Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Bygdestyret

av Harald Hals

At skattesaken kom til å skape så store politiske bølger i Eidanger, var i og for seg ikke så rart fordi folk stadig måtte punge ut med flere penger til det offentlige. Herredets utgifter og dermed skattebyrden økte så å si konstant. I nedgangstidene i 1880-årene etter den store økonomiske krisen var herredsstyret forsiktig med å sette kommunebudsjettet altfor høyt, men under de noe bedre tidene i 1890-årene steg det raskt, og skattene vokste. Mens den samlede utligningssummen i 1880 hadde vært kr. 16 898 og i 1886 barehadde økt til 18 980, lå den i 1896 på kr. 25 659 og var i 1900 steget til hele kr. 37 000. Raskt skjedde økningen også etter århundreskiftet. I budsjettåret 1913-14 lå utligningssummen på kr. 51 995. Fra 1880 til 1914 var altså den samlede kommuneskatten med andre ord blitt tredoblet.

Forholdet mellom de forskjellige utgiftspostene på kommunebudsjettet ble etter hvert et annet enn det hadde vært før. Hele tida fortsatte utgiftene til fattigvesenet å være de største, men det egentlige kommunebudsjettet kom etter hvert opp på samme nivå, og lå i 1913-14 over skolebudsjettet. Økningen av de egentlige herredsutgiftene tok særlig til fra annen halvdel av 1880årene av og utover, og var et klart utslag av at kommunen nå begynte å ta opp en rekke nye oppgaver.

Så å si hele økningen i skattebyrden ble utlignet på grunnlag av formue og næring. Størrelsen på matrikkelskatten holdt seg noenlunde uforandret, og tok derfor til å spille en mindre og mindre rolle for kommunens inntekter. Tross de stadig flere oppgavene herredet tok på seg, var likevel det hele helt fram til verdenskrigen så oversiktlig at det klarte seg med en eneste fastlønt tjenestemann til å ta seg av hele kommuneadministrasjonen. Herredskassereren passet både på kommune-, skole- og fattigkasisa, fungerte som sekretær for ordføreren og ligningskommisjonen, og førte protokollen, i herredsstyremøtene. I 1895 hadde likevel denne arbeidsbyrden vokst såpass at herredskassererstillingen ble gjort om til heldags post, mens den før gjerne hadde vært en bijobb for klokkeren. Den første som ble ansatt som herreds,kasserer i full stilling, var Martin Hegna. Han fikk 600 kr. i året i lønn. Etter at Hegna i 1899 var blitt utnevnt til lensmann, overtok J. P. Eriksen stillingen, og han satt i den fram til 1916.

Skolevesenet i Eidanger fortsatte å vokse i slutten av 1800-tallet og tida etter århundreskiftet. Det ble stadig utbedret, men noen slike voldsomme omdannelser av det som tidligere skjedde ikke. Retningslinjene var alt før 1880 stort sett blitt lagt opp. Et par nye skolehus ble reist, slik at lærer og elever i enda mindre grad skulle være nødt til å holde til i leide lokaler. I 1889 fikk således Bjønnes eget skolebygg og i 1892 Oklungen. På Heistad var det privathuset som var blitt kjøpt som skolebygg, mer og mer utilfredsstillende ettersom barnetallet økte. Et nytt bygg ble derfor reist i 1894. Enkelte ombygninger og nyreisninger av skolelokaler skjedde også andre steder. Først så sent som i 1916 opphørte kommunen helt å leie skolehus. Dette året ble det bygd fast skole på Bjørkøya for denne og Siktesøya krets, og dermed hadde alle skoledistriktene i bygda fått egne lokaler.

Det viktigste som skjedde på undervisningsområdet i Eidanger i slutten av 1800-tallet, var innføringen av den nye skoleloven av 1889 som ble gjennomført i bygda to år senere. I den nye loven ble betegnelsen «almueskole» ombyttet med «folkeskole». Målsetningen var at grunnskolen skulle knyttes nærmere folket. Hjemmene skulle gjennom sine representanter i skolestyre og tilsyn være medvirkende og medansvarlige for den oppdragelsen barna fikk i skolen. Barn fra alle samfunnslag burde samles i én skole - den burde være felles for både fattig og rik. For å oppnå dette foreskrev den nye skoleloven en rekke forbedringer ved folkeskolen. Såfremt det var mulig, skulle den bestå av minst to avdelinger, småskolen for barn fra 7 til 10 år og storskolen for barn fra Il til 14 år. Minimumsundervisningen måtte ikke være under 12 uker i hver av de to avdelingene. Skolekommisjonen skiftet nå navn til skolestyre. Det var sammensatt omtrent på samme måten som før, men presten var ikke lenger selvskreven formann. Noe nytt var at tilsynsutvalg ble opprettet innen hver skolekrets. Foruten kretsens representant i skolestyret bestod det av to medlemmer og hadde blant annet innstillingsrett når det gjaldt læreransettelser.

Den nye skolelovens forskrifter angående timetall for stor- og småskolen forårsaket atter en viss atnregulering av skolekretsene i bygda. Den nokså spredte bebyggelsen sine steder gjorde det fremdeles vanskelig å få i stand en tilfredsstillende kretsregulering med noenlunde ens skoleordning over alt. På grunn av de ofte kronglete forbindelsene til ytterstrøkene i herredet vedvarte flere småkretser med lite barnetall å bestå, og nye kom med tida til. Klassedelingen ble derfor fremdeles uensartet. Det fantes udelte, to-delte, tre-delte og fire-delte skoler. En nærmere oversikt over de forskjellige skolekretsene og undervisningstida for lærerne i hver enkelt av dem vil sees av nedenstående oppgave som skolestyret utarbeidet da den nye skoleordningen ble innført:

Etter denne skolereguleringen kom syv lærere og to lærerinner til å virke i Eidanger. Bortsett fra de to lærerne på henholdsvis Heistad og Tveten underviste de alle fortsatt i mer enn en skolekrets. Ordningen ble stående noenlunde uforandret til 1898. Da ble enda en ny skolekrets opprettet i bygda, nemlig på Siktesøya. Samtidig forsvant også de siste restene av omgangsskolen i og med at kommunen leide faste lokaler her og på Auen. Ny lærer ble også ansatt fordi Klevstrand skole nå måtte utvides slik at den fylte en hel lærerpost. Enkelte omreguleringer skjedde også senere. 11912 ble således ukeantallet i storskolen på Heistad, Klevstrand, Langangen og Tveten satt opp til 20 uker i året for hver klasse, og også ved de fleste andre skolene økte undervisningstida. Småskolen fikk således i de fleste kretsene 13 eller 14 ukers undervisning pr. år. En ny lærer og to lærerinner måtte ansettes for å klare den forlengede skoletida.

Hele utvidelsen av skolevesenet kostet penger, og fra tid til annen reiste det seg også visse protesterende røster som hevdet at skolen var altfor dyr. I det store og-hele var likevel herredsstyret etter hvert blitt ganske positivt innstilt overfor folkeskolen, og det bevilget lettere de pengene som trengtes. Flere og flere fikk følelsen av at når det gjaldt å fremme opplysning, var det ikke alltid riktig å spare. Herredsstyrerepresentanten Ole Østvedt stod slett ikke alene da han engang i en debatt hevdet at siden Staten brukte så mye på å skaffe stormannssønner utdannelse, mens det ikke var så godt for en fattigmann å skaffe sine barn skikkelig undervisning, så fikk kommunen se til å bøte litt på dette ved å ofre litt på skolen. Han fikk støtte av blant annet Kr. Buer som sa at han gjerne kunne være med på å spare når det gjaldt utlegg til det offentlige, men kunnskap var makt, og derfor måtte skolevesenet støttes.

Folk med denne innstillingen kunne også gjerne være med på reformer i skolen, slik at undervisningen og kunnskapstilegnelsen ble bedre. Kanhende det viktigste resultatet av den nye skoleordningen som ble innført i 1891, var at fagkretsen ble utvidet og undervisningen knyttet til bestemte lærebøker. Den ble på den måten mer ensartet og fikk en fastere form. Ved hjelp av lærebøkene kunne også barna få mer hjemmearbeid, og på den måten bøtet en mye på den ennå forholdsvis korte skoletida. Gjennom lærebøkene fikk i det hele tatt elevene atskillig større innsikt i de forskjellige emnene enn de hadde kunnet få dengang de bare var henvist til å lese religiøs litteratur eller Jensens lesebok.

Uten strid foregikk ikke denne overgangen til mer verdslig pregede bøker. Særlig var uerngheten. stor om hvorvidt Pontoppidans forklaring fortsatt burde beholdes i folkeskolen. Jacob O. Grava mente nei, og satte i 1890 fram forslag om at den burde opphøre å være lærebok. Ifølge hans oppfatning var Pontoppidan roten til alt vondt og årsaken til den dårlige folkeopplysningen som både han og andre led under følgene av. I debatten, om saken uttalte han blant annet:

«Faa, tænker jeg, har følt som jeg hvad det vil sige at have daarlige Skolekundskaber. jeg har snart sagt indehavt alle de Tillidshverv, som en Kommune kan byde en Mand. jeg har mangen Gang skammet mig over mig selv, at jeg ikke kunde skrive et Brev engang nogenlunde korrekt. - En mand som har følt dette vil virke, hvad han kan for den opvoxende Slægts Oplysning. Den første Mangel, som bør afhjælpes, mener jeg, er Pontoppidans Forklaring væk fra Skolen. Denne Bog hviler som en Mare paa vore Skoler, og noget synderlig Udbytte kan man ikke vente sig af Folkeskolen, før dette Onde er ryddet af Veien».

Grava fikk i første omgang ikke sin vilje igjennom. Etter forslag fra sogneprest Holmboe i skolestyret fortsatte Pontoppidan foreløpig å være lærebok. Et bittert og hatsk oppgjør mellom Grava og Holmboe ble i stedet følgen. Anført av sognepresten nektet nemlig også skolestyret å la de forskjellige skolekretsene uttale seg om spørsmålet. Grava fikk herredsstyret med seg. Det valgte inn nye menn i skolestyret, noe som førte til at Holmboe ble kastet som formann og Grava valgt i stedet. Først et års tid senere ble striden endelig løst. Laaches katekismeforklaring ble da innført i stedet for Pontoppidan. Den tidligere sogneprestens bok fant alle parter til slutt at de kunne godta.

De andre lærebøkene som ble vedtatt innført i Eidanger, var Nicolaisens regnebok for landsskolen,Jensens Norgeshistorie, Presthus' sproglære, Horns geografi, Jespersens ABC, Vogts bibelhistorie og Reuchs naturkunnskap. I slutten av 1890-årene ble jensens lesebok byttet om med Nordahl Rolfsens. De fleste av disse bøkene ble benyttet helt opp til første verdenskrig, ja Vogts bibelhistorie, Horns geografi, Jensens Norgeshistorie og Jespersens ABC var til og med i bruk etter 1937, om enn da i sterkt omarbeidede utgaver.

Andre hjelpemidler til undervisningen enn lærebøker hadde det også vært smått med tidligere. Først under Laaches tid som sogneprest i bygda fikk skolestuene kart, som det ble skaffet en hel del av fra Geografisk Oppmåling i Kristiania. Noen veggtavler kom også i bruk, og enkelte bibelske bilder ble hengt opp. Fortgang i alt dette ble det først da den nye skoleloven av 1889 trådte i kraft. Fra da av bledet som oftest oppført et beløp til anskaffelse av undervisningsmidler på de årlige skolebudsjettene, og etter hvert ble da også samtlige skoler bedre forsynt både med kart, plansjer, bilder og annet. De større skolene fikk også noe så moderne som fysikalske og kjemiske apparater.

Fremdeles måtte elevene selv bekoste de lærebøkene og det undervisningsmaterialet de måtte anskaffe seg. Fortsatt var det bare fattigbarn, som fikk fritt skolemateriell. Særlig blant arbeidsfolk var det et utbredt ønske om at skolen burde være gratis for alle, uten at noen ved å få frie lærebøker fikk fattigstemplet på seg. Det er nevnt at bade lærer Ingolfsruds parti og Arbeiderpartiet tok opp dette på programmene sine foran kommunevalget i 1913. Et bitte lite skritt på vei mot fritt skolemateriell var forøvrig blitt tatt alt i 1909. Herredsstyret godtok da en budsjettpost på utlegg av 30 kr. til fritt blekk! For at denne bevilgningen skulle rekke til, gjaldt det ikke å søle hverken med blekket eller pengene. Skolestyrets formann kjøpte inn et parti blekkpulver i småposer. Fra hovedlageret hos formannen ble så mindre partier etter behov utdelt til hver lærer som selv måtte mikse blekket ferdig til bruk. Ikke mange årene senere ble kommunen noe mer spandabel. I 1913 bevilget herredsstyret 400 kr. til dekning av skrive- og regnernateriellet for alle elevene i folkeskolen. Året etter ble dette beløpet forhøyet til 820 kroner.

Til den husflidsskolen som var blitt satt i gang på Klevstrand, la ikke kommunen ut stort. Den ble opprettet i 1893 og skyldtes et legat på 11 000 kr. som skipsreder Chr. Knudsen og hustru hadde skjenket testamentarisk. Av de oppsparte rentene ble et privathus innkjøpt like ved folkeskolen. Det ble ombygd og fikk to rommelige klasseværelser, et stort til sløydsal og et mindre til håndarbeid. Skolen var fortrinnsvis beregnet på barna fra Klevstrand krets, men så langt plassen tillot det, kunne den også søkes av elever fra andre steder i bygda. Sløyd- og håndarbeidskurser ble her holdt regelmessig helt til disse to fagene ble innført som obligatoriske overalt i herredet. Skolen fikk først amtsbidrag, og senere fram til 1926 statsbidrag.

Alle forbedringene som skjedde i skolestellet i slutten av 1800-tallet og i årene fram til verdenskrigen, hadde neppe vært mulige om ikke skole- og herredsstyret i sine tiltak for å bedre undervisningen i folkeskolen hadde hatt bygdefolket bak seg. Det var ikke bare herredsstyrerepresentantene som nå innså nødvendigheten av opplysning. Flertallet av foreldre støttet dem fullt ut. Det kan en da også se av at skoleforsømmelsene sank merkbart. Mens det gjennomsnittlige fraværet pr. skolebarn i 1883-84 som før nevnt hadde ligget på 14,1 dag, var det i 1891 sunket til 6,5 dag eller 15,5 O/o av hele den lovbefalte undervisningstida, og i 1913 var det kommet ned på 4,1 dag eller 4,3% av den samlede skoletida. Praktis~k talt alt ulovlig fravær hadde da opphørt. Riktignok må nok også dette i noen grad ha vært forårsaket av at skolestyret hadde satt i gang et mer målbevisst arbeide for å bekjempe skoleforsømmelsene. Straffene ble således strengere. Likevel må de fleste foreldre nå ha sluttet opp om skolen. Bemerkelsesverdig er det at selv i de skolekretser der det fantes flest arbeiderbarn, var ikke fraværsprosenten omkring 1913 noe vesentlig høyere enn andre steder i bygda. Forståelsen for det gagnlige i å få undervisning var nå godt utbredt i alle samfunnslag. Samtidig hadde levestandarden tross alt steget såpass sterkt at skolebarn i arbeiderhjem ikke behøvde å gjøre en fullt så stor innsats i ervervslivet som tidligere.

Den stadig økende anseelsen som skolen fikk, hadde også stor betydning for lærerne. Deres sosiale posisjon bedret seg stadig, og de gjorde seg gjeldende både i politikk og annet offentlig liv. Ikke glemte de sine egne stands interesser heller. Eidanger lærerlag ble istiftet i 1894 for å oppmuntre og gagne undervisningsvirksomheten i bygda. Skolestyret pleide senere alltid å henvende seg til det når det var spørsmål om innføring av nye skolebøker eller nytt undervisningsmateriell, og de råd som laget ga, ble som regel tatt til følge.

Til tross for all velviljen som skolen etter hvert ble møtt med, fortsatte det å være lite av videregående undervisning i bygda. Kveldskurser ble riktignok fremdeles holdt i kretsene rundt om i herredet. Interessen for dem var vekslende. Den nye skoleloven ga muligheter for fortsettelsesskoler for ungdom fra 14 til 18 år, men det ble bare holdt to kurs i bygda, hvert på åtte uker. Det første gikk for seg på Tveten i 1905, og det andre som ble holdt året etter, ble etter søknad lagt til Langangen. Fra tid til annen bevilget også herredsstyret penger til forskjellige omvankende fortsettelseskurs, amtsskoler eller folkehøyskoler som ble holdt i andre bygder, men som også hadde elever fra Eidanger.

Noen særundervisning til barn som hadde vanskelig for å følge med i folkeskolen, ble ikke gitt. Først i 1913 besluttet herredsstyret at det skulle skje, og da var det nærmest for at kommunen skulle få beholde et statsbidrag til skolevesenet som det ellers lett kunne miste.

Noen omsorg for barn som på en eller annen måte avvek fra de vanlige, fantes i det hele tatt ikke i noen særlig høy grad. Dette kom da også til syne da Omstreifermisjonen tre år etter atden i 1901 hadde opprettet et barnehjem på Lillegården, ville ha de eldste av barna inn på Tveten skole. Kravet vakte en voldsom motstand. Alle omstreiferne som strøk gjennom bygda, var nemlig fremdeles et stort problem. Det var slett ikke få av dem. I 1895 oppga,sognepresten at år om annet pleide omkring 300 «strykere» østfra eller vestfra å oppsøke prestegården. Oftest kalte slike folk seg for håndverkere, hvilket ikke hindret at de svært ofte var tatere, eller også personer som gjerne slo seg sammen med taterfølger. Mange av dette slaget kom også til vanns. Ikke sjelden lå 2-3-4 båter samtidig ute ved øyene eller inne i en av fjordene. En kan vel dessuten gå ut fra at slett ikke alt omfarende folk var innom presten, slik at det antallet personer som fôr langs veiene og på forskjellig måte kunne være til ulempe for de fastboende, var langt større enn det han oppga. Kom nå avkommet til slike også inn på skolen, var mange i bygda redde for at også deres egne barn ville bli fordervet. Følgende inserat som stod i «Grenmar», var nok ganske typisk for den uviljen ikke så få følte over kravet fra Omstreifermisjonen:

«Saa mange Tatere, som der her, i den senere Tid, har streifet om, har vist ikke været i Mands Minde. - En hver kan vide at Indbyggerne lider derover pa forskjellige Maader. Vi kjender alle til det slags Folk, at de ikke tar det ret nøie med, hvad som er mit og dit, og heller ikke tar de i Betænkning at antaste Folk paa Veie og Stier, naar de ser sit Snit til det, ja de er ogsaa iblandt nærgaaende mod Folk i deres Huse, helst naturligvis naar der kun er Kvinder og Børn tilstede.

Men saa har vi jo ogsaa et godt Trækplaster for Tatere, Barnehjemmet naturligvis. Did har naturligvis mange Tatere Ærinde baade for at anbringe Børn der og for at se til dem, som allerede er indtaget der, ja vel ogsaa for at nyde godt af Hjemmets Gjæstfrihed. Og naar de saa er blit tilfredsstillet i Hjemmet faar selvfølgelig Indvaanerne i Sognet den Ære at blive gjæstet af dem. - Vi Lar rigtig føle,hvad det har paa sig at ha et Hjem for Fanternes Børn i Sognet. Nu forsøger ogsaa dette Hjem at trænge Børnene sine ind paa Skolen vor. - Saa ravruskende gale er vi dog endnu ikke blit, at vi tar Hjemmets Børn ind paa vor Skole».

Et stort møte om saken ble holdt på Tveten. Her opptrådte blant annet Viggo Ullmann som nå var blitt amtmann. Han gikk inn for at omstreiferbarna måtte få komme inn på skolen, for de hadde loven med seg. Han fikk likevel ikke mange med seg. På de fleste av dem som talte, var det ikke vanskelig å forstå den fanatiske uviljen en stor del av bygdefolket fremdeles følte mot taterne. De gamle anklagene mot dem ble gjentatt. «Omstreiferne er nu ikke greie, det har vi rig Erfaring for her i Distriktet, hvor de flakkede om og gjorde det utrygt saa mangen en Gang. De var ofte rent Dyr i menneskelig Skikkelse».

Herredsstyret gikk også imot at Lillegårds-barna skulle få slippe inn på skolen. Det protesterte mot at skolekassa plutselig skulle få en stor utgift på elever som ikke engang var født i bygda, og ikke heller ønsket der. I et andragende til Stortinget ba det om at skoleloven ble endret slik at barnehjem av samme slaget som Lillegården selv pliktet å undervise dem som bodde der. Kommunestyret burde også få rett til å nekte opprettelsen av slike anstalter innenfor herredets grenser. Denne henvendelsen ble foranledningen til at Stortinget vedtok en ny lov som fastslo at kommuner som hadde barnehjem hvis klientell ikke var født der, skulle få et ekstra bidrag fra staten for hver elev fra slike institusjoner som ble sendt på folkeskolen. Dermed gled etter hvert saken over, og med tida oppstod et godt forhold mellom skolen og barnehjemmet på Lillegården.

Motviljen mot alle omstreiferne som strøk rundt i bygda, hadde nok også delvis bakgrunnen i de store utleggene Eidanger hadde til fattigvesenet. De steg til tross for at fattigkommisjonen hele tida prøvde å holde dem mest mulig konstante. Som formannen skrev i 1887: «Den Tid jeg bliver ved Fattigvæsenet skal altid den størst mulige Sparsommelighed fra min Side iagtages og er det min Overbevisning, at den hele Fattigbestyrelse har den redligste Vilje dertil». Men han tilføyde at fattigkommisjonen foruten å passe på at fattigutgiftene ikke ble for høye, likevel måtte sørge for at de fattige ikke ble behandlet på noen ubarmhjertig måte, og det var nettopp det å forene disse to målsetningene som i lengden viste seg nokså umulig. Til fattigkommisjonens og hele kommunens ros må det sies at når alt kom til alt, ble hovedvekten lagt på den siste. Ganske naturlig var både kommunen og fattigstyret i likhet med i tidligere tider mest. forsiktig med pengene i dårlige år. Under oppgangskonjunkturer kunne de være mer rause. Følgende tabell viser det samlede fattigbudsjettet hvert femte år fra 1880 til 1910, og hvor mye de fast understøttede innenfor de forskjellige gruppene fikk i gjennomsnitt:

Oversikt over fattigbudsjett og gjennomsnittsstønad for fast understøttede i femårene 1880-1910:

Av denne tabellen sees at i 1880 var fattigbudsjettet ennå lavt. Den store økonomiske krisen hadde nå tatt til, men fattigstyret kvidde seg for å betale ut av kommunens hardt tiltrengte midler. Virkningene av krisen var likevel slike at det særlig på grunn av pågangen av midlertidig arbeidsløse ikke var til å unngå at fattigbudsjettet i løpet av de neste fem årene ble satt opp til over det dobbelte. Deretter holdt både fattig- og herredsstyret igjen det de kunne, og først i annen halvdel av 1890-årene skjedde det atter noen stigning av betydning i fattigutgiftene. Årsaken var denne gangen en annen. Tidene hadde i noen grad bedret seg, også fattigvesenet fikk dermed større bevilgninger og kunne gi flere bidrag. Dette sees også av at tallet på understøttede sinn-ssyke fra 1890 til 1900 steg fra fire til fjorten. Det er ingen grunn til å tro at mentale sykdommer i virkeligheten skulle ha økt så mye i løpet av dette tiåret, men fattigstyret var nå villig til å gi flere hjelp. Det samme gjaldt fast understøttede i kategorien gamle, fattige og syke. Også her steg antallet som fikk hjelp, til det var på absolutt topp i 1900. De som fikk understøttelse, var ganske sikkert mye innvandrede folk som var blitt tilbake etter at jernbanebyggingen var slutt, eller som hadde kommet inn for å ta seg is-arbeid i de gode isårene. Fattigstyret hadd ' e ikke tidligere følt seg forpliktet til å understøtte, disse folkene fast, men hadde prøvd å få refusjon fra de kommunene de kom fra. Enkelte av dem hadde nå vært så lenge i bygda at refusjonskravet ikke lenger hadde noen gyldighet, og fattigstyret ble derfor nødt til å gi dem bidrag.

Etter 1900 ble det atter knappere tider, og dette bevirket at fram til 1905 holdt igjen fattigutgiftene seg noenlunde konstante. Antallet understøttede i kategorien gamle, fattige og syke gikk betraktelig ned. Dette skyldtes at en god del av disse døde, mens fattigstyret nødig ga bidrag til nye. De dårlige tidene førte til at tallet på barn som måtte forsørges, steg betraktelig. Dette kan også ha hatt sammenheng med at emigrasjonen og utflyttingen steg som aldri før. Enkelte kan foreløpig ha latt sine barn være tilbake, mens de selv prøvde lykken et annet sted. Selve fattigstyret førte nå en mer barnevennlig politikk enn tidligere. Godtgjørelsen for å ha barn i pleie steg. Dette hadde delvis sammenheng med den alminnelige prisstigningen, men en får også håpe at de økte barnebidragene førte til at bortsatte mindreårige fikk bedre behandling enn tilfellet ofte hadde vært tidligere.

Også etter 1905 fortsatte de dårlige tidene. Arbeidsløsheten var fremdeles stor. På ny kunne derfor fattigstyret og kommunen ikke i lengden unnslå seg for å øke bidragene. Tallet på fattigunderstøttede steg enda en gang, og særlig utleggene til sinnssyke ble store. De ble nemlig nå oftest lagt inn på asyl, der utgiftene for oppholdet ble betalt etter regning, i stedet for at de tidligere ble bortsatt til private som tok imot dem mot en fast årlig betaling, Det ble også betalt flere legeregninger og utgifter enn tidligere til midlertidig arbeidsløse, fattige og syke. Følgen var at i 1910 utgjorde fattigutgiftene hele 40% av det samlede kommunebudsjettet.

Uten motvilje så ikke herredsstyret på at fattigutgiftene steg, selv om det skjedde i gode tider. Fra annen halvdel av 1890-årene dukket tanken om å reise en fattiggård opp, og den ble drøftet gjentatte ganger i kommunestyret. Forkjemperne for fattiggården mente kommunen om ikke direkte så i hvert fall indirekte ville spare mye på å bygge den. Utsikten til å bli brakt på fattiggården ville anspore æresfølelsen og selvoppholdelsesdriften hos folk. Mange mente at fattigdommen i Eidanger mest skyldtes innflytting av individer som ofte viste seg å være arbeidssky. Bygde kommunen fattiggård, ville slik innflytting bli hemmet, for da visste lathansene at de måtte inn der. Løsgjengeri ville i stor grad opphøre, for slik hadde det gått i herreder som alt hadde en slik institusjon. På fattiggården ville dessuten syke kunne få bedre forpleining enn om de måtte ligge avsides hos private og der ofte sørge for seg selv.

Slett ikke alle var enige i disse synspunktene. Av ikke få herredsstyrerepresentanter - uansett politisk parti - ble det hevdet at en fattiggård årlig ville koste kommunen mange penger som i stedet kunne brukes på langt bedre vis. Skulle fattiggården innrettes slik at de fattige ble redde for å komme der, ville den bli som et annet slaveri. Det måtte være hardt for en arbeider som lenge ærlig hadde slitt og strevet det han kunne, på sine gamle dager å bli puttet i en slik straffeanstalt. Å komme på fattiggården ville være sårende og krenkende ikke bare for den fattige selv, men for hele hans familie.

Gang på gang ble følgelig spørsmålet om å bygge fattiggård utsatt. Det eneste som herredsstyret foreløpig foretok seg for om mulig å få fattigutgiftene ned, var at det i 1909 ansatte en lønnet fattigforstander, Martin Lerstang. fian fikk 400 kr. i året i lønn og skulle blant annet granske om de som krevde understøttelse, virkelig hadde behov for det. Systemet så ut til å virke bra, for i 1911 kunne fattigstyret foreslå at fattigbudslettet ble satt ned med 1000 kr. fra tidligere år. Årsaken var at før fattigforstanderstillingen var blitt opprettet, grep en nokså lett til den del av fattigbudsjettet som var satt av til «tilfeldige utgifter». Fattigf orstanderen holdt nå ig.j en og kontrollerte de krav på fattigundersøttelse som kom inn, ofte fra folk som ikke engang hørte til sognet.

I 1910 vedtok endelig herredsstyret etter forslag fra fattigstyret å bygge en fattiggård. Innkjøp av flere eiendommer der den kunne ligge, ble drøftet, blant dem Flåtten, Stridsklev, Lunde i Bjørkedalen og Stulen. Det tilbudet som ble mest aktuelt, kom fra Vetle Muhle. Han hadde i mange år sittet som medlem av fattigstyret og kjente godt problemene der. Nå sa han seg villig til å overlate gården sin for 10 000 kr. Disse pengene skulle ikke overdras til ham personlig, men anvendes til et legat hvis renter skulle brukes til dekning av sykehusopphold for mindre bemidlede i bygda. For sin egen del krevde Vetle Muhle bare en årlig sum på 500 kr. i 15 år, og et lite stykke jord til bustomt for seg og kona, og noen tylfter tømmer. Senere frafalt han kravet om den årlige avgiften mot at kommunen i stedet bygde et lite hus til ham. Dette generøse tilbudet gikk da herredsstyret med på.

Fattiggården var ferdigbygd og ble innviet 28. desember 1911. For å tilfredsstille dem som krevde at det ikke måtte bli følt altfor vanærende å komme dit, ble institusjonen nokså fort kalt for gamlehjem i stedet, noe som likevel ikke hindret at i begynnelsen ble fattigunderstøttede i alle årsklasser lagt inn der. Etter forslag fra Jacob O. Grava, som ikke helt hadde glemt sin gamle sosiale radikalisme, ble klientellet også kalt «beboere» i stedet for som opprinnelig ment «fattiggårdslemmer». Dette skulle da gjøre det hele litt mer hederlig. Men fremdeles var det slett ikke meningen at folk skulle oppmuntres til å ta inn på gamlehjemmet. Institusjonen fikk de første årene mer preg av arbeidsanstalt enn av pleiehjem. Kommunestyret satte da også opp et ganske stramt reglement. Beboernes liv ble etter det nøye regulert, og disiplinen var ikke mild.

«De understøttede staar op om morgenen og gaar til hvile om kvelden til bestemte tider, for saavidt ikke alder eller svakelighed heri bør gjøre nogen undtagelse, og forretter arbeider til fastsatte tider efter deres kræfter og anlæg efter bestyrerens eller bestyrerindens bestemmelser.

De understøttede maa ikke forlade hjemmet uden tilladelse. De understøttede er pligtige at vise bestyrer og bestyrerinden og enhver vedkommende høflighet og lydighet i enhver henseende. Dovenskap, ulydighed ovoren behandling af arbeidsredskaber eller brud paa husets orden og paa sædlighed refses.

Som refselsmidler anvendes naar mundlig advarsel ikke har frugtet for gutter under 14 aar og for piker under 10 aar riis og for de ældre kan berøvelse af tobak, paalæg af ekstraarbeide finde sted. Videre i en hvis tid indskrænkning i adgangen til at motta og aflægge besøg samt nægtelse af adgang til at forlade hjemmet».

Disse bestemmelsene som på oss kan hende virker litt underlige, må sees ut fra sin tid og var sikkert ikke hardere enn de som fantes de fleste andre steder. I det lange løp ble utvilsomt gamlehjemmet på Mule til stor velsignelse for mange som ellers ville hatt vondt for å klare seg. Likevel ser ikke forholdene der ut til å ha vært helt tilfredsstillende de første årene. Den første bestyreren kjørte muligens med altfor stramme tøyler og brukte refselsesretten,sin uten, som det stod i reglementet, å rådføre seg med tilsynskomitéen for hjemmet. Etter hvert ble alt dette endret. Gamlehjemmet ble en pleieanstalt for virkelig skrøpelige og gamle folk. Synet på hvordan en skulle behandle slike gamle og slitte mennesker ble et helt annet. Gamlehjemmet opphørte å være en arbeidsanstalt. Det ble et sted der de gamle kunne ha det godt sine siste år. De som bodde der, kom etter hvert fra alle samfunnslag, og det ble ikke lenger regnet for skam å komme på gamlehjemmet.

Viktige skritt i retning av en mer moderne sosialpolitikk var innføringen av ulykkesforsikring og syketrygd. Dette var tiltak som kom i stand etter initiativ fra Staten, og som kommunen bare ble satt til å administrere. Ulykkesforsikringen trådte i kraft fra 1. juli 1895. Den første tilsynsmannen for den var Nicolay N. Stamland som innehadde stillingen i to år til den ble overtatt av herredskasserer Jens P. Eriksen. De første årene var ikke forsikringen store greiene. Arbeidsgiverne hadde vondt for å bli fortrolige med at de hadde plikt til å forsikre sine arbeidere, og det var derfor vanskelig å få inn premiene. Noen statistikk over innbetalingsbeløpet foreligger ikke, men det ser ut til at det økte bare meget langsomt. I annet halvår av 1910 hadde fremdeles ikke ulykkesforsikringen mer enn kr. 2051,47 i inntekt.

Eidanger Trygdekasse kom til å drive en langt mer omfattende virksomhet enn ulykkesforsikringen, i og med at den dekket utlegg ved alle slags sykdommer, ikke bare arbeidsulykker. Den ble opprettet i 1910. Etter loven var arbeidsgiverne innskuddspliktige, og det samme gjaldt alle lønnsmottakere over 21 år som ikke tjente mer enn 1200 kr. i året. Disse to gruppene hadde også rett til å velge styret i trygdekassa. Noen større oppslutning om dette valget later det ikke til å ha vært, og formannsstillingen var heller ikke ettertraktet. Flere av dem som var påtenkt til den, unnslo seg. Den første som kom til å stå i spissen for trygdekassa, var lærer Johs. A. Johnsen,. Han satt som formann til 1919. Forretningsfører fram til 1916 var skreddermester A. Mathiesen. I begynnelsen var ikke medlemstallet i trygdekassa stort på grunn av den næringsstrukturen bygda hadde med liten industri, men mye sesongarbeid. I 1914 sto 317 personer tilsluttet den. Også trygdekassa hadde de første årene stundom vondt for å få inn de pliktige innskuddene. Det hendte mer enn én gang at enkelte ble truet med anmeldelse både til politi og lensmann fordi de ikke hadde kommet seg til å melde inn arbeiderne og tjenestefolkene sine. Arbeiderne selv gikk også en gang iblant med på å lure kassa for premiene ved å unnlate å melde seg inn. Med doktorene som den brukte, tre Porsgrunns-leger, to Breviks-leger og en Larviks-lege, hadde også trygdekassa vondt for å komme fram til enighet. Legene forlangte satser som kassa til syvende og sist måtte finne seg i, men som den fant lovlig høye.

Det var ikke bare mot sykdom eller ulykker sosiale tiltak nå ble satt i gang. Også arbeid for bedre boliger ble tatt opp. 1 1895 tok staten til å bevilge offentlige lån til arbeidere som ville skaffe seg eget hus eller et lite,småbruk. Kommunen var formidler mellom staten og den enkelte låntager, og det var herredsstyret som avgjorde om det ville ta imot de pengene som ble budt ut eller ikke. Meningen med å gi slike lån var blant annet å hindre utvandring av stabil arbeidskraft. Eidanger som nettopp var rammet av dette, benyttet de lånemulighetene staten ga i ganske høy grad. Fram til 1903 stod kommunen ansvarlig for en utlånssum på i alt cirka 40 000 kr. Dette året ble Arbeiderbruk- og Boligbanken opprettet, og utlånsvirksomheten korn da i et mye mer ordnet forhold. Kommunens oppgave ble for framtida å stå som garantist for lånene overfor Boligbanken. Ved utgangen av 1913 hadde den stilt seg som ansvarlig for i alt 100 000 kr., fordelt på 78 hus.

Alkoholpolitikken i Eidanger var fortsatt streng. I 1880-årene fikk riktigpok noen flere rett til utskjenking av øl, og dette vakte en tid alvorlig spetakkel. Blant annet ble det påstått at det var eldre og veltjente medlemmer av herredsstyret som hadde fått skjenkerett som takk for lang og tro tjeneste. I 1890-årene og senere ble skjenkerettsrestriksjonene atskillig hardere takket være avholdsforeningene som nå tok til å røre på seg for alvor. Stadig flere mistet skjenkeretten. Da Eidanger Bad brant ned, forsvant den siste skjenkeretten; samtidig ble det også vanskeligere å få solgt øl fra forretninger. I 1911 kunne derfor herredsstyret påspørsmål fra amtmannen svare at ingen handel med rusdrikk fant sted i Eidanger, og heller ikke kjentes noen smughandel. Edruelighetsforholdene var likevel ikke så gode som ønsket fordi herredet lå såpass nær Brevik, Porsgrunn og Skien, der det fantes nok av lovlige utsalg. Men herredsstyret kunne ikke gå så langt som lærer Ingolfsrud og skreddermester Mathiesen. De foreslo at kommunen skulle anbefale landsforbud mot salg av alkohol, men dette framlegget ble forkastet.

Den strenge alkoholpolitikken herredet førte, er forståelig sett på bakgrunn av at det stundom kunne oppstå bråk og leven i tettbebyggelsen og omkring jernbanestasjonene der mange folk samlet seg. For å forebygge dette grep herredsstyret til noe helt nytt: Det utstedte politivedtekter. At det kunne gjøre det er et godt eksempel på den stigende innflytelse og myndighet det offentlige fikk overfor enkeltmennesket.

Vedtektene som ble vedtatt i 1895, var i og for seg meget moderate og fornuftige. Hovedinnholdet av dem anvendes vel i grunnen den dag i dag. I det store og hele gikk de ut på at oppløp, bråk, slagsmål, uvettig kjøring på veiene, livsfarlig skyting med gevær eller annet som kunne skade og sjenere medmennesker, ble forbudt.

Det er alt nevnt at kommunen ydet bidrag til jernbanen. Også på andre områder av samferdselssektoren fikk den nye oppgaver. Fra midten av 1870årene tok veibevilgningene til å stige igjen. En del ble også ydet av staten, blant annet til bygging av ny hovedvei mellom Eidanger kirke og Brevik. Bare en meget liten del av de summene staten eller kommunen satte av til veiene i Eidanger, gikk med til å bygge nye. Det aller meste ble brukt til å utbedre dem som allerede fantes. Mellom 1861 og 1915 økte hele veinettet i bygda bare med 16 863 m. Samlet veilengde det siste året lå på 64 200 m. En årsak til at ikke flere nye veier ble bygd i herredet, var nok at etter at jernbanen kom, forsvant mesteparten av gjennomgangstrafikken, og bare lokaltrafikken ble tilbake.

De veibevilgninger som ble gitt, var øyensynlig heller ikke tilstrekkelige. I hvert fall fram til annen halvdel av 1890-årene var veiene i bygda fremdeles i en temmelig slett forfatning. Det ble klaget over at tilsynet var altfor dårlig. Fantes det hull i veibanen, ble heller intet gjort. Grøfter fantes ikke, så vannstrømmen rant nokså usjenert i selve kjørebanen. De som skulle utbedre veiene, lot dem vanligvis skjøtte seg selv til bort imot St. Hans. Godværet hadde da tørret den verste søla. Noen lass med tørr sand ble da lagt ut midt i veibanen, men den ble ikke engang jevnet utover, så det måtte de veifarende selv gjøre. Visse veistykker ble på denne måten i dårlige år regnet for å være omtrent livsfarlige. Prestealléen for eksempel var stundom av mangel på fyll et eneste bløtt og leiret bekkeleie, og bakkene utenfor Skjelsvik og Mule holdt flere ganger på å skli helt ut. Like ille var det også mange andre steder i bygda.

Grunnen til det dårlige vedlikeholdet av veiene var nok for en stor del den at det fremdeles var bøndene alene som hadde plikt til å ta seg av dem, uten å få noen godtgjørelse for dette. Foran kommunevalget i 1891 krevde gårdbrukerne både i Høyre og Venstre at dette systemet måtte ta slutt. I et opprop het det: «Betænk Vælger, hvilken Uret Bonden lider, ved at han maa holde Veien istand, medens Grosserere og Skibsredere saa godt som intet yder».

Det nye herredsstyret besluttet å bøte på dette ved å gi bøndene godtgjørelse. Fra 1892 til 1896 fikk de 150 kr. pr. skyldmark for veivedlikeholdet, tilsammen 1773 kr. Beløpet ble ikke utbetalt til gårdbrukerne personlig, men gikk til fradrag på kommuneskatten. Noen voldsom motstand mot å miste denne inntektskilden vakte det ikke da herredsstyret i 1896 etter forslag fra amtsingeniøren, som mente veiene i bygda fremdeles var for dårlige, gikk med på å ansette fem veivoktere. I debatten om dette ble det hevdet at det ikke var riktig at byrden med veienes vedlikehold skulle falle på en enkelt stand.

Av budsjettmessige grunner ble veivokterne bare sysselsatt i sommerhalvåret. Om vinteren falt fremdeles i lang tid oppbrøytingen og vedlikeholdet av veiene på gårdbrukerne mot samme godtgjørelsen som før, med den følge at snøen nok av og til kunne ligge temmelig urørt.

Til tross for at veivokterne bare var sysselsatt halve året, steg likevel veibudsjettet en del. I 1913-14 var det kommet opp i 4325 kr. I årlig lønn fikk veivokterne riktignok bare om lag 450 kr., men til det kom leiehjelp som sammenlagt kostet over 1000 kr., og dessuten det utlegget kommunen måtte ut med til bøndene om vinteren. Endel gikk også med til å bøte ekstra på de veiene som var særskilt ille.

Det var fremdeles hensynet til hestekjøretøyene som gjorde utbedring av veiene nødvendig. Bilene tok først til å vise seg i bygda omkring 1910, og i hvert fall herredsstyret hadde i begynnelsen lite til overs for dem. Det ble styrket i denne motviljen på grunn av en stygg ulykke som skjedde i 1912. En kar fra Langangen kom kjørende sammen med sin datter på vei til Porsgrunn. Øverst i Lillegårdskleivene møtte de en bil som vettskremte hesten slik at både den og vognen med dem som var oppi, fôr baklengs ned i en dyp avgrunn med den følgen at mannen ble drept på stedet. Hendelsen som vel var den første bilulykken i Eidanger med alvorlig utgang, gjorde et dypt inntrykk. Herredsstyret henstilte til amtet å forby all bilkjørsel mellom Eidanger stasjon og Langangen, det stykket på hovedveien som var aller farligst og brattest. Henvendelsen ble ikke helt ut tatt til følge, men amtsutvalget forordnet at kjørsel med bil på denne strekningen i hvert tilfelle skulle være avhengig av særskilt tillatelse. Det måtte heller ikke kjøres fortere enn 15 km i timen. I lengden viste det seg umulig å opprettholde denne bestemmelsen. Biltrafikken steg stadig. Alt samme året satte Porsgrunds Drocheautomobilselskab i gang en fast bilrute mellom Porsgrunn og Langangen.

Kommunen var med på et par tiltak for å sikre sjøtransporten. Særlig var det viktig å skape bedre havneforhold, for de kunne ofte være nokså vanskelige. Fra gammelt av hadde således folk fra Bergsbygda og Øyene vært vant til når de skulle i kirkeferd, å legge til med farkostene sine ved Likhelle, en strandplass like nedenfor Prestegården. Dette var ikke noen annen slags brygge enn den naturen selv hadde laget, nemlig bare en lav steinhelle utmot sjøen. Hella stakk ut i brådypet, og ved sterk flo eller pålandsstorm ble den rett som det var helt overskylt. For mange kunne da kirkeferden ofte være helt umulig. Fra begynnelsen av 1880-årene gikk kommunestyret inn for at en skikkelig brygge måtte bygges for å få slutt på disse tilstandene. Dette trakk i langdrag fordi det oppstod visse vansker med sognepresten om makeskifte. Først i 1889 var brygga ferdig. Den var da kommet på 1400 kr., hvilket etter den tids forhold var en stor sum. Tiltaket vakte mye kritikk blant de aller ivrigste sparemennene i herredsstyret. Det hele ble såpass dyrt fordi kommunen uten offentlig tilskudd hadde vært nødt til å utminere hele fjellet der brygga skulle ligge.

Heller ikke i Langangen var havneforholdene bra. Blant den stadig voksende befolkning der var det slett ikke alle som hadde,sjøtomter. For dem som ikke hadde det, var det ofte meget vanskelig å få lagt til land med farkostene sine noe sted. Innseilingen kunne dessuten ofte være blokkert av flåter og tømmerlast fordi det ikke fantes noen brygge der skogsvirket med fordel kunne lagres. For å bøte på dette satte folket i Langangen selv ned en komité som skulle legge planer for brygge på stedet. Den fikk tilbud fra gårdbruker Asle Sundsaasen om gratis tomt til brygga mot at kommunen overtok vedlikeholdet, noe herredsstyret gikk med på. Brygga ble reist delvis for kommunale og delvis for private midler. Alt i alt kom den på 1200 kr., og var ferdig i 1912.

Postombringelsen hadde etter hvert utviklet seg i mer moderne former i Eidanger. Det var slutt på den tida da bøndene selv måtte føre posten fram uten å få annen godtgjørelse enn fritakelse for endel andre offentlige plikter. Med det voksende forretningslivet i Langangen oppstod tanken om å få et poståpneri der. En søknad om dette gikk likevel først igjennom i 1883. Poståpneriet begynte da virksomheten sin i skolehuset der det var læreren som var poståpner. Da jernbanen ble ferdigbygget, fikk også de forskjellige stasjonene poståpnerier, og dette førte til at det også kunne opprettes poståpneri i Bergsbygda. Dit ble posten ført to ganger i uka fra Eidanger stasjon. Herredet var ved århundreskiftet godt stilt når det gjaldt postforbindelser, og dette lettet i høy grad omsetningslivet i bygda. Kommunestyret hadde hele tida anbefalt alle søknader om poståpnerier på det beste, men under forutsetning av at det ikke ville koste noe. Utvidelsen av posttienesten i bygda skjedde da også helt i statens regi.

Kommunen la i begynnelsen heller ikke ut penger til utbyggingen av telefonvesenet. De første telefonene kom til bygda i 1883, da Porsgrunn Telefonselskap fikk konsesjon på å åpne linje mellom byen og Herøya. Lenge spilte likevel dette nye kommunikasjonsmidlet liten rolle. De forskjellige jernbanestasjonene fikk først telefon ti år senere. Ved Eidanger stasjon ble det også anlagt en telefonsentral som hadde forbindelser rundt om i bygda. Men den hadde et lite utbygd telefonnett, og samtalene var meget dyre. Fra Langangen til Porsgrunn kostet forbindelsen således 80 øre for fire minutter. Dessuten var heller ikke den tekniske siden av saken den beste.

For å få en bedre telefonforbindelse enn dette, oppnevnte derfor herredsstyret i 1898 på forslag av Ole Langangen en komité som skulle undersøke mulighetene for rikstelefonstasjoner som kunne tilknyttes det offentlige telefonnettet. Bakgrunnen for forslaget var at telegrafvesenet hadde innført en billigere telefonkontingent som nå gjorde det mulig å telefonere for en rimelig penge. Komiteen fant ut hvor mange det var som hadde tenkt å skaffe seg telefon, og la i 1899 fram forslag om at kommunen burde stille seg som garantist for kostnadene ved opprettelsen av i alt seks rikstelefonstasjoner i bygda, nemlig på Heistad der I I abonnenter hadde tegnet seg, i Nystrand som hadde to interesserte, på Herøya som hadde ni abonnenter, i Bjørkedalen der ti abonnenter hadde tegnet seg, i Bergsbygda som hadde fire interesserte og i Langangen som hadde ni. Utgiftene pr. stasjon ble ikke beregnet til mer enn 80 kr. i året.

Men fremdeles var ikke alle i herredsstyret like innforstått med nytten av telefon. Under debatten om det forslaget den oppnevnte komiteen la fram, ble det hevdet at de fleste av dem som hadde tegnet seg, var velhavende folk. Det var ingen grunn til å gå til ekstra beskatning av samtlige innbyggere i sognet for at bare noen få rikmenn skulle få telefon, en innretning som de fleste i herredet ikke ville ha noen nytte av. På dette ble det svart at forholdet var akkurat motsatt. Telefonen ville være av stor almen betydning, ikke bare abonnentene ville komme til å bruke den, men også andre, særlig da når de hadde et eller annet viktig budskap som måtte fram, som for eksempel å få fatt i doktor eller jordmor i en fart. I det hele tatt ville telefonen være et hendig og lettvint middel for folk når de skulle sette seg i forbindelse med hverandre.

Enden på det hele ble at herredsstyret stort sett fulgte den oppnevnte komiteens innstilling. Det nøyde seg imidlertid med bare å garantere for halve, ikke hele kostnaden ved opprettelsen av rikstelefonstasjonene. De komså i stand den ene etter den andre i årene utover. Flertallet av dem ble anlagt omkring århundreskiftet. Til Bjørkedalen og Oklungen kom telefonen i 1903. Først i 1911 ble telefonsentraler opprettet for Bergsbygda og Øyene. Noen private telefonstasjoner fortsatte å eksistere. Mellom Nystrand og Porsgrunn-Skien hadde Eidanger Telefonselskap, som var opprettet i slutten av 1890-årene, én forbindelse. Den bestod bare av en eneste tråd, så det var ofte vanskelig for abonnentene å komme fram. De som bodde i strøkene aller nærinest Porsgrunn, kunne få ekspedert samtalene sine gjennom byens talestasjon. Alt i alt var telefonnettet i Eidanger i årene like før verdenskrigen meget godt utbygd til å være en landkommune, og det kan ikke være noen tvil om at tilhengerne av telefon som hadde talt for den i herredsstyret, hadde hatt rett. Den var blitt til lettelse for svært mange mennesker. Antallet abonnenter økte da også stadig.

Eidanger Sparebank var også en institusjon som ikke formelt var underlagt kommunen, og den hadde ikke noe med de kommunale budsjettene å gjøre. Men som før nevnt, hadde herredsstyret i virkeligheten stor innflytelse over den, fordi det var detsom utpekte så å si hele forstanderskapet.

Bankens innskuddsmasse fulgte selvsagt i stor grad de alminnelige konjunkturene.

Krisen i slutten av 1870-årene og begynnelsen av 1880-årene rammet den hardt. Allerede i 1876 oversteg uttakene innskuddene med cirka 10 000 kr., og i 1878,med cirka 14 000 kr. Fra 1876 til 1880 ble det tatt ut over 40 000 kr. mer enn det ble satt inn. Eidanger Sparebank holdt derfor på å bli slått konkurs. Situasjonen ble bare reddet ved at tre av de daværende direksjonsmedlemmene, Nils Slevolden, Jacob Skrukkerød og Hans Thorsen, i 1879 fikk i stand en avtale med bankier Heftye i Kristiania om et langsiktig lån til banken. Året etter trådte dessuten også skipsreder Chr. Knudsen inn i direksjonen, og det at en så pengesterk og solid mann ville være med på å lede sparebanken, gjorde at den på nytt vant tillit hos innskyterne. Selv i de dårlige 1880-årene steg innskuddene igjen, og siden ble det stadig satt inn mer og mer. I 1880 lå innskuddsmassen på kr. 75 184, i 1890 på kr. 220 186, i 1900 på kr. 297 443, i 1910 på kr. 492 227 og i 1913 på kr. 659 929. At innskuddsmassen økte såpass sterkt også i de dårlige årene etter 1900 er et tydelig bevis på at pengeøkonomien mer og mer trengte igjennom. Etter at bøndene i større grad tok til å gå over til handelsjordbruk, hadde de større behov for en bank både til innskudd og uttak og for å skaffe seg lån enn tilfellet tidligere hadde vært, selv om, de kan hende i og for seg ikke var mer velstående enn før når det gjaldt realverdier. Blant arbeidsfolk i noenlunde fast stilling var det også mange som forsøkte å legge seg opp litt, og dessuten koni også den økte forretningsvirksomheten i hele Skiensfjord-distriktet banken til gode.

Litt gjorde det nok også at banken skiftet lokale og kom på et mer sentralt sted der den ikke lenger lå så avsides til for mange Eidanger-folk, men i større grad kunne benyttes av bygdefolket selv. I 1897 oppførte nemlig sparebanken en egen bygning like ved Porsgrunn jernbanestasjon på grunn som den gang lå innenfor Eidangers daværende kommunegrenser. De første årene holdt banken der åpent tre ganger i uka, men i 1907 hadde virksomheten vokst såpass at den gikk over til daglig ekspedisjonstid. Fastlønt kasserer på heltid var blitt ansatt i 1900. Tidligere hadde dette vervet bare vært en bistilling. Fram til verdenskrigen var kassereren den eneste som til daglig syslet med bankens mange gjøremål.

Det er alt nevnt at først i 1890 var bankoverskuddet blitt såpass stort at det kunne settes av midler til økonomisk støtte for forskjellige tiltak i bygda. Når det gjaldt slike utdelinger, førte direksjonen en meget forsiktig linje selv om bankens overskudd etter hvert ble ganske solid. Fram til 1914 var det fremdeles ikke skjenket mer enn 3610 kr. av bankens midler. Så å si alt sammen var enten blitt bevilget til forskjellige landbrukstiltak eller til forskjønnelse av kirkegården. Ikke alle var fornøyd med disse forholdsvis knappe utdelingene. Særlig fra mer radikalt politisk hold, Ingolfsruds parti og Arbeiderpartiet, ble det like før verdenskrigen krevd at bankutdelingene måtte bli større og gå til bredere almennyttige formål.

På mangt et felt ble den offentlige administrasjonen utvidet og fikk nye former. Dette kom også til syne da Eidanger bygde nytt herredshus på Tveten i 1900 etter at det gamle, og med det en stor del av kommunearkivet, var brent ned. Det nye kommunelokalet var langt flottere og romsligere enn det gamle, selv om også det ble forbundet med klasserom og leilighet for klokkeren.

Statsadministrasjonen tok også delvis til å foregå i nye ytre former. I 1882 ble sake- og skattetinget for Eidanger flyttet fra Tveten til Porsgrunn. Dette var mer rasjonelt for myndighetene som da kunne behandle sakene fra flere herreder samtidig i faste kontorlokaler. En annen gammel skikk, kunngjørelsen av offentlige forordninger fra kirkebakken, opphørte i 1911. Den ble da ved lov opphevd for hele landet. Herredsstyret hadde på forespørsel ikke hatt noe å innvende til dette bare ikke kommunen nå ble påført utgifter til de inntektene lensmannen tapte. Avisene hadde forlengst gjort en slik offentlig opplesning unødvendig.