Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Fra krig til kommunalt selvstyre

Utvikling og vekst i bygda

Det som bøndene kanskje i første rekke merket som resultat av hendingene i 1814, var de økende utgiftene. Det var ikke til å unngå at det ble dyrere å holde egen regjering og eget storting i Kristiania enn å betale et tilskudd til fellesregjeringen i København. Dyrest av alt var det likevel å rydde opp i det finansielle kaos som hadde oppstått på grunn av krigen.

Den dansk-norske fellesstaten hadde de siste årene før 1814 dekket mye av sine utgifter ved å trykke stadig flere pengesedler. Følgen var at hver enkelt seddel sank til en brøkdel av sin opprinnelige verdi. For å stanse inflasjonen og stabilisere pengeverdien fant da myndigheten i 1813 på at de gamle riksdalerne - «kurantdalerne» - skulle avløses av nye riksbankdalere. Pengeinnløsningen skulle foregå på den måten at folk måtte betale seks kurantdaler for en riksbankdaler.

De gamle sedlene fortsatte likevel i praksis å sirkulere; en måtte bare passe på at verdien av dem nå ble regnet om i riksbankdaler.

Heller ikke dette viste seg formålstjenlig. Stortinget vedtok derfor at også riksbankdalerne skulle inndras. Norges Bank ble opprettet og fikk i oppdrag å utstede en ny pengeenhet, spesidaleren, som skulle være verdt ti ganger så mye som en riksbankdaler. For at kursen på de nye pengesedlene kunne sikres, skulle Norges Bank få et sølvfond. Det ble opprettet ved at det ble utskrevet en særskatt som måtte betales med myntet eller umyntet sølv, gull eller utenlandsk valuta.

Sølvskatten til Norges Bank ble utlignet høsten 1816, og oppkrevingen tok til året etter. En særskatt til inndragning av riksbankdalersedler ble samtidig innkrevd. For begge disse hadde Stortinget bestemt den summen hvert amt skulle betale. Amtmannen, sorenskriverne og en valgt representant fra hvert tinglag dannet så en amtskommisjon som skulle fordele skattene på de enkelte bygdene. En bygdekommisjon for hver av de to skattene bestemte deretter hvor mye hver enkelt skulle yte. Bortsett fra sognepresten som var selvskreven medlem av, og som ledet de to kommisjonene, bestod de av valgte representanter. Medlemmene av ligningskommisjonen for sølvskatten i 1816 var foruten Steenbuck lensmannen Hans Andersen, Jakob Simensen Siljan og Lars Hansen Mule.

Av sølv skulle Eidanger i første omgang betale 1845 sølvspesier. Senere i 1823 fikk bygda et tillegg på 321 nye sølvspesier som også måtte utredes. En ny kommisjon ble da opprettet. Bare lensmannen ble gjenvalgt, ellers kom nå Jakob Nilsen Grønsholt og Søren Olsen Søndre Rød med.

Beløpet Eidanger måtte ut med, ble i 1816 fordelt på 93 skattytere. De største var «kondisjonerte» folk som eide jordegods i bygda. Kjøpmann Jørgen Flood på Søndre Tveten måtte ut med 300 spd., mens enken etter Nicolav Benjamin Aall på Bjørntvedt ble ilagt 250 spd., og enken etter den tidligere fogden Thornsohn som bodde på Stridsklev, ble skattlagt for 100 spd. Av bønder måtte Ole Andersen Langangen ut med 120 spd., mens broren lensmann Hans Andersen ble skattlagt for 75 spd., og en tredje bror Jon Andersen på Kvestad måtte ut med 41 spd. Nils Pedersen på Sundsåsen ble skattet for 37 spd. og sogneprest Steenbuck for 25 spd. Seks bønder måtte ut med mellom 32 og 20 spd., og 33 betalte mellom 20 og 10 spd. Resten av skattyteme slapp med beløp på ned til 2 spd.; de fleste betalte mellom 4 og 6 spd. Husmenn og tjenestefolk slapp så vidt kan sees helt å utrede noe.

Enkelte syntes nok derfor at skatten i det hele var blitt utlignet på altfor få. Den nye ligningskommisjonen av 1816 fordelte da også den nye tilleggsskatten på noen flere. En del småbrukere som i 1816 ikke hadde betalt noe, måtte nå skatte, og også en husmann ble skattlagt for I spd. Ellers lå skatten denne gang ikke for noen på over 20 spd. Så mye betalte de samme som hadde punget ut med mest forrige gang. De aller fleste slapp med 2-3 spd.

Skatten til inndragning av riksbankdalerne ble lignet etter de samme prinsippene som sølvskatten. Den var ikke så tung. Selve ligningen for denne skatten er ikke bevart for Eidangers vedkommende, men her som andre steder får en gå ut fra at hver skattyter gjennomsnittlig ikke skulle betale stort flere riksbankdaler enn han betalte sølvspesier enda riksbankdaleren som nevnt bare var tiendeparten av en spesidaler.

Fra mange kanter av landef vet vi at sølvskatten rammet både bønder og borgere hardt. Grunnen til dette var mye de dårlige etterkrigskonjunkturene som hersket. Trelasteksporten til England ble hardt rammet. Under krigen hadde engelskmennene hentet sin trelast i Canada, og dette holdt de fast ved også etter fredsslutningen. Høy toll på nord-europeiske planker vernet trelasten fra Canada, og tollsystemet var laget slik at Norge ble atskillig mer skadelidende enn Østersjølandene. Dette skyldtes at de sistnevnte hadde større dimensjoner på tømmeret, noe det ble gitt tollnedslag for.

Hele denne etterkrigsdepresjonen sammen med sølvskatten og andre utlegg til det offentlige førte mange steder til massevis av utpantinger og tvangsauksjoner hos folk som ikke kunne betale. Det skulle være nærliggende å tro at så også var tilfelle i Eidanger. Som tidligere nevnt, var pantegjelda på gårdene i bygda alt fra tidligere svært stor. Dessuten hadde skogen av mange blitt regnet for den viktigste næringskilden, så enhver svingning i trelastkonjunkturene burde ramme Eidanger hardt. Dessverre er kildene for det økonomiske livet i bygda i denne tida svært spinkle. Vi vet at det forekom tvangsauksjoner på grunn av ubetalte skatterestanser, men hvor mange det var, og hvem som ble utsatt for dette, er så å si umulig å avgjøre da auksjonsprotokollene og skatterestanselistene mangler.

Mye tyder på at de aller fleste på et eller annet vis klarte å betale sølvskatten, riksbankdalerskatten og andre utgifter til Staten. Lensmannen var ikke umulig når det gjaldt å gi henstand. Han kvidde seg også i det lengste for å ga til utpanting. Det ble til slutt så klart at lensmannen når det gjaldt innkrevningen av sølvskatten, var mer på sine egne sambygdingers side enn på myndighetenes, at fogden fant å måtte gi ham en alvorlig advarsel; skulle alt gå vel, fikk lensmannen se til å gjøre sin plikt.

Den viktigste grunnen til at skattyterne i Eidanger til syvende og sist klarte å betale det som ble forlangt, var nok at trelastutførselen til andre land enn England holdt seg bedre oppe. Dette kom i høy grad Eidanger til gode. Bygda førte mesteparten av trelasten sin til Brevik, og herfra fortsatte trelasteksporten til Nederland og Ost-Frisland. Også denne handelen var i etterkrigsårene temmelig hasardiøs og undergitt svære konjunktursvingninger. Den viste videre en sviktende tendens i årene 1815-1830. Da Brevik praktisk talt hadde monopol på hele trelastutførselen i Bratsberg amt til de nevnte land, merktes den likevel. Trelasten ble som før hentet av frisiske eller nederlandske smakker; norske skip var det få av. Så lite ble nå utført fra de andre byene i amtet at enkelte år skipet Brevik ut over halvparten av all trelasten, i 1816 to tredjedeler. Enkelte år ville til og med trelasteksporten fra Bratsberg nesten ha brutt sammen dersom det ikke hadde vært for utførselen over Brevik. Selv om skogen nå var temmelig uthogd, er det klart at dette også kom bøndene i Eidanger til gode. I det hele gjaldt det generelt for alle de ytre fjordbygdene i Nedre Telemark og Bamble fogderi at de klarte bedre å oppfylle de økonomiske forpliktelsene Staten la på dem, enn de indre strøkene. Bøndene i de ytre bygdene tjente litt på salg av landbruksprodukter til byene rundt om, noe folk i de øvre bygdene ikke hadde så god anledning til. Avkastningen av skogen og det som handelen med byene kunne bringe inn, var i de første etterkrigsårene ikke mer enn det som trengtes til å betale sølvskatten, riksbankdalerskatten og de andre offentlige utgiftene med. Når de var betalt, hadde folk meget lite igjen i rede kontanter. En alminnelig pengeknapphet hersket fremdeles som i krigens tid.

En kan trygt slå fast at det var magre kår i Eidanger det første tiåret etter 1814. Var bygda i fullstendig stillstand, eller foregikk det en viss utvikling?

Ved å studere folketellinger og kirkebøker kan vi finne ut en del om dette. Vi ser da straks at i hvert fall når det gjaldt folkemengde, foregikk det en kraftig vekst i bygda.

Den første folketellingen etter 1801 We tatt opp i 1815. Deretter var det tellinger hvert tiende år. Ingen av disse folketellingene helt fram til den av 1865 er så gode som den fra 1801. Folketellingen av 1815 gir bare et knapt tallsammendrag og må ansees som den mest upålitelige. De andre opplyser hvor mange grupper mennesker inndelt i yrker og kjønn som bodde på hver gård, men navn får vi ikke vite. Likevel er det statistiske materialet vi på denne måten får, mye bedre enn fra eldre tider.

Som før nevnt hadde folketallet i Eidanger sunket mellom 1801 og 1815, særlig på grunn av den store dødeligheten under nødsårene. Fra da av vokste folketallet støtt og stadig som følgende tabell vil vise:

Folketall i Eidanger hovedsogn.

Som det vil sees, bodde det altså 78,5% flere mennesker i Eidanger i 1845 enn i 1815. Denne meget store folketilveksten er større enn vi skulle vente etter de oppgaver som foreligger for fødsler og dødsfall i bygda. Forklaringen er at i disse årene foregikk også en viss innflytting til bygda. Att i alt lå innflyttingsoverskuddet på om lag 280 mennesker, selv om også en del flyttet ut i samme tidsrom.

Å dømme etter kirkebøkene, hvis oppgaver over ut- og innflyttingen ikke er fullstendige, fordi presten ikke brød seg om å føre noen fortegnelse mellom 1826 og 1836, kom de fleste innflytterne fra bygdene rundt om Eidanger. Det var mange fra Brunlanes, Hedrum, Bamble, Gjerpen og Solum og også en god del fra de mer indre bygdene, slike som Lardal i Larvik grevskap og Sauherad og Bø i Nedre Telemark og Bamble fogderi. På grunn av den store innflyttingen fra alle disse strøkene til Eidanger skulle en tro forholdene der var dårligere. Så enkelt er det likevel ikke. Ser en etter hvor utflytterne tok veien, viser det seg at det var i stor grad til de samme bygdene som innflytterne kom fra. Noen drog også til byene Kongsberg, Larvik eller Horten. Bare få tok veien til Porsgrunn, og det var overveiende tjenestepiker. Årsaken må være at Porsgrunn i disse årene led under meget dårlige konjunkturer og ikke kunne sysselsette mye mannlig arbeidskraft fra omlandet.

