Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Bygdepolitikk og kommunestyre cirka 1880-1913

Politikken i Eidanger

av Harald Hals

I begynnelsen av 1880-årene blusset den politiske interessen i Eidanger voldsomt opp igjen etter å ha ligget noe i dødvanne siden Bondevennforeningen gikk i oppløsning. Det var først og fremst rikspolitiske hendinger som forårsaket dette. Kampen mellom Regjering og Storting om hvem som skulle ha den avgjørende innflytelsen over statsstyret, opptok flere og flere. Folk i Eidanger fulgte godt med i denne striden. Om det vitner også det ganske store antallet aviser og tidsskrifter som etter hvert ble holdt i bygda. Omkring 1884 kom således gjennom posten 53 forskjellige slags aviser og tidsskrifter i et samlet antall av noe over 400 eksemplarer. Riktignok var bare litt over halvparten av dette av politisk og nyhetsmessig art, for det fantes også endel barneblad, religiøse blad eller rene fagtidsskrifter. Den politiske avis som fra 1880-årene av og utover ble lest mest i Eidanger, var nok Porsgrunns-bladet «Grenmar». Det var konservativt, men det som fikk mange Eidanger-folk til å holde det, var at «Grenmar» var ubetinget den avis i hele Bratsberg amt som inneholdt mest lokalstoff fra bygda. Dessuten var den det organ bygdefolket først og fremst annonserte i. Dette falt naturlig fordi redaktøren, Kristian Henrik Dyhring, var meget godt kjent i Eidanger, og også sammen med broren hadde nære forretningsforbindelser med mange der. Imidlertid later det til at det i første halvdel av 1880-årene var en annen avis som hadde vel så stor politisk innflytelse i herredet som «Grenmar», og det var Kristianiabladet «Verdens Gang», som ble redigert i klar opposisjon mot Regjeringen av den kjente pressemann Olaf Thommessen. Selv motstandere tilskrev denne avisen æren for den voldsomme framgangen Venstre fikk i Eidanger.

Dette partiet ble sannsynligvis stiftet i bygda i 1882, seks år før noen politisk organisasjon så dagens lys i Porsgrunn og også lenge før noe liknende skjedde i Brevik. Grunnen til at opprettelsen av politiske partier skjedde tidligere i Eidanger enn i de to nabobyene, må sannsynligvis i hvert fall delvis være tradisjonene fra den gamle Bondevennsbevegelsen. På Skiensmarkedet foråret 1882 hadde gamle «jaabækianere» både fra Øvre og Nedre Telemark et møte der de besluttet å forsøke å gjenopprette de gamle Bondevennforeningene i amtet. I Eidanger må da også dette ha skjedd, men på den måten at den rekonstruerte politiske organisasjon nå fikk navnet Venstre, den samme benevnelsen som opposisjonen i Stortinget etter hvert var blitt kjent under. To andre foreninger som hadde nær tilknytning til Venstre, ble stiftet et års tid senere. Det var skytterlaget «Birkebeineren» i Bjørkedalen, som til og med ble stiftet på venstrehøvdingen Johan Sverdrups fødselsdag, og skytterlaget «Einar Tambarskjelver» i Langangen. Disse to ble tilsluttet det såkalte Folkevæbningssamlaget som stod i motsetning til det eldre og mer konservativt ledede Centralforbundet for udbredelse af Vaabenøvelser og Idræt. Som de øvrige lagene i «samlaget» skulle de to skytterlagene i Eidanger virke som en slags garde til beskyttelse av stortingsflertallet i tilfelle av at Regjeringen slik som mange venstrefolk fryktet, ville finne på å gjøre statskupp.

Gamle «jaabækianere» som Peder Røra, Jacob Grava og H. J. Hvalen var i Venstres første tid de ledende også innen dette partiet. To menn som hadde vært for unge til å ha spilt noen rolle i Bondevennforeningen, men som skulle få den største betydning for Venstre til et godt stykke ut på 1900-tallet, var brødrene Andreas og Herman Ramberg, gårdbrukere og iseksportører i Bergsbygda. De var med i venstrearbeidet helt fra begynnelsen av og fikk ganske snart stor innflytelse. Ramberg-brødrene hadde nær kontakt med og stod vel også i personlig vennskapsforhold til Venstres førende folketaler, Viggo Ullmann. I hvert fall Herman Ramberg hadde vært elev på den folkehøyskolen Ullmann drev i Seljord og var der blitt dypt grepet av hans politiske og nasjonale ideer, synspunkter som nok også spilte en stor rolle for mange andre politisk interesserte i Eidanger. Ullmann var alltid en av de politiske talere som trakk best hus i bygda, men han ble også av Venstres motstandere utskjelt som ingen andre.

Foreløpig hadde de konservative i Eidanger nok med å forsvare seg selv. Det ble visstnok omtrent samtidig med opprettelsen av Venstreforeningen også stiftet en Høyre- eller Grunnlovsforening. Noen stor oppslutning fikk den ikke, og da lederen og opphavsmannen til den, korporal Nils Nøglegaard, avgikk ved døden, gikk foreningen fullstendig i oppløsning igjen. I halvannet års tid stod da høyrefolkene i Eidanger uten noen egen organisasjon, mens Venstre samtidig var meget aktivt. Foran stortingsvalget i 1882 som ville komme til å avgjøre om det skulle reises riksrett mot regjeringen Selmer eller ikke, arrangerte partiet et stort diskusjonsmøte på Heistad og innkalte Ullmann som hovedtaler. Betegnende nok hadde partiet også oppstilt et par rene norske flagg ved inngangen. Ved å ta bort unionsmerket aktet det å demonstrere at det var for Norges fulle likestilling i unionen med Sverige, noe som hadde stor appell til de fleste velgerne i Eidanger. I sitt hovedforedrag talte Ullmann for den mest ubegrensede folkesuverenitet. Høyrepartiet var etter hans mening reaksjonært og ville forandre Grunnloven. Venstre var det som var det sanne konservative parti, det parti som ville bevare den. Høyre sådde gift i landet ved sin fastholdelse av absolutt grunnlovsveto for Konge og Regjering.

Naturlig nok var dette beskyldninger høyrefolk i salen ikke uten videre kunne la sitte på seg. Ullmann ble da også imøtegått av flere av dem. Livius Smith, byfogden i Brevik og stortingsmann derfra, hevdet at det var nødvendig at makten ble likelig fordelt mellom Kongen og folket representert ved sine kårne menn i Stortinget. Den som likevel fra venstresynspunkt hadde det farligste innlegget, var sognepresten, Laache. Selv venstreavisen «Varden» i Skien måtte innrømme at han holdt en god tale - «efter manges mening bedre end Hr. Smiths». Laache var ingen ytterliggående konservativ, og han stod i et godt forhold til bygdefolket. I innlegget sitt oppfordret han da også begge de politiske partiene til å vise måtehold. Men han hevdet likevel at Grunnloven var ukrenkelig og ikke kunne forandres uten med Kongens samtykke, og i den hissige debatten som fulgte på dette, gikk Laache enda lenger. I stridens hete kom han nemlig iskade for å slynge ut noen mer personlige utfall mot Ullmann som blant annet ble stemplet som revolusjonær. Til tross for at Laache alt før møtets slutt ba om tilgivelse for dette, vendte likevel mange i menigheten som hadde venstresympatier, seg fra denne dag bort fra ham. Kirkesøkningen gikk merkbart ned, og sognepresten ble en omstridd mann. Han innrømmet det selv da han et års tid senere skrev sitt vita i kallsboka etter at han hadde overtatt en ny stilling som sogneprest i Arendal. «Den overhaandtagende, Sinderne med sig rivende, alle andre Interesser opslugende Venstrepolitik, som jeg ikke har kunnet følge med i, hvilket i en Tid, som denne, ikke kunde blive ubemærket, uagtet jeg som Præst har søgt at holde Politiken udenfor, voldte i mit sidste Aar at Manges Kjærlighed til sin Sjælesørger kjølnedes».

Den venstrestemningen som nå rådde i Eidanger, ga seg også utslag ved valgene. Ved stortingsvalget i 1882 deltok 89 av de 127 stemmeberettigede i bygda. Venstrevalgmennene, Peder Røra og Jacob Grava, fikk da støtte av 58 av dem, mens de konservative valgmennene, lensmann Gunnuldsen og Halvor Stranden, bare fikk henholdsvis 31 og 16 stemmer. Bedre gikk det ikke for høyremennene ved kommunevalget året etter. Venstres kandidater fikk 50 stemmer, mens de konservative måtte nøye seg med 15. Resultatet var at utelukkende venstrefolk ble valgt inn både i formannskap og representantskap.

Valgutfallet fikk på ny endel konservative til å tenke på å slutte seg sammen, i en forening slik at de muligens kunne hevde seg bedre. Det manglet da heller ikke på oppfordringer til dette i den konservative lokalpressen. Som en skrev i høyreavisen i Brevik, «Adressetidende»: «Det er ikke saa faa i Eidanger der arbeider i venstreretning. Vi maa nok ogsaa tilstaa, at vi i Høire dessværre altfor længe har ligget sløve og likegyldige - men vi skulde haabe, det endnu ikke er for sent at modarbeide den nymodens Politik som har trængt sig ind i vort Samfund. At formandskabet gikk i Venstre-Retning skriver sig bare fra at Høire ikke var paa sin Post».

Denne og liknende oppfordringer gjorde sin nytte. Eidanger Grunnlovsforening ble dannet på ny i januar 1884, midt under den riksrettsprosessen venstreflertallet i Stortinget hadde satt i gang mot regjeringen Selmer. Formålsparagrafen til den nye politiske foreningen, som antagelig ble dannet etter mønster fra liknende organisasjoner i nabobygdene, var da også preget av dette. «Foreningens Formaal er at virke for Bevarelse af Landets af Konge og Folk vedtagne Forfatning og derfor at værne om at ingen Forandring i Grundloven maa foretages, uden at baade Konge og Storting derom ere enige, samt at - efter Evne arbeide for Udbredelse af sand politisk Oplysning».

Som medlemmer ble opptatt alle myndige menn i bygda. Kontingenten var 50 øre. Lovene skulle bare kunne bli endret med to tredjedels flertall, mens vedtak kunne bli fattet med vanlig majoritet. Den første formannen i Grunnlovsforeningen var K. A. Andersen Stridsklev, og ellers var en rekke kjente høyrefolk i bygda med i styret alt fra starten av. Menn som lensmann Gunnuldsen, Jacob Skukkerød, Andreas Holthe og Hans Thorsen kom helt til omkring århundreskiftet til å delta aktivt i bygdepolitikken på konservativ side.

Sosialt sett skilte neppe Grunnlovsforeningen seg i starten noe større ut fra Venstreforeningen. Av de 34 som var til stede på stiftelsesmøtet, var det overveiende flertallet gårdbrukere, mange med skipsparter eller isbruk. På noen sirkulerende lister som gikk omkring i 1884-85, tegnet enda 54 personer seg som medlemmer. Av dem var det ganske mange som ikke kan ha oppfylt kravene til stemmerett, men dette gjaldt sikkert også en god del av medlemmene av Venstreforeningen. I begge tilfelle skyldtes nok dette at folk som på en eller annen måte var avhengige av eller stod i nær kontakt med ledende menn innenfor enten Venstre eller Grunnlovsforeningen, også fant det formålstjenlig å gi uttrykk for samme politiske standpunkt. Både i 1880- og 1890-årene, ja også delvis etter århundreskiftet, var det fortsatt forholdsvis velstående gårdbrukere, ofte med skipsparter eller isanlegg, som rådde i begge de politiske foreningene, og som også hadde makten i herredsstyret.

Gjennom mesteparten av 1880-årene fortsatte flertallet av alle de stemmeberettigede i Eidanger å være tilhengere av Venstre. På riksplanet hadde dette partiet overtatt regjeringsmakten i 1884 etter at statsminister Selmer hadde måttet gå på grunn av avgjørelsen i riksretten mot ham. I 1885 utvidet Stortinget etter forslag fra den nye regjeringen stemmeretten til på landet også å gjelde alle menn som tjente 500 kr. eller mer i året. Dermed fikk også den nye «mellomklassen», jernbanefunksjonærer, lærere og kontorister for det meste stemmerett, og det samme gjaldt de aller best avlønte arbeiderne. I Eidanger økte som følge av dette antallet av stemmeberettigede som også hadde oppfylt kravet om å avlegge ed til Grunnloven, fra 125 til 208 personer.

De nye stemmeberettigede viste seg ganske aktive ved valgene. Ved stortingsvalget i 1885 lå valgdeltakelsen på 81,9%, og Venstre fikk valgt valgmennene med mellom 96 og 92 stemmer, mens Høyre måtte nøye seg med fra 75 til 72 på sin liste. Ved kommunevalget samme år gikk det likedan. Venstre fikk inn alle sine, og hadde dermed herredsstyret så å si for seg selv; bare to høyremenn satt der. De tilhørte den halvparten av kommunestyret som denne gangen ikke hadde vært på valg. Ellers hadde det ikke vært mulig for dem å fortsette sitt virke i herredsstyret. Grunnen til dette var at i Eidanger var det flertallsvalg. Fantes to eller flere lister, fikk den som fikk de fleste stemmene, inn alle de nye representantene, mens den tapende part ikke fikk noen. Den eneste muligheten ellers var dersom partiene ble enige om å stille felleskandidater, eller dersom en som mindretallspartiet hadde nominert, var såpass populær, at han av velgerne kunne bli ført opp i et tilstrekkelig stort antall på flertallslista til at han kom inn i kommunestyret, til fortrengsel for en annen som flertallspartiet hadde utpekt.

Muligens var denne ordningen en av årsakene til at deltagelsen ved kommunevalget var langt lavere enn ved stortingsvalget, noe som også gjentok seg alle etterfølgende år. I 1885 var det bare 51,9% av de stemmeberettigede som stemte ved kommunevalget. Det var tydelig at velgerne dengang som senere hadde langt større interesse for rikspolitikken enn for saker av mer lokal art.

Årsaken til venstreseieren i 1885, som senere, lå da også for en stor del i den agitasjonen partiet førte om spørsmål som ofte bare hadde liten direkte lokal betydning for herredet. Høyre hadde sin egen oppfatning av denne propagandaen. «Grenmar» mente at Venstres sterke stilling i Eidanger skyldtes at det gjentatte ganger hadde lyktes partiets tingmenn, omreisende folketalere og lokale ledere, men framfor alt dets radikale og løgnaktige blad, å få flertallet av velgerne til å tro at Høyre var et frihetsfiendtlig parti, som ville pålegge folket, da særlig «den simple Mand», alle byrder. Venstrefolkene var ikke borte de heller når det gjaldt å gi de konservative attest for de metodene de brukte. Ikke minst hånte de Grunnlovsforeningen fordi den de første årene arbeidet nokså trått. Følgende innlegg, som stod i venstreavisen «Porsgrunds Blad», var ganske typisk for hele den politiske striden: «For halvandet Aars Tid siden blev der i Eidanger stiftet en Grundlovsforening. Dens Virksomhed har bestaaet i at uddele Skrifter blandt Folk, men ikke agiteret - langtfra. Og engang imellem har den ærede Bestyrelse havt Bestyrelsesmøde, men hvad de har udrettet der, det ved ingen undtagen dem selv, thi de har vandret til Mødestedet saa tause som Egyptens Præster og saa stille som Stjernerne paa sin Nattevandring, og paa samme Maade vandrer de hjem igjen - De har altsaa arbeidet halvandet Aar, men ikke kommet et Haarsbred nærmere sit Maal, hvis de ellers har noget Maal, hvilket er at betvile. Det kan man kalde Bagstræveri».

Da formannskapsprotokollen for 1880-årene er bortkommet, er det ikke mulig å se hvor mye Venstre de første årene benyttet sitt flertall i herredsstyret til å få gjennomført rene partisaker. Sannsynligvis innbød vel den rent kommunale administrasjonen da som senere relativt lite til rent partimessige avgjørelser. Når det gjaldt mer prinsipielle saker, som stillingtagen til forskjellige lovforslag lagt fram for herredsstyret til uttalelse, inntok imidlertid flertallet i kommunestyret ofte et klarere politisk standpunkt, og det stundom et som var i samsvar med det den aller mest radikale delen av Venstre satte fram i Stortinget. Blant de 4-500 herreder som uttalte seg om forslaget om en meget vidtgående dissenterlov, og om rett til særeie for kvinner, var Eidanger et av de ytterst få som gikk inn for at de burde bli vedtatt. I hvert fall forslaget til ny dissenterlov var det sannsynligvis Herman Ramberg og Jacob Grava som fikk herredsstyret til å gå inn for. Begge disse to hadde et religiøst syn som avvek noe fra det vanlige i statskirken.

Når det gjaldt de kommunale utgiftene i Eidanger, hadde Venstre neppe noe ønske om å øke dem, men de tvang seg likevel oppover på grunn av en rekke utlegg herredsstyret var nødt til å gjøre i 1880-årene, og fordi kommunen etter hvert tok til å gripe inn på nye felter. Kommuneskatten tok derfor til å stige, og det samme var tilfellet med statsskatten fordi regjeringen Sverdrup var blitt nødt til å øke statsbudsjettet. Høyre i Eidanger så sjansen i alt dette til å komme ut av den dvalen de en tid hadde ligget i. Grunnlovsforeningen tok til å føre en agitasjon som i påfallende grad liknet den Bondevennforeningen i sin tid hadde kommet med. Venstre ble angrepet fordi det hadde sviktet sparetanken, og de konservative gjorde et stort nummer ut av dette. «Venstre har talt saa meget om Sparsomhed at vi skulde tænke, det maatte blive en ren Guldalder naar dette Parti kom til Magten. Men hvor henne har nu denne Sparsomhed vist sig - hvis Venstre skal raade længre, saa vil vort eget Sogn gaa til Grunde - det har lovet at være sparsommeligt blot for at komme til Magten, og naar det er skeet, saa er det forbi med Sparsomheden». Videre advarte Grunnlovsforeningen det den kunne mot den mest radikale delen av venstrefolkene, de som i Stortinget i slutten av 1880-årene under Johs. Steens ledelse brøt med statsminister Sverdrup, og som i Eidanger hadde sine avleggere under anførsel av Herman Ramberg. Etter Grunnlovsforeningens oppfatning omgikkes disse folkene med mange og farlige planer, blant dem gjennomføringen av en ny skolelov som både ville kreve flere utgifter og fjerne det kristelige grunnlaget all folkeopplysning måtte bygge på. Verst var det likevel at de radikale venstrefolkene også aktet å gjennomføre alminnelig stemmerett for menn, ja enkelte kunne til og med tenke seg å gi kvinner den, - og dette kunne få meget uheldige følger for bøndene: «Den almindelige Stemmeret vil paa Landet fratage Gaardbrugerne og Eiendomsbesidderne den Magt de efter Grundloven er tillagt».

All denne agitasjonen kan nok etter hvert ha hatt en viss virkning. Etter splittelsen av Venstre i slutten av 1880-årene forlot med tida ikke så få av de gamle «jaabækianerne» partiet, deriblant også Jacob Grava. De misfornøyde avhopperne som gjerne ble kalt «de Moderate» etter navnet på Johan Sverdrups nye parti, stilte i 1890-årene gjerne liste sammen med Grunnlovsforeningen og ble etter hvert fullstendig oppslukt av denne.

Alt ved stortingsvalget i 1888 viste splittelsen innen Venstre seg. En rekke venstrefolk erklærte da at de aktet å sitte hjemme. Særlig misnøyde var de nå med Ullmann som hadde vist seg som en av de aller mest radikale på Stortinget. Følgen ble at valgdeltagelsen dette året var lavere enn ved forrige stortingsvalget, 68,7%, og begge partier ble fullstendig jevnbyrdige. De fikk hver 64 stemmer på sine kandidater. Både Venstre og Grunnlovsforeningen kom derfor til å sende hver sin representant til valgmannstinget som skulle kåre amtets stortingsmenn.

Det største nederlaget Venstre i det hele tatt led før århundreskiftet, skjedde likevel ved kommunevalget året etter, og årsaken denne gangen var et helt lokalt spørsmål. Skipsreder Chr. Knudsens arvinger hadde etter tilskyndelse av den nye sognepresten i bygda, Holmboe, skjenket 6 000 kroner til oppførelse av et kapell i Langangen. Et slikt hus hadde lenge vært ønsket av befolkningen der og i Marka som hadde lang vei til kirken. Men det knyttet seg den betingelsen til gaven at kommunen skulle overta det fullstendige vedlikeholdet av kapellet, og det var særlig dette som kom til å vekke strid. De få høyremennene som fantes i herredsstyret, talte for at gaven burde mottas på de foreskrevne vilkårene, men Venstre delte seg, alt ettersom hvor representantene bodde, ser det ut til. Sterkest gikk Peder Røra og Herman Ramberg imot byggingen av kapell. Røra mente det var uheldig at sognet fikk to kirkelige bygninger. Det var etter hans mening ikke stemning for dette i bygda, og kapellet i Langangen ville årlig koste kommunen en masse i vedlikehold, minst 200 kroner!

Herredsstyret vedtok likevel å motta gaven, men bare med én stemmes overvekt, og dette førte til fortsatt hissig strid. Saken var nemlig at denne ene stemmen tilhørte Morten Svendsen i Langangen, og han var dissenter. Mindretallet mente følgelig at han ikke var berettiget til å votere i kirkelige saker, og hadde han avholdt seg fra dette, ville saken ha fått et annet utfall fordi ordførerens stemme som var imot, ville ha gjort utslaget. På dette grunnlaget forlangte også mindretallet tilføyd et par skarpe protokollanførsler i formannskapsprotokollen, og videre satte det i gang en underskriftsaksjon mot avgjørelsen. Listen med underskriftene ble sendt til Kirkedepartementet, men det ble også en annen liste som tilhengerne av kapellbygget i Langangen hadde latt sirkulere, og det hele endte med at Regjeringen ga sitt samtykke til at kapellet ble reist. Alt før denne avgjørelsen kom, hadde Grunnlovsforeningen brukt hele saken som agitasjonsnummer foran kommunevalget i 1889. Særlig i Langangen og Marka understreket de konservative meget sterkt den uviljen venstrelederne etter deres mening hadde mot disse strøkene. «Nei de Mænd i Kommunebestyrelsen vil bare at Markingene skal være med at bære Byrdene i de Distrikter som passer best for dem selv. - Dette vilde vi ikke sagt noget paa, hvis vi ikke nu skal blive stedmoderlig behandlet. Men lad os Markinger være enige om at udfinde Mænd som ikke vil vi skal blive mere tilsidesatte end de øvrige Distrikter».

Hele denne propagandaen gjorde sin nytte. Velgerne fra Marka og Langangen møtte mannjevnt fram og stemte inn høyrefolk, mens mange venstrefolk fra andre kanter satt hjemme fordi venstres liste distriktsmessig var nokså skjev, Den hadde altfor stor overvekt for Bergsbygda, - Peder Røras og Herman Rambergs hjemstavn. Resultatet ble at Høyre og Moderate fikk 83 stemmer og fikk valgt inn de fleste av sine kandidater, mens Venstre bare oppnådde 58 stemmer og følgelig måtte nøye seg med suppleantplassene. Jacob S. Skrukkerød ble ny ordfører etter venstremannen Aasold Ørvik. Andr. Holthe fikk viseordførervervet.

I selve bygdestyret skjedde det ikke noe reelt skifte med dette. Atter viste det seg at kommuneadministrasjonen var nokså uavhengig av partipolitikken. Skrukkerød var dessuten som ordfører en moderat mann som i grunnen hadde et bein både i Høyre og Venstre. Han ble da også sittende nokså ubestridt i stillingen sin helt til 1895, og dette skyldtes ikke at Venstre gikk enda mer tilbake.

Temmelig snart ble det nemlig klart at nederlaget for dette partiet i 1889 bare var et enkeltstående fenomen. Heller ikke Langangen eller Marka beholdt noen varig tilknytning til Høyre. Tvert om ble særlig øvre delen av Marka bare to år senere regnet for å være et radikalt distrikt.

I det hele tatt kom Venstre seg raskt igjen etter nederlaget i 1889. Ved de etterfølgende kommunevalgene helt fram til 1898 var det stort sett det sterkeste partiet. Bare et fåtall høyremenn og moderate kom inn i herredsstyret, og flertallet var stort sett hele tida venstrefolk. Ved stortingsvalgene gikk det like ens. De ble helt til etter århundreskiftet alltid vunnet av Venstre. Denne fornyede framgangen for Venstre i 1890-årene var desto mer bemerkelsesverdig som det langtfra var noe enig og samlet parti i alle spørsmål.

I lokale saker delte venstrefolkene seg særlig når det gjaldt bevilgningene til Eidanger-Brevikbanen. Peder Røra og Herman Ramberg var sterkt imot at kommunen skulle yte noe til den i det hele tatt. De hevdet at utgiftene som herredet måtte ut med til denne banen, ikke på noen måte stod i samsvar med den nytten bygda ville ha av den. Andre venstrefolk, særlig da i Breviks- og Midtbygda, gikk sterkt inn for banen, og fikk med Høyres hjelp bevilget penger til den.

Noe som nok i enda større grad skapte splid innen Venstre i bygda, var stemmerettsspørsmålet. Landspartiet hadde nå offisielt gått inn for innføring av alminnelig stemmerett for alle menn, men det var slett ikke samtlige partimedlemmer i Eidanger som var enige i dette. På et venstremøte i 1891 stod selveste formannen i partilaget i bygda, N. Andersen Lunde, fram og erklærte seg som motstander, og han fikk støtte av flere andre. Grunnlovsforeningen forsøkte da også å utnytte meningsskilnaden i Venstre angående stemmerettsspørsmålet det den kunne. Den fortsatte å skremme bøndene med hva som kunne hende dersom stemmeretten ble utvidet. Foran stortingsvalget i 1894 sendte amtshøyreforeningen ut en advarsel om hva Venstres politikk både i stemmerettssaken og andre spørsmål kunne føre til. Den var forfattet etter et liknende opprop i Kristiania-avisen «Morgenbladet», og rettet til gårdbrukerne i Eidanger, Gjerpen og Solum:

«Vil du have almindelig Stemmeret indført ved Kommunevalgene, da stem med de Radikale og Socialisterne. Vil du have almindelig Stemmeret ved de statsborgerlige Valg, da stem med Radikalerne og Socialisterne. Vil du være med paa at ophæve Foreningen med Sverige som til Velsignelse for vort Land har bestaaet i 80 Aar, da stem med Radikalerne og Socialisterne. Men vil du selv være med at styre din Kommunes økonomiske Anliggender, da stem med de Konservative og Moderate. Vil du selv være med at styre Statens Affærer i Storting og Regjering, da stem med de Konservative og Moderate. Vil du fremdeles beholde Foreningen med Sverige og skaffe dit Land fuld Ligestillethed i Unionen, da stem med de Konservative og Moderate. Vil du hindre den republikanske Statsforfatnings Indførelse i dit Fædreland, da stem med de Konservative og Moderate. Nu har du magten - næste Gang er det for sent. Norsk Bonde, glem ikke at Valgene - afgjør Fædrelandets skjæbne».

På enkelte bønder var nok denne skremselsagitasjonen fortsatt effektiv, men de fleste forble også i 1890-årene motstandere av Høyre og de Moderate. Venstre i Eidanger tok dessuten i større grad enn tidligere nå opp et målbevisst arbeid for å verve de arbeidere som hadde stemmerett. Særlig Ole Andersen Langangen, som hadde kommet inn i herredsstyret for første gang i 1891, var utrettelig i dette. Han var godt kjent i Langangen og Marka og drev der en ivrig husagitasjon for Venstre. Mot ham fikk Grunnlovsforeningen det vanskelig når også den prøvde å trekke til seg stemmeføre arbeidere.

Heller ikke var Grunnlovsforeningen så heldig som Venstre i 1890-årene når det gjaldt å vinne avholdsfolket for seg. De tok etter hvert til å bli en politisk faktor av betydning. Særlig sterke var de i Bjørkedalen, Oklungen og Langangen. Flere totalavholdslosjer ble stiftet i 1880- og 1890-årene, som «Benjamin Franklin» i Bjørkedalen og Oklungen, og «Daniels Mænd» i Langangen. Den siste ble i 1890-årene ledet av skreddermester Mathiesen. Ole Langangen hadde vært med på å stifte den, og det var særlig gjennom den innflytelsen han hadde, at Venstre kunne nyttiggjøre seg avholdsbevegelsen. Mest markert kom dette til syne ved kommunevalget i 1895. Venstre hadde blant annet da satt opp som en del av sitt program at ølsalget skulle vekk fra sognet, og dette var nok medvirkende til at Grunnlovsforeningen som ved de to foregående valgene hadde hevdet seg forholdsvis godt, nå falt helt ut. Følgen ble at Jacob S. Skrukkerød endelig måtte gå som ordfører. I stedet kom Andreas Ramberg, som satt til 1902. Han må nå ha blitt betraktet som atskillig mer moderat enn broren Herman, for også høyrefolk kunne godta ham. Han hadde i mange år det høyeste stemmetallet av alle dem som ble valgt inn i herredsstyret, uansett parti.

Når Venstre i 1890-årene tross indre uenighet fikk med seg flertallet av velgerne i Eidanger, og da også storparten av bøndene, skjønt mange av dem nok stilte seg skeptiske i stemmerettsspørsmålet, så var hovedårsaken hverken populære kandidater som Andreas Ramberg eller avholdssaken. Det var partiets holdning i nasjonale spørsmål som gjorde utslaget. Hvordan enn velgerne i Eidanger så på mange ting, unionsvennlige var de i hvert fall ikke stort sett, og de hadde vondt for å forstå Høyres synspunkter her. Grunnlovsforeningens egne menn måtte innrømme at de nederlag de gang på gang led, skyldtes Venstres agitasjon om rent norsk flagg, egne norske konsuler, ja mange godtok til og med tanken om å få bort unionen helt og holdent.

Mot alt dette virket Grunnlovsforeningens program på mange fargeløst. De konservative var selv fullt klar over dette og prøvde av all makt å vise at det var dem som satt inne med den eneste fornuftige og praktiske løsningen, mens Venstres linje aldri ville føre til noe resultat. I et opprop het det således: «Vi vil have praktiske, greie Folk, som ikke sætter Politikken og politisk Kjære som No 1, men som har baade Evner og Lyst til noget praktisk, nyttig og forstandigt. Vi vil have fornuftssparsommelige Mænd».

I samsvar med dette programmet erklærte også Grunnlovsforeningen seg mer villig enn Venstre til å avblåse hele partipolitikken - en burde i stedet i fellesskap arbeide for sognets beste, ikke trekke inn unionspolitikk og andre utenforliggende spørsmål. For å demonstrere godviljen, sin satte Grunnlovsforeningen i 1890-årene også opp ekstra respekterte venstrefolk på sine lister ved kommunevalgene. Andreas Ramberg var således i en årrekke felleskandidat for begge partier.

Alt dette betydde slett ikke at Grunnlovsforeningen oppga partipolitikken i virkeligheten. Tvert om fortsatte den som før - særlig foran stortingsvalgene - å agitere for de konservative standpunktene. Lærer I. C. Ramberg, eldre halvbror av Andreas og Herman Ramberg, som ble valgt til formann for foreningen i 1895, og som fungerte helt til 1910, har selv fortalt om hvordan denne agitasjonen foregikk:

«Jeg var straks klar over den ting, at uten et ihærdig og rationelt arbeide vil ingenting utrettes. Det nyttet ikke bare med møter, jeg maatte henvende mig personlig til hver enkelt i hans hjem og fremfor alt søke at vinde folkets tillid. Sikre venstremænd indlod jeg mig aldrig med, men særlig de tvilsomme, derfor gjaldt det at sondre terrænget i forveien saaledes at hver eneste mand var kjent og rigtig bedømt. Og saa var der en del træge som det gjaldt at puste liv i.

Venstre hadde organisert hele sin hær paa en maate, saa at lederne kjendte sine folk paa sine fingre. Vi hadde i saa maate meget at lære av dem. Hertil kom at de hadde en hel del dyktige og snedige arbeidere, paalidlige folk med udpræget interesse for politisk agitation. Iblandt os var det smaat bevendt med alt dette. Vi manglet baade iver og dyktighet. Derfor saa rak vi ikke saa langt i de første aar skjønt hele sommerferien blev benyttet.

Jeg gjorde litt efter litt den sørgelige erfaring, at vor ulykke ofte bestod deri, at en hel masse av gode sikre høirefolk ikke møtte op ved valget, men blev sittende hjemme idet de trøstesløst ræsonerte som saa, at det er ingen hjælp allikevel. Dette rna ikke for nogen pris ske. Næste gang skal det gaa bedre, og det gjorde det ogsaa».

Med denne siste påstanden siktet I. C. Ramberg antakelig til den politiske utvikling i Eidanger fra slutten av 1890-årene og utover. Sosiale motsetningsforhold mellom ulike samfunnsgrupper i bygda begynte etter hvert å spille en stadig større politisk rolle, og under inntrykk av dette forsvant delvis det gamle motsetningsforholdet mellom Høyre og Venstre.

Første gangen dette kom til syne, var i 1898, og grunnen var at sammensetningen av kommunestyret dette året ble endret, samtidig som det kom en ny valgordning. Hele herredsstyret ble fra nå av valgt under ett. I alt kom det til å bestå av 24 representanter som selv valgte en fjerdedel innen sin midte til å sitte i formannskapet. Heller ikke gikk halvparten av herredsstyrerepresentantene nå ut hvert annet år, men ble alle sittende samlet i tre år.

Forandringen forårsaket at nyvalg til kommunestyret ble nødvendig, og til dette ble Venstre og Grunnlovsforeningen enige om å stille felles liste. Forutsetningen var at Venstre skulle beholde flertallet i kommunestyret.

Årsaken til dette kompromisset må ha vært den at Stortinget nå hadde innført alminnelig stemmerett for menn ved kommunale valg. Også innenfor Venstre i Eidanger vakte imidlertid dette stor uvilje. Flertallet i partiet var tross alt fortsatt bønder, og mange av dem så nok med en viss frykt på hva den alminnelige stemmeretten kunne føre til. Bedre var det da å søke samarbeid med klassefellene i Grunnlovsforeningen, enn å risikere at hele kommunestyret skulle bli overtatt av folk som hverken eide skog eller jord, og som ville styre herredet tvers imot bondeinteressene.

Alt dette gjorde også at hverken Venstre eller Høyre var særlig lystne å nytte den muligheten som den nye kommuneloven ga, til å gå over til forholdstallsvalg, der hvert enkelt parti ble sikret representasjon i samsvar med sitt samlede stemmetall, i stedet for som tidligere flertallsvalg, der kommunerepresentantene bare kom fra den lista som fikk flest stemmer. Skulle forholdstallsvalg være av noen verdi for noen av partiene, måtte de i en viss grad ta hensyn til de nye samfunnslagene som nå fikk stemmerett, og hvem som da kom til å seire, var høyst usikkert. Grunnlovsforeningen, som var i mindretall og derfor hadde minst å tape, smakte riktignok på idéen, men I. C. Ramberg frarådde den. Han mente at samarbeide med Venstre var å foretrekke, fordi en da unngikk alt det bryderiet og de ulempene et forholdstallsvalg ville føre med seg, samtidig som en kunne oppnå omtrent like godt resultat. Venstres fordring på flertall fant heller ikke Ramberg urimelig, når en tenkte på den overmakten partiet til nå hadde hatt i herredsstyret. Det kunne dessuten tenkes at selv om Grunnlovsforeningen stilte opp egen liste, så ville de konservative fremdeles ikke møte tilfredsstillende opp ved valget. «Selv om det maa indrømmes at vor sag staar ganske udmerket i tilfælde av forholdstalsvalg - slet ikke umuligt at det vilde bringe os i flertal, hvis vore tropper møder op til siste mand - saa nærer jeg netop med hensyn til fremmødet saa store betænkligheder, at jeg helst vil anvende ordsproget "En fugl i haanden er bedre end 10 i skoven", og udtale min sympati for et for begge parter rimeligt og ærefuldt kompromis».

Ubetinget populær var ikke felleslista mellom Høyre og Venstre. Særlig later mange venstrefolk til å ha reagert imot den. Ved kommunevalget i 1898 fikk da også 51 personer utenom de som var satt opp på felleslista, stemmer. Selvsagt gikk den likevel igjennom i sinhelhet.

Splittelsen i Venstre skyldtes nok først og fremst at slett ikke alle i partiet, blant dem Herman Ramberg og Ole Langangen, var så redde for den alminnelige stemmeretten, og derfor var de lite begeistret over samarbeidet med Grunnlovsforeningen. Dette kom også til syne ved stortingsvalget i 1900, da almen stemmerett også for dette slags valg for første gang skulle settes ut i praksis. Den gamle venstremannen Peder Rinde som i mangfoldige år hadde representert amtet på Stortinget, hadde da stiftet en bondevennforening som hadde til formål å arbeide for valget av flere gårdbrukere til Stortinget. Akademikerne der stod ikke det praktiske liv nær og viste følgelig ikke den nødvendige forsiktighet med statens midler. Sparsommelighet i statshusholdningen måtte konsekvent gjennomføres. Alt dette mente Rinde kunne utrettes gjennom Venstre, men dette partiet måtte også støtte bøndene, ikke bare arbeiderne.

I et møte ved Eidanger stasjon utviklet han disse synspunktene og fikk støtte av en rekke menn i bygda. En slags bondevennforening later også til å ha blitt dannet. I stor grad må denha bestått av de samme venstremenn som ved kommunevalget to år i forveien hadde gått inn for samarbeid med Grunnlovsforeningen. Til tross for Rindes parole om at det var innen Venstre gårdbrukerne måtte virke, kom da et slikt samarbeide også i stand denne gang. Høyre og Bondevennforeningen ble enige om en felles valgmannsliste ved stortingsvalget, og hvert parti skulle få fire representanter. Det var særlig sparetanken og uviljen mot de stadig økende statsutgiftene som lå til grunn for de konservatives og «bondevennenes» agitasjon. «Det synes ikke fortidligt at faa øinene op for hvorhen million-rullingen vil føre vort land, og hvem, der vil komme til at betale fornøielsen».

Mot dette hadde de mer radikale venstrefolkene ikke noe annet å gjøre enn å agitere det de kunne blant arbeidsfolk og andre som nå hadde fått stemmerett. I den nydannede Langangen arbeiderforening opptrådte således Venstres stortingskandidat, snekker Skilbred fra Gjerpen. Særlig Ole Langangen var forøvrig utrettelig i agitasjonen blant arbeidere. Han framhevde stadig hvilket parti det var som hadde innført den alminnelige stemmeretten, og også hvilke andre glimrende tiltak Venstre i framtida aktet å sette i gang til beste for arbeiderklassen. Selv høyrebladet «Grenmar» måtte innrømme at denne propagandaen gjorde virkning. Resultatet ble da også at Venstre vant med i alt 99 stemmer over Høyre og Bondevennforeningens liste.

Til tross for all agitasjon brydde slett ikke alle de nye stemmeberettigede seg om å møte fram for å velge. Av 769 stemmeberettigede i bygda var det bare 485 personer eller 63,06% som avga stemme, og dette til tross for at herredsstyret alt i forveien hadde gått med på et forslag fra Ole Langangen om et valglokale nr. 2 for bygda i Langangen kapell. Alle tidligere valg var blitt holdt i Eidanger kirke alene, og Ole Langangen som for øvrig også ville ha valglokaler på Sandøya, Auen, Bjønnes og Solli, mente dette var til hinder for at hensikten med den nye valgloven som ville ha hele folket til stemmeurnen, kunne oppfylles. At han hadde rett i dette, kan en se av at særlig fra øyene var valgdeltakelsen stundom svært liten. Stygg sjø og hardt vær hindret ofte folk i å reise lange veier til kirken for å stemme.

Også blant de nye stemmeberettigede lå deltakelsen likevel høyere ved stortingsvalg enn ved kommunevalg. Dette viste seg alt i 1901 da også kvinner med inntekt eller formuesfellesskap med ektefelle på minst 300 kr. hadde fått stemmerett. Frammøteprosenten ved kommunevalget dette året lå ikke på mer enn cirka 24%. Arbeiderne må for det meste ha uteblitt, og av kvinner var det ikke mer enn 21 som stemte. Dette at det fremdeles hovedsakelig var bønder som møtte opp i valglokalet, gjorde at de konservative og de mer moderate venstremennene fikk et nokså lett spill. Herman Ramberg og Ole Langangen var riktignok blitt satt opp på Venstres og Grunnlovsforeningens fellesliste, men ved valget sirkulerte også to splittelseslister. På dem var ikke strøket en eneste av høyremennene på felleslista, men derimot var det satt inn en rekke mer moderate venstremenn, folk som nok til dels hadde vært med i Bondevennforeningen året i forveien. Resultatet var at Ramberg og Langangen sammen med enkelte andre mer radikale innen Venstre falt ut. De som kom i stedet, hadde til dels tilknytning til misjonsarbeidet. Dette gjaldt særlig den nye ordføreren, lærer Kettil Larssen, som hadde vært mye med i kristenlivet i Bergsbygda.

At dårlig frammøte lett førte til nederlag for den radikale delen av Venstre, viste seg også i 1903 da Høyre for første gang klart vant stortingsvalget. Det var da ikke mer enn 57,9% av de stemmeberettigede som hadde møtt fram for å avlegge stemme. Men seieren for Høyre hadde sin årsak i mer enn bare det forholdsvis lave frammøtet. Noen særlig agitasjon blant arbeiderne var ikke denne gangen blitt forsøkt fra venstrehold. Avholdsbevegelsen sviktet dessuten også. I 1902 var Eidanger Totalavholdsselskap blitt stiftet på Heistad bedehus med lærer O. Ingolfsrud som formann. Han stod vel i sitt politiske syn Venstre stort sett nærmere enn Høyere, men først av alt var han nok avholdsmann - «som navnlig hadde øie for spørsmålets politiske side, samt forbudstanken», het det. Det er også blitt hevdet at han skal ha sagt at venstrebøndene og høyrebøndene i bygda var like som to dråper vann. Derfor hadde Ingolfsrud heller ingen betenkeligheter ved å søke samarbeid med det partiet som til enhver tid bød avholdsbevegelsen de største fordelene, og i 1903 var dette Høyre. Grunnlovsforeningen gikk til fellesliste med av holdsfolket og lot dem på egen hånd plukke ut kandidater til de to øverste plassene på valgmannslista. Også Venstre hadde ført opp avholdsmenn på de to første plassene, men med dette partiet var likevel Totalavholdsforeningen og losjene nå misfornøyde fordi de ikke selv fikk utpeke sine representanter.

Viktigste årsaken til Venstres nederlag i 1903 var nok likevel at den nasjonale appellen partiet tidligere hadde hatt, nå tok til å slå feil. Dette fikk alle de som på så mange punkter alt lenge hadde stått skeptiske til partiets politikk, til nå endelig å svikte det helt. Selv en av de menn Venstre selv hadde satt opp på valgmannslista, og som hadde deltatt ivrig i partiet i mange år, Ole H. Østvedt, erklærte offentlig at han denne gangen kom til å stemme på Høyre. Han mente at Venstres gjennomføring av planene om egne konsuler for Norge ville bli for dyr, og sikkert nok er det at temmelig mange støttet ham i dette. Opprustningen mot Sverige syntes de var for kostbar og heller ikke nødvendig. Hele denne innstillingen hadde nøye sammenheng med den rikspolitiske situasjonen. Nettopp omkring 1903 hadde svenskene vist seg mer forsonlige i konsulatsaken, og dette hadde fått mange over hele landet til å bryte ut av Venstre for i fellesskap med Høyre å komme i et bedre forhold til nabolandet.

Selv om arbeidsfolk både ved valgene i 1901 og 1903 i stor grad ikke hadde gjort bruk av stemmeretten sin, skulle det likevel snart vise seg at bøndene ikke hersket fullt så uinnskrenket i kommunestyret lenger som tidligere uten at det vakte motstand. Den frykt mange hadde hatt for at den alminnelige stemmeretten ville svekke gårdbrukernes posisjon, viste seg ikke å være helt ubegrunnet.

Det spørsmål som i noen grad etter hvert trakk arbeiderne med i lokalpolitikken, og som i årene før verdenskrigen førte til mye strid, var skattesaken. Alt fra slutten av 1880-årene var det fra tid til annen blitt klaget over at bøndene utnyttet overmakten sin i ligningskommisjonen til å ilegge andre samfunnsgrupper for høy skatt, mens de selv slapp for billig. I 1901 dukket spørsmålet opp igjen foranlediget av at prosentsatsen på skatt av inntekt av jord var blitt satt ned fra 5% til 4%. Det ble nå klart at bøndene ikke selv engang stod samlet når det gjaldt ligningsmåten. De gårdbrukere som hadde hovedinntekten sin av isanlegg, mente de ble altfor hardt skattlagt sammenliknet med bønder som vesentlig levde av skog eller jord. Sammen med enkelte forretningsmenn som var i samme situasjon, sendte de derfor inn en klage til herredsstyret over dette. Ole Langangen, som selv drev isbruk ute i Nauser ved Langangsfjorden, tok opp denne klagen. Han mente de høye skattene hindret utviklingen i bygda. De skremte folk fra å flytte inn, mens mange derimot dro ut av herredet. Alle fastlønte arbeidere og de næringsdrivende ble skattlagt til siste øre, mens gårdbrukerne som regel ble tatt meget lempelig. Han fikk støtte av partifellen skreddermester Mathiesen som hevdet at særlig arbeiderne i forhold til bøndene ble skattlagt til det ytterste. Mot seg fikk Langangen og Mathiesen en rekke herredsstyrerepresentanter, både fra Høyre og Venstre, som alle var gårdbrukere. Venstremannen Lars Buer benektet at bøndene var for lavt beskattet. En forgjeldet gårdbruker hadde tvert om høy nok skatt. Høyremannen Jacob S. Skrukkerød mente det var bøndene som først og fremst ville bli rammet dersom et nytt skatteregulativ ble innført. Han kunne likevel i og for seg godt være med på å nedsette skatten for arbeiderne ved å gi dem rett til å trekke fra større skattefrie beløp, men også iseksportørene og de næringsdrivende måtte da være villige til å yde mer, ikke bare gårdbrukere med jord og skog.

Noe synderlig resultat kom det ikke ut av denne debatten. Herredsstyret forkastet Langangens forslag om å innføre nye ligningsregler. I stedet ble Skrukkerøds framlegg om at formannskapet burde undersøke muligheten for å høyne de skattefrie beløpene vedtatt. I samsvar med dette la da også formannskapet en tid senere fram forslag om at de skattepliktige skulle inndeles i åtte klasser etter hvor stor inntekt og formue de hadde. I de forskjellige klassene skulle da detskattefrie beløpet og den samlede skattebyrden være forskjellig. Denne nærmest progressive skatteordningen kunne ikke herredsstyrerepresentantene godta. De uttalte at de foreslåtte reglene ikke ville virke i den retning som var forutsatt, fordi enkelte faktisk ville få rett til å trekke mindre skattefrie beløp fra inntekten enn de tidligere hadde hatt. Hele saken ble derfor sendt tilbake til formannskapet til fornyet behandling. Men det kan ikke sees at noe synderlig mer skjedde med den, og misnøyen over utligningsmåten av kommuneskatten fortsatte.

I begynnelsen av 1904 arrangerte Langangen arbeiderforening et godt besøkt protestmøte mot den måten skattebyrden ble fordelt på. Alle de gamle anklagene om at bøndene utnyttet sin stilling i herredsstyret og ligningskommisjonen til egen fordel, ble her gjentatt. Ole Langangen mente at dersom arbeiderne og de næringsdrivende slo seg sammen om å forandre kommunestyrets sammensetning, kunne de nå i kraft av den alminnelige stemmeretten få 18 plasser, mens jord- og skogbrukerne måtte nøye seg med seks. En slik utvei var likevel ille, for klassekamp var etter Langangens mening ikke noe å streve etter. I stedet hevdet han at det måtte reises en folkeopinion mot ligningsreglene slik at herredsstyret eller amtsskattekommisjonen kunne bli overbevist om de feil som var begått. Etter Langangens forslag ble da også en komite opprettet for å arbeide videre med saken. Den skulle samle underskrifter og arrangere protestmøter over hele Eidanger over den måten skatten ble utlignet på. Selv om det het seg at komiteen skulle arbeide til beste for arbeiderklassen, var det nå likevel bare én kroppsarbeider som ble valgt inn i den. I dette samarbeidet mellom iseksportører, forretningsmenn og arbeidsfolk om endring av skattereglene var det hele tida de to førstnevnte gruppene som hadde ledelsen.

Komiteen som Langangen arbeiderforening hadde opprettet, virket likevel ganske effektivt. I protestmøter ved Langangen, Heistad, Oklungen og andre steder samlet den i alt inn cirka 200 underskrifter fra folk som krevde nye skatteregler. Til Stortinget ble også sendt inn et andragende vedtatt på Heistad om at tvungen selvangivelse burde innføres. Her oppga de også Ole Langangens opprinnelige linje som innebar at en ikke i og for seg skulle søke å endre sammensetningen av kommunestyret. På møtet ved Heistad ble det vedtatt å opprette en ny politisk forening, Eidanger arbeiderforening, som skulle arbeide aktivt for å tilføre herredsstyret nye krefter. Den skulle virke for bedring av skatteforholdene, - samt fremme et hvert rettferdighetskrav uansett fra hvilken kant det kom. Med i foreningens styre kom blant annet lærer Ingolfsrud. Igjen gjaldt det at arbeiderne selv var dårlig representert. Hverken formannen, Knut J. Lunde, eller viseformannen, N. Andersen Lunde, tilhørte arbeiderklassen. Enkelte medlemmer av styret var til og med ikke særlig sosialt radikale. N. Andersen Lunde for eksempel hadde jo i sin tid vært motstander av den alminnelige stemmeretten.

Foran kommunevalget i 1904 satte de som var uenige i skattereglene, opp en særskilt liste for å få sine menn i herredsstyret. Det var tydelig at skattespørsmålet nå holdt på å sprenge de gamle partigrensene når det gjaldt lokalpolitikken. Med på «de misnøydes» liste var således både radikale venstremenn som Knud J. Lunde og høyrefolk som brukseier Sam. Svensson og ingeniør Finn C. Knudsen (sønnesønn av Christen Knudsen). Mot dette stilte da jord- og skogbrukerne i det gamle Høyre og Venstre på ny opp en fellesliste. Uten kamp foregikk ikke dette. I. C. Ramberg ivret fremdeles svært for samarbeide med Venstre. Han mente det beste var om hele herredet kunne samles om en eneste liste, slik at alle opprivende partistridigheter kunne unngås. Det måtte bare forlanges to ting av dem som ble valgt: dyktighet og sparsommelighet, og dette var egenskaper det gamle kommunestyret hadde vist seg å inneha; derfor burde det gjenvelges. Denne gangen reagerte også konservative mot en slik linje. Ikke så rent få av skipsrederne og iseksportørene innen Høyre var meget uenige med Ramberg, og han fikk en sterk gruppe imot seg. «En af oppositionen» spurte i «Grenmar», om det var formannens mening å ødelegge hele Grunnlovsforeningen. Han gjorde den til et underbruk for «bondekaksene», og det kunne få alvorlige følger.

Ved valget dukket hele seks lister opp. Foruten Høyres og Venstres - «de fornøydes» - fellesliste, og den «de misnøyde» stilte opp, eksisterte også et par lister av mer lokal karakter, som gikk inn for å få mest mulig folk fra visse bestemte strøk av bygda inn i herredsstyret, og dessuten hele to kvinnelister. I forveien var det, under ledelse av fru konsul Helene Petersen Wright på Frednes, blitt satt igang en kampanje for å få de kvinner som hadde stemmerett, til å bruke den, og det slik at de også kunne velges inn i kommunestyret, skole- og fattigstyret og sunnhetskommisjonen, alle institusjoner der menn ikke burde være enerådende. I noen synderlig stor grad lyktes ikke dette arbeidet for å få kvinnene til å ta større del i det politiske livet i bygda. Av 382 stemmeberettigede kvinner møtte ved kommunevalget i 1904 bare 55 opp ved stemmeurnene, og slett ikke alle disse kan ha stemt på kvinnelistene. De fikk sammenlagt ikke mer enn 20 røster. Eidanger fortsatte å være styrt av menn. I kommunale utvalg kom kvinner bare med i en meget beskjeden utstrekning, -og medlemmer av herredsstyret ble ikke noen før i 1938.

De som fikk flest stemmer ved valget i 1904, var «de misnøyde». Noe ubetinget flertall vant de ikke. Det hadde vært mange strykninger og rettinger på listene, så det var slett ikke alltid de som var nominert øverst, som kom inn. Gårdbrukerne klarte seg fremdeles godt. Av yrke fortsatte flertallet i herredsstyret å være bønder; ellers kom for første gang tre arbeidere inn, og dessuten en banevokter. Av kommunestyrets øvrige medlemmer kalte to seg for iseksportører, to oppga at de var skipsredere, en var brukseier, og en var ingeniør og forretningsmann.

Til tross for alle endringer på de oppstilte listene hadde resultatet av kommunevalget i 1904 tydelig vist at flertallet nå ønsket en forandring av ligningsreglene, og de kom da også, etter endel forarbeider, året etter. Ingeniør Finn C. Knudsen foreslo da at ligningstabellen skulle endres på det viset at de minste inntektsgruppene fikk de største skattelettelsene, og innenfor dem igjen de som hadde det største barnetallet. Forslaget ble enstemmig vedtatt av kommunestyret, og skatten ble på denne måten gjort langt mer progressiv enn tidligere.

Riktignok fantes alt i skatteloven av 1882, som innførte direkte skatt over hele landet, visse bestemmelser angående skattefradrag for lavere inntektsgrupper, og med oppdeling i skatteklasser etter forsørgelsesbyrden, slik at det skattefrie fradrag vokste i forhold til barnetallets størrelse. Men disse bestemmelsene var meget ufullstendige, og i Eidanger var det tidligere blitt tatt meget lite hensyn til dem.

Ordningen hadde nærmest vært den at herredsstyret fastsatte at så og så mange kroner skulle tas i skatt for hver opptjent hundre kroner i inntekt, samt for hver tusen kroner i formue. I 1890 ble for eksempel den skattbare inntenkten utlignet med kr. 4,80 pr. hundre kroner, og formuen med kr. 1,40 pr. tusen kroner. Noe hensyn til minste eller største inntekt eller formue ble nesten ikke tatt. Heller ikke var det store variasjoner m. h. t. skattefrie beløp, også de var så å si ens for alle.

Selv etter at Knudsens forslag var blitt vedtatt, fortsatte selve ligningsarbeidet å foregå på en nokså enkel, og kan hende ikke alltid like betryggende måte. Følgende beskrivelse viser ligningskommisjonens framgangsmåte: «Herredet var inndelt i 14 kretser med en ligningsmann for hver krets som tilsammen dannet ligningskommisjonen. Når ligningsarbeidet skulle påbegynnes, sammenkalte ordføreren ligningskommisjonen til valg av formann og varaformann.

Kommisjonen satt sammen 14 dagers tid utpå vinteren når skogkjøringen var unnagjort. Ligningen foregikk således: Formannen og et annet skrivekyndig medlem førte kladdelistene. Ligningsmannen fra kretsen satt med kladden fra forrige år og anslo skattyterens formue, inntekt og klasse. Den øvrige kommisjon satt oppmerksom og påhørte. Hvis det ikke var noen uenighet, blev ansettelsen avgjort på en fjorten dagers tid. Ligningen ble oversendt til sekretæren som renskrev den og regnet ut skatten når skattøre var fastsatt etter at herredsstyret hadde vedtatt budgettet. En kladdeliste ble oversendt amtet».

Endringene i retning av mer progressiv skatteordning førte til at for en tid opphørte nå ligningssaken å være det fremste debattemnet i bygda. Det politiske livet kom inn i noe mer normale former igjen, og også de som midlertidig hadde stått sammen i «de misnøydes» gruppe, fant atter stort sett veien tilbake til sine gamle partier. Men heller ikke kommunevalget i 1907 ble noe rent partivalg. Høyre og Venstre stilte riktignok denne gangen ikke felles liste, men begge hadde nominert en rekke felles kandidater. Begge partier hadde nå akseptert den alminnelige stemmeretten, og de søkte derfor å skaffe seg en så bred rekruttering som mulig. Således hevdet I. C. Ramberg på Grunnlovsforeningens nominasjonsmøte at representanter fra alle stender og partier burde inn i herredsstyret, bare hensynet til dyktighet måtte rå. Høyre var også mest heldig med den lista partiet stilte opp. Den later absolutt til å ha vært mest populær, for på den ble ikke mindre enn 23 mann, valgt. Den eneste av Venstres særkandidater som fikk tilstrekkelig stemmer til å komme inn i herredsstyret, var Olav Versvik som hadde vært ordfører i bygda i 1904-05, og som også senere i mange år skulle komme til å sitte i denne stillingen.

Tolv av dem som ble valgt inn i kommunestyret, hadde også stått oppført på Venstres liste. I sin helhet ble partistillingen der regnet for å være 14 høyremenn, syv venstremenn og tre moderate. I praksis viste ikke dette seg å være helt riktig. Den eneste sak av betydning som skapte skille mellom partiene, var herredsstyrets innstilling til amtmannen angående ny lensmann. Venstre holdt her på at Andreas Ramberg burde få stillingen, mens de mer innbitte høyrefolkene satte seg imot, og en lang og hard strid oppstod. Ved den endelige avstemningen viste det seg at Andreas Ramberg hadde flertallet av herredsstyret bak seg, og han ble da også ansatt. Den harde kjernen innen Høyre var nemlig atskillig mindre enn beregnet. Ikke så helt få av de representantene i herredsstyret som Grunnlovsforeningen hadde betraktet som sine egne, følte seg i virkeligheten mer som uavhengige. Den linjen Høyre hadde forsøkt med å få inn folk på det bredest mulige grunnlaget, slo dermed tilbake.

Foran kommunevalget i 1910 var forholdstallsprinsippet blitt innført. Dette førte til at ingen av partiene lenger hadde noen interesse av å sette opp folk av annet enn egen farge på listene. Den nye valgordningen forutsatte nemlig rene partilister. Det gjaldt jo at de som helhet fikk flest mulig stemmer så hvert enkelt parti kunne bli sterkest mulig representert. Som en konsekvens av dette satte også Høyre og Venstre nå opp egne kommunepolitiske program slik at velgernes interesse skulle bli fanget. Venstre lovet således i 1910 blant annet å gå inn for en forbedret skoleordning i bygda, samt billige egne hjem for arbeidsfolk ved å stykke opp Prestegårdseiendommen. Høyre på sin side erklærte at det holdt på den private eiendomsrett, men det ville gå inn for alle fornuftige framskritt. I. C. Ramberg hadde nå gått av som formann for Grunnlovsforeningen, og de som overtok lederskapet etter ham, oppga fullstendig den linjen som hadde blitt forsøkt i 1907 med å søke å appellere på et så bredt sosialt grunnlag som mulig. De noe tvilsomme resultatene, sett fra konservativt synspunkt, som dette hadde ført til i kommunestyret, bidrog muligens til dette. Høyre ble atter først og fremst et gårdbrukerparti. Alle de 11 representantene det fikk valgt inn i 1910, var bønder. Venstre fikk inn samme representantantallet, men for dets kandidater var den sosiale bakgrunnen nå noe mer uensartet, selv om også flertallet av dette partis herredsstyregruppe fremdeles var gårdbrukere.

Ved valget i 1910 viste det seg at misnøyen med skatteligningen hadde blusset opp igjen. Omleggingen av skattetabellen slik som Finn. C. Knudsen hadde foreslått, hadde ikke slått til helt som ventet. Årsaken var at så lenge ligningskommisjonen ikke hadde tvungne selvangivelser å rette seg etter, måtte den fremdeles gå svært mye etter skjønn, og skjevheter kunne dermed lett oppstå, særlig når det gjaldt beregningen av inntekten og verdien av fast eiendom. For å bøte på dette vedtok herredsstyret i 1911 å sette ned en takstkomite på tre medlemmer, en arbeider, en ismann og en bonde som ikke var interessert i isbruk, til å taksere en rekke større og mindre eiendommer i bygda. Det resultatet komiteen kom fram til, skulle brukes av ligningskommisjonen som rettesnor og veiledning for utregning av skatten. Heller ikke dette virket helt tilfredsstillende. Av mange ble ligningskommisjonen kritisert for ikke å ha tatt tilbørlig hensyn til takstkomiteens resultater, og bøndenes inntekter ble fremdeles satt for lavt. Noe var det nok også i denne anklagen, for i desember 1913 underkjente amtsskattestyret enstemmig ligningen for Eidanger nettopp av den grunn at det mente jord- og skogeierne ikke var skattet høyt nok. Men lenge før dette hadde på ny skattespørsmålet gitt seg politiske utslag.

I 1910 dannet lærer Ingolfsrud en ny politisk organisasjon som han kalte for «Arbeidere, Fastlønnede og Bestillingsmænds Parti». Ved kommunevalget samme år fikk det bare valgt inn to mann, men i 1913 gikk det langt bedre. Historien fra 1904 gjentok seg nemlig i stor grad på nytt. Atter splittet skattesaken både Høyre og Venstre, om enn mest det siste partiet. Mange av de menn som hadde støttet «de misnøyde», gikk nå over til Ingolfsruds nye parti. Fra Venstre brøt således på nytt Ole Langangen og skreddermester Mathiesen ut, mens brukseier Sam. Svensson gikk over til det fra Høyre. Foruten Ole Langangen og Sam. Svensson fikk i det hele tatt Ingolfsrud atter støtte av en rekke andre iseksportører og forretningsdrivende. Betegnende nok føyde han da også forretningsmannsbetegnelsen til partinavnet. Det kom nå til å hete «Arbeideres, Smaabrugeres, de Fastlønnedes og Forretningsmænds Forening», og på dette noe forskjelligartede sosiale grunnlaget søkte det å arbeide for en rekke ulike gruppers interesser.

Først på programmet foran kommunevalget i 1913 stod det punktet som nok mest av alt forente partiet, nemlig rettferdig fordeling av skattebyrdene med takster over de større eiendommene, og en sparsommelig forvaltning av kommunens midler. Dessuten krevde det også at folkeskolen skulle forbedres slik at den ble felles for alle barn uansett sosial bakgrunn, og skolemateriellet måtte etter hvert bli gratis for alle. Grunnlaget måtte legges til rette for nye bedrifter i bygda. Edrueligheten måtte fremmes. På disse postene vant Ingolfsruds parti denne gangen en solid oppslutning blant velgerne. I alt fikk det nå ni representanter i herredsstyret og ble dermed største gruppen der. Høyre fikk åtte og Venstre fem mann inn. Valget foregikk nå for første gangen ved kommunale saker i samtlige skolekretser, og dette var nok en av årsakene til at frammøtet var bedre enn tilfellet hadde vært ved noe herredsstyrevalg siden den alminnelige stemmeretten var blitt innført. Deltagelsen lå denne gangen på 43,2%, mens den mellom 1901 og 1910 hadde variert mellom 16,3% og 23,1%.

Det fantes også andre grunner til at frammøtet denne gangen var bedre enn før. Først og fremst arbeidsfolk tok nå til å nytte stemmeretten sin bedre enn tidligere. I noen grad hadde nok dette sammenheng med at enda en ny politisk forening nå var blitt dannet, en organisasjon som til og med hadde som hovedmål å vinne småkårsfolk for seg, nemlig Eidanger Arbeiderparti.

Siden arbeiderforeningen ved Eidanger-Breviksbanen gikk i oppløsning, hadde ingen egentlig sosialistisk organisasjon eksistert i bygda. Men sosialistiske idéer var ikke ukjente. Enkelte Eidanger-folk stod tilsluttet arbeiderpartiene i Porsgrunn eller Brevik, og sosialistene hadde også siden de i 1906 tok til å stille kandidat ved stortingsvalgene, fått enkelte stemmer i bygda. Antagelig i 1911 eller 1912 ble visstnok en partiavdeling opprettet på Brevikstangen innenfor herredets grenser, men man kjenner ikke noe større til dens virksomhet. Det egentlige Eidanger Arbeiderparti ble først stiftet i et møte ute på Røra i Bergsbygda den 10. august 1913 der redaktøren av amtets sosialistblad, Henrik Berg i «Bratsberg-demokraten», talte. Noe senere satte det nye partiet opp sitt program for kommunevalget. Det var forholdsvis forsiktig formet og inneholdt i og for seg få rene sosialistiske målsetninger. Arbeiderpartiet erklærte således innledningsvis at det gikk inn for en rettferdig og økonomisk forsvarlig kommuneforvaltning der alle samfunnsklasser kunne bli tilgodesett. Folkeskolen burde forbedres og fritt skolemateriell innføres. Fortsettelsesskoler med blant annet håndarbeid som fag burde opprettes. Sparebanken burde utdele mer av overskuddet sitt til almennyttige formål. Flere småbrukere og arbeidere måtte inn i kommunale utvalg og nemnder. Kommunen burde i størst mulig utstrekning benytte forkjøpsretten sin til jord som kunne utparselleres til arbeiderbruk. Edrueligheten måtte fremmes, og ingen bevillinger gis til salg eller utskjenking av rusdrikk. Referat av herredsstyrets forhandlinger burde offentliggjøres. Kommunen burde betale for dette i lokalavisene slik at velgerne til enhver tid kunne ha full visshet for hva herredsstyrerepresentantene foretok seg.

Noe særlig revolusjonerende eller vesensforskjellige programposter fra de Venstre eller Arbeideres, Smaabrugeres- og Forretningsmænds Forening hadde, var jo i grunnen ikke noen av Arbeiderpartiets krav, og heller ikke de to første representantene det fikk inn i herredsstyret, herredskasserer J. P. Eriksen og arbeider Lars Traaholt, var noen farlige rabulister. Eriksen som hadde fungert i stillingen sin siden 1899, hadde glimrende greie på hele herredsadministrasjonen og var som den eneste fast tilsatte funksjonær i den respektert innen alle leire. I 1907 hadde han til og med blitt valgt inn i herredsstyret på Høyres liste og hadde vært en av dem som Grunnlovsforeningen, om enn feilaktig, hadde betraktet som en av sine. Både han og Lars Traaholt var nøkterne menn som ikke var innstilt på å kjempe for mer enn det de anså praktisk gjennomførlig. Noen synderlig stor interesse for ideologiske og prinsipielle sider ved sosialismen hadde de neppe.

De hendinger på det rikspolitiske plan som etter århundreskiftet nok gjorde størst inntrykk på folk også i Eidanger, var begivenhetene i 1905. Ved folkeavstemningen i august dette året om hvorvidt nordmennene var enige i oppløsningen av unionen med Sverige, var frammøtet i bygda meget stort. To dampskip var blitt leid for å frakte velgerne fra øyene til stemmestedet i kirken, og også fra de andre strøkene i bygda hadde folk dratt mann av huse for å si sin mening i saken. Hele 88,4% av de stemmeberettigede deltok i valget, og alle stemte ja til unionsoppløsningen. Dette punktet hadde nå holdt opp å være noe tvistepunkt mellom Høyre og Venstre.

Ved den neste folkeavstemningen høsten samme år om hvorvidt Norge skulle være kongerike eller republikk, var ikke enigheten fullt så stor. På forhånd hadde det vært agitert ikke så rent lite for republikken. Særlig hadde Herman Ramberg og broren Julius ivret for den. Ved denne avstemningen ble derfor oppslutningen enda større, og i alt 95% av de stemmeberettigede møtte. Resultatet ble at kongedømmet seiret med stort flertall. Bare 144 stemte for republikk, mens 422 ville ha monarki, og dette var en langt større stemmeovervekt for den siste statsform enn tilfellet var i de fleste andre herreder i Bratsberg amt. Flere av dem fikk republikansk flertall, og i andre var flertallet for monarkiet svært lite.

Det skulle da også snart vise seg at heller ikke i Eidanger betydde det å ha vært republikaner i 1905 noen særlig politisk belastning. Ved stortingsvalget i 1906 var enmannskretser blitt innført. Velgerne innenfor et bestemt område skulle nå stemme direkte på stortingskandidatene i stedet for som tidligere å velge valgmenn som så kom sammen for å utpeke amtets stortingsrepresentanter. Etter den nye ordningen kunne bare en enkelt mann fra hver krets velges. Fikk han absolutt flertall i første omgang, kom han rett inn på Stortinget. Ellers måtte omvalg holdes, og den kandidat som da fikk største antallet stemmer, ble valgt, uansett om de andre hadde flere sammenlagt. Eidanger var i felles valgkrets med Slemdal, Gjerpen og Solum. I 1906 besluttet venstreforeningene i alle disse herredene seg til å nominere Gunnar Knudsen som stortingskandidat. Han hadde vært medlem av regjeringen Michelsen i 1905, men hadde trukket seg tilbake fra den fordi han var republikaner. Til tross for dette var likevel fremdeles glansen av de menn som hadde vært med på å gjennomføre unionsoppløsningen, så sterk at også Høyre i de fire kommunene gikk med på å gjøre Gunnar Knudsen til stortingsmann. Følgen var at han bare møtte motstand fra sosialistene. I Gjerpen og Solum der det fantes langt mer industri, hadde de organisert seg mye tidligere enn i Eidanger. Knudsen hadde likevel ingen vanskeligheter ined å bli valgt. I Stortinget ble han snart Venstres fører, og han dannet en ren venstreregjering i 1907. Det ble derfor ikke aktuelt for Høyre hverken i Eidanger eller andre steder å støtte ham på ny.

Den politikk Venstre under Knudsens ledelse tok til å føre, ble i det hele tatt svært omstridt i bygda. Særlig reagerte mange mot Regjeringens linje i konsesjons-spørsmålene. Regjeringen ble beskyldt for å ville innskrenke den private eiendomsretten. Mange av bøndene i Eidanger hadde denne oppfatningen, og tendensen fra stortingsvalget i 1903 fortsatte. Stadig flere av gårdbrukerne forlot Venstre for å gå over til Høyre. Ved stortingsvalget i 1909 vant dette partiet på nytt en avgjort seier. Det fikk 420 stemmer, mens veristrekandidaten, snekker Skilbred fra Gjerpen, måtte nøye seg med 205 stemmer. Han oppnådde likevel flertall i Slemdal og Gjerpen og fikk sammenlagt det største stemmetallet i valgkretsen. Dermed kom han også inn på Stortinget.

Selv om Eidanger i 1909 viste seg som det mest konservative av herredene innen valgkretsen, synte det seg likevel alt ved neste stortingsvalg i 1912 at noen konstant høyrebygd var den ikke. Partiet som lærer Ingolfsrud i mellomtida hadde stiftet, Arbeideres, Smaabrugeres- og Forretningsmænds Forening, hadde ingen innvirkning på dette valget. Det tok bare sikte på å virke i kommunepolitikken. Når det gjaldt stortingsvalg, stilte det sine medlemmer fritt, noe som førte til at radikalere som Ole Langangen og andre i rikspolitikken kunne fortsette å agitere for Venstre, mens mer konservative støttet Høyre. Venstre hadde denne gangen forberedt seg langt bedre enn ved forrige valg. Atter var Gunnar Knudsen stilt opp som partiets kandidat, og det er mulig at han var langt mer kjent enn snekker Skilbred, og hadde større appell til velgerne også i Eidanger. I hvert fall mistet Høyre denne gangen det rene flertallet sitt i bygda. Venstre fikk nøvaktig like mange stemmer; i alt falt det 368 på hvert av de to store partiene, mens sosialistene fikk 61 på toppen. Med god støtte også fra de andre herredene i valgkretsen kom Knudsen på ny inn på Stortinget. Han ble kort etter igjen statsminister og satt i denne stillingen under hele verdenskrigen.

Forholdet mellom Høyre og Venstre og til slutt også sosialistene i Eidanger var i første rekke bestemt av årsaker som ikke hadde noe med selve bygda å gjøre. Det er alt nevnt at interessen for stortingsvalg var langt større enn for kommunale valg. Folk stemte stort sett ut fra de sympatier de hadde i rikspolitikken. Helt ut var likevel ikke alltid dette tilfellet. Var det en sak av stor lokal betydning som skattespørsmålet, kunne de gamle partiene splittes, og nye stedsbundne politiske organisasjoner som Ingolfsruds parti oppstå i stedet. Tross alt våknet også folks sans for det lokale bygdestyret mer og mer, og dette var ikke underlig. Kommunen kom nemlig fra slutten av 1800-tallet og utover til å ta på seg stadig nye oppgaver. Den linjen herredsstyret førte, ble derfor mer følelig for alle i bygda.