Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Nye driftsformer i jordbruket

av Harald Hals

Omleggingen av jordbruket i Eidanger i mer moderne retning var i meget stor grad avhengig av fortjenesten på skogen. Vi har alt tidligere sett at oppgangen i trelastkonjunkturene fra slutten av 1830-årene og i 1840-årene ga bøndene kapital til også å investere mer i selve jordbruket, og dette var en utvikling som skulle fortsette i stort sett stadig økende tempo. Mange gårdbrukere i bygda betraktet riktignok det egentlige jordbruket som litt av en binæring nettopp fordi de hadde hovedinntekten sin fra skogen. Etter hvert innså de likevel at det kunne gjøres til atskillig mer enn bare dette. Landbruksprodukter kunne med forholdsvis god fortjeneste selges til byene, som på grunn av den stadig voksende befolkningen måtte ha økende tilførsler av kjøtt, melk, grønnsaker og poteter. Skulle slikt salg kunne skje, måtte avkastningen av jorda i Eidanger bli større, og det krevdes mer moderne landbruksmetoder.

En organisasjon som hjalp bøndene til å innse dette, og som i det hele tatt var med på å fremme omleggingen av landbruket i mer moderne retning, var Bratsberg Landboforening. Særlig i 1850-årene satte foreningen i gang en aktiv opplysningsvirksomhet. I 1853 holdt den blant annet en stor kvegutstilling på Brekke ved Skien. Det var visstnok det første fesjået i hele landet og ble etterfulgt av mange flere. Foreningen opprettet også landbruksskole. Mellom 1846 og 1850 lå den for det meste på Mæla ved Skien. Deretter innstilte den noen år før den atter i 1856 tok opp virksomheten. Amtmann Aall ble da formann i skolens overstyre, hvor blant andre også Amund Tveten kom med som representant for Eidanger. Han var i det hele tatt en foregangsmann for jordbruket i bygda.

Det var i første omgangen storbøndene som tok til å interessere seg for jordbruket sitt. De hadde også mest penger å skyte inn i det. Vanlige bønder tok for alvor til å legge om gårdsdriften sin først under høykonjunkturen i begynnelsen av 1870-årene, da også de fikk økonomisk overskudd til å forsøke moderniseringer.

Skillet mellom gammelt og nytt jordbruk så en tydelig når det gjaldt selve gårdens utseende. Særlig skjedde det en radikal forandring når det gjaldt uthusene. Det ble slutt med skikken å spre en rekke mindre bygninger utover tunet. Alt skulle nå såvidt mulig samles under samme tak. Stallen og fjøset ble etter hvert oppført av murstein, og innredningen ble mer hensiktsmessig med rommelige båser, fôrganger og krybber. Dessuten ble belysningen bedre. Låven ble nå helst oppført av bindingsverk med bordkledning, og det ble slutt med å tømre den opp av laftetømmer. En stor forbedring var det da folk, særlig i 1870-80-årene, også tok til å grave ut gjødselkjellere, eller i det minste å reise tak over gjødselhaugene. Gjødsla kunne dermed fullt ut nyttiggjøres og ikke som før ligge ubeskyttet for sol og regn.

Bedre anvendelse av gjødsla var ikke det eneste framskrittet som skjedde i jordbruket. Stadig mer hensiktsmessige redskaper, som bedre plogtyper, spader og greiper av jern, ble også tatt i bruk. Den gamle treskingen med sliul ble det i løpet av 1860-70-årene nesten overalt slutt med. I stedet tok folk til å bruke treskemaskiner. Enkelte steder ble de drevet med vannkraft, men det alminnelige var likevel at en brukte hestekraft. Små bruk kunne også bruke håndtreskemaskiner.

Fra annen halvdel av 1870-årene tok også enkelte gårdbrukere på større gårder til å anvende slåmaskiner og hesteriver. Men det tok lang tid før denne redskapen trengte gjennom i bygda. Skal en stole på statistikken, fantes i 1875 i hele Eidanger bare tre slåmaskiner, mens tallet i 1885 hadde økt til femten. Grunnen til at slik redskap slo langsommere igjennom her enn på flatbygdene lengre nord, kan vel også være det bakkete lendet. Folk mente naturforholdene var slik at nye landbruksmaskiner ikke ville lønne seg.

De tallene jordbruksstatistikken angir for tiårene fra 1845 til 1875, er sannsynligvis fremdeles meget usikre fordi bøndene nok fortsatt var redde for å få mer skatt dersom de oppga hvor mye de i virkeligheten hadde økt husdyrbestanden eller utsæden. Ofte visste nok heller ikke gårdbrukerne selv nøyaktig hvor mye de egentlig sådde ut av forskjellige sædslag.

Nedenstående tabell over utsædsmengden i Eidanger for årene 1845-75 kan derfor ikke tas altfor bokstavelig, men en kan nok anse det for sannsynlig at utviklingstendensen i korndyrkingen blir gjengitt noenlunde riktig.

Selv om nøyaktigheten av disse tallene kan være noe skiftende fra år til annet, viser de tydelig at noen stor økning skjedde det ikke i utsædsmengden. Skal en gå ut fra disse tallene, ble det bare sådd 20% mer korn i 1875 enn i 1845, mens folkemengden i løpet av det samme tidsrommet økte med 50%. Utsæden av korn var med andre ord altså mindre i 1875 sett i forhold til folketallet enn tredve år tidligere.

Innenfor den samlede utsædsmengden skjedde det en viss forskyvning. De «edlere» kornslagene bygg, rug og særlig hvete gikk atskillig sterkere fram enn havre. Skal en tro oppgavene, ble det således i 1845 sådd fem ganger så mye havre som annet korn, mens det i 1875 derimot ikke ble sådd mer enn omtrent tre ganger så mye. Lindyrkingen forsvant så å si helt. Tøy gjort av denne planten kom mer og mer ut av bruk og ble erstattet med bomullstøyer. Utsæden av blandkorn og erter var også konstant. Alt i 1845 ble det forøvrig sådd meget lite av disse slagene.

Samtidig med oppgavene over utsæden ble det også gitt opplysninger om hvor mange foll kornet og potetene ga i gjennomsnitt. Disse tallene er enda mer upålitelige enn oppgavene over utsæden, for de bygger bare på rene anslag, til å begynne med av soknepresten eller lensmannen, senere av forskjellige folk i de enkelte skolekretsene - gjerne lærerne. Etter slike opplysninger skulle havren i 1845 gi 4 foll, i 1875 7,3 foll. For bygg var tallene 6 og 10,4, for hvete 8 og 9,4 og for rug 8-10 og 15,3 foll. Legger en disse tallene til grunn og beregner den samlede kornavlingen etter dem, finner en at mens utsæden mellom 1845 og 1875 bare økte med 20%, steg avlingen med hele 126%. I virkeligheten må nok økningen av kornavlingen ha vært langt mindre enn disse tallene tyder på, men det er ingen grunn til å tvile på at tendensen er riktig. Bedre anvendelse av gjødsla og skikkelig drenering av åkrene har nok fått avlingene til å øke meget sterkt, slik at det også i forhold til folketallet ble avlet en god del mer korn i 1875 enn tredve år tidligere. Til dette kom også at vekselbruk mellom åker og eng ble mer alminnelig enn før, selv om det langt fra ennå slo igjennom over hele bygda.

I potetavlingen var det i løpet av samme tidsrommet ikke samme veksten i produktiviteten som tilfellet var med kornet. I 1845 ble det oppgitt at potetene ga 6 foll og i 1875 7,1 foll. Samlet avling i dette tidsrommet økte etter disse oppgavene bare med 45,7%. I seg selv var dette likevel et respektabelt tall, og poteten forble klart den viktigste matplanten i bygda. Kornavlen tok nå igjen til å hale innpå. Den virkelig store framgangen i potetdyrkingen var alt fullført i første halvdel av 1800-tallet. Noen radikal forandring var det nå ikke lenger tale om. Fremdeles klarte potetavlingene seg for bygdas eget behov, mens korn til tross for den sterke veksten i avlingen stundom fortsatt måtte importeres.

Når det gjaldt hagedyrkingen, fortsatte framgangen fra slutten av 1830-årene. Særlig på Eidangerhalvøya der jordbunnen var meget skikket til det, ble det etter hvert anlagt flere større frukthager som ga eierne et ganske betydelig utbytte. Særlig trivdes morell- og kirsebærtrær godt, og de ble plantet i mengdevis. Eple-, pære- og plommetrær var det heller ikke få av, og veldrevne grønnsakhager manglet ikke. Henimot 1870 begynte hageeiere til og med å selge blomster til folk i byene rundt om.

Også i husdyrbruket skjedde det etter hvert visse endringer. Heller ikke de opplysningene vi har om husdyrmengden, er helt pålitelige. Men også her er det grunn til å tro at hovedtendensen er riktig.

Ifølge de offisielle oppgavene fordelte husdyrmengden i Eidanger seg mellom 1845 og 1875 som nedenstående tabell viser:

Som det vil sees, økte hesteantallet en del fra 1845 til 1875. Dette hadde sammenheng med ekspansjonen i skogsdriften. Særlig om vinteren trengtes mange hester til framdriften av tømmeret. Også svinemengden økte kraftig - nesten til det dobbelte. Både arbeidsfolk og husmenn tok etter hvert til å holde gris. Den ble gjerne kjøpt som unge om våren og slaktet før jul. Sauetallet gikk derimot betraktelig ned. Årsaken var nok den samme som også gjorde at lindyrkingen tok slutt. Folk gikk over til å kjøpe ferdige bomullstøyer som de kunne få for en billig penge, og dei ble derfor slutt på kardingen og spinningen av egen ull.

I det hele tatt ble gårdsbruket i stadig større grad preget av produksjon for salg, mindre av allsidig selvberging. Dette er det også som forklarer den store framgangen som skjedde i storkvegdriften. Med den kraftige folkeøkningen i byene rundt om, særlig i Porsgrunn og Skien, kom melk og kjøtt ganske høyt i pris. En god del ble dessuten avsatt til sjøfolk og arbeidere i selve Eidanger som ikke selv hadde kuer. Alt dette forårsaket økning i storkvegbestanden. Langt viktigere var det likevel at kuene ble bedre stelt. Sultefôring opphørte så å si helt, og var omkring 1870-1880 nesten ukjent. Også den tidlige vårbeitingen som i høy grad skadet markene, ble innskrenket ganske kraftig etter hvert. I stedet fikk kuene delvis kraftfôr, delvis grønnfôr. Å slippe dem på beite på setrene om sommeren var fremdeles ganske vanlig. Fôringen ble også bedre der folk brukte vekselbruk med kunstig eng og dermed tok større høyavlinger. Hvor mye grasfro som ble sådd årlig på kunstig eng, er ikke oppgitt.

Bedre fôring av kuene må ha ført til større melkeproduksjon. Noen talloppgaver for dette foreligger ikke før i 1875. Ifølge statistikken skal da gjennomsnittsutbyttet for hele Bamble fogderi ha vært 1618 potter (1561,53 l) pr. ku.

Noe helt nytt som også fremmet et godt krøtterstell, var opprettelsen av de første meieriene. I begynnelsen var det bare bønder fra traktene aller nærmest Porsgrunn som var med på dette. En del gårdbrukere i ytre del av Gjerpen, ytre del av Solum og de delene av Eidanger som lå nærmest Porsgrunn, vesentlig Myrene, Bjørntvedt og Herøya, opprettet et meieri i 1871. Navnet på det ble Porsgrunds Meieri, og det ble dannet som et interessentselskap med ansvar i forhold til den leverte melken.

Selskapet kjøpte den såkalte Lagmannsgården som støtte mot Fergegaten i Porsgrunn. De rommelige kjellerne der ble benyttet til melke- og ostelagre, mens første etasje var melkebutikk. Ysteriet var i et stort tilstøtende kjøkken med en svær bryggepanne i. Ved siden av det var kjernerommet med kjernen som den første tida ble drevet med hestevandring.

Innmålingen av melken den første tida skjedde med såkalte melkepinner. Til hvert melkespann hørte en melkepinne av bjørk. Den var så lang at håndtaket stod godt over kanten av spannet. Melkepinnen hadde det nummeret som leverandøren av melken hadde i meieriet. På den ble påført en skåre for høyden av hver liter og en halv skåre for hver halvliter. Meiersken som tok imot melken, tok melkepinnen som hørte til spannet, og brukte den til å måle med. Når hun trakk melkepinnen opp av spannet, kunne hun se hvor høyt melken stod og derav slutte seg til hvor mange liter leverandøren hadde levert. Resultatet ble så ført inn på melkelista.

Helt god var likevel ikke denne målemetoden. Melkespannene var gjerne av blikk med fire fem jernbånd rundt til vern mot buler. I slike spann ble det etter hvert stadig flere buler, og melken steg da høyere, slik at en til slutt kunne lese av flere liter feil på melkestaven. Først langt senere ble dette rettet på da en fikk mål med glass i ene siden.

Til tross for forholdsvis primitive tekniske hjelpemidler hadde Porsgrunds Meieri snart en ganske stor produksjon. I 1880 hadde det tretten utsalgssteder. Det mottok nesten en halv million liter melk, kjernet 6728 kg smør og ystet 3780 kg ost. Alt dette viste seg imidlertid å være for mye i forhold til behovet, og økonomisk stod meieriet derfor lenge på utrygge føtter.

De dårlige konjunkturene i slutten av 1870-årene og 1880-årene var sikkert også medvirkende til at meieriet lenge arbeidet tungt. Det er alt nevnt at da den økonomiske krisen kom, stod bøndene midt oppe i en omfattende omlegging av gårdsdriften fra gamle til nye driftsformer. Vi har sett litt av resultatene. Både hustyper og åkerredskap ble endret, utsæden kastet etter hvert mer av seg, og krøtterstellet ble mer rasjonelt drevet. Det gamle selvbergingshusholdet forsvant mer og mer, og gården tok i stedet til å produsere for salg. Alt dette var en utvikling som ikke lot seg stanse. Men det skulle være grunn til å tro at den økonomiske krisen for noen tid hemmet den. Kreditt til nye tiltak i jordbruket ble det nå meget vanskeligere å få enn før. At enkelte gårdbrukere derfor så seg nødt til å oppgi planlagte forbedringer i jordbruket en tid, kan vi helt sikkert gå ut fra. Likevel er det ikke så helt visst at krisen rammet jordbruksnæringen like sterkt som de andre næringene i bygda. Når alt kom til alt, lot ikke omleggingen av gårdsdriften seg stanse i noen nevneverdig grad. En kyndig mann som lærer I. C. Johnsen, som i 1885 skrev en beretning om Eidanger til bruk for amtmannen, mente tvertom at krisen hadde vært til gagn for jordbruket. Han hevdet at fordi andre næringer ikke lenger ga noe synderlig utbytte, måtte bøndene i stedet ta seg mer av selve gårdsdriften enn tidligere for i det hele tatt å få noe igjen for sitt strev. Dette hadde etter johnsens mening ført til en gledelig framgang i jordbruket, skjønt det ennå stod mye igjen før alt var fullkomment.

Kilder:
1. A. Sollid: Telemark Landbruksselskap 1777-1877, s. 142-43, s. 149-50.
2. I. C. Johnsen: Eidanger, kap. IX.
3. Festskrift Eidanger, s. 188, 195, 197.
4. Tønnessen: Porsgrunn bd. 2, s. 359.
5. (R.A.) Folketellingene 1845, 1855, 1865 (opplysninger om utsæd, foll og husdyrmengde).
6. Adresse-Tidende for Brevik etc. 2/3-1866 (utsæd og husdyrmengde Eidanger 1865).
7. N.O.S. Ældre Række C. nr. 15 (utsæd, husdyrmengde, melkeutbytte, foll 1875).