Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Bygdemagasinet

Nødsårene forårsaket at bøndene tok til å dyrke mer poteter enn før. Også en annen foranstaltning ble satt i gang for å hindre at hungeren banket på døra en gang til. Det var opprettelsen av bygdemagasinet.

Ideen til slike bygdemagasin var ikke helt ny. Den gikk ut på at gårdbrukerne i gode tider skulle skyte sammen korn for å ba en reserve når de vanskelige årene kom. Da skulle en være sikker på at en hadde et lager av godt såkorn så åkrene kunne såes som ellers.

Flere forsøk ble også gjort under nødsårene for å få Nedre Telemark og Bamble fogderi til å opprette slike bygdemagasin, men de mislyktes alle; fogden påstod at det var på grunn av almuens likegyldighet. Bare i Heddal fantes et magasin som gikk tålig bra.

Kanskje som et resultat av det nye nødsåret 1812-1813 vendte stemningen seg i Eidanger når det gjaldt denne saken. I 1813 sendte fogden etter ordre fra amtet ut en ny oppfordring til almuen for å få den til å opprette bygdemagasin. Eidanger var den eneste bygd som reagerte. Her ble det i første omgang samlet inn 17 tønner og 2 skjepper havre og ½ tønne bygg. Giverne ønsket at dette skulle anvendes til begynnelsesfond for bygdemagasinet. Bonden Søren Tveten ble oppført som største bidragsyter med hele to tønner havre og ½ tønne bygg. Ellers lå tilskuddene fra hver av dem som ydet noe, på mellom en tønne og en skjeppe havre. Langt fra alle gårdbrukere var med på å gi noe, men også de som avså korn til magasinet, må ha følt det hardt, så dårlig som avlingen var høsten 1813. At en hel del nå kunne være med på å støtte bygdemagasinet, tyder likevel på at årsveksten ikke var så dårlig som både bønder og embedsmenn gjerne ville ha det til. Foruten tilskuddet fra bygda fikk dessuten magasinet også noe av det kornet som bøndene i sin tid hadde lånt av Kongen, og som egentlig skulle ha vært ført til festningsmagasinene.

Bygdemagasinets fullstendige grunnbeholdning økte som følge av dette til 3 tønner rug, 18 tønner bygg og 62 tønner havre. Kornet ble i begynnelsen oppbevart i en stolpebod lensmannen eide. Etter tradisjonen skal den ha stått ikke langt fra inngangen til Prestegården.

I 1822 ble Det eidangerske kompanis telthus ved kirken solgt til lensmannen på en offentlig auksjon. Han tilbød å selge det videre så bygda fikk et nytt fast magasinhus. Tilbudet ble akseptert, men i de pengeknappe tidene som hersket, var det ikke lett å reise kjøpesummen. Knappheten var så stor at lensmannen alt tidligere hadde hatt vansker med å få inn leien av det kornet søm lå oppbevart i stolpeboden hans - to skilling måneden for hver tønne. For nå å få kjøpt telthuset gikk bygdefolket i møte på lensmannsgården med på at en særskilt utligning ble foretatt slik at kjøpesummen kunne bli dekket. Den skulle omfatte både gårdbrukerne og de husmenn som kunne fø to til tre kyr og hadde en utsæd på minst to tønner korn. Av denne siste kategorien var det likevel bare to som var med på vedtaket. En kan nok gå ut fra at gårdbrukerne søkte å ordne skatteligningen til størst mulig fordel for seg selv. Amtet reagerte da også noe over utligningsmåten. Til syvende og sist ser det ut til at den gikk igjennom. Pengene som skulle til for å få kjøpt telthuset, ble i hvert fall reist, og Eidanger hadde dermed fått et mer tidsmessig magasinhus.

Vedtekter for bygdemagasinet ble gitt av amtmannen i 1815. I formen het det at de var midlertidige, men det kan ikke sees at de ble forandret. Presten, fogden, lensmannen og medhjelperne ble satt i spissen for magasinet. De måtte passe på at kornet bare ble lånt ut til såkorn. Dersom låntageren ikke ville risikere utpanting, måtte han levere kornet tilbake innen utgangen av desember samme året. I rente skulle erlegges en skjeppe i overmål for hver tønne. Dersom lånet var i rug, kunne det leveres tilbake også i bygg eller havre. I så tilfelle skulle det svares 1½ tønne bygg eller 2 tønner havre for hver tønne rug som var lånt.

Å dømme etter regnskapene var bygdemagasinet i jevn vekst mesteparten av den tida det bestod. Delvis skyldtes dette at magasinet fortsatt hadde rett til å kreve inn en del av det kornet som bøndene skyldte festningsmagasinene fra nødsårene.

Det var alle slags folk som lånte når de fant det nødvendig. Større gårdbrukere kunne låne opp til et par tønner, mens husmenn kunne nøye seg med en skjeppe eller to. Bestemmelsen om at kornet skulle være tilbakelevert innen utgangen av desember, ble ikke tatt så nøye. Likevel var restansene sjelden synderlig store. Folk flest klarte før eller siden å oppfylle sine forpliktelser. En gang i blant kunne det selvsagt gå ille. Det hendte at enkelte av en eller annen årsak hadde blitt så utarmet at fattigkassa måtte betale tilbake det kornet de hadde lånt av bygdemagasinet. Oftest var det vel husmenn eller innerster som det kunne gå slik med. De har sannsynligvis også hatt vanskeligere for å klare det store overmålet bygdemagasinet tok. En skjeppe korn på hver tønne svarte til en rente på om lag 12,5% for ¾ år eller nesten 20% for et helt år. At bygdemagasinet til tross for denne høye leien ikke hadde vansker med å få låntagere, viser bedre enn mye annet hvor kontantfattig bygdefolket var, og hvor høyt kornet var steget i pris.

Den avansen bygdemagasinet tok, var ikke-større enn hva folk flest fant rimelig for en så kostelig vare som korn. I et utsædfattig område som Eidanger må bygdemagasinet sikkert etter hvert ha blitt kjent som en god garanti hvis nye uår skulle bryte ut. Alt i alt kan en trygt si at det virket ganske bra de omtrent tredve år det eksisterte.

Kilder: Bygdemagasinet

(St.A.) Bamble nr. 10/10-1811, 19/3-1814, nr. 6. 23/1-1823, 4/3-1823, 4/4-1823, 10/5-1823. Amtet pk. 270, udat. skr. ang. bygdemagasinets fond, 9/4-1814, 21/2-1815, 18/4-1815, 5/8-1815, regnskapene 1820, kornbeholdn. 1820, 1821, 1822, 9/12-1822, 9/12-1822, 24/12-1822, ref. av ligningsforretning på Tveten 7/3-1823, magasinregnskaper 1823, 1823-24, 1824-25, 1825-26, beholdn. og utlån 1826-1827, status 1827, regnskap 1826-27.