Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Overgangen til det kommunale selvstyre

De første årene etter 1814 fortsatte bygdestyret omtrent som før. Fremdeles var det presten som var den mektigste mannen i bygda. Han stod i spissen for både skole- og fattigvesenet, og med hjelp av medhjelperne hadde han overoppsynet med folks religiøse og moralske liv. Presten var også selvskreven formann for ligningskommisjonen. Ellers bestod den som vi har sett, av valgte representanter og var en institusjon der de stemmeberettigede i bygda kunne gjøre seg gjeldende. Siden det var bønder som valgte medlemmene av ligningskommisjonen, er det nærliggende å tro at det først og fremst var gårdbrukernes interesser den fremmet. Noen opplysninger om ligningskommisjonens virksomhet de første årene etter 1814 har vi ikke, da alle protokoller har kommet bort.

Noe vi derimot vet litt mer om, er stortingsvalgene. Hvert tredje år ble det kåret valgmenn i hvert prestegjeld, og de kom sammen og plukket ut amtets stortingsmenn. På landet hadde alle eiere og bygslere av matrikulert jord sammen med embedsmennene stemmerett, og de som var over 30 år, kunne også selv velges. Eidanger kåret de første årene sine valgmenn sammen med Brevik og Slemdal. Det første valget som vi vet noe sikkert om, foregikk i 1829. (De tidligere valgene er det ikke mulig å si noe sikkert om fordi papirene i amtsarkivet er blitt borte ved en brann). Etter forutgående bekjentgjørelse møtte velgerne opp i Eidanger hovedkirke for å avgi sin stemme der under sogneprestens ledelse. Han leste først opp hele Grunnloven for dem. Mange var det imidlertid ikke som hadde brydd seg om å komme. Første valgmannen, Jacob Simonsen Siljan, fikk bare 17 stemmer, mens andre valgmannen, overtollbetjent Jens Herman Scheel i Brevik, ble valgt med 15 stemmer, og de to suppleantene fikk 12 stemmer hver.

Alt ved neste stortinsvalget i 1832 var valgdeltakelsen langt bedre. I alt ble det da avgitt 143 stemmer. Dette store antallet skyldtes nok delvis den politiske agitasjonen som hadde foregått dette året. Blant annet hadde Ola Nergaard, den kjente bondepolitikeren, utgitt den såkalte Olaboka, et propagandaskrift for at bøndene nå skulle velge menn fra sin egen samfunnsklasse inn på Stortinget. Skriftet ble ivrig studert og var en av årsakene til at bøndene etter valget ble den største gruppewpå Stortinget. En rekke embedsmenn ble fortrengt av gårdbrukere. I Eidanger prestegjeld gikk det imidlertid ikke så. Der ble den residerende kapellanen i Brevik, Hans Morten Thrane Esmark, kåret som første valgmann med 57 stemmer, mens andre valgmann, kirkesanger Jacob Halvorsen Døvik, fikk 51 stemmer, og suppleantene oppnådde sammenlagt 35 stemmer.

Ved neste stortingsvalg i 1835 var igjen valgdeltakelsen gått ned. Det ble da avgitt i alt 112 stemmer. Denne gangen var resultatet også i Eidanger prestegjeld et rent bondevalg. Som første valgmann fikk Ole Larsen Ouestad i Slemdal 33 stemmer, mens Jacob Sørensen Hvalen, den senere ordføreren i Eidanger, oppnådde å få 30 stemmer.

Valget i 1835 viste seg bare å være et enkeltfenomen. Det er tydelig at folket i Slemdal da hadde gjort en kraftinnsats for å få valgt sine egne, og de klarte ikke å gjenta den. I alle de etterfølgende stortingsvalgene helt fram til 1847 ble igjen Esmark, som var svært avholdt av menigheten i Brevik, kåret som første eller andre valgmann. Det samme gjaldt Jacob Sørensen Hvalen, mens Erik Ingebretsen Tveten som regel besatte tredje valgmannsplassen; på grunn av økt antall stemmeberettigede hadde prestegjeldet fått en valgmann til. Bare i 1844 lyktes det en Breviks-mann å bli valgt til valgmann. Det var kjøpmann Thomas Johannes Wiborg. Ingen flere gårdbrukere fra Slemdal nådde etter 1835 opp til å bli mer enn suppleanter så lenge denne bygda hørte til Eidanger prestegjeld. Grunnen var sannsynligvis den at veiein til hovedkirken for de stemmeberettigede fra Slemdal falt så lang at bare få av dem brydde seg om å møte opp på valgdagene. Fra både Eidanger og Brevik var derimot valgdeltakelsen nå som oftest god, selv om den svingte noe. I 1835 deltok 65% av prestegjeldets stemmeberettigede i valget, i 1838 sank deltakelsen til 49.5%, men alt i 1841 nådde den opp i hele 72%, mens den i 1844, som var det siste året Eidanger, Slemdal og Brevik valgte sammen, var 64%.

Gjennom stortingsvalgene fikk en god del av bøndene i Eidanger en viss politisk innsikt og trening. Dette skulle komme godt med da det kommunale selvstyret ble gjennomført. Arbeidet med å skape et slikt selvstyre ble tatt opp ganske snart etter 1814. Da Grunnloven bestemte at hele landet skulle styres av valgte representanter, var det nærliggende å mene at hvert enkelt sogn burde administreres på samme måte. Ut gjennom 1820-årene ble det stadig virket for denne saken i Stortingets lovkomite og på annet vis. Embedsmennene ble også flere ganger bedt om å si sin mening. Mange synspunkter gjorde seg da gjeldende. Enkelte gikk inn for formannskap av rent praktiske grunner. De mente det var bedre å forhandle med et begrenset antall representanter enn med en hel tingalmue når det var store saker som skulle avgjøres. Andre mente det kommunale selvstyret burde gjennomføres fordi det var i samsvar med Grunnlovens ånd, og atter andre igjen frarådde hele tanken. De var redde for at bøndene ville få altfor stor makt, for at de verste bråkmakerne kunne gjøre seg gjeldende, og for at det kunne bli vanskelig å finne virkelig kvalifiserte folk som kunne greie opp i de innviklede sakene det her gjaldt. Det siste hevdet særlig fogderi. I hele fogderiet var det usedvanlig få stemmeberettigede i forhold til det antall som hadde kunnet fått stemmerett dersom de hadde avlagt ed på å overholde Grunnloven. Dette tydet på at det ikke fantes mange brukbare folk som kunne gjøre en innsats i formannskapene, mente fogderi. Hvilket standpunkt sogneprest Steenbuck kan ha tatt til planene om det kommunale selvstyret, er uklart, men som vi snart skal se, er det all grunn til å tro at også han stilte seg skeptisk.

Enten de likte det eller ikke, kunne ikke embedsmennene i lengden hindre det lokale selvstyre. Etter at bøndene hadde tatt ledelsen i Stortinget i 1833, ble det mer fart i sakene. I første omgang ble en så vidtrekkende lov vedtatt at regjeringen ikke kunne godta den. I 1837 ble det likevel enighet om en ny lov om formannskap på landet. Den var stort sett overensstemmende med stortingsbøndenes ønsker.

Det første kommunevalget i Eidanger foregikk på høsttinget på Tveten den 16. august 1837. Ved særskilte voteringer ble formannskapet og kommunerepresentantene valgt hver for seg. Denne ordningen varte ved helt til 1898; fra da av ble hele herredsstyret valgt under ett og konstituerte deretter seg selv. Opprinnelig var også ordningen den at valget på det halve antall formenn og representanter foregikk hvert annet år. Dette var for å sikre at ikke herredsstyret skulle komme til å bestå av bare nye og uerfarne folk.

Fram til 1872 var herredsstyret satt sammen av tre formenn og ni representanter. Myndighetenes plan var opprinnelig at Eidanger og Slemdal skulle ha kommunestyre sammen. Antallet formenn skulle da vært tre fra Eidanger og to fra Slemdal. På høsttinget i Gjerpen som Slemdal hørte inn under, besluttet de stemmeberettigede der at de ville ha eget kommunestyre. Blant annet var det vel igjen den lange og besværlige veien til Eidanger som skremte.

Stemmerettsreglene for kommunevalg var de samme som for stortingsvalg. Herredsstyret ble først og fremst en forsamling av bønder. Innslaget av «kondisjonerte» var ytterst svakt. Hele tida fram til 1884 da stemmerettsreglene ble noe endret, var gårdbrukerne så å si enerådende i herredsstyret. Den eneste fra en annen samfunnsgruppe som gjorde noen innsats der av betydning, var Eidangers andre ordfører pastor Bugge.

Det var liten utskifting av folk i herredsstyret. Enkelte formenn og representanter trådte selvsagt ut etter hvert, men etter en periode eller to kunne de gjerne bli gjenvalgt. Andre kunne derimot sitte i ett. Eidangers første ordfører, Jacob Sørensen Hvalen, var således medlem av kommunestyret helt fra starten og fram til 1860, mens Eidangers tredje ordfører, Amund O. Tveten, satt i herredsstyret fra 1842 og til sin død i 1880.

Foruten Hvalen bestod det første herredsstyret av Peder P. Røra som var viseordfører, med Jac. N. Grønsholt som tredje medlem av formannskapet, mens representantene var Tengel Halvorsen Stranna, Amund P. Aas, Ole Hansen Halvarp, Jørgen Halvorsen Haugholt, Peder Olsen Heistad, Søren Eriksen Langangen, Nils Stamland, Anders Tollefsen Ørstvedt og Jakob Olsen Grava. Mange av disse skulle også komme til å gjøre seg gjeldende i senere kommunestyrer.

I herredsstyrets første tid kunne ordføreren i høy grad være dominerende i bygdestyret. Jacob Sørensen Hvalen, født 1798, må ha vært en ledertype som hadde sine sambygdingers tillit. Som nevnt hadde han alt i flere perioder blitt kåret som valgmann ved stortingsvalgene. I sin ungdom var Hvalen omgangsskolelærer. Av den grunn hadde han fått opplæring i skriving og regning av klokkeren Lars Hansen - den første læreren ved den faste skolen. Hvalen drev som skoleholder til 1830 da han slo seg ned som gårdbruker. Under vandringene i bygda som lærer og senere som kommunemann ervervet han seg utstrakt lokalkjennskap. Tradisjonen om ham sier at etter hans eget utsagn var det bare to steder i hele bygda hvor han ikke hadde vært, Øveråsen og Saga. Hvalen skal også ha vært en utpreget kirkelig mann selv om han aldri som påstått var prestens medhjelper; i hvert fall kan ikke dette sees av noen kilde.

De to andre ordførerne som vekslet med Hvalen om å stå i spissen for bygdestyret fram til 1860, og som hadde en stor del av ansvaret for hele den utviklingen som fant sted i dette tidsrommet, var også betydelige menn. Pastor Bugge var sogneprest Steenbucks personlige kapellan og attpå til hans svigersønn. Han var en meget interessert og dyktig kommunemann som ikke sparte på kreftene når det gjaldt saker av betydning for bygda. Innleggene hans gjorde inntrykk på bøndene i kommunestyret, og han fikk dem oftest med seg. Den tredje ordføreren i Eidanger, Amund Olsen Lønnebakke, eller Tveten som han siden kalte seg da han flyttet til dette stedet, hørte til en av bygdas rikeste og mest ansette bondeslekter. Han var sønn av Ole Andersen Langangen, og gamlelensmannen Hans Andersen var onkelen hans. Imidlertid var det neppe bare på grunn av egen rikdom og familie Amund Olsen hadde kommet inn i kommunestyret. Han satt der hele 38 år. Så lenge satt ingen annen, og dette viser til fulle at han nøt bøndenes store aktelse og ble regnet for en kar som ikke kunne unnværes i kommunestyret.

Alt i herredsstyrets første periode kom det i strid med sogneprest Steenbuck. Delvis var nok disse tvistene av personlig art, men de skyldtes øgså i høy grad at kommunestyrets myndighetsområde ennå var høyst uklart, og presten ville nødig gi slipp på noe av sin gamle makt i bygda. Steenbuck må i det hele ha vært ytterst skeptisk innstilt ovenfor den nyordning som nå hadde kommet. Ifølge en kanskje noe tvilsom tradisjon skal han ha gitt sine følelser luft i følgende ord: «O formannskap jeg være vil din pestilens, så lenge du er til».

Striden mellom presten og herredsstyret kom til å dreie seg om mange av de sakene som Steenbuck før hadde greid alene bare med hjelp fra medhjelperne. Hittil hadde sognepresten ført regnskapene for skole- og fattigkassa. Loven bestemte nå at kommunestyret skulle velge to revisorer til å gå gjennom disse regnskapene. Dette ble gjort, og regnskapene ble med antegnelser fra revisorene, pastor Esmark og Tengel Halvorsen Stranna, atter sendt over til sognepresten. Han kjente seg mektig krenket over denne framgangsmåten, og var vel også støtt over at kommunestyret hadde utnevnt en kasserer til å ta seg av fattig- og skolekassa for framtida. Regnskapene ble igjen sendt tilbake med påtegning om at Steenbuck ikke kjente til noen annen revisjon enn den formannskapet selv gjorde. Formannskapet følte seg hverken berettiget eller forpliktet til selv å foreta en slik revisjon, bare til å forkaste eller godta regnskapene. Saken ble derfor sendt fogden til uttalelse. Den endte i minnelighet med at kommunestyret til slutt godtok regnskapene presten hadde utarbeidet og forsikret Steenbuck om at de var ført på en slik måte at sognet ikke hadde lidd noe tap.

Striden mellom prest og herredsstyre spredte seg i stedet til andre felter. Etter innføringen av det kommunale selvstyret var også fattig- og skolekommisjonene blitt omorganisert. De bestod nå av det såkalte kombinerte formannskapet, det vil si hele det vanlige formannskapet, sognepresten som her skulle ha forsetet, medhjelperne og i fattigsaker også lensmannen. Steenbuck tok likevel ikke denne bestemmelsen mer nøye enn at han innkalte den tidligere fattigkommisjonen - lensmannen og medhjelperne - til prestegården for å forhandle med dem alene om hva som burde gjøres med den vanvittige Nils Henriksen. Mot dette fant formannskapet det nødvendig å legge fram en skriftlig protest, og saken ble innanket for fogden.

Heller ikke kunne Steenbuck og kommunestyret bli enige om hvordan utgiftene til fattigkassa skulle utlignes. Den var bunnskrapt, og det kombinerte formannskapet fant derfor ut at 150 spd. måtte utlignes for at fattigvesenet skulle få de nødvendige midler. Sognepresten foreslo imidlertid at det kombinerte formannskapet med unntak av ham selv også skulle fungere som ligningsmenn, men dette satte Hvalen seg imot og fikk støtte av resten av det egentlige formannskapet. De ville i stedet ha en særskilt valgt ligningskommisjon til å kreve opp denne fattigskatten. Saken ble innanket for fogden som ga formannskapet rett.

Sognepresten og kommunestyret kom også i strid om skolekontingenten. Steenbuck ønsket her at den fremdeles skulle oppkreves på grunnlag av den gamle matrikkelen, mens formannskapet ønsket å gå over til den nye av 1838. Den satte nemlig stort sett matrikkelskylda i Eidanger lavere enn tidligere og var såfledes til fordel for mange gårdbrukere som nå slapp med mindre skolekontingent dersom den ble godtatt. Dessuten hadde den regulert bort de verste utvekstene på den gamle matrikkelen som var foreldet. Det hadde ført til slike urimeligheter som at enkelte gårder med 5 skinn skyld kunne fø seks-sju kyr og to hester og dessuten hadde betydelig skog, mens andre gårder på 3 eller 4 huders skyld i virkeligheten hadde langt mindre husdyrbestand og mindre skog og utmark. Likevel hadde den første kategori gårder sluppet med å betale 5 skilling årlig til skolekassa, mens de siste hadde måttet betale 12 skilling pr. hud. Alt 18. august 1838 kom det derfor inn et andragende til formannskapet fra en rekke gårdbrukere om at en skulle legge den nye skyldsetningen til grunn for skolekontingenten. Det bøyde kommunestyret seg for nå et års tid etter. Prinsipielt hevdet det at de andre skattene, både kongens og de kommunale, burde innkreves etter den nye matrikkelen. Steenbuck holdt på sitt og stemte i det kombinerte formannskapet nei sammen med medhjelperne. Antagelig har de fryktet for at inntektene til skolekassa ville bli mindre. Etter det egentlige formannskapets mening burde enhver rettskaffen mann erkjenne at den nye matrikkelen var en langt bedre målestokk å innkreve skatter etter enn den gamle. Saken ble derfor innanket til stiftsdireksjonen i Kristiania.

Et annet viktig spørsmål som også vakte strid mellom Steenbuck og kommunestyret, gjaldt hvem som skulle ha kontrollen over bygdemagasinet. I første omgang tok formannskapet sikte på å få tilsendt regnskapene og oppgaver over utlånt eller solgt korn, og det ba om fogdens kjennelse for dette. Et års tid senere gikk imidlertid kommunestyret videre. Det krevde da rett ut at bygdemagasinet skulle styres av det kombinerte formannskapet, og støttet dette kravet på et skriv fra finansdepartementet. Steenbuck på sin side viste til et brev fra fogden som sa at det ved innførelsen av det kommunale selvstyre ikke var skjedd noen endring i bestyrelsen av bygdemagasinene. Han nektet følgelig å gi etter. Først i oktober 1841 tok formannskapet over kontrollen av bygdemagasinet. Grunnen til at Steenbuck da endelig bøyde seg, må ha vært at godt og vel et år i forveien hadde Hvalen gått av som ordfører. I stedet satt nå svigersønnen og hans personlige kapellan, pastor Bugge, i stillingen. Striden mellom sogneprest og herredsstyre stilnet da ganske naturlig av. Steenbuck var dessuten nå blitt gammel og døv og ser ut til å ha trukket seg mer og mer tilbake. I 1844 kom Hvalen tilbake som ordfører, og for siste gang blusset da striden med sognepresten opp. Et enstemmig representantskapsmøte protesterte mot at en stokk døv mann skulle ha forsete i det kombinerte formannskapet. Det var umulig å behandle skole- og fattigsakene under hans ledelse. Representantskapet ba derfor de høyere myndighetene gi Steenbuck beskjed om at hans kapellan, Bugge, for framtida skulle ta hans plass. I motsatt fall ville kommunestyret ikke ta noe ansvar for de beslutninger sognepresten fattet. Etter dette ser det ut til at Steenbuck gikk ut av alt offentlig liv og levde fullstendig avsondret fra sin menighet de siste to år.

Bygdemagasinet ble forøvrig ikke lenge på kommunestyrets hender. Den 30. mars 1844 besluttet representantskapet enstemmig å søke Kongen om tillatelse til å selge det. Grunnen var at de siste årene hadde ingen låntagere meldt seg. Kornet var blitt gammelt og bedervet og skadd av mus, slik at det ikke egnet seg til såkorn. De gamle kornrestansene hadde dessuten helt siden 1830 til dels blitt stående ubetalt, så magasinet forrentet seg ikke på noen måte. Den kongelige tillatelsen til å selge det ble gitt i resolusjon av 21. oktober 1844. For salgssummen ble dannet et legat hvis renter skulle tilfalle fattigvesenet. Alt i alt kom det opp i 390 spd.

Salget av bygdemagasinet var nok først og fremst Hvalens verk, men mange av de øvrige kommunale sakene som ble tatt opp i kommunestyrets første tid, var det Bugge som tok initiativet til. Blant annet gjaldt dette almuebiblioteket, selv om det først ble satt i gang etter hans tid. Det var en gammel tanke at det var gagnlig med slike innretninger for å øke bygdefolkets lesetrang og ønske om mer opplysning. I begynnelsen av 1840 fikk Bugge følgelig i stand en sirkulerende liste der de som ville, kunne tegne seg for et beløp til anskaffelse av bøker til almuebiblioteket. Alt i alt tegnet 60 personer seg, men bare for en sum av 13 spd. sammenlagt. Saken ble følgelig lagt fram for formannskapet med bønn om at det måtte yte 10 spd. i tillegg fra skolekassa; uten en slik bevilgning kunne man heller ikke vente noen støtte fra Opplysningsvesenets Fond. Formannskapet avviste søknaden da det mente at bevilgningen ikke var absolutt nødvendig, og saken måtte opp på et representantskapsmøte. Her kunne Bugge legge fram et brev fra fogden som varmt anbefalte opprettelsen av almuebiblioteket, og dette gjorde sin virkning. Enstemmig ble de 10 spd. bevilget. Noe ordentlig bibliotek ble ikke foreløpig opprettet. Det skjedde først i 1849 etter at den nye sognepresten, Nielsen, hadde kommet til bygda. En ny bidragsliste ble da sendt rundt, og det kom denne gangen inn så mye at det sammen med de tidligere bidragene til almuebiblioteket viste seg tilstrekkelig.

Den første boksamlingen var beskjeden. Den bestod av 75 bind, så å si alt av belærende og opplysende art. Det som kanskje liknet mest på skjønnlitteratur, var Norske Sagn av Faye og Nordiske Oldsagn av Oehlenschläger. Ellers lå også en del av de mer utbredte samtidige magasinene der, som Penningemagasinet, Skandinavisk Folkekalender og Underholdning for Menigmand. Religionen var tilgodesett med blant annet Christelige Betragtninger av Mynster, Trøstebreve av Weksels og For Huslig Andagt. Historisk litteratur var det mye av. Her stod Snorre Sturlasons kongesagaer på en framtredende plass, men også Wergelands Konstitusjonshistorie var lett å få tak i. Landbruket ble blant annet tilgodesett med Munheld og Meninger om Landvæsen og Den erfarne Fisker og Agerdyrknings Cathekismus. For barna fantes mellom annet ti bind av Den Norske Børneven.

Vitebegjærligheten blant de lesekyndige i bygda må ha vært ganske stor, for dette til dels tunge stoffet ble flittig lånt. I 1852 het det at nesten alle bøkene til stadighet var i sirkulasjon, og at forrådet ikke på langt nær kunne tilfredsstille leselysten hos låntagerne. Årlig betalte hvert medlem av almuebiblioteket 24 skilling til vedlikehold og omkostninger. Dette beløpet ble i 1859 av formannskapet satt ned til 8 skilling. Samme året ble biblioteket flyttet fra kirken der det til da hadde vært, sannsynligvis i sakristiet, og over til den faste skolen på Tveten. Som bibliotekar hadde da formannskapet forlengst oppnevnt klokkeren. I bestyrelsen satt sognepresten og tre mann som var utnevnt av kommunen.

En annen sak som Bugge først fikk satt i gang, var den organiserte avholdsbevegelsen i bygda. I løpet av 1830-årene hadde mange tatt til å reagere mot all brennevinsbrenningen og ulykkene den førte med seg. Også regjeringen tok nå til å overveie mottiltak, og selveste Kongen, Carl Johan, meldte seg på sine gamle dager inn i en måteholdsforening. Bugge var således i godt selskap da han i august 1841 stiftet den første avholdsforeningen i Eidanger, forøvrig etter eksempel fra Gjerpen, der bevegelsen alt talte 160 medlemmer. Foreningen stod åpen for alle konfirmerte og voksne menn i bygda. Reglene var meget enkle: «Ikke selv at nyde Brændevin eller andre stærke Drikke uden som Lægemiddel, og indskrænke Brugen deraf saa meget som muligt hos Andre». Forbrøt noe medlem seg mot dette, skulle han med vanære slettes av protokollene. Foreningen gikk i begynnelsen godt, og tilslutningen var utmerket. Bygdas prester meldte seg selvsagt inn og med dem en rekke andre menn av betydning som for eksempel Jacob Sørensen Hvalen. Møtene ble holdt regelmessig, og tilsiget av nye folk var stadig jevnt både fra Eidanger og Brevik.

Ikke alle holdt avholdsløftet like alvorlig. Blant annet har dette sannsynligvis vært tilfelle med en god del som hadde meldt seg inn i foreningen like etter konfirmasjon for å kunne slippe lettere fram til den. Av 138 medlemmer ble alt i september 1842 17 utstøtt av foreningen, og navnene «til deres Skam» lest opp fra kirkebakkene i Eidanger og Brevik. Det er mulig at denne framgangsmåten var for hard, for flere og flere tok nå til å melde seg ut. I 1844 flyttet også drivkraften i foreningen, pastor Bugge, fra bygda. og det ser da ut til at den ble liggende i dvale. Et forsøk på å rekonstruere den ble gjort av den nye personlige kapellanen Brun og student Andersen fra Kristiania; den siste var sendt ut av regjeringen for å stifte eller ordne foreninger mot brennevinsdrikk. Forsøket lyktes dårlig. Det ble holdt et par møter i den rekonstruerte foreningen, og de var ikke godt besøkt. Etter februar 1846 kan det ikke spores noen organisert avholdsforening i Eidanger på lange tider.

Til tross for at avholdsbevegelsen i bygda i første omgang gikk i oppløsning, hadde den ikke vært uten resultat. På grunn av den sammensetning avholdsforeningen hadde den tid den bestod, må den ha virket som en sterk pressgruppe på kommunestyret og i høy grad ha påvirket dets vedtak i alkoholspørsmål. Dette kom særlig til syne i mer prinsipielle saker. I 1842 vedtok Stortinget at all brennevinsbrenning på landet skulle opphøre innen ti år. Formannskapet fikk seg forelagt dette vedtaket og sluttet seg fullstendig til det. Stortingsvedtaket oppnådde ikke sanksjon, og saken måtte derfor opp igjen i Stortinget to år senere. Før den da skulle behandles, sendte den kjente bondestortingsmannen Ole Gabrielsen Ueland ut et sirkulære til forskjellige aviser der han ba kommunestyrene si sin mening om et forslag han aktet å fremme. Det gikk ut på at all brennevinsbrenning skulle forbys og ingen spirituosa innføres fra utlandet. Formannskapet så sirkulæret i Bratsberg Amt Correspondent og tok det straks under behandling. Formennene sluttet seg helt til Uelands mening og ga ham sin uforbeholdne støtte. Det måtte være til største nytte for landet dersom brennevinet kom bort. En stor sak som ble gjennomført i Bugges tid som ordfører, og vel i hvert fall delvis takket være hans personlige innsats, var opprettelsen av en egen forlikskommisjon for Eidanger. Som før nevnt hadde bygda tidligere hatt denne institusjonen felles med Gjerpen og Solum, og møtene ble holdt ved Skien. I Eidanger ønsket man at dette fellesskapet skulle opphøre, og opprettelse av egen forlikskommisjon var en av de første sakene formannskapet i det hele tok seg av. Alt i mars 1838 sendte det inn en søknad om at Eidanger måtte få en egen forlikskommisjon. Avstanden til Skien var for lang. Siden forlikskommisjonen der skulle behandle saker fra flere sogn, kunne det drøye før de ble løst. Av og til var følgelig saksøkere fra de mest bortliggende distriktene nødt til å oppholde seg i byen i lengre tid. Formannskapets søknad førte i første omgang likevel ikke til noe. På initiativ av Bugge ble den da fornyet i 1842, og denne gangen med bedre resultat. En ny lov var nemlig blitt vedtatt av Stortinget som understreket ethvert kommunestyres rett til å forlange egen forlikskommisjon. Eidanger fikk sin alt tre uker senere. Kommunestyret utpekte tre forlikskommisærer og tre suppleanter, hvorav de stemmeberettigede skulle velge to av hver kategori. Valgt ble Bugge og Hvalen med Nils N. Stamland og Amund O. Lønnebakke som suppleanter.

I andre saker enn forlikskommisjonen kunne kommunestyret fremdeles tenke seg å gå sammen med andre sogn for å få dem gjennomført. Delvis gjaldt dette medisinalvesenet. Alt i 1839 støttet således formannskapet en henvendelse fra sogneprest Lammers om at Eidanger, Bamble og Brevik skulle gå sammen om å få opprettet stilling for en distriktslege med bolig i Brevik. Når det gjaldt jordmora, ville derimot kommunestyret ha en særskilt for bygda og tok opp arbeidet med dette i 1846. Begrunnelsen var at det falt vanskelig for de fleste i bygda å bruke jordmora i Brevik på grunn av den lange veien. Saken gikk ikke igjennom før i 1853. Da ble Berthe Marine Larsen ansatt i konkurranse med to andre søkere. Formannskapet uttalte også om dem at de var duelige personer, men Berthe ble foretrukket fordi hun var fra bygda, hadde slektningene sine her, og måtte antas å være lokalkjent. Hun fikk pålegg om å bosette seg nær Prestegården for å kunne treffes lettest mulig, og hun slo seg visstnok ned på Østvedt. I jordmorstillingen ble hun ikke lenge. Av helbredshensyn søkte hun avskjed alt i 1855. Etterfølgersken ble en dansk dame, Caroline Christensen, som bare virket i ett år før hun ble ansatt i Langesund. Etter henne kom Karen Nilsdatter fra Seljord som stod i ombudet i om lag tjue år før hun gikk av i 1876.

Også sogneprestens embedsdistrikt ble innskrenket. Riktignok hadde Jønholt, Skrukkerød og Bjørntvedt i Steenbucks siste år atter kommet inn under Eidanger prestegjeld etter å ha hørt inn under sognepresten i Porsgrunn i ca. 100 år. Etter Steenbucks død ble Slemdal skilt ut og lagt som anneks under Gjerpen. På grunn av den lange veien folket der tidligere hadde hatt til presten, fant formannskapet i Eidanger dette rimelig. Mer betenkt var det overfor en plan om at også Brevik skulle utskilles for å danne eget sognekall. I så tilfelle ville Eidanger være nødt til å bære alle kirkeutgiftene alene, og dette fant formannskapet tungt. Det så tvert om ingen grunn til at ikke Eidanger og Brevik fortsatt kunne danne ett sognekall sammen. Etter formannskapets mening kunne det klare seg med én prest, og det ville falle altfor dyrt å ha to prester som før til å holde gudstjenester på hver sitt sted. Denne sparsomheten fant i første omgang også gjenklang hos myndighetene. Etter at Esmark i 1849 var blitt utnevnt til sogneprest i Ramnes, ble Brevik stående uten prest i over ti år. Dette vakte stor misnøye hos Breviks-borgerne, og det lyktes dem til slutt å få byen godkjent som eget sognekall. Den første sognepresten der, Adolf Johannes Boye, tiltrådte i 1861.

Etter Steenbucks død i 1846 bestyrte hans siste personellkapellan, Christian Constantius Henrik Brun, embedet en tid til den nye sognepresten, Ole Nielsen, tiltrådte. Han ble sittende i bygda i tjue år til han døde i 1867. Også Nielsen kom av og til i et spent forhold til kommunestyret. Det kommunale selvstyret var nå så innarbeidet at striden mellom formannskap og sogneprest aldri tok de formene den hadde hatt i Steenbucks tid. Begge parter var nå fullt klar over den kompetanse hver av dem hadde; ingen prøvde derfor direkte å gripe inn i den annens maktområde. Det uenigheten dreide seg om, var bevilgningssaker. Kirken og prestegården trengte atter reparasjoner, og presten krevde mer enn kommunestyret var villig til å yte.

Ole Nielsen var forøvrig ikke så helt ulik forgjengeren Steenbuck i karakter. Han kunne være likeså stridbar. Blant annet kom han i en alvorlig konflikt med Esmark fordi denne som residerende kapellan hadde tillatt seg å forrette i bryllup og begravelser, utstede attester og føre kirkebøkene, alt uten sogneprestens vitende og vilje. Denne striden ble først etter langvarige forhandlinger løst til Nielsens fordel ved den såkalte prosteretten. For folkeopplysningen arbeidet sogneprest Nielsen alltid meget interessert, hva jo også hans innsats for almuebiblioteket tyder på. Skolene pleide han regelmessig å besøke en gang hver vinter, og han holdt selv eksamen der om sommeren. Det sies om ham at han skal ha vært en rettlinjet og imponerende personlighet, som til gagns forstod å sette seg i respekt. Preknene skal som regel ha vært tørre, men det heter at konfirmasjonsoverhøringene klarte han utmerket, selv om han var konfirmantenes skrekk.

Med selve kirken skjedde ikke noen vesentlige forandringer i Nielsens tid. Alt i 1840 hadde den fått et orgel. Det var skaffet til veie gjennom innsamling i bygda. Som organist ble ansatt lærer Lars J. Kaasa. Kommunestyret bestemte at hans lønn skulle være 15 spd. året. Den skulle dekkes på den måten at en kollektbøsse ble sendt rundt i kirken på alle helligdager så de kirkesøkende kunne gi sin skjerv til organisten. Det manglende skulle så dekkes av kirkens egne penger. Menighetslemmene var likevel ikke så flinke til å støtte organisten som ønskelig, og amtet likte dessuten ikke ordningen. Alt året etter måtte derfor kommunestyret gå med på at organistlønna skulle utredes med 18 spd. av kommunekassa og 5 av kirkens midler. Omkring 1860 ble denne betalingen nedsatt til 7½ spd., ja en av Kaasas etterfølgere, Nils H. Stridsklev, spilte enkelte år uten noen godtgjørelse i det hele tatt. Selve orgelet brøt sammen flere ganger. Ole Andersen forærte derfor menigheten et bedre orgel som tidligere hadde stått i kirken i Fredriksvern. Det gjorde tjenesten til 1867 da et nytt, bygd av orgelbygger Engh, ble tatt i bruk.

Som klokker fortsatte Jacob Halvorsen Døvik til han døde i 1850. Sønnen, Halvor Jacobsen, søkte ombudet etter ham, men presten drev igjennom at K. Pedersen fra Vestre Porsgrunn ble ansatt. Han overtok også undervisningen ved den faste skolen og hadde begge vervene til han døde i 1875. Under Pedersen ble klokkertollen omlagt fra en avgift i naturalier til kontante penger. Etter søknad fra klokkeren gikk formannskap og representanter med på at den for framtida skulle utredes av kommunen med 25 spd. mot at dette beløpet ble utlignet på matrikkelskylda sammen med andre skattebeløp. Selv om de høyere myndighetene ikke var enig i denne framgangsmåten, ble den likevel straks satt ut i praksis. Kjent gyldig av Staten ble den først så sent som i 1874.

Kirkegården hadde blitt for liten ettersom bygda vokste. Etter oppfordring fra prosten gikk derfor formannskapet i 1845 med på at den skulle utvides med cirka 1½ mål. Arbeidet skulle utføres av gårdbrukerne og husmennene i fellesskap. De første kvidde seg likevel for å være med på dette, og representantene omgjorde følgelig formannskapets beslutning. Arbeidet ble bortakkordert til Ole Tollefsen Valler og Ole Kristian Olsen Bjønnes for en betaling av 36 skilling pr. løpende favn steingjerde. Summen skulle lignes ut på matrikkelskylda. Husmennene derimot som ikke eide etter bygslet matrikulert jord, og som følgelig heller ikke var med på denne ligningen, måtte fortsatt være med på planeringsarbeidet. Den utvidede kirkegården ble ferdig i juli 1847. Kommunerepresentantenes omgjøring av formannskapets vedtak om at også gårdbrukerne skulle delta i utvidelsen av kirkegården, er forøvrig interessant på mer enn en måte. Det illustrerer tydelig den gradvise omleggingen av den økonomiske tenkemåten som fant sted hos bøndene. Mottoet var ikke lenger det gamle å klare seg mest mulig selv med minst mulig utlegg av kontanter. Antagelig var det hele oppgangsperioden fra annen halvdel av 1830arene som i hvert fall delvis først var årsak til denne omstillingen. Den ble så sterkere ut gjennom 1840-årene og brøt i løpet av 1850-årene definitivt igjennom. Gårdbrukerne hadde nå nok å ta seg til av slikt som ga et rimelig utbytte, Det var derfor harmelig å måtte kaste bort tid på forskjellige offentlige pliktarbeider når den kunne anvendes bedre på annen måte. Siden en nå hadde flere kontanter mellom hendene, var det bedre å betale litt for å få slikt arbeid utført av andre, mens en selv tok opp sysler som en hadde mer personlig fordel av, og som kastet mer av seg. Tid var penger, og arbeid var kapital. Det var bedre for gårdbrukerne i fellesskap å betale andre et mindre beløp for å utvide kirkegården enn selv å måtte gjøre det.

Den første offentlige byrden som ble endret på grunn av denne nye økonomiske tenkemåten, var arrestantvakten. I desember 1839 gikk formennene og representantene enstemmig med på et forslag fra lensmannen om at han selv for framtida skulle påta seg all arrestantvakt i Eidanger så vel som ansvaret for den. For dette skulle han av tinglaget få en godtgjørelse avhengig av hvor mange som satt i arresten til enhver tid. Den skulle ikke overstige 150 spd. året, men heller ikke komme under 60 spd. Beløpet skulle dekkes av gårdbrukerne gjennom skatt på matrikkelskylda. De som ikke tidligere hadde vært pliktige til å stille arrestantvakt, slapp også nå å utrede noe. Avtalen skulle egentlig bare vare ett år, men ble stadig forrivet. Bare bestemmelsen om minimums- eller maksimumsgodtgjørelsen for vaktholdet gikk ut. Dette var til fordel for kommunestyret, for i 1842 fant formannskapet ut at utgiftene til vakthold for året før bare beløp seg til 37 spd. 96 sk. som så ble utlignet. Kostnadene steg noe siden, og fire år senere ble lensmannen og formannskapet enige om at han hvert år skulle få en fast sum på 48 spd. uansett arrestanttallet. Denne ordningen ble stående ved makt til Staten i 1865 overtok alle utgifter vedrørende fengselsvesenet.

Helt i tråd med den samme økonomiske tankegangen som hadde ført til omlegging av arrestantvakten, var også det fortsatte arbeidet med å få opprettet faste skysstasjoner. Her kom imidlertid også sterke lokale interesser inn i bildet. Som vi har sett, hadde ikke de skysspliktige under Slevolden vist noen interesse for at dette stedet skulle bli fast skysstasjon - de hadde kort vei og ville følgelig gjerne ha den lille ekstrafortjenesten skyssen innbrakte. Anderledes var det med mange av de skysspliktige under Kokkersvold, folk fra Oklungen, Bergsbygda eller øyene, som kunne ha en stiv mil fram til skysstasjonen, ofte på veiløse strekninger, og som hver gang de ble utkalt kunne risikere å måtte bruke hele dagen. Særlig ille var det selvsagt vinterstid. Fra Bergsbygda fortelles det at de skysspliktige stundom var nødt til å ta seg fram til skyssstasjonen i snø til livet. Når den reisende så var befordret, måtte mesteparten av natta brukes til hjemturen igjen. Under slike forhold hendte det at både mannen og hesten fikk en knekk for levetida.

Et forslag om opprettelse av fast skysstasjon var den første saken formannskapet i det hele tatt behandlet, men da bygdefolket stod innbyrdes splittet når det gjaldt dette spørsmålet, trakk det hele i langdrag. Det eneste som skjedde på mange år, var at kommunen påtok seg å betale skysskaffertollen til skysskafferne på Kokkersvold og Slevolden. Den falt dermed ikke lenger utelukkende på de skysspliktige under disse to skysstasjonene, men ble lignet ut på samtlige bønder i bygda i fellesskap. Utligningen ble foretatt på grunnlag av matrikkelskylda. Skysskaffertollen var forholdsvis høy, og det ble gjort forsøk på å få den nedsatt ved at andre kommuner ydet litt støtte. Formannskapet hevdet at det ikke var rimelig at Eidanger som etter den nye matrikkelen hadde en skyld på noe over 437 skylddaler, skulle betale over 70 spd. i skysskaffertoll, mens resten av fogderiet som sammenlagt hadde en matrikkelskyld på litt over 8205 skylddaler, bare betalte 122 spd. Mer enn tredjeparten av den samlede skysskaffertollen i hele fogderiet falt på Eidanger, og dette forholdet var høyst urettferdig.

Omkring 1845 ble igjen Lillegården skysstasjon i stedet for Slevolden. I 1855 sa skysskafferen der opp stillingen sin. Dette forårsaket at det ble satt fram et forslag om å opprette en fast skysstasjon på Lanner, og nå var tida mer moden. Også de skysspliktige under Lillegården, tidligere Slevolden, må ha hatt nok av andre fortjenestemuligheter, slik at skyssen også for dem var blitt en byrde.

I et møte på Lillegården hvor alle de skysspliktige var til stede unntatt de som hørte inn under Brevik, viste det seg at det var avgjort stemning for en fast stasjon på Lanner. Det fortelles at voteringen skulle foregå på den måten at alle som var for den faste stasjonen, skulle gå til høyre, mens motstanderne skulle gå til venstre. Plutselig larmet hele forsamlingen over til høyre, bare én mann gikk til motsatt side. Det var gamle Jacob Nilsen Aaklungen. Han hadde siden den siste omreguleringen vært så å si fri for skyss da han bodde over en mil fra Kokkersvold. En brakende lattersalve kom nå som en lavine over synderen som stod som en siste levning av en nå alment forhatt ordning.

Dagen etter dette vedtaket ble kontrakt opprettet med Søren Støesen om overtagelsen av den faste stasjonen på Lanner. Han fikk 200 spd. årlig, noe som svarte til omtrent 34 spd. for hver hest. I 1867 slo Stoesen ned denne summen til 180 spd. da han møtte konkurrenter i Morten Svendsen, Langangen, og Erik E. Grinna som hadde tilbudt seg å drive stasjon ved Langangsbrua for samme prisen. Da hadde en fast skysstasjon også blitt opprettet i Brevik, slik at også de skysspliktige i Eidanger som hadde hatt skyssplikt der, nå slapp fri. Til gjengjeld måtte kommunen dekke nesten halvparten av utgiftene også til denne stasjonen, noe den fortsatte med helt til Breviksbanen ble åpnet i 1895.

Økonomiske oppgangstider med utsikter til større avsetningsmuligheter og til mer handel krever bedre veier. Mye måtte gjøres i Eidanger på dette området, men også her ser vi at bøndene gjennom formannskapet stundom var villige til å betale noe mot selv å slippe veiarbeidet. Vinteren 1843 ble hovedveien reparert ved Lillegårdskleivene. Egentlig var det gårdbrukerne og husmennene innenfor dette veistykkes rode som skulle ha gjort dette, men arbeidet ble for det meste satt bort til private entreprenører. Kommunerepresentantene besluttet at de veiarbeidspliktige i stedet hver skulle betale 16 skilling. Muligens var dette ikke helt populært, for da også Dalskleiven ved Brevik i 1845 måtte utbedres, foretrakk kommunerepresentantene denne gangen å la de arbeidspliktige selv møte fram til arbeid i stedet for sammenlagt å betale 100 spd.

Kommunestyret prøvde også i størst mulig grad å velte arbeidet på hovedveiene over på andre sogn, og i dette stod det ganske sterkt da Eidanger, likesom tilfellet var med skyssen, også hadde en uforholdsmessig stor veiarbeidsbyrde sammenliknet med resten av fogderiet. Både skyld og folketall var omtrent tre ganger større i Gjerpen enn i Eidanger. Likevel måtte Eidanger vedlikeholde 2½ mil hovedvei, mens Gjerpen slapp med ¾ mil. På initiativ av ordfører Bugge protesterte kommunestyret i 1841 mot dette. Følgen ble da at Gjerpen ble nødt til å overta vedlikeholdsarbeidet på hovedveien over Vallermyrene både sommer og vinter, en ordning som varte til ut i 1890-årene.

I 1850-60-årene ble hovedveien i Eidanger for en stor del omlagt. Dette var det Staten som sørget for med leid arbeidskraft. Kommunen slapp så å si alle utgifter, men bygdefolket var fremdeles pliktige til å ta seg av vedlikeholdet.

Omleggingen skjedde helt fra Valler til amtsgrensen, og gikk ut på dels å få bort de verste kneikene der dette var mulig, og dels på å gjøre veien bredere.

Selv om hovedveien til Larvik etter hvert kom i noenlunde skikkelig stand, kunne ikke det samme sies om bygdeveiene som Staten ikke hadde noen befatning med.

Omkring midten av 1850-årene fantes det fremdeles mange steder i Eidanger som overhodet ikke hadde det en kan kalle vei, bare en sti eller knapt det. Dette kunne ha sine vanskeligheter for eksempel når lik skulle i jorda. Fra Marka var folk nødt til å kjøre likkisten på en vedslede opp dalen til der hvor kleivene begynte. Der måtte en spenne fra for å bære både kisten og sleden over det verste ulendet. Den løse hesten kunne såvidt komme seg fram ledet etter tøylene. Ved det såkalte Kirkeberget ble hesten atter spent for, og bærestengene ble lagt under skråfjellet. Følget ruslet så videre gjennom skog og mark fram til Kvestad der det gikk an å låne hjulredskap slik at resten av veien til kirkegården kunne foregå på en mer sømmelig måte. Var den døde fra Solli-traktene, kunne han også bli ført over Pigdalsheia som gikk sønnenfor Fjerdingen, og over den såkalte Stormyra fram til Grønsholt. Opp de bratte og ulendte helene som dannet oppgangen til Godokskollen, dengang også kalt Kirkekleiva eller Likkistekleiva, måtte kisten delvis bæres helt til topps. Over Stormyra ble så liket lagt på en slede og derfra kjørt over bakke og myr fram til Grønsholt hvor en også kunne få lånt vogn til kirkegårdsferden. Andre steder i bygda kunne det også være like ille om ikke verre; særlig sommerstid røynte det på. Ifølge en uttalelse fra formannskapet kunne forholdene da være så vanskelige at folk ikke kom fram til kirkegården hverken på slede eller hjul, men var nødt til å bære liket i kisten hele veien.

Til tross for disse forholdene var det likevel lite kommunestyret så seg i stand til å gjøre. Den første veisaken det behandlet, gjaldt Bergsbygda. Her gikk det en dårlig rodelagt vei fra Kokkersvold over heia og ned til Berg; men den var mest for de skysspliktige og ble ellers lite brukt. Kirkeveien og den mest benyttede veien gikk derimot fra Røra til Døvik, men var meget uframkommelig fordi ingen gårder hadde plikt til å vedlikeholde den. Gårdbrukerne i Bergsbygda søkte derfor i 1839 om offentlig støtte til å få den utbedret.

Formannskapet stilte seg ikke uvillig og innrømmet at søknaden hadde mye for seg. Tilstanden i Bergsbygda var vanskelig. Blant annet manglet veien til Kokkersvold for øyeblikket bru over Bergselva så de skyssende var nødt til å legge seg på svøm med hesten der, noe som falt vanskelig da også skyssredskapen måtte medbringes. Formannskapet ga likevel ikke noen bevilgning. Saken ble sendt videre til veiinspeksjonen, og noe mer ble ikke foretatt med den. Det samme skjedde to år senere. Atter ba gårdbrukerne i Bergsbygda om at veien ble satt i stand, og at det på sognets bekostning ble bygd bru over Bergselva og Røtuelva. Kommunestyret fant at det hele var et lokalt anliggende som det ikke hadde noe med. Veien hadde aldri vært rodelagt, og det var følgelig heller ingen grunn for sognet til å bevilge noe til den.

Folket i Bergsbygda måtte dermed selv ta seg av veistellet sitt, og de tok etter hvert til å organisere seg innbyrdes. Først i 1859 kom veisaken fram for kommunestyret igjen. Veiinspektør Blichfeldt kunne da melde at oppsitterne i Bergsbygda var villige til å yte årlig pliktarbeide til opparbeiding av en skikkelig kjørevei fra Berg til Lillegården mot at kommunen og amtet sammen ga et årlig bidrag på 30 spd. På grunn av motstand fra amtet gikk denne saken først igjennom i 1861. De 30 spd. årlig ble brukt til mineredskap og ammunisjon. Pliktarbeidet for hver gårdbruker var visstnok seks dager for hver skylddaler jord han brukte. Unntatt fra dette var bare Stamland og Ramberg. Fordi disse to gårdene lå avsides og langt fra veien, slapp de med halv arbeidsplikt. Arbeidet ble gjeme utført i tida før slåtten. Da veien var ferdig, ble den gamle over heia til Kokkersvold helt nedlagt. Heller ikke den nye veien var mer enn så vidt brukbar. Både planeringen og veidekket kunne selv etter den tids forhold ha vært gjort bedre.

Også i Langangen og Marka søkte folk tidlig om å få bidrag til utbedring av veien. Likesom i Bergsbygda gjaldt det særlig å få bru, men også her ga kommunestyret blankt avslag. Atter inntraff da det som samtidig skjedde i Bergsbygda, nemlig at folk tok til å organisere seg for å få utbedret veien. Markingene opparbeidet en slags skranglevei fra Langangsbrua og opp til Kjendalen. Den var såvidt stor nok til at folk kunne komme fram med hjulredskap. Denne veien ble til og med godkjent som en slags rodevei med årlig plikt for bøndene til å vedlikeholde den. I 1860 ville markingene nytte sjansen da kommunestyret hadde gått med på å bevilge penger til veien i Bergsbygda. Det gjaldt nå å få utvidet og omlagt den kjerreveien de møysommelig hadde fått i stand, og til dette forpliktet de seg til årlig pliktarbeid i fire dager for hver gård mot å få samme beløp av kommune og amt som formannskapet og representantene hadde innrømmet Bergsbygda. Kommunestyret gikk med på dette, men her strandet det fullstendig på amtet som ikke ville gi noe som helst. Noen offentlig støtte til veistellet i Marka ble ikke gitt før i 1875.

Oppsitterne på Oklungen og Sætret søkte forgjeves om bidrag til utbedring av veien. Også her holdt kommunen på at bygdeveiene var en lokal sak som de enkelte bygdelagene selv fikk finne seg i å istandsette og vedlikeholde. I 1839 ble Sætret- og Oklunggårdene fritatt for å være med på veiarbeidet gjennom Bjørkedalen, noe de hadde vært pliktige til. Bøndene på Oklungen og Sætret søkte i 1860 om å bli fritatt fra også alt annet pliktig veiarbeid, slik at de kunne få opparbeidet gårdsvei, men søknaden ble avvist. Kommunen hevdet at skulle en frita alle dem som ikke hadde gårdsvei, ville så mange utgå at veiarbeidet i bygda ville bli altfor trykkende for dem som ble igjen. To år senere oppnådde likevel Oklungen- og Sætret-folket å slippe å delta i pliktarbeidet på hovedveien i fem år mot å gjøre ferdig gårdsveiene sine i løpet av disse årene.

I Bjørkedalen var tilstanden like dårlig som andre steder. Den rodelagte veien der var i elendig stand. Tungt lastede firehjulsvogner kom ikke fram på den. Det var derfor umulig å etterkomme en bestemmelse som amtmann Løvenskiold hadde fastsatt i 1813. Han ville hindre at veiene ble unødig skrapt opp og ødelagt om sommeren, og fastsatte at tunge tømmerlass skulle kjøres på firehjuls vogner i stedet for som tidligere å bli slept på «slepedrag» og «slengedrag» langs marka. På grunn av de praktiske vanskene med å gjennomføre dette, fikk Bjørkedalen sammen med resten av Eidanger dispensasjon. I 1841 ble bestemmelsen innskjerpet på ny og nå i mer kategorisk form. Bøndene i Bjørkedalen ble da igjen nødt til å søke om dispensasjon, noe de etter formannskapets og ordfører Bugges anbefaling visstnok også fikk. Sistnevnte hevdet i et brev til amtmannen at veiene i Bjørkedalen var i en så dårlig stand at det visst ikke var å tenke på noensinne å få dem utbedret; omkostningene med det ville overstige hele sognets evner. Å kjøre opptil 60 fots spirer og tungt tømmer på firehjuls vogner var under slike forhold en umulighet.

Tømmeret ble som før slept langs marka, og veiene ble ikke bedre av den grunn. Offentlig bidrag til å utbedre dem fikk Bjørkedalen først i 1871. Veistykket Prestemoen-Gudsfred opparbeidet gårdbrukerne der på egen hånd i 1862.

Ser en på de store utgiftene Eidanger hadde til fattigvesenet, er det mer forståelig at herredsstyret fant det vanskelig å bevilge noe til bygdeveiene. Som nevnt i forrige kapitel, hadde bygda nådd sitt ytterste som skog- og jordbruksdistrikt. Ikke alle kunne livnære seg skikkelig, og dette ga seg tydelig utslag når det gjaldt utgiftene til fattigstellet.

Imidlertid var det nok som tidligere de omstreifende fantefølgene som drog gjennom bygda som skapte det største problemet. Etter oppfordring fra en rekke gårdbrukere besluttet formannskapet og representantene i 1839 å gjenopplive den gamle bygdevekter-stillingen som nå lenge må ha stått ubesatt. Bygdevekteren skulle få 13 spd. året som han selv var pliktig til å innkassere fra bøndene. For dette hadde han så plikt til å gå gjennom sognet en uke hver måned. Alle fremmede betlere og omstreifere skulle da drives ut. Noen langvarig suksess ble dette ikke. Den bygdevekteren herredsstyret hadde fått tak i, John Olsen Skavrager, ble ikke lenge i stillingen. Han må ha sluttet før 1844, for da ble ombudet nedlagt igjen. I stedet ansatte kommunen i januar dette år en mann som seks dager i året skulle gå rundt både til gårdbrukerne og andre huseiere for å advare dem mot å huse eller underholde fremmede omstreifere, tiggere eller krøplinger i lengre tid. Denne ansettelsen hadde sin bakgrunn i at mange hadde kommet og slått seg ned i bygda og drev litt fiske eller annet løsarbeide, men ikke nok til at de kunne livnære seg. Derfor hadde de lett for å gå omkring og tigge. Ikke så få av dem hadde oppholdt seg i sognet i over to år, og da var de etter loven forsorgsberettiget. For å få en slutt på dette, bestemte herredsstyret videre at enhver som i framtida huset den slags folk, skulle bøte 5 spd. til fattigkassa. Virkelig effektivt var ikke dette heller. Omstreifere fortsatte gjennom hele århundret, ja helt opp til første verdenskrig, å være til alvorlig bry for folk i Eidanger. Bygdas egne fattige hadde fattigkommisjonen overoppsynet med, likesom tidligere. Den bestod som før nevnt, i det kommunale selvstyrets første tid av hele det kombinerte formannskapet og lensmannen. I 1845 ble loven forandret, slik at bare presten nå var selvskreven medlem av fattigkommisjonen. De øvrige ble valgt av kommunerepresentantene. De behøvde ikke å være medlem av herredsstyret selv om flere ble sittende i begge disse institusjonene i årevis.

Den nye fattigkommisjonen foretok en omregulering av legdsdistriktene, slik at de kom mer i samsvar med den nye matrikkelen og følgelig bedre skulle være i stand til å bære byrdene med fattigvesenet. I alt kom bygda nå til å bestå av tretten fattiglegd.

Oppgavene for fattigvesenet var også etter den nye loven av 1845 stort sett de samme som før. Gårdbrukerne innenfor hver legd var pliktige til å underholde et legdslem sammen etter tur og omgang. Foreldreløse eller vanskjøttede fattigbarn kunne bli bortsatt mot betaling, mens fattigfolk som delvis klarte seg selv, fikk almisser. For syke og vanvittige måtte opphold hos privatfolk eller på sykehus betales. Blant dem som mottok pengebidrag, var forøvrig det store flertall kvinner, gjerne kvinner som satt igjen med farløse barn, eller som hadde født utenfor ekteskap. De kunne også være gamle utslitte husmanns- eller innersters enker.

Fattigkommisjonens oppgaver kunne stundom likevel gå videre. Blant annet ga den i 1847 20 spd. i bidrag til en del husmenn for at de skulle få såkorn nok; dette var folk som neppe normalt hadde noe med fattigkommisjonen a gjøre.

Det var fremdeles fattigkommisjonen som forvaltet fattigkassa. Det var den og ikke kommunestyret som krevdeinn og fordelte de pengene bygdefolket måtte betale til fattigvesenet. Formannskapet hadde likevel rett til å godta regnskapene og kunne forkaste dem om det fant dem altfor urimelige.

I det hele er det tydelig at det nå forlengst var slutt med det store overskuddet fattigkommisjonen hadde sittet inne med i begynnelsen av århundret. De pengene Ole Olsen Bassebø hadde testamentert, kan det heller ikke ha vært stort igjen av. Fattigvesenets utgifter steg nemlig kraftig i 1840-50-årene, og til tross for salget av kornmagasinet som jo skulle komme fattigkassa til gode, gjorde fattigskatten det samme. I 1839 lå det kontante utlegget til fattigunderstøttede på 150 spd., og i 1842 var det steget til 250 spd. Følgende tabell vil vise hva den nye fattigkommisjonen hvert år fram til 1860 regnet med å gi de fattige i understøttelse:

Dette var beløp det ble budsjettert med i siste møtet før jul, og som en regnet med ville holde neste året ut. I praksis viste de seg aldri tilstrekkelige. Noen kom alltid og måtte ha ekstra understøttelse. Årsaken kunne gjerne være sykdom. Det hendte at fattigkommisjonen måtte skrive ut ekstraskatt for å dekke sykehusopphold for særlig hardt rammede personer. Likeså ble det nødvendig å skrive ut ekstraskatt for å dekke gjeld til Porsgrund Sparebank eller andre kreditorer.

Ordinært prøvde fattigkommisjonen å få dekket utgiftene gjennom den vanlige fattigskatten som ble utlignet hvert år. Gårdbrukerne hadde i begynnelsen av århundret sluppet å betale noe fordi de gjennom legdene understøttet fattiglemmene in natura. Nå var det de som måtte dekke det meste. Fram til 1854 var fattigskatten for dem 84 skilling skylddaleren, men ble dette året satt opp til 100 skilling og alt i 1859 til 1 spd. 60 skilling skylddaleren. Husmenn og innerster betalte en kontingent som i 1840-årene kunne svinge fra 8 til 48 skilling alt etter hvor mye hver enkelt kunne betale, men senere ble den satt ned til 8 skilling for alle. Fra 1853 tok dessuten både bøndene og andre samfunnsgrupper til å betale en ekstraskatt av inntekter de hadde av næringer utenom jordbruket; den ble utlignet på enhver etter hvor mye fattigkommisjonen mente vedkommende kunne greie, og den kunne svinge fra to-tre spesidaler og ned til et par ort. Tjenere måtte leilighetsvis også ut med et bidrag til fattigkassa; det var gjerne en skilling eller to. Noe kom også inn ved bøter eller innsamlinger.

Den voldsomme stigningen i utgiftene til fattigvesenet skyldtes selvsagt i noen grad at antallet fattige eller barn som inåtte forsørges, steg likesom hele folketallet i bygda ellers steg. Prosentvis ble neppe en større del av bygdefolket underholdt av fattigkassa enn før. Hovedårsaken til utgiftsøkningen for fattigvesenet må søkes i et annet forhold. I annen halvdel av 1840-årene ble det mer og mer vanlig å sette bort fattigfolk til private mot betaling i stedet for å ha dem på legd, enda dette i og for seg falt billigere. Denne utviklingen førte blant annet til at antallet legder i 1848 ved sammenslåinger og omreguleringer ble innskrenket til åtte. Ut gjennom 1850-årene ble stadig flere av disse stående åpne uten legdslem å forsørge. I stedet betalte de 20 spesidaler ekstra i årlig avgift til fattigkassa, slik at fattigfolk som bøndene ellers måtte ta seg av etter tur og omgang, kunne bli forsørget mot betaling på annet hold. I 1857 var det bare Heistad- og Nøklegårdslegdene som selv måtte underholde legdslemmer. Den 11. desember dette året opphevde fattigkommisjonen hele legdsordningen og bestemte at fra nå av skulle alle som ikke greide seg selv, settes bort til private mot årlig betaling.

Utvilsomt slapp dermed bøndene for godt en alvorlig byrde som de lenge hadde ønsket å komme unna ved å betale i rede penger. Den gradvise avviklingen av legdsystemet var forsåvidt i god tråd med den nye økonomiske tenkemåten vi har sett gjorde seg gjeldende også på andre måter. Likevel gir nok ikke dette hele forklaringen. Det synes utvilsomt at folk nå har sett med større medkjensle på sine fattige enn før og vært villige til å yde mer for å bøte på den verste nøden og elendigheten, slik at også legdslemmene kunne få det litt bedre enn de hadde hatt det da de fór på omgang i legda. Fattigdommen ble ikke lenger sett på som en selvfølge, en tilstand som bare skyldtes egen uduelighet og dovenskap.

I skolestellet var det få endringer i det kommunale selvstyrets første tid. Planen var noenlunde den samme som tidligere, og skoledistriktene likeså. Imidlertid rammet omgangsskolen langt hardere de mindre gårdbrukere enn de større fordi de alle var pliktig til å huse den like lang tid. Et protestskriv i 1844 krevde en forandring i dette. Tida skolen skulle holde til på hver gård, burde være avhengig av hvor stor skyld den svarte etter den nye matrikkelen. Skolekommisjonen som var ensbetydende med det kombinerte formannskapet, ga etter noen betenkning etter for dette kravet. Etter at Jønholt, Bjørntvedt og Skrukkerød igjen var blitt lagt under Eidanger, ble det bestemt at de mindre gårdbrukerne i stedet for å holde skolen, in natura skulle betale 24 skilling skylddaleren til skolekassa. Flere omreguleringer av skoledistriktene fulgte så i årene som kom. I noen år var Herøya eget skoledistrikt til en ny skoleplan av 1852 gjorde slutt på dette. Leseplikten for lærerne ble også utvidet til den i 1852 var 36 uker i året mot tidligere 27 og omkring 1850 32 uker. Bygda hadde på denne tida fremdeles fire omgangsskoledistrikter som fortsatt var delt i roder.

Den faste skolen lå fortsatt i hele Jacob Halvorsens tid på Døvik der han bodde. Det fortelles at han foruten å være klokker og lærer også drev med urmaker- og gullsmedarbeid. Verkstedet hadde han ved siden av skoleværelset. Ofte overlot han til sine elever å lese i bøkene på egen hånd, mens han selv satt i verkstedet. Han brukte da et kikkehull i døra for lettere å kunne kontrollere dem. Ble det altfor mye lurveleven i skolestua, dunket Halvorsen ettertrykkelig i døra, og så med ett var det stille til samme historien gjentok seg på nytt. «Det vara og det rakk hele dagen igjennom».

Distriktet for den faste skolen var i størsteparten av Jacob Halvorsens lærertid Tveten, Pasa, Haugholt, Grønli, Håvet, Gata, Flåtten, Raskenlund, Stridsklev, Valler, Prestegården, Lillegården, Døvik, Hasler, Røra, Slevolden, Gudsfred, Mule og Østvedt. Først i 1847 bestemte skolekommisjonen at disse gårdene skulle yde litt mer enn den vanlige skolekontingenten som alle gårdbrukerne måtte ut med. Som erstatning for at de slapp å ha skolen in natura, måtte de nå ut med 16 skilling skylddaleren for hver skoledag i ekstralønn til klokkeren.

Etter Knud Pedersens tiltredelse som klokker i 1850 ble den faste skolen lagt ved Nordre Tveten. Der leide den seg inn for ett år og flyttet deretter til Søndre Tveten. Skolekommisjonen ga nå klokkeren en ekstra godtgjørelse på12 spd. året for lys og leie av skolelokale. Dessuten fikk han også i tillegg til klokkerlønna 20 spd. ekstra i året for å virke som lærer. Noen omreguleringer skjedde også i den faste skolens distrikt. I 1852 ble Døvik lagt til Bergsbygda. I stedet kom nå Skjelsvik som før hadde hørt til Breviksbygda, inn under den faste skolen.

Utstyret både i den faste skolen og i omgangsskolene var fremdeles meget primitivt. Vi har en inventarliste som viser at undervisningsmaterialet fortsatt mest bestod av religiøse bøker, Grunnloven og noen lesetabeller. Denne mangelen på skolebøker kan skyldes at skolekommisjonen drøyde i det lengste med å anskaffe nye. I 1849 påla den tvert om de foreldre som hadde råd, selv å skaffe bøker til sine barn.

Resultatene av skolegangen i Eidanger var nok fremdeles litt blandet. Fortsatt lærte de fleste barn bare å lese innatt. Forsømmelsene var også ganske hyppige. Mer enn en gang fant skolekommisjonen det nødvendig å bøtelegge foreldre som ikke hadde sendt sine barn til skolen. Det varierte forresten litt fra krets til krets. Ved skoleeksaminasjonen i 1846 kom det fram at Bjørkedalen ikke hadde hatt noen forsømmelser det var noen grunn til å klage over.

I Bergsbygda derimot var det ille. I annen rode der gadd ikke engang en eneste elev å møte fram til eksaminasjonen. I Herøya skoledistrikt gjorde mange barn god framgang; likevel ble fire foreldre bøtelagt, og i Breviksbygda var det også to som måtte svare mulkt fordi de ikke hadde sendt barna sine til skolen.

Fattige barn som ellers var forhindret fra å gå på skolen fordi de ikke hadde klær eller sko, tok skolekommisjonen seg av. Rett som det var bestemte den at slike barn skulle følge med skoleholderen distriktet rundt og da underholdes av bøndene. Bidrag til innkjøp av klær ble også gitt. Skolekommisjonen forsøkte i det hele å passe på at alle i hvert fall fikk det minste mål av kunnskaper som måtte til før en kunne framstille seg til konfirmasjon. Når det gjaldt personer vi i dag ville kalle abnorme eller åndssvake, kunne dette by på visse vanskeligheter. I 1848 bestemte skolekommisjonen at «fattigbarnet» Anders Abrahamsen som var 23 år gammel, helt folkesky, og i den grad forsømt av sine foresatte at han ikke engang kjente bokstavene, skulle settes i den faste skolen på Døvik. Fattigkommisjonen burde bistå med en del av utgiftene, men forøvrig skulle han innlosjeres og forpleies hos bøndene i den faste skolens distrikt. Var det noen av dem som nektet å ta imot «fattigbarnet», skulle skoleholderen sette ham i pensjon hos andre, men de som ellers skulle ha forpleidd ham, måtte da betale utgiftene med dette.

Fra slutten av 1840-årene merker vi en gradvis større vilje både hos skolekommisjonen og vel også hos mesteparten av bygdefolket til å ofre mer på skolen. Det er tydelig at kunnskapstrangen nå var større. Dessuten skapte oppgangstidene, særlig i 1850-årene, et større overskudd som folk blant annet også var villige til å anvende på skolen. I samsvar med det nye økonomiske tenkesett gikk man også her inn for å bli kvitt alle ytelser in natura for i stedet å betale i kontanter.

I første omgang nøyde skolekommisjonen seg med å forsøke å forbedre det eksisterende skolesystemet. I 1852 bestemte den at «viderekomne Drengebørn» fra hele sognet to ganger i uka, onsdag og torsdag, kunne få undervisning på den faste skolen i mer avanserte fag som rettskrivning, geografi og fedrelandshistorie. Om konfirmantene ønsket det, skulle de også kunne få undervisning i denne fagkretsen disse to dagene.

Skikkelig kvalifiserte lærere var det ikke så lett å skaffe. I hvert fall fra 1849 prøvde skolekommisjonen å få folk som var utdannet på lærerseminar. Først i 1851 kom den første «seminaristen» til bygda. Det var Chr. Jensen (ikke Diesen som I. C. Ramberg sier i sin bok om Eidanger). Han var visstnok født i Modum og hadde sin eksamen fra Asker seminar ved Tanum. kirke i Bærum. Jensen ble ansatt i Marka skoledistrikt og skulle undervise for 1 spd. i uka. Sammenlagt ble dette 32 spd. og snart etter enda mer. Også den øvrige lærerlønna, som i slutten av 1820-årene som før nevnt hadde ligget på om lag 15 spd., hadde nå steget betraktelig. 1 1835 fantes det fire skoleholdere i bygda. Lønna ble da hevet til 20 spd. For en av lærerne, Halvor Hansen, ble den i 1848 videre forhøyet til 30 spd. fordi han da hadde vært i skolen i 30 år. Tre år senere sluttet to av skoleholderne. Det var da igjen nødvendig å sette opp lønna for å få nye folk. Den ble da forhøyd til 35 spd. Forutsetningen var at for framtida skulle bare seminarutdannede folk ansettes så sant de kunne skaffes. Denne lønnsøkningen var forøvrig den direkte foranledningen til at Herøya igjen ble nedlagt som eget skoledistrikt. På den måten kunne bygda klare seg med en lærer mindre.

I likhet med fattigkommisjonen hadde skolekommisjonen også etter innføringen av det kommunale selvstyret herredømmet over sine egne økonomiske midler, den bestemte selv hvordan skolekassa skulle brukes, selv om formannskapet også her kunne forkaste eller godta regnskapene. Foruten kollekt og bøter kom inntektene til skolevesenet som før fra en fast kontingent innkrevd av gårdbrukerne, husmennene, innerstene og tjenerne. Ettersom utgiftene til skolevesenet steg, økte naturlig nok også kontingenten. I 1848 ble den for bøndenes vedkommende satt opp fra 12 til 20 skilling skylddaleren, foruten at de som slapp å holde skolen, som tidligere nevnt, måtte betale ekstra. I 1853 ble så skolekontingenten satt opp til det dobbelte, 40 skilling skylddaleren.

Denne siste forhøyelsen hadde likevel sin spesielle grunn. En avgjørende omforming av hele skolesystemet i Eidanger var nemlig nå forestående. Alt omkring 1850 hadde skolekommisjonen tatt opp tanken på at en skulle opprette såkalte «rodestuer». Det vil si at en skulle leie brukbare lokaler innenfor skolerodene der undervisningen kunne gå for seg uforstyrret uten at gårdens folk samtidig skulle gjøre arbeidet sitt i samme rommet, og uten at skolen til stadighet behøvde å flytte. I realiteten var det ingen særlig forskjell på en rodestue og den faste skolen som alt fantes, for også den holdt til i leiet lokale.

Omtrent samtidig bestemte både kommunestyret og skolekommisjonen at bygda skulle bygge særskilt hus for den faste skolen nær kirken. Der skulle også klokkeren ha gården sin, og dessuten burde et par rom avsees til bruk også for kommunen. Saken trakk i langdrag vesentlig fordi kommunestyret ikke ble enig med sogneprest Nielsen om hvilket stykke av prestegården som skulle avståes til jord for klokkeren. Endelig i 1853 ble saken løst da Amund O. Tveten solgte 27 mål av sin eiendom til klokkerjord. Dessuten avstod endelig presten 8 mål. Bygningene ble oppført i løpet av 1854 hvor den nåværende Tveten folkeskole ligger, og dette skjedde med støtte fra Opplysningsvesenets Fond. Kommunen fikk i alt et bidrag på 400 spd. og et lån på 700 spd. Bygningene ble oppført etter mønster av klokkergården og den faste skolen i Solum som Jac. S. Hvalen og Amund O. Tveten etter oppdrag fra skolekommisjonen hadde dratt avsted for å se på. Hovedbygningen var et en-etasjes hus med ett skoleværelse, to værelser ved siden av til kommunemøter og to værelser med kjøkken og bakerovn til klokkeren. Inngangen til alle værelsene lå på nordsiden med entre og oppgang til løftet. Uthusbygningene rommet en lade, en låve, et fjøs og et vedskjul med stall. Klokkeren oppførte for egen regning også et bryggerhus.

Ennå mens alt dette var under bygging, tok skolekommisjonen for alvor til å leie rodestuer. Etter den nye skoleloven av 26. august 1854 måtte rodenes skolepliktige bønder gi samtykke til dette, og skolekommisjonen opptok da også på en rekke møter rundt om i bygda forhandlinger med dem. I Bergsbygda førte dette til følgende resultat: «Forsamlingen erkjendte Manglerne ved Omgangsskolerne og Hindringeme ved samme formentlig paa Grund af de smaae og indskrænkede Localer, og at faste Skolestuer har i mange Henseender overveiende Fordele til Undervisningens bedre Fremme».

Liknende uttalelser ga bøndene i de andre omgangsskoledistriktene. Alt i november 1854 traff derfor skolekommisjonen avtale om leie av lokaler med en rekke forskjellige gårdbrukere. Den første tida var ikke disse leieavtalene alltid like tilfredsstillende, så også rodestuenes beliggenhet skiftet litt. Prinsippet var at de skulle ligge mest mulig sentralt. Forutsetningen var at utgiftene til rodestuene skulle dekkes av dem som nå selv ble fritatt for å underholde skolen. Nokså snart tok likevel skolekommisjonen selv over alle bevilgningene til dem. Som følge av dette steg skolekontingenten alt i 1857 til 100 skilling skylddaleren.

Lærerne fikk nå 40 spd. i fast lønn og dessuten 1 spd. ukentlig i kostgodtgjørelse, tilsammen 76 spd. Godtgjørelsen for kosten ble ikke utbetalt direkte til lærerne, men til dem som hadde dem i pensjon. Den strakk ikke alltid til. Rodestua i Marka skoledistrikt ble således flyttet fra Sundsåsen til Solli fordi det falt vanskelig for læreren å få kost og losji på gårdene omkring det førstnevnte stedet for den godtgjørelsen skolekommisjonen hadde stilt til rådighet.

Som meningen var, kom skolearbeidet i rodestuene inn i fastere gjenge, og ga nok langt større utbytte for elevene. Så vidt vi kan se, var lærerne nå for det meste seminarutdannede. De fikk en langt større sosial anseelse enn de gamle omgangsskolelærerne og skulle med tida avgjort gjøre seg gjeldende i bygdas styre og stell. Skoletida i rodestuene varte nå om sommeren fra klokka ni om morgenen til klokka tolv med unntak av en liten pause klokka ti. Deretter tok undervisningen til igjen klokka ett og varte til klokka fire, bare avbrutt av en kort rast klokka tre. Om vinteren sluttet skolen klokka tre. Undervisningsmaterialet var fortsatt mest religiøse bøker. I 1857 besluttet skolekommisjonen å kjøpe inn 100 eksemplarer av Kong Salomos ordspråk. De ble nok ansett som pedagogisk sunne skrifter.

Til tross for opprettelsen av rodestuene var det ennå ikke helt slutt med omgangsskolen. be bønder hvis barn hadde for lang vei til rodestuene, måtte fortsatt underholde skolen selv. I 1855 var det rodestue i Bjørkedalen, men rode nr. 1 i dette skoledistriktet som omfattet Bjørntvedt, Jønholt, Skrukkerød og andre gårder, hadde fremdeles omgangsskole. I Breviksbygda derimot var den nå fullstendig avskaffet. Distriktet hadde to rodestuer. Den ene lå antagelig ikke langt fra Heistad, og den andre holdt til på Herøya. Bergsbygda og øyene skoledistrikt var en blanding av omgangsskole og rodestue-område.

Alt i alt hadde læreren i Bergsbygda førti ukers leseår, noe han fikk ekstra betaling for,

I Marka distrikt ble omgangsskole holdt på Oklungen i fire og en halv uke, på Nordalsætret i tre uker, på Kjendalen i fire og en halv uke og på Solli i to og en halv uke. Gårdene mellom Halvarp, Bassebo og Nøklegård hadde rodestue på det sistnevnte stedet, mens en annen lå på Sundsåsen for resten av distriktet. Som nevnt ble den nedlagt, det skjedde i 1858. Gårdene nærmest Langangsfjorden ble da henvist til rodestua på Noklegård, mens omgangsskolen for de øvre gårdene nær Oklungen ble innskrenket. Brukerne på Solli og nabogårdene må forøvrig ha vært ivrige etter å bli kvitt omgangsskolen, for da rodestua ble flyttet hit, erklærte de seg villige til å nøye seg med den kostgodsgjørelsen læreren fikk av skolekommisjonen; noen leie for skolelokalet ville de ikke motta.

I det hele er det tydelig at stemningen blant bygdefolket nå var den at omgangsskole bare var noe som i nødsfall burde opprettholdes, og de barn som måtte gå der, burde ikke bli skadelidende. Skolekommisjonen ansatte Anders Gunnulfsen Myrene, som hadde fått sin eksamen ved Klyve seminar, til å holde omgangsskolen på de mest avsidesliggende gårdene. For dette skulle han ha kosten og 3 spd. måneden i begynnerlønn. Meningen var øyensynlig dels den at de øvrige lærerne i bygda nå bedre skulle kunne konsentrere seg om undervisningen i rodestuene uten å måtte ha omgangsskolene å ta seg av ved siden av, og dels den at barn som hadde for lang vei til å kunne få vanlig regulær opplæring, i hvert fall skulle sikres best mulig utdannelse ved en ordentlig uteksaminert og skikkelig kvalifisert skoleholder.

Administrativt sett var forholdene innen kommunen lenge svært enkle. De løpende forretningene ble som regel avgjort av ordføreren og formannskapet etter som de dukket opp. Det var sjelden det var mer enn et par saker som ble behandlet i hvert formannskapsmøte. De første årene hendte det at formennene på de bestemte møtedagene drog sin vei igjen med det samme fordi ordføreren ikke kunne legge fram noe som trengte å bli drøftet. Faste lokaler eide ikke kommunen før den faste skolen ved Tveten ble bygd. Formennene pleide å møtes på gården til ordføreren, mens representantene når de ble innkalt, gjerne trådte sammen enten på Lillegården eller Nordre Tveten der det var tilstrekkelig store lokaler.

Når en ser bort fra bygdevekteren i den tida han fungerte, var i grunnen den eneste kommunale tjenestemann som fantes kassereren. Den første som hadde denne stillingen, var Nils Stamland, som fikk 6 spd. året. Stillingen var altså bare å betrakte som et bierverv. Dette og det at betalingen ikke var særlig fristende, hadde til følge at kassererne skiftet ganske ofte. Mellom 1838 og 1864 var det hele sju personer som inifehadde stillingen. Lønna hadde da steget til 20 spd., men da hadde kassereren også fått atskillig mer å gjøre.

I 1840 hadde han også overtatt regnskapene for kommunekassa, ikke bare fattig- og skolekassa. Kommunekassa ble forøvrig først opprettet dette året. Den første tida hadde i det hele ikke kommunen noen midler stående til å dekke utgiftene sine med, men måtte gå til særskilt utligning på matrikkel.skylda hver gang det var noe som skulle betales. Dette gjaldt til og med de små fillebeløpene som kommunen la ut til leie av lokaler, utlegg til papir til ordføreren og annet. I 1838 kom disse utgiftene i alt opp i 10 spd. 3 ort og 8 skilling som bygdefolket måtte betale ved en særskatt.

Kommunen hadde heller ikke noen fast mann til å kreve inn de skattene den utskrev. Da lensmannen fikk kommunestyret til å gå med på at bygdefolkets plikt til å holde arrestantvakt skulle avløses av en pengegodtgjørelse, måtte han selv innkreve den. Som før nevnt måtte også bygdevekteren gå rundt til folk personlig for å få lønna si. Ved opprettelsen av kommunekassa ble det imidlertid slutt med dette. Kommunen dekket nå alle sognets utgifter gjennom sin egen kasse bortsett fra det som gikk til skole- og fattigvesenet. Den første tida måtte gårdbrukerne betale 12 skilling skylddaleren til kommunekassa, men i 1850-årene da de kommunale utgiftene økte betraktelig, ble også kommuneskatten satt meget høyt opp. I 1853 utgjorde den 60 skilling skylddaleren for hver gårdbruker.

Som vi har pekt på, var det bøndene som rådde både i kommunestyret og i skole- og fattigkommisjonene. Husmenn, innerster, tjenestefolk og arbeidere hadde ingen innflytelse og kan i den tida som her er skildret, heller ikke ha gjort noe forsøk på å gjøre seg politisk gjeldende. Marcus Thranes arbeiderforeninger fikk ganske god tilslutning i Bratsberg amt. Blant annet ble det dannet ganske store foreninger både i Skien, Gjerpen, Porsgrunn og Brevik, men i Eidanger var det så å si stille. Ingen egen arbeiderforening ble stiftet i bygda, og de få «Thranittene» som fantes, sluttet seg alle til foreningene i nabobygdene. Av Breviks-foreningens 105 medlemmer var åtte fra Eidanger, mens de tilsvarende tall for Porsgrunns vedkommende var 183 medlemmer hvorav seks var fra Eidanger. Nesten alle «Thranittene» fra Eidanger ble i medlemsfortegnelsene som myndighetene satte opp, betegnet som dagarbeidere. Husmenn som det ellers var svært mange av i arbeiderforeningene, sluttet seg ikke til bevegelsen her. I hvert fall de av medlemmene fra Eidanger som hørte til Porsgrunns-foreningen, ble med en eneste unntakelse regnet for å ha dårlig råd. Ingen av Eidanger-«Thranittene» spilte forøvrig noen større rolle innenfor bevegelsen så vidt vi kan se, og de ble heller ikke straffet da myndighetene slo til mot den. Litt av forklaringen på at arbeiderforeningene stod så svakt i Eidanger, kan kanskje være at til tross for at det fantes både kakser og fattigfolk i bygda, var nok klasseskillet mindre der enn mange andre steder. Virkelig store gårder var det få av. Jordoppdelingen hadde rammet de fleste. Følgelig var det ikke grunnlag for alvorlige sammenstøt mellom storbønder og husmenn. De siste falt da i Eidanger også helt fra arbeiderforeningene. Heller ikke fantes det industrielle bedrifter av slikt format at de sysselsatte et stort og misnøyd proletariat. Det er forsåvidt bemerkelsesverdig at de fleste «Thranittene» fra Eidanger etter alt å dømme bodde nær byene. Mange av dem kan vel også ha hatt sitt arbeid der og dermed blitt trukket inn i de langt skarpere klassemotsetningene som nok rådde både i Porsgrunn og Brevik.

Kilder: Overgangen til det kommunale selvstyre

Stortingsvalgene: (Lensmannsarkivet). Valgprotokoll, Eidanger prestegjeld 1829-1936.
Forarbeidene til det kommunale selvstyret: (St.A.) Bamble nr. 10 29/6-1837.
Valgordning, sammensetning av kommunestyret: Festskrift for Eidanger, s. 15-20.
Ang. Slemdal: (St.A.) Bamble nr. 10 29/6-1837.
Jac. S. Hvalen: Ramberg s. 240-41. Skoleinspektørens kontor, skolekommisjonsprotokoll 1809-1861.
Striden mellom Steenbuck og kommunestyret: (KA) Formannskapsprotokollen nr. 1. Copibog Eidanger Formandskab 1837-1905. Ramberg s. 238-240.
Bygdemagasinet: (KA) Formannskapsprtk. nr. 1, Copibog Eidanger Formandskab. Norske stiftelser bd. III, s. 448.
Almuebiblioteket: (Pr.A.) pakke merket «almuebibliotheket, ældre sage». (KA) Formskprtk. nr. 1. Copibog.
Avholdsbevegelsen: (Pr.A.) Protokoll for afholdsforeningen 1841-46 (ingen tittel). (KA) Formskprtk. nr. 1.
Forlikskommisjonen: (KA) Formskprtk. nr. 1.
Distriktslege, jordmor: (KA) Formskprtk. nr. 1.
Sognekallets grenser: (KA.) Formskprtk. nr. 1.
Sogneprest Ole Nielsen: (Pr.A.) Eidanger sogneprestembedes Kaldsbog. (KA.) Formskprtk. nr. 1. Ramberg s. 293-94.
Kirke og orgel: (KA) Formskprtk. nr. 1. Ramberg s. 312-313.
Omlegging av klokkertollen: (KA) Formskprtk. nr. 1.
Utvidelse av kirkegården: (KA) Formskprtk. nr. 1. Ramberg s. 315.
Omlegging av arrestantvakten: (KA) Formskprtk. nr. 1.
Omleggingen av skyssvesenet: (KA) Formskprtk. nr. 1. Copibog. Ramberg s. 63-65.
Veivesenet: (KA) Formskprtk. nr. 1. Copibog. Ramberg s. 112-29.
Faltigvesenet: (KA) Formskprtk. nr. 1. Forhandlingsprotokoll for Eidanger fattigvesen 1846-1890.
Skolestellet: Skoleinspektørens kontor, skolekommisjonsprotokoll 1809-1861. (KA) Formskprkt. nr. 1. Ramberg s. 253-56.
Kommunal administrasjon: (IC.A.) Formskprtk. nr. 1.
«Thranittene»: (RA) justisdepartementet. Marcus Thrane saken, pk. 1. Medlemsfortegnelser.