Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964
Det kom lite ny industri til Eidanger mellom 1880 og den første verdenskrigen. Dette hadde også sin virkning på folkemengden som bare langsomt vokste. Så svært mange nye butikker ble det ikke bruk for, og folk hadde ikke mange penger mellom hendene heller. Mellom 1875 og 1895 oppstod det bare tre nye landhandlerier i bygda. I de neste tiårene steg omsetningslivet noe. I 1915 fantes i alt fjorten forretninger i Eidanger. De hadde en samlet omsetning på kr. 280 000. Disse butikkene var alminnelige landhandlerier. Stort sett solgte de bare vanlige forbruksvarer av forskjellig slag. Spesialforretningene lå i byene. Noe større omsetningsliv fantes ikke i Eidanger. Kjøpstedene rundt om beholdt hele tida et solid marked i bygda.
Det eneste fabrikkanlegg av noen nevneverdig betydning og størrelse i herredet før verdenskrigen var Eidanger kalkfabrikk. Den lå på Skrukkerød gårds grunn. Det var visstnok Jacob Skrukkerød som egentlig satte anlegget i gang. Til tross for at kalksteinsforekomsten på gården hans var en av de rikeste i hele amtet, brente han bare ut kalk i en meget beskjeden målestokk. I 1893 ble imidlertid bedriften solgt til brødrene Solberg fra Kristiania-kanten som på grunn av gjeld ble nødt til å overdra den til grosserer M. D. Ludvigsen i Skien i 1896. Den nye eieren omdannet fullstendig hele anlegget og solgte alt det han kunne. Fra fjorten til tjue mann ble nå sysselsatt på kalkfabrikken. Avsetningsmarkedene var omkring århundreskiftet strøket mellom Sandefjord og Arendal. Etter at Hydro hadde satt i gang bedriftene sine på Notodden, ble også de avtager av produktene. Kalkfabrikken hadde da igjen skiftet eier. Ludvigsen gikk konkurs i 1905 på grunn av andre økonomiske spekulasjoner, og anlegget på Skrukkerød ble da kjøpt av Isak Funnemark, Osebakken, som atter utvidet det. Kalkbrenneriet gikk ikke kontinuerlig, og dette førte til at det av en spesiell grunn ble meget godt kjent av omvankende veifarende. Følgende sitat viser hvorfor: «Nu var det slik at man ikke blev räkna för rett bus hvis man inte hade varit i Porjus i Sverige och på Rjukan i Norje, och sovit på kalkugnen i Eidanger».
Omkring århundreskiftet kom det også noen andre småbedrifter til bygda, men de fikk aldri noen stor betydning. I årene like før verdenskrigen fantes det således også et lite kalkbrenneri i Dalen. Det ble nødt til å gi opp da Dalen Portland-Cementfabrik ble bygd, fordi dette anlegget hadde ervervet grunnarealet på alle sider. En brusfabrikk ble noen år forsøkt holdt i drift ved Tolleskogen nær Vallermyrene. Den var etablert av Jens Iversen og ble senere overtatt av Peder Augestad fra Porsgrunn. På Bjørntvedtjordet innenfor Eidangers daværende grenser lå tre små bedrifter. Den ene var Herman Viiks Porsgrunds Sko- og Trætøffelfabrik som har holdt det gående til våre dager. Den andre var trevarefabrikken Norkyn som ble opprettet i 1895. Disponent var snekker og treskjærer Ellef Lie fra Bø. Han og senere sønnen Halvor Lie produserte opprinnelig klesklyper og vaskebrett. Senere gikk de for det meste over til møbler. Den tredje var en leketøyfabrikk som noen år ble drevet av Ludvig Pettersen.
Kanskje like følbart for bygda som den lille fortjenesten disse småbedriftene kunne gi, var det at Røra Bruk tok til å gå tilbake. Etter den store økonomiske krisen var det blitt overtatt av Hermann og Finn Ramberg. De moderniserte det og satte inn dampmaskiner. Imidlertid møtte bruket etter hvert sterk konkurranse fra de store maskinmøllene i Moss, Larvik og Skien, og det førte til at det måtte gi opp mølledriften. Sagbruket fortsatte ennå en tid, og i 1900 sysselsatte det fire mann. Men i det lange løp lønte sagen seg dårlig alene, og hele bruket ble derfor nedlagt, antagelig omkring 1906-1907.
Også omkring århundreskiftet er de statistiske oppgavene over antallet håndverkere meget mangelfulle. I folketellingene ble de gjerne slått sammen med arbeidere, daglønnere, løsarbeidere eller personer sysselsatt i smånæringer. Skillet mellom egentlige håndverkere og forskjellige grupper av kroppsarbeidere er derfor i statistikken ytterst vagt og usikkert. Det er likevel grunn til å tro at tallet på håndverkere gikk tilbake, særlig i tiåret før verdenskrigen, fordi fabrikkframstilte varer trengte stadig mer igjennom. Håndverket var likevel på langt nær dødd ut. Fordelingen mellom de forskjellige håndverksgruppene later til å ha vært noenlunde den samme som før. Fremdeles fantes det flest skomakere, og så kom skredderne. Ennå var det ikke uvanlig at de gikk om fra gård til gård og sydde sko eller klær for folk. Etter hvert hadde de også fått sine egne verksteder der de arbeidet på bestilling. Fra et slikt skomakerverksted, drevet av Halvor Svendsen ute på Vallermyrene, har vi en skildring skrevet av sønnen:
«På skomakerverkstedet var det alltid folk vinterkveldene. Det var godt og varmt der, og arbeidet fortsatte langt utover, fordi det var sesong til jul, mangen småfrøken skulle ha nye sko, og det var mange par «storstøvler» å gjøre ferdig, de skulle brukes i tømmerskogen på nyåret. De kom ikke bare for å prate heller, fra nabogården eller inne fra byen kom en kar med et par barn som skulle ha nye sko til jul. Støvler er det vel riktigere å si, for i den kalde årstiden ble det mest brukt støvler som gikk høyt på leggen. Støvler som ble dradd av om kvelden, våte og lefsete etter dagens bask i snø. Mor satte dem i gruen eller hang dem nær ovnen. Om morgenen når barna skulle på skolen, tok samme mor støvlene ned, og fra den sterke varmen pa gruen tok hun store rødglødende glør, hadde dem opp i støvlene og rystet dem ettertrykkelig. Hvor inderlig gode og varme de da var å få på seg når en dro til skolen.
På verkstedet ble det tatt mål av føttene, målene ble skrevet opp, omhyggelig avtale truffet om kvalitet, utførelse og leveringstid. Helst så nær jul som mulig for da var det synbart at de hadde flunkende nye sko. Jeg kan ikke huske at det ble snakket særlig mye politikk på verkstedet slike kvelder. Det gikk jo ry om en og annen svenn at han var «kosialist» som de gjerne sa gårdbrukerne, som ikke var så nøye med å kalle mannen «markist» heller, de var ikke så fortrolige med disse begrepene. -
På verkstedet luktet det godt og rart av garvet lær, av tilberedt skinn, av bek som ble varmet og tvunnet rundt det grønne eller hvite garnet til det ble sterkt og svært holdbart for beksøm. «Bekkatråd» var anerkjent som det ypperste produkt. Akkurat som det å «sette bust» på tråden var det aller vanskeligste som kunne tenkes.
Det luktet av tyri av ovnen, av tjære, av voks. I flukt med luktene kom lydene: raspen skar snerrende over en ferdig såle, hammeren gikk som en stor tromme når mesteren bearbeidet et stykke oppbløtt lær. Slagene falt lynfort og regelmessig på det stykke jernbaneskinne skomakeren brukte som «bankejern». Av og til slo han et hvileslag på selve skinnen, og en ny lydbølge steg og sank i rommet. Kjapt falt plugghammerens slag mot pluggen, de små hvite tingestene ble med usvikelig presisjon slått ned i sålekanten. En kniv spjæret opp i et gammelt bogtre - og så kom den sure odøren av gammelt nautehår, så den krislet i halsen. Det verktøyet som bruktes på et gammeldags skomakerverksted, kunne synes lite og fattigslig, men bare vent til det etterhvert kom fram og ble brukt. En ble ofte forbauset over hvor tallrikt og allsidig det var. Og hvert stykke hadde form for spesialisering, både knivene, sylene, hamrene og jernene».
Tilstrømningen av badegjester til Eidangerfjorden ble som tidligere nevnt etter hvert ganske stor. Flere så mulighetene for å lede badelivet inn i fastere former enn før, slik at det i penger skulle kaste mer av seg. Særlig utenbygds folk var interessert i dette. I 1882 kjøpte grosserer A. Johnsen i Skien 150 mål ved Nystrand som han kalte for henholdsvis Solheim og Asalund, og her bygde han det såkalte Eidanger Hotell. En jernholdig kilde fantes på stedet, og det var meningen det hele skulle bli en fasjonabel badeanstalt. Tiltaket lyktes imidlertid dårlig. Hotellet fikk få gjester, og det hjalp lite at det ble brukt til møter av forskjellig slag, ikke minst politiske. I 1893 ble hele etablissementet solgt på tvangsauksjon.
Samme året opprettet skipsreder og kemner Nic. Friis, apoteker L. M. Vauvert, skipsreder H. C. Hansen og et par andre Porsgrunns-folk en ny badeanstalt i bygda, Eidanger Bad. Det lå ved Øvald som var blitt frasolgt Prestegården. For sin tid ble dette etablissementet oppført riktig moderne og flott. Hovedbygningen var i norsk stabbursstil og hadde en rommelig spisestue, peisestue, avisværelse, samt endel mindre rom til bortleie. Nær ved stod en annen bygning i samme stilart, og der fantes rom for overnattingsgjester. Både damenes og herrenes badehus var forsynt med flotte basseng, ti avkledningsværelser og to rom med særskilt kum. Like utenfor hovedbygningen fantes et badehus med varmt vann, opprinnelig pumpet opp fra fjorden. Badegjestene kunne også leie pram med fullt fiskeutstyr. Ja til og med noe så moderne som telefoner var etablissementet utstyrt med.
Heller ikke denne badeanstalten ble noen suksess. Riktignok kunne det enkelte somrer komme nok av gjester, men bare få slo seg ned for lengre tid. De fleste var tilreisende fra Porsgrunn eller Skien som bare var ute for å more seg en kveld. Til tross for at direksjonen forsøkte med opptreden av kjente kunstnere og i hvert fall stundom anstrengte seg for å holde en viss kulturell standard, var ikke publikum alltid det beste. Det ble ofte klaget over fyll og bråk på stedet, og det førte til at herredsstyret innskrenket skjenkeretten sterkt. Hele avkastningen av etablissementet sank av og til ned til et minimum. Gjentatte ganger skiftet Eidanger Bad eiere, men heller ikke noen av tiltakene fra nye eiere for å bedre forholdene viste seg å føre fram. I 1908 brant badet ned, og det ble ikke gjenoppbygd. Kjøpmann R. O. Helgesen kjøpte senere grunnarealet for kr. 20 000 og utstykket det med god fortjeneste til villatomter.
Den skjebne som både Eidanger Hotell og Eidanger Bad fikk, viste at bygda ikke hadde muligheter for noen kur- og sanatorievirksomhet i stor stil. De eldre badeanstaltene som fantes andre steder i landet, var vel så innarbeidet at nye hadde små sjanser for å kunne lykkes. Men de fastboende rundt Eidangerfjorden fikk en kjærkommen liten ekstrainntekt takket være alle de reisende som kom fra byene rundt om, og som bare var ute for å ta seg en liten dukkert.
| Utdrag (s. 166-172) fra: Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1968. |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |