Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Skogen

Økonomisk vekst og sosial utvikling cirka 1845-1880

av Harald Hals

Som antydet i forrige kapitel, var det nye gunstige konjunkturer som forårsaket en omlegging av den økonomiske tenkemåten hos bygdefolket, og som blant annet muliggjorde den nyordningen som fant sted gjennom kommunestyret både når det gjaldt skyssvesen, skole- og fattigvesen og mye annet.

Det som først og fremst dannet det økonomiske grunnlaget for alt det nye som kom, var skogen. Den tok for alvor til å kaste bra av seg og ble ikke nyttet ut bare til tømmer. I 1841 kjøpte Porsgrunns-kjøpmannen Jørgen Flood, som tidligere hadde bodd på Søndre Tveten, Bolvik Jernverk i Solum. Særlig i slutten av 1840-årene og begynnelsen av 1850-årene fikk dermed trekullbrenningen en siste renessanse. Flood håpet å kunne hevde seg i den sterke konkurransen med utlandet ved å eksportere jern foredlet med trekull til Amerika hvor det var et veldig behov for den slags vare på grunn av den nybyggerperioden som fant sted der. Da verket ikke hadde egen skog, måtte det kjøpe kull av skogeierne i bygdene rundt om. Samtidig tok også Fritzøe og Fossum jernverker til å øke produksjonen. Etterspørselen etter trekull ble dermed enda større fordi heller ingen av disse to jernverkene hadde skog nok til eget behov og følgelig måtte kjøpe i nabosognene.

Eidanger lå heldig til for leveranse av trekull på grunn av de mange fjordene og de gode strandtomtene. Så å si alle skogeierne i den nordlige og østlige delen av herredet drev derfor med trekullbrenning. Utskipningen gikk mest over Ramberg i Bergsbygda og Langangen. Til det siste stedet kom også leveranser fra Kjose og Kvelde. Fra Bjørkedalen ble det stundom levert trekull ved Døvik eller Hasler. Ellers kjørte skogeierne der det gjerne til Kålahuset ved Osebakken. Var isen sikker, kunne en også frakte det til Kålahustangen ved Rolighetssundet der det lå en provisorisk bru fra fjellet ned til vannet.

De kjørte oftest trekull til lasteplassene på vinterføre i såkalte «kålakorger». De var laget av flettverk og pleide å romme en lest kull eller tolv tønner. Et slikt mål var ikke noe lass for en hest. På jevn vei ble derfor kjørt to sleder av gangen på den måten at den ene ble hengt etter den andre. Særlig på kjøring over isen kunne dette være tilfelle.

Var veien ujevn, var det derimot ikke fullt så greit. Ved Rambergstranda var det bygd en svær luftbru kalt «kålastøyten». Den kjørte de lasset opp på, og så lempet de innholdet ut og ned på stranda. Nedunder stod en firkantet kasse som ble brukt til mål, og som skulle ta en lest. En annen kasse hadde de også til overmål. Den skulle romme tolv lester.

En såkalt «kålaskriver» tok imot trekullet og kontrollerte at bøndene ikke fikk mer penger for det enn de skulle ha. De som hjalp ham, ble stundom kalt «korp» eller «herrekorp». Særlig på Osebakken, fortelles det, ble skriveren gjerne traktert med brennevin for at han skulle være «snill».

Til Bolvik eller Herre, der jernet ble foredlet, ble kullet ført i store føringsprammer, «kålaferger». De ble lastet med et lass to-tre ganger høyere enn skroget på selve prammen og ble rodd fram med et par svære årer. Vanligvis var de svært tungrodde, men i medvind kunne de likevel gjøre god fart fordi vinden tok tak i det høye lasset og nyttet det som segl. Liknende ferger brukte også Fritzøe Jernverk som oftest fikk fraktet kullet til Barkvik der verket hadde en masovn og et støperi.

Betalingen som bøndene fikk for trekullet, varierte. Vanligvis lå den visst mellom 1 spd. og 1 spd. 48 sk. lesten. Dette var nok til at brenningen lønte seg, men likevel ikke så mye om man tok alt arbeidet med den i betraktning. Ofte var det vel heller ikke bøndene selv som brente, men husmenn eller daglønnere, og de fikk langt mindre betaling. Intet under derfor at gamle kullbrennere kunne omtale kullbrenningen som «sulte arbe» og det lenge etter at den for godt hadde opphørt.

Å brenne kull var da også både slitsomt og langvarig. Aller først måtte en passe på at kullmila lå riktig til. Helst skulle den ligge i tykke granskogen, men nær vann så en kunne slokke om nødvendig. Milebunnen måtte jevnes omhyggelig og renses for stubber og stein. En stake ble så stukket ned i jorda midt i. Til den ble festet en kjepp i passe avstand fra midtpunktet, og den ble så brukt som passer til å risse et riss i jorda rundt milebunnen med, slik at milas omkrets og størrelse kunne bli bestemt. Størrelsen kunne være fra et halvt snes meter i gjennomsnitt og ned til det halve.

I sentrum av milebunnen ble deretter et dypt hull gravd ut, og i det satte brennerne en 12 fot lang kubbe kalt «kongen». I hodet på «kongen» ble plassert to alen lange trestykker med et tverrstykke ovenpå. Dette var nedgangen til «kjærna». Omkring «kongen» ble nå mileveden lagt lagvis, ene laget utenom det andre til mila hadde blitt stor nok. «Kjærna» som var en åpning fra toppen av mila og helt ned til jorda, måtte ikke lukkes før mila var tent, for ned gjennom den ble ild og brennbare saker sluppet når det skulle skje.

Etter at veden var lagt opp, brukte brennerne gjerne å «favne» mila for å finne ut hvor stor den virkelig var. Det ble favnet rundt hele mila, midt oppe på veden. Når en erfaren kullbrenner kjente omkretsen av en mile, kunne han på forhånd si hvor mye kull det kom til å bli ut av den dersom alt gikk riktig for seg.

«Kålaveden» ble gjerne kjørt fram om sommeren etter våronna. Det var ikke beste sort ved som ble brukt, men både gammelt og kroket tilfang, og tørråttent kunne det og gjerne være. Mileveden ble kappet opp i lengder på 8-9 fot, men det var ikke så nøye med tykkelsen, og veden ble ikke kløvd. Etter som trevirket var ferdig, ble det så kjørt fram og lagt i haug rundt milebunnen. Etter at all mileveden var reist, ble så hele byggverket dekket med et solid lag granbar og deretter med jord. Dette var et langvarig arbeid som krevde flere dager. Jorda ble holdt oppe av et slags hyller i tre høyder. De ble kalt «røst». Da det måtte være folk i nærheten av mila så lenge den brant, bygde kullbrennerne gjerne også en hytte av trevirke og bar ikke langt unna.

Mila ble tent om vinteren, gjerne like etter nyttår. Brennbare saker ble sluppet ned i «kjærna» og satt fyr på. Ilden slo da straks i været. Hele «kjærna» ble så fylt med kubber og ved, og hullet ble dekket til med granbar og jord. Gjorde en ikke dette, og det snart, ville hele mila innen bare noen få minutter bli offer for luene.

I åtte til fjorten dager var mila så «i gang» som det het. Kullbrennerne måtte da hele tida passe på. Den minste forsømmelse kunne ha alvorlige følger. Normalt var innholdet av mila på sett og vis hermetisk lukket av granbar og jord, og langsom og begrenset ild glødet mileveden til kull.

Så lenge mila var «i gang», røk det stadig opp gjennom jordlaget, og rett som det var, særlig de første dagene, kunne lyse logen slå ut her og der. Brennerne måtte da være snare med å kjøre kubber ned i hullet mens gnistene slo himmelhøyt, og granbar og jord måtte igjen legges opp. Det ble gjerne sagt at mila var «på fylla» eller at «hu var urolig» når slike ting hendte.

Etter som mila brant mot slutten, sank den atskillig sammen. Da begynte kullbrennerne å «gi den luft». De stakk hull med lange staurer i fyllinga og lot mila «gå på røyk» som det ble kalt. Var røyken blåsur og klar, ble andre hull boret lengre nedover, og til slutt ble noen store åpninger gjort helt nede ved jorda så ilden kunne gjøre mila fri for «branner». Aller nederst fantes nemlig en hel del ved som ilden ennå ikke hadde fått bukt med, og som på grunn av mangel på luft bare delvis var forkullet. Først etter at ilden gjennom luftgluggene hadde fått ny næring, kunne dette skje. Endel «branner» ble likevel alltid tilbake om så mila hadde brent aldri så heldig. Var det mange nok av dem, ble de samlet i en særskilt liten mile kalt «brannbukk» som deretter ble brent for seg selv. Dette måtte gjøres forsiktig, for det kunne hende at ilden nå ble så ilter at hele «brannbukken» løftet seg fra bakken.

Slukkingen av mila gikk for seg på den måten at fyllinga av granbar og jord ble fjernet, og vann ble helt over den glødende massen av trekull. Ennå måtte en i flere dager holde vakt, for det kunne fremdeles hende at mila flammet opp på ny. Først når en var helt sikker på at ilden var fullstendig kvalt, kunne en ta til å kjøre trekullet bort.

Om lag samtidig med den siste oppblomstringen av trekullbrenningen fikk også smakkehandelen med Nederland og Ost-Friesland sin siste store periode. Som tidligere nevnt, hadde Brevik vært nr. 4 som utskipningshavn for denne handelen i 1838, mens Stathelle stod som nr. 8. Den oppadgående tendensen i handelen fortsatte også etter dette året. Riktignok kunne det være noe skiftende. Under den dansk-tyske krigen 1848-49 oppstod det en direkte nedgangsperiode fordi Ost-Friesland da ble blokkert, slik at skipsfarten på farvannene der ble alvorlig hindret. Konkurransen fra Fredrikstad tok til å gjøre seg merkbart gjeldende utover i 1850-årene. Dette hindret ikke at Brevik i 1854 hadde sitt absolutte rekordår i utførsel av smakkelast. Tollstedet hadde dette året besøk av 341 nederlandske og ost-frisiske fartøyer på sammenlagt 9181 kommerselester. Av ost-frisiske fartøyer som besøkte Norge dette året, tok om lag halvparten lasten sin fra Brevik- og Stathelle-området.

I disse årene som alltid tidligere konkurrerte Breviks-kjøpmennene innbyrdes om å slutte kontrakt med flest mulig smakker. Kjøpmennene sendte ut sine agenter - «smakkehalere» - for «å ta smakker». Slik «smakkehaling» mente Breviks Adressetidende var noe av det farligste et ungt menneske kunne innlate seg på. I dager og netter kunne «smakkehalerne» ligge utpå for «å se etter hollenderen». Når det så endelig kom en smakke, ble den gjerne entret av en rekke forskjellige «smakkehalere» som så ga seg til å prosedere med skipperen inntil han til slutt inngikk avtale med en av dem. Det hendte nok han fikk en ekstra liten dusør i penger for dette. Omkring begynnelsen av århundret og enda før hadde det til og med vært fast takst at skipperen skulle ha en foræring på fire til seks sølvskjeer pluss en hollandsk favn ved. Denne presangen var nå etter hvert blitt erstattet med penger, etter sigende fordi smakkeskipperne klaget over at skjeene var så oppblandet med tinn at de heller ville ha kontanter. I 1852 gjorde kjøpmennene i Brevik et forsøk seg imellom på å få stoppet denne trafikken. De avtalte at «smakkehalingen» skulle opphøre, men konkurransen må nok likevel ha vært for sterk, for utpå høstparten ble denne overenskomsten opphevd igjen. Alt i forveien hadde likevel Breviks-kjøpmennene kommet så langt at de var blitt enige om at «smakkehalerne» ikke lenger skulle dra ut på åpne havet, men i høyden legge seg ved Langesunds-bøyen. Det var også nå vanskelig å få folk som ville ro lengre ut på slik kapring.

Smakkehandelen ga fortsatt skogeierne i Eidanger en jevn og sikker inntekt. Ifølge amtmannens femårs-beretninger var prisene på smakkelast forholdsvis stabile, men med de gode konjunkturene i første halvdel av 1850-årene gikk de nok noe opp. Bøndene var heller ikke avhengig av å handle med en bestemt kjøpmann, men kunne selge til den som eventuelt ga de beste vilkårene. Både Blehr på Stathelle, Petersen i Langesund og N. W. Coch, Evensen, M. Helland, Møller, Bomhoff, Tangevald og andre Breviks-kjøpmenn kjøpte trelast i Eidanger. Særlig Siljan-spirene fra Bjørkedalen falt i smakkeskippernes smak og var derfor meget ettertraktet av trelastkjøpmennene. Ellers varierte selvsagt prisene ettersom det var bjelker eller smålast en solgte. For bjelker var prisen omkring 1850 som oftest denne:

Hver kjøpmann hadde sin tømmermerker og sitt eget lastemerke. Med en merkeøks ble det hogd inn i hver eneste kjøpt tømmerstokk. Merkeren skrev dessuten også opp målet på hver stokk, dens lengde og tykkelse, på et trebrett han hadde med seg.

Når merkingen var ferdig, fikk så selgeren en merkeseddel som var en utskrift av tallene på trebrettet. Den var forsynt med merkerens underskrift, noe som var nødvendig før seddelen kunne framvises på kjøpmannskontoret, der pengene for partiet ble beregnet og utbetalt.

For arbeidsfolk i Eidanger kunne smakkehandelen i gode år skape ganske gode kår. Hogsten og framkjøringen av trelasten sysselsatte mange. Etter at lasten var merket, måtte den være kjørt ned til fjorden til en bestemt dag, for da kom folk for å «flåte» den til Brevik. Flåterne hadde også oppgaver over hvor stor lasten var. Hver stokk skulle leveres utveltet i vannet så fløterne kunne hale dem til seg med båtshakene sine.

Alt fra gammelt var det to slags fartøyer som ble brukt for å få trelasten vannveien til Brevik. Var den skåret til planker og bord, ble den tatt ombord på firkant-lektere, mens helt tømmer ble lastet på flåter, såkalte «garpeflåter».

Med slike farkoster kunne en bare seile i medvind. Seilet var en «breifokk» rigget til på mast og rå. For det meste måtte en likevel varpe. En umåtelig masse tauverk ble rodd ut fra farkosten og festet til jernringer slått ned i holmer, skjær og odder. Der hvor slike ikke fantes, måtte en gjerne taue med robåter. Denne varpinga var et slit. Vi har en skildring av en varpeferd fra Langangen. Som her fortalt, kunne det gå for seg helt til begynnelsen av dette århundret når en skulle skipe trelast om enn ikke lenger smakkelast over fjorden til Brevik:

«Når en hadde fått festet tauverket, begynte karene å hale. De tre mann eller fire tok da spennetak og drog det de orket. Sakte og pent satte flåten i fart. Så aka de avsted meter for meter, mens natta langsomt svant. Før dagen rant, var de ved Bjørsund. Der la de bi og venta på sønnavind. Imens blei han «kaffilars» satt over, og trøtte kropper fikk kvile ved bålet. Da smakte vel den bekksvarte kaffen og løfta litt på humøret. Karene slenger seg i graset, strekker seg, kviler - kviler.

Nå er de halvveis. Foran dem ligger Ormefjorden, Flåtesundet og Eidangerfjorden. Langt fram, nytt slit. Snart kommer en luftning fra sør - men atter er det nordavær - og så er det til igjen. Hal i og slit. Hal i og slit. Time etter time til dagen lir. Da ligger Brevik foran dem. Det er langt over. De må ro. Foran ved prammen tar noen til å ro, to eller tre. Hva skulle en ellers med trerenningspram. Der satt de og nappa og nappa til en kunne få varpet til land.

Ingen tid kjente disse menn. Det skulle så være. Men at de målte veien og ønska den endt, kan vi skjønne av visse navn som ennå er igjen fra den tida. Det er Fjerdingsteinen i Langangsfjorden og Halveisholmen ved Siktesøya».

På selve bordtomtene ved Brevik ble smakkelasten, når den endelig var kommet fram, kjørt på land, kappet og renhogd. Breviks-kjøpmennene hadde gjerne hver sin faste stab av hoggere og sjauere. Daglønna for dem lå i første halvdel av 1850-årene på 64 skilling, og dette var for sin tid ganske god betaling, bedre enn hva arbeidsfolk i Porsgrunn og Skien fikk. Til sammenlikning kan dessuten nevnes at fersk fisk i Brevik og omegn til en hel familie skal ha kostet om lag 6 skilling. Hoggerne fikk gjerne også gratis kubb og flis, slik at de hadde til brensel både sommer og vinter. En grunn til denne høye arbeidslønna var at arbeidsløshet ikke forekom da smakkehandelen stod på sitt høyeste. Tvert om, lå det tilstrekkelig mange smakker på havna i Brevik, var det så å si umulig å få nok folk. I slike tider da alle tjente bra, var det også liten sosial uro. Streiker forekom ikke. Breviks Adressetidende kunne konstatere at arbeiderne var tilfreds fordi det var lite fyll å se til tross for at byen hadde fem-seks skjenkesteder. I dårlige tider var fylleriet etter avisens mening langt mer trykkende.

Slike tider skulle igjen komme etter 1854. Smakkehandelen på Brevik tok etter hvert til å gå gradvis tilbake. I 1856 var antallet utklarerte smakker fra tollstedet 250, i 1860 var tallet 141 og i 1864 bare 60, et antall så lavt at en ikke hadde sett maken siden engelskmennenes blokade i begynnelsen av århundret. Til tross for en forbigående stigning et par år skulle det imidlertid synke enda mer. I 1868 ble bare 37 smakker utklarert, og de følgende årene holdt tallet seg noenlunde jevnt på et par og tjue. Dermed var det tydelig at trelasteksporten måtte baseres på annet enn smakkelast. Årsaken til nedgangen var nok for det meste at smakkeskipperne i større grad tok til å søke hen til Østersjø-områdene, der de fikk trelasten billigere. Av norske byer tok dessuten nå mer og mer Fredrikstad og Larvik til å overta det som var igjen av smakkehandelen.

Samtidig med at smakkehandelen hadde sin siste gode blomstringstid, fikk også kysthandelen på Danmark en storhetsperiode som aldri før. Den foregikk, i motsetning til smakkehandelen, ikke på utenlandske skip, men på skuter som bygdefolket selv eide, og med bygdas egne produkter. Alt i alt må den betegnes som en typisk bondehandel. Utførselen fra Eidanger bestod av såkalt «jutelast» - last til jydene. Dette var delvis det samme trevirket som også smakkeskipperne kjøpte opp, vesentlig firhogne bjelker. Imidlertid gikk det også en god del håndskåren trelast til Danmark som det ble funnet mer formålstjenlig å sage med hånd enn med oppgangs- eller sirkelsag. Tømmeret ble lagt på en såkalt sagstilling. Den bestod av et par høye bukker med skråstøtter, som var forbundet med en bjelke. Fra bakken og opp til bjelken var i skråstilling lagt to trestammer som en slags bru. På dem ble tømmeret rullet opp og lagt i stilling når det skulle sages. Før stokken kunne skjæres, måtte den «snorslåes» - et «snorslag» for hvert skår. Det skjedde ved hjelp av et fiskesnøre og en «kålabrann» - en kullstift som ble brukt til å risse med. Etter dette risset ble så saga ført. For at stokken under skjæringen skulle ligge støtt, ble en «holdhake» satt fast i hver ende. Den ene sageren stod oppå stokken og var den som styrte. Han måtte gå baklengs. Den andre, som stod nede på bakken, beveget seg framlengs. Han hadde gjerne noe for øynene, så de kunne bli beskyttet mot sagflis. Ble saga holdt i god stand, kunne flinke folk skjære gjennom en ganske lang stokk på et kvarters tid.

Trelast som var skåret på denne måten, ble av skogeierne gjerne solgt direkte til Danmarks-farerne. Kjente skippere på denne farten var Peder Hansen Saga fra Bjørkøya og Gunnar Danielsen fra Ørstvedtøya. Det var ikke store skutene som disse eller andre Danmarks-farere hadde, som regel bare små jakter på 9-12 lester. Med dem fór de ned med trelasten, og kom tilbake igjen med forskjellige levnetsmidler som korn, mest rug, kål og fetevarer. Alt dette var det god avsetning på i hele kystdistriktet. Danmarks-handelen lønte seg i det hele tatt bra, til den begynte å ebbe ut i 1860-årene. Årsaken var nok også her at Østersjø-områdene solgte billigere trelast enn nordmennene.

For arbeidsfolk i Eidanger og Brevik kunne det, etter som smakkehandelen og Danmarks-farten gikk tilbake, være vanskeligere å skaffe seg arbeide enn før. Det kan nok være denne tida det siktes til når det fortelles at også stuerne og laerne, ikke bare Breviks-kjøpmennene, tok til å «kapre» smakker. De forskjellige stuerlagene skal ha holdt seg i skjul på øyer og holmer ute i skjærgården for å holde et våkent øye med smakkene, slik at de kunne få sluttet avtale med en om innlastingen av trelasten. «Det var ikke sjelden, at der ute paa aapne havet kunde utvikle sig en ganske fortvilet kappestrid mellom de konkurrerende baatlag, saa det gjaldt om at hale ut alt hvad remmer og tøi kunde taale for om mulig at vinde seier i kampen for tilværelsen».

Om enn smakkehandelen, Danmarks-farten og trekullbrenningen ikke hadde noe direkte med hverandre å gjøre, så hadde likevel disse tre næringene, i tråd med de økonomiske konjunkturene, hatt en siste oppblomstringsperiode samtidig, og de skulle også dø ut sammen. I 1860-årene ble jernverkene nedlagt, fordi det nå var blitt ulønnsomt å drive dem. Bolvik Jernverk sluttet å produsere jern i 1866, og med jernsmeltingens opphør var det også slutt med trekullbrenningen. Noe følbart tap betydde hverken dette eller nedgangen i smakkehandelen eller i Danmarks-farten for skogeierne i Eidanger. Forlengst hadde de tatt til å selge til andre avtagere, som etter hvert hadde overtatt mer og mer av alt trevirket. Særlig fra midten av 1840-årene tok igjen trelastutførselen til Frankrike og England til å bli betydelig. Utover i 1850-årene økte denne eksporten. Mange forhold var medvirkende til dette. I England, som var viktigste avtageren, ble trelasttollen sterkt nedsatt i 1851, og ti år senere ble den beskyttelsestollen de engelske koloniene hadde nydt godt av, opphevd. All trelasttoll ble avskaffet i 1865.

Trelastprisene på utførsel til England og Frankrike gikk stort sett oppover helt til 1857, da ettervirkningene etter Krimkrigen tok til å gjøre seg gjeldende. Et sterkt prisfall rådde da til 1860 da det igjen bortsett fra visse tilbakeslag var jevnt gode priser helt til 1874.

En stadig større del av trelasteksporten ble også overtatt av Porsgrunn, særlig da den delen som gikk til England, mens Brevik gikk tilbake som trelastby. Dette førte til at det ble knyttet nærmere forbindelse mellom Porsgrunn og store deler av Eidanger enn før. Skogeierne i Marka og Bjørkedalen tok i større grad til å kjøre tømmeret sitt til Porsgrunn.

Mens smakkeskipperne mest ville ha bjelker, kjøpte engelsk- og franskmennene mest skurlast, i hvert fall i 1840-50-årene. Dette førte til et oppsving for sagene i Eidanger.

Som tidligere nevnt var det i 1835 ni sagbruk i bygda. Ingen av dem skar på den tida for eksport. Nå ble etter hvert en rekke nye opprettet, og meningen var ikke lenger bare å sage til eget bruk, men til utførsel. Dette kunne en etter en lov av 1818 gjøre dersom saga stod på egen grunn, og en sagde av egne produkter, men var det ikke tilfelle, måtte en fram til 1860 fremdeles søke om privilegium. Men det var ikke så vanskelig å få det lenger. I 1852 søkte kjøpmann T. J. Wiborg i Kragerø om å få kongelig bevilling til å skjære bord og planker til utskipning på Røtusaga i Bergsbygda, og året etter kom Nils Amundsen Lillegaarden med en liknende søknad om å få lov til å oppføre en utskipningssag på gården sin. Han aktet særlig å skjære trelast fra Bjørkedalen. Disse to søknadene ble behandlet av herredsstyret for at det kunne gi sin innstilling, og det anbefalte Nils Lillegaarden framfor kjøpmann Wiborg. Begge to fikk privilegium, og det samme gjaldt Isak og Jacob Iversønner som i 1854 søkte om lov til å oppføre en sag i Bergselva under gården Rørarød for å sage planker og bord av innkjøpt tømmer.

Alle disse priviligerte sagbrukene ble i løpet av 1850-årene forsynt med sirkelsagblad. Det hadde kommet i bruk fra midten av 1840-årene, og var langt mer effektivt enn den gamle oppgangssaga som likevel fremdeles var i bruk, særlig til å skjære skipsbord med. En grunn til at den fremdeles holdt seg, var nok at sirkelsaga med saghus og annet anlegg var langt dyrere å bygge. Den aller første som ble bygd i Eidanger, reist i 1853 på Nordre Siljan i Bjørkedalen av Halvor Stridsklev og broren Anders Siljan, kostet alt i alt 406 spd 3 ort og 12 skilling

Kostnadene med å reise sirkelsag skremte ikke bøndene. Etter de oppgaver som foreligger, ble det fra 1853 og fram til cirka 1875 i alt reist 21 forskjellige sagbruk i bygda. Av disse var bare tre oppgangssager. Dette viser tydelig at skogen kastet så meget av seg at bygging av sirkelsag lønte seg tross de store utgiftene. Foruten kjøpmann Wiborg tok også enkelte andre utenbygdsfolk til å bygge sagbruk i Eidanger. N. W. Coch i Brevik reiste et sirkelsagbruk på Sagbakken ved Langangsfjorden. Hans Chrystie hadde et sagbruk på Nedre Lunde i Breviksbygda noen år, mens trelasthandler Backer fra Larvik hadde et anlegg ved Sætre i Oklungen.

De fleste av de sagbrukene som ble oppført i 1850-60-årene, var små. Det største var det som Isak og Jacob Iversønner oppførte ved Rørarød - Røra Bruk. Det hadde to oppgangssager og to sirkelblad. I 1860-årene var det der stor skur av skipsplanker. Bruket ble i 1865 rammet av brann. Ellers hendte det flere ganger at hele bruket måtte innstille av mangel på vann. Dette var en svakhet Røra Bruk hadde til felles med de fleste andre sagene i bygda. I 1850-60-årene ble fremdeles alle sammen drevet med vasskraft. Som i tidligere tider måtte en ofte nøye seg med å sage bare visse tider på året da tilgangen på vann var mer rikelig Særlig ble vårflommen utnyttet. Dette gjorde at utbyttet av skuren ofte ikke ble så stort som ventet. En hel rekke av sagene gikk i det hele tatt bare de årene trelastprisene stod på topp, for så igjen å stilne av til det kom bedre tider. Dette gjaldt blant annet Røtusaga som aldri ble noen suksess, men som tvert om hele tida gikk med tap til tross for at utskipning til og med til Australia ble forsøkt. Hele bruket ble solgt og nedlagt i 1867.

Først ut i 1870-årene ble maskiner tatt i bruk som drivkraft for sager i Eidanger. Et kompani bestående av flere store utenbygds skogeiere som grosserer H. Hoell, Skien, Diderik Cappelen, proprietær Hofgaard, Løberg, Gjerpen og jernverkseier Cappelen, Ulefoss, hadde tilegnet seg en rekke store skoger i Eidanger og Gjerpen. I 1874 oppførte de et sagbruk ved Oklungvannet, like ved den nåværende jernbanestasjonen, - det såkalte Haukerås bruk. Hit opp ble en svær dampmaskin ført med mye strev på den dårlige veien fra Langangen. Den skulle drive to oppgangsgrinder, et enkelt og et dobbelt sirkelblad. På grunn av trelastkrisen like etter fikk bruket ingen lang levetid.

Som nevnt hadde skogen i Eidanger etter uthoggingen i begynnelsen av århundret vokst til igjen, og produktene fra sagbrukene i bygda var oftest gode. Særlig i 1860- og første halvdel av 1870-årene skar sagene spesielt i Bjørkedalen temmelig mye boks (balk). Den skulle være firskåren og holde fire tommer på hver kant. Fra Bjørkedalen ble også solgt såkalt «Barrowtømmer», en sort stor fin malmfuru. Den kunne bli betalt med 7 spd. pr. load eller mer. Mer vanlige artikler var likevel planker, bord og battens (skåren last av mindre dimensjoner). Alt dette ble høgd og skåret over hele Eidanger. Den som ikke eide sagbruk, kunne få skåret trelasten sin hos naboen mot å betale skurleie. I normale tider var minsteprisen for planker tre skilling og for battens to skilling pr. løpende fot. Skipstømmer var særlig høyt i pris. Dekksknær av gran og furu kunne bli betalt med 12 spd. tylften, mens et mastetre til en brigg i 1863 skal ha oppnådd en pris av hele 50 spd.

Alt fra tidligere hadde en del trevirke utført fra Eidanger til England blitt brukt til gruvene der. Dette gjaldt særlig såkalt «kornval», stor-dimensjonert skværtømmer av god malmfuru. Navnet hadde det fått fordi det særlig hadde blitt brukt i bly- og tinngruvene i Cornwall. I 1850-60-årene gikk den engelske gruveindustrien gjennom en veldig utvikling, og trengte stadig mer trevirke til forskalinger av forskjellig slag. Pitprops, pooler og såkalt «kålaskarp», som ble brukt henholdsvis som forstøtninger og som lektere i gruvegangene, ble utført i store mengder fra Eidanger. Dette var mindreverdig, uskåret trevirke som særlig ble skipet over Porsgrunn. Prisene var ganske høye. For pooler skal det gjerne ha dreiet seg om en skilling pr. løpende fot, mens props ble betalt med det halve. I første halvdel av 1870-årene løp prisen på «kålaskarp» opp i 4-5 spd eller 16-20 kr. pr. load. Særlig Larviks-firmaet Knutsen & Herlofsen tok sammen med Morten Svendsen i Langangen til å kjøpe inn all den «kålaskarp», props og pooler de bare kunne komme over. En mengde skogeiere solgte i spekulasjonsøyemed hele skogen til uthogst, og skogbestanden i hele Eidanger fikk atter en alvorlig knekk.