Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Kristenliv, prester og kirken cirka 1850-1914

av Harald Hals

Omkring 1840-1850 var det slutt med den relativt store religiøse roen som hadde hersket i Eidanger tidligere. Etter haugianismen begynte flere mer folkelige strømninger å gjøre seg gjeldende over hele landet. En reaksjon hadde tatt til mot rasjonalismen og den gamle vanekrisitendommen. Flere og flere hevdet at en måtte finne fram til en mer personlig og inderlig preget gudsdyrkelse. I Eidanger ser det således ut til at selv gamle sogneprest Steenbuck på sine gamle dager var i ferd med å forlate rasjonalismen for i stedet å gå over til en mer følelsesbetont kristendomsforkynnelse, der hovedvekten ble lagt på den personlige gudstroen, og ettermannen, Ole Nielsen, stod helt fra begynnelsen på dette religiøse standpunktet. Neppe noen av disse to prestene hadde hel forståelse for bakgrunnen for det kirkelige omslaget. De skjønte ikke at det også var forårsaket av visse sosiale faktorer. Med den samfunnsutviklingen som førte til at embetsmennenes makt ble hindret, mens bøndenes innflytelse steg tilsvarende, mistet ikke bare prestene mye av den autoriteten de hadde hatt i bygdestyret før formannskapsloven ble innført, men var heller ikke lenger enerådende om 5forkynne Guds ord. Legmenn som ofte gikk enda lenger i å tale om nødvendigheten av oppriktig omvendelse og et personlig kristenliv, minsket ikke sjelden prestenes religiøse innflytelse, og det var dette de i begynnelsen hadde vondt for å finne seg i.

Med skepsis så både Steenbuck og Ole Nielsen på de legpredikanter som fra 1840-årene og utover tok til å virke i bygda. Det var ikke få av dem. Fra Gjerpen kom den gamle haugianeren skredder Lars Balstad, og i Brevik bodde Ole Jacobsen Færjer. Han drev ikke minst forkynnelsesvirksomheten sin ute i Bergsbygda, og var gift med en søster til en av legfolkets mektigste ledere i Eidanger, Ole Lerstang.

Ole Christiansen Lerstang «kom til vækkelse» omkring 1850. Han var en velstående gårdbruker i Bergsbygda med godt husrom. Gården hans ble som et samlingssted for alle omvankende predikanter. Kona, Gunhild Marie Lerstang, var også mye med i legmannsarbeidet. Både for henne og mannen var det den personlig opplevde kristendommen som var det avgjørende, mens ytre former og seremonier slik som statskirken praktiserte dem, var av mindre viktighet. Andre framtredende ledere for legfolket var Anders Auen, som også tidlig ble vakt. Han skal ha vært en belest og intelligent kar, og kom straks med i første rekke når det gjaldt legmannsvirksomheten. Også broren, Isak Oksom, kom senere til å delta sterkt i kristenlivet. En annen kjent leder for legfolket i Eidanger i begynnelsen av 1850-årene var Markus Nielsen. Han var opprinnelig fra Porsgrunn og virket der som kontorbetjent. Senere ble han trelasthandler. Marcus Nielsen «sang som en engel» og skal ha vært en glimrende oppbyggel:sestaler. I religiøs henseende var han uenig i mange av statskirkens dogmer. Ikke så fjernt fra ham idette stod også P. M. Solvik (bror av bygdepolitikeren Peder Røra) som ogsåmed tida kom til å spilleen stor rolle innen legmannsvirksomheten. Han var lærer i Bjørkedalen fra 1864 til 1873, og ble vakt der. Selv gjorde han imidlertid også mye for å fremme det kristelige livet i dalen.

Den største og dyktigste av alle legpredikanter i Eidanger gjennom så å si hele andre halvparten av 1800-tallet var nok Ole Andersen Sagbakken. Han var født i 1825 på gården Heistad i Sannidal. I flere år fôr han som skipstømmermann til sjøs ombord på forskjellige Kragerøskuter. Senere kom han på skipsverftet i Brevik. N. B. Coch ansatte ham i 1859 på eiendommen sin, Sagbakken ved Langangsfjorden. Der arbeidet han som arbeidsformann i 38 år. Ole Sagbakken stod alltid på fast luthersk grunn, og han holdt også fullt og fast på statskirken. På sine tilhengere gjorde han et mektig inntrykk. Ennå går det frasagn om ham. Etterkommeren etter en av hans nærmeste medarbeidere har sagt om ham: «Sagbakken var en intelligent mann og en dyktig leder og debattant. Ordet, Dåpen og Nattverden var det fundamentale i hans forkynnelse. I førti år var Sagbakken en av forgrunnsfigurene i det kristelige arbeide i Langangen. Han var en kampens mann, men han kjempet med blanke våpen. Overfor mennesker som kom i sjelenød, var han som en mild far».

En av hans lærde sønner sa ved hans båre: «Far sådde vinterrug. Det kan klakne, men når våren kommer, spirer sæden frem». Bedre definisjon av Sagbakkens åndelige gjerning er det ikke mulig å gi.

Tross all den uviljen sognepresten kunne ha mot Sagbakken, Lerstang, Auen og andre av legfolkets ledere fordi de reduserte hans egen åndelige innflytelse, var det likevel intet mot den frykt han hadde for en helt ny sekt som tok til å virke i bygda i første halvdel av 1850-årene, mormonerne. Frykten var ikke ugrunnet. Mormonerne stod jo aldeles ikke i statskirken, men forfektet tvert om en lære som i svært mye stod i strid med dens doktriner. Sosialt sett bygde de også på et annet grunnlag. Mens de fleste av legpredikantene i Eidanger i det store og hele støttet seg på gårdbrukerne, tiltrakk mormonerne hovedsakelig arbeidere, sjømenn og småkårsfolk. De lovet snarlige forbedringer i de fattiges kår alt her på jorden dersom de bare omvendte seg og drog til mormonernes hellige stad Salt Lake City i det fjerne Amerika. Enkelte radikale sjeler gjorde dette inntrykk på. Det viste seg derfor at mormonerne i Brevik fikk tilslutning fra ikke så få av dem som tidligere hadde stått i den gamle Thranittforeningen pa stedet. Til denne byen kom,de forøvrig i 1852. Den førende mormonerpredikanten var Knud Larsen «Snedker» som holdt til på Sætre. Han hadde hjelp av en danske, skreddersvenn Jensen. I Eidanger agiterte mormonerne særlig på Øyene og også noe på Ramberg i Bergsbygda. Tilstrømningen kunne være ganske stor til møtene de holdt enkelte ganger, og sogneprest Nielsen fant det nødvendig åsende ut en streng advarsel:

«Det er mit glade Haab, at med Guds Hjælp skulle Mormonerne med deres ubibelske vrange og skadelige Lærdomme ei vinde synderlig Fremgang i Menigheden, men da de nu har begyndt at udvikle stor Virksomhed hersteds, og at sætte mange Kræfter i Bevegelse for at vinde Tilhængere, saa skulle det i høieste Maade være uforsvarligt og farlig at overlade sig til sorgleps Sikkerhed, thi naar Menneskene sove, kommer Fienden og saar Klinten iblandt Hveden, og jeg skal derfor ogsaa tillade mig paa det indstændigste at advare Menigheden mot at deeltage i deres Forsamlinger, var det end kun af Nysgjerighed og Lyst til at høre Nyt, som i dette Tilfælde er dobbelt utidigt og farlig, og i særdeleshed skal jeg, da jeg har erfaret, hvorledes en stor Deel Barn og Ungdom strømmer derhen, hjertligen anmode Forældre og Foresatte om med al Flid at affiolde derfra alle saadanne, som ei kunde antages at have Christlig Oplysning nok til at skjønne deres falske Udleggelse af Guds Ord, eller som kunde befrygtes at mangle Fasthed og Kraft til at bestaae i Troens adskillige Prøvelser, for hvilket det i hvert Fald er ubesindigt uden Fornødenhed at udsætte sig».

Det er mulig at sogneprestens advarsel hjalp, men det er også mulig at den slett ikke hadde vært nødvendig. Mormonerne klarte tross alt ikke å verve mange tilhengere i Eidanger. Amtmannen vanskeliggj,orde også virksomheten ved å forby mormonerpredikantene å opptre. De kom etter hans mening ikke under de dissentersamfunn som en lov om religionsfrihet av 1845 hadde godtatt.

Noen få gikk likevel også i Eidanger over til mormonernes lære. De drog nesten alle sammen av sted til Amerika i begynnelsen av 1854. Ikke alle gikk det like godt der ute i det fjerne. I hvert fall en av de utvandrede mormonerne fra bygda, Gunder Sørensen fra Oksøya, fikk en ulykkelig skjebne. Han skrev et brev hjem, og i det fortalte han om nok av menneskelige lidelser:

«Min lille Datter Marie blev syg og døde i Liverpool den samme Dag vi skulde over i Skibet der skulde føre os til Amerika, og da vi efter mange Besværligheder vare komne til Amerika og et Stykke op Mississipifloden, blev min kjære Kone,syg og døde ombord i Dampbaaden, hvor Mange bleve et Offer for Døden, og paa Reisen i Ørkenen døde min lille Søn og min Kones Søster Anne Gurine efter megen lang Sygdom, og selv har jeg været syg og havt om fast mange Besværligheder at udhølde, som bliver for vidløftigt at fortælle».

I brevet rettet også Gunder Sørensen sterke angrep på mormonerne som han nå hadde mistet troen på. Selv ville han forsøke å komme seg vekk fra deres hellige stad og over til California, for derfra å vende tilbake til Østkysten igjen. Hvordan det senere gikk med ham, kjenner man ikke til. Etter at de fleste av tilhengerne var reist ut, gikk det raskt tilbake med mormonismen både i Eidanger og Brevik; snart ble den bare et minne.

Omtrent samtidig med at mormonerne drev på med virksomheten sin i bygda, tok også legfolket innen statskirken til å organisere seg. Den 9. juli 1854 ble Eidanger Misjonsforening stiftet. Den første formannen i den var Marcus Nielsen, og med i bestyrelsen satt Ole Andersen Sagbakken (eller Saga som han da kalte seg) og Ole Lerstang. Foreningen vokste ganske raskt. Alt samme året som den ble stiftet, fikk den 108 medlemmer. Mesteparten tilhørte bondestanden, blant dem noen av de mest ansette gårdbrukerne som fantes i bygda, menn, som for eksempel Jac. S. Hvalen og Amund O. Tveten. Foreningen hadde heller ikke så få kvinnelige medlemmer, og de hadde lik stemmerett og like rettigheter med mennene, selv om de ikke på lenge oppnådde å bli valgt inn i noen tillitsverv.

De første årene holdt Misjonsforeningen møter omtrent hver måned. De gikk gjerne på omgang rundt om i bygda. Det er påtagelig at foreningen i begynnelsen utelukkende hadde tilslutning i kyst- og fjorddistriktene der folk kunne komme i forbindelse med hverandre sjøveien. Mens slett ikke så få møter ble holdt på for eksempel Bjønnes eller Auen, var det ikke et eneste et i Oklungen eller Bjørkedalen. Møtene foregikk alltid på samme vis. Formannen eller en annen i foreningen begynte med bønn og salmesang. Deretter ble en beretning som handlet om den tilstanden hedningene befant seg i, og hva som ble gjort på misjonsmarken, lest høyt. Det ble oppfordret til forbønn for alle uomvendte, og kollekten ble innsamlet. Den gikk de første årene til Det Norske Misjonsselskap som holdt til i Stavanger, og som støttet Schreuders virke blant zuluene i Sør-Afrika. Men resultatene av hans virke viste seg sent, og idet var antagelig i utålmodighet over dette at Eidanger Misjonsforening i 1858 besluttet å tre ut av Det Norske Misjonsselskap slik at det kunne sende sine midler dit hvor medlemmene til enhver tid mente de gjorde best nytte for seg. I noen år støttet så Misjonsforeningen den tyske Hermansburgermisjonen. I 1861 trådte den inn i Det Norske Misjonsselskap igjen.

Sognepresten ble fra første stund stående utenfor Eidanger Misjonsforening. Han følte den som en alvorlig konkurrent for sin stilling som åndelig veileder for bygdefolket, og som en motvekt stiftet han derfor et nytt misjonslag. Det fikk likevel liten tilslutning. Foruten klokkeren bestod det bare av åtte-ti medlemmer, og med noe større hell arbeidet det ikke. Tross alt lyktes det likevel sogneprest Nielsen. å opprettholde et noenlunde godt forhold til legfolket. Kirkesøkningen var god i hans tid, og hans bortgang i 1867 ble alminnelig beklaget.

Verre var det med hans etterkommer som sogneprest i bygda, Fredrik Carl Mülertz. Han hadde kan hende et vel så negativt syn på legmannsvirksomheten som Nielsen. I kallsboka beklaget han rett ut all den «legmandsprædiken» som hadde forekommet i hans embedstid. Kirkelige reformer var heller ikke Mülertz begeistret for. Den eneste som ble gjennomført i hans tid, var at den rasjonalistisk pregete Evangelisk-Christlige Salmebog i 1871 ble ombyttet med Landstads. Dette skjedde etter avstemning blant «,husfædrene» i bygda. Ellers var sognepresten likevel nødt til å finne seg i at flere menighetsmøter som behandlet kirkelige spørsmål, ble holdt. På dem krevde legfolket med Ole Sagbakken og Ole Lerstang i spissen at stemmerett måtte innføres i kirkelige saker; presten burde ikke lenger avgjøre dem alene. For å fremme en mer personlig kristendom med avskaffelse av all vanekirkegang, burde skriftemål og sognebånd opphøre. En gang imellom burde gudstjenesten sløyfes, og søndag formiddag burde da i stedet avsettes til menighetsmøter. Alle disse forslagene satte Mülertz seg kraftig imot, og av legfolket ble han derfor beskyldt for å være stivsinnet.

Sognepresten like heller ikke altfor intens religionsundervisning i skolen som han ikke selv hadde full kontroll over. P. M. Solvik hadde under lærervirksomheten sin i Bjørkedalen utarbeidet en slags gudelig sangbok som delvis inneholdt salmer han selv hadde forfattet, og delvis annet stoff. Uten å spørre presten innførte handen i skolen. Han tok også til å revidere Pontoppidans forklaring på egen hånd, og satte inn sine egne anmerkninger i de utgavene av den som elevene brukte. På prestens anmodning nektet han å stryke disse rettelsene igjen, og et voldsomt basketak oppstod der hver av partene beskyldte hverandre for å fare med falsk lære.

Ved en bispevisitas i 1869 ble forøvrig Mülertz også anklaget for dette av Ole Sagbakken og Ole Lerstang. Utgangspunktet var en preken presten hadde holdt om de fire slag sædejord. Den falske læren skulle bestå i at han hadde hevdet at all sæd til slutt ble god. Anklagen førte ikke fram.

Til tross for at motsetningsforholdet mellom sognepresten og legfolkets ledere med dette hadde nådd høydepunktet, skulle det likevel skje en utsoning mellom dem noen år senere. Flere årsaker lå til grunn for dette. I 1874 ansatte Mülertz pastor Peter Schreiner Høegh som sin personlige kapellan. Han tilhørte den yngre generasjon av prester som hadde mottatt sterke impulser fra Gisle Johnson, professor i teologi ved Universitetet i Kristiania, og som gjennom hans innflytelse var langt mer sympatisk innstilt overfor legmannsbevegelsen.

Høegh kom snart med i Misjonsforeningen. Den hadde i 1872 fått en underavdeling i Bjørkedalen, kalt «Yngre» eller også «Østre Misjonsforening», som stod under ledelse av Hans i. Riis fra Gjerpen, og hvor P. M. Solvik var kasserer. Yngre Misjonsforening var ikke helt uavhengig av den «Ældre», men sendte kollekten sin til den for videreforsendelse til Det Norske Misjonsselskap. Høegh virket med stor iver i begge disse misjonsforeningene, og han fikk etter hvert så stor innflytelse at han til og med greide å forsone sognepresten og legfolkets ledere med hverandre. De siste fant seg i at Mülertz kom med i Misjonsforeningen, noe han ved sin tiltredelse som sogneprest i bygda forgjeves hadde forsøkt. Utsoningen gikk til og med så langt at da Ældre og Yngre Misjonsforening i 1877 valgte felles overbestyrelse, ble Mülertz valgt til formann, mens han fikk sine gamle motstandere Ole Lerstang, Ole Sagbakken og Hans Riis med seg i styret. Høegh ble kasserer.

Under innflytelse av sin personlige kapellan godtok sognepresten ikke bare det arbeidet som ble drevet i misjonsforeningene, men også andre sider ved legmannsvirksomheten. Han fant seg således i den vekkelsesvirksomhet som under direkte oppmuntring fra Høeghs side blomstret opp som aldri før i bygda. Søkningen til kirken og til religiøse møter rundt om i herredet tiltok voldsomt. Bønnemøter, samtalemøter, kjærlighetsmøter og vennemøter ble satt i gang, og kvinneforeninger ble opprettet, deriblant Langangen kvinneforening, stiftet 1876. Ikke hett uten betenkeligheter så likevel sognepresten på alt dette. Særlig redd var han for den virksomheten P. M. Solvik, som nå hadde flyttet tilbake til sin fedregård Bjønnes, drev der og i Bergsbygda. Solvik hadde stiftet en «apostelforening» som sendte ut såkalte «apostelbud». De gikk to og to sammen rundt i husene for å omvende folk, men dette arbeidet mente sognepresten bare var utslag av anstaltmakeri og åndelig røre.

Uviljen Mülertz følte mot apostelforeningen, hindret likevel ikke at fra annen halvdel av 1870-årene førte utsoningen som var kommet i stand mellom sognepresten og legfolkets ledere, til at et virkelig samarbeid mellom dem kom i stand også på andre felter av det kristelige arbeidet enn bare misjonsvirksomheten. Ikke bare Høeghs innflytelse var medvirkende til dette. To felles farer truet både sogneprestens og legpredikantenes herredømme over kristenfolket. Den ene var den virksomheten som forskjellige dissentere, særlig metodistene, drev i bygda, og som skulle vise seg å være langt mer effektiv enn den forkynnelsen mormonerne hadde kommet med. Alt i 1856 hadde Markus Nielsen brutt med Misjonsforeningen ved å tre ut av statskirken. Sammen med matros Hans Tangen i Brevik tok han til å virke rundt i distriktet som predikant for metodistkirken. I Eidanger holdt de oppbyggelser de søndagene det ikke var gudstjeneste. Tilstrømningen var slett ikke dårlig. Markus Niel,sen hadde da også beholdt sine glimrende evner som oppbyggelsespredikant, men noe særlig utfordrende opptrådte han ikke. Selv en såpass konservativ avis som «Adresse-Tidende for Brevik» som absolutt holdt på at det religiøse livet burde ledes av prester, måtte innrømme at Markus Nielsens foredrag var uten anstøt, vel ordnet og framført uten gestikulasjoner og geberder - det var en fornøyelse å høre ham. I motsetning til mormonerne appellerte metodistene slett ikke bare til småfolk. Særlig i Langangen fikk de etter hvert et visst innpass. Stedets rikeste mann, Morten Svendsen, sluttet seg her til sekten, og han fikk følge av enkelte både av sine underordnede og av sine naboer.

Særlig Ole Sagbakken så med bekymring på dette. For ham som var få overbevist lutheraner, stod metodismen som en eneste vranglære. Sagbakken delte derfor ut flere agitasjonsskrifter rettet mot sekten, og han holdt også møter der han prøvde å gjendrive dens lærdommer. På et par av disse opptrådte han til og med direkte sammen med sognepresten, som han fikk til å advare på det sterkeste mot metodistenes virksomhet. Striden med dem ble stadig hardere, og dette fikk Sagbakken til å tvile på hensiktsmessigheten av å la legfolk delta for mye i det religiøse arbeidet. Mer og mer forlot han sine tidligere standpunkter for nå i stedet å helle til samme oppfatning som Mülertz, nemlig at det var presten som måtte stå i spissen for det kristelige arbeidet, dersom ikke det hele skulle gli ut i svermeri.

Den andre faren som truet både sogneprestens og de lutherske legfolkledernes innflytelse, var av politisk karakter, og var nok langt alvorligere enn trusielen fra metodistene. Særlig med Bondevennforeningen var en ny form for rasjonalisme kommet inn i bygda. Søren Jaabæk selv hadde intet særlig til overs for prestene som han mente ikke utførte viktigere arbeide enn andre i samfunnet. Heller ikke fant Jaabæk det særlig nødvendig med noen statskirke. Kristendommen var riktignok den mest fornuftige av alle religioner, men enhver fikk dyrke Gud som han selv syntes uten at myndighetene skulle blande seg opp i det, og også uten at skattebetalerne skulle svi for det. Ikke få av hans tilhengere i Eidanger hadde tilegnet seg om lag samme religiøse oppfatningen. «Jaabækianeren» Jacob O. Grava stod ganske sikkert ikke alene da han engang i form av en slags trosbekjennelse angrep statskirken:

«At jeg i Religionssager ikke er fulstendig enig i de inden Statskirken herskende Dogmer, erkjender jeg. jeg kan forsikre - dette har kostet mig mangen,søvnløs Nat og megen Tænkning at komme til det Standpunkt, jeg nu staar paa. jeg har mangen Gang bedet til min Gud om, at jeg maatte faa Lov til at tro som Mengden. O, hvilket kunde være herligere end at kunde leve omtrentsom mai) vil, være rig, bedrage og plage sine fattige Medmennesker, og saa Presten komme i sidste Stund og saa sige: 'i mit Embeds Medfør tilgiver osv'. Ja den, der kunde tro dette, var lykkelig. For mig kommer alti,d det bitre Ord: 'Bøgerne blev opladte og Enhver blev dømt efter sine Gjerninger'. Det troer jeg med Bestemthed, at om Kristendommens Grundsandheder blev med Kjærlighed indprentet i Barnesjelen, at det da vilde virke mere varigt, og mere Sjeleliv vilde vise sig end nu er Tilfældet».

En innstilling som dette fryktet både legfolkets ledere og sognepresten i høy grad. Det gjaldt å hindre at den spredte seg. I hvert fall folkets egne valgte ledere burde derfor stå fram som eksempler på dyd og gode seder. Omkring 1876-77 foreslo derfor Ole Lerstang at kommunestyret skulle begynne alle møter med bønn. Med den sterke posisjon som «jaabækianerne» nå hadde fått i herredsstyret, var ikke dette framlegget så lett å gjennomføre. Lenge ble det forsøkt tidd i hjel, men da Ole Lerstang til slutt forlangte en avgjørelse i saken, ble kommunestyret nødt til å ta det opp til votering. Jacob O. Grava fant løsningen. Han foreslo at de i herredsstyret som ønsket å holde bønn, møtte opp en halv time før kommunestyremøtene tok til og avholdt sin andakt. Ingen burde tvinges i denne saken, her burde hver mann ha sin fri vilje. Dette var fullt i tråd med den innstillingen de fleste av «jaabækianerne» og dermed flertallet i herredsstyret hadde i religiøse saker, og forslaget ble vedtatt med stor majoritet. Siden ble det ikke mer spørsmål om å holde bønn i kommunestyremøtene.

Både denne og andre saker virket nok til at mange av legfolkets ledere sammen med sognepresten stod til høyre i politikken både for «jaabækianerne» og det senere Venstre. Dette var likevel ikke det samme som at bygda på tross av all religiøs vekkelse kom til å bli behersket av rene fritenkere. Bondevennenes og senere Venstres ledere kunne kan hende være rasjonalistisk innstilte, men de var ikke derfor kristendomsfiendtlige og voktet seg vel for å angripe religionen. De ville innskrenke embedsmennenes, deriblant også prestenes makt, og dette var i og for seg et standpunkt som ikke behøvde å skremme personlig kristne. En årsak til at mange av legfolket, deriblant også noen av lederne, trass i all rasjonalisme sluttet seg til Bondevennene og senere Venstre, var at de kunne være enige i at et folkelig styre måtte også råde i kirken. Presten skulle ikke styre alene; det var menighten som måtte ha det avgjørende ordet.

I 1877 flyttet pastor Høegh fra Eidanger. Den religiøse vekkelsen var da fremdeles sterk, men for Mülertz alene lå det ikke å sysle med den. Det var vel heller ikke legfolket helt imot da han, året etter av helbredsgrunner tok avskjed.

Av de tolv som søkte sogneprestembedet etter ham, hadde m.enigheten ingen tvil om hvem den ønsket. Etter et nesten enstemmig vedtak i et menighetsmøte på Tveten ble et andragende sendt til Regjeringen om at Nils Jacob Jensen Laache ble utnevnt til ny sogneprest i bygda, og dette skjedde også. Laache hadde tidligere vært sogneprest i Steinkjer. Han var landskjent for sin deltagelse i misjonsarbeidet, og hadde blant annet vært redaktør for det kristelige bladet «For fattig og rikң, og menigheten visste han hadde lettere for å samarbeide med legfo,lket enn de fleste geistlige, selv om også han holdt på at det var presten som burde stå i spissen for det religiøse arbeidet.

De første årene Laache var i Eidanger, ble han meget avholdt. Kirkesøkningen var større enn noensinne, og nye kristelige foreninger ble dannet, blant dem Breviksbygdens Kvindeforening, stiftet 1881, og Bergsbygdens Kvindeforening. Formann i begge misjonsforeningene ble Laache i 1880. Foruten at han var fullt opptatt med prestegjerningen, fant han likevel tid til å fortsette sitt oppbyggelige forfatterskap. Mens Laache var i Eidanger, utga han blant annet et par i sin tid meget leste religiøse skrifter, nemlig «Vort jordiske arbeide i Herrens tjeneste», og «Husandaktsbog».

Det inntrykk folk i Eidanger fikk av ham som predikant og sjelesørger, var vel kan hende ikke så ulikt det bildet «Adresse-Tidende for Brevik» ga av hans virksomhet i bygda. «Laache selv er ikke en stor Taler i dette Ords almindelige Forstand, men hans greie Udtryksmaade, hans varme Overbevisning og grundige Kundskaber gjør hans Prædikener virkningsfulle og beaandede. Han er en jevn og rolig Mand med dyp religiøs Erfaring, og hans vindende Elskværdighed har overalt gjort ham lige saa afholdt, som hans Dyktighed har indgydt Tillid og Agtelse».

Tross all kristelig aktivitet i Laaches tid kunne han ikke selv se noen påtagelig ny vekkelse; det hele fortsatte i samme spor som var lagt av pastor Høegh. I Laaches tid var det den forskjellen at etter hva han selv opplyste i kallsboka, gikk nattverdssøkningen ned med cirka 50% i hans embedstid. Men dette er ikke noe tegn på avkristning, kan hende snarere det motsatte. Den vekt legpredikanter og andre i lengre tid hadde lagt på nødvendigheten av personlig kristendom, som også Laache i sin forkynnelse understreket meget sterkt, tok nå til å gjøre sin virkning. Før i tida ble en liksom ikke ansett for et skikkelig menneske dersom en ikke inntok nattverden minst to ganger i året, nemlig hver vår og høst, men dette ble det nå slutt med. Det ble betont at en måtte ha et virkelig kall dersom en ville ta imot sakramentene, og dette førte til at samtidig som det kristelige arbeidet var i vekst som aldri før, var det nå bare et fåtall av de troende som våget å gå til alters.

