Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964
Andre næringer enn de som før er blitt omtalt i dette kapitlet, spilte med unntagelse av selve jordbruket fremdeles liten rolle for bygda. I 1842 ble byenes enerett til handel på landsbygda opphevd. Likevel var det ikke mange som nå slo seg på kjøpmannskap i Eidanger. Byene lå for nær og klarte som tidligere mesteparten av omsetningen. Så sent som i 1875 var det fremdeles ikke mer enn seks landhandlerier i bygda. Men de hadde til dels meget stor omsetning. Særlig var det behov for landhandlere ved Langangen som lå forholdsvis langt både fra Porsgrunn, Brevik og Larvik, og der befolkningen stadig vokste. En av de første som opprettet butikk der, var svensken Fredrik Anderson på Kokkersvold. Han fikk følge av Erik E. Grinna. Senere kom også Laurits Nilsen fra Brevik og Abraham A. Grinna. Dessuten drev garver P. P. Berg litt butikkhandel i gården sin.
Det mest betydelige foretagendet i Langangen var likevel det som Morten Svendsen satte i gang. Han var født i nærheten av Ystad i Skåne i 1832, og kom i ung alder i bøkkerlære. Senere reiste han over til Norge, fikk plass ved kruttmølla i Herre, og arbeidet senere ved Lundetangens Bryggeri til han i slutten av 1850-årene slo seg ned som bøkker ved Kokkersvold. Omkring 1865 strøk han til Amerika, og der må han på en eller annen måte ha tjent en god slump penger, for da han kom tilbake igjen, satte han den 5. november 1867 i gang et landhandleri og kombinerte det med hvilested og hotell for reisende. Han drev også fabrikasjon av ankere, tønner og ansjosdunker.
Både hotellet og landhandleriet tok etter hvert til å gå glimrende. Det lå laglig til ved hovedveien og ikke langt fra Langangs-brua. Hotellet ble godt kjent for sin utmerkede forpleining og ikke minst for all den gode østersen som Svendsen tok fra Langangsfjorden. Butikken ble søkt både av bønder og arbeidsfolk i vid omkrets. Særlig lørdagskveldene kunne det være stappfullt av folk der, så ventetida stundom var temmelig lang, enda Svendsen hadde både to og tre til å ekspedere. I det hele var forretningen så lønnsom at Svendsen kunne utvide virksomheten. Han satte også i gang et bakeri, og som før nevnt, kastet han seg i 1870-årene over trelastbandelen.
Av de gamle kvernene i Eidanger var fremdeles i 1850-årene noen i gang. Eierne av dem malte for det meste bare til eget husbruk. Mer industrielt drev Røra Bruk det. Her var foruten sagbruk også et stort møllebruk med fire par kverner, en rugkvern, en havrekvern, en grynkvern samt et samsikte og et florsikte. Særlig i 1850-årene var det stor virksomhet på bruket fordi folk dengang ennå handlet med umalt korn. Prisen var 20 skilling tønna for maling og kjøring av kornet. Bruket brant ned i 1865, men ble bygd opp igjen og fortsatte ennå en årrekke med godt resultat.
Verre gikk det med den mølla som Fredrik Anderson opprettet på Kokkersvold i begynnelsen av 1860-årene, og som også tok korn til formaling. Her holdt de til og med båt for å kunne hente korn fra Brevik, Stathelle og Langesund, men mølla gikk likevel med dundrende underskudd og måtte innstille. Grunnen var utilstrekkelig vannføring til å drive maskineriet.
Også håndverket hadde nå blitt helt fritt, og det trengtes ikke lenger noen bevilling fra amtmannen for å kunne drive håndverk på landsbygda. Noen virkelig sikre oppgaver over antallet håndverkere i Eidanger mellom 1801 og 1865 har vi likevel ikke. En rekke mennesker hvis hovedyrke kan ha vært et eller annet håndverk, kan i de mellomliggende folketellingene være plassert i en annen yrkesgruppe, og da personoppgaver mangler, kan ikke dette kontrolleres. At mange håndverkere fremdeles må ha hatt nøye tilknytning til jordbruket og drevet det som bierverv, ser vi av folketellingen av 1865. Ifølge den var ikke mindre enn en tredjedel av de 96 personer som da drev håndverk i bygda, også gårdbrukere eller husmenn med eller uten jord ved siden av.
Til tross for mangelfulle opplysninger er det likevel grunn til å tro at antallet håndverkere steg kraftig mellom 1855 og 1865. Det første året skal det etter folketellingen bare ha vært 29 håndverkere i bygda. Økningen i tallet på håndverkere stod i forbindelse med det omslaget som var i ferd med å skje i den økonomiske tenkemåten, og som var forårsaket av det overskuddet bøndene fikk først og fremst av skogen, men også av andre næringer. Dette fikk dem til å stille større krav til det materielle velværet. Idealet var nok fremdeles så sent som i 1865 å klare seg mest mulig selv. Ikke desto mindre økte stadig behovet for fagfolk på alle felter, og antallet håndverkere økte.
Den største gruppen blant håndverkerne var skomakere, og av dem fantes det i 1865 23. De gikk gjerne fra gård til gård og utførte sitt arbeid. Fremdeles skulle tjenestefolk ha en del av lønna i sko og klær. Temmelig mange bygdeskreddere fantes følgelig også, og de gikk på samme måte fra gård til gård og sydde. Smeder fantes derimot ennå nesten ikke. Fortsatt foretrakk bøndene stort sett å smi selv.
Garverier kom det derimot noen av. Det mest betydelige var nok garveriet som var grunnlagt i Langangen omkring 1840 av Anders Bommen. Han drev det i cirka 10 år. Etter han kjøpte Peder Berg garveriet, og solgte det sist i 1860-årene til Nicolay Pedersen Sundsaasen, som atter overlot det til Nils og Kristian Johnsen fra Bassebo. Dette garveriet hadde også en barkmølle. Bark av gran og eik ble innkjøpt i store mengder og malt på barkmølla som stod i fossen ved Gunnarsrød. Produktet som utgjorde et ypperlig garvestoff, ble solgt til en rekke forskjellige garverier i hele det sydlige Norge.
Håndverkerne i Eidanger må stort, sett ha hatt nok å gjøre og et tålig utkomme, for i hvert fall fra slutten av 1860-årene og utover klarte de ikke å dekke kravet på faglig utført arbeid. Eidanger-folk ble fortsatt nødt til i stor grad også å bruke mestrene i byene. Særlig gjaldt dette dersom det ble stilt ekstra krav til kvaliteten, for byhåndverkerne ble fremdeles reknet som de flinkeste. Konfirmasjonsklærne for eksempel skulle syes av en byskredder, dersom en i det hele hadde råd til det.
| Utdrag (s. 52-56) fra: Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1968. |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |