensrud på Nystrand, egentlig fra Skien, en av bygdas aller største spekulanter og skattytere. Også enkelte av herredets gamle innbyggere gjorde det godt. Ute i Langangen tjente for eksempel Sam. Svensson utmerket på skipsjobbing. Han eide flere skuter som seilte med gode frakter, og samtidig gjorde han også store penger på skogen og sagbruket sitt. For en tid tjente også mange bønder godt på skipsfarten.

Et mål for hvor mye fortjenesten på skipsfart og skog brakte inn under krigen, er krigskonjunkturskatten. Det var en ekstraskatt som folk med ekstra stor inntektsøkning måtte betale. I 1917 ble den betalt av 42 personer eller aksjeselskap, med i alt kr. 373 971. Den inntekten som dette beløpet ble tatt i skatt av, ble samlet satt til kr. 2 075 880. De tre etterfølgende årene var det bare personer og aksjeselskap med en inntektsøkning det siste året på over kr. 50 000 som måtte betale denne skatten. Likefullt kom det i 1918 inn 82 458 kroner i krigskonjunkturskatt, fordelt på fire innenbygds skattytere med en samlet inntektsøkning siden forrige skatteligning på kr. 485 925. Utenbygds registrerte skipsaksjeselskaper hadde samtidig innestående kr. 3 699 658 i Eidanger i formue, og tjente i bygda kr. 659 968, mens skatten var kr. 70 237. For 1919 lå krigskonjunkturskatten for innenbygds folk på kr. 23 996, likeledes fordelt på fire skattytere, med samlet inntektsøkning på kr. 233 543. I 1920 var de tilsvarende tallene kr. 17 853 i krigskonjunkturskatt, beregnet av en inntektsøkning på 166 429, og atter fordelt på fire skattytere.

Jobbingen betydde langtfra noe gyllent liv for alle som hadde med skip og sjøfart å gjøre. På grunn av tyske torpederinger og krigsødeleggelser var sjøfolkene hardt utsatt. Ikke få skuter som tilhørte Eidanger-folk, og der mesteparten av mannskapet var fra bygda, gikk ned. Krigsseilasen var hard, og bød på mange dramatiske hendelser som Eidanger-folk fikk sin rikelige del av. Det som hendte Ole Olsen fra Sandøya og hans feller i 1916, da han forte barken «Randi» av Langangen, reder M. Svendsen & Søn, på dens siste reis, var slett ikke noen enestående hendelse, men ganske typisk for det som kunne skje til sjøs i krigsårene. Ole Olsen fortalte selv om begivenheten:

«Randi seilte fra Langangen 17. Oktober bestemt til West Hartlepool med Props. Torsdag Formiddag Kl. 11 saa vi to Zeppelinere, hvorav den ene stod over Skipet ¼ Time. Zeppelineren hadde ikke mindre end 5 Propeller, og den hadde en Lengde av ca. 500 Fot. Propellerne arbeidet voldsomt, ogsaa naar Uhyret stod stille over os.

Fredag Eftermiddag ved 3-Tiden kom en tysk U-Baat tilsyne. «Randi» befandt sig da 60 Minuter av Land. Fra U-Baaten heistes Signalet A.P.S.: Bring Papirene ombord. Efterat dette var gjort kom U-Baatens Næstkommanderende ombord i «Randi» og meddelte at Skibet skulde sænkes og bad os skynde os at forlate Fartøiet. Vi fik 15 Minuter til at komme os fra borde paa. Skibet blev, efterat vi var gaat i Skibsbaaten, sat i Brand paa den Maate, at Tyskerne anbragte 2 Brandbomber, en i Kahytten og en i Ruffet, og satte Fyr paa. Snart stod alt i lys Lue. U-Baaten gav ogsaa «Randi» det glatte «Lag» av sine Kanoner, idet der mot Skibets bagbords Side avfyrtes ikke mindre end 12 Skud. Ved sprængningen som paafulgte, fløi Træværk, Planker og Bord og Last høit i Luften. Tyskerne fra U-Baaten havde dog, før Skibet brændte, faat Tid til at ta med sig en Sæk Brød og endel anden Proviant, samt begge Skibsklokkerne av Metal. Det var som sagt ved 3-Tiden om Eftermiddagen, Skibet blev sænket. Vi rodde omkring i Skibsbaaten indtil Kl. 7¼ samme Aften, da blev vi optat av Dampskibet «Rudolf», Kapt. Ramberg, og senere landsat i Hull».

De store fortjenestene verdenskrigen skapte for skipsfarten, skogsnæringene og en rekke industribedrifter, fikk mange til å sette i gang nye foretagender, som det var ventet ville gi stort overskudd. I Eidanger ga dette seg utslag i opprettelsen av mange nye bedrifter. De fleste av dem bestod ikke lenge, og overlevde ikke nedgangstidene som kom. Blant annet gjaldt dette Eidanger Kalkmølle og en ullvarefabrikk, begge anlagt i 1918 på Bjørntvedt, og for størstedelen disponert av utenbygds folk. Samme skjebnen hadde Heistad jerntrådindustri, som lå der hvor konservesfabrikken nå er. Den tilhørte Kristiania-folk, og ble likeledes bygd i 1918. Langt større betydning for bygda fikk en annen bedrift, som også var startet på grunn av de gunstige krigskonjunkturene, men som overlevde både dem og nedgangstidene som kom. Det var Dalen Portland-Cementfabrik.

Initiativtakeren til opprettelsen av den var først og fremst diplomingeniør Alfred Holter. Han var født i 1884, og utdannet dels i Norge, dels i Tyskland. Tidligere hadde han vært ansatt som ingeniør ved Bergens mekaniske verksted, Kristiania Portland-Cementfabrik, Norsk Hydro, og i 1916 var han disponent for Skiens Verksteder. Holter hadde en robust fysikk og var en dyktig administrator. En samtidig skrev om ham at han tilhørte den typen ingeniører som bannlyste ordet «betænkligheter».

Holter gikk ikke av veien for de vanskelighetene som ofte tårnet seg opp for ham.

Sammen med et konsortium sikret Holter seg områder i Bamble, Eidanger og Solum som inneholdt rikelige mengder kalkstein, egnet til råmaterialer for en sementfabrikk. Den gamle Eidanger Kalkfabrik ved Dalen ble overtatt, og her ble det bestemt å reise den nye sementfabrikken. Årsaken til at dette stedet ble valgt, var nok først og fremst at det her kunne skaffes ubegrenset kaiplass ut mot Eidangerfjorden. Elektrisk kraft ble sikret fra Langesundsfjordens kommunale Kraftselskap, og anbud på maskineri ble innhentet.

For å dekke utgiftene ble aksjeinnbydelse sendt ut til et beløp av i alt kr. 3 200 000, fordelt på aksjer a kr. 1 000. Overskuddet ble beregnet til tjue prosent av aksjekapitalen. Innbyderne hevdet at behovet for sement ville stige voldsomt, dels på grunn av den stadig økende anvendelsen av sement som byggemateriale, dels på grunn av de ødeleggelser som krigen hadde forarsaket ute i Europa, og som måtte bøtes på. For Norges vedkommende ville behovet øke særlig på grunn av den store ekspansjonen som foregikk i elektrisitets- og fosseutbyggingen. Med disse fristende utsiktene for øye var det ikke underlig at selskapets kapital i løpet av kort tid ble fulltegnet. Den 16. juli 1916 ble det holdt konstituerende generalforsamling i Brevik. Til formann i representantskapet valgtes, og ble senere stadig gjenvalgt, konsul H. M. Wrangel, Haugesund. Medlemmer av direksjonen ble høyesterettsadvokat Harald Hauge, Kristiania, som ble valgt til formann, godseier J. Wankel, Kambo, overingeniør M. Abel, Kristiania, skipsreder Johan Rasmussen, Sandefjord, samt ingeniør Holter, som også tiltrådte som selskapets administrerende direktør. Ingen av direksjons- eller representantskapsmedlemmene var fra Eidanger. Alle de største aksjeeierne var utenbygds folk, for det meste fra Kristiania, Bergen, Sandefjord, eller Telemarks-byene.

