Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Helsestell og folkemengde

av Harald Hals

I 1840-50-årene skjedde store framskritt på medisinalvesenets område. Den som hadde overoppsynet med helsestellet i Eidanger, var landfysikusen i Bratsberg. Han fungerte som distriktslege for Gjerpen, Slemdal, Solum og Eidanger, og bestyrte også amtssykehuset, men fordi han bodde i Skien, fikk han liten direkte søkning av Eidanger-folk.

De søkte heller dr. Wetlesen i Porsgrunn eller dr. Hoffman og etter hans død dr. Paus i Brevik. Begge disse hadde ganske utstrakt praksis i bygda. Av de rapportene de sendte til landfysikusen, kan vi se hvilke sykdommer det var som særlig hjemsøkte Eidanger. Meslinger og barnekopper var det ikke lite av, og ellers forekom også endel tyfus, difteri, kikhoste, skarlagensfeber, lungebetennelse, tuberkulose og bronkitt. Radesyken var derimot i sterk tilbakegang, og annen venerisk sykdom forekom så å si bare hos utenlandske eller hjemvendte sjøfolk. Koleraen i 1850-årene gikk Eidanger stort sett fri for, mens den herjet stygt i Brevik. Også andre mer periodiske sykdommer var det forholdsvis lite av, skjønt det vekslet litt etter hvordan klimaet og årsavlingen var. Utbyttet av høsten 1860 var således elendig, og dette førte til at noen av de fattigste i bygda neste vår fikk skjørbuk fordi grønnsaker ikke var å oppdrive for en rimelig pris.

I det hele hadde legene nok å gjøre. Likevel var det endel som holdt seg til kloke koner eller mer folkelige legeråd. Så sent som i slutten av 1880-årene fantes det i Langangen en kone som «gjorde ved for ormestøng». De fleste rystet likevel på hodet over slik overtro. Det var ikke tilfelle tidligere i århundret. Lærer I. C. Ramberg forteller i den boka han skrev om Eidanger, om en klok kone som nok kan ha virket opp til hans barndom i 1840-årene. Marte Gurine het hun egentlig, men oftere ble hun kalt Marte «Gorilla». Hun kunne helbrede både det ene og det andre, ble det fortalt. Tannverk lindret hun ved «å sette den bort» både i stokk og stein, dyr og mennesker, og like så flink var hun til å «måle for mosott», svekk eller engelsk syke. Først målte hun pasienten fra hode til fot med en lang ullgarnstråd som på bestemte punkter var forsynt med knuter. Så tok hun avstanden mellom fingerspissene, spyttet og mumlet. Alt dette gjentok hun to ganger. Avstanden mellom knutene ble undersøkt, og Marte kunne av det si både hvor lenge den syke hadde hatt «mosotten», og hvor lang tid helbredelsen ville ta. Tråden skulle etterpå graves ned et sted, der det hverken skinte sol eller måne.

Et menneske som kunne så mye, var det klart en måtte holde seg inne med. Enten en trodde på henne eller ikke, var det ikke godt å vite hva hun kunne finne på. «Det fik nok Erik Brustad erfare. Erik var spillemand og svær til at «ajere» -. Men det taalte ikke Marte, og saa mistet Erik en nat sit høire øie. - Enhver forstod hvordan det var gaat til, ti om morgenen fandt man i barken paa den store furuen et utskaaret ansigt, men inde i det ene øie var slaat en dobbelt naglespiker. En saadan spiker maatte være smedet paa 4 søndagsmorgener, og den maatte bankes ind i «den Ondes» navn».

En annen mer berømt klok kone som hadde sine tilhengere både i Eidanger og Brevik, var den bekjente mor Sæter i Kristiania, hun som Henrik Wergeland skrev dikt om, og Henrik Ibsen losjerte hos. I 1843 tok hun inn i Brevik for første gang og fikk straks en svær søkning fra hele distriktet. Mellom hundre og to hundre mennesker oppsøkte henne hver eneste dag hun var i byen, av, dem mange fra Eidanger. Hun arbeidet nok langt mer rasjonelt enn Marte «Gorilla». Mange påstod de hadde hatt stor nytte både av medisinene og legerådene hennes. Til og med pastor Esmark som var en dyktig og ivrig naturvitenskapsmann, gikk god for henne. Dr. Hoffman i Brevik våget da heller ikke av frykt for ubehageligheter å anmelde henne. Selv han måtte innrømme at medisinene hennes i hvert fall ikke hadde skadet noen. Noen alvorlig konkurrent for ham i legevitenskapen ble likevel ikke mor Sæter. Etter hvert gikk hun mer og mer over til å helbrede krøtter, og nøyde seg stort sett med det. Hun besøkte Brevik siste gangen i 1847.

Var mor Sæter et hederlig menneske og handlet i god tro, kunne ikke det samme sies om en fransk kvakksalver som opptrådte en ti års tid senere. Også han fikk slikt ry at folk kom langveis fra for å søke råd og hjelp hos ham. Svær søkning hadde han blant annet fra Eidanger. Det gikk også det rykte om ham at han var synsk. Unge piker var de pasienter han brydde seg mest om. Så å si den eneste medisinen han brukte, var honning og krydderier som han sammen med smør og mel eltet sammen til en eneste deig. Alvorligere var det likevel at det viktigste legemidlet hans var årelatninger, noe han foretok i tide og utide. Da dette til slutt førte til et dødsfall, syntes landfysikusen det kunne være nok. Han anmeldte mannen for kvakksalveri, men før saken kom opp for retten, var han forsvunnet.

Tross alt var likevel den virksomheten både han og diverse kloke koner drev, bare resultat av gammel overtro som var i ferd med å bli trengt tilbake. Legenes innflytelse steg. Et stort skritt på helsevesenets område var det også da sunnhetskommisjonene ble opprettet i 1861. I Eidanger ble den ledet av landfysikusen og bestod ellers av hele kommunestyret. Sunnhetskommisjonen sørget særlig for å utarbeide regler for at nye hus ble bygd på en slik måte at de tilfredsstilte sanitære krav. Landfysikusen advarte der også mot den store misbruken som etter hans mening fant sted i bygda av kaffe og bayerøl, to drikker han mente hadde liten verdi som næringsmidler. Kaffen og bayerølet hadde likevel utrettet noe meget nyttig. Fra slutten av 1840-årene erstattet særlig den førstnevnte drikken stadig mer brennevinet til daglig bruk, og det ble stort sett slutt på det sterke fylleriet som nok stundom kunne forekomme før. Den utbredte kaffedrikkingen hadde likevel den ulempen, som legene meget vel innså, at særlig arbeidsfolk og deres barn altfor ofte fikk for lite melk og dermed måtte unnvære de næringsstoffene som finnes i den.

Når det gjaldt de hygieniske forhold i sin alminnelighet, pleide gjerne legenes rapporter å male dem så svarte som mulig, men selv å dømme etter dem, kan ikke tilstanden i Eidanger ha vært så rent ille, i hvert fall ikke fra annen halvdel av 1860-årene og utover. Dr. Paus i Brevik fant at hygienen i bygda var ganske bra. Boligene var ikke overfylte og ble stort sett holdt skikkelig rene. Dr. Wetlesen i Porsgrunn var ikke fullt så fornøyd. Særlig blant arbeidere var begreper som renslighet og god ventilasjon altfor lite utviklet, hevdet han. Påstanden gjaldt nok likevel ikke så mye landdistriktene som forholdene i selve Porsgrunn, hvor det i disse årene hersket bolignød fordi en stor mengde arbeidsfolk flyttet inn i byen. Alle legene var enige om at vaksinasjonen nå gikk tilfredsstillende for seg. De gamle fordommene mot den var helt forsvunnet. I Eidanger var det mest klokkeren som vaksinerte. Senere overtok jordmora jobben.

Til tross for at hele helsestellet fra 1840-årene og utover stadig ble bedre, steg likevel ikke folketallet i Eidanger på langt nær så raskt som det hadde gjort tidligere i århundret. Nedenstående tabell vil vise dette:

Når vi regner med det tilskuddet på 76 personer som Eidanger fikk ved utgangen av 1845 da Jønholt og Skrukkerød på ny ble lagt inn under prestegjeldet, vokste folkemengden fra dette året og fram til 1875 i alt med 49,8%. Dette tallet er noe mindre enn det vi skulle kunne vente etter oppgavene for fødsler og dødsfall. Både i tiåret 1845-1855 og senere 1865-75 var det et lite utflyttingsoverskudd. I den første perioden lå det på 94 personer, og i annen på 37 personer. Bare mellom 1855 og 1865 kom det flere folk til bygda enn det flyttet ut, i alt 91 personer.

Skulle en likevel ikke i en periode da den tradisjonelle hovednæringen, skogen, blomstret som aldri før, samtidig som bygda også hadde fått nye næringer, kunne vente et betraktelig innflyttingsoverskudd? Det hadde jo vært tilfelle mellom 1815 og 1845 da tidene var langt trangere. Forklaringen må nok for en del ligge i at selv om det nok kunne herske gode tider i Eidanger, var tilstanden nå enda bedre i byene. Særlig Porsgrunn og Skien gikk igjennom en voldsom ekspansjon og trakk til seg mange innflyttere. På grunn av det mer sammensatte næringslivet der kunne de by mer fast arbeide. Virksomheten i Eidanger var likevel mer sesongpreget. Bygda trakk derfor stort sett til seg folk bare visse tider av året, og bare relativt få bosatte seg fast. De som kom, var i det hele tatt lite stabile, men helt avhengig av konjunkturene. Dette kan vi også se av de nevnte oppgavene over ut- og innflyttingsoverskuddet. Utflyttingsoverskuddet mellom 1845 og 1855 oppstod nok mest i slutten av 1840- og begynnelsen av 1850-årene da det hersket flaue tider. Med Krimkrigen 1853-56 oppstod en høykonjunktur som i Eidanger ga seg utslag i økt skipsbygging og sjøfart, og i en topp-periode for smakkehandelen og skogsdriften. Selv ikke krisen 1857-1860 klarte å få bukt med den ekspansjonen som nå fant sted i bygda. Resultatet var innflyttingsoverskudd. I 1865 var således 28,10% av den samlede befolkningen i Eidanger født utenfor bygda. I neste tiårs-periode fram til 1875 var tidene noe skiftende. I slutten av 1860-årene var de delvis flaue, noe som førte til utflytting. Men fra cirka 1870 var de igjen svært gunstige. Alt i alt ble derfor utflyttingsoverskuddet for denne perioden svært lite.

Forholdene var nok i det hele tatt langt bedre i Eidanger enn i hvert fall i de indre bygdene i Bratsberg amt. Å dømme etter kirkebøkene, hvis oppgaver er noe usikre, kom kan hende de fleste innflytterne til Eidanger derfra. Disse bygdene hadde også langt flere emigranter til Amerika. Etter oppgavene i kirkebøkene drog de første utvandrerne fra Eidanger avsted i 1843. Ifølge samme kilde reiste fra og med dette året og fram til 1865 i alt 146 personer, derav i tiåret 1856-65 71 personer, mens det i det siste tidsrommet fra hele Bratsberg amt emigrerte 4600 mennesker. Fra 1866 satte masseemigrasjonen fra hele Norge i gang for alvor. Den amerikanske borgerkrigen var da slutt, og tidene i Amerika begynte å bli lysere, samtidig som det her hjemme til dels var en vanskelig periode. I tiåret 1866-75 utvandret det følgelig fra hele Bratsberg amt 8567 personer, derav fra den bygda som hadde den største utvandringen av alle landkommunene i amtet, Gjerpen, i alt 773 personer. Fra Eidanger var fremdeles utvandringen liten. Ifølge Norges offisielle statistikk reiste sammenlagt 101 personer. Utvandringen fra Eidanger var nok likevel større enn disse tallene viser, fordi en rekke sjøfolk fra bygda rømte fra skutene sine i amerikansk havn. Noen skikkelig oppgave over hvor mange dette kan ha vært, finnes ikke.

Emigrantene fra bygda kom ellers fra alle samfunnslag. Enkelte gårdbrukere var det blant dem, og flere husmenn. Det store flertallet var likevel arbeidsfolk av forskjellig slag. En god del løse og ledige unggutter og ungjenter drog ut. Det vanlige var likevel familieutvandring. Enten kunne flere i en søskenflokk reise eller også mann og kone med små barn.

Den vanligste måten for emigrantene fra Eidanger å komme over til Amerika på var fram til slutten av 1860-årene å løse billett på en seilskute fra Porsgrunn. Denne byen hadde vokst fram til å bli en av de viktigste ernigranthavnene i hele landet, og fortsatte å være det til farten i begynnelsen av 1870-årene ble overtatt av dampskip.

Noe behagelig var det ikke å reise med de gamle emigrantskutene. Utvandrerne ble stuet sammen på mellomdekket. Normen var den at skuta skulle ta en passasjer pr. kommerselest, men gjaldt det barn under en viss alder, ble to reknet for en voksen. Skuter som i dag ville målt cirka 600 tonn, kunne på dette viset frakte over 300 emigranter. At det under slike forhold måtte bli trangt på mellomdekket, sier seg selv. Alle slags mennesker fra de forskjelligste bygder var stuet sammen der, gamle og unge, kvinner og barn, gifte og ugifte om hverandre. Emigrantene holdt seg selv både med sengklær og med proviant som de selv måtte koke. Billetten var til gjengjeld relativt rimelig, om lag 20 spd. for hver person og ofte med moderasjon for familier. På dekket var det dessuten gjerne oppført en salong som kunne leies av folk med bedre råd og større krav til bekvemmelighet. Dette oppholdsstedet var nok langt å foretrekke framfor mellomdekket. Der stod lukene åpne bare i pent vær, samtidig med at utvandrerne kunne være på dekk. I uvær ble lukene straks skalket, og da oppstod det lett en ulidelig atmosfære nede på mellomdekket når sjøsyken herjet.

Grunnen til at folk emigrerte, var nok delvis den samme som fikk mange fra bygda til å søke til byene i samme tidsrom, nemlig håp om varig og sikkert arbeid. Men det fantes nok en viktig årsak til. I de store midtvest-statene i Amerika fantes god og billig jord å få. Etter borgerkrigen kostet den så å si ingen ting. Dette ga lokkende perspektiver for en vanlig husmann, tjenestegutt eller arbeidskar i Eidanger, for der i bygda var jordprisene blitt så høye på grunn av de gode konjunkturene at en vanlig mann knapt kunne få kjøpt seg jord til selveie lenger. Dyptgripende omveltninger i selve gårdsdriften, som vi senere skal komme tilbake til, førte tvertom til at antallet personer som utelukkende var sysselsatt i jordbruket, tok til å gå ned. Følgende tabell regnet ut på grunnlag av folketellingene vil vise forholdet mellom antallet hovedpersoner sysselsatt i de viktigste næringene og yrkene i Eidanger fra 1845 til 1875:

Skal en stole på disse oppgavene, var det særlig mellom 1855 og 1865 at Eidanger fikk en yrkesmessig mer differensiert befolkning. Tallet på sjøfolk og arbeidsfolk økte, samtidig med at antallet gårdbrukere og husmenn med og uten jord gikk noe tilbake fra tidligere år. Som vi før har sett, hadde også denne tiårs-perioden innflyttingsoverskudd, og dette hadde sin virkning på yrkesdifferensieringen. Den sterke gårdoppdelingen som tidligere hadde funnet sted, avtok nå. Omvelting i jordbruket gjorde det etter hvert nødvendig å slå flere bruk sammen, og nye landbruksredskaper reduserte etter hvert tallet på jordbruksarbeidere. Mens nye næringer økte tallet på sysselsatte utenom jordbruket, tok således utøverne av selve denne næringen til å bli færre. Husmenn uten jord forsvant så å si helt. Husmenn med jord holdt seg bedre oppe, men også de gikk tilbake som gruppe reknet i andel av hele yrkesbefolkningen. Det samme gjaldt tjenestefolk. Nedgangen i antallet tjenestefolk og husmenn skyldtes likevel ikke bare omleggingen i jordbruket, men at utøverne av disse yrkesgruppene ofte fant det mer lønnsomt å gå over i andre næringer hvor lønna var høyere og levemåten friere.

Denne utviklingen foregikk likevel langsomt. Oppgavene ovenfor angir nok ganske klart tendensen i yrkesdifferensieringen, men de gir likevel ikke noe fullstendig bilde. I folktellingene fra 1845 og 1855 er opplysningene om forholdet mellom de forskjellige yrkesgruppene neppe sikre, fordi mange delvis fortsatt var avhengige av jordbruket. Også i 1865 og senere drev mange av dem som i manntallet stod oppført med et annet hovedyrke, jordbruk ved siden av. Ofte var de husmenn med eller uten jord og således avhengig av bøndene, om ikke annet så fordi de måtte betale dem jordleie. Det er nevnt at i 1865 kom en tredjedel av håndverkerne i denne kategorien, og forholdet var det samme for 13% av sjøfolkene, 26% av fiskerne og 34% av samtlige daglønnere og arbeidere. Yrkesspesialiseringen hadde tross alt ikke kommet lengre enn at jordbruket var godt å ha i bakhånden for å spe på med, særlig i dårlige år når det var lite annet arbeid å få. Intet under derfor at særlig prosenten av arbeidsfolk som drev jordbruk ved siden av, var høy. Tallene antyder også at en stor del av dem drev som jordbruksarbeidere for bøndene, særlig de tidene på året da bøndene trengte mest arbeidskraft. I realiteten var nok likevel ikke yrkesspesialiseringen omkring 1865 så skarp som de statistiske oppgavene ved første øyekast lar oss tro.

Når det gjaldt bøndene, må det videre merkes at selv om de gikk noe tilbake i antall, gikk de ikke tilbake i sosial anseelse og innflytelse. Det var de som først og fremst hadde fortjenesten av skogen, og det var de som sammen med enkelte byborgere tok opp de nye næringene, skipsbygging og istrafikk. Om enn også arbeidsfolk etter hvert fikk det bedre, økte nok likevel klasseskillet mellom dem og i hvert fall de større gårdbrukerne i bygda. De siste var det også som satt i spissen for kommunestyret, og som rådde og bestemte.

Kilder - Helsestell og folkemengde. Helsestell, kloke koner:
1. (RA) Medisinalkontoret, Bratsberg pk. 88.
2. Hoffmans innberetninger 29/1-1844, 1845, 1846, 1847, pk. 89
3. Landfysikus Sandbergs innberetninger 1854. pk. 90
4. dr. Paus, Brevik og dr. Hoffman, Porsgrunn, medisinalinnberetninger 1861, 1862, 1863, 1864, 1865, 1866.
5. Ramberg s. 68-69 (dir. sitat)
6. Grenmar 1/7-1888.

   Vekst i folkemengden:

7. (RA) Folketellingene 1845, 1855, 1865.
8. Norges offisielle statistikk (N.O.S.) Ældre Række c. nr. 1, folketellinger, folkemengdens bevegelse 1845-1875.
9. (St.A.) Kirkebok for Eidanger nr. 8 1831-58.

   Emigrasjon:

10. (St.A.) Kirkebok nr. 8 1831-58, nr. 9 1859-74.
11. N.O.S. Ældre række c. nr. 1. Folkemengdens bevegelse 1865-75.
12. Ingrid Semmingsen: Veien mot vest, bd. 1, s. 246-47, bd. 2, s. 517.
13. Ramberg s. 234-36.

    Yrkesdifferensiering etc.:

14. (RA) Folketellingene 1845, 1855, 1865.
15. N.O.S. Ældre række c. nr. 1, Resultat av folketellingene 1865 og 1875.