Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Folkemengde og utflytting

av Harald Hals

Etter den store økonomiske krisen i slutten av 1870-årene og begynnelsen av 1880-årene var det slutt på den raske befolkningsveksten i Eidanger, og folketallet steg langsommere enn før. I 1875 hørte 3054 personer hjemme i bygda. De neste folketellingene som ble tatt opp, ga følgende resultat angående befolkningsmengden:

1891 3498 personer
1900 3779 personer
1910 3822 personer

Alt i alt økte altså folketallet mellom 1875 og 1910 med ca. 25%, en prosentvis stigning som var mindre enn i noen tidligere tredveårs-periode etter 1815. At folkemengden i bygda likevel gikk fram med så mye som en fjerdedel, skyldtes i det vesentlige to faktorer: et høyt fødselsoverskudd samt innflytning.

Sunnhetsforholdene i Eidanger bedret seg stadig i slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og dette hadde til følge at spedbarnsdødeligheten ble sterkt redusert. I årene 1881 til 1890 lå den på mellom 7,5% og 11,8% av alle levendefødte barn, i tida 1890 til 1900 var den på 9,2%, mellom 1901 og 1905 dalte den ned til 6,43%, og i perioden 1906 til 1910 var den sunket helt ned i 3,60%. Dette fine resultatet hadde jordmora i bygda, enkefru Margit Robøle, sin store del av æren for. Hun ble ansatt i stillingen sin i 1890, og det var i hennes tid spedbarnsdødeligheten for alvor opphørte å være noe alvorlig problem, noe som ikke minst skyldtes hennes arbeid. De fleste barn hadde en meget god sjanse til å leve opp, og dette virket på fødselsoverskuddet som ble større enn noensinne. I alt ble det i Eidanger mellom 1875 og 1910 født 4266 personer, mens 2107 avgikk ved døden. Fødselsoverskuddet lå altså med andre ord på sammenlagt 2159 personer. Størst var det i femåret 1891-95, da talte det 512 personer.

Foruten at det i slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble født og vokste opp flere barn i Eidanger enn noensinne tidligere, slo det seg også ned flere innflyttere i bygda enn noengang før. I 1910 var hele 32,2% av befolkningen født andre steder i landet. Det overveiende flertallet av innflyttere kom fra Øvre Telemark eller Sørlandet. Enkelte svensker, særlig fra Bohuslän, slo seg også ned her.

Noen av dem som flyttet inn i herredet, var folk som opprinnelig hadde arbeidet på jernbaneanleggene, og som senere slo seg ned. Dette gjaldt mange av svenskene. De fleste fra Øvre Telemark eller Sørlandet kom inn av andre årsaker. Mange prøvde å skaffe seg arbeid i byene, men slo seg ned i Eidanger, og da helst ved bygrensen eller ved Eidanger-Brevikbanen etter at den var blitt bygget. Andre igjen kom inn som isarbeidere, tømmerhoggere, fiskere eller sjøfolk. Alt dette fikk virkning for de forskjellige strøk av bygda. Nedenstående tabell viser hvordan folkemengden mellom 1891 og 1910 steg eller sank i de forskjellige skolekretsene:

Stigning i hele folkemengden 1891-1910 9,3%.

Som det går fram av disse oppgavene, økte folkemengden forholdsvis raskt i Langangen og på Øyene. Dette må ha hatt sin grunn i isutførselen og delvis også i sjøfarten og fisket. Langangen, og i noen grad også Øyene, var hovedsetet for disse næringene som også trakk en god del innflyttere til herredet. Tveten skolekrets hadde også en bra folketilvekst. Den var nok vesentlig forårsaket av all tettbebyggelsen som skjøt opp omkring Nystrand etter at jernbanen kom. Ikke bare arbeidsfolk bodde her, men også mange forretningsmenn eller folk i overordnet stilling som hadde arbeid eller foretagender i Porsgrunn eller Skien. Ikke sjelden hadde slike hatt sommerhus ved Eidangerfjorden, og med de bedrede kommunikasjonene hadde de så utvidet det til vinterbolig. En annen sosial sammensetning hadde deler av befolkningen innenfor Klevstrand, en skolekrets der også befolkningsøkningen skjedde hurtigere enn i bygda som helhet. Øvre Frednes lå dengang innenfor denne kretsens område, og her bodde en ganske tallrik arbeiderklasse som vesentlig var sysselsatt i Porsgrunn. Veien til byen herfra var jo ikke særlig lang.

Enkelte strøk av Eidanger gikk direkte tilbake i folketall. Årsaken var utflytning. Merkelig nok skjedde denne utflytningen ikke fra de mest isolerte strøk i bygda. Bjønnes og Auen for eksempel later ikke til å ha gått ned i folketall. Årsaken til dette var den samme som fremmet befolkningsøkning på Øyene. På Bjønnes og Auen ble det drevet endel isutførsel eller fiske, og ikke få sjøfolk var bosatt der. Alle de skolekretsene der befolkningstallet gikk ned, hadde et helt annet næringsgrunnlag enn dette. Både Bergsbygda, Myrene og Oklungen med Solli var utpregede skogs- eller landbruksstrøk. Årsaken til at folketallet gikk ned i alle disse kretsene, må ha vært den samme. Omlegningen av gårdsdriften til mer fedrift og mindre kornproduksjon krevde færre folk på gården, og samtidig ble nye arbeidsbesparende landbruksmaskiner satt inn. Selv om skog- og landbruket totalt sett sysselsatte flere enn noengang før, overflødiggjorde likefullt moderniseringen av det mange. Følgen ble at endel forlot bygda. Det var nemlig ikke bare fra de skolekretsene der befolkningstallet gikk direkte ned, at folk brøt opp, men fra hele herredet.

Alt i alt var veksten i Eidangers folkemengde atskillig mindre enn det naturlige fødselsoverskuddet skulle tilsi. Det drog flere ut av bygda enn det flyttet inn eller ble født der. Et betydelig utflytningsoverskudd oppstod. Sammenlagt lå det mellom 1875 og 1910 på 1113 personer. Størst var det i tiåret 1901 til 1910 da det utgjorde 454 personer. Flertallet av dem som forlot bygda, drog sannsynligvis i første omgang til byene omkring eller lengre nord på Østlandet, ikke så ganske få helt til Kristiania. Men også emigrasjonen til Amerika økte kraftig. Mellom 1876 og 1910 utvandret ifølge statistikken 472 personer fra Eidanger, derav nesten halvparten eller i alt 213 personer mellom 1901 og 1910. Det er likevel grunn til å tro at emigrasjonen fra Eidanger i virkeligheten var langt høyere enn disse tallene viser. En stor del av dem som drog fra herredet, reiste neppe umiddelbart til Amerika, men slo seg ned et eller annet sted i Norge for kortere eller lengre tid før de endelig tok ferden over havet. I likhet med tidligere eksisterer heller ikke noen oppgaver over sjøfolk fra Eidanger som rømte i fremmede havner og ble værende i utlandet, men noen var det av dem. Alt i alt er det mulig at tallet på Amerikafarere fra herredet i siste omgang overgikk tallet på dem som bare slo seg ned et eller annet sted i Norge.

At utflytningsoverskuddet i slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble stort, er ikke underlig sett på bakgrunn av de muligheter vanlige folk hadde i Eidanger. Noen nye næringsveier hadde ikke kommet til i bygda. Etter den store økonomiske krisen i slutten av 1870-årene og begynnelsen av 1880-årene var de tvertom blitt innskrenket ved den nesten totale nedleggelsen av skipsbyggeriene. De manglende næringsmulighetene sammen med det økte tallet på barn som etter hvert kom opp i voksen alder, medførte at en stadig større del av bygdefolket enten var henvist til å leve av jord- og skogbruk eller isarbeid. Så lenge isperioden varte, var det normalt full sysselsetting i herredet. Men isarbeidet var sesongbetont og varte for de fleste forholdsvis kort. Fast arbeid var i det hele tatt ikke lett å få på denne tid. I onnetidene om sommeren hadde det tidligere vært stor etterspørsel etter folk, men ettersom de nye landbruksmaskinene overtok en stor del av både slåtten og skuren, ble den mindre, samtidig som flere arbeidsfolk bød seg fram enn noensinne tidligere. I skogen var en heller ikke alltid sikret arbeid. Var trelastprisene dårlige, hogg oftest ikke bøndene mer enn de selv og tjenesteguttene kunne greie. Under gode konjunkturer for skognæringen derimot fikk alle som meldte seg arbeid. Men også skogsarbeidet var sesongbetont. Mesteparten av tømmeret ble først hogd etter at snøen hadde lagt seg skikkelig, så en kunne komme fram med hest og slede. Ofte falt derfor skogsarbeidet noenlunde samtidig med isarbeidet da det også ellers fantes full beskjeftigelse i bygda.

Best stilt blant arbeidsfolk var kanskje de som var sysselsatt i byene. Med oppblomstringen av industrien fikk de i større grad fast og varig arbeid. Også bynæringene var underkastet konjunktursvingninger som kunne fremkalle arbeidsløshet. Særlig etter 1900, samtidig med at utflytningen fra Eidanger økte mer enn noengang før, later det til at mulighetene for å få arbeid både i Porsgrunn og Skien ble sterkt innskrenket. I Brevik var det også vanskelig å få noe å gjøre. Denne byen hadde så å si ingen industri, men var helt avhengig av seilskutefarten og isutførselen.

At både skogs-, jordbruks- og isarbeid i Eidanger var så sesongbetont, og at også sysselsettingsmulighetene i byene rundt om varierte, hadde sine drastiske følger. De fleste arbeidsfolk i bygda måtte alltid regne med i hvert fall et par måneder i året å være fullstendig uten arbeid. Særlig ille var det i høst- og vintermånedene før skogs- eller isarbeidet tok til. Stundom kunne da nøden være stor. Følgende skildring av vinterarbeidsløshetens virkninger hos en arbeiderfamilie i Eidanger ble skrevet i Porsgrunns-avisen «Grenmar» i 1893, men de tilstandene den berettet om, kunne nok ha sin gyldighet langt opp i dette århundret:

«De der mest føler vinterens haardhed og lider under den er de fattige. Daarlige hus, daarlig med klæder, knapt med mat og knapt med ved er noget der ikke hjælper til at holde kulden ude. Lad os besøge et saadant fattig hjem en kold vinten-norgen medens vinden og sneen gjør sit for at slippe ind gjennem de gissne vægge og vinduer. Det er den rene virkelighed, vi skal faa se.

Gjennem en lav og skjev dør kommer vi ind i et værelse der det mangler det mest nødvendige bohave. Konen ligger syg og maa holde sengen med sit halvaarsgamle barn, det sjette i rækken. Faderen er ude og hører efter arbeide, han har i nogle uger gaaet arbeidsledig og søgt at ernære sin store familie med fiskeri. Børnene er fillede og graablege og har samlet sig om den halvvarme, susende ovn, men det er ikke muligt at holde varmen der og de maa derfor graatende krabbe i sengen igjen. Konen fortæller, at de har froset mæst fordærvet om natten, sneen føg ind til dem, og vandet i vandbøtten samt lidt melk, som stod i skabet var om morgenen en eneste isklump. Med den raa og isede ved var det umuligt at faa det varmt og de fik derfor finde sig i at fryse. Slig ser mange fattige hjem i Eidanger ud».

Fra forhold som dette var det at enkelte av dem som reiste fra Eidanger, ville bort. De flyttet ut i håp om å skaffe seg sikkert og varig arbeid, enten andre steder i landet eller kanskje aller helst over i Amerika der mulighetene ennå var store. De fleste som drog vekk, var arbeidsfolk og ikke bønder. Særlig for dem var USA det forgjettede land der ingen slet for sultelønn, men hvor selv de som her i landet hadde vært fattigfolk, var frie menn. Som en gammel norsk-amerikaner fra Eidanger uttrykte det:

«Jeg var med min far i skauen 8 år gammel, og var full mann når jeg stod for presten. Så drog jeg til sjøs som alle unggutter i den tida. Vi ville vekk fra gårdene og alt slitet der. Veien for fattigfolk gikk til Amerika. jeg gikk i land der 16 år gammel og blei i 60 år som fri mann. Men nå er det bra her også».

Denne karen her var som han selv sier, ikke den eneste fra bygda som emigrerte som bare unggutt. Dette sees også av de oversiktene folketellingsoppgavene gir over aldersfordelingen i herredet mellom 1891 og 1910 (for 1875 mangler opplysninger). Dessverre er de ikke helt nøyaktige fordi Statistisk Sentralbyrå ikke har anvendt den samme gruppeinndelingen for hvert manntall. Tendensen skulle likevel bli angitt nokså klart.

Av disse oppgavene går det fram at en stor del av ungdomskullene både fra 0-15 år og 15-30 år etter hvert må ha forsvunnet fra bygda. Ennå tydeligere går dette fram dersom en ser på størrelsen av de forskjellige aldersgruppene i 1891, og hvor mye de var blitt redusert eller hadde tiltatt henholdsvis ti og tjue år senere. Men atter må det tas forbehold om at full nøyaktighet ikke kan gis på grunn av forskjellig rubrisering i de ulike folketellingene.

Forskyvning av aldersgruppene i Eidanger i 1891 ti og tjue år senere:

Når en leser denne tabellen, må en huske at det, som tidligere nevnt, også skjedde en ganske stor innflytning til bygda. Likevel gikk størrelsen av den aldersgruppen som var født i tiåret 1881 til 1891, tilbake med 45,4% mellom sistnevnte året og 1910. Bare et fåtall innen gruppen forlot Eidanger før 1900, for den var da ikke redusert med mer enn 13,2%, og dette tallet må også skyldes noen dødelighet som på grunn av de bedrede sunnhetsforholdene likevel ikke var stor. Etter århundreskiftet derimot tok svært mange innen denne aldersgruppen til å flytte ut eller emigrere. Folk som var født mellom 1881 og 1891, var da kommet opp i 20-30-årsalderen, og arbeidsmulighetene i bygda var for knappe til å brødfø dem alle. Eldre mennesker med familie måtte først skaffes sysselsetting, og for ungdommen som ofte ennå ikke hadde stiftet hus og hjem, var det da ikke annet å gjøre enn å vandre ut. At de møtte hard konkurranse fra de eldre når det gjaldt arbeidsmulighetene i herredet, kan sees av at også mange i de tidligere aldersgruppene var nødt til å dra sin kos. Tallene er her noe mer usikre, men det ser ut til at i årene 1891 til 1910 ble den aldersgruppen som var født mellom cirka 1860 og 1880, redusert med noe over 30%. Selv om en her kan regne med litt større dødelighet, er det tydelig at også blant de litt eldre var utflytningen stor, særlig etter århundreskiftet. I tiåret 1891 til 1900 ser det nemlig ikke ut til at denne aldersgruppen gikk noe synderlig ned.

All folkeflytning i Eidanger i slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet rev i stykker mange gamle bånd. Slekt og venner flyttet ut, og nye og ukjente naboer kom i stedet. Mange mistet sin sikre rot i ætten eller grannelaget, og de trengte til å komme inn i et nytt miljø, og få en ny selskapelig omgang. Dette var det foreningene hjalp til med. Fra cirka 1880 og i stadig økende fart i tida framover ble det stiftet en rekke lag og organisasjoner med de mest forskjellige formål. Uansett hva de egentlig offisielt tok sikte på, kan en gå ut fra at for mange i bygda fylte de i større eller mindre grad denne trangen etter å treffe nye venner og kjente til erstatning for de gamle som ble borte.