Høsten samme året satte anleggsarbeidene inn med full kraft. Entreprenørfirmaet A/S Høyer-Ellefsen påtok seg det vesentligste av byggearbeidene. I Dalen hersiket snart et yrende liv. «Borti alle hauger og kroker hører man varsko, rop og smeld». Bygninger reiste seg, det ble gravd, minert og planert. Arbeiderne strømmet til. Svært mange kom langveis fra, og måtte bo på stedet. I begynnelsen arbeidet cirka 250 mann i Dalen. De var delt i to avdelinger. Den ene holdt på med selve anlegget, og den andre la om hovedveien, som tidligere hadde gått helt nede ved sjøen. Nå ble den i stedet ført i en bue langs jernbanen. Etter at veien var ferdig, ble så selve fabrikkbygningene påbegynt. Eget vannverk og kloakk var da på forhånd blitt konstruert, så tilstrekkelig med vann kunne skaffes. En tidligere isdam oppe i skogen ble rensket opp og forsynt med nye murer, og ble da et utmerket vannreservoar. En vannledning, 150 meter lang, løp derfra og ned til anlegget. På nordsiden av den gamle kalkfabrikken ble anlagt en liten jernbane. Den gikk i tunnel gjennom den store jernbanefyllingen inn til steinbruddene på den andre siden. Derfra var det meningen å føre sementsteinen ned til selve fabrikken når den ble ferdig. Av om lag 60 tømmermenn som arbeidet på anlegget i 1916, var storparten sysselsatt med husbygging. Ved den gamle kalkfabrikken ble det bygd smie, materiallager og skur. Oppe under jernbanelinjen ble reist en større bygning, med spisesal og kjøkken. Spisesalen hadde plass til 150 mann. Full pensjon med fem måltider om dagen kostet der 18 kroner uka. Andre sosiale tiltak fant også bedriften det alt i første omgang nødvendig å gjennomføre. Oppe i skogbrynet ble reist fire boligbrakker for anleggsarbeidere. I 1917 opprettet bedriften et varelager med salg av nødvendighetsartikler til arbeiderne. Varene ble solgt på en slags kooperasjonsbasis. Eventuelt overskudd skulle fordeles blant kundene.

Senere, da anleggstida nærmet seg slutten, ble det oppført flere varige arbeiderboliger. I 1918 var det reist tretten hus, med tilsammen 40 leiligheter, i alle henseender fullt moderne for sin tid. På dette tidspunktet begynte det også å komme butikker, bakeri, forsamlingslokale og annet. Det ble sørget for leke- og sportsplasser for arbeiderbarna. I det hele tatt tok et nytt tettbebyggelsessamfunn til å gro fram.

Anleggsarbeidet i Dalen gikk ikke så fort som opprinnelig forutsatt. Verdenskrigen skapte mange vanskeligheter når det gjaldt leveranse. av bygningsmaterialene og maskinene. Byggeomkostningene steg også. Det ble derfor nødvendig å forhøye aksjekapitalen slik at den samlet kom på kr. 6 000 000, men også dette gikk greit. Sementprisene var fremdeles stigende, og dette ga seg da også utslag i 1919, da Dalen Portland endelig kom i gang med produksjonen. Varene fra Dalen ble straks ettertraktet, og vant hurtig fram både på det innen- og utenlandske marked. Bedriften gikk den første tida for fullt både natt og dag. I løpet av de første to månedene etter at den satte i gang produksjonen, hadde den eksportert cirka 23 000 tønner sement. Det viste seg likevel at mangler ved møllemaskineriet ikke gjorde det mulig med en gang å komme opp i påregnet produksjon, 900 000 tønner sement arlig, og i en tid da sementprisene var så høye som tilfellet var, skadet dette selskapets rentabilitet.

Enkelte andre barnesykdommer unngikk heller ikke bedriften. Særlig fra bærdyrkerne i distriktet rundt om ble det klaget over at kalkstøvet ødela frukten. Men filtreringsanlegg som ble innført, dempet denne plagen.

Andre vanskeligheter, som gjerne kjennetegner en stor bedrift i anleggsog den første driftstida, ble heller ikke Dalen Portland spart for. De tilreisende anleggsarbeiderne bodde trangt, og slet hardt. For til gjengjeld av og til å kunne glemme hverdagens strev, hendte det at de raste ut, og da kunne det gå vilt til blant enkelte av dem, ikke minst i en tid da det offisielt hersket brennevinsforbud. Følgende avisnotis gir et lite bilde av dette:

«I Dalen hænder det nok litt av hvert. Forleden tørnet noen Folk som arbeider der sammen i et overmaade interessant Slagsmaal i en av Breviks Gater, og nu spørres der atter om store Begivenheter. Der er nemlig ankommet en tysk Damper til Dalen, og Enhver nu for Tiden vet hvad det betyr.

Paa en eller anden Maate var det lykkedes Tyskerne, eller kanskje var det lykkedes de Indfødte at faa noget Spirituosa iland og Følgerne uteblev ikke. Det blev en Fest og en Fryd og en Stemning som spurtes helt til Brevikg Politikammer, for i en Brakke gik det nok paa Livet løst. I al Hast maatte der sendes Mandskap, avsted som sikret sig de mest Elskværdige».

Dette var nå likevel bare baksiden av anleggsarbeiderlivet. Andre mer positive krefter fantes. Blant de innvandrede anleggsarbeiderne fantes mange gamle fagorganisasjonsfolk. «Bratsberg-Demokraten» kalte dem «disse Socialismens pionerer som vandrer fra det ene anlæg til det andet og saar socialismens sæd». For å bruke samme blads uttrykk, var det nå oppgaven for disse folkene, hvorav ikke få var svensker, å «bringe lys ind over det borgerlige mørke» også i Dalen. Med dette ble det hentydet til dannelsen av Dalen Anlægsarbeiderforening, som ble stiftet 23. september 1916 av Norsk Arbeidsmandsforbunds sekretær Johs. Ødegaard. Første formann i foreningen var Halvor Sollid. Den hadde om lag 130 medlemmer, eller cirka halvparten av arbeidsstyrken ved Dalen. Aret etter fikk også de forskjellige fag- og spesialarbeiderne ved bedriften sine foreninger. Det ble dannet avdelinger av Norsk Trearbeiderforbund, Norsk Elektrikerforbund, samt Dalen Klubb av Brevik Jern- og Metallarbeiderforening. En tid eksisterte også en syndikalistisk forening, som hadde en viss tilslutning. Selve bedriften derimot organiserte seg ikke, men ble stående utenfor Norsk Arbeidsgiverforening.

Enkelte konflikter oppstod. I det vesentlige var de forårsaket av krav om lønnsøkning på grunn av dyrtida. Den alvorligste var i 1918. Syndikalistforeningen var da blitt omdannet til et såkalt arbeiderråd som, etter mønster fra en rekke liknende organisasjoner rundt om i landet, var blitt stiftet dels for å bringe Det Norske Arbeiderparti til å føre en mer radikal politikk, dels for å presse igjennom mer effektive tiltak mot dyrtida, og dels for å få nedsatt arbeidstida. Ikke minst etter initiativ fra Arbeiderrådet sendte arbeiderne ved Dalen Portland i april 1918 krav om minstelønn på 15 kroner dagen og åtte timers arbeidsdag. Minstelønna til da hadde vært 10-11 kroner, og arbeidstida ti timer dagen. I første omgang endte likevel konflikten med at Dalen Anlægsarbeiderforening godtok et mottilbud fra direktør Holter om et dyrtidstillegg på 8 kroner uka for ugifte og 12 kroner for gifte, pluss 3 kroner for hvert barn. Forliket varte ikke lenge. Alt en fjorten dagers tid senere fikk Arbeiderrådet i stand en ny streik, grunnet på de samme kravene som var satt fram tidligere. Juridisk sett var denne arbeidsstansen ulovlig på grunn av manglende varsel, og arbeiderne hadde derfor en svak utgangsposisjon. De stod innbyrdes sterkt splittet, og direktør Holter utnyttet dette til å nekte å forhandle med Arbeiderrådet. Han hevdet at det ikke var noen legal organisasjon, men anerkjente derimot fullt ut arbeidernes forhandlingsrett gjennom Dalen Anlægsarbeiderforening. Resultatet av dette ble at oppslutningen om Arbeiderrådet smuldret bort. Anlægsarbeiderforeningen fikk utvirket at arbeidstida ble satt ned med tre timer i uka, men ellers ble arbeidet tatt opp igjen på de gamle betingelsene.

Tross alt var ikke de så ille. Arbeiderne ved Dalen var blant de best betalte i hele distriktet, og lønningene fortsatte å stige. I 1920 ble minstelønna forhøyd med 25 øre timen. Fagarbeidere tjente da kr. 2,15 pr. time, skiftarbeidere kr. 2,10, dag- og tomtearbeidere over atten år kr. 2,00, og faglærte elektrikere kr. 2,25. Dessuten var det en del som hadde til dels ganske gode akkorder. Det så i det hele tatt ut til at Dalen Portland skulle bringe velstand med seg.

Folk både i Eidanger og distriktet rundt om ble i det hele tatt mer og mer innstilt på at storindustrien ville gjøre sitt inntog, og føre med seg ny virksomhet og ny vekst. Ikke minst bidrog Norsk Hydros eiendomskjøp til dette. Hydro var opprinnelig knyttet til de øvre distriktene i Telemark, men ledelsen var tidlig klar over at det hadde sine store ulemper å ha fabrikkene så langt inne i landet. Framtidige utvidelser og nyanlegg burde legges ved sjøen. I tråd med dette sørget derfor Hydro i 1917 for å få håndgitt til kjøp en vesentlig del av Herøya samt Tangen ved Brevik. Etter forhandlinger med grunneierne var det Herøya som ble foretrukket. I alt ble det i 1917 innkjøpt cirka 500 mål, fra sammenlagt seks forskjellige grunneiere. Området strakte seg fra Tangen ved Rolighetssundet til «Gamle Langesund». Salgssummen for det hele var sammenlagt cirka 480 000 kroner, noe som selv i en tid med stigende eiendomsverdier ble regnet for en bra pris.

På Tangen ved Brevik var det stor skuffelse over at Hydro ikke hadde kjøpt der. Det ble påstått at det hele hadde strandet på eiendomsprisen som en enkelt person hadde krevd, og sterke anklager ble reist mot den angivelige synderen. Arbeid på stedet var på dennemåten blitt stoppet for minst 700 mann, ble det sagt. Noen tok likevel avstand fra denne kritikken. De hevdet at det var skammelig at folk lot seg bruke som redskap av interesserte kapitalister til å ryke uklare med hverandre. Pessimistisk ble det enda sagt at « .... Om Hydro hadde kommet til Tangen, saa hadde ikke det blitt noen guldperiode for arbeiderne».

På Herøya og i distriktet rundt om var det ikke mangesom så så mørkt på de følger Hydros virksomhet ville få. Et enstemmig herredsstyre ga selskapet konsesjon da eiendomskjøpene på Herøya var i orden. Avisene var velvillige. «Grenmar» skrev profetisk: «De indkjøpte Eiendomme er overordentlig velskikkede til Bedriftstomter, og her vil da det Mægtige Selskap kunne frit utvikle sig, og starte op sin nye Industri paa de rummelige Tomter. Her vil den vældige Bedrift kunne skape et nyt Industricenter med tidsmessige Arbeiderboliger, rigtig en ideel Beliggenhet for en ny og stor Virksomhet».

Det skulle gå lang tid før disse veldige vyene lot seg virkeliggjøre. Ryktene gikk om hva Hydro aktet å gjøre med eiendommene på Herøya, men det viste seg å være lite i dem. Etter hvert ble det klart at selskapet nærmest aktet å ha området i beredskap, klart til utnyttelse dersom nye tiltak ble satt i gang. I 1920 opplyste Hydros direktør, Scott-Hansen, at noen særlige planer forelå for tida ikke for Herøya. Foreløpig aktet selskapet fortsatt å drive landbruk der. Et løfte om at en ny og ukjent framtid ville komme, lå det likevel i Hydros eiendomskjøp på Herøya.