Noen uttredelser av statskirken fant ikke sted i Laaches tid, og han mente selv at åpenbart vantro og ugudelige folk fantes det ikke mer enn en eller to av i hele bygda. Laaches siste embedsår i Eidanger var likevel ikke like lykkelig som de foregående. Det er alt nevnt at av politiske årsaker sank hans popularitet sterkt, og kirkesøkningen avtok. Samtidig tok også en religiøst sett mer ytterliggående gruppe av legfolket under P. M. Solviks ledelse atter til å røre på seg. De arbeidet iherdig ute i Bergsbygda og særlig på Bjønnes. Langvarige religiøse møter ble holdt både helligdager og virkedager. Tilstrømningen var stor, og på møtene forekom både knefall, bønner og vitnesbyrd. Intensiteten i det hele var såpass sterk at Laache ble noe betenkt. Han mente Solvik og hans venner lett kunne komme til å kjøre det hele ut i svermeri, og så gå trette. Da de på sin side merket at de ikke engang hadde en, så legmannsvennlig prest som Laache fullt ut på sin side, modnet tanken på å tre ut av statskirken. Laache fant det derfor på sin plass å holde en preken der han advarte mot forhastet og overilt framferd, og ba innstendig alle om å betenke seg før de forårsaket religiøs splid og partidannelse. Gud selv hadde gjennom apostelen Paulus stilt seg imot slikt, idet denne disippel sidestilte sekter og partier med tyver og røvere. Men prekenen hadde en helt annen virkning enn den tilsiktede. Ved å høre Laaches ord ble Solvik og hans tilhengere fullt klar over at de neppe noen gang kunne komme til enighet med noen prest i statskirken, De ventet derfor bare på en anledning til å tre ut av den.

Denne anledningen kom da Carl Fredrik Holinboe etter Laaches fraflytning ble sogneprest i bygda. Holmboe var sterkt høykirkelig innstilt og en absolutt motstander av at legfolk skulle ha noen innflytelse over religiøse saker på prestens bekostning. Det fortelles at på de bibelmøter der han opptrådte, ville han aldri slippe til andre enn seg selv, ikke en gang med en bønn. Holmboe holdt også meget sterkt på nådemidlenes ukrenkeli&het; de måtte aldri forvaltes av andre enn en prest. Hele denne religiøse innstillingen var så steil at kort etter at Holmboe hadde tiltrådt som sogneprest, gikk Solvik og endel av hans nærmeste tilhengere ut av statskirken. De trådte i stedet inn i Den Lutherske Frikirke. Denne sektens leder og opphavsmann, pastor Wettergren, stiftet under et besøk i Brevik i slutten av januar 1884 en menighet der, og P. M. Solvik ble innsatt som forstander for den. Ole Lerstang forsøkte ennå et par år å samarbeide med sognepresten. Han godtok blant annet at Holmboe ble formann for misjonsforeningene som han selv hadde stått i spissen for i et års tid etter at Laache hadde flyttet fra bygda. På grunn av ulikt syn når det gjaldt legmannsvirksomheten, ble i lengden et videre fellesskap umulig også mellom Holmboe og Lerstang, og i 1887 trådte sistnevnte sammen med sin kone inn i Den Lutherske Frikirken. Dette førte til brudd mellom ham og Ole Sagbakken. Ole Sagbakken stod nå i forferdelse over all sektvirksomheten islett ikke langt fra sogneprestens standpunkt, og han ble da også av Holmboe tatt til medhjelper da kapellet i Langangen var ferdigbygd. En tredje av de gamle legmannslederne, Anders Auen, hadde derimot vanskeligere for å bestemme seg for hvilken side han skulle stå på under den religiøse striden som nå hadde oppstått. I det lengste fulgte han Ole Lerstang, og han opptrådte på flere dissentermøter sammen med ham. Likevel fikk Auen seg ikke til å bryte helt med statskirken, men ble fortsatt stående som medlem av den.

De første årene hadde ikke Den Lutherske Frikirken det rolige og stillferdige pregetdensenere skulle få. Under Solviks ledelse kunne oppbyggel~sesmøtene der stundom være meget &statiske med både tungetaleri og andre skikker som sekten senere gikk helt bort fra. Også bønn for de syke og håndspåleggelse forekom. I 1886 opptrådte en omvankende predikant som het Gabrielle, i menigheten, og det ble påstått at han skulle ha helbredet flere både i Eidanger og Brevik. Solvik ble forøvrig ikke sittende mange årene som forstander for menigheten. Han trakk seg tilbake for å begynne som reisende predikant for Frikirken i stedet. Det altfor følelsesmessige preget forkynnelsen i Den Lutherske Frimenighet i Brevik hadde hatt i hans tid som forstander, kan nok ha skremt vekk endel i Eidanger som ellers var misfornøyde med statskirken. Det ble aldri noen stor tilstrømning fra bygda til Den Lutherske Frikirke.

Heller ikke sogneprest Holmboe oppnådde i sine første år i bygda noen sterk oppslutning om det kristelige arbeidet. Han var ingen god taler som forstod å vekke folks oppmerksomhet. Kirkesøkningen gikk derfor ned. Men det fantes nok også andre årsaker til dette. Det kristne legfolket ble støtt bort på grunn av prestens høykirkelighet. For mange tok dessuten hele den personlige gudstroen til å spille mindre rolle. Strømninger ute fra den store verden var medvirkende til dette. Den harde partipolitikken interesserte mange mer enn religionen. Kristendomsfiendtlig litteratur fikk ikke få til å miste barnetroen, og de nye resultatene naturvitenskapen hadde kommet fram til, og som folk leste om i aviser eller populære bøker, virket i samme retning. Mens kristendommens læresetninger før var godtatt som selvsagte, var det ikke lenger så for mange. Kløften mellom kirken og det kristne legfolket på den ene siden og alle dem som stod utenfor på den andre ble derfor stadig dypere, om enn fremdeles ytterst få stod fram og erklærte seg rett ut som fritenkere. Dertil var respekten for religionen ennå for sterk. Den hellige skrift hadde folk således fortsatt god greie på. Presten kunne melde at i nesten hvert eneste hus fantes i det minste et Nytestamente, i de fleste også hele Bibelen.

I de to misjonsforeningene hadde sognepresten etter Ole Lerstangs ut,treden av statskirken fritt spill. Men tilslutningen til dem ble både på grunn av Holmboes negative holdning til legmannsarbeidet og hele den religiøse likegyldigheten som spredte seg i bygda, stadig dårligere. Ute på Bjønnes og Auen samlet i stedet Santalmisjonen kristenfolket om seg. I 1884 talte denne misjonens grunnlegger, Lars Skrefsrud, på et overfylt møte ute på Solvik ved Bjønnes. Foredraget hans som varte i syv kvarter, «fengslet og bevæget Tilhørernes Hjerter», het det.

Med Ældre og Yngre Misjonsforening tok idet først til å gå bedre da Holmboe i 1889 på grunn av svekket helbred ansatte Johannes Johnson som sin personlige kapellan. Det som nå skjedde, var ikke ulikt begivenhetsforløpet dengang Mülertz festet pastor Høegh som sin geistlige hjelper. I likhet med sistnevnte var Johnson legmannsvennlig og meget misjonsinteressert. Han vant seg siden et stort navn som misjonær på Madagaskar. Under hans tid som forrettende sogneprest i bygda strømmet atter legfolket til kirken, og del kom ny fart i det kristelige arbeidet. Johnson fant ut at misjonsarbeidet måtte reorganiseres helt, og han valgte bevisst å bygge på legfolk. Etter å ha virket for saken rundt om i de forskjellige skolekretsene, sørget Johnson for at et tallrikt besøkt misjonsmøte den 9. august 1891 ble holdt i Eidanger kirke. På det ble det vedtatt at Ældre og Yngre Misjonsforening skulle slås sammen til en organisasjon med felles overbestyrelse bestående av en representant fra hver skolekrets. Ole Sagbakken foreslo sognepresten valgt til ny formann, men Johnson motsatte seg kraftig dette. Han mente «at den nytte som foreningen vilde kunne have af præsten - som taler og foredragsholder - vilde den kunne få også når han var udenfor bestyrelsen, medens erfaring havde vist, at det hele let gik istå når han sad i bestyrelsen og dermed kom til at tage hele ledelsen på sig, så de øvrige bestyrelsesmedlemmer og i det hele missionsvennerne selv mistede interessen, thi med selvstyre følger interesse».

Den første formannen for den nyorganiserte Misjonsforeningen, som ved starten hadde 106 medlemmer, ble i stedet Isak Oksom. Etter at Ole Sagbakken hadde begynt å bli gammel, Ole Lerstang hadde trådt ut av statskirken, og Anders Auen hadde tatt til å vakle, var han den fremste av det statskirkelige legfolkets ledere i bygda. Oksom satt som formann i Misjonsforeningen til sin død i 1898, og i hans tid ble misjonsarbeidet drevet godt. Alt i 1894 trådte atter Holmboe inn i styret, men han ble aldri formann. For å hindre at den kirkelige likegyldigheten grep enda sterkere om seg, og vel også under innflytelse av Johnson, hadde også han nå funnet det best å samarbeide med legfolket. Mellom Holmhoe og Oksom later forøvrig det personlige forholdet til å ha vært ganske godt. Oksom var blant annet prestens medhjelper.

På sett og vis var den nydannede Misjonsforeningen en slags overorganisasjon for de mer lokale kristelige lag. I lovene stod det at i hver skolekrets skulle misjonsvennene samle seg én gang månedlig under ledelse av det medlem av overbestyrelsen som bodde på stedet. Et fellesmøte av alle kretsene skulle også holdes én gang i måneden. Med tida ble dette enda løsere. I de ulike strøk av bygda opprettet misjonsvennene så å si helt selvstendige foreninger. Den gamle Misjonsforeningen ble dermed bare en slags fellesorganisasjon for en rekke forskjellige misjonslag, kvinne- eller mannsforeninger og barnelag. Den holdt nå bare ett fellesmøte i året, mens underforeningene ellers arbeidet som de ville. Fra 1900 ble utbyttet av kollekten delt mellom hedninge- og indremisjonen. Den siste opptok nå legfolkets interesse mer og mer. Fra Laaches tid hadde to særskilte idremis j onsforeninger virket i bygda, men de later nå til å ha blitt knyttet til den felles Misjonsforeningen.

De som i stor grad finansierte hele det kristelige arbeidet, var kvinneforeningene. Utrettelig greide de med basarer, innsamlinger og tilstelninger av forskjellig slag. At kvinneforeningene kunne arbeide så aktivt som de gjorde, og at mange av dem har fortsatt til denne dag, skyldtes at for ikke få fylte de både et religiøst og et selskapelig behov. Nedenstående skildring av Brevikbygdas Kvinneforening er sikkert nokså typisk for den virksomheten som ble drevet de fleste steder.

«Det var andakt, sang og opplesning av misjons- og annet oppbyggelig stoff - og så offer til misjonen. Så var det naturligvis en kaffekopp med en liten prat om ting som kunne ligge en husmor på hjertet. For de fleste var nok dette den eneste frikveld i måneden. Så var strikkepinnene og synåla i sving under møtet. - De opparbeidede gjenstander ble så solgt eller utloddet på den årlige basar.

En slik basar var nok en hel begivenhet i bygda dengang. Da møtte de fram - både gamle og unge. Det var andakt hver kveld. Så var det å ta nummer da. I rummet ved siden av ble det solgt kaffe med boller, wienerbrød og kanelstenger til. Man holdt gjerne pa en ukes tid. Det var strevsomt å stelle til basar i de dager. Det var ingen forretninger på Heistad, og ingen togforbindelser, alt måttehentes i Brevik».

Oppbyggingen av kvinneforeningene kunne være litt forskjellig. For det meste varde sikkert gangke løst organisert. Møtene gikk på omgang i hjemmene, og hvis foreningen i det hele hadde noen formann, skiftet medlemmene ofte om å inneha dette vervet. I Langangen var kvinneforeningen fastere organisert. Her var deri nesten som en liten menighet for seg selv, med 23 aktive medlemmer i 1884. Den hadde mannlig formann. Han ble ikke valgt, men «kalt» til tjeneste for livstid. Den første var Ole Sagbakken som innehadde vervet fra 1876 til sin død i 1907. Formannen skulle vel egentlig mer virke som predikant og forkynner. De som tok seg av det mer verdslige organisasjonsarbeidet, var to bestyrerinner, som ble valgt hvert år av og blant medlemmene.

Etter at Holmboe hadde forsont seg med legmannsbevegelsen, forsvant motsetningsforholdet stort sett for godt mellom sognepresten og legfolket. Dette førte til at det kristelige arbeidet som foregikk innen statskirkens ramme, ikke lenger ble forstyrret av noen alvorlige indre stridigheter som kunne virke lammende. Trykket fra alle dem som stod utenfor, sveiset kristenfolket sammen. Både i annen halvdel av 1890-årene og under de første tiårene av 1900-tallet under Holmhoes etterfølgere som sogneprester i bygda, Hans Nilsen Hauge som fungerte i årene 1900-03, og Arnt Johan Schøning som satt fra 1906 til 1921, arbeidet legfolket meget aktivt, men nå i godt samarbeid med prestene. Hauge hadde tidligere vært sogneprest i Brevik, og mens han virket der, hadde han også sittet som byens representant på Stortinget. Han var høyt ansett som geistlig og predikant, og kom nettopp av denne grunn ikke til å virke lenge i Eidanger. I 1903 ble han utnevnt til kirkestatsråd i Hagerups regjering, og etter sin fratreden i 1905 overtok han farens tidligere embede som sogneprest i Skien. I den korte tida han virket i Eidanger, vant han likevel bygdefolkets respekt og aktelse. Dette var også tilfellet med Schøning som skildres som en stillfarende mann, et godt menneske og en omsorgsfull sjelesørger. Han var levende kulturelt interessert, og hadde store kunnskaper i og forståelse for gammel kirkekunst. Mange av hans gamle konfirmanter husker ham ennå med takknemlighet for den kjennskap også de fikk til dette.

Den aktive legmannsbevegelsen i herredet i slutten av 1890-årene og begynnelsen av 1900-tallet ble ledet av flere. I Bergsbygda og særlig på Bjønnes arbeidet nå en kar fra Brunlanes, Nils Aarhus, sammen med emissær Bjerke fra Porsgrunn. De vant også innpass i Langangen. Etter at Ole Sagbakken tok til å bli eldet, ble legfolket der ellers ledet av Anders Bassebo, fetter av Anders Auen og Isak Oksom. Yngre folk som også etter hvert kom til å gjøre seg gjeldende, og som særlig ivret for misjonsarbeidet, var Thorsten Thorstensen, Christian Hjertevik, Johan Nølklegaard, Ole Thorstensen, Karl Kristensen m. fl. I Bjørkedalen drev kjøpmann H. Simonsen og kone på med oppbyggelsesvirksomhet. Fru Corneliussen, som i sin tid hadde vært med på å føre Frelsesarmeen til Norge, virket særlig ute på øyene etter at hun først i 1890-årene hadde tatt bolig på Røra, der mannen arbeidet ved isanleggene. Hun holdt oppbyggelser sammen med en dansk dame, Frk. Woderup. De pleide å trosse all slags vær for å komme fram, og tilstrømningen var stor til møtene deres. En annen kvinne, Gunhild Marie Lerstang, drev også fremdeles ivrig på med forkynnelsesvirksomheten. Til tross for at hun var gått ut av statskirken, ble hun fortsatt anerkjent som leder for kvinnearbeidet i Bergsbygda.

Som følge av at den kristelige virksomheten vokste og antallet foreninger steg, ble det i de forskjellige skolekretsene behov for egne forsamlingshus der legfolket kunne samles til bønn og religiøst virke uten å måtte fare lange veier til kirken, som dessuten også bare var beregnet på hele menigheten, ikke små grupper innen denne. Det første bedehuset i herredet var det som ble reist på Heistad i 1898. Knut Simonsen Grava og Niels Nielsen Heistad hadde skjenket fri tomt til det, og ellers var midlene skaffet til veie ved innsamling. En egen kvinneforening var blitt opprettet blant annet for å ta seg av dette. På sett og vis ble det også på bedehuset utviklet en slags selvstendig menighet. Det ble på Heistad ledet av et forstanderskap av 15-20 personer; den daglige driften forestod et styre på fem som var valgt innen forstandernes midte. Åpne møter ble avholdt på bedehuset hver søndag og onsdag. Det var slett ikke meningen å arbeide uavhengig av statskirken. Presten holdt ofte oppbyggelser på bedehuset, og forstanderskapets medlemmer måtte alle vedkjenne seg den lutherske trosbekjennelsen.

I Langangen ble bedehus bygd i 1911. Tomta ble her gitt av herredskasserer J. P. Eriksen, Bråten. For innsamlede penger ble det kjøpt et danselokale som hadde stått på Knardalstranda. Det ble ominnredet og fikk cirka 100 sitteplasser. Også i spissen for det stod et forstanderskap hvor blant andre de to bestyrerinnene for Langangen Kvinneforening var med. Bergsbygda fikk sannsynligvis sitt bedehus samme året. Det var her et vanlig privathus som ble ominnredet.

Anskaffelsen av bedehusene i Bergsbygda og Langangen kan muligens ha hatt sammenheng med at omkring 1910-11 gikk en ny sterk vekkelse over visse strøk av herredet. Ifølge en avisreportasje ble det i Bergsbygda holdt en rekke husmøter. Folk stilte over alt hjemmene sine til rådighet, og møtene, der vesentlig emissærer fra Porsgrunn opptrådte, ble stadig godt besøkt. Det var særlig misjonsarbeidet som på nytt grep legfolket, og dette ga seg uttrykk i nye foreningsdannelser. Således stiftet i 1911 emissær Helland Misjonssambandets forening i Langangen, og Misjonssambandets kvinneforening på Heistad. Året i forveien hadde forøvrig på det sistnevnte stedet også kvinneforeningen Blåmyra blitt dannet. Den arbeidet for den ytre sjømannsmisjonen. Alt fra begynnelsen av 1880-årene hadde forøvrig en liknende organisasjon eksistert i Langangen, nemlig Landgangsfjordens Afdeling af den norske Sjømandsmission. I den var både kvinner og menn med.

Det kristelige barne- og ungdomsarbeidet var opprinnelig ikke organisert i egne foreninger. I hvert fall i Langangen, og sannsynligvis også ellers i bygda lå denne virksomheten under misjonsforeningen. Først omkring århundreskiftet kom det hele i fastere former. Barneforeninger ble da stiftet. Den første var visstnok Julerosen på Heistad, som ble opprettet i 1900 av lærerinne Anne Sagbakken. Den holdt møter på bedehuset to ganger i måneden. De var lagt opp på om lag samme måten som andre religiøse tilstelninger, med sang, opplesning, underholdning, bønn og andakt. Barna gjorde også håndarbeider av forskjellig slag, og basarer ble holdt. Inntektene av dette gikk til fru Borchenvicks asyl på Madagaskar. Fast organisert søndagsskole fantes ikke på Heistad før i 1913, også den stiftet av Anne Sagbakken. I Bergsbygda hadde søndagsskolen oppstått langt tidligere. lsak Oksom underviste blant andre der, og likeså Karen Stamland, en annen datter av Ole Sagbakken.

De litt eldre ble forsøkt vunnet for kristendommen ved dannelsen av Eidanger kristelige ungdomsforening. Den ble stiftet i 1901, og opphavsmannen til den var sogneprest Hauge. Prestene var da også hele tida formenn i denne foreningen. De første årene hadde den god tilslutning. Foreningen fylte nok både et religiøst og selskapelig behov for en stor del av bygdeungdommen. I 1902 var medlemstallet steget til over 200, og på møtene, der det foruten andakt også var en god del underholdning - «dog uten dans, spirituosa og politik» - kunne deltakelsen være meget stor.

Inntektsmessig sett var Eidanger etter hvert blitt et ganske godt prestekall. Omkring 1840 lå sogneprestens samlede bruttoinntekter på omkring 800 spd. Noe gikk de ned etter at Slemdal og Brevik ble utskilt fra prestegjeldet. Da Mülertz tiltrådte i 1867, kunne han således ikke regne med å tjene mer enn 600 spd. i året. Inntekten av kallet økte likevel etter hvert fordi også folketallet steg. En ikke liten del av prestens inntekter var jo ofring for forskjellige kirkelige handlinger, som dåp, bryllup og begravelse. Ganske mye fikk han også ved de frivillige høytidsofrene. I Eidanger var menigheten flink til å ofre. Ikke minst Laache roste den for det, men også under Holmboe var det ikke helt lite presten fikk inn på dette, til tross for at kirkesøknin,gen gikk ned. I slutten av 1890-årene lå summen av de årlige høytidsofrene vanligvis på omkring 1600 kr.

I 1897 ble en ny prestelønningslov vedtatt av Stortinget. Etter den kunne både sogneprestens og klakkerens avlønning bli forandret på den måten at de i stedet for å motta frivillige høytidsoffer og offer for kirkelige handlinger fikk en, fast årlig lønn utredet av herredskassa. Lønnens størrelse skulle i så tilfelle fastsettes på grunnlag av gjennomsnittsinntekten av de samlede ofrene de siste ti årene. Ordningen ble etter hvert gjennomført i de fleste kommuner. I Eidanger kom den opp til behandling i et menighetsmøte i 1899. En del diskusjon om saken hadde da gått for seg på forhånd. Noen mente at presten og klokkeren kom til å skjøtte -embedene sine dårligere når de kom på fast lønn, for da behøvde de ikke å ta samme hensynet til bygdefolkets ønsker som før. En kunne,også risikere at de kom til å sitte lenger i stillingene sine enn ønskelig var. Heller ikke burde skattebetalerne bli belastet mer enn alt var tilfellet ved at kirkebudsjettet ble satt opp. Ingen av disse argumentene slo igjennom. Mot dem ble det blant armnet hevdet at dersom ikke presten og klokkeren nå slik som det alt var skjedd de fleste andre steder, kom på fast lønn, så ville ikke demest kvalifiserte ansøkerne til disse to stillingene melde seg. Det var ingen grunn til at Eidanger skulle bli et tilbakeliggende geistlig distrikt. Ved avstemningen i menighetsmøtet ble den nye lønningsmåten for presten og klokkeren vedtatt med stort flertall, og også herredsstyret gikk noe senere med på den.

I 1906 var det et annet geistlig administrasjonsspørsmål som opptok de kirkelig interesserte i bygda. Sosialistenes leder i Stortinget, sogneprest Eriksen, hadde satt fram et forslag om at bispeembedene burde oppheves. Dette ble av Regjeringen sendt rundt til landets menigheter for at de skulle uttale seg om det. I Eidanger ble et møte holdt om saken. Det viste seg at en, siste gnist av det gamle motsetningsforholdet mellom prest og legfolk nå dukket opp. Ikke så få blant de siste mente fremdeles det var viktigere med personlig gudstro enn et kirkelig embede som etter deres mening ofte hadde hindret den sanne kristendom i å bre seg. Det merkelige skjedde at ikke så få legfolk slo seg sammen med mer rasjonalistisk innstilte kommunepolitikere, særlig fra Venstre, som ønsket å få vekk bispeembedene av politiske grunner. I debatten ble det hevdet at de like godt kunne oppheves, for en så lite til det tilsynsarbeidet som bispene skulle utføre, og sjelden hadde en besøk av dem. Nedla en bispeembedene, betydde det en besparelse av penger som kunne brukes til avlønning av det øvrige embedsverket. Mot dette hjalp det da lite at sognepresten og enkelte andremente at Bibelens ord talte for at bispeembedene burde beholdes. Med stort flertall vedtok menighetsmøtet å anbefale for Stortinget at de ble sløyfet. Eidanger hadde dermed ennå en gang stilt seg på den mest radikale siden når det gjaldt framlegg Regjeringen sendte ut til uttalelse av lokale instanser. Det langt overveiende antall menigheter ellers som drøftet spørsmålet om bispeembedene, gikk inn for at de burde beholdes.

Selve Eidanger kirke gikk i slutten av 1880-årene gjennom en omfattende forandring som senere tider har sett på som svært sørgelig. For samtida stod det likevel ikke slik. Stort sett hadde ikke bygdefolket sans for det gamle gudshuset slik det så ut etter den store kirkereparasjonen i 1787-89. I et innlegg i «Grenmar» het det blant annet: «Neppe nogen av vore Nabokirker kan maale sig med vor i Tarvlighed, Smagløshed og Utidsmæssighed. Dette er mere og mere erkjendt». Lærer C. E. Johnson ironiserte også svært over inventaret i kirken i en beretning om Eidanger som han skrev til bruk for amtmannen:

«Kirkens udstyr er - meget tarveligt. Oppe under taget, der er hvælvet, har en 'kunstner' forsøgt at fremtrylle himmelens udseende, men har ikke været synderlig heldig i sine bestræbelser. Grundfarven er jo blå, som sig hør og bør (rigtignok temmelig dybblå), men en sådan flok af skyer, som den 'kunstneren' med dristig hånd har sluppet ud på hvælvingen med visse, bestemte mellemrum, og hvoraf hver især ligner sin nabo påfaldende meget, får man vist lede længe efter, før man finder sidestykke til i virkeligheden. Det billede, der 'pryder' altertavlen, og som skal forestille Kristi himmelfart, lader også at være dannet af en mesterhånd - muligens af den samme der så genialt har dekoreret taget».

Misnøyen med kirkens indre førte til at det etter initiativ fra sogneprest Holmboe i 1887 ble satt i gang innsamling i bygda for å få den ominnredet. Under hard kamp fra den mest sparevennlige delen av herredsstyret ga også det de nødvendige bevilgninger slik at arbeidet kunne komme i gang. Ominnredningen, som foregikk i årene 1888-89, var voldsom. Så å si intet ble tilbake av det gamle inventaret fra hundre år tilbake. Altertavlen ble tatt ut, hogd i stykker og brent opp. Bare selve altermaleriet ble gjemt bak trappen i tårnet opp til kirkeklokkene, der det ble funnet igjen cirka 30 år senere. Bedre gikk det heller ikke med prekestolen. En tid ble den brukt som dokkestue, senere som bikkjehus for den ble brent opp. Alterringen skal ha vært anvendt som hagegjerde. Den gamle døpefonten ble omhøgd og dermed varig skjemt. I stedet for all den gamle stasen ble kirken nå malt temmelig snusbrun, og var uten vesentlig pynt. Der hvor alterbildet hadde stått, ble det satt et høyt hvitmalt kors med et lite, grønt teppe som bakgrunn.

Så svært mange årene varte det likevel ikke før folks skjønnhetssans endret seg, og de tok til å synes at kirkens indre var blitt temmelig nakent. Da sogneprest Schøning kom til bygda, tok han til å sysle med planer om å få kirken mest mulig tilbake til den gamle skikkelsen den hadde fått i 1789, og etter hvert fikk han ikke så få folk i bygda med seg i dette.

To ganger i annen halvdel av 1800-tallet ble det nødvendig å utvide kirkegården. I 1865 ble den forøkt med 3½ mål og i 1896 med cirka 7 mål. Ved disse to utvidelsene ble det endelig slutt på skikken med at fattigunderstøttede skulle legges for seg selv i sin spesielle avkrok av kirkegården. Ingen faste regler for beliggenhet av gravsted kom til å gjelde mer. Også ringing ved begravelser, avvekslende med den store eller lille kirkeklokka alt etter den dødes posisjon i samfunnet, hørte opp, og likringingen ble ens for alle. Årsaken til dette skal etter sigende ha vært følgende: «Kirkeklokkene stod på en aksel, ikke vipp. En gang skulle et fattiglem fra Bjørkedalen til grava. Det var Lars Traaholt - den seinere graveren, - og en til som skulle ringe. De kimte slik at begge klokkene svingte over akselen, og tårnet skalv. Holmboe kom da flyende og spurte rasende hvem det var som hadde ringt med begge klokkene helt mot hans ordre, bare med én klokke skulle det ringes for et fattiglem. Traaholt ble likevel ikke svarløs. Jeg vil si det til presten at det skal være slutt med å ringe med én klokke for fattige og to for rike, for det kan presten være sikker på at en fattig kommer like fort inn i himmelen som en rik. Om jeg så skal skofte jobben min, skal jeg møte fram og ringe med begge klokkene hver gang en fattig skal i jordå. På den måten ble det slutt med denne skikken. Traaholt varda 26 år».

En annen historie går også om ham. «Det var ikke uvanlig at begravelser skjedde etter gudstjenesten. Dette ble det slutt på i 1913 eller 1914 da Lars Traaholt var blitt graver. Han hevdet at søndagen burde være hviledag også for ham, uten at han skulle måtte arbeide i kirkeklærne. Skulle det ikke så være, fikk de klare seg foruten graver. Skikken ble slutt».