Skog- og jordbruket

Av tabellen ovenfor sees videre at Porsgrunn totalt sett etter hvert, og da særlig fra 1888 og utover, ble det største av tollstedene når det gjaldt utførsel av trelast. Det skulle derfor være nærliggende å tro at også mesteparten av skogsproduktene fra Eidanger gikk over denne byen, men så var ikke alltid tilfellet. Det er oppgitt at i hvert fall omkring århundreskiftet ble brorparten av trevirket fra herredet ført ut over Skien. Årsaken var at prisene der var høyere. Dette skyldtes også at Skiens-området var hovedsetet for tremasse- og celluloseindustrien. Mengden og verdien av det som byen utførte av disse produktene, kunne være mer enn dobbelt så stor som det som ble utført av egentlig trelast. Skiens tremasse- og celluloseutførsel var også langt større enn Porsgrunns, mens Brevik ikke hadde noen slik eksport i det hele tatt. Følgende tabell viser verdien av tremasse- og celluloseutførselen fra tollstedene i de to førstnevnte byene i de år det finnes felles oppgaver for dem.

Tremassen og cellulosen som ble utført over Skien, kom for en stor del fra Skotfos Bruk i Solum eller Union A/S. Disse og andre tresliperier og papirfabrikker rundt Skien tok i 1890-årene til å kjøpe opp en mengde trevirke med til dels bra fortjeneste for skogeierne også i Eidanger.

Fra 1886 av og utover gir amtmennenes femårsberetninger visse opplysninger om skogens tilstand både i Eidanger og de andre landkommunene i Bratsberg amt. Det går fram av dem at skogen i bygda etter høykonjunkturen i begynnelsen av 1870-årene var temmelig uthogd sine steder. To tredjedeler av skogen bestod av gran, en tredjedel av furu. Under de dårlige konjunkturene i 1880-årene fikk skogen lov til å gro mer til igjen. Den ble da tettere, men de virkelig store dimensjoner på tømmeret var det slutt med. Trærne ble hogd før de fikk vokst seg altfor store. Dette var i og for seg et utslag av mer moderne skogrøkt. Først i femåret 1900-05 meldes det at enkelte hadde tatt til å så og plante skog, men dette later ikke til å ha vært alminnelig før verdenskrigen.

Prisene på brenneved, sliperilast og bygningstømmer som skogeierne i bygda solgte, gir amtmennenes femårsberetninger visse opplysninger om. I 1895 var middelprisen pr. meterfavn brensel 6-10 kr., i 1900 10-12 kr., i 1905 9-12 kr. og i 1915 18 kr. Det var mest bjørk, or eller gran som ble benyttet. Bygningstømmeret ble i 1895 betalt med gjennomsnittlig kr. 22 pr. tylft, i 1900 med kr. 24, og samme prisen oppnådde det i 1905. Holdt sliperilasten vanlige dimensjoner, ble den i 1895 solgt for kr. 9,50 pr. load.

Det er tidligere nevnt at etter den store økonomiske krisen i slutten av 1870-årene og begynnelsen av 1880-årene kjøpte utenbygds folk opp skog som tilhørte konkursbo. Hvor mye av skogen i bygda som fram til verdenskrigen tilhørte folk bosatt i andre kommuner, er vanskelig å si nøyaktig, fordi oppgavene er meget usikre, og også av den grunn at mange skogstykker ofte skiftet eiere. Sannsynligvis har vel mellom en tredjedel og en femtedel av det samlede skogarealet i Eidanger vært på utenbygds folks hender.

I 1880-årene tok sagbruksvirksomheten i Eidanger til å gå sterkt tilbake. Hovedsakelig skyldtes nok dette de dårlige trelastkonjunkturene som rådde mesteparten av dette tiåret, men dette var likevel ikke hele årsaken. Etter at jernbanen kom til å gå gjennom bygda, lønte det seg ofte bedre for skogeierne å sende tømmeret til de store sagbrukene ved Porsgrunn eller Skien framfor selv å skjære det. Dessuten ble jo stadig mer av skogsvirket avsatt som sliperilast. Resultatet av denne utviklingen ble at i Bjørkedalen der det før hadde vært en rekke mindre sagbruk, fantes fra omkring midten av 1880-årene bare to, et på Kjølsrød og et på Siljan. Lenger nord i herredet var det også bare et eneste bruk, og det lå ved Nordalsæter. Etter at Røra Bruk ble nedlagt, hadde Bergsbygda visstnok ikke én sag igjen, og det samme gjaldt Midtbygda og Breviksbygda. Sagbruksvirksomheten holdt seg fortsatt forholdsvis godt oppe i traktene rundt Langangen, et strøk som lå langt fra jernbanen. Her ble det til og med bygd et par nye sager. Ved Bassebo ble i 1880-årene reist et enkelt sirkelsagbruk drevet med vannkraft, og et annet lå visstnok ved Langevann. De som drev mest moderne, var likevel Morten Svendsen og sønnen Samuel. I 1896 da trelastkonjunkturene igjen hadde tatt til å bedre seg, bygde de et dampsagbruk ved Hjertvika. I gode år kunne det sage ganske store kvanta bord, og sysselsatte vanligvis 7 arbeidere. Morten Svendsen og sønn drev også fortsatt med minelast til gruvene i England. Omkring århundreskiftet eksporterte de årlig 2-3000 standards. Takket være dette firmaet, var i det hele tatt Langangen litt av et trelastsentrum. Svendsen og sønn kunne i gode år kjøpe opp langt mer enn det skogeierne ved Langangen alene klarte å skaffe til veie. Under de gode trelastkonjunkturene omkring 1900 ble det påstått at stedet drev ut og solgte trevirke for 60-70 000 kr. årlig.

Hogsten var ofte en tung jobb som tok på både rygg og armer. Også rene guttunger måtte være med, og de kunne få slite hardt nok. Følgende skildring gir et lite inntrykk av dette: «Vi var otte søsken hjemme, saa vi barn maatte tidlig ut i arbeid. Jeg var bare 7 aar og min bror 9 aar da vi maatte bli med vaar far til skogen aa hugge tømmer, det var ikke stort vi kunne utrette i den alderen, men vi hjelpte til aa koke kaffe aa ta av barken paa tømmeret. Det var en stri tørn mangen gang, mye snø og 20-25 gr. kulde saa jeg skal si vi frøs mangen gang».

Mesteparten av skogsarbeidet foregikk om vinteren, men det fantes også endel sommerhogst. All barken som gikk til garveriene, ble gjerne tatt da. Som følgende skildring viser, foregikk dette arbeidet lenge etter århundreskiftet. Også i det var mange guttunger med, og det var en bestemt fremgangsmåte som måtte følges:

«En meget gammel form for tømmerhogst var det vi kalte «å flå bark». Dette er tiden omkring 1910, da ble granbarken nyttet i garveriene til beredning av huder og skinn. Kjemikalier var da ikke påtenkt, eikebark kom forresten som avløser for granbarken.

- I tømmerskogen ble svaen nyttet ut. All bark gled av som den var såpesmurt når sevjen hadde trengt helt opp. - -

Hogsten tok til når sevjen hadde nådd sitt høyeste. Især var det fort og lettvint med de unge «soppegranene» som var blinket ut. Deres svartgrønt skimrende bark ble flådd av i lynende fart. Det viktigste arbeidsredskapet her var «flåeren» - en vittig hund kalte den gjerne «sakføreren». Den skulle helst være laget av en tørr briskekvist litt krum, den ble høgd helt plan underst i en fots lengde, også fint tilspikket rundt. Da var det lett å passe den inn i terrenget på stokkene. Nederst ved roten av et tre ble det hogd ring i barken rundt hele stammen. Fire fot høyere opp laget vi en ny ring rundt, fire fot var lovmessig lengde. Mellom de to ringene skar vi med øksen en flenge helt ned og så satte vi «flåeren» inn og bendte barken fra. Fot i hose når det svadde fint, og når en hadde lært seg de forte rytmiske rørslene - særlig dreiningen av håndleddet spilte en rolle - gikk det fort unna. Barken ble rullet pent sammen og lagt i stabler under en tett gran som kunne verne mot regnet. For knusktørr måtte barken være. Helst skulle den jo være hel, men var den «sprø», så ble det filler. Men plukket en sammen alle fillene, ble det godtatt som bark det også.

På lange fine graner kunne vi få 10 bark. Når stokken lå der, naken og glinsende av kvae, ble den finkvistet. Den første måtte sette igjen en bit av kvisten slik at det ikke ble flenger i barken. Men ved finkvistingen måtte en bruke vett, for stokken var såpeglatt. - Lå stokken i skrått lende med kurs «rett ned», ble det stor stabelavløping. Når den siste kvisten var hogd vekk, skar den glatte stokken rett utfor, det buret i berg, og stein veltet vrangsiden opp før stokken havnet nede i dalen der den ble lunnet av hest og kjører.

