Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Isutførselen

av Harald Hals

En helt ny næring som vokste fram i løpet av 1850-60-årene, og som fram til første verdenskrig skulle få stor betydning for Eidanger, var utførselen av is. I Mellom-Europa og England krevde den stadig tiltagende kjøtt- og fiskeindustrien skikkelig konservering av varene, og det ble nødvendig å importere is. Den første som kastet seg over denne forretningen og tok til å utføre is fra Eidanger, var Breviks-kjøpmannen N. W. Coch. I 1849 skipet han ut en ladning is som var skåret i Eidangerfjorden. Det viste seg snart at saltvannsis var lite brukbar fordi den satte smak på matvarene og var uren og lite klar. Neste ladning is som Coch utførte, gikk derfor fra en isdam ved Halvarp. Dette var i 1851.

Først fra 1860 ble det skikkelig sving på ishandelen. Vinteren dette året ble kjent som «den store snøvinteren». Snøen stod over alle skigardene, og det var vanskelig å få måkt isen ren og gjort veiene farbare. Likevel var det dette året så stor etterspørsel etter is ute i Europa at det var meget lønnsomt å eksportere den. Coch opprettet nå et stort isanlegg på Sagbakken ved Langangsfjorden. Samtidig tok Christiansen & Co. i Larvik til å kjøre is ned fra Nøklegårdsdammen til Grinibrua der den ble lastet ombord i en Larviks-skute. En annen Larviks-kar, Josef Steen, kjørte is ned fra Svartkjenn i Oksumskogen, Bergsbygda. Også de større gårdbrukerne i bygda tok nå til å interessere seg for isutførselen, mens det hittil så å si bare hadde vært utenbygds folk som hadde stelt med den. En av de første var Ole Isaksen Ramberg som anla et betydelig isanlegg ved Ormefjorden. På Solvik bygde Peder Røra opp et anlegg, og for å få demmet opp isdam her, satte han en ikke liten del av innmarka direkte under vann. Den samme fremgangsmåten brukte han også da han kjøpte Nepedalen, som han demmet opp, og han fikk da enda større isdam enn på Solvik. Et annet stort anlegg var det som Hans Bjønnæs bygde på sin eiendom Bjønnes-Solvik. Omtrent samtidig demmet Ole C. Lerstang og Peder Berg opp et isbasseng i Almedalen ved Sagbakken. Det ble senere kjøpt av Coch.

Mesteparten av isen fra Eidanger gikk til England. I 1860-70-årene ble den for det meste hentet av engelske skuter, selv om også noen av distriktets egne kunne være sysselsatt i farten.

Lønnsomheten av isutførselen kune være skiftende. Alt i alt ble den ansett for en usikker næring, men nettopp derfor så mye mer spennende. Hele handelen var avhengig av hvor strenge vintrene var ute i Europa. Var de kalde, kunne landene lengre sør selv skjære is og klarte seg da med mindre import, mens det motsatte var tilfelle i milde år.

Den første virkelig store høykonjunkturen i isutførselen falt i årene 1872-74, da det også ellers hersket gode tider. Isen kunne da i England bli betalt med den etter forholdene meget gode pris av kroner 30 pr. tonn, og den gode fortjenesten førte til at i disse årene ble en rekke nye isanlegg oppført i Eidanger. Det var gjerne flere interesserte som stod bak dem. Den vekslende etterspørselen tidligere hadde nemlig vist at det var for risikabelt for en enkelt mann å drive isanlegg aldeles på egen hånd. Fremdeles investerte byfolk meget i næringen. Et av de største av de isselskapene som nå tok til å operere i Eidanger, var Vauvert & Høegh i Porsgrunn. De hadde anlegg også i andre bygder. I Eidanger oppførte de et isanlegg ved Røra og et ved Sagbakken Nauser iskompani.

Av bygdas egne folk som tok opp isutførselen i denne tida, kan blant andre nevnes gårdbruker Knud Versvik. Han omdannet tjernet ved gården sin, 100 meter opp fra sjøen, til isdam. Brødrene Ramberg, sønner av gamle Ole Ramberg, demmet samtidig i fellesskap med Ole Lerstang opp en myrstrekning, Bjønnesmyra, som ble et betydelig anlegg, men som hadde den ulempen ved seg at isen måtte føres langs et par kilometer lange renner ned til Rambergstranda.

Alle disse store isanleggene lønte seg i første omgang ikke lenge. Alt i 1875 dalte isutførselen, og det skulle bli verre. Vintrene 1876-80 var kalde over hele Nord-Europa. Resultatet var at det her i landet ble overproduksjon på is, mens England og andre stater ute i Europa delvis ble selvforsynte. Hadde ikke en del av iseksportørene i bygda alt mens prisene var på topp, vært så fornuftige at de hadde sluttet avtale med mottakere i England om leveranse til en fast sum for flere år framover, kunne nok hele handelen ha brutt fullstendig sammen.

For arbeidsfolk var isutførselen til stort gagn. Den skaffet mange som ellers ville ha gått ledige, arbeid i de knappeste vintermånedene, januar, februar og mars. Senere da en lærte å lagre isen i ishus, var det også nok å gjøre for en god del utover sommeren med å transportere den fra ishusene og ombord i ventende skuter. Arbeidslønningene når isutførselen var på topp, var ikke så aller verst. I 1860 skal en voksen isarbeider ha tjent 2 ort dagen, mens ukonfirmerte gutter som hjalp til, bare hadde 1 ort. Langt høyere kom kjørerne. De tjente hele 1 spd. 3 ort, men måtte da selv holde hest og slede.

I begynnelsen var isutførselen begrenset til vinteren og våren fordi en da kunne laste isen direkte fra dammene og ombord i skip. Først omkring 1860 kom ishusene i bruk. Isen kunne da lagres også i den varme årstida. Ishusene var solid bygd. De hvilte på kraftige og godt murte fundament, og hadde dobbelte vegger fylt med sagmugg for at isen skulle holde seg bedre.

Det skulle en egen teknikk til for å skjære og stue isen.

Opprinnelig ble isen skåret med sag. Den ble skåret i firkanter cirka en alen hver vei. Når det var sprengkaldt, kunne isen bli over 20 tommer tykk. Den var som regel frosset sammen av to lag. Et øvre lag som var dannet av snø og vann, og som ble kalt «skarv», og et nedre lag kalt «stålis». Ideelt sett skulle dette siste laget være klart og gjennomsiktig, fritt for gras og annet rusk. «En skulle kunne lese et brev gjennom stålisen». Var det for mye skarvis, måtte den hogges av. Antagelig omkring 1870 ble en skarvehøvel konstruert til bruk for dette og kom snart i alminnelig bruk. Den var sammensatt av meier med et stillbart tverrjern under og ble dradd av en eller to hester. Skarven som ble høvlet av, ble oftest presset ut i vannet av en snøplog.

For å unngå skarvdannelser, og for at isen skulle bli tykkest mulig, måtte en sørge for at snøen aldri fikk legge seg på isdammene. Å fjerne den kunne i snørike vintre bli et kostbart og tidkrevende arbeid. Mange arbeidere fikk likevel sysselsetting da. Snømåkingen gikk for seg på den måten at.en med flere hester og åpne hesteskuffer med tre kanter kjørte snøen inn til land der folk med handskuffer hev den utfor danikanten. Snøhaugene kunne til sine tider nå anselige høyder. Det hendte en måtte gi opp å kjøre snøen på land; i stedet måtte en da skjære hull i isen og få den ut der.

I februar-mars ble isen tatt av dammen og stuet enten i ishusene eller rett ombord i et eller annet skip. Skulle arbeidet gå raskt unna før sola tok til å tine isen altfor mye, måtte det mange mann til. Mange tjenlige redskap til å ta opp isen med ble funnet etter hvert som virksomheten utviklet seg.

Også til selve skjæringen av isen gikk en etter hvert over til å bruke hest og plog. Oppe på dammen skar en først ut en lederrenne eller flåterrenne: Etter at den var ferdig, begynte en så å ta opp isen. Hest ble brukt til å dra en merkeplog i lengderetningen over dammen slik at en skulle få like store isblokker. Etterpå kom så isplogen. Den hadde mange skarpe tenner og skar dype furer ned i isen. Etterat plogen hadde pløyd passe dypt, skar skjærerne isen på tvers med håndsag, to rader om gangen. Ettersom plogfurene ikke gikk helt ned igjennom isen, ble den også stekket med et spett som ble slått ned i furene. Isblokkene gikk dermed fra hverandre når de også var skåret på tvers. På utsiden av isen ble lagt en «tekst», en lang vinkel, slik at ikke noe skulle drive av. Isblokkene ble ført til flåterrenna når en drog «teksten» med de løse blokkene. Dette var det gjerne unggutter som gjorde, mens selve skjæringen ble utført av eldre, erfarne karer. Å skjære var regnet for en tung jobb og ble derfor også bedre betalt enn annet isarbeid.

Flåterrenna gikk gjerne bort til et opptrekk, det vil si en tømmerrenne der en trakk isen opp av dammen og fram til isrenna. Det var mange former for opp trekk. Der dammen hadde godt vanntilsig og lave murer, kunne ofte to mann med hver sin hake trekke isen over til isrenna. Dette var den hurtigste og billigste måten, Hvis nå lendet derimot var ulaglig og steg bratt fra isdammen, måtte en kjøre isen opp med hest. En brukte da en «griper» med to klør og en stang som en kar brukte til å løfte og styre disse klørne med. En vaier gikk fra klørne gjennom en talje og fram til hesten. Klørne ble lagt over isen, - en hest kunne trekke både to og tre isblokker og dra dem over til planet av isrenna. En mann stod her og la isblokkene på med visse mellomrom så en skulle få tid til å styre dem. Enkelte steder, blant annet senere i 1880-90-årene på Sundsåsen, var isrennene så lange og lendet så flatt at en måtte bygge opptrekket i svære høyder. På Sundsåsen tok de da en dampmaskin i bruk til å trekke isen med.

Få steder lå forholdene så laglig til at en slapp med en kort isrenne og et lett opptrekk. Renna førte da rett ned til ishuset, og isen rant der opp i et «stup», en bakke av tre, der farten på blokkene ble bremset ned.

Oppe i selve ishuset ble isen låret med vinsj enten den kom i is- eller flåterrenne. Vinsjen stod ut fra en luke i loftet og hadde to sakser. Disse saksene var rigget slik at når den ene var oppe, var den andre nede i rommet. En av dem kunne på den måten alltid hukes på isblokkene ved luka. Når en blokk ble låret ned, kom den andre saksa opp. Vinsjen kunne bremses med et håndtak. To mann stod gjerne ved luka, mens fire mann var i rommet, en i hvert hjørne. Disse stuerne hadde en viktig jobb, for dersom ikke isen ble lagret pent og riktig, kunne det gå ille. Stod isblokkene for tett pakket, kunne isen være vanskelig å få ut igjen når den skulle utføres om sommeren.