Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964
Etter den store omorganiseringen av bygdestyret i 1840-50-årene da både skyssvesen, fattigstell, skole og annet hadde gjenneingått store endringer, kom en roligere periode. Det som nå skjedde, var vesentlig en fortsettelse og videreutvikling av tiltak som alt var satt i gang før 1860.
Årsakene til at utviklingen på det kommunale området nå gikk langsommere for seg, var nok delvis at alt det nye som tidligere var blitt satt i gang, måtte få tid til å festne seg. Det var ikke blitt gjennomprøvd ennå. Dessuten var særlig i 1860-årene konjunkturene noe mer skiftende enn de hadde vært i de gylne oppgangstidene før 1857, og dette fikk kommunestyret til å bremse endel, slik at herredets økonomiske løft ikke skulle bli altfor store.
Herredsstyret kunne så mye lettere sette bremsene på når det ønsket det, fordi det i løpet av 1860-årene stadig utvidet sitt maktområde. Tidligere er det nevnt at i det kommunale selvstyrets første tid hadde både fattig- og skolekommisjonen selv hatt herredømmet over sine egne finanser. På egen hånd skrev de ut den fattig- og skoleskatten som disse to kommisjonene mente trengtes, mens herredsstyret bare nøyde seg med å gå igjennom regnskapene. Dette systemet ble det nå slutt med. Både fattig- og skolekommisjonen nøyde seg etter hvert med å utarbeide overslag over de bevilgninger som trengtes til fattigeller skolevesenet, for så å legge disse budsjettforslagene fram for herredsstyret til endelig avgjørelse. Første gang slike budsjettforslag ble lagt fram, var såvidt man kan se i 1861 for skolekommisjonens vedkommende, og i 1863 når det gjaldt fattigkommisjonen. Siden ble budsjettforslagene fra de to kommisjonene årvisse. Oftest fulgte herredsstyret fattig- og skolekommisjonens forslag, men det hendte det satte seg utover dem og endret dem. Den langt overveiende del av skatteinntektene gikk fremdeles til fattig- og skolestellet. Regnet ut i gjennomsnitt etter den samlede skatten som ble lignet ut i Eidanger mellom 1861 og 1880, gikk 49,4% til fattigstellet og 34,4% til skolevesenet, mens bare 16,1% falt på den egentlige kommuneskatten.
I begynnelsen av 1860-årene ble fremdeles det aller meste av skatten dekket ved utligning på matrikkelskylda. Etter hvert gikk en imidlertid mer og mer over til å ligne ut skatten på grunnlag av inntekt og formue. Når det gjaldt fattigskatten, ble den helt ut dekket gjennom formues- og inntektsbeskatning fra 1868 og utover. Et par år senere ble også cirka halvparten av skoleskatten dekket på denne måten, og senere økte andelen av denne skatten som ble tatt inn ved direkte utligning, til to tredjedeler. Den egentlige kommuneskatten derimot fortsatte å bli utlignet på grunnlag av matrikkelskylda like til slutten av 1870-årene.
Grunnen til at denne omleggingen av skatteutligningen fant sted, var nok den at man ville rette på endel av de skjevhetene matrikkelskatten kunne føre til i Eidanger. Enkelte bønder hvis gårder var høyt skyldsatt, hadde få andre inntekter, som av skipsbygging eller istrafikk, mens andre som hadde forholdsvis store inntekter, levde på gårder som var lavt skyldsatt. Viktigere var det nok likevel at matrikkelskatten hare i liten grad rammet utenbygds kjøpmenn og forretningsdrivende som drev forskjellig slags virksomhet i bygda. Også disse måtte nå erlegge mer skatt. Det samme gjaldt store næringsdrivende bosatt i selve Eidanger, menn som Chr. Knudsen og Hans Thorsen. Før utligning på formue og inntekt ble gjennomført, hadde også de sluppet med svært liten skatt. Noe forsøk fra herredsstyrets side på også å legge større skattebyrder på småkårsfolk, var det i første omgang ikke tale om. De ble ikke synderlig rammet av skatteomleggingen. I de ligningsreglene herredsstyret fra og med 1866 fastsatte for hvert år når det gjaldt skatten på formue og inntekt, het det med unntak av et enkelt år at all formue under 50 spd. og all inntekt under 75 spd. var skattefri, og så mye var det ikke mange husmenn eller arbeidere som tjente eller satt inne med. I 1871 skjedde riktignok en endring i dette. Skattbar inntekt ble da satt til 20 spd. eller mer, og all formue ble skattbar. Men omtrent samtidig ble den særskatten husmenn, arbeidere og tjenestefolk tidligere hadde erlagt til skolevesenet (i alt 36-4-20 spd. under ett) og som oftest også til fattigvesenet sløyfet, slik at dette nok noenlunde har gått opp i opp. Når en husmann eller arbeidskar fremdeles kunne trekke 20 spd. fra inntekten sin skattefritt, kom han ikke opp i noen høy beskatning. Så sesongbetont som arbeidsmulighetene var, ble nemlig også den samlede årsfortjenesten liten.
Skatt på formue og inntekt ble i begynnelsen utlignet etter skjønn av hele kommunestyret i fellesskap. Dette var en ordning som skapte mye arbeid og bryderi for herredsstyremedlemmene. Fra og med 1864 valgte de derfor alltid en ligningskommisjon til å foreta utligningen i samsvar med de reglene kommunestyret ga for dette. En overligningskommisjon ble også oppnevnt, slik at skatteklager og feilaktige utligninger kunne etterprøves.
Mellom 1860 og 1880 steg utgiftene til fattigvesenet i Eidanger med over 100%. En skulle tro denne økningen mest skjedde i dårlige tider, men så var ikke uten videre tilfellet. Gjennom det meste av 1860-årene da konjunkturene var noe skiftende, og særlig landbruket ga forholdsvis dårlig fortjeneste, holdt fattigbudsjettet seg på mellom 800 og 900 spd. Men under de gylne tidene i første halvdel av 1870-årene da Eidanger gikk igjennom en blomstringsperiode som aldri før, steg det raskt til over 1700 spd., hvorav over 1300 spd. ble utlignet i direkte skatt, mens resten var kassabeholdning. Det var ikke flere fattige enn tidligere. Tvertom later antallet trengende som fattigvesenet måtte ta seg av, til å ha vært mindre i første halvdel av 1870-årene enn det var i 1860-årene. inen de som fantes, fikk nå langt større bidrag. Forklaringen på dette må delvis ha vært den store prisstigningen på forbruksvarer som fant sted i det samme tidsrommet. Den forårsaket at det ble nødvendig for fattigkommisjonen å gi de fattige langt større bidrag for at de i det hele tatt skulle kunne klare seg. Likevel var nok ikke dette den eneste grunnen til at fattigbudsjettet økte. I gode tider hadde bønder og andre skattytere i Eidanger bedre råd til å vise sosial medkjensle enn de hadde i nedgangstider, da også de selv kunne ha det knapt nok med penger. Følgen var at fattigkommisjonen nå kunne gi de trengende et så stort bidrag at de fikk mer enn det bare prisstigningen tilsa. I første halvdel av 1870-årene kunne utvilsomt de fattigunderstøttede klare seg bedre med de bidrag de fikk fra fattigkassa enn de noen gang før hadde kunnet. De forholdsvis store bidragene fortsatte også etter krisen i slutten av 1870-årene. På grunn av dårlige tider med stor arbeidsløshet fikk nå atter fattigkassa flere å forsørge, og dette forårsaket at fattigbudsjettet kom til å stige enda raskere. Omregnet i kroner hadde det i 1877 vært på kr. 6948, mens det seks år senere var kommet opp i kr. 10 000.
At alkoholen var en årsak til fattigdommen, var folk klar over. For å hindre misbruk innkrevde derfor fattigkommisjonen fra og med 1860 en særskilt ølskatt. For å ha utskjenking på auksjon og andre offentlige tilstelninger måtte det betales avgift. Som alle andre skatter ble ølskatten senere overtatt av herredsstyret. Dette skjedde i 1864. Inntekten av denne skatten gikk fremdeles til fattigvesenet. Forøvrig var herredsstyret som tidligere avholdsvennlig, selv om noen organisert avholdsbevegelse ikke lenger fantes i bygda. Det prøvde å skaffe seg mest mulig kontroll over all utskjenking av alkohol så skadevirkningene ikke skulle bli for store. I 1871 ble all øl- og vinutskjenking i henhold til en lov som var gitt to år i forveien, gjort til en kommunal bevillingssak. Ingen fikk rett til slik utskjenking uten med formannskapets samtykke, og det var ikke lett å få. De første årene var det bare skysskafferen på Lanner som hadde skjenkerett i bygda. Denne innskrenkingen betød ikke så mye i praksis, for landhandlerne kunne fullt lovlig i henhold til handelsloven fortsette å selge øl flaskevis til folk.
Fra 1860 fikk skolevesenet i Eidanger ny ledelse. Skolekommisjonen kom ikke lenger til å bestå av det kombinerte formannskapet. I stedet kom den i samsvar med den nye skoleloven av samme år, til å bestå av sognepresten og ordføreren som selvskrevne medlemmer og dessuten av fire representanter valgt av herredsstyret og en representant valgt av lærerne. Med en slik sammensetning der ordføreren og de fire representantene valgt av herredsstyret dannet et absolutt flertall, skulle en tro at forholdene mellom herredsstyret og skolekommisjonen måtte være det aller beste, men det var likevel ikke alltid tilfelle.
I skolekommisjonen hadde presten en god del å si, for ifølge loven var han alltid formann, og under hans ledelse og påvirkning presset de øvrige skolekommisjonsmedlemmene, med unntak av ordføreren, på herredsstyret for å få det til å gi skolene større bevilgninger. Ikke alltid lyktes dette. Særlig var skolekommisjonen og herredsstyret uenige om nødvendigheten av å dele Herøya og Breviksbygda i to forskjellige skoledistrikter med hver sin lærer, for en ny lærerpost måtte i så tilfelle opprettes. På grunn av de stadig høyere lærerlønningene holdt her herredsstyret lenge igjen. Drabelige kamper mellom kommunestyre og skolekommisjon oppstod også når det gjaldt undervisningsårets lengde. Også her holdt herredsstyret igjen av økonomiske grunner. Skulle timetallet i skolen bli enda større, måtte også lærernes lønninger øke i enda sterkere grad.
Det viktigste som skjedde på skolevesenets område i 1860-1870-årene, var nedleggingen av flere og flere rodestuer som i stedet ble erstattet av faste skolehus med tilstøtende lærerbolig, alt sammen eid av kommunen selv. Fordelene ved dette var mange. Ved å bygge faste skoler hadde herredsstyre og skolekommisjon større garanti for at en fikk noenlunde tidsmessige lokaler der undervisningen kunne gå skikkelig for seg. Den viktigste årsaken til omleggingen var nok likevel at etter hvert ble det stadig mer vanskelig å få leid brukbare rodestuer som var store nok til den stadig økende flokken av barn i skolepliktig alder, og de lå ofte heller ikke sentralt nok til. Lærerboliger var det heller ikke alltid lett å få tak i.
Til tross for at den nye skoleloven av 1860 fordelte utgiftene ved reising av faste skoler mellom staten, amt og kommune, gikk likevel overgangen fra rodestue til fast skole i Eidanger langsomt for seg. De to første faste skolene etter den på Tveten ble bygd i 1864, og lå ved Klevstrand og på Sandøya. Skolen ved Klevstrand ble bygd etter initiativ fra skipsreder Chr. Knudsen. Han var interessert i å få skole for barna til arbeiderne sine. Da barnetallet dengang var mindre på Herøya og ved Porsgrunns bygrenser enn mange andre steder i bygda, nølte skolekommisjonen noe med å godta hans forslag. Først da Knudsen erklærte seg villig til å yde 200 spd. til reising av skolen, slo den til.
Heller ikke på Sandøya var det mange barn. I 1867 var det 27 i skolepliktig alder. Årsaken til at det her ble reist fast skole, går heller ikke helt fram av protokollene, men var nok sannsynligvis den at Sandøya lå temmelig sentralt til innenfor sitt skoledistrikt, som også omfattet Bjønnes, Håøya, Auen og Siktesøya.
Meningen var at de større barna på Bjønnes, Auen og øyene ikke bare skulle få undervisning av omgangsskolelærer på hjemstedet, men ordnet opplæring i en fast skole på et sentralt sted.
De neste faste skolene som ble bygd, var i Langangen og på Solli i Marka. Til skolen i Langangen, der barnetallet stadig vokste, hadde herredsstyret alt fra 1865 bevilget 150 spd. årlig over budsjettet så den kunne bli oppført innen rimelig tid. Likevel var hverken Langangs-skolen eller den på Solli ferdige før i 1874. Årsaken til at det hele hadde drøyet så lenge ut, var vanskene med å få tak i en passende tomt der også lærerbolig kunne oppføres.
Av samme årsak ble også reisingen av faste skoler i Breviksbygda, Bjørkedalen og Bergsbygda lenge utsatt. De tilbud på tomter som kom inn, ble forkastet av herredsstyret som syntes de var for dyre. Først i 1875 godtok det et tilbud fra P. M. Røra om kjøp av hans eiendom på Heistad med innhus og uthus. Alt i alt kostet denne eiendommen 750 spd., og kommunen måtte ta opp lån for å greie å betale denne kjøpesummen. Men da hadde den også fått god jord og bolig til læreren. Dessuten trengtes det bare en mindre ominnredning av bryggerhuset før en hadde et noenlunde tidsmessig skolelokale for Breviksbygda.
I Bergsbygda ble skoletomt kjøpt av kommunen ved Røra i 1880, og den faste skolen der ble visstnok bygd ferdig året etter. Bjørkedalen fikk sin faste skole i 1883.
Oppførelsen av de faste skolene førte etter hvert til en rekke omreguleringer mellom de forskjellige skoledistriktene. I 1880 ga herredsstyret endelig etter for skolekommisjonens krav om at en sjette lærer skulle ansettes i bygda, og bevilget lønn til ham. Barnetallet på Herøya og i Breviksbygda var da blitt så stort at én lærer ikke lenger kunne greie å gi skikkelig undervisning begge disse stedene. Etter ansettelse av den sjette læreren ble undervisningstida i de forskjellige skoledistriktene følgende:
| 1. lærer (klokkeren) | Tveten (og Myrene) krets | 36 uker |
| 2. lærer | Heistad krets | 36 uker |
| Siktesøya krets | 4 uker | |
| 3. lærer | Sandøya krets | 24 uker |
| Bjønnes krets | 10 uker | |
| Auen med Håøya og Saga krets | 6 uker | |
| 4. lærer | Langangen krets | 23 uker |
| Marka (Solli) krets | 18 uker | |
| 5. lærer | Bergsbygda krets | 24 uker |
| Bjørkedalen krets | 16 uker | |
| 6. lærer | Herøya (Klevstrand) krets | 24 uker |
| Oklungen krets | 3 uker | |
| Samlet lesetid | 224 uker |
Av disse kretsene var Auen, Siktesøya og Oklungen fremdeles omgangsskoler. Den siste kretsen fikk avslag fra kommunen på søknad om opprettelse av rodestue. Oppsitterne der leide derfor selv i 1884 med bidrag fra Haukeraas Bruk skolelokale. Undervisningstida i kretsen ble samtidig økt til ni uker.
Som det går fram av ovenstående oversikt, var det selv såpass sent som i 1880 stor forskjell mellom skoletida i de forskjellige kretsene. Skoleloven av 1860 fastsatte at hvert barn skulle ha minst ni ukers undervisning i året i to- eller flerdelt skole og 12 uker i udelt. Men denne bestemmelsen var ennå langt fra blitt gjennomført i Eidanger. Ytterstrøkene av bygda ble alvorlig forfordelt. Det var stor forskjell på den to-delte skole i Tveten, der hvert barn fikk 16 ukers tvungen undervisning i året, og for eksempel Siktesøya, der læreren var sammenlagt bare i fire uker. Riktignok var det meningen at de større barna fra ytterstrøkene også skulle søke inn til den skolen der læreren deres hadde den lengste undervisningstida, men dette har nok ofte bare blitt så som så. Veien var lang og tung; ofte måtte en bruke båt, og vind og vær kunne rett som det var stille seg hindrende i veien.
Skoleforsømmelser var det fremdeles mange av. De tiltak som skolekommisjonen av og til grep til, nemlig å bøtelegge foreldrene til forsømmelige barn, lot ikke til å hjelpe stort. Barna trengtes nå som tidligere i arbeidslivet. Særlig var det derfor mange forsømmelser i vår- og sommermånedene, da mark- og onnearbeidene stod på, og det også ellers var lett å få arbeid. Skolefraværet var særlig stort blant elevene på Tveten, i Breviksbygda, Klevstrand og Langangen skoler. Her gikk det nemlig mange arbeider- og husmannsbarn som ofte hadde betalt arbeid. Dette ga familien en meget velkommen liten ekstraskilling, og det kunne gi dem god grunn til å forsømme skolen. Så sent som i 1883-84 var den gjennomsnittlige skulkingen for hvert skolebarn i hele Eidanger 14,1 dag eller 25,2% av den gjennomsnittlige skoletida. Med andre ord vil dette si at ettersom flertallet av skolebarna i Eidanger utvilsomt møtte noenlunde regelmessig fram til undervisningen pa skolen, så må et ganske stort mindretall til gjengjeld ha vært borte så å si hele tida.
Å tro at kunnskapstrangen i bygda nå var i ferd med å dø hen, er nok likevel feilaktig. Forsømmelsene var ganske sikkert ennå langt flere i omgangsskolens dager og i rodestuenes første dager enn de senere ble. Stadig flere fikk i 1860-70-årene øynene opp for hva god opplysning betydde. Dette kom også til uttrykk gjennom skolekommisjonen som ikke bare søkte å få oppført faste skoler, men også fremmet andre tiltak for å bedre undervisningen. I 1860-årene ble de fem største skolekretsene etterhvert todelt, Breviksbygda enda tredelt. Dette var en stor forbedring. Barna kom dermed i mindre skoleklasser istedenfor alle sammen å få undervisningen under ett i samme rommet, uansett alderstrinn.
Læreren kunne nå gi grundigere undervisning og i større grad ta hensyn til hvor langt hver enkelt var kommet. Som vi har sett, hadde alt biskop Bech og sogneprest Steenbuck i sine planer for den gamle omgangsskolen bestemt at den skulle inndeles i to klasser, men forskjellen på denne ordningen og den delingen av skolen som nå skjedde, var at tidligere kom bare de færreste opp i andre klassen uansett hvor gamle de ble, fordi de fikk en så mangelfull undervisning at de ikke klarte å erverve seg den kunnskapsmengde som skulle til for oppflytting. Nå derimot ble det hele mer avhengig av alder. En regnet med at ethvert normalt barn med den mer effektive undervisningen som rodestuene eller de faste skolene ga, klarte å tilegne seg så mye lærdom at det uten videre kunne flyttes opp når det var gammelt nok.
En avgjort bedre første undervisning av de yngste i skolen betydde det også da skolekommisjonen i 1875 ansatte lærerinne. I begynnelsen kom hun til å virke i Breviksbygda og Langangen, og ga der første opplæring i lesning og skrivning. De jentene som ønsket det, underviste hun også i søm og håndarbeid.
Ellers var det fremdeles ikke mange undervisningsfag i skolen. I 1864 ble stiftsprost Jensens «Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet» innført. Den var faktisk den første ikke-religiøse boka i Eidanger som ble brukt til leseøvelser i skolen. Jensens lesebok inneholdt også enkelte kapitler om naturhistorie, geografi og historie, og barna fikk sin vesentlige viten om disse fagene fra den. Leseboka var forøvrig slett ikke gratis. Bare fattigbarn fikk den fritt utlevert. De som hadde foreldre som kunne betale, måtte selv kjøpe den. Det samme gjaldt skrivebøker av forskjellig slag. Skolekommisjonen sørget alltid for å kjøpe inn endel til hver skole, der de ble solgt videre til elevene mot en liten ekstrafortjeneste for læreren som vederlag for bryderiet.
Foruten den tvungne undervisningen hadde de større skolene i bygda også tre-fire ukers frivillig tilleggskurs i året for de barn hvis foreldre ønsket dette. Da den frivillige undervisningen gjerne strakte seg et godt stykke utover sommeren, hadde den som oftest liten tilslutning.
Mulighetene for høyere utdannelse var små for de fleste. Enkelte av de rikeste kaksene sendte riktignok barna sine til middelskolene i Porsgrunn eller Brevik i stedet for å ha dem gående i almueskolen. I 1885 var dette tilfellet med cirka 30 elever. Om enkelte storbønder fortelles det også at de hadde privatlærere til sønnene sine. Folk flest hadde likevel ikke råd til slik luksus. For å bøte på mangelen på videre utdannelse for voksen ungdom satte skolekommisjonen i 1876 med statsstøtte i gang en rekke aftenskoler rundt om i bygda, der lærerne mot ekstrabetaling repeterte og gikk videre med undervisningen i fagene fra almueskolen. Tiltaket vakte i begynnelsen stor interesse, men søkningen dabbet likevel snart av. Skolekommisjonen oppga som årsak til dette at den spredte bebyggelsen mange steder i bygda vanskeliggjorde tilslutningen til aftenskolene.
Med kirken og kirkegården skjedde det lite i 1860-70-årene. Omkring midten av 1860-årene ble det endelig slutt med skikken at likfølget selv måtte spa opp graven for den døde. Knud Pedersen ble da ansatt som graver. Han kom således til å inneha hele fire kommunale stillinger, nemlig som lærer på den faste skolen ved Tveten, klokker, kommunekasserer og altså som graver. Dette illustrerer tydelig hvor små og enkle forholdene tross alt ennå var.
Selv om nok alle i bygda kjente hverandre eller visste om hverandre, var det ikke gjennomført noe fullstendig folkestyre ennå. Svært få hadde stemmerett. I 1865 gjaldt det bare 4,8% av hele bygdefolket, og av dem igjen tok bare noen få del i politikken. Interessen for stortingsvalgene var liten. Mellom 1850 og 1865 lå valgdeltakelsen av de stemmeberettigede på mellom 44,6% og 23,8%. Det største antallet velgere som noen gang i denne tida møtte fram for å stemme, var ikke høyere enn 54 personer, mens minstetallet var 29 personer. Valgdeltakelsen var langt mindre enn før 1844 da både Brevik, Slemdal og Eidanger hadde valgt sammen. Årsaken til dette må ha vært at både Breviks- og Eidanger-folk da hadde møtt mannjevnt fram for å hindre at nabokommunen sikret seg alle valgmennene. På grunn av den lange avstanden til Eidanger kirke, der valgene foregikk, hadde ikke Slemdals- folk de samme mulighetene. I det siste valget som var felles for både Eidanger og Slemdal, i 1847, var valgdeltakelsen omtrent som ved de etterfølgende stortingsvalgene da disse to bygdene valgte hver for seg, i alt 42,2%. Ingen fra Slemdal nådde opp til å bli mer enn valgmannssuppleant.
Tallene for deltakelsen ved kommunevalgene kjennes ikke, men frammøtet var sikkert enda lavere enn ved stortingsvalgene. Herredsstyret var nesten selvsupplerende. Både de som valgte herredsstyre, og de som satt der, var menn som hadde overskudd til og interesse for å ta seg av bygdestyret. De var større bønder, gjerne med mye skog, og ofte drev de også skipsrederi, skipsbygging, sagbruk, eller de utførte is. Menn som eide store eiendommer, og som opererte som arbeidsgivere for mange, fant det naturlig også å ha ledelsen av bygdestyret, og dette var en oppfatning som nok resten av bygdefolket på denne tida delte. Studerer vi lista over medlemmene av herredsstyret, ser vi at det hele tida var folk fra visse gårder som gikk igjen. Etternavn som Hvalen, Langangen, Grava, Siljan, Bassebo, Nordal, Solli, Skavrager, Kvestad, Lerstang, Slevolden, Ramberg, Stridsklev, Røra, Hegna, Buer, Haugholdt, Nøklegård, Saltboden og Tveten var vanlige. Ikke bare var mange av disse folkene blant de mest velstående i bygda, men de var ofte i tildels nær slekt med hverandre. Sønn fulgte ofte etter far som medlem av herredsstyret, og brødre kunne sitte der samtidig eller etter hverandre. Av Eidangers tolv ordførere mellom 1837 og 1913 fantes for eksempel to hvis fedre hadde vært ordførere før dem, to brødre, en hvis far tidligere hadde sittet i formannskapet, og en hvis bror hadde vært viseordfører.
Med denne sammensetningen av herredsstyret er det intet under at noen egentlige politiske skillelinjer fantes det lenge ikke der. I nesten alle de sakene som forelå, hadde bøndene i kommunestyret felles interesser og reagerte på samme måten. Det aller meste ble avgjort enstemmig.
I slutten av 1860-årene ble den første egentlige politiske foreningen dannet. Det var Bondevennforeningen som i Eidanger ble stiftet i 1868. Foreningen var en avlegger av og sluttet seg til den bevegelsen Søren Jaabæk tre år i forveien hadde satt i gang. Programmet var først og fremst sparsommelighet i statshusholdningen og nedskjæring av embedsmennenes inntekter. Det gjaldt å gjøre de offentlige utlegg og skatter så små som råd var. Bevegelsen holdt dessuten på at bankene måtte holde lav lånerente.
Også i Eidanger må alt dette ha vært populære mål. Riktignok hadde bygda ennå til dels ganske god fortjeneste på trelast og skipsfart, men skattene steg, og mange hadde pådratt seg gjeld for å kunne delta i de nye næringene eller utbedre gården, og dette måtte de slite med å betale renter og avdrag av.
Misnøyen som ulmet på grunn av alt dette, førte til at Bondevennforeningen straks fikk stor tilslutning. I 1868 må den ha hatt minst 60 medlemmer, og to år senere hadde medlemstallet steget til 79. En ganske stor del av bøndene må ha meldt seg inn i foreningen, deriblant også endel småbrukere.
Ledelsen av foreningen bestod likevel hele tida, med unntak av et par lærere, av mer velstående bønder, menn som også eide skipsparter og utførte is. Noen sosial motsetning var det således ikke mellom ledelsen av Bondevennforeningen og medlemmene av herredsstyret, om enn i noen grad en generasjonsforskjell. Bondevennslederne var gjerne yngre og mer aktivt innstilt enn de gamle herredsstyremedlemmene. Flere av dem, som den første formannen Jacob O. Grava og videre H. J. Hvalen, Peder P. Røra, Peder Lillegaarden, Ole J. Ramberg, Halvor A. Hegna, Ole Chr. Leerstang, Andreas A. Holthe og lærer Andreas Gunnuldsen skulle komme til å spille en stor rolle i kommunestyret. De tre førstnevnte oppnådde å bli ordførere. Den første organisasjonen de fleste av disse opptrådte aktivt i, var Bondevennforeningen.
Særlig ved stortingsvalgene viste Bondevennforeningen stor aktivitet. I samsvar med Jaabæks program agiterte foreningen for at bare valgmenn som ikke ville stemme på embedsmenn, skulle kåres. Dette førte til at ved stortingsvalget i 1868 var det større oppslutning i Eidanger enn på lenge, i alt 53,2% av de stemmeberettigede tok da del i valget. De gamle valgmennene for bygda ble kastet, blant dem Amund Tveten, som hadde representert Eidanger i valgmannsmøtene helt siden 1850. Nå ble han av Bondevennforeningen regnet for å være altfor gammel og forsiktig. Det gjorde heller ikke saken bedre at Amund Tveten hadde utstrakt omgang med embedsmenn og andre «kondisjonerte», blant dem også amtmann Aall som Søren Jaabæk først av alt hadde rådd velgerne i Bratsberg amt til å bli kvitt som stortingsmann. I 1868 lyktes likevel dette ikke. Den eneste i valgmannsforsamlingen som stemte mot ham, var Peder Røra som var blitt valgt i Amund Tvetens sted, mens den andre valgmannen fra Eidanger, Nils Slevolden, sammen med de øvrige fra amtet gikk inn for Aall. Ved neste stortingsvalg i 1870 gjentok følgelig Bondevennforeningen sin agitasjon. Valgdeltakelsen steg denne gangen enda mer, slik at den kom opp i 58,7%, og bare solide bondevenner ble valgt. Sammen med Peder Røra kom Ole Isaksen Ramberg på valgmannstinget. Der var denne gangen bondevennene i overvekt, ikke minst fordi en amtsbondevennforening, som også Eidanger-foreningen hadde sluttet seg til, var blitt dannet en tid i forveien, og gjennom den var agitasjonen foran stortingsvalget blitt ledet. Amtmann Aall trakk seg som stortingskandidat. Valgmannsforsamlingen valgte i stedet i det store og hele radikale stortingsmenn som ikke stod Søren Jaabæk fjernt. Slik ble det også ved de etterfølgende stortingsvalg.
Det var ikke bare som valgagitasjonsforening at Bondevennforeningen i Eidanger arbeidet. Flere ganger holdt foreningen omfattende politiske diskusjonsmøter med utgangspunkt i forslag sendt fra bondevennenes «overbestyrelse» i Mandal. Disse forslagene ble behandlet med all mulig grundighet. Et utvalg ble på forhånd nedsatt for å gi en innstilling om dem. Dette var en framgangsmåte som Søren Jaabæk selv roste i høye toner i sitt blad «Folketidende», og han anbefalte andre foreninger å bruke samme framgangsmåte.
Bondevennforeningen prøvde også flere ganger å påvirke kommunestyret og satte fram forslag for det. Delvis tok disse forslagene sikte på å forenkle den kommunale administrasjonen slik at utgiftene kunne gå ned. Blant annet foreslo Bondevennforeningen at en eneste mann skulle besørge all ringing ved begravelser, være graver, tre orgelet og være kirketjener. Foreningen mente også at almuebiblioteket kunne nedlegges. Den hevdet dessuten at det måtte treffes mer effektive tiltak mot all brennevinsutskjenkingen.
Av disse forslagene ble det ikke noen større resultater. I en del andre saker fikk etter hvert Bondevennforeningen herredsstvret med seg. Dette var ganske naturlig, fordi foreningen ved hvert eneste nyvalg sørget for å sette sine egne menn i kommunestyret. Omkring 1871 må sannsynligvis over halvparten av herredsstyre-representantene ha vært bondevenner, deriblant ordføreren, H. J. Hvalen (sønn av den første ordføreren i bygda).
I prinsipielle spørsmål, som rentesaken, kom herredsstyret tydelig på linje med bondevennene. Etter forespørsel fra amtsbondevennforeningen uttalte flertallet at renten på pantegjeld i fast eiendom burde nedsettes til 4%, og diskontoen på uprioriterte papir burde være 5%. Et mindretall, bestående av de aller ivrigste bondevennene, ville også ha den ned i 4%. Bondevennforeningen greide også noen år å få herredsstyret til å sette ned skole- og kommuneskatten. Skoleskatten lyktes det å få ned i 283 spd. i 1872, mens den i 1868 hadde vært oppe i 755 spd. Kommuneskatten ble i 1872 satt ned til 106 spd. I 1868 hadde den vært oppe i 425 spd.
På mange måter var bondevennene rundt om i landet demokratisk innstilt. Søren Jaabæk selv var tilhenger av en betydelig utvidelse av stemmeretten for menn, og kunne til og med tenke seg den innført for kvinner. Hvordan bondevennene i Eidanger stilte seg til akkurat dette spørsmålet, er usikkert, men på bakgrunn av hendinger senere i slutten av århundret må vi anta at de ledende mennene innen bevegelsen ikke gikk så langt som Jaabæk i stemmerettssaken. De kunne likevel tenke seg andre reformer, blant annet å utvide og styrke kommunestyret, slik at de forskjellige delene av bygda ble bedre representert, og embetsmennene fikk enda mindre å si. Formannen for Bondevennforeningen, Peder Røra, la i 1871 fram forslag om at herredsstyret skulle bestå av flere representanter og formenn enn det hittil hadde gjort. Forslaget fikk enstemmig tilslutning fra kommunestyret, som fant at alle grunner talte for det. Eidanger hadde «udstragte locale Forhold i Henhold til Herredsbestyrelsens Medlemmer». Saken gikk endelig igjennom året etter da amtmannen ga sitt samtykke. Herredsstyret kom da til å bestå av 16 representanter og 4 formenn.
Også i kirkelige spørsmål viste bondevennenes relativt demokratiske innstilling seg. H. J. Hvalen satte fram et forslag om at de faste stolene i kirken skulle oppheves, og dette ble enstemmig tiltrådt av bondevennene i Breviksbygda, men av en eller annen grunn ikke behandlet av herredsstyret. Det ble derimot et annet som Jacob O. Grava kom med, og som gikk ut på omtrent det samme. Både han og andre «jaabækianere» hevdet at det virket hemmende på kirkesøkningen at en så foreldet ordning som faste kirkestoler fortsatt ble beholdt. Grava formulerte det slik: «Frihed og Lighed bør finde Sted i Herrens Huus, vi ere alle Brødre og Søstre fremst, der afholder os fra hinanden. Lærerens (prestens) Familie bør ikke afsondre sig fra Menigheden, eller ikke den Rige fra den Fattige, naar først det skede at ingen Kasteinddeling fandt Sted, først da kunde Kirken blive det den skulde være, et sant Gudshus».
Disse argumentene gjorde inntrykk. Herredsstyret vedtok med seks mot to stemmer å sløyfe de faste stolstedene. Det hjalp lite at Ole Nielsens etterfølger som sogneprest i Eidanger, Mülertz, protesterte voldsomt mot forslaget som han fant «ubeføiet, utilraadlig og nærgaaende mod enkelte af de stadigt Kirkesøgende Familier i Menigheden». Foruten bondevennenes agitasjon kan det vel også ha virket at med all gårddelingen som hadde funnet sted i bygda, kan det nok ha vært mange bondefamilier som ikke fikk skikkelig plass på de kirkebenkene som var reservert for dem. Opprinnelig hadde de vel bare vært beregnet for en eller to husstander fra hver gård. For arbeidere, husmenn og tjenestefolk hadde i hvert fall herredsstyrets vedtak ingen umiddelbar praktisk virkning. De fortsatte lenge å klumpe seg sammen på galleriet som før, mens bøndene satt nede i koret. Det fortelles at det vakte alminnelig oppsikt da Mülertz, som den første, lot sine tjenestefolk sitte i prestestolen. Muligens hadde han da gitt opp sin motstand mot frigivelsen av kirkebenkene. Ellers var Mülertz som embetsmann ganske naturlig lite begeistret for bondevennene. I sitt vita, som han skrev i kallsboka da han tok avskjed, klaget han over all den «Jaabækianisme» som dessverre hadde hersket i hans embetstid.
Omkring 1874-75 tok Bondevennforeningen i Eidanger til å gå i oppløsning. Programmet hadde ikke lenger den samme slagkraften. De gode tidene i begynnelsen av 1870-årene gjorde sparesaken mindre aktuell. Dette ga seg også utslag i skattene som atter tok til å stige. Delvis ble dette forårsaket av prisstigningen, delvis av at kommunen tok til å reise flere faste skoler. Dessuten ble det nå endelig gitt større bevilgninger til bygging av veier. På grunn av alt dette steg skoleskatten i 1877 til 1000 spd. (4000 kr.), mens kommuneskatten lå på cirka 850 spd. (3401 kr.).
Den politiske striden ble mer og mer konsentrert om prinsipielle konstitusjonelle spørsmål som bare lite hadde med kommunepolitikk å gjøre. Kampen stod om hvem det var som skulle ha den avgjørende innflytelsen over statsstyret - stortinget eller regjeringen, skulle kongen ha grunnlovsveto eller ikke?
Under denne striden som for en tid skjøv mer lokale spørsmål i bakgrunnen, holdt ikke den gamle Bondevennforeningen sammen lenger. Flertallet i den ble senere å finne i Venstre, men et mindretall, bestående av menn som A. Gunnuldsen (han var blitt lensmann i 1873) og A. Holthe, gikk i konservativ retning, og sluttet seg til Høyre.
Omtrent samtidig med at Bondevennforeningen gikk i oppløsning, sank også valgdeltakelsen ved stortingsvalgene. Mellom 1873 og 1879 lå den på mellom 31,5 og 42,4% av de stemmeberettigede.
Først i 1880-årene steg den politiske interessen igjen. De fleste i bygda som da deltok på begge sider i den politiske kampen, hadde fått sin grunnleggende politiske trening gjennom den virksomheten Bondevennforeningen hadde drevet cirka 10 år i forveien.
| Utdrag (s. 113-127) fra: Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1968. |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |