Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964
Også i slutten av 1800-tallet og fram til første verdenskrigen fortsatte fisket å være en viktig næringsvei i Eidanger. Skal en tro folketellingene, økte til og med antallet på dem som hadde det som hovedyrke noe i 1880-årene. Mens det i 1875 hadde vært 22 personer som hovedsakelig livnærte seg av fisket, fantes i 1891 61 yrkesfiskere, i 1900 59 og i 1910 56. At flere folk drev mer med fisket i 1880-årene enn tidligere, har sin forklaring i de alminnelige konjunkturene. Mens det tidligere hadde vært bra med andre arbeidsmuligheter, ble fisket etter den store økonomiske krisen godt å ta til når annet arbeid ikke var å få. Av samme grunn fikk det kan hende nå også større betydning for dem som bare drev det som bibeskjeftigelse, enn det hadde hatt i tiårene før.
En annen årsak til at antallet fiskere steg, kan ha vært at fra om lag 1880 og til omkring århundreskiftet kom det store mengder sild til kysten og fjordene i Nedre Telemark. Også fra fastlandet kastet mange seg over dette fisket. Ikke få flyttet ut til øyene, og bygde seg hus der.
Også fisket var sesongpreget og underkastet sterke svingninger. Laksefisket ser ut til å ha vært ganske godt i 1880-årene. Opptil 53 laksegarn ble satt ut hvert eneste år. Både da og i 1890-årene ga dette fisket et ganske pent utbytte. Fortjenesten kunne variere mellom kr. 2250 og kr. 4050. Dette gode resultatet skyldtes delvis en forbedring i selve fiskemåten. Omkring 1880 kom kilenoten til Eidanger. Kristoffer Saltboden skal ha vært den første som begynte med slik redskap, og snart etter ble den tatt i bruk av alle laksefiskerne. Fordelen med kilenoten var den at garnet da kunne brukes både på fjellgrunn og dypere vann. Etter århundreskiftet tok likevel laksefisket slutt. Laksen forsvant da mer og mer med det resultat at fisket tok til å gå med underskudd. Færre og færre garn ble følgelig satt ut, i 1915 var det bare 11 tilbake.
Når det gjaldt fisket etter torsk, kolje, sei og makrell, var utviklingen en noe annen. I 1880-årene var det ofte så dårlig at ikke mer enn et eneste garn ble satt ut i Eidangerfjorden. Utover i 1890-årene tok det seg opp. Det kom et godt tilsig, først av sei, senere også makrell, noe som vedvarte fram til verdenskrigen.
Det er mulig at denne økende fiskernengden hadde sammenheng med de bestemmelsene som etter hvert var blitt innskjerpet angående vadfisket. I de fiskeknappe 1880-årene førte nettopp disse forordningene til bitter strid mellom Eidanger og nabokommunene. Denne feiden hadde også et tydelig sosialt perspektiv. I Eidanger ble fisket delvis drevet av mer pengesterke folk enn tilfellet var i de andre distriktene rundt Langesundsfjorden.
I 1870 hadde en kongelig resolusjon satt forbud mot bruk av vad med mer enn 15 masker pr. alen samt bunngarn som holdt 18 masker pr. alen, i Langesundsfjorden og dens sidearmer. Men det viste seg at ved dette forbudet ble muligheten til å fange såkalt loddesild avskåret fordi en ikke lenger fikk lov til å bruke finmaskede garn. Heller ikke sei og kot var det lett å få med slik redskap som den kongelige resolusjonen påbød.
I Eidanger ble det ganske snart stemning mot forbudet. Et andragende ble sendt til herredsstyret for å få det til å medvirke til at resolusjonen ble opphevd igjen. Opprinnelig var det underskrevet av 64 personer. Det gjorde da også sin virkning. Kommunestyret gikk inn for at fisket i Langesundsfjorden igjen måtte bli fritt. I Bamble vakte dette stor motbør. Herredsstyret der mente tvertom at alt vadfiske burde forbys. Nesten det samme kom man fram til på et møte av fiskere samlet i Brevik etter innkallelse av byfogden der, Livius Smidt. Denne forsamlingen mente at både bakke-, ruse- og garnfisket helst burde forbys fordi yngelen ellers lett ble ødelagt. Vettløs bruk av disse redskapene hadde sikkert vært årsaken til at fiskemengden hadde avtatt i en så betenkelig grad. Fisket burde helst innskrenkes til bruk av snøre, men etter stimfisk kunne en til nød få lov til å bruke grovmasket vad.
Fullt så gammeldags som dette var ikke statsmyndigheten. Men i 1886 ble bestemmelsene om vadfiske og bunngarn skjerpet, stikk i strid med henstillingen fra kommunestyret i Eidanger. Fiskeredskapen skulle nå være enda mer grovmasket enn før. I Eidanger vakte denne nye kongelige resolusjonen ganske kraftig motstand. Lista med de opprinnelig 64 personene som hadde gått inn for frigivelse av vadfisket, fikk nå en rekke nye underskrifter, så den til slutt kom til å telle i alt 111 navn. Nå var slett ikke alle disse folk som hadde fisket som eneste yrke. Til dels fant man på lista også forholdsvis velstående bønder og iseksportører som hadde satt penger i vad- og bunngarnfisket. Av de 111 underskriverne fant herredsstyret ut at 64 var eiere av eller parthavere i vad, 36 var småbønder og 32 huseiere. Det var vel mest den siste gruppen som drev med fiske til daglig. I et møte av 25 av «de mest praktiske» fiskere ble vadenes antall satt til femti. Ingen av dem holdt den foreskrevne størrelsen etter resolusjonen av 1886, og det ville derfor bli et følbart tap for bygda om den skulle gjennomføres. Hvert vad var nemlig verdt mellom kr. 100 og kr. 600 stykket. I samlet verdi kom de opp i cirka kr. 16 250, og inntekten av dem ble anslått til kr. 30 000 året.
Flere av de største vadeierne satt som medlemmer av herredsstyret. De fikk nå herredsstyret til å sende to mann til Kristiania for å forhandle med statsminister Johan Sverdrup om det ikke tross alt kunne være mulig å lempe litt på bestemmelsene om fisket i Langesundsfjorden. Ordføreren i bygda, Peder Røra, hadde da også sammen med Jacob Grava foretrede for regjeringssjefen, men noen resultater kom det ikke ut av samtalen. De øvrige herredene og bykommunene rundt Langesundsfjorden holdt fortsatt fast på at vad- og bunngarnsfisket måtte reguleres. Det viste seg at heller ikke i Eidanger var det full oppslutning om herredsstyrets linje. I en debatt om saken som gikk i Porsgrunns-avisen «Grenmar», het det i et par innlegg at den kongelige resolusjonen rettet mot vadfisket var blitt mottatt med begeistring av småfiskerne i bygda. De hadde lenge og med rette klaget over at mer bemidlede med sine småmaskede bunngarn og vad hadde sopt fjorden ren for fisk. Ved å gjøre motstand mot bestemmelsene i den kongelige resolusjonen, hjalp kommunestyret bare til med å ta brødet fra «strand- og agnfiskerne», og dette ville bare føre til økning av fattigbudsjettet. Liknende synspunkter ble satt fram av kommunestyret i Bamble. I en kraftig uttalelse som gikk inn for at resolusjonen av 1886 skulle stå, het det: «Man tror det unødigt nu videre at imødegaa de af Ansøgerne fra Eidanger gjorte Anbringender og skal kun oplyse at flere af de «111 Fiskere» her kjendes som velstaaende Gaardbrugere eller bedrestillede Folk og at Fiskerne fra Eidanger ligesaameget om ikke mere, driver skadelig Vadfiske ved Nabodistrikternes som ved deres egne Strande, noget der vistnok kan forklare, men neppe unskylde den Ihærdighed, hvormed Eidangers Fiskere, Gaardbrugere og Herredsbestyrelse arbeider paa at hindre Nabodistrikterne i deres Bestræbelser paa Fiskeriets Fredning og Ophjælp langs deres Strande».
Av mangel på noen skikkelig statistikk er det vanskelig å si om innskrenkningen av vadfisket førte til noe slikt tap som herredsstyret og de 111 underskriverne hadde fryktet, men det er grunn til å tro at så ikke var tilfellet. På grunn av den økte mengden av makrell, sei og torsk utover i 1890-årene og fram til første verdenskrigen holdt fisket seg fortsatt godt oppe. Båttypene var de samme som tidligere, dekksbåter eller skøyter, seilkogger og prammer. Dekksbåtene ble brukt til drivsgarnsfiske eller makrellpilking, mens koggene var anvendbare som reisefarkoster og til makrellfiske, og prammene ble brukt til vadtrekking. Motoren kom i bruk omkring århundreskiftet, men det tok en viss tid før den slo igjennom. De første båtmotorene var nemlig ufullkomne og krevde et ganske stort utlegg til brensel og vedlikehold. Ubemidlede fiskere hadde derfor ikke råd til å anskaffe dem.
Av økonomiske årsaker ble også det nye rekefisket tatt opp av mer velstående folk, gårdbrukere og andre som også hadde satt penger i vadfisket. Rekefisket kom først i gang noen år etter at professor Johan Hjort i 1898 hadde undersøkt dypvannsfaunaen i fjordene rundt om. Han fant at bortsett fra Frierfjorden fantes det store mengder reker i havet overalt i hele Bamble fogderi, og dette førte da etter hvert til et nytt blomstrende fiskeri. Fra Eidanger kom antagelig de første med omkring 1906-1907. Til tross for det store kapitalutlegget som trengtes til trål, vinsj og fartøy, ga det stort sett bra utbytte.
I de aller siste årene før verdenskrigen ser det ut til at også andre former for fiske lønte seg ganske bra. Følgen var at det var i denne tida båtmotoren for alvor slo igjennom. I det hele tatt later det til at takket være den gode fortjenesten, gikk hele fiskeflåten i Eidanger igjennom en rask modernisering på kort tid. Ifølge statistikken som sannsynligvis er ufullstendig, fantes i 1909 bare to åpne båter med motor i hele bygda, foruten åtte mindre dekksbåter med seil. I 1911 derimot hadde bygda ti dekksfartøyer med motor og tre åpne båter som også hadde motor. Året etter var motorskøytenes antall steget til fjorten, og det fantes fire åpne motorbåter og syv dekksfartøyer med seil. Den sikreste oppgaven over fiskeflåten i Eidanger er likevel fra 1913. Dette året hadde bygda atten motorskøyter, fire åpne motorbåter, og fem dekksbåter under 18 tonn med seil. Verdien av alle farkostene ble satt til kr. 16 200.
Det var også først i årene etter århundreskiftet og fram til verdenskrigen at enkelte tiltak ble tatt opp igjen for å forsøke å bedre på ferskfiskbestanden. Ferskfiskkultiveringen hadde stort sett ligget nede helt siden den store økonomiske krisen i slutten av 1870-årene. Men Eidanger hadde gode forutsetninger for å kunne få opp ferskfiskbestanden igjen. I alle de større eller mindre tjernene fantes gode gytebekker. Det viste seg også at yngelen trivdes utmerket i alle isdammene. Særlig ørreten like seg godt der.
Den første som etter den store økonomiske krisen innså hvilke muligheter ferskvannene i Eidanger kunne gi dersom det ble satt ut fiskeyngel i dem, var visstnok Nils Aslesen Sundsaasen. I 1891 satte han ut flere tusen ørretyngel i Sundsåsdammen. Den trivdes fortreffelig der og ble feit og fin. Det gikk en god gytebekk like ved dammen, så ørreten formerte seg, og bestanden holdt seg stadig vedlike.
Brukseier Sam. Svensson la også ned mye penger og arbeide for å få opp fiskebestanden. Til stadighet slapp han fiskeyngel i isdammene sine. Særlig i dammene ved Sagbakken lyktes dette godt, så de ble regnet for de beste fiskevann i hele herredet. Flere andre gårdbrukere og iseksportører slapp også etter hvert ut yngel i dammer og tjern. De fikk den fra fiskeutklekkingsanleggene på Ulefoss. Noe økonomisk overskudd ga ikke den forbedrede ferskfiskbestanden i Eidanger. Enkelte av dem som hadde holdt på med dette, hadde håpet på det og ble skuffet. De fleste som satte ut yngel, gjorde det nok likevel nærmest for fornøyelsens skyld. Det var sporten, ikke fortjenesten som var det avgjørende.
| Utdrag (s. 161-166) fra: Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1968. |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |