Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964
De fleste skutene som ble bygd i Eidanger, tilhørte som nevnt partsrederier. Selv en velstående mann som Chr. Knuds en foretrakk denne formen og hadde alltid medredere. Grunnen var delvis den at både han og andre lite ønsket å arbeide med lånte penger, og delvis den at de ikke hadde nok rede kapital til å være alene om et skip. Samme vansken slet også bøndene med når de på forskjellig vis skulle utvide virksomheten. Nå hjalp den store fortjenesten på skogen i gode år betydelig på denne ulempen. Det var nok fortsatt først og fremst fortjenesten på trelast som ga bøndene nok overskudd til at de også kunne investere på andre felter.
Nye tiltak kom ogsa i gang i stor grad på en annen måte. For bygdefolk som kunne stille sikkerhet, var det etter hvert blitt langt lettere å få rimelig kreditt. Alt i 1835 var det blitt opprettet bank i Skien, i 1838 i Larvik, i 1844 ble Porsgrunn Sparebank dannet, i 1848 kom Gjerpen Sparebank og i 1857 Hedrum Sparebank. Folk nord i bygda lånte ikke minst i den siste. Lånemulighetene i de mange bankene rundt om må være grunnen til at kravet om egen bank for Eidanger først kom sent. Spørsmålet ble ikke reist før i slutten av 1860-årene. En del av de rikeste mennene i bygda hadde da funnet ut at det kunne være gunstig for herredet å ha en egen kredittinstitusjon med kommunal garanti. I 1868 besluttet så herredsstyret etter at saken hadde vært drøftet en tid, å utstede innbydelse til grunnfond for en sparebank. Fondskapitalen skulle tilbakebetales med renter beregnet til 4% årlig fem år fra innbetalingsdagen.
Innbydelseslista var i sirkulasjon til ut på høsten 1869. Da den ble inndratt, hadde i alt 63 personer, vesentlig mer velstående bønder og skogeiere, tegnet seg for i alt 1380 spd. De to største bidragsyterne var Chr. Knudsen med 250 spd. og Amund O. Tveten med 100 spd. Resten av bidragsyterne hadde tegnet seg for fra 80 og ned til til 5 spd. De fleste lå på omkring 10-15 spd. En komite som bestod av Chr. Knudsen, Amund O. Tveten og lensmann Halvor N. Stridsklev, ble satt ned for å utarbeide planen for banken. Etter en del endringer av amtmannen og herredsstyret ble den approbert ved kongelig resolusjon i 1871.
Helt fra begynnelsen var banken nøye knyttet til kommunen og var nærmest å betrakte som et kommunalt foretagende. Håpet var at bygda skulle få stort gagn av den. I formålsparagrafen het det således at hensikten med sparebanken var: «1) At opsamle og frugtbargjøre mindre Summer for Indskydere. 2) At hjælpe trængende med laan. 3) At fremme forskjellige for Sognet gavnlige Industrigrene, Husflid, jordbrug, Fædrift, Oplysning M.M.»
Bankens forstanderskap, som innen sin midte valgte direksjonen, bestod opprinnelig av hele herredsstyret, de som hadde gitt lån til grunnfondet og fedre hvis familie sammenlagt hadde minst 100 spd. stående i banken. I 1893 ble dette endret slik at forstanderskapet skulle bestå av i alt 20 personer. 16 av dem skulle velges av herredsstyret og de resterende fire av de stemmeberettigede i bygda. Både under den gamle og den nye ordningen var det imidlertid formannskapet og herredsstyret som hadde det avgjørende ordet i bankens affærer.
Den store suksessen en hadde håpet ved stiftelsen, ble vel Eidanger Sparebank ikke på lenge. Grunnen var nok den at Eidanger-folk for en stor del fortsatte å låne i andre banker slik de hadde blitt vant til tidligere. Sparebanken lå lenge forkjært til for de fleste. De første åtte årene holdt den til i direksjonsformannen Chr. Knudsens hus på Nedre Frednes, og det lå utenfor allfarveien for de fleste. Stort bedre gikk det ikke da banken senere flyttet til Jønholt. Var folk fra Langangen, Oklungen eller Bjørkedalen først på Porsgrunns-kanten, foretrakk de å bruke Porsgrunn Sparebank som tidligere. Gamle forretningsforbindelser gjorde sitt til dette. Fra bygdelag i Eidanger fikk sparebanken derfor mest søkning fra Herøya og Midtbygda. En del innskytere kom også fra Solum og Vestre Porsgrunn. For folk derfra lå banken lagligere til enn for de fleste Eidanger-folk. Alt dette førte til at bankens overskudd vokste så langsomt at den først i 1890 kunne oppfylle paragraf tre i formålsbestemmelsene sine, nemlig å gi økonomisk støtte til forskjellige tiltak som ville komme bygda til gode.
Bankens forvaltningskapital: 1871 4 495 spd., 1872 11 014 spd., 1873 16 083 spd., 1874 21 713 spd., 1875 23 579 spd., 1876 22 192 spd., 1877 kr. 88 635, 1878 kr. 76 604, 1879 kr. 72 670, 1880 kr. 82 036. Forvaltningskapitalen ble vesentlig plassert i skipsfart, trelast- og skogsvirksomhet, samt isdrift.
| Utdrag (s. 57-59) fra: Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1968. |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |