Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964
Dette kapitlet bygger for en stor del på tradisjonsstoff, minner og muntlige fortellinger som først er nedtegnet i våre dager. Vanligvis er ikke slikt kildestoff av det mest pålitelige når en vil ha hendelser sikkert fastslått med hensyn til tid og sted. Når det gjelder gamle arbeidsformer, skikk og tro, kan det likevel gi oss mange verdifulle opplysninger. Slikt finnes dessuten sjelden i skriftlige kilder, men må i alle fall nedtegnes på grunnlag av muntlige overleveringer. Det som folk husker best, er nettopp ofte hvordan de hadde det som unge, hvordan arbeidet på gården eller andre steder foregikk, og hvordan det daglige livet artet seg. De som har gitt opplysninger til dette kapitlet, er for det meste født mellom 1865 og 1900. Utviklingen på landsbygda foregikk langsomt, og mye av det de har fortalt om, kan nok ha gyldighet langt bakover i tida. En del gamle arbeidsformer og gammel tro og skikk var nok i hevd helt til storindustrien for alvor kom til Eidanger i 1920-årene, men det meste var da på sterk retur. Nye metoder hadde satt inn i hele gårdsdriften lenge før de veldige anleggene i Dalen og på Herøya vokste fram. Det er om tida umiddelbart før den store omleggingen av jordbruket at de muntlige kildene gir oss best beskjed.
Bønder ble bare de regnet for som hadde jorda og skogen som hovednæringsvei. En skulle minst ha én hest og to kuer. Småbrukere tok gjerne annet arbeid ved siden av. For dem var gårdsbruket gjerne en lønnsom binæring og en sikkerhet i alderdommen. Det kunne være stor forskjell på bøndene innbyrdes. De virkelig store gårdbrukerne var sjelden personlig med på gårdsarbeidet, men syslet med andre ting som skoghandel, skipsbygging og redervirksomhet. Administrasjonen av kommunen tok også mye av slike folks tid. Disse storbøndene ble i dagligtalen ofte kalt «kakser». De kunne stundom eie flere enn ett gårdsbruk i bygda, særlig da for å få herredømmet over mer skog. Slike «underbruk» som stundom lå langt fra hverandre, ble oftest forpaktet bort, gjerne til sønn av eieren. Drev han selv begge brukene, nøyde han seg gjerne med å høste høy på det ene, og det ble kjørt hjem om vinteren. Om våren slapp de ofte buskapen ut på «underbruket» for å beite. Den verste vårknipa ble på den måten noe avhjulpet.
En gård som hadde vært flere slektledd i samme familien, ble regnet for en «slektsgård». Minst to, tre slektledd måtte gå før folk brukte denne benevnelsen på noen gård. Kjøpte en mann en gård som ikke tidligere hadde vært i slektas eie, ble hverken kjøperen eller barna hans regnet for slektseiere av den. De hørte fremdeles til folket som satt på den gården de opprinnelig var kommet fra. En behøvde ikke nødvendigvis å være selveier for å regne den gården en satt på for slektsgård. Mange leilendinger, særlig slike som forpaktet kirke- og prestegods, regnet den gården de satt på for slektsgård fordi familien deres hadde bygslet den i mange generasjoner. Det fulgte sosial anseelse med å drive en slektsgård. Overtok nye eiere garden, kunne det for dem være vanskeligere å bli godtatt. Det er alt nevnt at de som kjøpte tvangsauksjonsgods etter krisen i slutten av 1870-årene og begynnelsen av 1880-årene, lenge ble sittende nokså isolerte. De ble sett på «som gauk i reiret». Med alle midler prøvde folk å holde på slektsgården. Det ble sett på som en stor ulykke og skam å måtte gå fra den. Kom en gård derimot først på handel, skiftet den ofte eiere. De nye kjøperne var ikke bundet til den med sterke bånd, for den var ikke noen slektsgård for dem.
Den som skulle overta gården, ble kalt «odelsgutt» eller «odelsjente». Normalt var det eldste sønnen som var odelsgutt, men drog han av en eller annen grunn hjemmefra, hendte det at han overdrog odelsretten til en yngre bror eller i unntakstilfelle til en søster. Det noimale var likevel at eldstegutten som egentlig skulle ha gården, gikk hjemme sammen med faren og tok del i alt vanlig arbeid. Han ledet ofte tjenestefolkene og hadde sitt å si. «Alle visste hvem han var, og på et vis var han meir verdt og kunne syne meir vilje enn andre».
Noen faste regler for overdragelse av gården fra far til sønn fantes ikke. Det var helst når faren, eller foreldrene, kjente seg for gamle til å greie gården lenger, at de ga den fra seg til odelsgutten, men det kunne hende han måtte vente til i hvert fall faren var død. At ingen vedtekter for overdragelse fantes, kunne by på problem. Odelsgutten kunne bli utgammel før han endelig slapp til. I et tilfelle skal odelsgutten på gården ha avgått ved døden over 70 år gammel uten å ha overtatt den.
Giftet odelsgutten seg, fikk han og kona ett rom eller to for seg selv, men arbeidet og spiste sammen med resten av familien. Stillingen ble i det store og hele som for giftermålet. Svigerdattera gikk med i det daglige arbeidet som vanlig familiemedlem.
Noen særlige forandringer i det ytre skjedde heller ikke i de tilfellene da odelsgutten overtok gården mens foreldrene ennå levde. Faren vek ikke sete ved bordet for sønnen, men beholdt plassen sin også etter at han var blitt føderådsmann, og det daglige livet fortsatte som ellers.
Når bonden overlot gården til sønnen eller en annen slektning, sørget han imidlertid for å trygge sine kår for resten av levetida både for seg selv og kona. Dette ble kalt å ta «follaug» eller «føderåd», og den som tok føderåd, het «kårmann».
Skriftlig føderådskontrakt ble sjelden satt opp. Når det hendte, kunne det for eksempel være foreldrene som ikke syntes om den kona sønnen hadde giftet seg med, og som da sikret seg mot mulige overgrep ved å sette opp en spesifisert liste over alle de ytelsene de hadde krav på etter at de hadde overdratt gården. For bygselfolk på kirke- og prestegods later det til å ha vært mer alminnelig å sette opp «follaugsbrev» enn på andre gårder. Det var vel gjerne presten som ville sikre seg at overdragelsen av bruksretten til de gårdene som han hadde ansvaret for, skulle foregå i sømmelige former. Han satte også opp dokumentene.
Enten føderådet var muntlig eller skriftlig, gikk det alltid ut på å sikre føderådsfolkene en trygg alderdom med nok mat, brensel, lys, pleie under sykdom og en pen begravelse. Vi finner i eldre føderådsbrev før 1860 stundom nevnt at kårfolkene hadde rett til utbyttet av en ku som de skulle få fritt fôr til. Videre skulle de også få et visst antall tønner korn og poteter, erter, gryn og en viss mengde kjøtt. Fri hest til kirken og ellers når de hadde bruk for det skulle også kårfolkene ha. Derimot fikk de så å si aldri eget hus. I de fleste tilfellene levde gamle og unge sammen som én familie. Det var ikke ofte at kårfolkene holdt seg helt for seg selv, adskilt fra husstanden ellers.
I eldre tid var det vanlig at gården hadde flere uthus spredt omkring på tunet. Det skulle gjerne være både særskilt stall, fjøs og sauehus, foruten lade for høyet og stolpebu for maten. Badstu eller kjone for tørking av lin fantes også enkelte steder.
Derimot var det ikke ofte en fant mer enn ett våningshus. Ikke sjelden ble det bygd i to etasjer. Underetasjen kunne da bli nyttet til ved- og redskapsbu, mens folkene bodde ovenpå. Var våningshuset på én etasje, lå gjerne ved- og redskapsbua vegg i vegg, bare adskilt med en gang. På en vanlig gård hadde ikke våningshuset mer enn to-tre rom, gjerne stue, kammers og kjøkken, men på større gårder kunne det hele være langt mer imponerende Der kunne de ha flere svære stuer etter hverandre.
Bohavet var enkelt. Bare de mer velstående hadde speil i stua, gjerne da med et klaffebord foran. Ellers hadde de fleste noen stoler, en dragkiste, stundom også en hjørneskjenk av bjørk i stua. Senga for husbondsfolket stod også som oftest her. Den hadde fire høye stolper og et omheng som omsluttet den helt. Det bestod omkring midten av 1800-tallet av glansfullt møbelstoff i de mest strålende mønstre og farger. I kammerset stod også en seng, og i dette værelset kunne det ellers være en veggklokke, et par trebenker og noen mer hverdagslige stoler samt et bord. Vogga for den nyfødte stod også gjerne her. Vinduene i hele huset var smårutete og hadde ikke gardiner. Det var heller ikke vanlig å sette blomster i dem. Til oppvarming ble brukt jernovner. Komfyr fantes ikke før ut i 1860-70-årene. Maten ble kokt på skorstein med «pall» i kjøkkenet. Kokekara ble her plassert på brannjern. Et viktig møbel i kjøkkenet ellers var en kort benkestubb til å sette vassbøttene på. Populært ble den kalt for «sladresnipa». På den brukte tiggerkjerringer å slå seg ned for å fortelle all den bygdesladderen de hadde hørt, mens husmora eller tjenestejenta stod ved skorsteinen og arbeidet.
Under de gylne tidene fra cirka 1850 og utover oppstod det et større klasseskille mellom storbøndene som drev mange slags næringer, og arbeidsfolk, og det fikk også uttrykk ved matbordet. Kaksene spiste nå bare sjelden sammen med tjenestefolkene, men satt for det meste inne i stua for seg selv og lot de andre spise på kjøkkenet. Heller ikke de mindre barna på gården satt til bords med husbondsfolket. Det var gammel skikk at de skulle stå under måltidet, men det hendte også at de fikk et bord for seg selv. Ikke alltid spiste husbondsfolket samme kosten som tjenerne. Det fortelles at på en gård spiste storbonden fugl, mens de andre fikk fisk.
Håndvask før en gikk til bords var det ikke så nøye med i eldre tid. Oftest vasket folk seg ikke før maten, men gikk rett fra arbeidet til matfatet. Det var da også et ordtak som het: «En dør ikke av litt dritt i maten, bare han er rein». På sett og vis hadde likevel folk stor ærbødighet for maten. En skulle alltid ta av seg hatten eller lua når en spiste.
Før 1850-60-årene var det alminnelig at folk spiste av samme fatet, også når det ble servert graut og surmelk. Melkefatet til grauten var også felles. Så sent som i 1890-årene hendte det at en hadde soll i samme fatet. Fatene var laget av bjørk og lind.
Sølvskjeer ble aldri brukt til hverdags. Folk nøyde seg med redskap av jern eller tre. Etter sigende ble det regnet for god folkeskikk å dyppe skjeen i det felles grautfatet, men det var dårlig skikk å drikke av det.
Gafler var lite i bruk. Folk tok inn maten med fingrene. Mennene klarte seg gjerne også med tollekniven, mens bordkniv var noe som kvinnene brukte. Den var som regel av slett kvalitet. Bedre var da treskjeene som folk hadde. Enhver skulle gjerne ha sin spesielle skje som han skar merket sitt i. Etter måltidet ble den ofte satt i en sprekk i veggen eller i et skap med innhakk til skjeene. Det var ofte omreisende kramkarer som solgte disse treskjeene. Nic Smellfeiten kalte de den siste som drev denne handelen i Eidanger. Han gikk omkring i 1860-70-årene.
Å vaske skjeene eller resten av spiseredskapen etter måltidet, var ikke vanlig. Folk slikket bare godt av, og så var en ferdig med det. Først omkring 1850 ble det mer alminnelig med oppvask. Tidligere hadde det heller ikke vært alminnelig med tallerkner. Steintøys- og porselenstallerkner tok da til å bli innført fra England og Holland. Sjøfolk kjøpte etter hvert med seg en god del. De første som tok tallerkner i daglig bruk, skal ha vært skippere eller storbønder med tilknytning til sjøen. Først i 1880-90-årene var det vanlig med slikt utstyr i alle samfunnslag. Tidligere hadde folk flest heller ikke duk på bordet.
At husmennenes kosthold kunne være forskjellig fra bøndenes, viser to beretninger vi her skal gjengi. Først lar vi lærer Ramberg som vel nærmest kom fra en storgård, fortelle:
«Aldrig har jeg faaet bedre og kraftigere kost end i mit barndomshjem. Brødet var hjemmebakt av første sort, østersjøisk rug, som vi selv bragte til møllen og lot den sammale. Der blev bakt en bakning hver uke, og en tønde rug varte en maaned. - Havre til fladbrød og til dyrene blev avlet i rikelig mengde, og fladbrød var svært godt til fisk, kjøtt og flesk.
Ekstra gode poteter var der i overflod, og fersk fisk var der adgang til hele aaret, samt rikelig og deilig melk og velsmakende fløtesmør det meste av aaret. Ferskt og salt kjøtt av faar og storfæ og makeløst godt flesk av dyr, som var gjødet op over ørene med nybjerget, grovmalt havremel saa meget som grisen kunde orke at æte».
Etter dette skal vi se hvordan en husmann kunne ha det. Torsten Torstensen, født 1871, kom fra en avgjort større plass under Langangen. Han forteller om kostholdet i sitt barndomshjem:
«Plassen var på to mål dyrka mark, fødde to kuer og hest, samt noen sauer og en gris. Det blei dyrka poteter og korn. (Potetene hadde form som en gulrot og var meget velsmakende). Av poteter blei det dyrka nok til eget behov. Og potetene kunne slå godt til dengang også. jeg husker første gangen far sette poteter på et stykke som hadde vært benyttet til milebrenning, at han fikk 12 tønner igjen av en halv tønne satt.
Kostholdet på husmannsplassen var enkelt og spartansk. Smøret som mor kjernet, blei solgt, og så fikk vi nøye oss med hjemmebakt grovbrød med fleskefett, smult eller potetstappe. Til middagsmat vanket for det meste grynsodd, flesk og sild og grøt. Bare i jula hadde vi hvetekake med smør på og en liten smakbit av hjemmebakt julekake».
Som det går fram av begge disse fortellingene, var fisk nå kommet i alminnelig bruk, noe vi har sett ikke kan ha vært tilfelle tidligere. Dette forklarer også den økende betydningen fisket fikk for bygda fra omkring midten av 1800-tallet.
Flatbrød fantes gjerne til alle mål. Det ble bakt av havremel og kjevlet ut så tynt som mulig. Den flinkeste bakstekjerringa var den som kunne kjevle de tynneste leivene. Vanlig brød ble aldri spist helt ferskt. Det skulle minst være ett døgn gammelt for det ble lagt på matbordet, ellers var det ikke «matdrygsle» i det. Stundom hendte det nok at brødet ble opptil tre uker gammelt og muggent før folk tok til å ete det.
For småbarn kunne maten være hard å bite i. Det var derfor alminnelig at en tygde maten for dem; de fikk «tygge», som det het.
Om kveldene i den mørke årstida fra oktober til april var det vanlig at folk satt sammen på gården med arbeid og prat. Der tjenestefolk og husbondsfolk spiste sammen, var de gjerne også nå sammen, men ellers kunne de skille lag. Når skumringen falt på, satt folk og tok det med ro en times tid. Tidspunktet ble kalt for «skredder timen». Da var det for mørkt til å arbeide, men det var for lyst til at en kunne tenne lys, for enda kunne en se noe uten. I stedet pratet folk om likt og ulikt. Først når det ble helt mørkt, ble lyset tent og forskjellig innearbeid satt i gang. Alt dette var gammel skikk. Bare «kaksene» på de store gårdene holdt etter hvert opp med å arbeide om kvelden. Det fortelles at de fikk kvelden til å gå med lesing eller spill av mange slag. «De voksne satt ofte med et «ponsjeglass» og spilte dam, mølle eller kort».
Det var ikke godt å se med det lyset folk hadde når de satt oppe etter at mørket hadde falt på. Talglys ble støpt av talg fra innvollene til kua. Vekene ble stukket inn på et «lysspret», fem-seks veker på hvert spret, og derpå dyppet i smeltet talg til de ble tjukke nok. Da var lyset ferdig. Av talg fra en ku kunne en få over 100 lys. Elers hadde folk også tranlamper med ulltråd til veker, de oste avskylig. En måtte spare på lyset. Ikke sjelden satt folk derfor rundt kakkelovnshullet og både leste og arbeidet. Det ble da gjerne lagt noen tyribeter i ovnen slik at lysskjæret skulle bli sterkere. Først omkring 1860 ble parafinlamper noe bedre kjent i Eidanger. Men innen noen få år var de i bruk over hele bygda. Det var gjerne sjøfolk som først hadde tatt dem med hjem. At parafinlampene i begynnelsen gjorde sterkt inntrykk på folk, kan vi se av I. C. Rambergs beskrivelse av den første lampen han noen gang så: «Jeg husker første gang jeg saa en parafinlampe. Det var omkring 1860, at min bror pakket ut av sin skibskiste en liten besynderlig tingest, hvilken raritet satte oss alle i den høieste forundring. Nei, at det kunde være en lampe med et saadant rart glas og en endriti rarere væge som kunde skrues op og ned. Den skulde han forære til sin tante, og enda var det bare en liten kjøkkenlampe. Vi var ikke vant til denslags luksus».
Arbeidet som foregikk inne om kveldene, var av mange slag. Mesteparten var det kvinnene som gjorde. Mannfolkene kunne nok lage noen sopelimer, hesteredskap som drag, selepinner og liknende, eller telje et økseskaft eller liknende. Ofte nøyde de seg likevel med å slenge seg på benken og prate. Kvinnene derimot hadde alltid hendene fulle. De hadde all vevingen og all sømmen. Symaskiner ble ikke brukt før ut i 1860-årene. Arbeidstøy og vanlige klær til hverdags var i regelen hjemmevirket, oftest var de gjort av ull.
Sengeklærne var som regel vevd av lin. Linklærne ble regnet for meget sterke, men også kalde, og var derfor ikke så brukelige å ha på seg. Linet ble delvis innført, men også delvis dyrket i selve bygda. Enkelte bønder hadde noen åkerlapper som de sådde lin på. Det ble sådd og gjødslet som annet korn, men innhøstingen var en annen. Plantene ble rykket opp med rota og tørket i «badstua». Fantes det ikke noen slik «badstue», bygde de i stedet et reisverk, gjerne mot et fjell, der linet ble lagt til tørk. Dette ble kalt for «kjone». Under var det et ildsted der ilden ble holdt vedlike hele tida mens tørkingen pågikk. Også i badstua, som var et lavt, stundom murt hus med jordtak og med en svær ovn, ble det fyrt når linet ble lagt til tørk der.
Etter at linet hadde tørket, ble det gjennombanket til skall og trevler skilte seg fra hverandre.Trevlene ble tørket på nytt og deretter ristet og gjennombanket i en såkalt «skakestol». Deretter ble det «heklet», og da skilte hampen seg fra selve linet. Den ble brukt til strie eller hyssing, mens linet oftest ble brukt til sengeklær.
Rokker og vevstoler fantes så å si på hver eneste gård. Den som rakk å gjøre ferdig seks alen tøy eller mer om dagen, ble regnet for en øvet veverske.
Øvrigheten hadde som før nevnt lenge klaget over at bøndene viste altfor stor luksus i klesdrakten. Kirke- eller festklærne var ikke hjemmelaget, men gjort av en eller annen skredder, og det var ikke spart på tøyet. Disse klærne fulgte stort sett bymotene om de enn lå litt etter i utviklingen. Like opp til 1840-årene skal det ha vært høyeste mote blant bønder i Eidanger å bruke knebukser med sølvspenner ved knærne og hvite strømper. Et stivt halsbind og sort silketørkle hørte også med. I byene var dette en mannsdrakt som gikk ut av bruk under den franske revolusjonen.
Fra 1850-60-årene fulgte særlig storbøndene godt med i de siste klesmotene og var snart helt på høyde med byfolk. Krinolinene gikk sin seiersgang blant rikfolk i bygda. Hele den måten kaksene kledde seg på, smittet også over på resten av bygdefolket som prøvde å etterape dem mest mulig. Resultatet var at fra 1870-årene og utover var det ingen særlig forskjell på klesdrakten i Eidanger og i byene.
I utearbeidet på gården hadde folk fra gammelt av visse varsler de rettet seg etter. Ute i naturen hadde de lagt merke til visse fenomen som gjerne forekom dersom det var væromslag i vente, og av dette ble det laget faste regler. Her er enkelte av dem: «Ask føre eik - blir steik». «Eik føre ask - blir plask». «Bygger skjæra høyt i trærne, blir det tørr sommer, bygger den lavt, blir den våt». «Henger dråpene på trærne etter regn, får vi mer regn». «Surrer tordivelen om kvelden, blir dagen etter tørr og god». «Før regn gråter kalaen», (d.v.s. det henger dråper på ladene). «Spiller århanen midt på lyse dagen, blir det regn». «Flyr svala lavt, blir det regn, flyr hu' høyt, blir det pent vær». «Flyr kråkene i store flokker, blir det streng vinter, flyr de enkeltvis, blir den mild».
Av alle dem som varslet været, ble særlig skjæra regnet for å være en lykkefugl. Folk så det nesten som helligbrøde å skyte på den. Det het seg at dersom den hadde reiret sitt nær gården, brakte den lykke, og bonden skulle få sitte der i ro, men skydde skjæra huset, ville det skje noe, f.eks. brann eller annen ulykke. Da måtte også huseieren rømme boligen sin. Gauken var også en fugl folk hadde respekt for. Etter tradisjonen skulle den komme femte eller tolvte mai og gale til den så første høysåten. Det var viktig å merke seg hvilken retning den til enhver tid fløy i, for også av det kunne en spå noe om været. Gauken måtte en ikke herme etter, for da blødde den i nebbet, sa folk. Kom noen under et tre der gauken satt, kunne de ønske seg tre ting, het det.
Ikke bare i huset, men også ute i marka hadde menn og kvinner hver sine bestemte arbeider å gjøre på gården. Arbeidsdelingen var så fastlagt at selv ungene visste hva som var manns- eller kvinnearbeid. Det var så å si umulig å få en guttunge til å vaske golvet eller i det hele gjøre husarbeide.
Mange historier er fortalt om førstereisgutter som fikk tamp fordi de ikke ville vaske klærne sine. Motviljen mot å gjøre kvinnearbeid hang i dem fremdeles.
Barna ble «reka» eller satt til småarbeid så tidlig som mulig. I sju-åtteårs-alderen var guttene med far ute på tømmerhogst, mens jentene tok til med lettere husarbeid. Gjete måtte både jenter og gutter begynne med i tidlig alder. På sett og vis hadde likevel guttene det likere enn jentene. Iblant kunne det være lite å gjøre, og da ble det ekstra tid til lek. Jentene var derimot alltid opptatt med et eller annet i huset. Også guttene «dalla» med mannfolkene i arbeidet deres, og hjalp til med å kjøre ved, dra slipesteinen, fly ærend, og gjøre sitt i onnearbeidet.
Særlig viktig arbeid kunne bare gjøres enten av husbonden selv eller husmora. Å så kornet var det bare bonden, ikke tjenestefolkene, som skulle gjøre. Det ble regnet for en stor kunst å så riktig slik at en fikk godt med korn igjen til høsten. Husbonden gikk med et spann eller en løp med såkornet i og spredde det utover åkeren med hånden.
Også ølbrygging var et viktig arbeide. Det var det bare husmora som skulle gjøre. Etter at ølet var satt til gjæring, måtte en dekke det til med et klede og sette det i mørket. Fremmede skulle ikke se det, for da kunne det lett bli skjemt.
Også enkelte av tjenestefolkene ble bare satt til helt spesielle arbeider. På de aller største gårdene hadde de ofte en budeie. Hun var høyt verdsatt og kunne ikke mot sin egen vilje settes til annet enn fjøsarbeidet. Likeså var det en fornærmelse å be bakstekjerringene som gikk omkring og bakte flatbrød for folk, om å delta i gårdsarbeidet.
Fjøset var i eldre tid av tømmer og hadde nesten ikke glugger, så kuene måtte leve der i konstant mørke. Krybbe og fôrgang fantes ikke. Dyra sto lenket til veggen, og fôret ble bare lagt ned foran dem. Navn fikk kuene gjerne etter den fargen de hadde, etter måneden de var født, eller etter planter og trær. Vanlige navn var Gulleros, Dagros, Mairos, Kinneros, Blommeros, Løveros, Roselin, Dokka, Silkedokka, Rosa, Litago, Mørkerei, eller Gullstierna. Hester ble bare kalt etter fargen sin; de kunne hete Rauen, Blakken, Gulen, Skimmeln. Først omkring 1870-årene begynte en så smått med andre navn også på hestene. Enkelte kunne da få imponerende navn som Napoleon eller Garibaldi. Sauer hadde aldri egne navn. En hel saueflokk kunne få kjelenavnet «sikkane».
Det viktigste fôret for buskapen var selvsagt overalt høy. Dessuten ble lauv regnet for et vanlig fôrslag og tatt inn i store mengder. Stundom strakk dette ikke til for hele vinteren. Så sent som i 1850-60-årene var det derfor ikke uvanlig å slippe krøttera på tidlig vårbeite. Det var gjerne i slutten av mars eller begynnelsen av april at det kunne bli mangel både på høy og lauv på låven, og det selv om en hadde sultefôret krøttera om vinteren. For å holde liv i dem over den mest kritiske tida på foråret før snøen riktig hadde smeltet, og graset ennå ga noen næring, var det også vanlig at en ga dyra forskjellig slag nødfôr. Lass med unge lauvtrær ble kjørt på tremei hjem til gården der en flådde av dem barken med kniv og ga den til dyra. Dette ble kalt «å skave» og ble regnet for et «fillearbe». En brukte mest rogn, lind, vier, selje og alm. Osp ble regnet for å gi melken besk smak. Sauene kunne få furu- og granbar. Ellers ble «skavet» gitt mest til kuene. Det ble ikke blandet med annet fôr, men gitt for seg selv som mål mellom de vanlige fôringene. Fôringstidene skal ha vært klokka sju, tolv, fire og åtte. Skavet fikk krøttera klokka tolv. Dyra ga mer melk når de fikk skav, og en merket større trivsel på dem, mente folk. Melken fikk en «frek» smak. En kunne merke på den hva slags skav kuene hadde fått. Det var remser om dette: «Lind gir lind smak, den er lind som navnet». De avskavde greinene ble kalt «skjevlinger» og ble brukt til ovnsved. Dyra kunne likevel ofte få hele kvister å ete, ikke bare barken, og det var da ganske tynne greiner og ungskudd, «palm», av de samme treslagene som er nevnt ovenfor. Dette kalte de å gi krøttera «beit». Særlig kuene kunne også få reinmose, og det skal de ha vært svært glad i.
Husdyrsykdommer var en alvorlig sak i eldre tid. Folk var avhengige av den avkastingen dyra ga, og det var et stort tap å miste dem. Hva husdyrsykdommene kom av, og hvordan de kunne helbredes, var det stort sett bare uklare forestillinger om. Mange underlige legeråd og forklaringer på årsakene til sykdommene gikk rundt om på folkemunne i bygda. Følgende eldgamle regle sa hva en skulle gjøre dersom kua ikke ga melk:
«Tystbast og viervann
og amurblad det gode
det skal du gi kua di
for hu skal melke froe».
Ble kuene bråsyke, het det gjerne at de hadde fått «finnskott». Forestillingene om dette går nok tilbake til de gamle hekseprosessenes tid og enda lengre. Omkring 1850-1860 var det vel bare forholdsvis få som ennå trodde på dette, men sagn om disse fenomenene fantes fremdeles. Finnskottet, het det, ble sendt av finner eller trollfolk. De tok hår og negler og fett og knadde alt dette sammen til en hård «dall». Den kunne de sende lange veier over åser og fjell, og tvers gjennom siden på et krøtter og inn i magen på det. Dersom det da ikke falt død om med det samme, begynte det i hvert fall å sture og ga ikke lenger melk. Så sent som i vårt århundre er en historie om et slikt «finnskott» opptegnet på Bjønnes:
«På Bjønnes døde engang ei ku på båsen. De drog henne ut og ville grave henne ned. Men ute på Bjønnesodden bodde en mann som het just «Svenske». Han kunne mer enn sitt «Fadervår» og mente at den var drept ved finnskott. Han fikk kua og åt den opp med tid og stunder. Men ingen kunne merke at han fikk noe mén av det. Det kom vel av at han kunne «løyse» trolldom».
Når kuene skulle slippes ut om våren, tegnet de ofte tjærekors på mulen deres og sa: «De ni blå under en stein vær ingen til mein». Dette var en regle som skulle verne mot ormebitt.
Å slå «gnist og stål» over dyra første gangen de ble sluppet på beite om våren, var heller ikke helt uvanlig. En slo gjerne gnisten med fyrtøy over ryggen på kuene, samtidig som en satte øksa over fjøsdøra når de skulle ut. Dette kan vel fra gammelt av ha hatt sammenheng med forestillingene om en slags kraftoverføring. Krøttera skulle få tilført egenskaper fra ilden og stålet, bli «stålsatt». Ild og stål vernet dessuten mot de underjordiske.
Slike vesener trodde nok folk også i Eidanger fullt og fast på til et godt stykke ut i 1800-tallet. På sett og vis representerte de alle negative krefter ute i naturen. Troen på dem forklarte stundom ting og hendelser som man ikke kunne forklare på annen måte. De underjordiske, bergfolket eller huldrefolket, levde på en måte ikke så forskjellig fra menneskene, og var som et slags motstykke til dem.
De underjordiske drev alltid en gård. Av og til kunne en se buskapen deres. Fra Bjørkøya er det en historie om dette:
«For 100 år siden var Bjørkøya-dammen ganske tørr. Midt ute i dammen ligger en fjellknatt som nå er under vannet. Der bodde den gang en gammel kone som het Kari. Hun bodde i jordhytte og levde av å flette kurver. En dag nær inn under jul kom Kari ut på bakken. Den var da ganske hardfrossen og himmelen klar og kold. Plutselig ble hun stående og lytte, for hun syntes hun hørte kubjeller. Kan de ha slept kuene på denne tida, tenkte hun forundret. Da gikk hun et stykke bort for å se etter. Og hva fikk hun se? Ute på myra ser hun et grønt jorde med mange kuer som gikk og gresset. De var fete og fine. En vakker jente gikk og gjette. Det måtte være en hulder, men om hun hadde kuhale, kunne hun ikke se. Den var kanskje gjemt under stakken. Kari begynte å fryse og gikk inn for å hente sjalet. Da hun kom ut igjen, var det hele forsvunnet».
De underjordiske hadde fine og feite dyr. Også grisene var gilde og store med gullring i nesa.
«En storkakse skulle en dag ut for å skyte. Han kom opp på en stor ås. Straks nedenfor lå en myr. Der fikk han øye på et underlig dyr. Det lignet en flekket gris. I trynet hadde den en stor gullring. Det er sikkert en trollgris, tenkte mannen. Derfor tok han ut en sølvknapp or trøya og la den i børsa si. Så tok han godt sikte og skjøt grisen. Da han kom ned på myra for å se nærmere på den, var grisen forsvunnet, men gullringen lå der. Da tok han ringen med seg hjem, og den skal ennå finnes på en gård ved Larvik».
Ofte nøyde ikke de underjordiske seg bare med sin egen buskap, men ville også ha fatt i menneskenes. Dette var også en måte folk forklarte husdyrsykdommer på, eller hvorfor krøtter ble borte.
«Dette hændte paa gaarden Rønningen litt vestenfor Hvalen. Naar de andre kjyr kom og skulde melke sig, saa lusket denne ind i granholtet et stykke vestenfor fjøset og blev derinde nogen tid. Naar den saa kom tilbage igjen, var der ikke melkedraaben i den. Det «vara» og «rak» i længre tid, og det saa ikke ut til at bli nogen forandring heller. Saa satte manden sig en dag op paa hesteryggen for at holde vakt ved granholtet for om mulig at holde dyret borte eller i det minste at faa litt greie paa hvad der gik for sig. Men da blev koen rent som den var «binnegælen», og trods alle mandens anstrengelser smuttet den som en vind ind mellem trærne, og det var som om den var sunket lukt ned i jorden like ræt for næsen paa baade ham og hesten. Da køen næste morgen kom ut igjen, saa den ganske utmaset ut, og utmelket var den naturligvis som sædvanlilg. Det ble værre og værre med det stakkels krøteret, og enden blev, at den maatte slaktes».
Bedre gikk det i en annen historie.
«En gang Bent og kona hans skulle ut til Bratholmen og se til sauene sine, hadde de en underlig opplevelse.
De gikk begge i land og lette over hele øya på alle tenkelige og utenkelige steder, men sauene var som sunket i jorda. Da gikk de i prammen igjen og rodde øya rundt for om mulig å få øye på dem fra vannet, men de var ikke å se. De tok da på å ro hjemover igjen. Da fikk de se et kvinnfolk sitte oppe i bratten hvor ingen menneskefot kunne trå. Da ropte Bent: «Har du sett noe til sauene mine, kjerring». «Nei», svarte kjerringa med grovt mål. Nå kunne de skjønne hvem som hadde tatt sauene. Men dagen etter var de kommet tilbake».
Stundom kunne en se gården, ikke bare buskapen, til de underjordiske.
«I skogsnaret mellem Rønningen og Sundjordet ligger en overhændig fin gaard. Make til bygninger og omgivelser hadde aldrig gamle Lars Eriksen set. Hans far var med, men tror du den gamle kallen kunde se nogen gaard da? Men han kunde tydelig høre larmen og levenet av alle de dyr og mennesker som fandtes dernede. Men en dag nogen tid efter, skulde ogsaa han faa se noget som var noksaa rart. Som han kom ruslende nedover Øienkastkleiva, stod der skinbarlig en rødmalt ladebygning like tvers over veien, og det var saa nær som et haar at han hadde rendt næsen like lukt i væggen. Kona hans skulde en dag strø for grisene. Hun gikk da bort i skogkanten efter granbar, men der var nok ikke noget granbar, men der stod en gild gaard med et vand foran og de nydeligste kornmarker omkring. Hun blev saa fortullet i hodet, at hun ikke var «gofor» at finde hjem igjen. Alt det hun saa var ukjendt, og tilslut kom hun midt ind i en granskog som stod saa tæt med trær at hun ikke visste hverken ut eller ind. Efter flere timer kom hun sig endelig hjem igjen, men grisene fik nok ikke noget strø den dag».
Som kjent tålte ikke de underjordiske stål. Kom stål over noe de eide, eller steder der de holdt til, måtte de gå fra dette. Følgende sagn om Sylterøya i Brevik viser dette. Denne øya hadde ikke alltid vært synlig for mennesker.
«Men saa hadde engang en gris med en staalring i næsen svømmet over sundet og begyndte at «rote» i jorden. Derved falt ringen ut av trynet paa den og blev liggende i leren. Trollskapet hadde nu ingen makt længer, for staalet løser trolldommen, og siden den tiden har øen været synlig ogsaa for mennesker, og derfor bærer den navnet Sylterøen den dag idag efter grisen».
De underjordiske var lik menneskene i det at de også kunne ta seg en fest nå og da, Stundom kunne de da ta inn i hus som var forlatt, og som lå for seg selv. Slike bygninger syntes nok folk var uhyggelige, særlig dersom et eller annet stygt minne hang ved dem. Følgende historie vil enkelte ha det til hendte i et hus ute i Solvika.
«Det var en lørdagskveld senhøstes. En mann hadde vært i Brevik og handlet til helgen. Det var alt blitt langt på kvelden da han reiste fra byen. Han hadde heist seil og satt nå og stirret ut i svarte mørket etter landet foran seg. Da fikk han se slik en underlig lysning i luften. Han kunne ikke bli klok på hvor den kom fra. Han tenkte først det var månen, men det skulle være mørkt nå. Kunne det være brann et sted? - Han seilte stilt avsted og kom forbi en fjellpynt ved innløpet til en bukt. Der inne lå en stor gammel gård hvor ingen bodde, og det var derfra lyset kom. Han så tydelig at værelsene var opplyste, og at mange mennesker svinset og svanset forbi vinduene og holdt moro. Det måtte visst være ungdommen som moret seg. Tru han skulle stikke innom og se på? Men så kom han til å tenke på at han skulle til kirken i morgen, og da passet det seg ikke å gå på dans. Han svinget ut og seilte hjem.
Dagen etter reiste han til kirken. Der traff han mannen som eide gården, og kom i prat med ham. Da sier han: «Det var svært til huskestue på gården din igår. - Jeg holdt på å komme opp i den». Bonden ble forbauset og kunne ikke begripe det, for ingen hadde spurt ham, og nøklene til gården hadde han i lommen. Da ble mannen rent kald. Han forstod hvem det var som hadde holdt fest. Han var glad han ikke hadde gått i land. Hva hadde da hendt?»
Dette sagnet er ikke ulikt spøkelseshistorier der dauinger og ikke underjordiske opptrer. Skillet mellom historier om underjordiske og historier om dauinger kunne da også av og til bli uklart. De underjordiske var nemlig også lik menneskene i det at de måtte dø. Av og til kunne en se likfølget deres.
«Lars Grinesund kom tidlig en morgenstund temmelig fint op i det -. Han skulde nemlig til Solum (i Brunlanes) et ærend, og da han kom paa Langebroerne, opdager han et stort likfølge ende foran sig. Han blev liksom litt rar med det samme, for han skjønte straks, at det ikke var noget riktig likfølge, men saa husket han paa at «saadanne» ikke har nogen magt over os mennesker, og saa sagtede han paa for om mulig at bli klar det uhyggelige følgeskap. Men saa sagtet følget ogsaa. Han forsøkte flere gange at gjøre en sving ind i skogen, men naar han atter kom frem, var det samme elendigheten. Da han var kommen op Nøklegaardsbakkerne til Solum-skiftet, tok han skogsveien fat og blev borte et kvarter. Han tenkte nemlig at de maatte vel engang bli lei av at vente paa ham. Men saamen sandten stod de der allikevel. Det begyndte nu at helde nedover mot Solum, og han sa ved sig selv: «Jeg holder vel ut det lille stykket ogsaa». Da han gik ind paa Solum, stanset følget, som det pleiet, men da han saa ut gjennem vinduet, var hele stasen forsvundet».
I direkte lag med hverandre kom underjordiske og mennesker sjelden, men det hendte da en gang i blant. Stundom ble noen bergtatt. Folk har nok av og til trodd det om enkelte som var litt sære av seg, at de hadde vært bergtatt. Muligens har vel det vært tilfellet med ham som denne historien er fortalt om. Den kan dateres tilbake til begynnelsen av 1800-tallet.
«Per Nilsen tjente paa Søndre Tveten hos gamle Jørgen Flood.
En dag han hadde vært et ærend nede i Porsgrund, blev han paa Flaataskogen praiet av en ukjendt mand med følgende tiltale: «Goddag, Per, Vi ser dig saa ofte naar du kjører her forbi, nu skal du sandelig faa se indom til os». I det samme fløi en dør op i fjeldet, og ind maatte han.
Hvorledes han hadde det der inde i fjeldet, - og hvad han bestilte der, det var det nu ikke saa mange som fik vite, ti det skal ikke være bra at fortælle noget om saadant. Hvorlænge han hadde været inde hos bergfolket, ja det visste han ikke selv engang, men saa svært længe kunde det nu ialfald ikke ha været, for gampen stod endnu ved fjeldet og ventet paa ham. Men fjeldknausen bærer endnu den dag idag navn efter denne begivenhet og kaldes «Per Nilsens fjeld».
Av og til kunne de underjordiske henvende seg direkte til bøndene og be dem om en tjeneste. Nektet de, gikk det dem ille, men oppfylte de ønsket, var lykken sikret. Følgende eldgamle historie, det såkalte Kvestadsagnet, gir et godt eksempel på dette:
«For cirka 200 år siden eides Kvestad av en mann som hette Haldor. Som han en dag sitter ute på tunet og røyker sin lange sølvbeslåtte merskumspipe, kom en mann gående mot ham og spør om han vil flytte brønnen sin et lite stykke. «For jeg har sånn ulempe av den brønnen din, og», la han til, «hvis du ikke gjør det, vil det gå deg ille». Haldor unnlot imidlertid å etterkomme mannens oppfordring.
Noen år etter dette kommer så dagen da Haldors eldste datter skal ha bryllup. Det var laget stort i stand og brygget og bakt, og mange gjestebudsfolk ventedes.
Følget til kirken telte mange, både kjørende og ridende, og med spillemann foran. På veien til kirken ved et sted som kalles Tronka, kommer en mann ut av fjellet og tar brura med alt sølvet og gullet med seg inn i fjellet.'
Tida gikk, brura var og blei borte, og Haldor blei en gammel mann og grubla og grunna og gråt over datter si.
Mange år etter sitter Haldor en kveld utfor huset sitt. Da kommer den samme mannen som før hadde snakka til ham om brønnen.
Han sa igjen, «Godkveld! Si meg nå du Haldor, vil du nå flytte brønnen din?» Haldor undret seg litt over dette og spurte så plutselig hvorfor han skulle flytte brønnen.
«Jo», sa den fremmede. «Jeg skal si deg, det vannet som går gjennom brønnen din, går etterpå gjennom fjøsbingen og ned i brønnen min. Det vannet bruker jeg, og hvis du vil flytte brønnen på nedsida av fjøsbingen, skal du få igjen dattera di og med henne alt sølvet og gullet som jeg har tatt fra deg, og så kan du lage til bryllup. jeg kommer så kjørende med dattera di, og hele brurefølget kan da følge med».
Haldor gikk straks med på dette og flyttet brønnen. Han bestemte bryllup til første søndag. Søndagen kom, gjestebudsfolket var samla rundt omkring Kvestadgården, og som de stod der og venta, kom brura ridende på en blakk hest, behengt med gull og sølv, og da folk fikk se henne, jublet de, for noe så fint hadde de aldri sett.
Bryllupet stod i samfulle åtte dager, og Haldor Kvestad blei siden en lykkelig mann, og døde gammel og mett av dage».
Slaktingen fant gjerne sted om høsten, slik at en hadde mat over vinteren, Også med den var det forbundet mange slags tro og skikker. Slaktetida var en tid da en måtte se opp for underjordiske og vonde makter som ville menneskene ille. Det var en mystisk sammenheng mellom tingene. Derfor gjaldt det å passe på at en ikke ga vonde vetter leilighet til sitt spill med folk.
Når en slaktet, måtte en passe på at en tok dyret baklengs ut av huset, ellers het det seg at det ville bli smalhans med kjøtt og flesk siden. Gikk dyret med hodet først, var det det samme som at det «drog bort» velstanden fra gården. Gikk dyret derimot med bakenden først, drog det velstanden til gården.
Fremmede måtte aldri komme inn i fjøset, ellers ville buskapen få vantrivsel. Særlig enkelte kjerringer, het det, kunne binde og løse vondt både over mennesker og dyr. Slike gjaldt det å blidgjøre ved å gi dem et stykke av slaktet.
Hesten ville bonden nødig ta livet av selv. I senere tid ble den som regel solgt til slakteren. Like opp til våre dager har mange også hatt imot å spise hestekjøtt. Det smakte av hestesvette, het det. Et ordtak sier også: «Hoven hører fanden til, men skoen Vårherre». Selve slaktingen av dyra foregikk som regel ved stikk med kniv. Ikke alt på slaktet ble brukt til mat. Nyrer og blære ble alltid vraket, og heller ikke hjerte og jur ble regnet for føde. Tarmene derimot nyttet folk til pølser, og i hvert fall fattigfolk åt både ørene og halen på grisen. Kjønnslemmet til oksen ble ofte gjort om til sveper, «oksepeisen». Å drikke varmt blod av det nyslaktede dyret forekom, særlig da av okse, sau og gris. Det het seg at en skulle bli frisk og rask av dette. Blodpølser og blodmat ble også en del brukt. Folk flest skal likevel av religiøse grunner ha vært imot å bruke blod, særlig da på grunn av forbudet mot dette i Det gamle testamente.
Slaktet ble partert eller «lemmet». Ved lemmingen ble det gjort «dyrehogg». Dyret ble hogd med øks på begge sider av ryggraden. På det største slaktet hogg en også av beina. Resten av lemmingen gikk for seg med kniv. Før en tok til med alt dette, skulle dyret vanligvis ha hengt minst en dag. Det skulle være kaldt før en delte det opp.
For at kjøttet skulle holde seg, ble det saltet eller røkt. Folk hadde i det hele tatt motvilje mot å ete ferskt kjøtt. Flesket skulle alltid ligge en tid, for da ble det drøyere.
Til saltingen brukte de holker, kar og tønner, runde eller avlange i formen, og større eller mindre ettersom det var sau, gris eller ku som skulle legges oppi. Noen kar var så svære at de ga plass til en hel okse.
Før saltingen ble alle holker og tønner gnidd rene, «baka», med briskelåg. Saltet ble så fylt på bunnen og kjøttet gnidd inn med det slik at det ble tørrsaltet. Griseribber ble også gnidd inn med pepper.
Særlig skinkene ble røkt. Først var de da blitt lettsaltet. Etterpå hadde de ligget i sukkerlake en stund. Før røkingen skulle de være gode og tørre. De røkte ofte skinka i skorsteinen. Den ble hengt etter et tau eller lagt på en jerntein i pipa. For at den skulle bli godt røkt, brukte folk eikeflis og einer. En måtte være varsom så ikke skinka ble svidd av flammen.
Ilden var noe en også under helt andre forhold måtte være forsiktig med. Det er forståelig nok at folk hadde stor respekt for den. Brant gård eller skog ned, stod hele eksistensgrunnlaget på spill. Men det skulle finnes folk som hadde herredømme over ilden, særlig skogbranner.
Følgende sagn viser dette:
«Borte i Lannerskogen, nord for riksveien til Langangen, ligger noen åser som er grodd til vesentlig med osp. Det er ikke vanskelig å se at der har det rast en veldig skogbrann. Stedet kalles også Lannerbrann eller Brannåsane.
Da ilden oppstod, ble alt ledig mannskap mobilisert for å slukke varmen. Men det så håpløst ut. Ilden åt seg nordover, og de store skogstrekningene mot Bjørkedal så ut til å bli luenes rov. Da var det en som klekte ut en idé: «Vi henter Søren Wiersdalen». Denne Søren Wiersdalen bodde i Marka, og han kunne mer enn sitt Fadervår. Det var en gammel ærverdig mann med langt grått skjegg flommende ned over brystet.
Søren ble hentet, og slukningsmannskapene fulgte med spenning hans metode. Men Søren bare gikk rolig bortover i lyngen og mumlet noe. Hva det var, vet ingen, men varmen stoppet akkurat der Søren hadde gått. Lyngen er nå grodd opp igjen, men en oppmerksom iakttager kan den dag i dag se hvor lyngen har kraftigere vekst. Det var nettopp der Søren gikk og mumlet. Den samme Søren kunne også stemme blod».
Intet gårdsbruk i Eidanger lå så avsides til at folket der ikke stundom så noe til naboene. Det var av stor betydning for den daglige trivselen at en hadde gode granner. Var forholdet dårlig, så grannene lite til hverandre, og ga hverandre ikke noen håndsrekning. Folk som var ille likt, ble i det hele nokså isolerte, og en prøvde mest mulig å holde dem ute fra all selskapelighet. Kom de likevel med på et eller annet, risikerte de å få finter og fantord over seg, få en «nesing» som det het. Det fortelles om en mann som var mistenkt for å ha slått ihjel bror sin, at først snakket folk høylydt om denne, og da han ikke enset dette, så spurte de ham rett ut om han hadde brukt staur eller stein til drapet. Mannen ble flyende sint, men det heter seg at siden han var gjest, måtte han finne seg i å tåle praten. Ofte kunne slike «nesinger» likevel føre både til slagsmål og rettssaker. Folks syn på naboskapet har også gitt seg uttrykk i en rekke ordtak, kjent over hele bygda. Her er noen av dem: «En god nabo er bedre enn bror i fremmed land». «En har ikke fred lenger enn naboen vil». «Hevnen er søt», sa mannen, «han spytta på naboens gris». «Reven (eller luringen) stjeler ikke fra naboen».
All gårddelingen som fant sted i Eidanger, foregikk etter visse faste regler. De forskjellige brukerne ville helst unngå samrøre både av folk og fe. Dersom gården ble delt, ble derfor alltid husene skilt ut for seg, og en hadde nesten aldri felles tun med naboen. Bare visse bestemte hus, slike som sag og kvern, hadde brukerne ofte sammen. Kjone, badstue og smie kunne de også ga i lag om å bygge. Fiskeredskap og fartøyer var det heller ikke helt ualminnelig å eie sammen. Ved gjentatte gårddelinger forekom det at jordene til de forskjellige brukerne ble liggende om hverandre, noe en kan se i Eidanger den dag i dag. Egentlig teigblanding i den forstand at hver enkelt åker ble oppstykket i mindre parter til hver enkelt bruker på gården, forekom aldri. Det var sjelden det var så stor forskjell på kvaliteten av åkrene på samme gården at dette var nødvendig selv om alle skulle ha like god jord. Heller ikke hadde brukerne noe særlig felles av grøfting eller gjødsling. Derimot forekom det at mindre bruk hadde beiterett og lov til å ta gjerde- og brennefang i hovedbrukets skog.
Gjerdene mellom de forskjellige eiendommene gikk gjerne brukerne sammen om å reise eller reparere. Et slikt felles gjerde ble kalt «hopesgard». Trefanget til det tok en der det falt seg. Enkelte steder, som på Kvestad og Lunde i Bjørkedalen, hadde de forskjellige brukerne også felles fegate, «rekstevei». Gjerde- og grindholdet i slike fegater var også felles. Ble skillet mellom to eiendommer dannet av grøfter, skiftet en om å ta dem opp. Det ene året tok ene brukeren grøfta, neste året var det så grannens tur. Hver tok sin side av grøfta samt bunn, mens de lot den andre skråningen stå. På den måten fikk alle like mye arbeid og like mye jord.
I skogen ble det også satt synlig skille mellom partene til de forskjellige bøndene. Folk merket eller kvistet gjerne visse trær som var lette å få øye på, eller så satte de opp steiner. Å prøve å endre noe på grenseskillet i skogen der det kunne være vanskelig nok med aldri så gode merker å holde de forskjellige partene ut fra hverandre, ble ansett som særlig forkastelig. Mistanke om slikt har nok ført til mer enn en alvorlig nabotvist. Ille skulle det også etter folketradisjonen ga med dem som prøvde seg på dette. Følgende sagn, som finnes i en rekke forskjellige variasjoner, forteller litt om dette:
«I Bergsbygda i Eidanger finnes et skogstykke som heter Håland. Denne skogen ble for 100 år siden eid av to brødre. Disse delte skogen mellom seg og oppreiste merkesteiner, eller delesteiner som de kaltes.
Noen lettsindige skøyere narret så engang en gammel seterjente til å flytte en av delesteinene inn på den annen parts eiendom.
Da brødrene merket at steinen var flyttet, ble de meget forbitret, og de røk sammen i trette, idet den ene forurettede mente den andre broren var gjerningsmannen. Det varte lenge før den uskyldige kunne få overbevist broren om det uriktige i påstanden.
Tida gikk, og så døde piken. Noen tid etter at hun var begravd, hørte folk om aftenen noen forferdelige hyl oppe i skogen. Slike skrik hadde hverken unge eller gamle hørt før. Husene på de nærmeste gårdene, Stamlandsgårdene, ristet så tallerknene klirret i tallerkenrekkene, og kopper og fat falt på golvet og ble knust.
Noen håndfaste karer besluttet da å våge seg inn i skogen der skriket lød. Etter å ha gått en stund fikk de i nærheten av Reipekjeks se en jente som stod og arbeidet med å få flyttet en stor stein, men den var så tung at hun ikke kunne orke den, og etter hvert mislykket forsøk på å få steinen avsted utstøtte hun disse redselsfulle skrik.
Karene gjenkjente da den gamle gjeterjenta som for et halvt år siden var avgått ved døden.
På hennes bønn tok karene steinen og la den der hun ønsket, og siden den tid har folk hverken sett eller hørt noe i Reipekjeks».
Gårdbrukerne gikk ofte sammen om hamning av dyr. Fra Bjørkedalen er det en tradisjon om at det så sent som i 1850-60-årene ble holdt «naborå» på Kvestad, som på den tida ble regnet for den største og gjeveste gården i dalen. De brukere som ønsket å være med, møtte da opp. De oppga antallet dyr de hadde tenkt å slippe på hamning, og hvordan de ville merke dem. Alt dette ble bokført, og dag for utslipping av buskapen i havnehagen bestemt. Til fastsatt tid ble dyra, mest sauer, ført fram på Kvestadtunet og antallet kontrollert. Deretter ble de sluppet opp i Bjørkedals-skogene, der de gikk på beite hele sommeren slik det falt seg, uten at en brød seg om hvilken manns grunn de for øyeblikket var på.
Etter at høsten var kommet, ble et nytt møte holdt på Kvestad. Da bestemte de tid og sted for henting av dyra. Det var nødvendig å gå manngard for å få tak i dem, for særlig sauene var blitt helt ville og folkesky.
Selv om flere bønder ble enige om å ha dyra sine i felles havnehage, var de nøye med at ingen utenforstående slapp til med buskapen sin. Det kunne være skralt nok med beitet likevel om en ikke også skulle ha tråkk og eting av fremmed fe. Kom en bøling uten lov inn på annen manns eiendom mer enn en gang, kunne en ta den i arrest. Bruken av beitene var i det hele tatt årsak til mange tvister.
På de gårdene der husmennene hadde rett til husfang, brennefang og gjerdefang, måtte de likevel som regel ikke ta dette uten videre. Husbonden hadde rett til å vise ut hogststedet. Stundom hendte det at han nyttet dette til å presse folk ut i ulendt og avsidesliggende skog som han selv ikke brød seg om. Brennefanget var etter sedvane tømmertopp, kvist eller lauvskog.
Alle hadde etter gammel skikk fri rett til å hogge «staker» av hassel og selje til tønnebånd. Likeledes kunne en kappe brisk eller einer til skipsnagler. Skog av slike treslag ble regnet for «krongleskau» eller «meinskau», og tok plassen for «nytteskauen».
Småbrukere og husmenn hadde stundom hest, men ikke skog. De tok ofte på seg kjøring for skogeierne. Noen ganger hadde de all skogsdriften, både hogsten og kjøringen. I slike tilfelle skulle de gå halvt om halvt med eieren om fortjenesten. Dette ble kalt å drive til «hørnings». Driveren hadde da også rett til alt avfall fra hogsten, som tørrgran, topp og annet.
Hvem som egentlig hadde jakt- og fiskerett i utmarka, var folk ikke så nøye med, dersom en bare fanget til eget behov, ikke til salg. Særlig hare og fugl var det såpass mye av at en kunne sette snarer også i innmarka. Først i slutten av 1890-årene og begynnelsen av 1900-tallet ble beskatningen pa viltet så stor at bøndene tok til å fredlyse skogene for all jakt fra utenforstående.
Fra tid til annen kunne naboene gjøre dugnad hos hverandre. I dagligtalen ble dette kalt å gjøre «dunning» eller også «doning».
En form for grannehjelp som var svært alminnelig, og som har holdt seg til våre dager, var land- eller sjøsetting av farkoster. Fra Oklungen og Marka blir det også fortalt at folk hjalp hverandre i slåtten uten direkte å være bedt om det. Den som først var ferdig med slåtten på sin egen gård, gikk til nærmeste nabo og hjalp ham. Deretter gikk begge disse til tredjemann og så videre til alle grannene var ferdige. Så samlet de seg i huset til sistemann som ble hjulpet, og holdt der «dunningsfest» eller «doningslag». Oftest fikk de da fløtegraut. Øl og dram hørte og gjerne med, og passet det slik, tok karene også en svingom med jentene.
Kretsen for «doningen» falt stort sett sammen med kretsen for «belaget» eller «bålaget» som de sa i Marka. De som hørte til belaget, var den kretsen av granner som etter gammel skikk skulle delta i gravøl, bryllup og andre gjestebud. Gårder som lå nær hverandre, hørte ikke alltid til samme belaget. Fra Bergsbygda har vi et eksempel på at bonden på en av Stamlandsgårdene flyttet lengre ut i bygda, men likevel var han fortsatt med i det gamle belaget sitt og kom ikke inn i belaget der han slo seg ned. Gårdene innen de forskjellige belagene kunne i det hele ligge et godt stykke fra hverandre. Oksum og Røra var for eksempel i samme belag, men mellom dem var det en stor ås. Forklaringen var den at de hadde felles dele i skogen og dessuten gikk sti imellom gårdene. Belaget behøvde heller ikke å være avhengig av rent administrative grenser. Sætre-gårdene nord i Oklungen var i belag sammen med Ragnhildrød i Hedrum. Her skar altså belaget over både amts- og herredsgrenser. Både Ragnhildrød og Sætre hadde felles bruks- og vannrett i fløtningen.
Skikken med belag holdt seg til ut i 1880-årene i de mest avsidesliggende bygdelagene, men nær Porsgrunn eller Brevik ser det ut til at den gikk av bruk noe tidligere.
Der hvor en ennå har sikreste tradisjoner om det hele, er i Bergsbygda og strøket nordover til Kokkersvold. Herfra vet en helt sikkert om tre belag i 1860-årene, Oksum-belaget, Berg-belaget og Lanner-belaget. Til Oksum-belaget hørte gårdene Oksum, Stulen, Stamland, Røra og Vissevåg. Berg-belaget omfattet gårdene Berg, Stamland, Rød, Lerstang, Røsvik og Ramberg, mens Lanner-belaget innbefattet gårdene Lanner, Stulen, Kokkersvold og Lillegården. Som en ser av denne oppstillingen, var det to gårder som var med i mer enn ett belag. Stulen ligger omtrent midt mellom Lanner og Oksum og var med i begge disse belagene. Det samme gjaldt Stamland, som ligger omtrent midtveis mellom Oksum og Berg. I begge tilfelle hadde disse to gårdene felles bruks- og skogsvei samt strandrett med bruk innen mer enn ett belag. Også ekteskap kunne skifte litt på belagsordningen. En av brukerne på en av Oksum-gårdene ble gift med en fra Lerstang og kom da med i belaget der. I motsatt retning kom og folk fra Lerstang med i gjestebud på Oksum. I belaget til de andre gårdene var de likevel ikke med; folket fra Oksum ble altså bedt til Lerstang, men ikke til Berg eller Rød, og motsatt ble de fra Lerstang bedt til Oksum, men ikke til Røra eller Stulen.
Småbrukere med egen jord og leilendinger på benefisert gods eller borgerjord hørte nok oftest til bøndenes belag. En utenbygds som hadde kjøpt gård i bygda, kunne derimot ikke alltid være sikker pa å bli opptatt i det. I hvert fall i Bergsbygda, men sannsynligvis over hele Eidanger, ble husmenn og arbeidsfolk innenfor den kretsen som bøndenes belag omfattet, bedt med i begravelser, men ikke alltid i bryllup. For de fleste gjestebud og høytideligheter hadde nok husmenn og arbeidsfolk sine egne belag. Det kan ha vært samme grensene mellom dem som mellom de bøndene hadde, men dette vet en ikke noe sikkert om, og heller ikke om de var organisert på samme måten. I det hele er lite kjent om de sammenkomstene husmenn og arbeidsfolk hadde, bortsett fra at de nok foregikk i atskillig enklere former enn bøndenes gjestebud.
Til hvert belag hørte en «bemann» som ble sendt omkring for å be folk, særlig til bryllup og begravelser. Ved disse begivenhetene fungerte han gjerne også som kjøkemester. Flere belag kunne ha felles bemann. Det var ikke enhver gitt å kunne oppfylle de krav denne stillingen stilte. Bemannen måtte både ha store talegaver og full greie på all sed og skikk. «Han skulle ha god framferd, være kvikk og grei», sier en som selv har hatt oppdraget.
Når bemannen kom inn i stua med innbydelsen, skulle han ikke hilse eller ta av seg hatten før han hadde sagt fram en fast remse som gjorde hensikten med ærendet hans klar. Folk skulle da ikke være «tråbeine», men ta imot innbydelsen. Dessuten hørte det med at en skulle by bemannen på et eller annet, gjerne en dram, men dette skulle han etter skikken som regel nekte å ta imot. Stundom kunne vel dette være en dyd av nødvendighet. En gammel bemann sa om årsaken til at han nektet å drikke dram alle de stedene han var innom: «Skulle jeg tatt imot alle dem, så hadde jeg nok ikke greid ærendet mitt».
Til ethvert gjestebud var det skikk at gjestene ydet tilskudd til kosten, de ga «sendinger» som det het. Navnet kom av at maten gjeme ble skikket avsted dagen før. Ofte var det en datter på gården eller en av tjenestejentene som gikk med den. Vedkommende som overbrakte maten, ble kalt for henholdsvis «sendingsjente», sendingskjerring» eller «sendingskar». Var sendingen en kake, lå den i en kurv. Smør og rømmegraut hadde de om sommeren gjerne i krukker og svære flasker så ikke noe skulle smelte bort eller renne på klærne. Sendingsfolkene ble alltid bevertet med et eller annet. De kunne få smake sendingskosten, og dersom det var en kar, kunne han få øl og dram. Kom skyldfolk langveis fra for å delta i gjestebud, sendte de sjelden sendingen i forveien, men overleverte den i stedet selv ved ankomsten.
For husing av gjester fantes faste regler. Folk i belaget gikk hjem til seg selv. Av langveisfarende slektninger og venner skulle de eldste og mest nærskyldte ligge i våningshuset på selve gjestebudsgården, mens de unge kunne overnatte der det falt seg, ofte på loftet. I løa skulle imidlertid ingen gjest ligge; det var ikke regnet for god skikk. Rådde ikke verten med å huse alle, tok resten av gårdene i belaget hånd om en del av gjestene. Første måltidet gjestene åt, skulle de alltid få på den gården de overnattet, men alle senere på selve gjestebuds-ården.
Ved bordplasseringen av gjestene gjorde rangsforskjellen seg sterkt gjeldende. De rikeste og eldste satt alltid øverst ved hovedbordet sammen med verten, og det samme gjaldt presten og lensmannen om de var tilstede. Ungdommen holdt på store gårder ofte til i et annet rom, og ble husmennene på slike steder innbudt, måtte de holde seg på kjøkkenet sammen med tjenerne.
I alle slags sammenkomster måtte fremmede passe på å «sitte forskjellen». Folk mente det hørte med til god oppdragelse at en skulle vise seg mest mulig beskjeden når en var borte. Det var hevdvunnen praksis at verten skulle true og nøde gjestene til å forsyne seg av maten. Først etter mye overtalelse skulle gjestene gi etter, og de måtte passe på alltid å legge en liten matklatt igjen, ellers kunne de bli regnet for grådige. «Det er skam å ete møe, men det er større skam å leive lite», sa et ordtak.
Ved barsel gjorde skikk og tro seg mye gjeldende. Vanlig gjestebud med innbudte gjester og kjøkemester ble riktignok ikke holdt når et barn ble født, men nabokonene kom gjerne hver for seg til barselkona og hadde med seg sending. Det var gjerne graut og kaker de overbrakte. Av graut brukte en ris-, smør eller fløtegraut, men bare ett slag i hver sending. Baksten var hvit hvetekake og søsterkake. I nyere tid hadde de også med julekaker, kringle og wienerbrød, som alt sammen var kjøpt hos en profesjonell baker. På kakene ble det gjerne smurt dugelig med smør. Både kakene og grauten ble brukt til traktement for alle som så innom.
Før barselgrauten ble sendt av sted, ble den gjerne vigslet med en brann eller glo. Det samme brukte en å gjøre med spebarnet. Et udøpt barn var utsatt for mange farer, trodde folk. Det var ikke helt sjelden de mente at et åndssvakt barn eller et som hadde engelsk syke, var blitt forbyttet med et underjordisk. Lærer I. C. Ramberg gjengir følgende sagn om dette:
«Den vesle jentungen til Gunhild Askedal var saa grætten og amper om natten, at moren ikke kunde faa blund paa sine øine. I sin vaande lot hun da denne ytring falde: «Jeg er saa træt av denne ungen, at jeg var tilfreds at vor Herre vilde ta den», og dermed dasket hun til det lille kryp. Da hændte det 2 torsdagsnætter paa rad, at barnet blev tat ut av sengen og lagt paa gulvtiljene. Den 3. vaaket moren for at faa greie paa, hvordan slikt kunde gaa for sig, men saa var hun saa uheldig, at hun dabbet av et øieblik, og vips var barnet borte.
Men paa gulvet laa der en fryktelig fæl bytting og grinte og vred paa sig. Konen hadde ondt av den og tok og løftet den op, men der fandtes ikke tyngde i den, for den var bare skind og hen, og spronte og gapet gjorde den, som en nyklækket gaukunge. Moren var rent fortvilet. Nu hadde hun gjerne git ut alt hun elet og mere til for at faa igjen sin egen, kjære, søte, lille skrikhals».
For å unngå at slikt som dette skulle hende, brukte folk også å finne på andre forholdsregler enn bare å vigsle med brann og glo. Helt opp til våre dager har en hørt mødre si at de ikke vil ta barnet ut av huset før det er døpt, om enn været er aldri så fint. Til opp i dette århundret brukte de også enkelte steder å merke barnereiven med korsmerke. Reiven skulle legges slik at korset kom på barnets bryst. Den ble gjerne kalt for «livslista». Var noen syke eller hadde hogd seg, ble også «livslista» tatt fram og brukt som verneråd.
Selve dåpen gikk som regel stillferdig for seg. For selve handlingen i kirken ofret foreldrene vanligvis 1 ort til presten og 12 skilling til klokkeren. Noen stor sammenkomst ble sjelden holdt etterpå. Som oftest var bare fadderne og noen slektninger til stede. Bare storbønder kunne ha litt større selskap.
Heller ikke konfirmasjonen ble det gjort stort vesen av. Bare noen slektninger var til stede i en enkel sammenkomst etterpå. Grannene innen belaget sendte gaver til konfirmanten og gratulerte ham eller henne som voksen. At konfirmanten var kommet ut av barnealderen, ble også markert ved at både gutter og jenter fra nå av tok til å gå i voksne klær.
Ungdommen hadde sine egne måter å komme i lag på. Det var vanlig med såkalte «samlag», som bestod i at deltakerne skjøt sammen penger og kjøpte sterke drikker for dem. Deretter samlet de seg på bestemte steder og turte og danset så lenge beholdningen rakk.
En annen form for ungdomstreff var lade- eller seterflyeriet. Dette var en skikk som etter hvert ble sterkt motarbeidet av prester og predikanter, men den holdt seg likevel til ut i 1880-årene. Om sommeren når jentene lå ute i ladene eller på setrene, fikk de gjerne besøk av gutter, ofte langveis fra, som gjerne ville hilse på. De kom i mørket, og hver søkte seg opp en jente som de gjorde seg godvenner med. Til henne skulle de snakke «julebukkmål» så andre ikke skulle kjenne dem igjen. Så farlig for moralen som prestene hevdet, var nok likevel ikke dette. Senest ved midnatt skulle lade- eller seterflyerne være avsted igjen, og det hele foregikk som oftest i sømmelige former.
Ble to unge enige om å gifte seg, skulle dette hemmeligholdes så lenge som mulig. Frieren måtte også be foreldrene til jenta om å få henne til brud. Han kom gjerne en søndag og lot som han ville se til en av sønnene på gården. Lenge satt han i stua med alt mulig likegyldig prat, og jenta hilste han på som på en fremmed før han endelig kom fram med ærendet sitt. Fikk han ja, kunne det ennå gå lang tid før det ble lyst for de to i kirken. Når dette var skjedd, skulle det etter skikken gå høyst ni uker til bryllupet, men de aller fleste godtok at de unge ordnet seg slik at de kunne flytte sammen allerede nå.
Ikke alltid ga foreldrene uten videre sitt samtykke til ekteskap. Bøndene så helst at barna giftet seg med en fra samme samfunnslag. Inngikk sønnen ekteskap med en av tjenestejentene på gården, ble det ofte sett på som forsmedelig. I et par tilfelle fra annen halvdel av forrige århundre skal storbønder ha forsøkt å bli kvitt slike jenter ved å gi dem reisepenger til Amerika.
At uviljen mot å la barna gifte seg under sin stand var levende lenge før den tida, kan sees av følgende sagn som viser hvordan straffen kunne ramme dem som giftet seg mot foreldrenes vilje.
«En gang fant to unge mennesker på at de ville gifte seg, men begges foreldre var imot giftermålet. De unge trasset likevel foreldrenes vilje.
Mens de var på vei til kirken og følget rodde forbi Kålaprammen ved Bjønnes, løsnet en svær fjellblokk og falt ned over følget og begrov det. Det fortelles at vannet i sundet skylte over holmen Kålaprammen og tok med seg alt av løst og fast, så den siden har ligget der uten jord, blankskurt og fin. Nå ligger den svære blokken i sundet og minner om hvorledes det går med trasne barn. Steinen er siden kalt for Bruresteinen».
Bryllup i eldre tid foregikk etter faste regler. Hadde folk råd til det, ble det turt i to eller tre dager. Den dagen vielsen skulle foregå, ble det regnet som bra for brura å få regn i håret på bryllupsturen, og at sola skinte i kirken. På grunn av de dårlige veiene var det i flere bygdelag vanlig å ro eller ri til kirken om sommeren. På veien til kirken var gjerne spillemannen først i følget, så kom brureparet, siden foreldrene og nærmeste slekt og deretter øvrige innbudte. På hjemveien var det ingen slik ordning. Særlig om vinteren når de kunne bruke sleder, var det vanlig med kappkjøring, noe som siden gjerne førte til mye prat om hvem som hadde vært raskest og hatt den beste hesten. Hvis de hadde en bruredreng, noe bare storbøndene pleide å ha, skulle «nuggen», som han ble kalt, være kjørekar for brureparet. Han måtte da «være en fresk en» som kunne få hesten til å fly. For brureparet ble det nemlig regnet for en stor skam å bli forbikjørt på hjemveien.
På veien til og fra kirken skulle brurefølget få salutt, og det ble skutt både med gevær og kanoner. Salutt ble også gitt av de såkalte «glanerne» som kom uinnbudt til bryllupsgården om kvelden. De hadde med seg skytevåpen så de kunne skyte slik for brura at «det spurtes i sju kirkesogn». Som takk for umaken ble «glanerne» traktert med brennevin; ofte hadde de også selv med seg av denne varen. Stemningen kunne derfor bli lovlig munter, og det hendte at rene rampestreker ble begått. Oftest opptrådte nok likevel «glanerne» forholdsvis sømmelig. De fikk gjerne danse på låven til ut på natta, og det hendte at en og annen av dem ble invitert inn i selve bryllupsstua.
Der inne var også stemningen ofte høy. Det avhang mye av kjøkemesteren hvordan hele bryllupet skulle løpe av. Var han god, kunne det bli navnspurt lenge etter.
Folk trodde på varsler når noen skulle dø. Det het seg at så en linerla i brystet første gangen en fikk øye på den om våren, skulle noen av ens kjære dø. Så en den fra sida, varslet den derimot lykke. Ugla varslet også død dersom den flere kvelder på rad ble sittende ved huset og skrike sitt stygge «hu-hu». Hendte det at noen fugl skrek stygt hver gang en bestemt person viste seg ute, men ikke ellers, varslet også dette ille for vedkommende; han hadde da ikke lenge igjen.
Helt opp til våre dager har det vært vanlig at når en eller annen gikk bort, pleide noen duelige kvinner i nabolaget, kjent for å være framom andre i livets alvorlige situasjoner, å møte fram for å stelle den døde. Liket ble etter at det var koldt, lagt på et langt bord i stua, det ble lagt på «likstrå» som det het. Kiste fikk folk kjøpt for tre til fem daler. Enkelte med liten råd laget den også selv. Da var de som regel svært primitive og klumpete. De ble tjærebredd, og for å få dem litt staseligere, ble de bestrødd med knust glass, for da kom det et slags glitter i alt det sorte.
I kisten ble liket lagt dagen før begravelsen. Når en tok det ned av bor- det, begynte det gjerne å «stanke». En måtte derfor gå rundt kisten med røykelseslakk og opphetet ildtang for å døyve denne lukta, og de kvinnene som stelte og pyntet, hadde lommetørklær knyttet for nese og munn. Også i kisten lå liket udekket så hele gravfølget kunne se det. Lokket ble ikke satt på for kista skulle bæres ut. Mens liket ennå lå på likstrå, ble gjerne en andaktsbok lagt på brystet av det. Et par salmer ble sunget, og de tente også ofte lys foran kisten. Tale i huset ble aldri holdt, men de sang en salme før og en under utbæringen.
I større begravelser ble det gjerne satt opp æresport. Den var laget av eikelauv, barlind eller granbar. Granbusker ble satt ned på begge sider av veien fra døra og over hele tunet. Veien ble også strødd med granbar eller aller helst med barlind. Blomster og kranser på kisten var det derimot aldri tale om.
Bare de som var bedt, fulgte med til graven i gammel tid. Kvinner deltok aldri i gravfølget. Som før nevnt var kretsen for begravelse større enn for bryllup og andre høytideligheter. Husmenn og bønder deltok her sammen. Det var og god skikk at var husmannen for arm til å koste begravelse, skulle husbonden ta på seg dette. Anderledes var det med fattigfolk og betlere som ikke hørte hjemme i bygda. De ble i all stillhet ført til fattigfolks plass øst på kirkegården og begravd der uten større seremonier. Det ble aldri ringt for dem.
Før kommunen ansatte graver, måtte folk selv kaste opp graven for den som skulle begraves. Noen av naboene reiste derfor gjerne i forveien for å gjøre dette. Stundom kastet de også opp graven dagen før. Når likfølget ble synlig fra kirketårnet, ringte de med klokkene. Det var fast regel at en skulle kime med begge klokker dersom det var en storkakse som fôr til jorda, mens det klarte seg med den store dersom det var en vanlig bonde som skulle begraves, og var det en husmann eller arbeidskar folk fulgte på den siste ferden, bruktes bare den lille. Etter begravelsen kastet så naboene igjen graven. Nære slektninger måtte aldri delta i dette, og heller ikke skulle de være med på klokkekimingen.
Ved større begravelser fikk følget frokost om formiddagen før det drog til kirkegården og middag etter hjemkomsten fra jordfestelsen. Den bestod gjerne av erter og kjøttsuppe med boller i. Utpå ettermiddagen vanket det kaffe med forskjellige lekkerier, og lenger utpå kvelden hendte det at det ble servert punsj. Kjøkemesteren blandet den i en svær terrin med varmt vann, kornbrennevin og puddersukker. Hver gjest fikk et lite glass med hank på, omtrent som en kaffekopp, og verten øste opp med punsjeøse. Et godt stykke utpå natta kom ofte risgrauten fram. Stundom fikk de også lutefisk etterpå. I det hele kunne gravøl i likhet med bryllup strekke seg over et par døgn, og det kan nok hende sorgen over den døde i visse tilfelle fortok seg med drikken.
Gravfreden på kirkegården ble alltid nøye overholdt, og gravene ble godt vedlikeholdt. Helt opp til 1850 brukte de gjerne kors eller støtter av tre, men så gikk de over til jernkors. I 1880-90-årene ble det mer og mer alminnelig med støtter av stein.
Julen var årets største fest. Til den knyttet det seg mange skikker. Det kunne merkes alt lang tid i forveien at den nærmet seg. En grundig rengjøring måtte til for både voksne og barn, og inne ble det skrubbet og skurt. Tunet ble ryddiggjort, og alt som minnet om øks og hoggestabbe ble omhyggelig fjernet etter at veldige stabler av ved var hogd opp og båret inn. Det het at julenatta fér Tommes bygdimellom og så etter om alt var i orden til høytiden. Hadde ikke folk hogd opp all veden før helgen, rakket han til hoggestabben. Antagelig var denne tradisjonen en levning fra katolsk tid da folk feiret St. Tomas dag to dager før lille julaften.
Brygging og baking skulle også være ordnet i tide før jul, slik at stabbur og kjeller inneholdt rikelige forsyninger av mat- og drikkevarer. Dessuten måtte også dyra få sitt å ete. Bortimot julaften ble fuglestangen med kornbånd på reist ved låvedøra. I fjøset og stallen fikk hvert dyr litt ekstra, og en sa til dem: «Et vel, trivs vel, i kveld er det julekveld». Av dette skulle en få stor og fin buskap trodde folk. For å beskytte kuene mot vonde makter brukte de også å male krittkors i fjøstaket over ryggen på dem om julekvelden.
Hovedretten julaften var gjerne risengryns-, rømme- eller fløtegraut og som etterrett tørrfisk med maltøl til, og dessuten en juledram på toppen. Selv om en ikke spiste alt, skulle bordet likevel dekkes med det beste i huset, jo mer desto bedre. Maten skulle stå framme på bordet til over første juledag. Året som kom ville da bli et matgodt år. Men om noen ikke vorte dette, ville de tidsnok se hva de hadde gjort - smalhans ville nok komme.
Mens folk ennå satt ved bordet julaften, skulle eldste sønnen i huset fyre av et «skrælskud» utenfor vinduet til vern mot trollkjerringer. Ellers brukte folk julaften også å synge noen julesalmer og be Fadervår. Gaver ble ikke gitt, heller ikke hadde de juletre eller besøk av julenissen. Alt dette var utenlandske skikker som først kom inn i bygda i slutten av forrige århundre og begynnelsen av dette.
Første juledagen drog alle til kirken. Det var da fast skikk å ofre til presten. Mennene i menigheten gikk fram til alteret og la sin skjerv der, alle med hatten under venstre arm. Det var gjerne lensmannen som innledet handlingen.
I enkelte belag var det skikk å ha en felles fest i julen. Den gikk da på omgang så folk visste fra år til år hvor de skulle denne gangen. Ungdommen hadde også i julen sine lag og sammenkomster som ikke var avhengige av belagene. Slike lag som ofte ble holdt annen eller tredje juledag, kostet gjerne en halv spesidaler paret, og av dette gikk 12 skilling til spillemannen. De moret seg da til lyse morgenen med dans, kortspill og leik, med mat og med drikk. Noen ganger ble det «ponset» i den grad at kjekl og slagsmål ikke var til å unngå. Nyttårsaften kunne jentene «sitte over» om de ønsket å se den de engang skulle få til ektemann. På bordet ble da satt et glass vann, et glass melk og et glass brennevin. Lyset skulle brenne, og jentene måtte hverken røre på seg eller tale sammen. Redd var det heller ikke bra å være, så det var derfor best å sitte to sammen. Var tre jenter sammen, hadde de vanskeligere for å la være å le. Klokka tolv midnatt het det seg at kjærestene skulle komme og bukke til hver sin jente. Da måtte jentene passe på hvilket glass kjæresten valgte. Drakk han av vannglasset, betød det små kår, valgte han melkeglasset, ble det velstand, tok han brennevinet, ble han dranker.
Ingen som kom til gårds i julen, måtte gå igjen før han hadde nytt noe i huset. Ellers trodde folk vedkommende «ville bære ut jula». I samsvar med denne skikken ble også de mange julebukkene som drog rundt i bygda i julen, rikelig bevertet.
Omkring helligtrekongersaften brukte fattigfolk fra Larviks-kanten å besøke Eidanger. De hadde med seg «stjernen». Den bestod av et stort hjul av papir på en treramme, og var festet til en lang stang som ble båret på skulderen. «Stjernen» var også overtrukket med kulørt papir og utstaset med et virvar av glitter og flitterstas i alle slags farger.
Den som bar «stjernen», «stjernemannen», stilte seg alltid midt på golvet og sang mens han alt i ett dreide på «stjernen» sa stasen riktig kunne synes. Som lønn for dette fikk både han og følget noe å spise, og dessuten gjerne noen skillinger med ved avskjeden.
Feiringen av påske og pinse har en ingen sikre tradisjoner om fra Eidanger. Den eneste av årets høytider som en med sikkerhet vet grannene kunne feire sammen utenom julen, var St. Hans. Naboene slo seg da gjerne sammen og delte både mat og drikkevarer. Det ble kokt fløtegraut, drukket og danset, og tent bål om kvelden.
Også St. Hans hendte det ungdommen feiret for seg selv. Ofte slo alle de seg i lag som skulle fare sammen til setrene, men ellers kunne dette være litt tilfeldig. Ungdommen samlet seg på sine bestemte steder og danset og festet til langt ut på morgenkvisten. Det kunne de med god samvittighet gjøre. St. Hans-dag ble nemlig regnet for helligdag.
På de store høytidene, særlig i julen, falt det som vi har sett, også litt på fattigfolk. Ellers var det ikke stort lettere å være fattig i Eidanger enn i andre bygder. Bøndene, særlig de som bodde langs hovedveiene, var hardt plaget av alle fante- eller taterfølgene som drog forbi, og kunne derfor vise seg harde. Sjelden tok de fattige i losji dersom de ikke var nødt til det, eller fikk betaling av fattigkassa for det. Mange så det slik at det ikke lønte seg å være snill mot fant og fattigfolk, for da ble en aldri kvitt dem. Mens legdsordningen ennå eksisterte, ble legdslemmene ofte lagt i et av uthusene. Av et skiftebrev fra 1833 går det fram at på den gården var det to særskilte sengesteder for legdslemmene, ett i stallen og ett på låven. Disse var utstyrt med skinnputer og saueskinn. Sannsynligvis lå det legdslemmer der til alle tider av året.
Tatere eller omstreifere som rekte langs veiene, brukte gjerne å ta inn hos fattigfolk i bygda, ikke hos bøndene. De sistnevnte var glad til for dette. «Det er godt lusa samler seg på ett sted», var det et ordtak som het. Tatere og omstreifere som drog gjennom bygda, slo seg som regel bare til for noen dager. De gikk rundt og tagg til de hadde feid over hele bygda. Fattigfolkene som de var gjester hos, fikk sin del av utbyttet. Det var en av grunnene til at de tok imot landstrykerne. Da slapp de å tigge selv.
Framgangsmåten slik «farende fant» brukte når de ba folk om noe, kunne være voldsom. Mange talte et saftig og truende språk og kunne anvende harde midler. Det hendte folk måtte låse døra og la fantene herje til naboene ble oppmerksomme på uvesenet. I fellesskap fikk de da drevet tiggerne bort.
Nå hørte slike tilfeller til unntakelsene. Ofte kunne omreisende fantekjerringer være godt kjent på gårdene bortover, og bli bra mottatt. De hadde ofte hørt og sett litt av hvert, og det var ikke lite de kunne fortelle både av bygdesladder og annet. For enkelte kjerringer kunne folk ha en særskilt respekt. Det het seg at «de kunne noe», var trollkyndige. Helt opp i dette århundre har det hendt at slike ble stelt vel med og fikk gode gaver med på ferden.
Langt fra alle som ba om hjelp, tilhørte omreisende taterfølger. Det kunne være såkalte husarme, folk i bygda som av en eller annen grunn var tvunget ut på tiggerstien. Ofte hadde de understøttelse av fattigkassa, men den var ikke alltid tilstrekkelig, og så måtte de be grannene eller andre i bygda om en håndsrekning. Slike folk som ikke fôr land og strand rundt for å tigge, men som holdt seg innenfor bygda, hørte det til god skikk å hjelpe. De fikk gjerne sendinger med mat.
På Oksum og vel også andre steder var det skikk å gi dem «rygghogget», d.v.s. ryggraden av grisen når en hadde kløvd den etter slakten.
Enkelte fattigkjerringer fikk arbeid hos bøndene under treskingen eller potetopptakingen. De brukte da under skjørtet å ha den såkalte «tjuvelomma». Den passet de på å få fylt med korn og poteter så de kunne ha med litt hjem. Bøndene visste om dette, og utnyttet det hele til morsomheter. De ga likevel gjerne også åpenlyst fattigkjerringene en «pjænk» poteter eller korn når arbeidet var over for godt.
Gjerrige bønder som ikke engang kunne hjelpe sine egne granner, var ikke godt ansett blant fattigfolk og heller ikke blant sine egne standsfeller. Det gikk mange ordtak om slike, som for eksempel disse: «Han legger ikke to sild på et fat». «Der blir en fåra på lang havre (halvskral kost.)»
Stundom hendte det at folk tagg, ikke fordi de ikke kunne få understøttelse av fattigkassa, men fordi de var redd for at de var nødt til å søke om å få det dersom ikke bygdefolk hjalp dem. Å få hjelp av fattigkassa ble nemlig regnet for en stor skam. Særlig var fattigfolk redde for at barna skulle bli tatt fra dem og satt bort mot betaling. Slik frykt var begrunnet, for de erfaringer slike bortsatte barn høstet, var ikke gode. Selvsagt fantes det gårder der de ble godt behandlet, men dette var langtfra alltid tilfelle. Ofte ble slike barn grovt utnyttet, og det til og med av folk en ikke skulle vente slikt av. En som i 1870-årene var satt bort til sin egen kjødelige tante, fortalte om sin barndom at hos henne måtte hun gjete barbeint i skog og mark. Da rimet la seg på bakken, gikk hun fremdeles uten sko på føttene. Hun måtte varme seg på den varme urinen til kuene. Ti år gammel stod hun i dyngen og lesste møkk i sleden, mens onkelen kjørte. Ennå seksti år senere kunne vedkommende si: «Jeg orker ikke å tenke på de fæle åra. Ja hva kunne hende med en liten fremmed unge i den tida. Folk var så harde».
Også fra annet hold vet en at barn som fattigkommisjonen hadde satt bort, sjelden fikk annen betaling for arbeidet sitt enn mat, klær og sko. De siste kunne være både gamle og utgåtte, mens klærne gjerne var avlagte og fillete saker fra andre i huset. En mann som var født i 1865, mente at de ungene fattigkommisjonen hadde satt bort, aldri ble lenger enn nødvendig på gården. De omfattet ikke pleieforeldrene med større kjærlighet enn at de reiste så fort råd var. Veien gikk gjerne om skutene og sjølivet, og det var ikke rart de foretrakk dette etter samme manns framstilling. «Disse ongene blei tyna og pint på alle vis. De måtte ut i all slags vær med dårlige klær og ussel mat».
Så dårlige som dette behøvde tross alt ikke alltid forholdene å være for småkårsfolk. Særlig under oppgangstidene i annen halvdel av 1800-tallet, da det var nok arbeid å få, hadde for eksempel husmennene det slett ikke så verst, i hvert fall dersom de hadde en rimelig husbond. Om dette fortalte Torsten Torstensen fra Langangen:
«Husmannstiden i Eidanger var nesten forbi da min far i 1875 gjorde avtale med gården Langangen om husmannsplassen «Usbru».
Avtalen var muntlig. For plassen skulle far betale en årlig avgift på kr. 16,00. Avgiften skulle betales med arbeid i onnetidene, men kunne også betales delvis med kontanter. Utenom onnetidene var min far ikke bundet med noen arbeidsplikt til gården.
Daglønnen var i den tida ca. 70 øre, og kosten og avgiften svarte således til 3 ukers arbeid.
Klær var det smått med på plassen. Underklær fikk jeg først da jeg stod til konfirmasjon. Inntil da gikk jeg i skinnbukser og «buserull». Men det var sjelden noen syke, tross enkel kost og lite klær.
På hovedgården var det anderledes med mat og klær. Da jeg som liten gutt kom dit for å gjete, hadde jeg det som en prins. Men så var jeg også husmorens «kjeledegge».
Hver eneste dag fant hun fram noe ekstra god mat til meg, til misunnelse for de andre tjenestefolka, sjøl om de heller ikke hadde noen grunn til å klage på kosten. Min far kalte husbonden for «den store mannen».
For gjetinga fikk jeg et par støvler. Gården hadde hvert år en skomaker som budde der ei ti, og sydde støvler til gårdsfolket og til tjenerne.
I motsetning til de andre tjenestefolka som lå i «drengestua», gikk jeg hjem til «plassen» hver kveld.
Men skolegang fikk jeg ikke tid til. Barna på en husmannsplass måtte bruke tida til arbeide.
Lønna som en voksen tjenestegutt hadde, lå omkring 120-150 kroner året, og en tjenestejente lå omkring 100 kr. pr. år.
Det var i en tid med stigende lønninger, men også en tid med stigende fordringer.
Den rivende utviklingen som istrafikken og tømmerhandelen med England hadde - skapte frie og ubundne forhold for dem som før hadde vært tilknytta gårdsdrifta som husmenn eller gårdsarbeidere,
Det var mer enn nok å gjøre for alle som ville arbeide. Og arbeidere fra nabokommunene og byene søkte til bygda her for å få arbeide.
Folk var ikke lenger så stedbundne som før.
Også vi på husmannsplassen tok arbeide utenom hovedgården. Også for hovedgården var det en ny tid. Den fikk nye redskaper og bedre betaling for produktene. Men da trelasta blei bytta i oversjøisk korn, falt prisen på kornet, og selv gårdbrukerne kjøpte innført korn.
I onnetida arbeidet far på gården. Særlig syntes jeg det var moro å se far gå i spissen for en «slåttegjeng» på 5-7 mann. Det var som å se en idrettskonkurranse.
En annen ting som det var moro å se på, var «bakstekjerringa» når hun bakte flatbrød.
Det blei laget av havremel, og kjevlet ut så tynt som mulig. Den flinkeste «bakstekjerringa» var den som kunne kjevle de tynneste leivene.
Gården hadde ellers mange mødre i arbeide, som fikk ekstrajobber fra tid til annen, med slakting, baking, potetopptaking m.m.
Gården hadde også en husmann uten jord. Han budde i et litet hus i nærheten av gården, og både han og kona og barna arbeidet på gården.
Forholdet mellom oss på husmannsplassen og de på hovedgården var alltid det beste.
Da far gjorde seg av med hesten, fikk han låne hest og redskap på hovedgården uten vederlag.
Vi hadde også fritt brennefang i skogen, samt andre fordeler, som lån av hest og vogn når det var konfirmasjon eller barnedåp.
Men standsforskjellen var der. jeg husker at «kaksen» kom kjørende framom husmannsstua i spisslede og med dombjeller. Han satt brei og trygg med pels og gode klær. jeg stod liten og skjelvende i skinnbukse og «buserull». Da følte jeg standsforskjellen. Men da han gav meg 25 øre for å holde hesten, forsvant standsfølelsen, for da følte jeg meg sjøl svært rik og lykkelig.
Trass alt var det en viss trygghet å ha en husbond å støtte seg til, en som ordnet opp i saker og ting, og så vidt jeg vet, aldri sa nei når vi bad ham om hjelp».
Selv om forholdene for enkelte husmannsfamilier kunne være så idylliske som de denne beretteren har fortalt om, viser både den behandling bortsatte barn kunne få, og den mottakelsen tiggere av og til fikk, at folk visste hva pengene var verdt, og stundom kunne være forsiktige med dem. I det daglige slitet var det få som ble rike i en fart. Drømmen om stor vinning og bedre kår hadde likevel alle. Dette er vel en av årsakene til alle de historiene om nedgravde skatter som gikk rundt i bygda, og som nok folk til dels trodde på. Det er flere enn en som har gravd etter skjulte rikdommer i de traktene denne historien, Oksumsagnet, forteller om.
«Under reparasjon av murveggen i Eidanger kirke falt det ut av en sprekk i muren et gammelt brillehus. Da man åpna brillehuset, fant man en seddel der det stod: «Under en snøplogforma stein i Sauarås nord for Oksheim, der en kan se over syv kirketårn på en gang, er det gravd ned 18 000 pund reint gull. Skatten ligger i tønner. En gang fienden herjet i landet blei den gravd ned».
Noen dansker fra Ålborg skal engang ha kommet seilende inn Eidangerfjorden til Herregårdsstranda. Der bodde en gammel kjerring som visste hvor skatten lå. Hun hadde vært med dengang de rodde skatten fra Herregården til Vissevåga, og derfra førte den opp i åsen. Henne tok danskene med seg for å leite etter den. Men så er fortalt at folk aldri mer så noe hverken til kjerringa eller danskene».
Kilder - Sed, skikk og sagn
A. Spørrelister vedrørende skikk og bruk: Instituttet for sammenlignende kulturforskning, spørrelister vedrørende «Gardssamfunnet.
A. Vilkåra for gardssamfunnet.
B. Arbeidssamfunnet på garden.
C. Hussamfunnet på garden.
D. Ætt og gard.
11. Grannesamfunnet.
A. Grunnlaget for grannesamfunnet.
B. Høgtider i grannesamfunnet.
C. Grannevedtekter om utlikning av offentlige tyngsler.
D. Grannehjelp.
E. Hopeshav i gardsdrifta».
Norsk etnologisk gransking, Norsk folkemuseum, spørrelister vedrørende «Måltider og rnat». «Bordskikk til hverdags». «Skav». «Beit og brom». «Slaktedyr», «Leming-salting-tørking og røyking».
Alle spørrelistene utfylt av lærer Rolf Langangen i årene 1949 til 1955, stort sett på grunnlag av opplysninger fra følgende dalevende personer:
Gårdbruker Arnt Auen, f. 1888.
Maren Hansen, Langangen, f. 1876.
Gårdbruker Håkon Kjendalen, f. 1903.
Fru Maren Anne Knutsen, f. 1865.
Gårdbruker Johannes Kvestad, f. 1888.
Gårdbruker Anders Lunde, Bjørkedalen, f. 1880.
Lars Nøklegaard, Langangen, f. 1865.
Gårdbruker Isak Oksum, Bergsbygda, f. 1902.
Herman Pedersen, Oklungen, f. 1892.
Anna Røe, Sandøya, f. 1848, d. 1952.
Lærerinne Anne Sagbakken, f. 1863.
Gunhild Sølverød, f. 1877.
Nils Sølverød, Tveten, f. 1875.
Arbeider Torsten Torstensen, f. 1871.
Arbeider Anders Tråholt, f. 1866.
Frk. Anna Tråholt, f. 1885.
Graver Jens Traaholt, f. 1887.
B. Skriftlige kilder angående skikk og bruk:
Johnsen: Eidanger, kap. XLV.
Ramberg: s. 84102, 109-113, 115-117.
C. Sagn og folkeminner:
Regler om været opptegnet av Rolf Langangen.
Regler om vern mot husdyrsykdommer og ormebitt opptegnet av Rolf Langangen. Tradisjon om finnskott, Ramberg. s. 73.
Sagnet om Just Svenske nedtegnet av Rolf Langangen - kilde Kari Christensen, Bjønnes.
Tradisjon om ild og glo over krøttera, Ramberg s. 65-66. 69.
Sagnet om huldrebuskapen på Bjørkøydammen opptegnet av Rolf Langangen. Sagnet om trollgrisen opptegnet av Rolf Langangen.
Sagnet om den forgjorte kua fra Rønningen, Ramberg, s. 7677.
Sagnet om de bortkomne sauene til Bent Bjønnes opptegnet av Rolf Langangen - kilde Gunhild Berntsen, Bjønnes.
Sagnet om huldregården mellom Rønningen og Sundjordet, Ramberg, s. 77-78.
Sagnet om Sylterøya, Ramberg, s. 75-76.
Sagnet om huldrefesten opptegnet av Rolf Langangen, variasjon Ramberg, s. 81-82.
Sagnet om hudrelikfølget, Ramberg, s. 78.
Sagnet om Per Nilsen, Ramberg, s. 77.
Kvestadsagnet opptegnet av Rolf Langangen, (Sagnet var glemt i Bjørkedalen, men kom tilbake med en tjenestejente fra Sauherad. Da bestemor hennes hørte hun skulle til Bjørkedalen, fortalte hun sagnet som hun hadde hørt der, mens hun tjente på Kvestad - Langangens opplysning).
Tradisjoner om slakt - opptegnelser av Rolf Langangen.
Sagnet om skogbrannen i Lannerskogen opptegnet av Alf Ugg (Myhra).
Sagnet om delesteinen -
Grenmar 13/4-1907, (antagelig ved I. C. Ramberg), variasjoner Ramberg, s. 75, og opptegnet av Rolf Langangen.
Sagnet om Gunhild Askedals forbyttede unge, Ramberg, s. 67-68.
Tradisjon om merking av barnereiver opptegnet av Rolf Langangen og meddelt muntlig av Isak Oksum.
Sagnet om Bruresteinen opptegnet av Rolf Langangen.
Dødsvarsler, Ramberg, s. 7.5, også opptegnet av Rolf Langangen.
Tradisjonen om Tommes, Ramberg, s. 74-75.
Tradisjonen om maten på bordet julenatta opptegnet av Rolf Langangen. Tradisjonen om å se kjæresten nyttårsaften, Ramberg, s. 73.
Oksumsagnet meddelt Harald Hals 1963 av gårdbruker Anders Lunde, f. 1875 og gårdbruker Isak Oksum. f. 1902, begge Bergsbygda, variasjon opptegnet av Alf Ugg (Myhra).
| Utdrag (s. 71-107) fra: Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1968. |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |