Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Skolen

Blant de tiltak som myndighetene satte i gang, var det nok skolestellet som i det lange løp var mest fordelaktig for bygdefolket selv. Embetsmennene var interessert i at almuen i hvert fall hadde et visst minstemål av kunnskaper, så kongens bud og den rette kristelige læren raskere kunne bli forstått og vinne utbredelse blant folk.

Ikke minst amtmann Berg forstod nødvendigheten av å bedre folkeopplysningen, og han ga i 1729 uttrykk for dette: «Det ere - ej - u-Vitterlig hvor stor og beklagelig u-videnhed udi den Reene og Rætte Christendomskundskab hos dend gemeene Almue udi det mig allernaadigst anbetroeede Ambt daglig spørges, ved det at Ungdommen ilde opdrages uden om Deris Saligheds-Sag at kunde blive underrættet, og hvorav flyder adskillige enormiteter. - Menige Almue desto beklageligere begaar grove Misgjærninger. Ja den ved ej at giøre forskiæl paa ont og got, og hvad pligt de ere deris Gud og Konge skyldig». Fogden og sorenskriveren fikk av amtmannen ordre om på alle ting å innprente for bygdefolket nødvendigheten av et velordnet skolestell. Alle gårdbrukere, «af christelig og vel intentioneret sind», burde formås til å yte til skolen 8 skilling pr. hud skyldsatt jord de brukte, foruten det de godvillig ville gi til bygging av skolehus. Selv lovte Berg at han uten meromkostninger for almuen skulle få i stand et pengefond, som kunne skaffe midler til veie til bøker for fattige barn.

Da han døde kort tid etter, ble det likevel ikke noe av det hele. Ennå skulle det ta tid før skolestellet ble ordnet i Eidanger og de andre bygdene i Bratsberg amt. I byene og ladestedene fantes derimot skoler, men de ble neppe besøkt av bygdebarn, i hvert fall ikke i noen stor utstrekning.

Grunnen til et ordnet skolevesen ble først lagt etter at konfirmasjonen ble innført i 1736. Til konfirmantene ble det stilt visse bestemte krav når det gjaldt kristendomskunnskap, og de måtte derfor lære å lese litt. Kongelige forordninger om undervisning av landsens ungdom ble følgelig utstedt i 1739, og etterfulgt av «Plakat og nærmere Anordning angaaende Skolerne paa Landet i Norge», som kom i 1741. Etter den skulle alle bonde- og husmannsbarn i alderen 7 til 12 år være skolepliktige. De burde ha minst tre måneders undervisning årlig i tre år. Lærerne måtte. være skrive- og lesekyndige og skulle helst bo i bygda, slik at de kjente de lokale landsens forhold. Ellers fikk hvert prestegjeld rett til å ordne skolestellet på den måten det fant best. Fogden, presten, lensmannen og de fire kyndigste menn i bygda skulle fastsette de nærmere reglene for det, den såkalte «fundasen.».

I samsvar med dette kom sogneprest Meier, hans kapellan Hendrik Giertsen, lensmannen Hans Jensen, medhjelperne Hans Ørestvedt og Lars Qvæstad, flere ganger sammen for å drøfte hvordan skolestellet i Eidanger burde ordnes. De forhandlet også med bygdefolket om dette, og disse tingingene trakk ut i langdrag på grunn av «tidens sletthed og Almuens ringe vilkaar». Det var midt i noen av de hardeste nødsårene på hele 1700-tallet, og bygdefolket hadde ikke noe større å avse til skolestellet. Først i 1743 kom en avtale i stand, og den skulle holdes ubrytelig for alle tider, hette det. I virkeligheten varte den ikke mange årene.

Eidanger ble inndelt i fem fjerdinger eller roder, som skulle betjenes av tre skolelærere. De skulle undervise ungdommen i dens barnelærdom. Bygdefolket forpliktet seg til alltid å holde skolestellet ved like.

Skolelærerne, «som findes habile og tienlige baade til ungdommens undervisning, og adnøyede med Bondens kost og tarvelighed», skulle sammenlagt nyte 50 rd. i lønn, foruten bopel og forsvarlig underhold på den gård hvor skolen for øyeblikket holdt til. Skolen skulle gå på omgang hele fjerdingen rundt, og holde til en uke på hver gård. Husbondsfolket på den gård hvor skolen ble holdt, var forpliktet til å gi skoleholderen full forpleining, hverdager som helligdager. I onne- og slåttemånedene skulle ingen skole holdes. Bøndene trengte da sine barn i arbeidet, og skoleholderne skulle da forpleie seg selv.

De 50 rd. til de tre skolelærernes lønn skulle skaffes til veie ved kollekt i kirken, mulkter for visse forseelser, og det som kirkeeieren etter biskopens anvisning skulle utrede av kirkens midler. Det som så manglet, måtte utliknes på samtlige gårdbrukere i bygda og på de husmenn som kunne betale noe. Penger til innkjøp av bøker til fattige barn som ikke hadde råd til å skaffe dem selv, måtte bringes til veie på samme måten. Var noen uvillig til å utrede det han skulle til skolen, kunne utpanting finne sted.

For sin lønn :skulle skoleholderne «uden forskiæl ej allene ved nidkiær og alvorlig undervisning modtage og oplyse saavel fattige og uformuende som formuende børn - saa mange som henhøre til disse rode - at deres nidkiærhed, kraft og forhold i sær ved skolen, bliver saaledes, at det kand være ungdommen til opbyggelse og ikke forargelse».

Av de høyere myndighetene ble denne ordningen av skolestellet i Eidanger godtatt, men stiftsdireksjonen i Kristiania bemerket at det hadde vært fordelaktig om bygdefolket her som overalt ellers i stiftet godvillig hadde vedtatt hva hver enkelt gård i sognet årlig skulle svare til skolevesenet, samt hvor mye det var som skulle utredes av betalingsdyktige husmenn og tjenestefolk. Da hadde skolestellet alt fra første stund av kunnet blitt satt på en fast fot, uten at en årlig skulle ha bryderi med å få dekket de nødvendigste utgiftene. En hadde da omtrent kunnet fastslå utgifter og inntekter.

Utvilsomt hadde stiftsdireksjonen rett i denne kritikken. Det viste seg snart at vanskelighetene med å få inn, nok penger til å dekke skolens drift ble meget store. Bøndene syntes det hele ble for dyrt. I altfor stor grad måtte de utrede den store lærerlønna på sammenlagt 50 rd., da de andre inntektene som man hadde beregnet at skolekassa skulle få, viste seg altfor små. I 1745 måtte presten oppta nye forhandlinger med gårdbrukerne om skolestellet i bygda. Bøndene påstod at Eidanger burde nøye seg med to skoleholdere i stedet for tre, så den samlede lærerlønna kunne gå ned. Presten så seg nødt til å gi etter, da bygdefolket hadde store økonomiske byrder fra før, men denne gangen sikret han seg at en fast skolekontingent kom i stand. Fullgårder skulle svare 1 rd. til skolekassa, noen få svarte 2 rd. andre 1 rd. og 1 ort, alt etter oppsitternes antall og formue. Halvgårder skulle svare 16 skilling, og kvart- eller ødegårder 12 skilling. Det siste beløpet skulle også formuende husmenn ut med. Sammenlagt ble skolekontingenten satt til 19 rd. 3 skilling. Øvrige inntekter for skolekassa ble beregnet til omtrent 16 rd., slik at den nye lærerlønna sammenlagt skulle bli på 36 rd. Med dette var bøndene fornøyd. De forpliktet seg igjen til godvillig å erstatte det, dersom noe skulle mangle på lærerlønna eller til innkjøp av bøker til fattige barn. Sogneprest Meier fikk amtmannen til å utnevne to pålitelige menn, Ole Valen og Lars Røra, som skulle innkreve skolekontingenten. Om nødvendig skulle de få den inn ved utpanting.

Sannsynligvis ble denne skoleordningen stående til henimot år 1800 uten særlig vesentlige endringer. Det later til at ytterst lite nytt dukket opp på undervisningens område etter Meiers avgang. De etterfølgende prestene på 1700-tallet forholdt seg svært passive. Hvem som var skoleholdere i bygda på denne tida, vet vi ikke, men det kan være tvilsomt om de klarte å gi bygdefolket de kunnskaper som man tok sikte på med opprettelsen av hele skolestellet. Ihvert fall klagde fogden i 1803 svært over at hverken lensmann, militære legdsmenn eller vanlige bønder var i stand til å lese eller skrive noe større, og dette gjorde hans eget arbeid tyngre.

Sikkert nok er det at omkring år 1800 stod det klart for øvrigheten at skoleordningen av 1745 hadde forfeilet sin hensikt. Det ble derfor utarbeidet en ny plan som man håpet ville føre til at folk i Eidanger gikk fram i lærdom og kunnskap. Den 30. oktober 1800 samlet en rekke fine folk seg på Prestegården. Det var amtmannen, prosten i Nedre Telemark og Bamble, fogderi, sogneprest Rein og kapellanen Krog. Sammen med lensmannen, prestens medhjelpere, rodernestrene og framtredende bønder skulle de ordne skolevesenet. De bestemte at bygda skulle deles i tre skoleroder. Den første omfattet vesentlig gårdene i Bergsbygda. Den andre, som var den, største i omfang, gikk helt fra Oklungen i nord til Nøklegård i sørøst, og omfattet alle gårdene i Bjørkedalen og Marka samt Langangen og Kokkersvold. Den tredje skoleroden omfattet Herøya, alle gårdene på selve Eidangerhalvøya og øyene.

Til å undervise ihver av disse rodene besluttet forsamlingen at det skulle ansettes en skoleholder som skulle ha 12 rd. i lønn for året for å holde skole fra 14. oktober til 14. april. I likhet med tidligere var alle gårdbrukere, uansett hvor høyt gården stod i skyld, pliktig til å motta skolen en uke i året. I dette tidsrommet skulle de holde skoleholderen med kost og losji. Bare dersom bonden var så fattig at han ikke greide å underholde skolen den fastsatte tida, skulle han forbigås. Årlig skulle dessuten hver gårdbruker for hver tønne eller hud skyldsatt jord han brukte, betale 12 skilling til skolekassa. Også resten av bygdefolket måtte bidra. Husmenn med jord skulle årlig betale 12 skilling, innerster og tjenestedrenger som fikk kontantlønn, 8 skilling, og tjenestejenter 4 skilling. Skolekontingenten skulle innkasseres av en mann i hver rode, pa grunnlag av en liste over de bidragspliktige som sognepresten hadde. Skolekontingenten skulle overdras til presten, da det var han som skulle være regnskapsfører for skolekassa. Ville noen, ikke betale, skulle de trues med utpanting innen årets utgang. Gårdbrukerne hadde plikt til å legge ut utgiftene til skolekontingenten for sine husmenn og tjenestefolk, mot å trekke beløpet fra i lønna. Vervet som inkassator av skolepengene skulle gå på omgang innen skoleroden. Bare dersom noen etter sogneprestens, medhjelpernes og lensmannens oppfatning måtte ansees for fullstendig uskikket til dette, kunne vedkommende gå fri.

Nektet noen bonde å ta imot skolen den fastsatte tid, skjønt han maktet det økonomisk, skulle han bøte 1 rd. til skolekassa, og dessuten tvinges til å oppfylle sin plikt. Skolekassa skulle også få penger som var samlet i en spesiell «tavle», ombåret i Eidanger kirke. Videre tilfalt nå «lyspengene» skolen. Det var en avgift på i alt 4 rd. som ble utredet av kirkemidlene.

På papiret var utvilsomt denne skoleordningen ganske bra for sin tid. Men den virket aldri særlig effektiv. Alt i 1801 var sogneprest Rein nødt til å sende en større fortegnelse til fogden over folk som ikke hadde betalt skolekontingenten, med begjæring om inndriving. Av sogneprestens brev gikk det fram at grunnen til at skolepengene ikke var kommet inn, i stor grad var - «De Mænds uefterretlighed, som det var paalagt at indsamle samme, da de maatte tvinges til at paatage sig dette Arbeyde». Vervet med å være inkassator av skolepengene var tydeligvis så byrdefullt at svært få ville påta seg det frivillig. I 1802 gikk det så langt at presten fikk skolekontingentlistene i retur fra inkassatoren i tredje skolerode, Hans Herøen. Rein måtte følgelig be om at han sammen, med de to andre inkassatorene i bygda fikk direkte ordre fra amtet om å oppfylle sin plikt.

Likevel lyktes det bare med nød og neppe å få inn det som måtte til for å holde skolevesenet igang. Den viktigste inntektsposten var selvsagt kontingenten fra gårdbrukere, husmenn og tjenestefolk. I Eidanger og Slemdal sammenlagt kom den opp i 48 rd. 67 skilling. Bidrag fra frivillige kunne dreie seg om 5 til 10 rd., og «tavlepengene» kom år om annet opp i 17 til 25 rd. Utgiftspostene bestod nesten utelukkende av lønn til skoleholderne. Undervisningsmateriale kan de ikke ha hatt stort av, for i Reins tid som sogneprest i bygda ble det i skoleregnskapene bare en eneste gang avsatt et beløp til kjøp av bøker og tavler for skoleholderne, og det var ikke på mer enn 4 rd. 73 skilling. Lærernes egne kunnskaper var nok også temmelig mangelfulle. Ved visitas i 1808 forhørte den ivrige folkeopplysningsmannen biskop Bech dem om det de hadde lært. Det viste seg at to av skoleholderne i bygda hadde Rein personlig gitt undervisning i regning og skrivning, men biskopen mente likevel at de, liksom de andre lærerne i Eidanger og Slemdal, behøvde «Veiledning og videre Dannelse, især til en rigtig Methode».

I det hele tatt var biskopen slett ikke fornøyd med kunnskapsnivået og skolestellet i bygda, og han bestemte at en ny omorganisering måtte til. Dette kunne han så mye lettere gjøre fordi Rein nylig var gått av som sogneprest i Eidanger. Biskopen behøvde derfor ikke å ta noe hensyn til at det nok først og fremst var han som hadde fått i stand skoleordningen av år 1800, og nødig så den forandret, da det i så tilfelle kunne oppstå kritikk mot ham som en prest som ved å forsømme skolestellet, ikke hadde hatt almuens dannelse for øyet.

Den nye sognepresten, Steenbuch, kunne ikke klandres for noe slikt. Han var etter alt å dømme levende interessert i skolevesenet, og han og biskop Bech kom til å arbeide godt sammen da de omorganiserte skolestellet i 1809.

Når det gjaldt finansieringsgrunnlaget for skolen, ble det visstnok ikke gjort noen forandringer fra bestemmelsene av 1800. Skolekontingenten fortsatte å være den samme som før. Ellers var biskop Bechs reformer vidtrekkende. Bygda, som i alt hadde om lag 200 skolepliktige barn, ble nå delt i fire skoledistrikter i stedet for tidligere tre. Presten og skolekommisjonen bestemte, etter fullmakt fra biskopen, den nærmere fordelingen mellom disse distriktene. Første skoledistriktet ble kalt Brevikfjerdingens distrikt. Det omfattet de sørlige gårdene på Eidangerhalvøya, og strakte seg så langt nordvest som til og med Versvik. Andre skoledistriktet var Flåttenfjerdingen, som omfattet Herøya, de nordlige gårdene på Eidangerhalvøya og gårdene i Bergsbygda til og med Ramberg. Tredje skoledistrikt omfattet alle gårdene i Bjørkedalen, og strakte seg så langt som til og med Døvik i sydvest. Dessuten tok det med en del av øyene og fjordgårdene sørøstover, og strakte seg her til og med til Auen. Siste skoledistriktet var Markfjerdingen. Under det lå hele den østligste delen av bygda, fra Oklungen i nord til Siktesøya i sør.

Etter biskopens anvisninger ble hvert skoledistrikt delt i fire roder. Innenfor hver rode ble hver gård, etter sin beliggenhet, merket med bokstav A, B eller C osv. Hvert distrikts skoleholder skulle på sin runde begynne i første rode på gården merket A. Der skulle han undervise de tre første dagene i uka. Så skulle han dra til neste rode, og også der ta til på gården som var merket A, hvor undervisningen skulle foregå de tre siste dagene i uka. Slik skulle det fortsette hele bokstavrekka og rodene igjennom. Hensikten med det hele var at læreren ikke noen gang skulle være lengre fraværende fra noe skolepliktig barn enn fjorten dager eller i høyden tre uker. Undervisningen skulle strekke seg over hele året, med unntak av plog-, høst- og skurmånedene, da barna trengtes til markarbeidet, samt fjorten, dager ved jule- og påsketid.

Skoleholderen skulle holde dagbok hvor han førte inn om de skolepliktige barn var til stede eller fraværende. Var noen borte uten grunn, skulle sognepresten formane de skyldige foreldrene. Viste dette seg hensiktsløst, var det nødvendig å anmelde dem til den sivile øvrighet, slik at de kunne ilegges bot. Også skoleholderen skulle mulkteres dersom han, forsømte tjenesten. Han skulle da bøte fra ½ til 2 rd., og i tilfelle gjentagelse kunne han risikere avsettelse.

Den mer detaljerte leseplanen og instruksen for lærerne fikk sogneprest Steenbuch fullmakt av biskopen til å forfatte som han fant best ut fra de lokale forhold. Han skulle bare holde seg innenfor de anordninger stiftsdireksjonen i Kristiania hadde fastsatt i 1806.

Etter Steenbuchs forskrifter skulle skolen holde til i en annen stue enn husets folk dersom det lot seg gjøre. Den skulle deles inn i to klasser. Laveste klassen skulle være for de minste barna. Her skulle de lære å kjenne bokstavene, samt å uttale dem. Til dette fant presten det formålstjenlig å bruke Særskilte lese- og skrivetabeller. Han lot anskaffe to eksemplarer av disse, forfattet av Feiring. I den laveste klassen skulle barna være til de med ferdighet og dyktighet kunne lese trykt skrift ut av en bok. Undervisningen i den skulle alltid ta til en time senere enn i den høyeste klassen, nemlig klokka ti om vinteren og klokka ni om sommeren. Hvor lenge den skulle strekke seg utover ettermiddagen, burde være avhengig av værforholdene og hvor langt barna hadde å gå. De burde alltid være hjemme før dagen var omme. Om sommeren skulle i hvert fall elevene være på skolen til klokka seks om aftenen.

I den høyeste klassen skulle skoleholderen fortsette med å øve barna i innenat lesning samt la dem med egne ord gjøre rede for innholdet av den leste tekst. De skulle lære å kjenne tallene, å slå opp i salmebøkene, lære katekisme, skrivning og litt regning. Om vinteren skulle undervisningen i denne klassen vare til klokka halv tolv om formiddagen, og så ta til igjen klokka ett, for da å fortsette «saa lenge man kan se i Skolen». I sommermånedene skulle undervisningen strekke seg fra klokka åtte til tolv og fra to til seks.

Med enkelte forandringer ble denne skoleordningen stående ved makt til midten av 1840-årene. Det er likevel verdt å merke seg at de fire omgangsskoledistriktene hele tida bare ble betjent av tre skoleholdere. Det var nok derfor sannsynlig at en god del barn i bygda mottok undervisning med langt større mellomrom enn Kristiania-biskopen hadde ment. En slags motvekt mot dette fikk man likevel i 1816 da skoleholder Lars Hansen tok på seg å holde en fast skole i sitt eget hus, sannsynligvis nær Tveten. For dette skulle han få en årlig lønn fra skolekassa på 50 spd, og i tillegg 46 spd. fra gårdbrukerne og husmennene innen den faste skolens område; de ble nå til gjengjeld befridd fra å forpleie og innlosjere skoleholderen og hans elever. Da den faste skolen kom til å omfatte enkelte deler av de andre kretsene, var det dessuten nødvendig med visse endringer her. Øyene kom således nå under Brevikfjerdingen skoledistrikt.

I første omgang fikk ikke den faste skolen noen lang levetid. Lars Hansen falt fra etter noen få år, og omkring 1821-22 ble skolen nedlagt, som det het på grunn av «Næringsveienes almindelige Aftagelse». I virkeligheten var det nok umulig å få bøndene innen dens område til å yte noe mer til den. Ikke mange arene etter ble den faste skolen likevel gjenopprettet, denne gangen på Døvik. Nå ble den drevet av klokkeren, Jacob Halvorsen, som alt fra om lag 1819 hadde virket som lærer i bygda. Han ble aldri lønnet av den ordinære skolekassa. Meningen var at han skulle klare seg med den ordinære klokkerinntekten.

For de vanlige skoleholderne varierte lønna etter 1819 noe. Under inflasjonsårene fra 1811 av og utover kunne den komme opp i hele 40 rd., mens den etter myntreformen av 1816 sank ned til 12 spd. for de eldste lærerne og 10 spd. for den yngste. Dette var ikke stort mer enn hva en voksen tjenestekar hadde, og skolekommisjonen fant nok at det var i snaueste laget. I hvert fall vedtok den å forhøye lønna til 25 spd. for de to eldste lærerne og til 20 sp,d. for den yngste. For å utrede omkostningene med dette, og vel også for å dekke litt av utgiftene til den faste skolen, vedtok skolekommisjonen at en ekstra skolekontingent skulle utliknes for året 1816. Samtlige bønder i bygda skulle betale 1 spd.

Det viste seg imidlertid snart at den nye lærerlønna var altfor stor i forhold til de økonomiske ressursene i bygda. Alt et par år senere, da nye lærere overtok, ble lønna senket til 19 og 18 spd., men selv dette viste seg å være mer enn bygdefolket ville ut med til skolevesenet. I 1821 vedtok flertallet av skolekommisjonen at da sognets innbyggere på grunn av de mange skatter og utgifter ikke så seg i stand til å gi skoleholdernesamme lønn som i foregående år, måtte den senkes ytterligere. Den gikk ned til 15 spd., og i mange år var ikke skolekommisjonen villig til å gi lærerne stort mer enn dette i lønn. Selv ikke etter Stortingets vedtagelse av den nye skoleloven av 1827, hvor lærernes minstelønn ble satt til 20 spd., var skolekommisjonen villig til å gi etter. Sognepresten påstod at på grunn av den knappe pengebeholdningen i skolekassa kunne en slik lønnsøkning ikke skje uten ved å ilegge bygdefolket enda større skatt, noe skolekommisjonen. ikke våget å gjøre.

Virkningene av den nye skoleordningen som biskop Bech og sogneprest Steenbuch hadde fått i stand, var nok svært begrenset. Av gamle offentlige dokumenter ser vi at det var svært vanlig at folk helt opp til 1850-60-årene måtte undertegne med påholden penn, og lesekunsten stod det nok i mange tilfelle ikke stort bedre til med. Det viktigste var at en kunne stave seg igjennom en katekisme eller bibelhistorie, slik at en kunne framstille seg til konfirmasjon. De bøker som etter hvert ble kjøpt inn til bruk i skolen, var da også for det meste av religiøs art, så som Pontoppidans forklaring, bibler, salmebøker og katekismer. Av mer verdslige skrifter ble det foruten Feirings lese- og skrivetabeller bare innkjøpt noen regnebøker og noen eksemplarer av Grunnloven, samt til utdeling blant lærerne «Praktisk Haandbog for Skoleholdere». Den kunne vel trenges. Lærernes utdannelse var noe tilfeldig. Som oftest var de blitt tatt ut til sin skolegjerning på sesjonen. De slapp vanlig militærtjeneste mot å undervise like mange år som de ellers var pliktige til å møte fram til våpenøvelsene. Ikke alltid hadde de selv engang de nødvendigste skolekunnskapene som de skulle meddele andre. Det er alt nevnt at sogneprest Rein ga en nødtørftig undervisning til to av skoleholderne i bygda, og liknende tiltak ble også satt i gang senere. I 1816 var skolekommisjonen nødt til å bevilge 5 spd. til læreren ved den faste skolen, Lars Hansen, for at han skulle gi en annen av skoleholderne, Christian Sørensen Sølverød, ekstra undervisning iskrivning og regning. Mot nye 5 spd. lovte Lars Hansen også å lære opp to andre unge vernepliktige mannskaper i disse emnene for at de også kunne bli ansatt som skoleholdere i bygda.

Under slike forhold kunne ikke omgangsskolelærernes sosiale anseelse vært synderlig stor, noe som også den lave lønna viser. Folketellingen av 1801 viser da også at skoleholderne i bygda på denne tida for det meste var husmenn med jord, som nok var helt avhengige av det de kunne få ut av den plassen de drev ved siden av skolegjerningen. Lærerne så selv på sitt arbeide som en byrde. I 1816 svarte de to eldste skoleholderne bestemt nei da de ble bedt om å fortsette å undervise utover de årene de hadde igjen av vernepliktstida. Det hjalp ikke at de nettopp hadde fått lønnstillegg, og et tilbud om enda større lønn virket heller ikke.

Når det gjaldt stillingen som lærer ved den faste skolen, var forholdet et noe annet. Den ble som nevnt slått sammen med klokkerombudet, og innehaveren av det nøt nå en sosial anseelse blant bygdefolket.

Folk i Eidanger hadde lenge en inngrodd mistillit til skolestellet og syntes det var dyrt, til tross for de mange forandringene skolekommisjonen gjorde med lærerlønna. Det kan vi slutte oss til på grunnlag av de mange restanselistene angående kontingent til skolekassa. En av disse listene som dekker tidsrommet 1817 til 1822, viser tydelig at uviljen mot å betale var til stede innen alle samfunnslag, men naturlig nok mest hos dem som tjente minst.

Ifølge denne lista skyldte i alt 112 personer skolekontingent. Av disse var 18 gårdbrukere eller gårdbrukerenker, en marineoffiser, og tre hadde borgerskap i Brevik, mens resten enten var hjemmeværende voksne gårdbrukerbarn, husmenn, innerster eller tjenestefolk.

Utover i 1830-årene må likevel uviljen mot skolen ha gitt seg noe. I hvert fall dersom vi skal dømme etter et konsept som sogneprest Steenbuch skrev engang mellom 1832 og 1836. Av dette går det fram at det ikke i noe skoledistrikt fantes foreldre som helt unnlot å sende sine barn til skolen. Elevene møtte tilfredsstillende opp, ingen forsømte helt. Omgangsskoledistriktene var nå delt i tre i stedet for i fire roder. Ingen ukonfirmerte overåringer fantes. Alle lærte altså nå å lese såpass at de kunne pugge den kunnskap som skulle til før presten ville slippe dem inn i de konfirmerte og voksnes rekker.

Skrive- og regneferdigheten var stort sett nokså skral. Best var det i Flåttenfjerdingen og Bjørkedalens skoledistrikt. Lærerne her hadde vært lenge i skolen, og må ha vært harde til å drive. Sammenliknet med de andre skoledistriktene var det her imponerende resultater. Av de 62 elevene som hørte til Flåttenfjerdingen skoledistrikt, var 21 kommet så langt at de var oppflyttet i annen klasse, der de etter skoleplanen skulle lære å regne og skrive. Tilsvarende tall for Bjørkedalens skoledistrikt var 54 barn, hvorav 18 gikk i annen klasse. I motsetning til dette hadde Markfjerdingen skoledistrikt 72 elever, og av dem gikk bare 12 i den høyere klassen. Brevikfjerdingen hadde i alt 64 elever, hvorav 12 i annen klasse. Besynderlig nok var tallet enda lavere for den faste skolens vedkommende. Den hadde et undervisningsår på 10 måneder, mens omgangsskolene bare hadde 7. Av i alt 37 barn i denne skolen gikk bare 5 i annen klasse. Forklaringen lå nok delvis i det faktum at storparten av elvene ved den faste skolen kom fra fattige husmannshjem, og vel neppe hadde anledning eller fysisk overskudd til å sette mye inn på skolearbeidet. I tidlig alder ble de trukket så fullstendig inn i arbeidslivet at de aldri fikk samlet seg om så mye boklig arbeide som måtte til for å komme opp i annen klasse. De må ha nøyd seg med å lære og pugge innenat, og stort sett mente vel folk dette var som det skulle være. En husmann trengte ikke stort mer av boklig lærdom enn det som stod i katekismen.