Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Prester og kirke

Det er nevnt at i 1763 ble Østre Porsgrunn skilt ut fra Eidanger prestegjeld. Det kom nå til å omfatte selve Eidanger, Brevik og Slemdal (Siljan). Hvor store inntekter sognepresten hadde hatt av sitt prestegjeld for utskillingen fant sted, vites ikke sikkert. Senere lå inntektene samlet på mellom 500 og 600 rd. i året, når både landskyld, tiende, offer og sportler for forskjellige embetsgjerninger som bryllup og dåp er tatt med. Noe fett kall ble ikke Eidanger regnet for. Til sammenlikning kan nevnes at bruttoinntektene for solgneprestene ellers i Akershus stift stort sett lå på 600 til 800 rd. Enkelte kunne til og med komme opp i 1000 til 1500 rd. Eidanger-presten måtte dessuten selv av sine inntekter betale en residerende kapellan i Brevik, og eventuelle personellkapellaner. Til dette gikk mesteparten av landskylda og tienden, slik at sognepresten :selv bare satt tilbake med om lag 300 rd. å leve av.

En vet ikke mye om prestene i bygda på 1700-tallet. Etter Halvor Nilsen Gjerpen ble hans kapellan Christen Findøe sogneprest i bygda og satt i embetet til sin død i 1719. Som kapellan bodde han på Nordre Lunde i Bjørkedalen. Han var en omhyggelig mann når det gjaldt prestegården, for han mottok den imeget slett tilstand, men etterlot den i en utmerket forfatning. Gamle hus ble forbedret og nye bygd, springvann ble lagt i hagen, og mange slags frukttrær ble plantet. Av vekst var Findøe liten, men en kjempe av styrke, heter det. Kona var datter av en fogd på Lista. Hun het Viwiche til fornavn. Som enke nøt hun landskyldinntektene av to huder av Søndre Valler.

Etterfølgeren het Frederik Meier. Han kom til verden i København i 1670, og begynte sin prestegjerning som kapellan i Bynesset ved Trondheim.

Siden ble han skipsprest hos Tordenskiold, og kom så i 1719 som sogneprest til Eidanger. Kanskje var dette for Meier en stor forfremmelse. Skipsprestene var ikke blant de mest ansette innen prestestanden. De var ofte personer som ikke kunne få noe skikkelig kall. Ombord rangerte de ikke stort høyere enn underoffiserene, og de gikk gjerne for å være svært drikkfeldige.

Dette siste var neppe tilfellet med Meier. Hans etterfølger, som ellers ikke satte ham høyt, måtte innrømme at han var en lærd mann, særlig når det gjaldt filologiske emner. Skolestellet i bygda kom først ordentlig i gang i Meiers dager, og han later til å ha interessert seg varmt for det. Ellers fikk imidlertid prestens lærde sysler ham til helt å forsømme Prestegården, til etterfølgerens store bitterhet. Den forfalt, frukttrærne i hagen ble hogd ned, mens jordene grodde til med skog. I alt satt Meier som sogneprest i Eidanger i 32 år. Han tok avskjed i 1751 og døde kort etter.

Embetet ble overdratt til hans på forhånd utpekte «suksessor», Jørgen Herman Monrad, som den siste tida hadde virket som kapellan i prestegjeldet. Han var født i Gjerpen i 1714 og var sønn av prosten der, David Monrad. Før han kom til Eidanger, hadde han vært kapellan i Gran på Hadeland. I hans tid var Øvald klokkergård. Han fikk også skyldsatt Prestegården, noe som ikke var gjort tidligere. Den ble sammen med Øvald satt til fire huder, og utgjorde en soIdatlegd. Monrad var nær knyttet til Østre Porsgrunn, og stilte seg ikke avvisende til kravene fra innbyggerne der om å få lov til å opprette en egen menighet, adskilt fra Eidanger. Men han forbeholdt seg at dette ikke måtte skje i hans levetid på grunn av inntektstapet dette ville føre med seg. Først ved Monrads død i 1763 fant derfor utskillingen av Østre Porsgrunn fra Eidanger prestegjeld sted. Gårdene Bjørntvedt, jønholt og Skukkerød ble lagt under den nye presten i Porsgrunn.

Den første sognepresten i Eidanger etter reduseringen av prestegjeldet var Herman Ruge, men han satt ikke lenge. Alt etter fire måneders forløp døde han, og ble etterfulgt av Jacob Nilsen Mechlenborg som fungerte som prest i bygda i hele 34 år, til sin død i 1799.

Av sin kritiske kapellan, Claus Pavels, ble Mechlenborg karakterisert som en godmodig mann, men en ren stymper. Denne omtalen var neppe helt rettferdig. Mechlenborg var visstnok meget avholdt av sin menighet. Han ser ut til å ha vært en rundhåndet mann og lett å komme ut av det med. Til den store kirkereparasjonen i 1789 skjenket han gratis en del materialer, og da tyvepakk noen år senere brøt inn i kirken og stjal bl. a. disk og kalk av sølv, ble alt dette gitt på nytt av presten. Som jordbruker var Mechlenborg meget dyktig. I sin beskrivelse over Bratsberg amt roste Løvenskiold i høye toner de fiskefat presten hadde i Eidangerfjorden. I disse fanget han ørret og torsk både til sitt eget hus og for å forsyne sine venner med.

Vi vet lite om hvordan prestene i Eidanger stod religiøst sett, og hvilken virkning deres forkynnelse hadde på bygdefolket på 1700-tallet. De to første sogneprestene i bygda på 1800-tallet vet vi mye mer om i så måte.