- Når de mange barkestablene hadde stått og tørket i skogen hele sommeren, ble de kjørt hjem - august. - En høyvogn med grinder til å ta av, ble stablet smekkfull, vi kunne få 3-400 bark i et lass. Det var jo ingen tyngde. Så kjørte vi til garveriet og fikk der oppgjør, prisen var 5 øre pr. bark, 5 kroner for 100. Og vi syntes faktisk at vi tjente ganske gode penger den gang».

Det kunne kanskje de som drev med barkflåing ha grunn til, for lønna for dem som arbeidet i skogen, kunne ellers være sånn ymse. Den varierte etter hvor gode konjunkturene var. I årene 1890 til 1895 ser det ut til at daglønna for en tømmerhogger på egen kost var kr. 2. I slutten av tiåret steg den til kr. 2,11, mens den i 1905 var kommet opp i kr. 3, og i 1910 lå den på kr. 3,50. Noen konflikter mellom skogsarbeidere og skogeiere på grunn av lønnsforholdene forekom ikke. Lønna gikk jo tross alt langsomt i været, og med det knappe arbeidsmarkedet som fantes i bygda, var nok folk flest glade til for å få arbeid. Det var heller ingen arbeidskonflikter som forårsaket dannelsen av Eidanger skogeierforening i 1912. Den var ikke ment som noen kamporganisasjon rettet mot skogsarbeiderne, men hadde til formål å forestå medlemmenes tømmersalg på den mest mulig fordelaktige måten slik at alle oppnådde noenlunde den samme fortjenesten, og ingen underbød hverandre. På stiftelsesmøtet tegnet 11 skogeiere seg, men foreningen vokste ganske raskt. Den første formannen ble Amund Lanner.

Grunnlaget for den utviklingen av jordbruket som gikk for seg i slutten av 1800-tallet og fram til verdenskrigen, var i det store og hele lagt alt i 1860-70-årene, men det hele fortsatte nå i et langt raskere tempo. Den store økonomiske krisen klarte ikke å sinke den meget. Som tidligere nevnt ser det tvert om ut til at krisen fikk i hvert fall endel til å legge mer arbeid på jorda. Med de bedrede konjunkturene for trelast og delvis is i 1890-årene og begynnelsen av dette århundret ble det også lettere å reise kapital som kunne settes inn i forbedringer i landbruket.

Mest iøynefallende når det gjelder omleggingen av jordbruket i mer moderne retning, er den raske veksten av fabrikkproduserte landbruksmaskiner som kom i bruk i bygda. Framfor alt gjaldt dette slå- og meiemaskinene. Mens det ifølge statistikken i 1885 hadde vært 15 slike, var tallet bare fem år senere økt til 51, i 1900 fantes 119 slå- og meiemaskiner og i 1907 151. Hesterivene kom i bruk samtidig, men over antallet av dem finnes det ingen oppgaver før i 1907, og da skal det ha vært 65 av dem. Såmaskiner var ikke så vanlige, og i 1890 fantes bare to og i 1907 ikke mer enn tolv, men bare én ble brukt til å så korn med, og resten ble anvendt til grasfrø.

Hva var grunnen til den raske økningen i antallet landbruksmaskiner i Eidanger? En årsak er opplagt at treskemaskiner, slåmaskiner og hesteriver gjorde det mulig for bøndene å klare seg med færre folk på gården. Dette er ikke den eneste forklaringen. Raskheten og effektiviteten av de nye landbruksmaskinene må også ha spilt en meget stor rolle for anskaffelsen av dem. Gårdbrukerne behøvde i hvert fall ikke å kjøpe den nye redskapen fordi det var vanskelig å få arbeidsfolk. Tvert om ser det ut til at i slutten av 1800-tallet ble flere sysselsatt i skog- og jordbruk enn tilfellet hadde vært tidligere. En skulle tro dette skyldtes de gode trelastkonjunkturene omkring århundreskiftet. Imidlertid var det ikke bare tallet på skogsarbeidere som økte, men det fant også sted en utstrakt gårddeling. Mens den mellom cirka 1855 og 1875 ser ut til å ha avtatt, begynte den etter alt å dømme særlig i 1890-årene å tilta igjen. Samtidig økte også det totale antallet på andre sysselsatte i jord- og skogbruket. Følgende tabell som bygger på de offisielle folketellingsoppgavene, viser antallet menn over 15 år direkte sysselsatt i disse næringene mellom 1891 og 1910.

Av denne tabellen går det tydelig nok fram at antallet sysselsatte i skog- og jordbruket økte. Rubriseringen er ikke helt å stole på fordi mange av de gruppene ovenfor som er anført slik de står i folketellingsoppgavene, i praksis kan gli over i hverandre. For eksempel kan mange tjenestegutter godt ha hatt skogsarbeide, eller de kan ha blitt regnet som jordbruksarbeidere og motsatt. Til dette kommer at mange som i folktellingene er oppgitt som fiskere, dagarbeidere, isarbeidere, sjømenn, sysselsatte i håndverk og småindustri samt føderådsfolk, i hvert fall til sine tider på året fortsatt må ha arbeidet i skog- og jordbruket, slik at det samlede antall mennesker fullt eller delvis beskjeftiget i disse næringene må ha vært atskillig større enn oppgavene ovenfor antyder. Selv om en bare legger disse oppgavene til grunn, finner en at av samtlige menn i bygda over femten år var i 1891 41,7% direkte sysselsatt i jordog skogbruket, i 1900 46,3% og i 1910 44,03%. I virkeligheten var altså prosenttallene mye høyere. Langt over halvparten av hele bygdefolket må helt fram til verdenskrigen ha vært direkte avhengig av jord- og skogbruket.

Noe som bekrefter at det ikke fantes mangel på arbeidskraft, er størrelsen av arbeidslønningene. Hadde det vært vanskelig å få jordbruksarbeidere, ville arbeidslønna ha steget betydelig, men dette ser ikke ut til å ha vært tilfellet i Eidanger. Mest konjunkturbestemt var skogsarbeidernes lønn, men selv for dem skjedde lønnsøkningen forholdsvis langsomt. Når det gjaldt gårdsarbeidere, skjedde det neppe noen store endringer i lønnsforholdene. Riktignok er opplysningene i den offisielle statistikken ikke helt pålitelige, også av den grunn at særskilte oppgaver over arbeidslønningene i Eidanger ikke eksisterer før 1900, men skal en dømme ut fra statistikken, ber det ut til at lønnsforholdene for tjenestefolk og jordbruksarbeidere holdt seg noenlunde uendret helt fra om lag 1885 til 1910. Litt svingninger kunne det være i gode år. Mellom 1895 og 1900 ser lønningene ut til å ha gått noe opp, mens de i knappere år som mellom 1905 og 1910 sank noe igjen. Disse svingningene må også ha hatt samband med hele prisnivået. I gode år hadde prisene på forbruksvarer en tendens til å gå opp, mens de i knappere år gikk ned igjen, og dette må også til en viss grad ha regulert arbeidslønna. Med de forholdsvis beskjedne variasjonene i lønna for jordbruksarbeidere i Eidanger må vel realinntektene for gårdsarbeidere og tjenestefolk hele tida ha vært noenlunde de samme.

Interessant er det å legge merke til at ifølge oppgavene over yrkesfordelingen i landbruket, forsvant praktisk talt husmennene som egen gruppe. Mens det i 1875 hadde vært 43 husmenn med jord, fantes det i 1891 bare 8, og i 1910 var det bare en eneste igjen. Årsaken må for en stor del ha vært den at med oppkomsten og spredningen av de nye landbruksmaskinene som virket arbeidsbesparende, samtidig som det var nok av dagleiere og jordbruksarbeidere å få, hadde bøndene mindre interesse av å holde på husmennene. Det lønte seg bedre enten å selge plassen eller å trekke den inn under gården. En del av den økningen av selveiende gård- og småbrukere som fant sted i slutten av 1800-tallet, og da særlig mellom 1875 og 1891, skyldtes nok at husmenn kjøpte plasser de drev, og dyrket dem på egen hånd. Andre plasser ble av bonden som tidligere hadde festet dem bort, lagt ut til åker og eng. Dette skyldtes ikke alltid at han først hadde drevet ut husmannen. Oftest var visst husmannen alt på forhånd avgått ved døden, eller han hadde forlatt plassen. Det var ikke sjelden at de minste eller de særlig tungdrevne plassene ble helt nedlagt. De var etter hvert blitt så ulønnsomme å drive at husmannen i stedet foretrakk å søke etter bedre kår, gjerne i Amerika eller ved utflytting til en by.

Som vi har sett, ble det i Eidanger i slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet tatt i bruk arbeidsbesparende landbruksmaskiner i økende mengde. Samtidig steg tallet på dem som var sysselsatt i landbruket. Grunnen til dette må være at stort andre arbeidsmuligheter ikke fantes i bygda lenger. Etter krisen i slutten av 1870-årene og begynnelsen av 1880-årene var næringslivet i herredet blitt mindre allsidig enn i de to foregående tiårene. Var folk ikke villige til å emigrere eller til å flytte til andre kommuner, var de fleste nå for det meste nødt til å søke sitt utkomme i skog- og jordbruket, bortsett fra en del som fikk arbeid i nabobyene. Dette forklarer også den store oppgangen som fant sted i tallet på hjemmeværende barn og slektninger over 15 år som fortsatt bodde på gården og var sysselsatt der. De hadde ikke vært villige til å flytte ut av bygda, og noe annet arbeid hadde de ikke fått.

Selv om det ble flere som arbeidet i landbruket, førte ikke det til at det i slutten av 1800-tallet ble noen vesentlig økning i kornproduksjonen. Utsædsmengden av korn holdt seg noenlunde konstant mellom 1875 og 1907. I 1875 ble det sådd 1035 hl korn, i 1890 1075 hl og i 1907 997 hl. Noen særlig forandring i follmengden skjedde heller ikke. Forholdet mellom de forskjellige kornslagene forble også det samme. Den alt overveiende utsædsmengden var fremdeles havre. Det ble sådd vel 70% mer havre enn av de andre kornartene tilsammen. Potetavlen derimot fortsatte å stige, men også her var folltallet det samme som før. Alt i alt økte potetavlen med 34% fra 1875 til 1907. Også mange utenfor gårdbrukernes rekker satte nemlig poteter på åkerlappene sine. For arbeidsfolk var potetene fremdeles noe av den viktigste føden de fikk, og de foretrakk å dyrke dem selv framfor å måtte kjøpe dem av bøndene.

Årsaken til at kornproduksjonen i Eidanger stagnerte, og bare potetavlen fortsatt økte, var konkurransen fra utenlandske landbruksvarer. Dampskip og jernbaner førte korn raskt og billig fra de beste kornlandene. Særlig tvang kornet fra de amerikanske præriene prisnivået i hele Europa nedover. Bøndene måtte derfor konsentrere seg om å produsere de varene som ble minst rammet av konkurransen. Korndyrking lønte seg ikke lenger noe særlig. At den ikke lenger utviklet seg i Eidanger, viser forøvrig hvor avhengige bøndene i bygda var blitt av pengehushold. Det gamle selvbergingshusholdet, der det gjaldt å ha en mest mulig allsidig gårdsdrift, slik at en kunne klare seg med lite utlegg av kontanter, men heller ikke hadde noe stort overskudd til salg, gikk stadig mer av bruk. Det var husdyrholdet bøndene i slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet tok til å samle seg om, fordi det var det som lønte seg best. Også de vekstene som ble dyrket, viser dette. I 1875 ble det sådd 582 kg grasfrø i Eidanger, i 1890 1894 kg og i 1907 2960 kg. Denne voldsomme økningen gjør det klart at den kunstige engen i disse årene hadde sitt gjennombrudd. Ifølge jordbrukstellingen av 1907 fantes i bygda i alt 14 708 mål dyrket jord, og av dette var 10 748 mål kunstig eng. Naturlig eng var det ikke mye tilbake av, bare 1025 mål stod igjen. Turnipsen tok også til å spille en viss rolle. I 1907 ble 263 mål brukt til andre rotfrukter enn poteter, og derav var praktisk talt alt sammen turnips. Så å si alt nytt i selve jordbruket kom nå fôrproduksjonen til gode.

Dette kunne også trenges, for med unntak av saueantallet var det økning i husdyrbestanden fra 1875 og utover. Nedenstående tabell viser dette:

Noen ny tendens viser i seg selv ikke disse oppgavene. De samme husdyrslagene hadde økt i antall alt før 1875, og de samme hadde gått ned. Tallet på hester steg, delvis fordi de ble brukt som trekkraft til alle de nye landbruksmaskinene, og delvis fordi det særlig under de gode trelastkonjunkturene i annen halvdel av 1890-årene trengtes flere av dem i skogen. Saueavlen gikk stadig tilbake ettersom virkningen av tekstilindustrien i byene grep om seg og gjorde spinning og veving mer og mer sjelden. Når det gjaldt svineholdet, gjorde fremdeles selvforsyningshusholdet seg gjeldende. De fleste arbeidsfolk som hadde små åkerlapper, holdt gris for å få billig og god mat. Særlig mellom 1890 og 1907 later svineholdet til å ha økt sterkt. Dette kan ha sammenheng med at det da var lagt vernetoll på det utenlandske flesket så det ikke lenger var konkurransedyktig.

Noe lignende må ha vært årsaken til den sterke økningen i hønseantallet i samme tidsrommet. Også egg ble det lagt vernetoll på, og egg som selv folk på småbruk kunne produsere, ble da en god salgsvare i nabobyene.

Det viktigste i hele husdyrholdet var likevel den framgangen som skjedde med krøtterstellet. Det var på melkeproduksjonen at tyngden av gårdsbruket ble lagt i slutten av 1800-tallet, og også dette hadde sin årsak i de internasjonale landbruksforholdene. I motsetning til kornet kunne ikke melken trues av noen utenlandsk konkurranse. For Eidangers vedkommende kom også det til at bygda fortsatt hadde et sikkert avsetningsmarked for melk i byene rundt om, og at store deler av åkerarealet fra naturens side passet bedre til eng enn til korn. Alle opplysninger går da også ut på at mellom 1886 og 1910 tiltok melkesalget fra Eidanger til nabobyene betydelig, og avkastningen pr. ku økte også. Hvor mye større melkeutbyttet etter hvert ble, er det vanskelig å si, dertil er de tall og oppgaver statistikken gir, altfor usikre.

Noe som ihøy grad bidrog til å fremme den oppblomstringen av krøtterstellet som fant sted i bygda i slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, var meieriene. Stadig flere bønder ble interessert i å bli med i dem. Da var de i hvert fall sikret en viss minstepris for melken sin og slapp å brenne inne med den. Etter at jernbanen var kommet, ville også gårdbrukerne i Bjørkedalen gjerne sende melken sin til Porsgrunn og søkte derfor om å bli opptatt som medlemmer av meieriet der. Under den vanskelige perioden for Porsgrunns Meieri i 1880-årene og begynnelsen av 1890-årene da melkemengden var for stor i forhold til behovet, var meieriet uvillig til å ta inn flere interessenter. Gårdbrukerne i Bjørkedalen startet derfor sitt eget i 1896 etter initiativ fra Mathias Ilseng, som tidligere hadde vært meierist ved Porsgrunns Meieri, men som hadde røket uklar med styret. Det fikk navnet Ilsengs Meieri og ble drevet på omtrent samme måten som Porsgrunns Meieri.

To meierier var det ikke grunnlag for i byen. Begge led under konkurransen, og i slutten av århundret ble det derfor opptatt forhandlinger for å få slått dem sammen, slik at et nytt og tidsmessig fellesmeieri kunne bli reist. I Eidanger var det særlig Olav Versvik og Andr. A. Holthe som arbeidet for dette, og ikke minst takket været deres innsats, gikk saken i orden.

Det nye meieriet var ferdig til bruk i 1901. Porsgrunns Meieribolag var da blitt stiftet. Det var et ansvarlig interessentselskap, og kretsen av leverandører ble utvidet. Ettersom behovet og etterspørselen etter melk økte, ble den nå ikke bare kjøpt fra bøndene nærmest bygrensen, men fra et stadig videre nå distrikt rundt om.

Dette fikk ganske snart sine virkninger for gårdbrukerne omkring Langangen. Her var et eget meieri blitt opprettet i 1897 med O. A. Langangen som den første formannen. Dette meieriet solgte mesteparten av melken sin i Brevik, der det en tid hadde syv utsalg. Melketransporten dit måtte gå sjøveien, og det kunne ofte være en hard reise. Om vinteren når isen lå på fjorden, opphørte denne trafikken av seg selv. Meieriet i Langangen var da henvist til å kjerne smør eller yste ost. Langangens pultost skal noen år ha vært en lettselgelig og etterspurt vare. Smøret ble for det meste sendt til England, formidlet over Kristiania. I lengden lønte likevel faste melkeleveranser seg bedre enn å måtte kjerne smør halve året. Etter at Porsgrunns Meieribolag tok til å kjøpe opp mer og mer melk fra distriktet rundt om, kjørte stadig flere av gårdbrukerne omkring Langangen melken sin dit. Enkelte solgte den også i Larvik. Dette førte da til at Langangen Meieri ble nedlagt i 1905.

Oppblomstringen av meieridriften førte til at omkring århundreskiftet ble seterstellet i Eidanger praktisk talt helt avviklet. I 1907 var det bare to benyttede setre tilbake, og på dem var ikke mer enn sammenlagt 6 melkekuer og 4 ungfe. Årsaken til at seterdriften ble nedlagt, var i grunnen den samme som førte til at Langangen Meieri ikke i lengden kunne bære seg. Det var mer lønnsomt å selge konsummelk året rundt enn å drive med ysting og kjerning på setra.

Andre produkter enn melk som forbrukerne i byene henimot århundreskiftet tok til å kjøpe stadig mer av, var frukt, bær og grønnsaker. Dette førte til at hagebruket i Eidanger tok til å utvikle seg enda mer enn det tidligere hadde gjort. En rekke nye hageanlegg og grønnsakareal ble anlagt. I 1907 var det ifølge den offisielle statistikken lagt ut i alt 439 mål til frukthage og 66 mål til kjøkkenhage. 10 168 frukttrær var plantet.

Eidanger ble i det hele tatt regnet for en av de fremste fruktbygdene i hele amtet, og herredet hadde da også foregangsmenn når det gjaldt fruktavlen. Særlig kjent ble kanskje Abraham Traaholt som fikk flere medaljer på forskjellige landbruksutstillinger på grunn av de fine frukt- og grønnsakproduktene sine. Han kjøpte også inn frukttrær for en rekke andre i bygda og veiledet folk i hvordan de best skulle stelles. Stor betydning for fruktavlen i bygda hadde også de plante- og hagebruksskolene som ble opprettet etter århundreskiftet. Fra 1908 og noen år framover holdt amtsgartner Tjomstøl plante- og hagebrukskurs på sin eiendom Asalund ved Nystrand. De var arrangert som vår- og sommerkurs med to timers teoretisk undervisning for elevene hver dag. Praksis fikk de på gårdene rundt om. Av lengre varighet var den undervisningen Mikael Aamot drev på Søndre Valler. Han begynte der i 1909 etter i noen år å ha drevet landbruksskole i Gjerpen. Skolen på Søndre Valler hadde statsbidrag og opptok mannlige elever fra hele landet. Hvert kurs varte i 11 måneder, og dessuten holdt Aamot også kortere sommerkurs for lærere og andre.

Det beste strøket for fruktavl i herredet var fremdeles Eidangerhalvøya, særlig traktene rundt Heistad. Her ble det også plantet en mengde morelltrær som kunne kaste meget godt av seg. Etter at Eidanger-Brevikbanen kom, fikk hagebrukerne ved Heistad og i resten av Breviksbygda lett adkomst til avsetningsmarkedene for produktene sine. Helt opp til Notodden ble det ført en mengde frukt fra Heistad. Om lørdagsmorgenene kunne Heistad stasjon være svart av folk som skulle avsted med frukten sin for å få den solgt. En av hageeierne derute, Petter Heistad, pleide å si at «en frukthage til gården var likeså meget verd som en passelig stor skog», og helt grunnløs var nok ikke denne påstanden. Fortjenesten på frukten solgt fra hagene i Breviksbygda skal sammenlagt i årene før verdenskrigen ha løpt opp i cirka 50 000 kr. årlig.

Til tross for den omleggingen av landbruket som fant sted i slutten av 1800-tallet, var bøndenes interesse for organisert samvirke utenom meieridriften lenge nokså begrenset. Porsgrunns-bladet «Grenmar» forsøkte i 1902 å gi en forklaring på dette. Det hevdet at i Eidanger kastet i gode år skogen og isutførselen så mye mer av seg enn selve landbruket at det var naturlig at mange anså landbruket for å være av underordnet betydning. Følgelig var det også vanskelig å få gårdbrukerne til å danne noen egen landbruksorganisasjon. Forsøk på dette manglet det ikke på, men de landbruksforeninger Som ble dannet, hadde gjerne bare en kortvarig oppblomstringstid før interessen dabbet av igjen. Det første framstøtet skjedde i 1889 da Abraham Traaholt, lensmann Gunnuldsen og Andreas Holthe tok initiativet til å stifte Eidanger Landboforening, som de mente «i mægtig Grad» ville kunne fremme et tidsmessig landbruk. Lenge holdt foreningen seg likevel ikke oppe. Den ble gjenopprettet i 1895 og senere i 1902, men tilslutningen var stadig dårlig t il tross for at forskjellige tiltak ble prøvd. Flere foredrag ble holdt om fruktavl, og foreningen kjøpte også inn frø til fordeling blant medlemmene. Den forsøkte også, å orientere dem om samfunnsmessige spørsmål som hadde tilknytning til landbruket. Således tok den klart standpunkt for vernetoll på landbruksvarer. I 1896 tilrådde den opphevelse av mellomrikstraktaten mellom Norge og Sverige som stilte disse to landene likt i tollmessig henseende når det gjaldt ut- og innførsel. Også etter 1902 var tilslutningen til Landboforeningen dårlig. For å skape større interesse i en videre krets for landbruksproblemene, fant derfor styret i 1908 ut at den gamle foreningen burde oppløses. I stedet ble Eidanger Landmands- og Ungdomslag opprettet. Det vai meningen at det skulle legge hovedvekten på foredrag og diskusjon om landbruket. Stifterne av det nye laget var klar over at dette alene var altfor prosaisk til å trekke folk til møtene. De bestemte seg derfor til å veksle på med foredrag og diskusjon også om andre emner, og dessuten ble det arrangert underholdningskvelder. På denne måten håpet de å lede ungdommens interesser i retning av det daglige landbruksvirket. Denne hensikten ble likevel ikke helt oppnådd. Riktignok opptrådte flere kjente talere i Landmands- og Ungdomslaget de første årene, og laget fikk god tilslutning av medlemmer, - noe som førte til at det i 1912 kunne oppføre sitt eget lokale, «Folkvang», ved Eidanger stasjon. Den store medlemsøkningen var likevel ikke mulig uten at det landbruksmessige formålet med foreningen ble trengt mer og mer i bakgrunnen. Dette førte til at enkelte på nytt tok til å føle behovet for en egen landbruksforening. Eidanger Landbrukslag ble derfor stiftet i 1913.

De forskjellige innkjøpslagene som ble dannet etter århundreskiftet, ser ut til å ha arbeidet med større hell enn Landboforeningen og dens etterfølgere. Antakelig hadde bøndene likevel større behov for dem enn for en forening av diskuterende og opplysende art. Fra 1880-årene og utover var det særlig på Søndre Tveten blitt holdt flere dyrskuer for å fremme interessen for en bedring av kvegrasene. I 1902 ble Eidanger kvegavlsforening stiftet med samme formål. Den kjøpte inn en avlsokse som lenge gjorde god nytte for seg. Senere ble det også dannet avlslag i Langangen og på Heistad. Alle disse hadde et betraktelig antall gårdbrukere som medlemmer. Foruten å sette inn okser i avlen, kjøpte de forskjellige lagene også inn endel rasedyr. Det ser ut til at de arbeidet for å fremme rødkoll-bestanden i bygda. Denne kvegrasen var kjent for å gi mest melk. I sammenheng med arbeidet for å fremme krøtterstellet stod også dannelsen av Gjerpen og Eidanger Innkjøpslag i 1908. Det hadde til formål å skaffe medlemmene kraftfôr, kunstgjødsel og såvarer av pålitelig, garantert og kontrollert kvalitet til billigst mulig pris. Laget kjøpte de første to årene direkte fra fabrikker og grossister og fordelte varene blant medlemmene etter forutgående bestilling. Da Bratsberg Amts Landhusholdningsselskap som laget var medlem av, gikk med som deltaker i Landbrukets Felleskjøp i Kristiania, ble det straks innmeldt som underavdeling av dette. Dermed var de gårdbrukere som stod som medlemmer av innkjøpslaget, sikret de rimeligste prisene som de i det hele tatt kunne få på innkjøpsvarer til landbruket. Men også på dette området, og ikke bare når det gjaldt avsetningen av egne produkter, var nå bøndene i Eidanger fullstendig underlagt de internasjonale konjunkturene.

Kilder - Skog- og jordbruket

Skogbruket:

1. N.O.S. Norges handel 1886-1910, Amtmennenes femårsberetninger 1880-1915.
2. Coll: Skiensfjordens industri bd. 2, s. 117-19.
3. Tønnessen: Porsgrunn bd. II. s. 298-302, 530-31.
4. Grenmar 14/2-1898, 27/4-1904, 7/10-1912.
5. Telemark Arbeiderblad 14/4-1964 (artikkelserie Mr. George ser seg tilbake. Mellom barken og veden. dir. citat).
6. Norsk Folkemuseums arbeiderminner, sagbruksminner, Arthur Abrahamsen, Langangen, f. 18/1-1906 (dir. citat)
   Jordbruk, hagebruk, landbruksforeninger:
7. N.O.S. Jordbruk og fædrift 1876-1910, jordbrukstellingen 1907, amtmennenes femårsberetninger 1880-1910, folketellingene 1891, 1900, 1910.
8. Ramberg s. 496-517.
9. Festskrift Eidanger s. 211-23, 227-28.
10. Adresse-Tidende for Brevik etc. 13/9-1881.
11. Grenmar 3/10-1889, 17/10-1889, 14/1-1890, 31/1-1895, 17/3-1896, 14/4-1896, 5/6-1902, 10/8-1903, 30/9-1903, 4/1-1904, 8/4-1908, 11/1-1913, 14/10-1912, 15/4-1912.
12. Fremskridt, Skien 28/5-1909.