Derimot bød utvilsomt Eidanger på visse muligheter for lønnsmottagere. Ser vi på hvilke yrkesgrupper innflytterne tilhørte slik de er oppført i kirkeboka for årene 1814-1826, finner vi at 40% av dem var tjenestefolk av begge kjønn. Håndverkere og husmenn med familer utgjorde 11% hver, mens det av innflyttede dagarbeidere, løsarbeidere og liknende grupper med familier var 5% og av innerster 3,5%. Mange av disse innflytterne ble sikkert ikke så mange årene i Eidanger. Studerer vi oppgavene over utflyttere i samme tidsrom, finner vi temmelig store paralleller; utflyttingsprosenten for de forskjellige yrkesgruppene er ikke vesensforskjellig fra innflyttingsprosenten. Særlig tjenestefolk later til å ha hatt en tendens til bare en kort periode å ta arbeid i Eidanger for så å dra tilbake til hjembygda igjen. En del av innflytterne bosatte seg fast i Eidanger og må ha hatt til hensikt å bli der alt da de flyttet inn i bygda. Det kan vi se av at det var en ganske stor prosent folk av bondestand som kom til Eidanger mellom 1814-1826, i alt 28%, og bare få av disse var bondedøtre som hadde giftet seg inn i bygda; de aller fleste var bønder med kone og barn som hadde overtatt et eller annet gårdsbruk.

Som det tydelig går fram av oversikten over innflyttere, var flertallet av dem lønnsmottagere, men de ble direkte sysselsatt i landbruket. Noe som kunne ligne på industri, fantes det ikke stort mer av i Eidanger enn før. I 1835 var det et kalkbrenneri som ble eid av kjøpmann B. Pettersen i Brevik. Ni sagbruk tilhørte forskjellige Eidanger-bønder; ingen av dem sagde på denne tida for eksport, men nærmest bare for bygdas eget behov. En større kornmølle hadde Ole Andersen Langangen hånd om. Samme person eide også det mest imponerende av alle industriforetak i Eidanger på denne tida, et brennevinsbrenneri hvis årsproduksjon lå på om lag 1320 potter brennevin. Det var startet i 1826, ti år etter at Stortinget hadde tillatt fri brenning for skattytere og eiere av matrikulert jord.

Disse bedriftene sysselsatte likevel ganske få, i alt bare tretten. Sjøfolk var det heller ikke mange av. Å dømme etter folketellingene, lå tallet på omkring tredve. Den skipsbygging og den redervirksomhet Eidanger-folk hadde tatt til med under høykonjunkturen 1810-1812, var det tydeligvis nå slutt med. I 1816 så det riktignok ut til at dette kunne ha blitt annerledes. Herøytangen med Gunneklevfjorden var dette året sterkt på tale som marinens nye hovedstasjon på Fredriksvern. Planen løp imidlertid ut i sand fordi Horten til syvende og sist ble foretrukket. Det kan være fristende, om enn unyttig, å spekulere på hva som hadde skjedd dersom den virkelig hadde gått igjennom; hvor hadde det da blitt av de veldige fabrikkanleggene som i dag ligger på Herøya?

Siden andre næringsmuligheter i Eidanger var begrenset, og folketallet i bygda til tross for dette fortsatte å vokse, delvis på grunn av innflytting, hvilke forhold i landbruket var det så som gjorde dette mulig?

Sannsynligvis var det først og fremst skogen. Tross alle svingende konjunkturer ble hele tida en god del trelast hogd og ført til Brevik, og dette krevde arbeidskraft. Fra midten av 1830-årene var det også slutt på den synkende tendensen i smakkehandelen. Den steg da til nye høyder, noe som i høy grad må ha kommet Eidanger til gode. Også Brevik tok nemlig nå til å profitere stort. I 1835 var for eksempel byen nr. 4 av alle Norges steder for utskiping av smakkelast, mens Stathelle kom som nr. 8. Det viste seg at på et vis hadde faktisk de vekslende konjunkturene de første etterkrigsårene vært til fordel for Eidanger. Skogen hadde da hatt en roligere periode og hadde følgelig grodd godt til. Dette kom godt med da konjunkturene igjen tok til å gå oppover. I 1845 kunne lensmannen i en beretning til amtmannen melde at skjønt det nå foregikk mye hogst, var det likevel ikke mer enn hva skogene i Eidanger kunne tåle. Situasjonen var dermed bedre enn i de fleste andre bygdene i Bratsberg amt. Der ble det tvert om klaget over at skogen var avtagende fordi det ble hogd for mye.

Var det bare skogen som kastet noe av seg i Eidanger? Hvordan var det med dyrkingen av selve jorda, kan vi der spore noen framskritt?

Samtidig med folketellingene av 1835 og 1845 ble det gitt en del oppgaver over utsæd og husdyrhold. Men særlig tellingen av 1835 er nok for lav. Presten Steenbuck mente dette kom av at gårdbrukerne fryktet for at dersom de oppga de riktige tall, ville de få forhøyelse i skattene. Den reelle mengde både av utsæd og husdyr var etter hans mening minst en tredjedel høyere enn oppgitt. Selv om prestens oppfatning her er riktig, viser det seg at vi får en ganske merkelig utvikling i jordbruket fra 1813, da utsæden som tidligere nevnt ble regnet for middels, og fram til 1845.

Følgende tabell vil vise dette:

Utsæd i tønner:

Som det går tydelig fram av denne tabellen, gikk utsæden av både havre og bygg tilbake mellom 1813 og 1845. Follmengden av disse to kornslagene økte neppe noe vesentlig. Både i 1835 og 1845 ble den for havre oppgitt å være 4 foll og for bygg 6 foll, og dette kan neppe ha vært synderlig mer enn i begynnelsen av århundret. Likevel heter det i alle offentlige skriv, ikke bare fra Eidanger, men i hele Bratsberg amt, at jordbruket gikk framover. Til tross for at en stor del av kornet ble brukt til brennevinsbrenning, sank kornimporten fra utlandet.

Embedsmennene ville gjerne ha det til at jordbruksframgangen skyldtes at bøndene tjente mindre på skogen, og i stedet for å skaffe seg kontanter måtte sette alt inn på bedre å dyrke opp jorda. Mye kan det selvsagt være i denne påstanden, men i hvert fall i Eidanger forklarer den ikke alt. Hovedårsaken til at vi kan si at jordbruket også her i bygda kastet mer av seg, er ikke vanskelig å forklare. Den går tydelig fram av den ovenstående tabellen. Som vi ser av den, var det i tida 1813-1845 poteten hadde sitt avgjørende gjennombrudd og ble det avgjort største utsædsslaget; både i 1835 og 1845 ble det satt atskillig fler tønner poteter enn det ble sådd av korn av alle slag tilsammen. Dersom de ikke ble angrepet av råte, ble poteter regnet for en sikker vekst. Follmengden ble i 1835 satt til 7-8, og i 1845 til 6. 1 når ble avlingen langt mindre. I 1837 bare 2 foll. Dette året var i det hele ualminnelig dårlig. Avlingen var så slett at Eidanger og Slemdal måtte låne 70 tønner poteter og 20 tønner korn av Bratsberg Amts Landhusholdningsselskap.

Også av potetene ble mye brukt til brennevin. De bøndene som ønsket det, skulle på en bestemt dag møte fram for lensmannen og vise fram de kjelene de hadde tenkt å bruke. Holdt de den foreskrevne størrelsen, forsynte lensmannen dem med nødvendige stempler, og gårdbrukerne kunne da legge i vei med å lage til produktet. Selv etter denne brenningen ble det nok av poteter igjen. En del av dem ble avsatt til salg i byene, og dette ga en regelmessig kontant inntekt. Med den økte mengden av poteter ble bygda også mer selvberget med mat. Dette må ha vært den viktigste årsaken til at folketallet i Eidanger stadig kunne stige uten at det ble nødvendig å gå til økt kornimport, unntatt i uår.

Fra folketellingen av 1801 og til tellingen av 1855 skjedde en del svingninger i forholdet mellom de forskjellige yrkesgruppene i jordbruket. Følgende tabell som er regnet etter antall hovedpersoner, vil vise dette:

Hvordan skal nå denne tabellen forklares? Som en ser, er den for alle yrkesgrupper nokså ujevn, men sterkest stiger antallet gårdbrukere. Dette skyldtes bare i liten grad nyrydding. Mellom 1819 og 1829 var ryddet 50 mål jord; det samme var tilfelle mellom 1840 og 1845, som er det neste tidsrommet vi har oppgave over, og så sent som i 1855 fantes bare to rydningsmenn med familier. Økningen i antallet bønder må i stedet skyldes at gårdene i meget stor grad har blitt delt opp. Før 1845 var det neppe mange husmannsplasser som ble solgt til selveie. Som det går fram av tabellen, steg antallet husmenn og dagleiere i tidsperioden 1801-1845. Dette gjaldt også antallet husmenn med jord, skal en dømme etter de folketellinger der denne gruppen er særskilt spesifisert. Regnet etter hovedpersoner, var det i 1801 30 husmenn med jord, i 1835 42, i 1845 73 og i 1855 58. Stadig flere plasser ble ryddet i inn- og utmark fram til om lag 1845. Senere tok andre næringsveier enn jordbruk til å blomstre opp. Det ble større etterspørsel etter arbeidskraft, og dette forårsaket at det ble vanskeligere for bøndene å skaffe nye husmenn. En del plasser ble etter hvert solgt til selveie, andre nedlagt, og alt dette førte til at antallet husmenn tok til å gå tilbake.

Den sterke oppdelingen av gårdene er det også som i en viss grad må forklare svingningene i antallet tjenere. De 90 gårdbrukerne som satt i Eidanger i 1815, må ha hatt langt større gårder og langt mer bruk for arbeidskraft enn de fleste av de 184 bøndene som fantes i bygda i 1845. Mange av dem kan ikke ha hatt større gårder enn at de med hjelp av familien klarte å drive dem selv. Derfor kunne de greie seg sammenlagt med 229 mannlige og kvinnelige tjenere, mens bøndene i 1815 hadde sysselsatt 269. Svingningene i tjenerantallet viser også et annet forhold, nemlig fødselshyppigheten. Studerer vi tabellen, finner vi at mellom 1815 og 1825 gikk tjenerantallet kraftig ned, mens folketallet i bygda som helhet samtidig vokste meget sterkt. Da må en ta i betraktning at i 1825 hadde tjenerne fra 1815 stort sett giftet seg og gått over i annen stilling som husmenn, dagleiere eller annet, mange hadde også forlatt bygda. Det var følgelig barnekullene født mellom 1805-1814 som nå måtte overta, og som man husker, hadde barnedødeligheten i en del av denne perioden, særlig under nødsårene, vært uforholdsmessig stor. (Se tabell i kapitlet Krig, Konjunkturer og Nød). Resultatet var at det nå både i Eidanger og andre bygder bare var et begrenset antall ungdom som var i den stilling at de kunne ta seg arbeid som tjenestefolk. Fra 1815 økte fødselstallene sterkt som nedenstående tabell vil vise, og årskullene ble store. Ettersom de store barnekullene fra 1815 av og utover ble voksne nok til å ta tjeneste, tok tjenerantallet til å øke igjen som det vil sees av tabellen over jordbrukets yrkesgrupper.

Aldersgrupper i Eidanger:

En sterkt tiltagende gårdsoppdeling som tilfellet var i Eidanger i første halvdel av 1800-tallet, fremmer kanskje ikke normalt noen forbedring i selve landbruksmetodene. Likevel er det ikke tvil om at enkelte slike forbedringer i slutten av 1830-årene tok til å gjøre seg gjeldende. På grunn av oppgangen i trelastkonjunkturene må bøndene ha fått nok kapital til også å kunne investere i forbedringer i jordbruket. Plogen fikk en mer hensiktsmessig konstruksjon; også i rammen og veltefjøla kom det etterhånden mer jern. Hyppeploger til bruk i potetåkrene ble innført og kom snart i alminnelig bruk. Enkelte gårder skaffet seg også rulleharv og trommel. Vekselbruk ble innført enkelte steder. Vanligvis spilte det ennå liten rolle. Normalt ble jorda tilsådd med havre i to år og deretter gjødslet. Så ble den tilsådd med korn på nytt så lenge man fikk noen avling. Gjødsla ble forøvrig de fleste stedene uhensiktsmessig behandlet; den ble lagt i dynger ute i det fri, og det ble ikke gjort noe særlig for å beskytte den.

Når det gjaldt potetene, var forholdet det samme som med kornet; de ble dyrket på samme jordstykke i årevis. Bedre forstod folk i Eidanger å få skikk på hagene sine. Planting av frukttrær ble i hvert fall fra slutten av 1830-årene alminnelig over hele sognet. Flere bønder og husmenn hadde også sina kjøkkenhager. Med husdyrholdet skjedde det ikke noen vesentlige forandringer. Bestanden fortsatte å være omtrent like stor som før. Hestene kom fortsatt fra Vestlandet, og heller ikke når det gjaldt kuene, skjedde synderlig nytt. Bare et par steder ble det gjort forsøk med å føre inn litt friskt blod ved å blande de vanlige kuslagene med dyr av engelsk eller hollandsk rase. Forsøk med dyrket eng ble det foretatt bare noen få steder. Der hvor jorda ble brukt avvekslende til åker og eng, var den ofte altfor utarmet etter at den hadde vært benyttet til korn, til at den kunne gi vilkår for skikkelig grasmark. Til dette kom at det sjelden ble sådd grasfrø i åkeren. Noen bønder kjente likevel kløver, timotei eller andre kunstige grasarter og prøvde seg med dem. Noe som også ødela engen mye, var at vårbeitet nesten overalt fortsatte som før.

Den bedring i jordbruksmetodene som tross alt foregikk, kan i noen grad ha sammenheng med at mellom 1819 og 1860 ble, etter alt å dømme, de fleste av de gjenværende leilendingene i Eidanger selveiende bønder. Riktignok kan ikke noe sikkert om dette leses ut av matriklene etter 1818, for de oppgir bare navnet på brukerne og opplyser ikke om de eide gårdene de satt på eller ikke. Men noe kan sies på grunnlag av antallet- eiendomsoverdragelser som fant sted i dette tidsrommet. En tabell over dette er satt opp nedenfor. Den bygger i alt vesentlig på panteregisteret og tingbøker.

Antall eiendomsoverdragelser i Eidanger 1819-1860.

Totalt: 446 eiendomsoverdragelser.

Som det sees, foregikk hele tida mesteparten av eiendomsoverdragelsene i Eidanger mellom bønder innbyrdes. Oftest var det nære slektninger som kjøpte og solgte seg imellom. Særlig mellom 1819 og 1840 gikk også en del borgergods over i bondeeie, mens det var lite bøndene solgte til borgere. Borgerne avhendet i dette tidsrommet i det hele tatt ganske mye jord, blant annet ble flere svære gårder, som for eksempel Søndre Tveten, nå overtatt av bønder. Dette må sannsynligvis ha hatt sammenheng med de dårlige etterkrigskonjunkturene. Borgerne må i de pengeknappe tidene som fulgte etter 1814, ha foretrukket å få omsatt den kapital de hadde frosset fast, i rede penger. Avdragene på salgssummen, som fortsatt ble satt om i pantobligasjoner, må bøndene ha betalt ved hjelp av den fortjenesten skogen ga.

På samme viset må de også ha klart å innløse det resterende kirkegodset som fantes i Eidanger. De siste av de partene som tilhørte utenbygds kirker og prestebol, ble solgt i 1830-årene, mens det jordgods Eidanger kirke og prest rådde over, først ble frigitt i 1840-årene. Salget av alt kirkegods var så godt som avsluttet omkring 1860. Salgssummen skulle gå til Oplysningsvæsenets Fond, som var opprettet bl.a. for å fremme skolestellet, og som nettopp hadde sitt grunnlag i salget av det benefiserte godset som Stortinget alt i 1821 hadde besluttet å avhende. Kirkegodset skulle betales med en fast sum pluss en fast årlig avgift til den geistlige institusjon som tidligere hadde hatt råderetten over det. Denne avgiften var ofte i naturalier og ble først senere omgjort til penger. Helt fram til den annen verdenskrig fantes det ikke få bønder i Eidanger som rnåtte betale jordavgift til staten av gårdene sine før den ved en ny lov ble besluttet innløst med en forholdsvis lav sum en gang for alle. Dermed var den siste levningen etter den gamle leilendingstida borte.

Folk flest levde nok bedre i 1830-40-årene enn ved begynnelsen av århundret. Særlig potetene gjorde kostholdet tryggere også for småfolk. Den utvikling som hadde foregått i Eidanger, hadde utelukkende vært basert på landbruket. Bøndene hadde, sant nok, blitt selveiere, men både gårder og plasser hadde blitt så sterkt oppstykket, og så mange levde etter hvert av det skogen og jorda kunne kaste av seg, at dersom ikke bygda skulle stagnere, var det nå nødvendig også å ta opp andre næringsveier.

Hvordan dette skjedde, skal vi siden se.

Kilder: Fra krig til kommunalt selvstyre

Sølvskatten: Norges Banks arkiv, liste over skattytere 1816 og 1823. (St.A.) Bamble nr. 7 27/3-1827.

Etterkrigskonjunkturene: (R.A.) Finansdepartementet pk. 354. Fogedrapport 1828 (bilag til amtmannens beretning). Tønnessen: Porsgrunn II, s. 57-74. Schilbred: Brevik I, s. 68-92.

Vekst i folkemengden, inn- og utflytting: (R.A.) Folketellingene av 1801, 1815, 1825, 1835, 1845, 1855. (St.A.) Kristiania bispearkiv, fødte, døde, viede 1814-1844 pk. nr. 7-25. Eidanger kirkebok nr. 7 og 8.

Industri: (R.A.) Finansdepartementet pk. 355, bilag til amtmannens feinårsberetning 1835. Folketellingene 1815-1845. Kraft: Norges topografi, 2. utgave bd. 3, s. 35-37, 41-46, 55.

Skog- og jordbruk: (R.A.) Finansdepartementet pk. 354, amtmannens beretning 1829, fogedrapport 1828 (bilag til aratmannens beretning). Folketellingene 1835, 1845. (SLA.) Bamble nr. 7. 2/10-1827, 2/4-1828, 23/9-1829, 13/1-1830. Amtmennenes femårsberetninger for 1835, 1840, 1845 (trykt, utgitt i Norges offisielle statistikk).

Overgang til selveie: (R.A.) Folketellingene 1835, 1845. Fogedregnskapene 1801, jordebog og matricul. Matrikkelen 1819, Nedre Telemark og Bamble fogderi-, sarnmenliknings- og forhandlingsprotokoll. Matrikkelen av 1838 (trykt).