Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Krig, konjunkturer og nød 1801-1814

1801 bombarderte den engelske flåten København for å få Danmark-Norge til å gå ut av det væpnete nøytralitetsforbundet med Russland, Preussen og Sverige. Dette resulterte i en kortvarig krig, og også i Eidanger fikk de en liten forsmak på ting som senere skulle ramme langt hardere. De militære myndighetene stilte sine krav. Til vern mot fiendtlige innfall fra kysten ble et nytt batteri oppført i Brevik ytterst på Sylterøya. Foreløpig bestod det av to tolvtommers kanoner. Videre ble det foretatt en opptelling av alt våpenført mannskap i kyststrøkene. En særskilt kystvernsavdeling - Det Eidangerske Corps - så dagens lys. Sjefen for det, en offiser ved navn Tambs, svor på at det trofast skulle hjelpe våpenbrødrene i Brevik dersom fienden viste seg - «stolt af dette Corps tør jeg visst love at samme ikke skal blive det første som viger tilbage for Overmagten».

Av større betydning for bygdefolket enn alle disse militære foranstaltningene var det likevel at i hele Bratsberg amt hadde høsten 1800 vært elendig, slik at det den etterfølgende vår oppstod kornmangel, og prisen på alle slags levnetsmidler steg. Amtet fryktet uro og ga embedsmennene ordre om å undersøke stemningen. Fogden i Nedre Telemark og Bamble kunne imidlertid forsikre at i hvert fall innen hans distrikt var det ingen grunn til å vente uro. Hverken velstående eller fattige bønder hadde der i sinne å rotte seg sammen for i protestmarsj å dra til Skien og demonstrere. Likevel likte ikke folk de høye kornprisene. Misnøyen som tross alt var til stede, ble snart etter dempet ned da kongelig unnsetningskom kom strømmende inn. Fra festningsmagasinet i Fredrikstad fikk fogderiet 180 tønner havre; av dem gikk 14½ tønne til Eidanger og Slemdal. Fra et par mindre offentlige magasiner på Osebakken og i Skien fikk dessuten disse to bygdene i tillegg 20 tønner rug og 10 tønner havre. Kornet skulle deles ut til de mer trengende. Det skulle betales med to riksdaler tønna, og dersom ikke fattigkassa klarte å betale hele beløpet, skulle det utredes ved ligning på hele bygdefolket. Hvorvidt en slik ligning virkelig ble foretatt i Eidanger, vites ikke. Kornet må antagelig ha vist seg noenlunde tilstrekkelig og ha avhjulpet den verste nøden denne gangen. Virkelig på helsa løs kan ikke nøden ha gått. Antallet døde i Eidanger var i 1801 lavere enn både det foregående og det etterfølgende året (se statistikken).

Etter fredsslutningen ble det særdeles gode tider for handelen. Spesielt tjente borgerskapet gode penger på eksport av trelast til de krigførende maktene ute i Europa. Bare fra Brevik seilte for eksempel i 1805 268 skip avsted med trelast til en verdi av i alt 47 597 riksdaler. Det er uvisst hvor mye av denne lasten som var hogd i Eidanger, men det er klart at under de gode konjunkturene kastet skogen der mye av seg. Bøndene drev derfor slik rovhogst at skogen bar merke av det i lange tider etterpå. Andre fortjenstmuligheter fantes også. Skipsfarten blomstret, og det var nok flere Eidangerfolk enn vanlig som tok hyre nå.

Bare lyse år var dette likevel ikke. Årringene later delvis til å ha vært slette. Dødeligheten holdt seg forholdsvis høy, enkelte år lå den over fødselshyppigheten (se statistikken). Særlig spebarn var som alltid tidligere hardt utsatt, antagelig på grunn av mangelfull næring. jordbruket kastet tydeligvis ikke så mye av seg at alle kunne bli mettet, og det gikk da naturlig nok først ut over de svakeste.

Likevel var dette lite mot det som skulle komme. I 1807 førte stormaktspolitikken ute i Europa igjen Danmark-Norge ut i krig. Atter kom vi i kamp med England og noe senere også med Sverige.

Også i Eidanger måtte det igjen treffes militære tiltak. Ved gjestgiveriene ble det satt faste vakter som på korteste varsel skulle være klar til å ri med ekspressbud, eller også befordre viktige personer som måtte fram snarest i Kongens tjeneste. Med unntak av postbøndene var alle gårdbrukere som ikke bodde altfor langt fra gjestgiveriene, forpliktet til å sende en hest og en mann til vakt ett døgn om gangen etter tur. Betalingen var 24 skilling for hvert døgn.

De to ved-vardene som fantes i Eidanger, en ved Lerstang i Bergsbygda og en ikke langt fra Brevik, ble også satt i stand. Vakthusene der vardemannskapene skulle oppholde seg, måtte lensmannen sørge for å få reparert. De var i så dårlig tilstand ble det hevdet, at regnet strømmet inn overalt. Så snart vardene stod klar, skulle to pålitelige menn holde vakt der om gangen. Vaktene skulle etter tur tas fra vardens rodemannskap som bestod av bøndene på de omliggende gårdene. Bare en av vaktene måtte hvile om gangen. De måtte ikke forlate varden før nytt vaktmannskap var kommet. Dersom varden ble tent og brant opp, skulle straks en ny reises. Vaktene måtte imidlertid være oppmerksomme og bare tenne når de tydelig så at nabovarden var i brann. De måtte vokte seg nøye for å sette fyr i utide så folk ble alarmert uten grunn. For at den slags fadeser ikke skulle oppstå, ble forøvrig bråtebrann i skogen forbudt så lenge vardevakten var nødvendig.

Av andre påbud som krigen medførte, kan nevnes at samkvem med fienden nå ble strengt forbudt. I Eidanger innskjerpet lensmannen særlig denne bestemmelsen overfor folk som bodde langs kysten og på øyene. Meningen var tydelig at de ikke skulle gå engelske krigsfartøy til hånde. Noen tid senere ble også alle svensker som bodde i fogderiet, hvorav to i Eidanger, innkalt til møte for å velge om de ville bli behandlet som fiender eller om de foretrakk å sverge lojalitet mot Danmark-Norge. Så vidt en kan se, gjorde de det siste.

Myndighetene i Bratsberg amt fryktet sterkt et militært innfall av engelskmennene fra sjøen. Brevik-batteriene ble kraftig forsterket. Alt i alt kom de nå til å bestå av 14 kanoner med ammunisjon på 200 kuler og 70 pund krutt. Selve garnisonen, som i høy grad satte sitt preg på stedet, var på 80 innrullerte matroser og tre månedsløytnanter. Sjefen var kapteinløytnant van Deurs, en mektig herre som av og til kunne få Breviks borgere pa nakken pa grunn av sin noe uortodokse framgangsmåte når det gjaldt rekvisisjon av levnetsmidler til mannskapene på batteriet.

I selve Eidanger ble våpenøvelsene gjenopptatt for kystvernsavdelingen der. Den omfattet nå alle de menn mellom atten og femti år som bodde langs kysten, og som ikke stod i landetatens ruller eller som var avgitt derfra. Mannskapene ekserserte rode- eller distriktsvis under ledelse av hver sin rodeforstander. Sjefen for hele avdelingen var den samme som for Det eidangerske kompani, kaptein von Oppen. Da en fortegnelse ble satt opp over alle de tjenestepliktige til kystvernet, viste det seg at de aller fleste av dem hadde gevær. Von Oppen satte følgelig opp et flott eksersisreglement for hele avdelingen.

De som hadde rifler, våpen som skjøt sikrest, men som det tok lengst tid å la, skulle utgjøre en særskilt tropp. Den skulle oppøves i den lette infanterieksersis - «blot at kunde skyde med Orden, kunde avancere og retirere sammenhængende». Troppen skulle settes på fløyene av den øvrige del av de av mannskapene som var væpnet med gevær, og den hadde ordre om bare å rette sine skudd mot fiendens anførere. Hver rifleskytter skulle ha en liten flaske med skytebomull, som skulle festes til høyre bukselommen, samt stry slik at han etter noen skudd kunne pusse børsa så kula lettere kunne støtes ned i løpet. Patronene og kulene skulle forøvrig rifletroppen lage selv. Kulene skulle ligge løse i en taske eller i vestelommen. Kruttet skulle helles i patroner som ble lagt løse i lommen på selve uniformsfrakken eller i en taske samme sted.

De innen kystvernet som ikke hadde rifler, men likevel brukbare geværer, skulle utgjøre en annen tropp. Den skulle likeledes øves i lett infanterieksersis, men også i sluttede angrep og tilbaketrekninger. Dersom kystvernet ikke hadde støtte av regulære soldater, skulle denne troppen utgjøre første linje, ellers var den annen. Hver man skulle få fra 24 til 36 patroner og to flintesteiner til bruk på børsa.

Det mannskap som ikke hadde gevær, skulle i stedet få spyd til å eksersere med. Disse skulle være ca. ½ alen lange, trekantet som en bajonett og skarpe i enden, mens stengene skulle være 7½ alen lange og laget av sterkt tre, så tykke at de vel kunne omfattes med hendene, Spydavdelingen skulle øves i å marsjere, samt i storm mot fienden med nedfelte våpen. Mannskapene fikk innskjerpet at når de var kommet fram til fiendens forreste geledd og hadde truffet en motstander med spydet, skulle det trekkes ut igjen og støtes på nytt i mannen som stod ved siden av; deretter skulle troppen trekke seg tilbake igjen, i to eller flere avdelinger og i størst mulig orden. Geværmannskapene skulle nå rykke fram klare til skudd.

Når signalet gikk at fienden nærmet seg, skulle hele kystvernet samle seg et sted i nærheten av sjefens bolig. På samlingsplassen skulle det deles i to. Den ene delen skulle marsjere avsted for å mote engelskmennene hvor de nå måtte være, mens den andre skulle stå i reserve som et slags observasjonskorps i nærheten av Prestegården. Egnen omkring Herregårdsstranda ble nemlig regnet for å være det beste landstigningspunktet fienden kunne velge i bygda. For å klare en slik utmarsj mot fienden fikk kystvernsmannskapene også beskjed om å ta med seg en ransel med mat for et døgn samt en flaske brennevin.

Mannskapene skulle varsles om fiendens innfall ved at budstikka ble sendt sognet rundt. von Oppen mente imidlertid at dette alene ikke var nok. Signaler ved skudd eller ild var etter hans mening det beste. I Eidanger burde følgelig flere varder oppføres. Små kanoner kunne også settes opp på åsene, og her

in'tte det da holdes stadig vakt. Der det ikke fantes noen ås hvor en kunne

a sette opp en kanon eller varde, fikk en varsle om fiendens ankomst ved at en mann gikk fra gård til gård og skjøt av skudd med et gevær.

Hvordan virket nå hele denne planen i praksis? Ikke helt godt ser det ut til. De fleste som hadde gevær, var øvede skyttere, men manglet ammunisjon. Dette bedret seg noe da kystvernet fikk sendt 20 pund krutt fra Larvik. Amtmannen stilte dessuten 25 pund til rådighet. De som ikke hadde gevær, stod det likevel verre til med. Mange av dem møtte med kårde eller øks i stedet for spyd. Dette førte til at påbudet om å bruke det siste våpnet måtte innskjerpes; øks og kårde ble ansett som helt ubrukelige. Særskilte modeller av spydene ble sendt ut med forklaring på hvordan de skulle lages, og dette hi alp en del.

Kystvernsmannskapene i Eidanger ble av sjefen karakterisert som både modige og beredvillige. Dette hindret likevel ikke at det kunne oppstå en del bråk under våpenøvelsene. Særlig i rode nr. 4 Heistad later det til å ha vært ille. Her fant rodesjefen det nødvendig å sende inn klage over Ole Pedersen som ved sin vanlige ondskap stadig hadde fornærmet instruktøren i våpenbruk på en slik måte at våpenøvelsene hadde blitt alvorlig forstyrret.

Verre var det at hele kystvernet kunne svikte når fienden virkelig nærmet seg. Den 23. oktober 1807 lå en engelsk fregatt utenfor Arøya i Brunlanes. Den hadde tydelig til hensikt å seile opp fjorden. Da den nærmet seg Brevik, gikk budet til kystvernet i Eidanger om at det straks måtte gripe til våpen for å komme Breviks-borgerne til hjelp, men ikke én mann møtte. Grunnen var sannsynligvis at varslingssystemet hadde sviktet fullstendig. Hadde ikke fregatten blitt drevet tilbake av en flotilje fra Fredriksvern, kunne dette ha fått alvorlige følger. Det går forøvrig en historie om hvordan denne marineflotiljen ble varslet, og hva som skjedde da fregatten ble drevet tilbake.

«Simon Gjeterøya satt og fisket i båten sin. Da hørte han lyden av løpende taljer, og fikk se en engelsk fregatt som firte jollen. Den kom roende mot ham, og Simon forstod da at engelskmennene ville ha tak i ham, enten som løs eller som fange. Han kappet derfor dreggetauet med kniven sin. Så grep han årene og rodde over til Arøya, og derfra over til Helgeroa. I Helgeroa lå det noen kanonsjalupper. Mens Simon varslet disse kanonsj I aluppene, hadde den engelske fregatten lagt seg til ro under Arøy-landet. Ut på natta kom sjaluppene ut gjennom sundet, og gikk til angrep. Det ble stor ståhei ombord i engelskmannen. Seil ble satt på fregatten, og landtauet ble kappet. Fregatten drev som følge av dette langs Arøy-landet, og kom seg ut i rom sjø. Det påstås at sjaluppene hadde kunnet ta fregatten om de hadde tatt det litt mer med ro».

Etter episoden med denne fregatten ble hele alarmsystemet for kystvernet i Eidanger reorganisert. Dersom et engelsk skip nærmet seg, skulle van Deurs i Brevik skyte et varselskudd. Ved Eidanger Prestegård var satt fast vakt oftest en av losene i Brevik eller Stathelle. Så snart han hørte skuddet, skulle han holde nøye utkikk over til Breviks-batteriene. Fikk han derfra øye på et blått og hvitt rutet flagg fra en bestemt flaggstang, viste dette at det var fare på ferde. Selv heiste vakten da et rødt som tegn på at han var oppmerksom på signalet. Deretter skyndte han seg avsted til lensmannen på Tveten for å varsle ham. Lensmannen skulle sende ekspressbud til Oppen og sørge for at budstikka gikk ut. Vakten skulle gå tilbake til posten sin ved Prestegården. Så han nå at det blå- og hvit-rutete flagget på batteriet ble strøket, firte han også sitt eget. Faren var da over, noe også lensmannen straks skulle få beskjed om for å kunne gi kontraordre til kystvernet.

Skulle det imidlertid vise seg at fienden virkelig seilte innover fjorden, skulle flaggvakten få greie på dette gjennom ilbud. Straks skulle en særskilt oppsatt kanon ved Eidanger kirke avfyres, slik at signalpostene ved Porsgrunn og Skien også kunne få gitt sine varsel. Kystvernet fra disse byene og, alle bygdene omkring skulle straks marsjere fra de samlingsplassene der de hadde møtt opp da budstikka gikk ut, og ned til Eidanger kirke som ble ansett for det gunstigste strategiske punktet. Herfra skulle så mannskapene fordeles etter behov.

Det er mulig kystvernet på grunn av dette reviderte varslingssystemet hadde stått seg bedre mot fienden dersom han på nytt hadde forsøkt å seile inn fjorden, men noen slik anledning bød seg ikke. Kystvernet i Eidanger kom aldri i aktiv kamp.

Det samme gjaldt under denne krigen også Det eidangerske kompani. Hele Telemarkske infanteriregiment ble riktignok krigsoppsatt. De nasjonale kompaniene avga 75 av sine yngste, beste og fortrinnsvis ugifte soldater. Av dem ble det så dannet to feltbataljoner, hver på fem feltkompanier eller divisjoner som de også ble kalt. Under denne oppsetningen ble så regimentet sendt til Fredriksvern for å verge flåtestasjonen mot engelske landstigningsforsøk. Garnisonstjenesten her var forøvrig lite populær; for soldatene har den vel fortonet seg som kjedelig og langtekkelig. Men det var ikke lett å bli fritatt. En god del søknader ble avslått. Dette var helt etter fogdens smak. Han anbefalte meget sterkt at en måtte vise hårdhet når det gjaldt innkalling. De militære myndighetene måtte ikke reflektere for mye på de mer alminnelige søknadene om fritagelse - «merker man først at det gaar paa denne Maade at blive fri, vil vist ingen lade det uforsøgt, hvormed Krigstiensten vil forvoldes Ophold og andre skadelige Virkninger».

Til trengende blant de utskrevne militæres familier ble det gitt offentlig understøttelse, 2 skilling dagen for kona og en skilling for hvert barn. Da de fleste av soldatene jo var ugifte, og bare hustruen og barn under 15 år ble hjulpet, gjaldt dette likevel ikke så svært mange. Til tross for dette gikk utdelingen av hjelpen langsomt. Dette var også tilfelle når det gjaldt private bidrag. Fogden klaget over at en gave på 100 riksdaler fra John Collett i Kristiania til hele fogderiet ble delt ut sent. Som grunn oppga han prestenes sommel og fogderiets vidstrakthet. De som mest trengte hjelp som dette, var nok familiene til de utskrevne matrosene i flåten. Her tjenestegjorde en langt høyere prosent gifte menn, som dessuten kunne være borte mye lengre tid enn soldatene i Det telemarkske infanteriregiment, og som i motsetning til dem ofte gjorde aktiv krigsinnsats. For at de hjemmeværende koner og barn skulle ha noe å klare seg med, var det bestemt at en del av matrosenes månedspenger skulle legges til side for å kunne sendes til familien; de skulle utbetales av fogderi. De fleste matrosfamilier fikk imidlertid ikke denne understøttelsen før etter flere måneder. Det hendte at hustruene gjentatte ganger måtte dra til Fredriksvern eller det stedet der mannen var stasjonert, for der å få den legitimasjon fogden måtte ha før han kunne utbetale noe. I mange familier kunne dette føre til en katastrofal pengeknapphet og mangel på levnetsmidler. Rennet på fogden ble ofte stort og jammeren så ynkelig at han så seg tvunget til å utbetale månedspengene uten noen anvisning i det hele tatt. For å få slutt på dette foreslo han at de matroser en kunne stole på, selv skulle sende de penger de kunne avse til sine slektninger. Fogden mente at det ikke var grunn til å anta at flertallet av matrosene ville underslå månedspengene av mangel på familiekjærlighet - «thi Mængden kan dog ikke formodes at mangle denne saa naturlige Følelse». Skulle det likevel være noen en ikke kunne ha tillit til, fikk en fortsatt avkreve dem en del av månedspengene. For framtida burde de bli sendt til presten eller en annen pålitelig mann i bygda slik at fogden kunne bli spart for bryet. De stakkars matroskonene ville da raskere få det de skulle ha, og bli spart for å løpe lange veier til fogden eller andre for å få sine høyt tiltrengte beløp. Først i 1812 ble dette forslaget bifalt av de høyere myndighetene.

Det falt vanskelig for Staten å utstyre alle militære mannskaper på egenhånd. Den var henvist til også å be om frivillige gaver fra de hjemmeværende. Sommeren 1808 ba lensmannen fra kirkebakken bygdefolket om å overlate hæren alt det de kunne av sko, strømper, skjorter og annet. Resultatet av oppfordringen var imidlertid skralt. Fra Eidanger og Slemdal kom det mindre enn fra noe annet prestegjeld i hele fogderiet.

En hard byrde var de stadige transportene for hær og flåte som bøndene ble utkommandert til. Engelske krigsfanger ble også av og til ført gjennom bygda. Til slik og liknende skyss kunne over femti bønder bli utkommandert på en gang. Dette vakte likevel ikke åpenlys iliotstand, men noe fravær ble det. Ikke minst unnlot skysspliktige byborgere å møte fulltallig fram.

Det som gjorde stillingen vanskelig for folk under krigen, var ikke først og fremst de krav militærvesenet stilte. Nettopp i krigsåra inntraff imidlertid noen av de verste uår vårt land har hatt, samtidig som engelske skip blokerte kysten og gjorde all korninnførsel meget vanskelig.

1806 hadde vært et dårlig år, og 1807 og 1808 skulle bli verre. Dessverre har vi ingen særskilte innberetninger om høstutbyttet hverken fra Eidanger eller resten av fogderiet når det gjelder disse årene, men veksten har ganske sikkert artet seg her omtrent som ellers på Østlandet.

Høyavlingen i 1806 slo stort sett feil. Følgelig ble det våren 1807 en hard vårknipe som mange steder forsinket våronna fordi hestene ble satt ut av slag. I juli og august kom det sterk varme, og dette drev kornet fram slik at det ble altfor fort modent, og dermed tynt og kort. Bare bygget ga noenlunde skikkelig utbytte, mens havren som var hovedsæden, slo helt feil, og det samme gjaldt potetene. 1 1808 gjentok dette seg på ny, og denne gangen kjentes det enda verre fordi alle reserver på gårdene utover nå var uttømt.

Myndighetene var fullt oppmerksomme på at det meget lett kunne oppstå nød på grunn av den dårlige årsveksten, så det gjaldt å få folk til å være forsiktige med korn og alle andre levnetsmidler. Forbudet mot å brenne brennevin ble innskjerpet. Lensmannen fikk ordre om å undersøke om dette forekom noe steds. Knep han noen, skulle varen og redskapen straks konfiskeres. Det ser ikke ut til at folk overtrådte dette forbudet under krigsårene.

Høsten 1807 leste lensmannen fra kirkebakken en oppfordring fra fogden om at folk måtte la det være igjen nok såkorn til neste vår. Det var nødvendig med den strengeste sparsomhet, het det, dersom hungersnøden skulle unngås. - «Mer end nogensinde byder os de seenere Efterretninger at anstrænge alle vore Kræfter til vor seiv Bevarelse, thi ei allene er Krigens Ende meget Ugjennem. Synlig, men vist er det vi under denne ej tør vente os nogen Tilførsel af Fødemidler, da vor overmodige Fiende er fuldkommen Mester over Havet og røver og skiender alt hvad han kan overkomme»,

Alle slike formaninger hjalp lite. Bygda var for sterkt avhengig av korninnførsel til at den nå i en krisetid kunne leve på egen avling, og nøden var ikke til å unngå. Våren 1808 hevdet presten Jonas Rein at han ikke kjente en eneste mann som var forsynt med korn; mange hadde tvertimot fortært halvparten av det de skulle ha til utsæd, noen til og med alt sammen. Selv hadde han både ved samtale med den enkelte og ved oppmuntring fra prekestolen gjort alt for å få folk til å bruke islandsk mose som erstatning for korn, men han fryktet det var uten resultat. Folk hadde tvert om tatt det ille opp. Presten ville likevel gjøre et siste forsøk ved personlig å tilberede mosen til mat, slik at folk av egen erfaring kunne bli overbevist om at det ikke var noe svineri, men et godt næringsmiddel de We tilbudt.

Til tross for kornknappheten over hele landet fant regjeringskommisjonen i Kristiania det høsten 1807 nødvendig å gå til tvungen kornutskrivning, slik at hærens behov for levnetsmidler ble dekket, noe de militære magasinene alene ikke kunne klare. I Larvik grevskap og Bratsberg amt skulle gårdbrukerne for hver hud skyldsatt jord de brukte ut med enten 2 tønner rug eller 3 tønner bygg eller 4 tønner havre. Selvsagt var dette altfor mye. Alt første januar 1808 ble da også kornutskrivningen for Bratsbergs vedkommende skåret ned med to tredjedeler.

Snart etter måtte regjeringskommisjonen låne ut korn så bøndene skulle ha nok til utsæd og føde. I første omgang ble det bestemt at hele Bratsberg amt skulle få 3000 tønner havre av det kornet som lå i de kongelige magasinene på festningene rundt om. Det ble imidlertid satt stive vilkår for mottagelsen av kornet. Uten mot kausjon fra en kjent og vederheftig mann skulle det ikke lånes ut. Tilbakebetalingen måtte skje in natura og med en drygg rente på hver tønne, 3½ riksdaler for hver tønne lett havre og 4 riksdaler for tung, gul havre. Bare de rikeste kan ha tatt imot korn på disse betingelsene. Andre kan det i det hele tatt ikke ha vært som nå hadde råd til å gå til noe videre korninnkjøp. Prisene var overalt blitt skyhøye.

Myndighetene var følgelig nødt til å ta flere skritt. Det lyktes å få inn litt mer korn fra Danmark. En del av dette som var lagret i Brevik, ble delt ut i fogderiet, men viste seg å være av meget slett kvalitet. Formannen for den norske provianteringskommisjonen, grev Wedel, kunne på klage fra amtet bare innrømme at kornet var dårlig. Det bestod av havre fra den nordlige delen av Jylland; den var vanligvis slett, og det kornet som Kongen hadde krevd inn, var det dårligste av alt. Jonas Rein hevdet at det overhodet ikke kunne brukes: «Jeg vilde kalt den sort Havre Svine-Føde, dersom jeg ikke troede at den var hidsendt fordi den fandtes uskikket baade til Svin og Heste Foder».

Bortsett fra at den danske havren var slett, var den heller ikke tilstrekkelig. Flere kornforsyninger måtte til. I juni 1808 fikk Eidanger og Slemdal sendt 28 tønner rug og 20 tønner bygg til fordeling blant de mest trengende. Utdelingen av denne forsyningen voldte imidlertid mye bry for presten Jonas Rein. Ingen gårdbruker ville nå kausjonere for noen husmann eller innerste. Alle mente de trengte kornet like godt. Dersom presten skulle ta hensyn til alle klagene, ville det bare bli ubetydelig korn på hver. Lensmannen og medhjelperne som først og fremst skulle gi opplysninger om hvem som var mest nødlidende, tok mest hensyn til sine egne slektninger og venner. Rein mente selv at på grunn av alt dette ville han ikke uten forutgående husundersøkelse, noe han anså som umulig, kunne komme til å fordele kornet helt ut rettferdig, til tross for at han gikk til oppgaven med de beste forsetter. Alt da den danske havren ble delt ut, måtte han forøvrig tåle en god del uforskammetheter fra folk som hadde villet tilrane seg både tre og fire tønner. På grunn av dette hadde Rein etter eget utsagn kommet til den oppfatning at det var svært vanskelig for enhver embedsmann å ha noe å gjøre med kornutdeling til en nødlidende almue uten at politi var tilstede eller andre legale tvangsmidler stod til disposisjon.

Videre utover sommeren viste det seg nødvendig å føre enda mer korn fra de offentlige magasinene til bygda. Felles for alle disse kornforstrekningene var at de virkelig fattige i bygda ikke kan ha nydt godt av dem i noen særlig grad. Det var hele tida uttrykkelig forutsatt at kornet skulle tilbakeleveres til høsten in natura, noe som altså forutsatte at kornhøsten måtte slå til for låntageren, og at han måtte bruke alt sitt lånte korn til utsæd, ikke til mat. Av denne grunnen våget heller ikke fattigkommisjonen å benytte seg av alt det kornet som var blitt tilbudt den til bruk for de trengende. Først i august gikk regjeringskommisjonen med på at de som høstet så lite korn at det ikke kunne ventes å vare mer enn to-tre måneder, skulle slippe å betale tilbake det kongelige magasinkornet in natura. Husmenn og andre som denne bestemmelsen tok sikte på, måtte i stedet betale i penger. Da mulighetene for fortjeneste i kontanter var liten nå etter at all handel på grunn av den engelske blokaden hadde blitt sterkt innskrenket, og det hadde inntrådt dyrtid på alle levnetsmidler, falt heller ikke dette så lett.

Tross all nød ble myndighetene også denne høsten nødt til å kreve inn sin del av kornhøsten. Som foregående år var det hæren som krevde sitt. Den lå nå i kamp med svenskene langs grensen og måtte atter ha levnetsmidler. Regjeringskommisjonen prøvde først å få bøndene til å selge eller låne ut korn frivillig, men for Bratsbergs vedkommende førte dette til få resultater. Amtet trengte tvertom selv fremdeles alt det korn det kunne få. Amtmannen søkte blant annet om å få overdratt til alminnelig utdeling 800 tønner rug som lå opplagt ved Langesundsfjorden, men dette avslo regjeringskommisjonen da den fant at også det måtte gå til hæren.

Snart etter så regjeringskommisjonen også at det var nødvendig å gå til tvangsrekvisisjon av korn. Bøndene i Bratsberg amt skulle denne gangen for hver hud skyldsatt jord de brukte levere en halv tønne rug og en halv tønne bygg til det offentlige kornmagasinet i Fredriksvern; havre slapp de å levere. En kommisjon ble opprettet i hver bygd for å ta seg av dette. Den var sammensatt av presten, lensmannen, medhjelperne og to andre aktverdige sognemenn som fogden hadde utnevnt.

Kornutskrivningene var forøvrig ikke å anse som noen særskilt skatt. Bøndenes tilgodehavende for det kornet som kom inn, skulle trekkes fra den vanlige skatten etter faste takster. Skulle noen foretrekke det, hadde de dessuten rett til å få kornet tilbake in natura neste vår dersom det var mulig, mot å betale for det etter de samme takstene. Hadde noen derimot ikke avlevert sitt pliktige korn til de offentlige magasinene innen fastsatt tid, skulle vedkommende ilegges en mulkt på mellom 1/8 og ¼ tønne korn i tillegg.

Til tross for disse bestemmelsene gikk rekvisisjonen sent i Bratsberg. Også i Eidanger måtte kornet gang pa gang hentes med makt. Lensmannen fikk ordre om sammen med to mann å dra hjem til uvillige gårdbrukere for å inndrive alt skyldig korn og tilleggsmulkten. Var det ennå ikke tresket, skulle lensmannen for den skyldiges regning leie folk og sørge for å få dette utført.

Det meste av det kornet bøndene var pliktig til å levere, kom nok på denne måten til slutt inn, men resultatet viste seg tydelig neste år. Våren 1809 herjet på nytt kornnøden stygt. Steenbuck, som nå hadde overtatt som sogneprest, var ikke i tvil om at hovedårsaken var kornleveransen høsten før, selv om han riktignok tilføyde at dette hadde vært en hellig plikt for alle. Likevel håpet han at folk nå til gjengjeld fikk kjøpe korn ekstra billig.

Dette andragendet ble nå ikke helt imøtekommet. Eidanger og Slemdal fikk i første omgang dette året stilt 500 tønner korn til rådighet. Hjelpen som skulle deles ut av presten og medhjelperne, var etter Steenbueks mening stor og kom også beleilig. Det var bare det triste med den at heller ikke denne gang kan de virkelig fattige ha nydt godt av den fordi vilkårene for tilbakebetaling var de samme som før. Riktignok stilte Kongen et lån til rådighet for folk som ikke kunne betale kornet i kontanter - Eidanger fikk 500 riksdaler av det, - men også for det var det satt temmelig stive betingelser. Det skulle betales tilbake med 4% rente, og de som ikke var gårdbrukere, eller som hadde fått gårdene pantsatt, måtte dessuten stille kausjon. Resultatet var at så å si ingen i bygda benyttet seg av det. Av noe større betydning var kanskje et beløp Kongen stilte til rådighet for amtet direkte for at det skulle dekke mellomlegget der hvor de fattige ikke var i stand til å gi full pris for kornet. Hele summen var ikke på mer enn 2000 riksdaler, og det var derfor lite som falt på hver bygd.

I det hele ser det ut til at i 1809 virket engelskmennens blokade og mangelen på korninnførsel enda verre enn året før, i hvert fall i strøket her. Dette kan en også se av antallet døde som dette året var over dobbelt så høyt som i 1808 (se statistikken).

Fortsatt ivret myndighetene for å få folk til å bruke erstatning for korn i maten. Presten fikk beskjed om å lese opp fra prekestolen en avhandling som anbefalte hestekjøtt. Han burde også selv sammen med medhjelperne gå foran med et godt eksempel og spise slikt kjøtt. Tvilsomt er det vel om dette hadde noen særlig virkning. En medvirkende årsak til at nøden ble så stor, var det nok at folk var så konservative i kostholdet. Mellom annet skulle en tro at fisket nå ble mer alminnelig og tok til å spille en større rolle for bygda, men ingen ting tyder på det.

Den veldige dødeligheten under krigsårene 1808-1810 skyldtes ikke først og fremst at folk direkte sultet i hjel. De fleste ble bortrykket av såkalt «blodgang». Delvis var dette epidemisk dysenteri - «forråtnelsesfeber» - som særlig lett hadde spredt seg i hæren der de hygieniske forholdene var slette. Til Eidanger var sykdommen brakt av hjemvendte og permitterte soldater og matroser. De tallrike militærtransportene som gikk gjennom bygda, kan vel også ha gjort sitt. «Blodgang» var imidlertid også et samlenavn for mange andre slags tarmsykdommer framkalt av dårlig kost og underernæring.

De med minst motstandskraft døde først. Av samtlige døde i Eidanger hovedsogn i årene 1807 til og med 1810 var 37,6% barn under 10 ar. I det hele tatt var den samlede dødsprosenten i disse tre årene større enn fødselsprosenten. Samlet antall døpte barn av begge kjønn var ifølge kirkeboka 130, mens antallet døde var 157 personer.

De to aller verste nødsårene var 1807 og 1809. Den dårlige høsten og kornmangelen disse to årene forårsaket et stort dødsoverskudd, som ikke ble oppveid av at det i 1808 og 1810 tross alt var et fødselsoverskudd i bygda.

Folketappingen i 1807 og særlig i 1809 vil kunne sees av følgende tabell over døpte og begravde i Eidanger, slik den er oppsatt ifølge kirkeboka fra 1801 til 1814.

Døpte og begravde i Eidanger 1801-1814:

Som det vil sees førte nødsårene 1807 til 1810, og igjen 1813 til 1814, til at det i løpet av de første fjorten årene av 1800-tallet bare var et meget lite naturlig fødselsoverskudd, i alt ikke mer enn cirka 84 personer. Dette fikk sitt å si for folketallet i bygda. Ved folketellingen i 1801 var folketallet i Eidanger 1139 personer. I 1815 oppga presten det til 1105 personer. Nå er denne siste folketellingen forholdsvis upålitelig. Den inneholder bare talloppgaver som er dårlig spesifisert. Likevel forteller den at folketallet i begynnelsen av 1800-tallet må ha stått omtrent stille. Er det riktig, som folketellingen av 1815 forteller, at det til og med var en liten nedgang i folkemengden i bygda fra 1801, må dette skyldes utflytting; med de elendige tidene som delvis hersket i Eidanger, er det ikke utenkelig at det foregikk en del utflytting.

Det var de lavere sosiale lagene innen bygdesamfunnet det gikk verst utover. Vanskene for fattigfolk med å få kjøpt korn ga seg utslag i økt dødelighet. Også ifølge kirkebøkene ser det ut til at flertallet av de begravde kom fra husmanns-, håndverker- eller innerstefamilier, eller var tjenestefolk, legdslemmer, omstreifere og betlere. Oppgavene er ikke pålitelige nok til at en sikkert kan regne ut hvor stor prosent av de døde som kom fra disse samfunnsgrupper, sammenholdt med begravde av gårdbrukerstand eller «kondisjonerte».

Minnet om nødsårene levde lenge i bygda. Særlig var det sulten folk husket. Etter hvert dannet det seg historier ut av det. Følgende sagn, som lenge har gått på folkemunne, og først ble nedtegnet et godt stykke opp i dette århundret, viser dette:

«En underlig tildragelse hendte engang på Bjørkøya i gamle dager. Det var to søsken som bodde i et lite hus på Silvikmyra. Gutten hette Sevrin og jenta Pernille, og hun har selv fortalt om det som hendte.

Det var dårlig med foreldrene på mange måter, og sulten var fast gjest i huset. Når det var bær å finne, måtte de ut å sanke så meget at de oppholdt livet.

En dag mens de gikk slik og fant bær, åpnet det seg en dør i fjellet. Og så kom det ut en gammel blid kone. Hun nikket og smilte til barna og sa at dersom de var sultne, kunne de komme inn å spise. Barna gikk inn, og der stod et fat med rykende kjøttsuppe på bordet. De spiste seg gode og mette, og bedre mat hadde de aldri smakt. Så klappet den gamle dem på kinnet og sa: «Gå nå pent hjem, men si ikke til noen levende sjel at dere har vært her, for da får dere aldri mer mat».

I fem dager gikk barna og fikk mat, men foreldrene undret seg over at de ikke var sultne mer. Den sjette dagen måtte barna gå til bekjennelse. Etterpå gikk de bort til samme klokkeslett som før, men da så de ingen dør som åpnet seg. Fjellet var lukket for dem. Fjellet er på Bjørkøya den dag i dag, men hvor stedet er, fikk ingen vite. Det gikk i grav med dem det hendte. Men det skulle ha hendt i det hungerens år 1808».

Også den tida som kom etter nødsårene, husket folk lenge i Eidanger. «Leisitia» ble den kalt på bygdemålet, og for folk stod den senere som en eventyrlig gullalder som aldri ville vende tilbake.

Navnet kom av at engelskmennene i slutten av 1809 tok til å gi norske seilskuter lisens på eksport av trelast, og samtidig holdt de opp med å hindre kornimporten. Den formelle krigstilstand som ennå hersket mellom Danmark-Norge og England, ble dermed avløst av reell fred. Med svenskene var det også sluttet våpenstillstand. Hæren ble hjemsendt, og de militære kravene ellers var nå små.

Ennå i 1810 hersket det likevel fremdeles dårlige tider. Heller ikke avlingen høsten 1809 kan ha vært synderlig tilfredsstillende. Ettervirkninger fra de to foregående årene må også ha gjort sitt i 1810, for til tross for at kornimporten atter gikk uhindret, var dødeligheten fremdeles stor (se statistikken). Året etter gikk den brått ned, og også i 1812 holdt den seg lav (se statistikken).

For en stor del skyldtes nok dette at trelasteksporten nå nådde nye hittil uovertrufne høyder. Bare fra Brevik ble det i 1811 eksportert trelast til en verdi av ca. 53 000 riksdaler. Mesteparten ble utklarert til Ostende eller til Bordeaux og andre franske havner, men en kan nok regne med at det meste likevel tok veien over til de gamle kundene på de britiske øvene.

Hvor stor del av trelasten som kom fra Eidanger, er uvisst også nå, men sikkert er det at fortjenesten for bygdefolket stort sett må ha vært meget stor. Flere skip ble bygd her, deriblant skonnerten Eidanger som ble satt på sjøen i 1811, og som Abraham Pharo i Langesund eide hovedparten i. Av bygdas egne svingte først og fremst bonden Ole Andersen Langangen seg opp på skipsfarten. Han var sønn av en av de største jordeierne blant bøndene, Anders Olsen Lønnebakke, og bror av lensmannen Hans Andersen. Ole hadde parter i flere skuter og kjøpte i 1810 omtrent halvdelen av skonnerten Speculation bygd ved Langangen. Han var langt fra den eneste her som drev med skipsfart disse årene. Ikke så rent få av de største bøndene ser ut til å ha sittet med parter i forskjellige skuter i denne tida. Noen av dem som bodde på Siktesøya og Sandøya, eide nå mindre båter som de drev lokal fraktetrafikk med på kysten Kristiansand-Langesund-Kristiania.

I disse årene var det også at en rekke innflyttere slo seg ned i bygda, særlig i nærheten av Brevik eller Porsgrunn, for å søke arbeid. Mange av dem tjente så godt at de kjøpte jord og bygde seg hus. Da fortjenestemulighetene opphørte, ser det ut til at mange av disse innflytterne måtte forsørges av fattigkassa. Mange årene varte det ikke før det ble resultatet.

Høsten 1812 slo nemlig avlingene igjen totalt feil. Sommeren hadde vært kald og meget regnfull. Dette gjorde at bare en meget liten del av kornet ble modent. Samtidig mislyktes også potetavlingen; få fikk mer enn tre å fire foll. Bare høyavlingen var noenlunde tilfredsstillende. Dette dårlige høstutbyttet kjentes så meget verre som engelskmennene samtidig hadde tatt til å blokkere kysten igjen og ikke lenger utstedte lisenser på eksport av trelast. Importert korn ble dermed igjen uhyggelig dyrt, mens folks fortjenestemuligheter raskt ble meget sterkt innskrenket. Også forholdet til Sverige tilspisset seg igjen. Atter ble en god del av Det eidangerske kompanis soldater utkalt for å gjøre garnisonstjeneste i Fredriksvern eller bygdene omkring.

Som tidligere måtte myndighetene treffe tiltak for å hindre hungersnød. Lensmannen leste fra kirkebakken opp en forordning som ga bygdefolket beskjed om at ikke noe korn som var tjenlig til utsæd, måtte etes; det skulle gjemmes til våren. For mennesker som sultet, må det likevel ha vært vanskelig å overholde dette. Våren 1813 meldte presten Steenbuck at mange bønder ikke klarte å så til jorden fordi de manglet såkorn, og selv om det hadde vært å få, hadde de ikke penger til å kjøpe det. Mangelen på korn førte også igjen til at antallet døde steg raskt: 112 personer i Eidanger, Brevik og Slemdal dette året, mot 52 året før. Atter var det jordbrukets underklasser det gikk hardest ut over.

Nøden tvang nå både gårdbrukere og husmenn til å søke om pengelån fra Kongen, slik at de kunne få kjøpt nok såkorn. Bøndene ba om å få en sum på fra 180 til 300 riksdaler hver, mens husmennene ville ha 120 til 240 riksdaler. Så mye syntes likevel ikke fogden at han kunne låne dem på Kongens vegne. Enden ble at folk i Eidanger alt i alt fikk låne 2 333 riksdaler. Pengene skulle delvis garanteres tilbakebetalt ved at det ble utstedt pantobligasjoner pa gårdene. De viste seg tilstrekkelig til innkjøp av såpass mye korn at utsæden 1813 var som for et middels godt år. Likevel ble avlingene for de fleste gårdbrukere og husmenn temmelig slette dette året også. Såkornet hadde ikke vært synderlig godt, og avlingen ble sent moden, dessuten ble den for en stor del ødelagt av regn under selve innbergingen.

Til tross for at det følgelig var lite folk fikk inn, var sulten likevel så stor at mange tok av den nye grøden med det samme, noen til og med før den var blitt moden. Årsavlingen så derfor ut til å slippe opp nokså fort. Fogden mente den ikke ville vare over vinteren engang. Han fant det derfor nødvendig å advare mot kornrekvisisjoner til bruk for hæren denne høsten.

Advarselen ble ikke fulgt. Det ble bestemt at fra Eidanger skulle hæren i alt ha 27 tonner rug, 42 tønner bygg og 42 tønner havre. De som ikke dyrket bygg, skulle erlegge det tredobbelte kvantum havre. På dette viset fikk virkelig myndighetene inn det kornet de skulle ha. Presten, Steenbuch, hadde imidlertid et svare strev med å innkreve det. De som var blitt oppnevnt for å hjelpe ham, lensmannen og medhjelperne, satte han suverent til side. Etter hans mening var de bare nuller som ikke kunne skrive sine egne navn, men måtte få en annen til å gjøre det for seg.

At folk kvidde seg for å levere det korn som ble forlangt, var ikke rart. Vårknipa i 1814 ble hard. Kornet strakk dårlig til. Atter oversteg antallet døde antallet fødte, om enn ikke på langt nær med så mye som i 1807 og 1809.

Sikkert er det at folk møtte det store frihetsåret temmelig ribbet. Inflasjonen herjet, men folk hadde lite penger å betale med. Det var derfor vanskelig for dem å få de aller nødvendigste næringsmidler, som for eksempel salt; det kostet 300 riksbanksedler tønna, og kornprisene var nesten tilsvarende. Skogsdriften hadde nå etter den nye engelske blokaden nesten opphørt. Skip ble ikke bygd mer. Fattigvesenet hvilte tungt på folk. Det ble dessuten forlangt at -årdbrukerne skulle ut med svære skatter og utredsler. Fogden skjønte overhodet ikke hvordan han skulle få drevet dem inn. Pengeknappheten var uhyre stor. I hele fogderiet stod ennå 400 000 riksbanksedler som ubetalt rest på det lånet som i 1813 ble gitt til innkjøp av korn.

De mange politiske begivenhetene i 1814 var merkbare også i Eidanger. Forskjellige proklamasjoner og forordninger ble lest opp fra prekestolen eller kirkebakken. Slik fikk folk greie på at Norge var blitt adskilt fra Danmark. Den 4. mars ble en alminnelig «bedefest» holdt i kirken. Hele forsamlingen sverget da høytidelig å overholde den ed som regenten, Kristian Fredrik, hadde lagt fram for det norske folk: «At hævde Norges Selvstændighet og at vove liv og blod for Fædrelandet». Deretter ble kjøpmann Peder Blehr i Brevik og bonde Jacob Simonsen Siljan i Eidanger (en av prestens medhjelpere) valgt til å møte på det sted og til den tid som amtet fastsatte for å velge tre av Bratsbergs mest opplyste menn, som sammen med deputerte fra den øvrige del av Norge skulle bestemme rikets konstitusjon. Ingen av de to nevnte ble valgt til å møte på Eidsvoll.

Grunnloven førte til at gårdbrukerne fikk stemmerett sammen med ernbedsmennene og andre «kondisjonerte». Manntall over de av de stemmeberettigede som ønsket å delta i stortingsvalget, ble i august tatt opp på høst-tinget. De skulle der avlegge ed på å overholde Grunnloven. Mange var det imidlertid ikke som meldte seg.

Folk var nok mer interessert i den nye krigen med Sverige. Igjen ble en god del av de yngre og sprekere soldatene fra bygda utkalt. Denne gangen kom de i virkelig kamp. Det telemarkske infanteriregiment deltok i stridene i Østfold. Ved Kjølberg Bru falt her 14. august musketer Reir Larsen Gutuu. Blant alle de fra Eidanger som var med i krigen 1808-09 og 1814, var han visstnok den eneste - i hvert fall i hæren - som falt i kampene. Det var ikke selve krigen, men følgene av den folk kjente mest. Hungeren og nøden var langt, langt verre enn de krav hær, kystvern og flåte stilte. Heller ikke de store politiske hendingene i 1814 betød noe øyeblikkelig. Livet i bygda gikk fortsatt som før. Den sosiale lagdeling var den samme, de forskjellige bygdeinstitusjonene likeså. Bare etter hvert skulle bøndene i Eidanger som andre steder komme til å forstå hvilke muligheter og hvilken makt de kunne oppnå gjennom Grunnloven, men da de ble klar over dette, hadde livet i bygda endret seg på mange andre måter også.

Eidsvoll-fullmakten fra Eidanger ble skrevet av sogneprest Steenbuch. Fullmakten hadde følgende innhold:

«Høibaarne Fyrste. Norges Regent. Christian Fredrik.

Da det norske Folk ifølge Hs. Majestet kong Fredrik den sieltes Proclamation af ]ode Januar 1814 er løst fra den Eed, som det havde tilsvoret ham, blev i Anledning af Rigets nærværende vigtige Stilling, og ifølge deris Høiheds aabne Brev af 19de Februar d. Aa., og den samme Dato utstædte Kundgiørelse og Brev til Biskopen over Aggershuus Stift, i Eidanger Hovedkierke den 4de Marts holdet en høitidelig Bedefest. Den hele Prestegieldets nærværende talrige Forsamling aflagde ved samme Leilighed sin høitidlige Eed, at hævde Norges Sælvstendighed, og at vove Liv og Blod for det eelskede Fædreneland, ligeledes bleve samme Gang KiøInnand Peder Blehr af Brevig og Jakob Simonsen Sillian af Eidanger Sogn eenstemmigen af den nærværende Almue valgte til at møde paa det Steed og den Tid, som Bratsberg Amt haver at tilkiendegive, for at vælge 3de af Amlets mest opplyste Mænd, der have at bestemme Norges tilkommende Regieringsform, og hvad satiledes disse 3de Mænd i Forening med Rigets øvrige Deputerede bestemme i Henseende til Norges Regieringsform ville ansees og anlages som fuldkommen gyldig og forbindende af os.»

Kilder (Krig, konjunkturer og nød 1801-1814)

Krigen 1801: (St.A.) Amtet pk. 196, 5/3-1801, 26/4-1801, 9/6-1801, pk. 305 13/3-1801, pk. 293 18/3-1801, 1/3-1801. Kristiania bispearkiv: Fødte, døde vigde Eidanger 1800-14.

Konjunkturene 1802-1807: (R.A.) Tollbøker Langesund tolldistrikt, ut- og inngående, 1801, 1803, 1805, 1807. (SLA.) Bispearkivet: Fødte etc. Eidanger kirkebok 1769-1815.

Militære tiltak 1807-1809: (SLA.) Amtet pk. 30,5 16/10-1807, 23/10-1807, 29/9-1807, 11/101807, 18/2-1808, 7/5-1808, 13/7-1808, 29/9-1808, 13/3-1809. pk. 296 25/8-1807. pk. 293 28/41808, pk. 285 17/7-1808. Bamble nr. 4 13/8-1807, 30/11-1807, 11/12-1807.

Understøttelse til militæres familier: (SLA.) Bamble nr. 4 21/9 1808, 19/10-1808, 20/5-1809, 18/12-1809, 26/5-1812.

Innsamling til hæren, ekstraskyss m.m.: (SLA.) Amtet pk. 285 17/7-1808, pk. 212 11/2-1809, 11/2-1809, 24/2-1809. Bamble nr. 4. 26/7-1807, 18/2-1808, 22/10-1810.

Nød og korn: (SLA.) Bispearkivet: Fødte etc. Bamble nr. 4. 14/10-1807, 26/10-1807, 22/7-1809, 21/9-1808, 16/10-1808, 30/6-1809, 28/10-1809, 7/4-1810. Amtet pk. 212 1/1-1808, 31/5-1808. pk. 285 28/3-1808, 29/4-1808, 7/5-1808~ 20/5-1808, 27/5-1808, 17/6-1808, 11/7-1808, 16/7-1808, 19/8-1808, 8/10-1808, 3/9-1808, 29/9-1808, 8/10-1808, pk. 286 3/3-1809, mars 1809, 21/3-1809, 21/4-1809, mai 1809, pk. 218 1/5-1808, 13/6-1808, 13/5-1809, Eidanger kirkebok, døde og begravde 1808-1810. (R.A.) Folketellingene 1801, 1815. Kraft: Beskrivelse over Kongeriket Norge bd. Il 1, s. 40-41 (tabeller). Sagnet fra Bjørkøya nedtegnet av lærer Rolf Langangen.

«Leisitia». (SLA.) Bispearkivet: Fødte etc. Bamble nr. 4. 13/4-1813. (R.A.) Tollbøker Langesund tolldistrikt, ut- og inngående, 1809, 1810, 1811, 1812. Fogderegnskapene 1809, 1810, 1811. Schilbred: Brevik I s. 72. Ramberg s. 157.

Nødsåret 1812-1813: (SLA.) Eidanger kirkebok 1769-1815. Bispearkivet: Fødte etc. Bamble nr. 4 1/11-1812, 20/11-1812, 23/9-1813, 31/4-1813, 22/6-1813, 30/10-1813. Amtet pk. 219 utsæden 1813, 29/3-1813, 26/10-1813, pk. 285 kornleveransene til hæren 1813. (R.A.) Korrespondanse innen Tel.inf. reg. 26/8- 1812, 8/4-1812, 13/1-1813.

1814: (SLA.) Bispearkivet: Fødte etc. Bamble nr. 4 23/1-1814, 18/6-1814. (R.A.) Korrespondanse innen Tel. inf. reg. 1/2-1814, 6/9-1814. Amtet pk. 294 20/9-1814. Ramberg s. 449.