Dikteren og den senere Eidsvolls-mannen Jonas Rein etterfulgte Mechlenborg som sogneprest i Eidanger i 1800. Han var ikke særlig fornøyd med bygda som prestekall de første årene han virket her. Som jordbruker egnet han seg ikke. Prestegården var forfallen. Inntektene kom sent inn. I 1801 måtte Rein til og med be amtet pålegge lensmannen å tvangsinnfordre inntektene for ham. Reisene rundt om i prestegjeldet var slitsomme, og Rein klaget svært over dem i brev til venner i København. Veien til Slemdal var etter hans mening «den avskyeligste Sognevey som maaske findes i Norge». Prestegjerningen fant heller ikke Rein synderlig oppløftende. Han skrev selv: «De fleste Forrætninger som jeg har med at giøre som Sognepræst, ere saa yderst kiedsommelige og saa aldeles heterogene, at det koster mig Møye nok at skrive en taalig Præken».

I det hele tatt gikk nok Rein under sine første år som prest i Eidanger gjennom en alvorlig depresjonsperiode. Han hevdet selv at han var «kold og seyg og forflauet». Hardt måtte han kjempe for å komme ut av denne sinnstilstanden. I en diktsamling han utga mens han virket i Eidanger, het det:

«Hvi svæver for mig idel mørke Tanker,
mens ensom jeg i disse Skygger vanker».

Under sine senere år i Eidanger ble Rein likevel en mentalt sett friskere mann. Landskapet har vel gjort sitt. Han måtte innrømme at kirken og Prestegården lå svært vakkert til, og at prestegjeldet ellers på mange vis var naturskjønt. Dette fikk da også poetiske uttrykk:

«Alt i Naturen de i sin Rigdom finde Der deres Fader Kummeren forglemte Harpen han stemte».

En god del har det vel også hjulpet på Reins sinnstilstand at han i Eidanger fikk ry for å være en stor predikant og betydelig forkynner. Store skarer av tilhørere, også «kondisjonerte» som Aallfamilien i Porsgrunn, fylte ofte kirken når han prekte.

Teologisk sett var Rein rasjonalist. Kristus, hevdet han, var den fullkomne lærer, men ellers var presten mer opptatt av troen på en uendelig ånd, en besjelet natur og et besjelet univers. Alt jordisk skulle tjene til menneskelige vekstvilkår. Enhver hadde den største oppgave i å foredle sin ånd. Den var det som førte til Gud.

Rein kom ikke til å virke mange årene i Eidanger. Alt i 1808 ble han forflyttet til Nykirken i Bergen. Ettermannen i embetet i Eidanger var tidligere residerende kapellan i Tune, Erik Johan Steenbuch, som virket i kallet til sin død i 1846, og som nok i løpet av denne lange embetsperioden satte atskillig større spor etter seg i bygda enn Rein, hadde kunnet gjøre.

Også Steenbuch var på det nærmeste rasjonalist. Han later til å ha stått i et ganske godt forhold til biskop Bech i Kristiania, som selv tilhørte denne teologiske retning. Ved sin visitas i 1809 ga biskopen ham følgende attest: «Sognepræsten Hr. Steenbuch, holdt en, grundig og ordentlig utarbeidet Prædiken, der tillige anbefalede sig ved et godt Sprog og en vis Inderlighed i Foredraget. Denne agtværdige Mands Methode i Prædiken og Katekisation røber umiskjendelig hans Hensigt at belære og gavne, og hans hele Fremgangsmaade i Embedet, at han nidkjær vil fremme den gode Sag». Ved biskopens neste besøk i bygda, i 1821, var lovordene noe mer behersket, men stort sett fikk presten fremdeles en god uttalelse: «Den af Hr. Sognepræst Steenbuch holdte Prædiken var utarbeidet med særdeles Flid, Orden og Fuldstændighed, dog kunde Prædikanten have temmet Materien mere, hvis Rigdolm synes at være for stor. Prædikenen blev kjendelig udtalt af Hjertets varme Følelse, men stundom blev Stemmen hævet for høit og Deklamationen var ikke flydende og afvexlende nok, men enhver agtpaagivende Tilhører maatte blive opbygget av Prædikenens Indhold og Foredraget i Almindelighed. Sognepræsten viser sig fremdeles som en tænkende, virksom, duelig og samvittighedsfuld Religionslærer».

Som person var nok Steenbuch temmelig autoritært anlagt. Han holdt stivt på sitt embetes verdighet og ukrenkelighet. Av den grunn kunne han komme i strid med mange, til og med sine egne kallsbrødre. Omkring 1812 utkjempet han blant annet en drabelig, men seierrik kamp med sogneprest Dreier i Kragerø. Striden gjaldt landskyldrettighetene til gården Hummelstad i Sannidal, som atter hadde tilfalt geistligheten etter å ha vært utlagt til militær sjefsgård en tid. Mot sin residerende kapellan i Brevik, Esmark, hadde han også lenge en sak gående. Årsakssammenhengen er ikke helt klar, men det er tydelig at Steenbuch syntes at kapellanen og Brevik menighet ikke viste ham den ærbødighet som tilkom ham som prestegjeldets øverste geistlige embetsmann.

I det hele tatt hadde presten meget bestemte meninger om sine sognebarn. I 1819 uttalte han seg meget inngående om dem. Menigheten i Eidanger fikk en forholdsvis pen attest: «Maaske kan man snarere henføre den blandt de gode end slette. Den offentlige Gudsdyrkelse er hædret, i husene hersker overalt Enighed og Kierlighed. Naar saare enkelte undtages, er endog Drukkenskab en ubekiendt Last i Menigheden. Ungdommen er stille og sædlig. Men Tømmerhandelen er næst Agerbruget Sognets Hovedsyssel, den største del af Sognet haver altsaa faaet Smag på Handelen, og hylder ganske denne Kiøbmandsdevise: post nummos virtus! (etter pengene kommer dyden). Ethvert godt Forslag til Sognets Bedste, som medfører den ubetydeligste Pengeudgift, møder derfor Modstand».

Verre var det likevel med Brevik: «Brevigs Menighed holdes fast paa den af deres Fædre nedarvede Modsigelses-Aand, og som i Omegnen er saa bekiendt. Dersom ikke samme Modsigelses-Aand netopp grundede sig i indskrænkede Sinds-Evner, vildje jeg sige, at midt i alt dette dog er en stor Lykke at det i Brevig hverken blandt den høiere eller lavere Borger-Klasse findes en eneste med et maadelig Hoved. Uden Tvil vil man reise langt i Norge for at finde en saa talrig Mængde af Mennesker der ere saa fattige i Aanden».

Slemdal veiet til gjengjeld opp alt dette. Her fant presten alle dyder, uten en: «Slemdals Menighed er en godmodig Menighed. Hvor lykkelig var Fædrelandet om alle vare som den. Saare let vinder en retskaffen Præst denne Menigheds Kierlighed og Tillid. Og naar han engang er kommen i Besiddelse heraf, saa er han sin Menigheds Leder og Raadgiver i Ordets mest udstrakte Betydning. - Men intet mer i Verden skal være fuldkomment. Saa fortræffelig Tænkemaaden er i Slemdal, saa høiligen er det at beklage, at Afhølden heds Gave ikke er den Dyd man skal kunde rose hos dem. I ingen Menighed indgaaes derfor tidlige Ægteskab mod i Slemdal, men med alt dette er der neppe noget Aar, at der ei ere 2 a 3 Leiermaale».

Steenbuch hadde også andre for oss kanskje mer positive sider. Som noen hard og ubarmhjertig
refser opptrådte han ikke, til tross for sin kritiske innstilling. Tvertom var han på mange felter meget human. Forordningen om at selvmordere ikke skulle begraves i viet jord, og at det ikke skulle foretaes jordpåkastelse over dem, turde han riktignok aldri personlig sette seg utover, men i en henvendelse til regjeringen gikk han kraftig imot den, og foreslo den oppheved. Likeledes var han imot dødsstraffen, og det i en tid da de fleste embetsmenn ennå fant den nødvendig. Han mente denne straffen direkte stred imot kristendommens grunnsetninger, som lærte at hele vårt liv skulle være en forberedelse til evigheten. «Hvilken Dødlig tør nu uden at gribe ind i Alstyrerens Visdom og Magt - afklippe Livets Traad for Nogen i dette Liv, hvis Bestemmelse er saa vigtig».

Steenbuch manglet neppe humor eller sans for livets mer behagelige sider. En historie om ham går ut på at en gang han stod i Brevik kirke og la ut om bespisningen i ørkenen, gikk det ikke helt flytende for ham. Plutselig fikk han imidlertid et lyst drag i ansiktet, og det ble både fart og flukt over ordene. I storkjøpmannen Bent Blehrs kirkestol hadde en kløverknekt dukket fram, og da presten så den, visste han at det ble middag på Kjelstad ved Stathelle etterpå, med kortspill til lyse morgenen.

På 1700-tallet var ikke sognepresten lenger den eneste geistlige i hele prestegjeldet. Årsakene til at han måtte skaffe seg kapellan skyldtes først og fremst forholdene i Brevik. Folket der ønsket sterkt å få mer regelmessige gudstjenester, helst like ofte som i selve Eidanger hovedkirke. De fikk myndighetene med seg, og dette gjorde det nødvendig for presten å ansette kapellan. I 1728 tok kapellanen fast bolig i Brevik. Borgerne fikk dermed nå sitt ønske oppfylt. Gudstjeneste skulle holdes like ofte i Brevik som i Eidanger kirke. Til Slemdal derimot kom bare prest hver sjette uke, eller enda sjeldnere.

For det religiøse livet i selve Eidanger hadde kapellanene sannsynligvis langt mindre betydning enn søgneprestene, både fordi de bodde i Brevik og hadde sitt hovedvirke der, og fordi de etterfulgte hverandre nokså raskt. Mellom 1722 og 1849 er i alt kjent navnet på tolv kapellaner i Eidanger prestegjeld. De var: Hans Blak som fungerte (1722-1726), Peter Gunerius (1749-1759), Niels Finckenhagen (1759-1763), Marcus Ditlev Monrad (17641784), Jens Holmboe (1784-1792), Claus Pavels (1793-1796), Fredrik Arentz Krog (1796-1802), Fredrik Benjamin Kraft Rynning (1809-1813), Jacob Fridrichsen (1813-1818) og etter en, lakune på åtte år Hans Morten Thrane Esmark (1826-1849).

I prestene Rein og Steenbuchs tid var det Hans Nielsen Hauge virket, og hans arbeide fikk også litt å si for det religiøse livet i Eidanger. Den rasjonalistiske læren gikk stort sett over hodet på folk, og tilfredsstilte ikke deres trosbehov. Derfor hørte mange med iver på hva Hauge og hans følgesvenner kunne ha å si. Myndighetene så ikke med velvilje på dette. Almuen ble advart mot omløpende personer som holdt forsamlinger og prekener. Slike skulle føres ut av sognet og sendes til hjemstedet. Myndighetene var redde for at lærdommer som var «ligesaa skadelige for et hvært Individ, som for Staten og det Almindelige Vel», skulle vekke gjenklang.

Uten grunn var ikke denne frykten. Heller ikke Hans Niel;sen Hauges lærdommer ble alltid like godt fordøyd. I en tid da prestenes allvitenhet stikk i strid med gammel tro og sedvane ble offentlig betvilt, kunne religiøs uro og forvirring lett spre seg.

Til Eidanger kom det en kvinne fra Kjose i Brunlanes. Hun het Anne Pedersdatter, men ble gjerne kalt «Anne Eenigheden». Sannsynligvis led hun av epilepsi, og må ha hatt nokså regelmessige anfall, fulle av forskjellige syner. Hun oppholdt seg en stund på Røra i Bergsbygda, og der påstod hun at hun hadde selskap og omgang med de underjordiske. En liten tilhengerskare sluttet seg til henne, og den drog rundt for å forkynne hennes lære. Disse disiplene kom også til nabobygdene. Sognepresten i Hedrum sendte i 1804 inn en rapport om at det til hans prestegjeld var kommet noen fremmede mennesker, som ga seg ut for «Herrens Profeter». De innbilte enfoldige personer at de så tegn og åpenbaringer på at verden snart skulle foregå. Før dette skjedde, skulle alle de underjordiske bli synlige og kraftig fordre å bli døpt. Denne dåpen skulle skje en bestemt dag i Eidanger kirke. Overalt var det stort tilløp av folk som ville se disse hellige «profetene». Advarsler fra prestene i distriktet nyttet ikke før den fastsatte dagen for dåpen av de underjordiske kom, men da så intet skjedde, mistet folk tilliten, og Anne «Eenighedens» bevegelse døde ganske raskt hen.

Av de egentlige haugianere var det visstnok ikke mange i Eidanger. En uttalelse gitt av formannskapet i 1840 i anledning et forslag til lov om religionsfriheten, tyder på at bygda nok til sine tider hadde vært besøkt av omreisende predikanter som hadde holdt kortvarige forsamlinger. Noe videre hadde det ikke blitt ut av dette. Dels skyldtes dette at disse legpredikantene var blitt motarbeidet av prestene, og dels at de mer innflytelsesrike bøndene hadde erklært seg imot dem. Noen egentlig gudelige forsamlinger ble derfor aldri holdt av sognets folk utenfor kirken, bare den husandakt som hver mann fant passende for seg og sine. En forsoning må forøvrig ha funnet sted mellom presten og de få haugianerne som fantes, for i 1846 het det at de hørte med blant de flittigste kirkegjengerne.

Fra gudstjenesten i kirken og det mer ytre menighetslivet har vi noen små glimt. Gudstjenesten foregikk fem søndager på rad i selve Eidanger hovedkirke, mens den sjette var messefall, og da prekte enten sognepresten eller kapellanen i Slemdal. Vanligvis tok gudstjenesten til klokka halv elleve, og de fleste kirkegjengerne var med fra begynnelsen til slutten. De hadde fremdeles sine bestemte stolsteder, ett for hver gård, kvinner og menn på hver side av midtgangen. Etter sammenringing fra kirkeklokkene leste klokkeren opp en bønn fra kordøra, mens presten knelte for alteret. Etterpå messet han dagens epistel. Så ble høymessesalmen sunget, og så mens presten gikk opp på prekestolen, en passende prekensalme. Etter at han hadde talt over dagens tekst, sang menigheten atter en salme, og gudstjenesten sluttet som den hadde begynt, med klokkerens bønn fra kordøra. Klokkeren måtte også besørge ringingen med kirkeklokkene, og det var han som ledet kirkesangen. Orgel fantes ikke før i 1840.

Altergangen foregikk gjerne etter selve gudstjenesten. Mellom sankthans og konfirmasjon om høsten ble det ikke holdt altergang, og bare sjelden mellom jul og palmesøndag.

Det var vanlig at kvinner som heldig hadde født sine barn, ble «innledet» i menigheten. Under sammenringingen til gudstjenesten ble de mottatt av presten i sakristiet, og han lyste da velsignelsen over dem.

Personer som hadde begått grovt utuktige handlinger, måtte av og til gå til offentlig skrifte i hele menighetens påhør. Først da kunne de få kirkens tilgivelse for sine syndige gjerninger og unngå mer alvorlige straffeforanstaltninger fra myndighetenes side.

Konfirmasjonen ble som kjent innført i 1736. I Eidanger foregikk den hvert år første søndag etter Mikkelsmessedagen. Konfirmantene ble forberedt av presten fra årets begynnelse av en gang i uka, og om sommeren som oftest to ganger. De kunne godt være et stykke opp i tjue-årene. Gjennomsnittsalderen var 18-19 år.

Kirkegården var omtrent to mål. Helt fra katolsk tid hadde de døde blitt gravlagt i en fast orden, alt etter hvor fornemme de var, og dette systemet var fremdeles i hevd på 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Det aller gjeveste pleide å bli gravlagt inne i «begravelsen», likkjelleren, i selve kirken, men ellers var også plassen like utenfor kirkedøra en fornem plass. Der ble blant annet de aller fleste sogneprestene jordfestet. Av disse prestegravene kan Steenbuchs grav fremdeles sees. Rundt om på kirkegården hadde så de forskjellige gårdene i bygda sine gravplasser. Fattigfolk ble lagt i et bortgjemt hjørne for seg selv, i ytterkanten av kirkegården. Noen fast graver fantes ikke, så de dødes pårørende måtte selv sørge for å få spadd opp gravene. Til gjengjeld betalte de ingen kirkegårdsleie, og ringing med den lille kirkeklokken kostet heller ikke noe. Ville de pårørende også benytte den store klokken, måtte de betale 15 skilling. Også ringingen måtte skyldfolket til den døde stå for. I kirkelivet, som ellers, gjaldt det å klare seg mest mulig selv, med minst mulig utlegg av kontanter.

Selve kirken gjennomgikk en vekslende skjebne på 1700-tallet. Etter Den store nordiske krig var kongens kasse atter så bunnskrapet at han grep til eiendomssalg. Denne gangen var det sognekirkene som gikk unna. Som en følge av dette ble Eidanger kirke i 1724 solgt til sognepresten i Bamble, Peder Alstrup, for i alt 200 rd. Med i denne handelen gikk også Eidanger kirkes del av landskylda av gårdene Nordre og Søndre Tveten, Åltvedt i Gjerpen, Lekvam i Nesherad, Haugholt i Slemdal, Vingerei i Bamble, Stulen, Ørvik og Bjerketvedt. Alstrup kjøpte også åtte andre hovedkirker i Nedre Telemark, for i alt 2625 rd. Han fikk rett til å nytte overskuddet av kirkeinntektene, men skulle holde kirkene i tilbørlig stand.

Det siste ble likevel sørgelig forsømt. Inntektene av Eidanger kirke var ikke så store at det ville bli noe særlig igjen til kirkeeieren dersom det ble satt noe til side til dens vedlikehold. Landskylda av kirkegodset svarte år om annet til om lag 6 rd. Dertil kom kirketienden, inntektene av de såkalte kirkekuene, kuer som kirken eide, men som var leid ut til bøndene mot avgift, avgiften folk betalte for å kunne ringe med den store kirkeklokken ved likferd, og «vin- og brødpengene», som husmennene skulle betale. Ar om annet kunne kirkeinntektene samlet komme opp i fra cirka 60 til 100 rd. Av dette kunne ikke kirkeeieren, om han aldri så gjerne ville, hindre at en del straks gikk ut igjen til innkjøp av altervin og oblater. Videre måtte av kirkens midler betales «publique penger» til prosten, «cathedraticum» til biskopen når han var på visitas, og etter myndighetenes påbud bidrag til forskjellige formål som for eksempel gjennoppbygging av nedbrente kirker. Av kirkemidlene skulle dessuten et fast beløp, «lysepengene», stilles til rådighet for innkjøp av alterlys til forskjellige bykirker. Senere ble det overført til inntekt for skolevesenet. Tross alt var også et nødtørftig vedlikehold av selve kirkebygget og kirkegården nødvendig, men for kirkeeieren gjaldt det å holde omkostningene til dette så lave som mulig, skulle det overhodet bli noe overskudd igjen av kirkemidlene som han kunne nyttiggjøre seg.

Noen vesentlig forandring i Eidanger kirkes utseende fant derfor ikke sted. Den ble holdt i så enkel stand som det lot seg gjøre, og det var ikke til å unngå at den forfalt. I sogneprest Meiers tid var den fremdeles liten og niørk. Det eneste tilbygget den hadde fått etter det sakristiet som sogneprest Halvor Nielsen og toller Erboe hadde latt bygge, var en likkjeller, oppført av konferenseråd Løvenskiold på Bjørntvedt til bruk for ham selv og hans familie. Selv kom han imidlertid ikke til å ligge der, da han døde på sin herregård i Danmark. Samme Løvenskiold forærte også kirken en blå messehakel av fløyel, med gullkors på ryggen. Den gjorde tjeneste til henimot år 1800, da Niels Aall i Porsgrunn forærte kirken en ny svart messehakel. Også andre rikfolk kom med foræringer til kirken,. james Bowman på Nordre Tveten skjenket en messeskjorte, en fin alterduk og rødt alterklede. En ny klokke ble forært av toller Anders Arntzøn.

Til tross for at kirkeeierne på denne måten slapp svært lettvint fra innkjøp av inventar, forsøkte enkelte av dem å benytte seg av alle slags knep for å få mest mulig fortjeneste. Sakristiet som Halvor Nielsen og toller Erboe hadde bygd, ble overfylt av en rekke lik, som etter de gjeldende bestemmelser ikke skulle ligge der. Kirkeeierne tok imidlertid ikke dette så nøye, dersom andre, som også ønsket en fornem gravplass, betalte nok.

Så svært mye kunne det likevel ikke bli ut av dette. I det store og hele var fortjenesten for eieren av Eidanger kirke liten, og dette var nok hovedårsaken til at den så ofte skiftet eiere. Mot slutten av sitt liv ønsket sogneprest Alstrup å selge den. I 1737 tilbød han den til salgs for 400 rd. Kammerråd Hans Kierulf i Porsgrunn, som fikk seg forelagt tilbudet, syntes det var en ganske drøy pris sognepresten forlangte, og ytret i denne anledning: «Hand har nu omtrendt 14 Aar haft Indkomsterne og Gud vet litet eller intet lagt paa Kiærkerne, nu de næsten er færdig falde paa jorden, og Menneskene ei tiden Hasard kan sidde i Kiærken, saa vil Præsten være saa resonable at afstaa den for dobbelt han selv har gifvet. Nei det blir bedst han beholder den selv saavel i Modgang som Medgang». Selv ville ikke Kierulf by høyere pris enn Alstrup selv hadde gitt for kirken, med unntak av et tillegg på 50 rd. Han henstilte til biskopen at det ble rådet bot på kirkens brøstfeldighet, «at vi ikke tiden Livsfare skal sidde i Guds Hus».

Kort etter, i 1738, ble Kjerulf syk og døde. Samme skjebne led sogneprest Alstrup. Det var nå sogneprest Meier i Eidanger som sammen med Niels Aall i Porsgrunn overtok kirken. Stor glede fikk de ikke av den. Overskuddet av kirkemidlene ble nemlig hele tida sendt til sogneprest Alstrups enke, til hun døde i 1767. Årsaken til dette var antagelig den, som er antydet av sogneprest Schønning i hans bok om Eidanger kirke, at salget av kirkebygget til Aall og Meier først ble endelig ordnet av forstanderne for Alstrups dødsbo etter dennes bortgang. Da de nye kirkeeierne fikk kirken billig, betinget sannsynligvis boet seg at så lenge Alstrups enke levde, skulle det årlige overskuddet av kirken sendes henne som en slags avbetaling på kjøpesummen, og dette må Niels Aall og sogneprest Meier har gått med på.

Etter Meiers død i 1751 ble Aall eneeier av kirken. I 1761 overdrog han den til Østre Porsgrunn kirke for 300 rd. Reelt sett var det dermed borgerne i Porsgrunn som kom til å disponere over den, men etter at de hadde fått sitt eget gudshus, hadde de ingen interesse av dette så lenge Alstrups enke fremdeles oppebar hele overskuddet av kirkeinnkomstene. I 1764 ble Eidanger kirke atter solgt, på ny for 300 rd.; det opplyses ikke til hvem. Hvem nå enn vedkommende var som kjøpte kirken, så satt han ikke lenge med den, for alt samme året lyste han den ut på auksjon, og nå ble den overtatt av Jacob Aaltvedt fra Gjerpen. I 1776 kom den i Hans Hansen Aaltvedts besittelse. Fra 1780 til 1785 ble 15 rd. av kirkemidlene regelmessig sendt til «kirkeeieren», uten at det i Eidanger kirkes jordbok er opplyst hvem dette var. Det er alt nevnt at etter at kirken ble kjøpt av bygdefolket, ble en fast avgift betalt til prokurator Roughtvedt og hans etterfølgere. Det er overveiende sannsynlig at han, som var en av de største pantelånerne i Nedre Telemark, var den siste private eier av Eidanger kirke.

Det var i 1785 at bygdefolket selv overtok kirken. Først og fremst må det ha vært sorenskriver Norss som oppmuntret dem til det. Uten at han hadde gått i spissen, hadde kirken neppe blitt kjøpt. Eidanger kallsbok sier dette rett ut. Kirken ble ifølge kallsboka overtatt av Eidanger almue, «ved Sognemanden Sorenskriver Norss' Opmuntring, Opsyn og kraftige Tilskud». Det må ha stått klart for denne embetsmann at den dårlige forfatning Eidanger kirke befant seg i, hadde sin viktigste grunn i at den hadde vært i privates eie i 60 år. Skulle det bli sørget bedre for den, burde menigheten selv eie og vedlikeholde kirken. Folk i bygda forstod nok dette resonnementet. Kirken var nok etter deres mening altfor liten og mørk, men det kan ha voldt sorenskriveren arbeid å få dem med på å ta de tunge løftene som en overtagelse av den ville bety. At han klarte det, viser hvilken tillit bygdefolket må ha hatt til ham.

Det var svært mye som måtte utbedres da kirken ble overtatt av bygdefolket. Ved en befaring ble det funnet at koret der alteret stod, var ganske utjenlig, og måtte rives. Kirken kunne derved bli forlenget, slik at det kunne bli innrettet et nytt sakristi bak alteret. Samtidig kunne den bli utvidet i bredden, da den var altfor smal. Fordi kirken var så mørk, trengtes flere vinduer, deriblant et på nordsiden, der det tidligere ikke fantes noen, et over den store inngangsdøra, et i koret og et i sakristiet. Taket som var for flatt, var ganske ubrukelig, og et nytt måtte bekostes. For å gjøre kirkerommet høyere enn før, burde taket i stedet ha form av en hvelving. Golvet var råttent, så det måtte legges nytt. Den gamle stol- og pulpiturinnredningen ble ansett for utjenlig, og måtte bygges om så kirken kunne bli romsligere. På tårnet måtte settes et spir. Det gamle klokkehuset var forfallent og måtte erstattes av et nytt. Ny takstein måtte legges. Muren måtte repareres og pusses.

For å dekke utgiftene til alt dette vedtok bygdefolket at Åltvedt i Gjerpen, som Eidanger kirke hadde bygselretten til, skulle selges, og at det samme burde skje med kirkekuene. Dessuten skulle 700 rd. reises på den måten at 100 lodd, hvert på 7 rd., ble fordelt rundt om i bygda. Frivillig kjøpte de aller fleste gårdbrukerne ett av disse loddene, Norss hadde fire. 43 lodd forble imidlertid uinnløst, men dette ble avhjulpet ved at Nicolai Aall i Porsgrunn skjenket 50 rd. til kirkereparasjonen. Kirkeverge ble også valgt. Det var Jacob Aallborg, Norss' fullmektig som fikk dette vervet. Han var det nå som på bygdefolkets vegne skulle forvalte kirkemidlene, og stå ansvarlig for alle utbetalinger.

Det tok to år å reparere og,ominnrede kirken, og den stod ikke ferdig før i 1789. Sannsynligvis var det utbedringen av veggene og det gamle forfalne koret som tok lengst tid. Alt i alt kom det hele på 2106 rd. Salget av Åltvedt, kirkekuene, overflødige materialer og takstein samt det som kom inn på loddene som var fordelt rundt om i bygda, innbrakte ikke nok til å dekke alt dette. Bygdefolket ble skyldig 947 rd. 16 skilling. Sorenskriver Norss forskutterte denne summen, og bygdefolket vedtok å dekke mesteparten av den ved å sende ut nye kirkelodder, hvert på 9 rd. Halvparten av disse loddene skulle innløses samme året, og halvparten det neste, men slik at de somhadde to eller flere lodder, bare betalte for ett, de øvrige bøndene i bygda måtte alle minst ta to. Var det noen gårdbrukere som ikke innløste sine lodd i kirken, skulle det anføres at de ingen del hadde i den. Denne truselen om å bli stengt ute fra Guds hus, var svært virksom. Denne gangen var det svært få kirkelodder som ble uinnløst. Mer enn noe annet viser dette både hvor stor plass Guds hus og kristentroen hadde i folks bevissthet, og hvor sterk virkning sorenskriver Norss' appell til bygdefolket om selv å overta kirkebygget hadde.

Det organiserte samvirket som kom i stand mellom bøndene i Eidanger, og som gjorde dem til eiere av sin egen kirke, medvirket nok til at de ble mer selvsikre i forholdet både til embetsmenn og til borgere, og kunne hevde seg bedre overfor dem. Det varet tegn på at bøndene var på vei oppover, og i ferd med å ta makten i sin egen bygd, noe de greide så å si helt i det neste århundre.

Ferdig ominnredet og reparert ble Eidanger kirke et vakkert bygg. Den var atskillig forlenget fra tidligere med et tilbygg av tømmer. Tårnpartiet ble sterkt forandret. Klokkerommet var i den øverste delen av det firkantede tårnet. Over det hevet det seg en åpen åttekantet avdeling med søyler i hjørnene, og over dette en kuppel med spiret på toppen.

Innvendig ble kirken innredet og dekorert i tidas herskende stilart, rokokkoen. Alteret ble flyttet til skipet, foran, kordøra. Over alterbordet ble det reist en meget bred og høy alteroppbygning rundt et bilde av Kristi himmelfart. I forbindelse med den stod prekestolen, som en halvrunding. Presten kom inn i den gjennom en liten dør, uten at menigheten kunne se prekestoltrappa. På hver side av alteroppbygningen hang store røde draperier, nesten helt ned til golvet. I taket ble malt skyer på blå bunn. Stolstedene og pulpiturene ble laget av snekker Jonas Peter Sellander, som i det hele tatt stod for mesteparten av kirkens innredningsarbeid.

Faste stolsteder ble beholdt. På galleriet ble det innredet ti innelukkede familiestoler, for henholdsvis sorenskriver Norss på Tveten og for sognepresten. Presten med familie hadde også en helt innkledd stol øverst i kirken. Tvers overfor den var klokkerens stol. Nederst i kirken var to familiestoler som «kondisjonerte» kunne leie. Nærmest døpefonten, nest ved klokkerens plass, var fadderstolen. Setet på høyre side av kirkedøra tilhørte kirkevergen, men han måtte dele det med gården Stridsklev. Stolen på venstre side var forbeholdt klokkerens kone, kirkens byggmester, snekker Sellander, som til tross for at han egentlig bare var husmann, ble hedret på denne måten, «og de af Herre Folket udenfor Bondestanden», som ikke hadde sikret seg andre faste plasser i kirken. Begge disse kirkestolene var innebygget helt opp, og hver stol var forsynt med fire høye rundbuete lysåpninger. På de øvrige stolene i kirken hadde gårdbrukerne i bygda sine faste plasser.

Kjøpet og reparasjonen av Eidanger kirke var ikke det eneste offer bygdefolket måtte påta seg for å holde den i stand. Tross alt hadde ikke bøndene i 1789 hatt økonomisk evne til fullt ut å få den i den forfatning den burde være, og resultatet ble at flere reparasjoner fulgte. Menigheten fikk merke at det også kunne koste å være kirkeeier. I 1799 fikk kirken utvendig panel og ble malt. Alt i alt kom utgiftene til dette på 430 rd., og av denne summen ble 281 rd. utliknet på bygdefolket, mens det resterende beløpet ble betalt av kirkens kontantbeholdning. Det hadde nok kanskje lønt seg å gi kirken en mer grundig oppussing med det samme, for i 1812 var den atter kommet i en temmelig miserabel stand.

Ved en besiktigelsesforretning dette året ble det funnet at kirken trengte nytt golv og nye lemmer til tårnet. Sakristiet måtte grundig overhales, og her måtte nye vinduer settes inn. Dessuten måtte taket tekkes med 1000 nye takstein. Murene måtte kalkes, og skjultekkingen fra 1799 ettersees og utbedres.

Alt i alt var det store summer som trengtes til dette. I et møte på Prestegården vedtok gårdbrukerne at utgiftene skulle dekkes ved utlikning pa dem selv. Pengene som skulle innbetales til kirkevergen før selve utbedringen begynte, ble fordelt med 11 rd. på hver hud skyldsatt jord som bøndene brukte. Selve reparasjonsarbeidet ble satt bort til fagfolk. Bøndene vedtok at de ville hjelpe til med kjøring og håndlangerarbeid. Totalt kom reparasjonen på 1504 rd. 3 ort 20 skilling. Av dette betalte bøndene 1385 rd. 12 skilling, mens det øvrige kom inn ved salg av overflødige materialer. Av enkeltutgifter kan nevnes at det til murmester Tron Aanes ble betalt 500 rd. etter akkord. Dessuten fikk han og svennene hans i tillegg 538 rd. til dekning av kalk- og materialutgifter. Snekker Sellander og tømmermann Tollev Andersen Ørstvedt fikk 236 rd. for snekkerarbeidet etter akkord.

Ny kirkereparasjon måtte foretas i 1829. Ved bispevisitas dette året fikk Eidanger-folket beskjed om at kirken måtte forsynes med ny bordkledning og males med hvit oljemaling, mens murene måtte kalkslåes og tårn og golv istandsettes. Gårdbrukerne måtte denne gangen betale i forhold til den nye matrikkelskylda, og legge ut 24 skilling for hver skylddaler jord de brukte. Husmenn og innerster slapp å betale noe i kontanter, men de skulle til gjengjeld yte en arbeidsdag hver til beste for kirken. Alt i alt kom utgiftene denne gangen på 117 spd. Derav betalte gårdbrukerne 77 spd. 2 ort 9 skilling, mens resten, som i 1812, kom inn ved salg aV overflødige materialer.

Den store kirkeklokken som toller Arntzøn hadde forært, og som var støpt i København i 1720 sammen med den mindre klokken, ble omstøpt av Anders Riise ved Tønsberg i 1828. Noen andre betydelige endringer av selve inventaret i kirken skjedde ikke. Heller ikke ble det foretatt større utbedringer, bortsett fra at tårnet i 1843 atter var i dårlig forfatning og måtte repareres. Denne gangen kostet det 82 spd. Enten nå eller alt ved kirkereparasjonen av 1812 var det at tårnet mistet den kuppelen det hadde fått i 1789. I stedet ble det nokså brått avkuttet, med et lite spir over.

Prestegården var ikke bygdefolket like villig til å vedlikeholde som kirken, skjønt det fortsatt delvis hadde plikt til det. Heller ikke prestene la for mye arbeid i å vøle husene, selv om enkelte av dem som nevnt var flinke gårdbrukere. Følgen var at i begynnelsen av 1800-tallet var Prestegården fullstendig forfallen. På cirka 50 år hadde den da så å si ikke blitt reparert. Jonas Rein måtte derfor be om at det ble holdt en besiktigelsesforretning over den. På dette grunnlaget ble Halvor Steensen Hougholdts og Jens Johnsen Rønningens anbud på utbedring av Prestegården for en pris på 472 rd. godtatt. Reparasjonen tok lang tid. Folket i Eidanger kunne ikke bli enige med innbyggerne i Brevik og Slemdal om hvordan utgiftene skulle fordeles, og en rekke andre forviklinger kom til. Blant annet gjorde den ene av byggmestrene, Jens Rønningen, et så elendig arbeid at presten nektet å gi ham attest, og bygdefolket ville ikke betale ham hans tilgodehavender. Til slutt måtte lensmannen inndrive Rønningens tilgodehavende med makt etter at han hadde foretatt visse nødvendige utbedringer.

Noen langvarig glede ble det ikke av denne reparasjonen på Prestegården, for alt i 1817 brant den helt ned. Prest og bygdefolk bygde sammen opp den nåværende, som var ferdig i 1819. Almuen fikk plikt til å bygge kjelleren og til å reise den østre halvparten av selve våningshuset samt bakerovnen, mens sogneprest Steenbuch skulle ta seg av uthusene og resten av hovedbygningen. Tømmeret ble tatt i prestegårdsskogen. Hvor mye gjenoppbyggingen kostet, og hvordan, utgiftene ble fordelt mellom presten og bygdefolket, sier kildene ingenting om.

Et alvorlig problem var all den ulovlige hogsten som foregikk i prestegårdsskogen. Til tross for at myndighetene fra tid til annen reiste sak mot syndere som var blitt knepet, og fikk dem bøtelagt, lyktes det aldri å få slutt på uvesenet. Delvis var nok dette sogneprestenes egen skyld. Stiftsdireksjonen i Kristiania måtte til slutt direkte pålegge Steenbuch at han skulle holde skikkelig oppsyn med de benefiserte eiendommene og skogene i bygda.

Klokkeren eller kirkesangeren som han oftere ble kalt, hadde i årlig inntekt 18 tønner havre, som ble utredet av gårdbrukerne i bygda. For denne lønna skulle han oppfylle sine forskjellige plikter under gudstjenesten og dessuten virke som skolelærer og religiøs forkynner. Oftest var det også klokkeren som foretok hjemmedåp, der det var nødvendig. Navnene på klokkerne på 1700-tallet er for det meste ukjent. I begynnelsen av 1800-tallet var det Lars Boe på Døvik som satt i ombudet. Etter hans død i 1818 ble de to eldste skoleholderne i bygda, Lars Hansen og Knud Aas, konstituert i stillingen. Senere overtok Jacob Halvorsen, som også etter Lars Hansen var lærer i den faste skolen i Eidanger til sin død i 1850.

Sognepresten hadde tre medhjelpere som ble tatt fra legfolket. To var fra Eidanger og en fra Slemdal. De ble oppnevnt av stiftsdireksjonen i Kristiania, men i praksis ble nok alltid prestens forslag fulgt. Sammen med sognepresten og lensmannen utgjorde medhjelperne både skole- og fattigkommisjonen, og under krigen 1807 til 1814 også provianterings- eller sognekommisjonen. Videre skulle medhjelperne holde presten underrettet om de moralske forhold i bygda. Leiermålsforbrytelser og liknende fikk han som regel først rede på gjennom dem. Medhjelperne slapp skyss, men fikk ingen lønn, og hadde plikt til å stå i ombudet i tre år. Da stillingen ble ansett for å være ærefull og ga god anseelse blant bygdefolket, fortsatte de ofte meget lenger. I det hele tatt var medhjelperstillingen et av de viktigste ombud som bygdefolket selv kunne inneha før formannskapsloven av 1837 trådte i kraft. Hele institusjonen var på sett og vis en slags forløper for det mer omfattende folkestyret som skulle komme.