Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Samferdselen

På 1700-tallet skulle langt verre byrder enn de militære bli pålagt folket i Eidanger. Det var den stigende samferdselen som forårsaket dette.

I første halvdel av århundret gikk fremdeles mesteparten av ferdselen, til vanns både øst- og vestfra og nord- og sydfra mellom Porsgrunn og Brevik, men stadig flere tok til å reise over land i stedet. Dette førte i 1760-årene til en total omlegging av gjestgiveriene og av skysstasjonene. De lå opprinnelig alle slik til at de så å si bare kunne ta seg av reisende sjøveien. I 1762 fantes gjestgiverier i Brevik, på Saltboden ved Frierfjorden, i Porsgrunn og på Hovholt. Hvilke gårder som var skysspliktige til disse gjestgiveriene, vites ikke. Det eneste som er kjent, er at det var bare Hovholt som også hadde litt landskyss. Under dette gjestgiveriet var de to oppsitterne på Flåtten pliktige til å yte pengeskyss, formodentlig for reisende til og fra Porsgrunn og Eidanger kirke.

Omkring 1767 ble det en total forandring i alt dette. Et par helt nye gjestgiverier ble opprettet, og en helt ny skyssordning kom i stand. Hele omleggingen tok hensyn til at de reisende nå i langt høyere grad enn tidligere foretrakk landeveien.

To hoved- eller kongeveier gikk nå østover. Til dem begge ble lagt gjestgiverier. Den ene kongeveien gikk oppover Bjørkedalen, over Oklungen og ned til Bakke i Kvelde søgn. Herfra måtte de som skulle videre østover, fare over Farrisvannet. Den andre kongeveien gikk over Lannerheiene, forbi Langangen og videre til Larvik grevskap.

Hvert av gjestgiveriene med tilknytning til Eidanger fikk sitt eget bestemte skyssdistrikt. Fra Brevik kunne folk enten skysses vannveien til Langesund eller Omborgsnes eller i den andre retningen oppover Frierfjorden til Vestre Porsgrunn. Skyssen over land fra dette gjestgiveriet gikk enten til Siljan i Bjørkedalen eller til Porsgrunn. Skulle folk videre østover, måtte de enten fortsette fra Siljan og ta kongeveien til Bakke i Kvelde, eller de måtte la seg skysse hovedveien fra Porsgrunn til Langangen eller Sundsåsen. Derfra gikk ferden videre til Stubberød i Brunlanes.

Til hvert gjestgiveri ble tillagt bestemte gårder som var pliktige til hver å yte skyss med et bestemt antall hester. Ifølge en skyssforordning av 1774 var ordningen slik, gårdene nevnt i den rekkefølge de skulle ha skyssen: Til Brevik gjestgiveri, der gjestgiveren het Nils Bamle, lå Kjørholt med 2 hester, Skavraker med 2 hester, Hvalen med 1 hest, Skjelsvik med 2 hester, Nedre Lunde med 1 hest, Nordre Grava med 1 hest, Søndre Ås med 3 hester, Lerstang med 2 hester, Rød med 1 hest, Øvre Lunde med 2 hester, Søndre Grava med I hest, Ramberg med 1 hest, Bakke med I hest, Bjønnes med 1 hest, plassen Rønningsstrand under Hvalen med 1 hest, Saltboden med 1 hest, Ørstvedt med 1 hest, Solverød med 1 hest og Klep med 1 hest. Disse gårdene skulle utføre all landskyss. Vannskyssen var det husmennene under dem samt strandsitterne i Brevik som hadde plikt til å besørge.

I Porsgrunn var det i 1774 Jens Fischer som var gjestgiver. Under gjestgiveriet her lå Herøya med 2 hester, Gunneklev med 1 hest, Hovholt med 1 hest, Tveten med 2 hester, Kleven med 1 hest, Øvre Bjørntvedt med 1 hest, Vestre Bjørntvedt med 1 hest, Skrabeklev med 1 hest, Bjerkevold eller Tråholtgårdene med 5 hester, Øveråsen med 1 hest, Søndre Lunde med 2 hester, Bjerketvedt med 2 hester, Rød med 1 hest, Nordre Lunde og Gudsfred med 5 hester, Holt med 1 hest, Kvestad med 3 hester, Flogstad med 2 hester, Grønsholt med 1 hest og Flåtten med 2 hester. Dessuten hadde i alt 11 gårder i Gjerpen plikt til å yte pengeskyss, mens 25 gårder i samme bygd hadde plikt til å yte friskyss.

På gjestgiveriet ved Langangen var det Ole Langangen som var gjestgiver. Under det lå Langangen med 3 hester, Solli med 2 hester, Hallvarp med 1 hest, Stulen med 1 hest, Bassebu med 1 hest, Nøklegård med 2 hester, Viersdalen med 2 hester, Nordalseter med 2 hester, Kjendalen med 1 hest, plassen Lønnebakke med 1 hest, Lanner med 1 hest, Kokkersvold med 1 hest, Oksum med 1 hest, Siktesøya med l hest og Sundsåsen med 1 hest.

På Siljan var Nils Jørgensen gjestgiver. Under dette gjestgiveriet lå Røra med 2 hester, Berg med 2 hester, Stamland med 1 hest, Rørarød med 1 hest, Oklungen med 2 hester, Buer med 1 hest, Nordre Nordal med 1 hest, Søndre Nordal med 1 hest, plassen Smekkerød med 1 hest, plassen Kåsa med 1 hest og plassen Studsrødmed 1 hest.

Senere skjedde en del omorganisering vedrørende de forskjellige skyssdistriktene. Den viktigste var at, antagelig omkring år 1800, ble gjestgiveriet på Siljan nedlagt, og skyssen over Bjørkedalen-Oklungen opphørte. Dette hadde nok sammenheng med at veien over Lannerheiene-Langangen nå var blitt atskillig utbedret. Å skysse helt fra Brevik til Langangen ble imidlertid ansett for altfor langt. Et nytt gjestgiveri ble derfor opprettet ved Lillegården, som befordret reisende enten til Brevik eller Langangs-sundet. Derfra ble de reisende enten skysset til Vassbotten i Brunlanes, til Lillegården eller direkte til Porsgrunn. Mellom sistnevnte sted og Langangen gikk nemlig skyssen direkte, uten noe skifte underveis. Fortsatt var det også mulig å bli skysset til vanns så vel som til lands mellom Brevik og Porsgrunn.

Helt de samme gårdene som tidligere var det ikke nå som kom til å ligge til gjestgiveriene. Under Brevik hørte alle gårdene i Midtbygda, eller søndre del av Eidangerhalvøya. Til Porsgrunn hørte gårdene fra og med Tveten og nordover, i strøket omkring ladestedet. Til Lillegården hørte gål dene i Bjørkedalen. Langangen som var det største av gjestgiveriene, omfattet gårdene i Marka, ved Langangen og i Bergsbygda.

Skyssplikten falt etter denne forandringen ikke like tungt på alle lenger, fordi ikke alle gårdene fortsatt hadde plikt til å yte pengeskyss. De som lå lengst avsides fra gjestgiveriene, slapp med på bestemte dager å yte friskyss til embetsmenn som reiste med «friskysspass». Da dette var en plikt de hadde felles med alle de øvrige gårdene i Eidanger, fikk de ikke ofte noen slik innkalling, og slapp derfor forholdsvis lett fra det. Friskyssordningen ble først opphevd i 1816. Det ble bestemt ved lov av dette år at embetsmennene skulle få godtgjort sine skyssutlegg av staten i stedet.

Den andre formen for skyss, som i Eidanger skulle vare atskillig lenger, var pengeskyssen. De gårdene som lå noenlunde laglig til ved gjestgiveriene, var pliktige til mot betaling å skysse alle slags reisende som forlangte det. Hvor ofte de skysspliktige hadde plikt til å skysse, skulle etter en forordning av 1784 avhenge av gårdens matrikkelskyld, men i Eidanger ble ikke dette gjennomført før i 1811. Tidligere hadde det vært hesteantallet som en gård var i stand til å fø, som her i bygda avgjorde hvor stor skyssplikten skulle være.

Gjestgiverens nærmeste medhjelper og den som hadde det vesentlige å gjøre med skysstilsigelsene, var skysskafferen. Hver gang reisende skulle befordres, fikk de skysspliktige besøk av ham. Han ga da beskjed om dag og klokkeslett de skulle møte, og om hva slags kjøretøy de eventuelt skulle ha med.

Opprinnelig gikk vervet som skysskaffer på omgang blant alle de skysspliktige under vedkommende gjestgiveri. De skulle ha det ett år hver. Det ble ansett for svært byrdefullt. De skysspliktige under Brevik gjestgiveri gikk derfor i 1785 med på å betale 24 skilling hver i «skysskaffertoll», så fast skysskaffer kunne holdes, og de selv slippe å ta vervet. Denne ordningen slo snart etter igjennom over hele bygda. Også de reisende ble pålagt å betale 4 skilling i tilsigelsespenger, til underhold av skysskafferen. Senere steg skyssskaffertollen en del. I 1824 var den for gjestgiveriet ved Langangssundet, som da lå på Kokkersvold, sammenlagt 40 spd. I 1840 steg den til 50 spd. På gjestgiveriet ved Lillegården, senere Slevolden, var skysskaffertollen i det tilsvarende tidsrom 18 spd. Av slik «toll» var forøvrig disse to beløpene de høyeste i hele fogderiet. I 1840, da en ny matrikkel med nye skyldenheter hadde trådt i kraft, ble skysskaffertollen utliknet på de skysspliktige med 20 skilling på hver skylddaler. De skysspliktige betalte dermed ikke lenger det samme til underhold av skysskafferen, uansett størrelsen.på den gård de brukte.

De faste skysskafferne ble tatt fra de militære rullene. De var fritatt for vanlig soldattieneste, og skulle til gjengjeld stå i sitt ombud like mange år som de ellers hadde vært pliktige til å møte til våpenøvelser. Til tross for dette var det ikke lett å få fatt i skysskaffere i Eidanger. I et så beferdet distrikt foretrakk i fredstid de fleste unggutter det relativt begrensede antall dager eksersis framfor den stadige skysstilsigelsesplikten. Gjestgiverne klaget svært over dette. På Kokkersvold og særlig Slevolden var det i 1820-årene ekstra ille. Her var det nesten umulig å få skysskaffere. I lengre tid av gangen måtte gjestgiverne foreta all skysstilsigelsen alene. Begge disse nektet derfor bestemt å gå med på noen nedsettelse av skysskaffertollen. Den ble følgelig ikke senket, enda den i urimelig stor grad rammet de skysspliktige her. De mislikte naturlig nok å måtte betale mer i skysskaffertoll enn noen andre i hele fogderiet. I 1826 ble dette riktignok søkt bedret ved at også en del skysspliktige i Gjerpen, som hørte inn under gjestgiveriet i Porsgrunn og av en eller annen grunn ikke utførte skyss in natura, skulle erlegge skysskaffertoll til Kokkersvold.

Noe som vakte stor misnøye blant de skysspliktige, var at satsene for pengeskyss gjennomgående var altfor lave.

Før 1784 fikk de skysspliktige 12 eller 16 skilling pr. mil, avhengig av veiens beskaffenhet. Betalingen ble det nevnte året forhøyd med 4 skilling mila for hver hest, men under høykonjunkturen først på 1800-tallet, da prisen på korn og høy steg voldsomt, ble også dette utilstrekkelig. Fogden innrømmet at pengeskyss-satsene var for lave, og foreslo at betalingen for løs hest på noenlunde jevn vei burde høynes til 24 skilling. På vanskeligere og meget beferdede veier, som f. eks. over Langangen, ville 32 skilling mila være rimelig. De tider av året da veiene var i sin verste stand, fra omkring 15. mars til 15. mai og fra 15. september til 15. desember, burde dessuten de reisende betale et ekstra tilskudd på 4 skilling mila. Skulle noen trenge ridesal eller seletøy, burde bøndene ha en godtgjørelse på 2 skilling dersom turen var under en og en halv mil, og 4 skilling dersom den var over. For leie av kjerre eller karjol burde også 4 skilling være vederlaget. Ble alt dette imøtekommet, mente fogden at bonden «burde og kunde skydse med Tilfredshet».

I dette fikk han ikke helt rett. I 1807 ble skyss-satsene satt opp med en tredjedel, inen dette holdt ikke under den stadig mer tyngende dyrtida, da særlig levnetsmidlene fortsatte å stige i pris. Tre år senere fant derfor fogden det nødvendig å foreslå at skysstakstene ble forhøyd så de kom til å svare til hele 64 skilling pr. mil.

Så høye ble de aldri. Etter den nye skyssloven av 1816 ble taksene på grunnlag av den nye myntreformen atter satt til 24 skilling mila for hver hest. Var det to reisende i kjøretøyet, skulle de betale halvannen gang så mye. Visse forskjellige tillegg ble likeledes bestemt for ymse kjøredoninger. For en stolkjerre med seler skulle det for eksempel erlegges 4 skilling ekstra.

Hvordan virket skyssvesenet? Kom de reisende fram der de skulle, eller sviktet det hele på avgjørende punkter? Det overveiende antall reisende har sikkert dratt igjennom bygda uten noe unødig bryderi og uten å ha noe å besvære seg over. I det store og hele var vel ikke forholdene så mye verre her enn mange andre steder i landet, men sett innenfor Nedre Telemark og Bamble fogderi alene later skyssvesenet i Eidanger til å ha vært det som klikket mest. Klagene var mange, både fra de reisendes og fra de skysspliktiges side.

Det fantes flere årsaker til dette. Flere hovedveier gikk gjennom sognet, og det lå flere byer eller ladesteder i nærheten, og det medførte at skyssbyrden falt tyngre enn vanlig på folk i Eidanger. Bygda hadde før 1816 en uhyggelig stor del av friskyssen, etter fogdens oppgaver opp til tre fjerdedeler av hele fogderiets. Blant annet drog mange offiserer og store militærtransporter forbi på vei til ekserserplassene. Da friskyssgårdene var de som lå lengst fra gjestgiveriet, kunne det ta lang tid å skaffe friskyssen til veie. Når skysskafferen varslet, hendte det at hestene var i arbeid ute på marka. Dette forsinket de reisende enda mer. Særlig imilitærpersoner later til å ha tatt dette ille opp. Ifølge fogden var det ikke sjelden at både løytnanter og underoffiserer som fulgte med militærtransportene, mishandlet både de skysspliktige og skyssskafferne med hogg og slag når det oppstod den minste vanskelighet. Det hele var så ille at fogden fant han måtte be amtmannen om at «disse gode Herrer paa en virksom Maade bringes i Erindring det lovstridige i dette deres selvraadige Forhold».

Også når det gjaldt pengeskyssen, lå en rekke av gårdene som hadde plikt til å ta både den og friskyssen, langt fra gjestgiveriene, med det resultat at skysstilsigelsene kunne ta lang tid. Helt ufarlig var ikke skyssen bestandig. Særlig i vårbløyta var veiene elendige. Spesielt over Langangen var de dessuten så bakkete at det slet hardt både på hest og mann. Mange slags folk kunne også ligge og lure ved veikanten. I 1773 ble det etterlyst en bande som holdt til i skogen mellom Porsgrunn og Brevik og gjorde veiene utrygge. Det ble på det strengeste forbudt å skysse eller huse dem.

Da på toppen av det hele skyssbetalingen var altfor lav, var det ikke underlig at mange bønder søkte å unndra seg skyssplikten det de kunne. Uteblivelser var svært alminnelig. Den vanlige unnskyldningen for dette var at de skysspliktige mente skysskafferen hadde tilsagt dem utenom tur. Det var ikke bare bøndene som skjøt seg inn under dette, men i like høy grad de byborgere som satt med gårder på landet, og som derfor hadde fått skyssplikt. Enkelte borgere prøvde flere ganger å bli fritatt helt eller delvis for skyssen, fordi de mente gårdpartene deres var altfor høyt skyldsatt. Om Peder Blehr i Brevik skrev lensmannen at han alltid ga «en upassende Asistance til Skydsens befordring». En mann som Sivert Bakka i Porsgrunn ble flere ganger anmeldt fordi han uteble fra skyssen til tross for gjentatte tilsigelser. Andre Porsgrunns-borgere med gårder i Eidanger ville ikke engang betale skyssskaffertoll. I 1808 gikk det så langt at gjestgiveren på Osebakken måtte klage til fogden, og be om at pengene måtte bli inndrevet ved utpanting.

Ved slik opptreden ble ikke borgerskapet mer populært blant bøndene som på denne måten fikk veltet ekstra byrder over seg. Et tvistepunkt var det også at gårdbrukerne mente de hadde nok å gjøre om de ikke også skulle ha plikt på seg til å skysse folk som bodde i byene og ladestedene innen selve amtet. I flere tilfeller reiste de tvil om borgerne i Skien, Porsgrunn og Brevik hadde rett til å forlange skyss innenfor selve Bratsberg amt. Denne tvilen ble først ryddet til side ved en kongelig forordning av 1806. Ifølge den hadde borgerne i Bratsberg rett til skyss også innen amtet, men reiste de ikke lenger enn ett skyss-skifte, skulle de betale dobbelt takst.

Straffen for å skulke unna skyssen var mulkt, varierende etter hvor grov forsyndelsen hadde vært. Vanligvis lå den på 3 rd. Etter fogdens mening var den ikke stor nok. Han hevdet i 1811 at den beste måten å fremme skyssvesenet på var å sette opp skyssbøtene, slik at de kom på 5-10 rd. for de skysspliktige og 2-5 rd. for skyssskafferen, men 10 rd. dersom sistnevnte urettmessig hadde fritatt noen for skyss. Andre ting burde likevel også forsøkes. En måtte sikre seg at gjestgiverne og skyssskafferne alltid var skrivekyndige, slik at registeret over skysspliktige kunne holdes i rett stand.

Skyssen var ikke bare til ulempe for bøndene i Eidanger. Til tross for de lave skyssatsene ga den også mange gårdbrukere en kjærkommen ekstrainntekt. Derfor klaget de når noen tok skyssen fra dem. I 1774 klaget en del av de skysspliktige under Brevik gjestgiveri over at de ikke fikk noe pengeskyss. De fleste og beste skyssreisene ble kapret av bonden på Øvre Lunde som ofte oppholdt seg i Brevik for å passe på når det kom reisende som begjærte pengeskyss. Det samme gjorde Jens Grava som var bosatt i selve ladestedet, og som også ofte skysset reisende på de øvrige skysspliktiges bekostning. De krevde at han skulle gå inn under gjestgiveriet og svare også friskyss på like fot med de andre. Da kunne han også få den del av pengeskyssen som iettelig tilkom ham. Både han og Øvre Lunde-bonden burde bli nektet å ta pengeskyss oftere enn det tilkom dem.

Til tross for at det visstnok virkelig kom et forbud, fortsatte uvesenet med at enkelte kapret pengeskyss på de øvrige skysspliktiges bekostning. Flere klager oppstod over folk både i Porsgrunn og Brevik som i godt vær skysset reisende mot betaling, men som overlot hele skyssen til de skysspliktige selv dersom føret var dårlig.

Selve friskyssen som ellers var tyngende nok, foretrakk mange bønder å yte in natura i stedet for å betale en avgift for å få den utført av det offentlige. I 1799 fikk bygdefolket valget mellom selv å yte friskyssen eller å betale gjestgiverne for å få den utført. De må ha foretrukket det første, for ingen forandring fant sted. Enighet var det likevel knapt om saken. Motsetningsforholdet kom klart til syne igjen i 1828, riktignok etter at friskyssen var opphevd. Det ble da på myndighetenes initiativ tatt opp forhandlinger om opprettelse av faste skyssstasjoner på Kokkersvold og Slevolden. Gjestgiverne der skulle mot betaling som skulle liknes ut på hele bygda, selv overta all skyssen uten å innkalle de skysspliktige. Forslaget ble vedtatt av flertallet av bygdefolket på tinget dette året, men det hele trakk likevel i langdrag. Hovedgrunnen til dette var nok at det bidrag bygdefolket hadde gått med på å betale, ikke ville strekke til for å holde en fast skyss-stasjon en gang, men hos mange vakte også hele saken betydelig motstand. To ganger protesterte flertallet av de skysspliktige under gjestgiveriet på Slevolden mot at det ble gjort om til fast skyss-stasjon. I den siste protesten, skrevet i 1836, hevdet de at det hele bare ville føre med seg økte økonomiske byrder. Bare hvis utgiftene ved omleggingen ikke ville overstige deres økonomiske evner, ville de gå med på den. Noe alminnelig ønske om omlegning var det ikke, og mer enn i høyden 36 skilling skylddaleren var de i alle fall ikke villige til å betale. Bøndene så ikke på skyssen som en byrde, men tvertom som en liten inntektskilde, hevdet de.

Det daglige livet på gjestgiveriene i bygda sier kildene lite om. De som er bevart, vitner for det meste om at de reisende stundom klaget over at de ble unødig oppholdt der. Til gjengjeld vet vi så mye mer om de krav staten stilte til gjestgiverne. I den bevillingen gjestgiveren Lars Andersen fikk i 1813 til å drive Kokkersvold, het det at han skulle gi de reisende fornødent losji, spise og drikke for en billig penge. Han fikk lov til å brygge det øl gjestgiveriet trengte, men måtte absolutt avholde seg fra å framstille brennevin. Det skulle kjøpes fra nærmeste kjøpstad. Videre fikk han også strengt forbud mot å holde noen som helst slags kro for sognets egne bønder eller andre som ikke kunne regnes som reisende. Det siste påbudet ble ikke alltid overholdt. En av Lars Andersens forgjengere som gjestgiver ved Langangssundet fikk avskjed nettopp fordi det hadde ryktes at han hadde latt almuen drikke og fylle seg på gjestgiveriet.

Myndighetene prøvde i det hele tatt å bekjempe brennevinslasten på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Heimebrenning ble forbudt, men forekom nok i noen grad. Fogden mente forøvrig at en ikke kom brennevin son det til livs så lenge fri innførsel av brennevin fra utlandet var tillatt.

Skyssen var ikke den eneste byrden samferdselen gjennom Eidanger skapte. Alle veier og bruer i sognet var det bygdefolket selv som hadde plikt til å vedlikeholde. Arbeidet på kongeveiene stod under ledelse av generalveimesteren i Kristiania, mens arbeidet på bygdeveiene ble administrert av amtmannen og fogden. For bygdefolket selv kunne denne administrative inndelingen være nokså likegyldig, for pliktarbeidet var det samme på begge slags veier.

Fra gammelt av var bygda inndelt i forskjellige roder som hver bestod av et visst antall gårder. I fellesskap hadde gårdbrukerne og husmennene innen hver enkelt rode plikt til å vedlikeholde et bestemt stykke av veien, med bruer og klopper. I 1792 fantes det åtte slike roder i bygda.

I spissen for hver rode stod en rodemester. Hans oppgaver var ikke få. Ifølge en instruks av 1803 skulle han innkalle mannskapet i roden til veiarbeid etter onna vår og høst. Rodemesteren skulle passe på at bøndene arbeidet tolv dager i året og husmennene fire. Han skulle fordele veiarbeidet, og sørge for at det ble skikkelig utført. Der det manglet grus og sand, skulle han passe på at dette ble kjørt fram om vinteren. Rodemesteren skulle sørge for at veiene ikke snødde ned. Hver gård hadde sitt faste veistykke å måke opp. Forsømte noen gårdbruker snømåkingen, skulle rodemesteren straks la en annen utføre arbeidet. Utgiftene ved dette skulle meldes til lensmannen som skulle drive inn beløpet fra den skyldige, om nødvendig ved utpanting. For at ingen om vinteren skulle kjøre feil, skulle veien merkes opp med busker der den gikk over sletter eller tilfrosne elver og tjern.

Rodemesteren skulle passe på at nye veier ble bygd minst seks alen brede. Veien skulle være så plan som mulig, og skulle ha grøfter på begge sider. Der hvor det ble bygd bru, skulle den være halvparten så bred som selve veien. Stein skulle brukes i fundamentene. Underlagsstokkene skulle legges tett sammen, og fores med never. Brugolvet skulle ikke kløves, men teljes, slik at den runde siden vendte nedover, og den øverste ble jevn som et stuegolv.

For å kunne påse at alt dette ble riktig utført, var rodemesteren fritatt for selv personlig å arbeide på veien. Han skulle bare «anordne». Likeså slapp han offentlige plikter, som det å være lagrettemann, yte delikvent og arrestantvakt og friskyss. Viste han slapphet i tjenesten, skulle han mulkteres eller i verste fall avskjediges fra ombudet. Den siste trusselen ble, så vidt det kan sees, sjelden iverksatt. Rodemestrene i Eidanger må stort sett ha gjort sin plikt.

På grunn av at bøndene og husmennene ikke hadde plikt på seg til å arbeide så mange dager på veiene, og da den tids teknikk var høyst mangelfull, var veiene som oftest i meget slett stand. Til dette kom at all trelasten ofte ble fraktet på de såkalte slepedrag om sommeren, og dette gikk hardt ut over veiene. Flere ganger kom det opp krav om at slik trafikk måtte forbys. Om veien mellom Porsgrunn og Brevik, som enda ble karakterisert som en av de beste i hele fogderiet, het det at den mange steder manglet oppfylling. Grøftene var ikke vedlikeholdt slik at vannet fikk avløp; enkelte ganger stod det over kjørebanen. Langt verre var det likevel med veien fra Lillegården til Brunlanes, over Langangen.

I en beskrivelse fra 1785 het det at den bestod av myrer, daler, klever og bakker. Vår og høst var den meget bløt og vanskelig å komme fram på. Når telen løsnet, hendte det at hestene måtte gå i søla til knærne, ja av og til ble de liggende i søla til de kjørende kunne skaffe hjelp til å få dem opp igjen. Var det mye regn og flom, ble veien helt uframkommelig. Elv og myr støtte sammen, og det hele ble liksom et hav, som hestene ikke kunne svømme over. Atskillige steder var det også stupbratte berg på begge sider av veien slik at den ble så trang at en hest med kløv opptok hele bredden. Svære kampesteiner sperret også; de kunne ikke veltes bort, men måtte sprenges i stykker. Bruer fantes ikke. Over Langangssundet ble folk satt over på en ferge. Vinterstid snødde det alltid på heia mellom Langangen og Lillegården, men å komme fram på ski var utenkelig. I det hele tatt hadde lensmannen som hadde befart veien, liten tro på at den noen gang lot seg utbedre.

Dette ble likevel gjort. Både av militære grunner, for å få sikret en bedre og hurtigere postgang, og for å få bedret skyssvesenet var det ønskelig å få veien over Langangen i mer tilfredsstillende stand. Blant annet ble det til dette formål samlet inn penger hos rikfolk i Porsgrunn, og i januar 1790 utgikk en befaling fra kongen selv om at ny hovedvei skulle anlegges fra Larvik over Langangen til Porsgrunn.

Arbeidet på den ble påbegynt i 1791, og ikke fullført før åtte-ni år senere. Delvis ble det utført av militært personell og delvis av innkalte bønder og husmenn fra Eidanger, Gjerpen, Solum og andre bygder i Nedre Telemark. Gårdbrukerne fikk befaling om årlig å arbeide seks dager på veien, og husmennene en.

Utleggene til militærkommandoen ble utliknet på hele amtet. Det ble ikke små beløp av dette. Sjefen, en løytnant, fikk daglig 1 rd., sersjantene 32 skilling, håndverkerne 36 skilling og soldatene 20 skilling. I 1792 måtte amtet alt i alt betale kommandoen 222 rd., og noenlunde tilsvarende summer gikk stadig igjen de etterfølgende år. Til tross for disse utleggene gikk ikke arbeidet fort unna fra de militæres side. For å påskynde det ga amtmannen fogden i oppdrag å spørre almuen om den var villig til å arbeide en eller to uker ekstra mot en daglønn på 24 skilling. I Gjerpen erklærte folket seg villig til dette, men i Eidanger, der innbyggerne må ha kjent veiarbeidet ekstra tungt, var reaksjonen negativ. Under en sammenkomst på lensmannsgården erklærte bygdefolket at det var villig til å ta på seg det pliktige veiarbeidet, men å arbeide enda flere dager mot betaling var vanskelig selv om det tilbudte vederlaget skulle bli enda større. Det var nesten håpløst å få tjenerhjelp, så gårdene ville rent forfalle om brukerne skulle være borte i lengre tid.

Det var sikkert mest bønder som var til stede på dette møtet, og ikke lavere samfunnsgrupper i bygda. Forslaget som ble framsatt med sikte på å få økt tempoet i veiarbeidet, viser det; det gikk ut på at husmennenes arbeidsplikt burde økes fra en til to dager i året. Solum og Gjerpen burde også påta seg en større del av veiarbeidet. Folket i disse to bygdene hadde de foregående år vist seg forsømmelige. Bare dersom de tok igjen det de tidligere hadde forsømt, og dessuten attpå til var villige til å påta seg betalt ekstraarbeide, lovet bøndene i Eidanger å gjøre det samme, «omend skiønt de dermed skulle lide noget Tab i deres Huuslige Sager, blot i Hensigt til engang at have Endskab derpaa».

Ikke bare bøndene fant arbeidet på den nye kongeveien besværlig. Det samme gjaldt «kondisjonerte», særlig når deres egne eiendomsinteresser var truet. Nicolay Benjamin Aall protesterte skarpt da veien ble stukket ut over Bjørntvedt-jordene. Han mente at Bjørntvedt gård og marker ville komme til å ligge fullstendig åpne for alle Porsgrunns svin og gjess hvis veien skulle gå der. Dessuten var det bare Valler foruten Bjørntvedt som lå langs den nyprosjekterte veien. Til andre gårder var det lang avstand. Hvordan skulle da disse to alene kunne holde den i stand og åpen om vinteren som de hadde plikt til. Andre veier kunne med noen småreparasjoner være mer brukbare. Å opparbeide den nye kongeveien ville ta flere år. Aalls protest førte ikke fram. Tross alle innsigelser måtte han finne seg i at den nye kongeveien ble lagt over hans jorder, uten at det kan sees at dette fikk de katastrofale følgene som Aall hadde utmalt.

I samband med byggingen av kongeveien over Langangen ble det også bygd bru der. Det gamle fergestedet ble nedlagt. Gjestgiveren på Sundsåsen fikk erstattet de 68 rd. han hadde lagt ut til innkjøp av ferge. Brua over Langangssundet ble påbegynt i 1798. Ved en takseringsforretning ble det anslått at den ville kreve i alt 107 tylfter tømmer og 9 mastetrær med tillegg av 18 tylfter til rekkverket. Tømmeret skulle tas fra skogene i omegnen, som var benefisert Skien Lagstol. Det gikk likevel med mer tømmer enn antatt. Året etter trengtes nye 30 tylfter og 4 mastetrær til selve brua foruten 2 tylfter til rekkverket og 18 tylfter til sviller og fotstykker.

Folk i bygda slapp å delta i byggingen av brua. Det var arbeid for fagfolk, og det ble utført av en militæravdeling på cirka 30 mann. Omkostningene som for årene 1799-1800 kom på 1879 rd., og for 1802 på 1942 rd., ble utliknet på hele Akershus stift.

Brua var et ganske godt stykke ingeniørkunst. Den var 60 alen lang, mens høyden og bredden var 10 alen, og den hadde et brukar i midten og et ved hver ende. De var fylt i bunnen med stein.

Omkring 1825 ble brua kassert. Fritzøe verk klaget på denne tida over at mastetrærne som holdt den oppe, var så råtne at folkene i verkets kullferge, som passerte underbrua, stod i fare for at den skulle styrte ned, og like farlig var det for dem som gikk over den. Alt fra 1818 hadde det forøvrig på nytt eksistert fergeforbindelse over Langangssundet. Fergemannen, Abraham Nilsen, fikk utbetalt 30 spd. i året av statskassa for å ta på seg denne tjenesten.

Ny bru ble oppført for statens regning av kammerherre Løvenskiold på Fossum. Den var ferdig i 1833, og var nok et atskillig mer imponerende syn enn den gamle. Lengden var 33 meter. I hver ende hvilte den på solide gråsteinsmurer, mens mastetrærne og fundamentene stod forankret på en steinfylling. På sydsiden av muren, i vestre ende av brua, sørget både Løvenskiold og byggmesteren, Fredrik Wagner, for å få hogd inn navnene sine og innvielsesdagen, den 12. oktober 1833.

Foruten den nye brua ved Langangssundet hadde bøndene også plikt til å vedlikeholde en rekke andre. Mindre bruer, som en ved Nystrand og Slottsbrua ved Bjerketvedt, var det de enkelte rodene i bygda som måtte ta seg av. Var brua bare til nytte for en eller to gårder, hadde ingen andre enn disse plikt til å vedlikeholde den.

Også til reparasjoner utenfor sognet kunne folk i Eidanger bli utkalt. Osebrua over Leirkulpelva skulle vedlikeholdes av Gjerpen, Porsgrunn og Eidanger i fellesskap. Den ga årsak til en svær strid. I 1766 var brua helt falleferdig, og det var nødvendig med en fullstendig reparasjon av den. Det falt almuen tungt å utrede omkostningene. Losoldermann Ditlev Rasch i Porsgrunn påtok seg derfor å bygge den opp igjen mot rett til å innkreve bompenger. Både amtmannen og stattholderen i Kristiania gikk med på dette, men mot lov og rett ble almuen ikke spurt om den ville gå med på ordningen i stedet for selv å påta seg reparasjonen. Blant bøndene i Gjerpen, Slemdal og Eidanger vakte derfor oppkrevingen av brupenger som nå fulgte, sterk forbitrelse, visstnok ikke så mye over avgiftenes størrelse, som over at en enkelt privatmann skulle ha adgang til å skattlegge dem slik. Folk fra Eidanger som hadde trekull-leveranser til Bolvik jernverk, hvis kullhus lå i Gjerpen, valgte i stedet for å betale bompengene å kjøre omveien over Slottsbrua, en halv fjerdings vei lenger oppe i Leirkulpelva.

Til slutt resulterte forbitrelsen mot brupengene i et par velorganiserte oppløp der vesentlig Gjerpens-folk var med, men også enkelte fra Eidanger. Bommene som sperret Osebrua, ble hogd i stykker. De skyldige ble ikke straffet. Det hadde vært mye uro rundt omkring i landet på grunn av ekstraskatten av 1762, og myndighetene var redde for at opptøyene ved Osebrua skulle få vidtrekkende følger. Saken ble derfor ordnet i minnelighet. Bøndene i Gjerpen, Slemdal og Eidanger fikk valget mellom å betale Rasch 369 rd. mot at han oppga å innkreve bompenger, eller i motsatt fall å se hans privilegium fortsatt håndhevet, og alle de skyldige i opptøyene straffet for sin voldsferd. De valgte selvsagt det første alternativet, som i virkeligheten betydde en fullstendig seier for dem.

At veiarbeidet i hele Bratsberg amt falt tungt for almuen, ble innrømmet av selveste generalveimesteren. Gjennom Eidanger gikk det tidligere tre, etter 1800 to kongeveier, og her må veiarbeidet ha tynget enda mer enn mange andre steder. Bøndene ville da også gjerne slippe veiarbeidet, dersom de hadde noen mulighet til det. De som kunne, pukket på sine rettigheter. Postbøndene i bygda, som var fritatt for personlig å arbeide på veiene, nektet i 1823 til og med å betale skatt som gikk med til å dekke utgiftene til å opparbeide nye kongeveier. De fikk ikke medhold av myndighetene, men det måtte hardt press til før de ga etter og betalte.

Mulkter for forsømmelse av veiarbeidet ble ikke bare ilagt bønder, men også mange byborgere som eide jord i bygda. Også de var i egenskap av gårdeiere pliktige til å stille en mann til veiarbeid det befalte antall dager, noe de ofte forsømte. Det kan vel være at de som «kondisjonerte» mente at de rettelig burde slippe denne byrden. I hvert fall ble gjentatte ganger en rekke kjente borgere som Jørgen Aall, kanselliråd Morgenstierne og skipper Jens Bucha på Herøya ilagt bot fordi de hadde sluntret unna veiarbeidet. Mest gjenstridig var kanskje Sivert Bakka på Jønholt. I 1807 rettet rodemesteren i hans rode en kvass anklage mot ham fordi han ikke hadde sendt folk til veiarbeidet, men Bakka nektet for at han i det hele tatt hadde fått innkalling. Da det også fantes klager på ham for andre forhold, hjalp ikke denne unnskyldningen, og saken endte med at Bakka måtte ut med en bot på 10 rd. til amtet. For ham og andre byborgere som sluntret unna, måtte rodemesteren utkommandere de øvrige i roden til å gjøre ekstraarbeid dersom han ikke fikk leid folk. Vedlikeholdet av veien var derfor et stadig irritasjonsmoment i forholdet mellom borgere og bønder.

Opparbeidelsen av den nye kongeveien over Langangen førte til det ønskede mål. Skyssvesenet ble bedret, og det var dette som var grunnen til at gjestgiveriet på Siljan ble nedlagt, fordi veien over Bjørkedalen og Oklungen til Bakke i Kvelde ble overflødiggjort. Enda større ble forandringen når det gjaldt postførselen.

Gjennom nesten hele 1700-tallet foregikk all postførsel som folk fra Eidanger tok del i, langs fjorden. Ansvaret for at posten kom fram, falt på postbøndene. De hadde bare en liten lønn, men til gjengjeld slapp de militærtjenesten. Videre var de også fritatt for andre plikter, som skyss og veiarbeid. Til hjelp med postførselen fikk de dessuten fritatt en kar fra militærtjenesten; han skulle hjelpe til med postforselen like mange år som han ellers skulle ha tjent som soldat. Det var bønder på bestemte gårder som hadde plikt til å føre posten, og som derfor til gjengjeld slapp andre samfunnsplikter. Ordningen med postførselen var slik at vestgående post ble rodd fra Lerungen eller Helgeroa i Brunlanes til Håøya eller Auen av en av oppsitterne der. Dette skulle i 1730 finne sted annen hver tirsdag. Videre ble den av neste postbonde ført til Sandøya og derfra av en annen inn til Brevik. Oppsitterne på Sandøya og på Bjerkøya hadde begge plikt til å føre posten dette stykket. I Brevik var det posthus, og her ble posten omsortert for å forsendes enten videre til Kristiansand eller opp til Skien.

Den videre po,stforsendelsen vestover hadde ikke Eidanger-folk noe mer med, men posten nordover måtte de fortsatt ta seg av et stykke. Fra Brevik til Borge i Gjerpen falt postplikten etter tur på oppsitterne på Heistad eller på Ørvik. Dette stykket kunne posten føres både til vanns og til lands.

Postbøndene later ikke til å ha likt posttjenesten. Å ro posten var byrdefullt i hardt vær, og postmestrene i Brevik var ikke alltid like greie å ha med å gjøre. Særlig kom det mange klager over postmester Chrystie for hans harde opptreden overfor postbøndene. Kom posten for sent, la alltid postmestrene skylden på postbøndene, og til dels ganske svære mulkter kunne bli resultatet.

Fogden fant det til slutt nødvendig å ta postbøndene i forsvar. Han hevdet at de stort sett var ordentlige folk, og vanligvis gikk posten hurtig nok. Den brukte i alminnelighet tre døgn fra Kristiansand, og dette måtte ansees som meget tilfredsstillende. Postbøndene roste seg også selv for sin hurtighet. Noen av dem hadde en liten klokke, og grunnen til postforsinkelsene kunne like gjerne ligge hos postmestrene. For å avgjøre helt sikkert hvor feilen lå, burde en oppsynsmann følge posten ubemerket for å se om alt ble gjort som kunne gjøres for å få den fram i tide. Først etter år 1800, da den nye veien over Langangen var kommet i stand, ble også postførselen omlagt, slik at den fullstendig kom til å foregå over land. Noen nye postgårder ble nå lagt til de opprinnelige. Det var Bassebu, Nøklegård, Grønsholt, Kvestad, Lanner, Stulen og Tråholt. I tur og orden skulle de befordre posten fra det ene gjestgiveriet til det andre og fram til postkontoret i Brevik. Heller ikke blant oppsitterne på de nye postgårdene var posttjenesten populær. Flere av dem protesterte kraftig mot å måtte påta seg den, men uten resultat.

Også etter denne omleggingen var postbøndene pliktige til å føre fram så vel offentlig som privat post. For dette siste fikk de i 1807 32 skilling mila. Foruten innenlandsposten gikk også utenlandsposten fra og til Kristiansand over Eidanger. Det var en ekstra byrde for postbøndene, da den ofte ikke kom de samme dagene som den øvrige posten. I 1823 nektet derfor de fleste postbøndene å ta den. De hevdet at de også måtte ha tid til å ta seg av gårdene sine. Enden på det hele ble derfor at Bassebu og Kvestad særskilt skulle ta seg av utenlandsposten mot å slippe andre plikter, mens innenlandsposten falt på de øvrige postgårdene i bygda.

Tross dette ble befordringen av utenlandsposten alltid mislikt. I motsetning til annen post tålte den aldri å bli liggende, men måtte straks sendes videre selv om den kom flere dager i uka. Det ble stadig jamret over at den lå som en mare over de postbønder som hadde ansvaret for den. Betalingen for å føre den var svært lav. I 1824 truet derfor også de bøndene som bare hadde tatt på seg føring av utenlandsposten, med å slutte. Taksten de fikk utbetalt, 18 skilling mila, var til og med lavere enn den vanlige postskyssbetalingen. Bare dersom de fikk forhøyd satsene for befordring av utenlandsposten til 48 skilling mila, var de villige til å fortsette. Fogden støttet i det store og hele dette kravet. For i det hele tatt å få folk til å befordre utenlandsposten, mente han at betalingen minst måtte settes til 36 skilling mila, en fordobling av tidligere satser.

Også de postbønder som hadde vanlig postføring, var misnøyde. Delvis skyldtes dette at de etter krigen 1807-1814 ikke fikk noen hjelp. I 1824 søkte postbøndene på Lanner, Stulen, Nøklegård og Bassebu om å få en ekstra postkar stilt til rådighet. Denne søknaden ble avslått fordi mannskap ikke kunne skaffes. Her som ellers ser vi at folk nå nødig tok sivile ombud i stedet for militærtjeneste. I fredstid føltes det siste så mye mindre besværlig, selv om også eksersisen vakte motvilje hos bygdefolket.

Også et par andre forhold utover på 1800-tallet viser tydelig at postbefordringen gjennom Eidanger kjentes trykkende for dem som måtte påta seg den. Det ene var de stadige søknadene om fritagelse fra postbøndenes side. Det andre var de tallrike bøtene for mangelfull eller sen postgang. Å bli mulktert for dette var svært vanlig utover i 1820-30-årene. Opptil to tredjedeler av bøtene tilfalt fattigkassa.

Postmesteren i Brevik var fremdeles like lite fornøyd med tempoet i postgangen som tidligere. Han hevdet at det hele gikk så altfor smått. Fortsatt tok fogden i noen grad postbøndene i forsvar. I en rapport som han utarbeidet, kan en få inntrykk av de forholdene postbøndene i Eidanger måtte arbeide under. Etter fogdens utsagn gikk det like hurtig når et voksent mannfolk, «Ikke Fruentimmer», befordret posten til fots som når den ble ført med hest. Man tok da i betraktning den tid som gikk med til å sele hesten, og at veien var så bakkete og ulendt at gående bud kom like hurtig av sted som hesteskyss.

Endelig fant også de høyere myndigheter ut at forholdene i Eidanger var slik at posttakstene måtte opp. I 1827 ble postbetalingen fra Kvestad, Grønsholt, Lanner og Stulen fram til Solum i Brunlanes satt til 24 skilling mila. Også dette anså imidlertid postbøndene for utilstrekkelig. Full orden på poststellet ble det derfor ikke før den gamle ordningen med bestemte postgårder som var pliktige til å befordre posten, falt bort, og det hele ble overlatt til fast ansatte postførere i stedet.

Et bedret kommunikasjonsvesen og poststell er som regel til lettelse for handelen. Særlig i Porsgrunn førte utvilsomt den nye veien over Langangen og det som fulgte av reformer i skyss- og postvesen, til oppsving i handelen. Men i selve Eidanger ga alt dette meget små utslag. Forholdene lå rett og slett ikke til rette for det. På grunn av det nære naboskap med byer og ladesteder betydde ikke forbudet mot handel på landsbygda så mye for folk i Eidanger. Den gang som senere var det naturlig for bygdefolket å dra til Porsgrunn eller aller mest Brevik for å kjøpe og selge der. I 1810 kom det opp forslag om at et visst antall handelsmenn skulle få tillatelse til å slå seg ned i hver bygd, slik at bøndene hadde noen de kunne selge slaktekveg og fetevarer til, uten at det var nødvendig med en lang byreise. Fogden i Nedre Telemark og Bamble erklærte seg i prinsippet enig i dette forslaget, men for en bygd som Eidanger hevdet han, at det var helt unødvendig med noen slik reform. Bygda lå nær kjøpstedene og hadde ingen slike varer å avse.

Stort sett holdt myndighetene i Bratsberg amt både på 1700-tallet og første del av 1800-tallet strengt på byenes handelsprivilegier. Heller ikke byborgerne selv fikk lov til å drive handelsvirksomhet i selve Eidanger. I 1815 søkte grosserer Jørgen Flood i Porsgrunn om å få bygge en brygge ved Nystrand for derfra å sette i gang salg og utskipning av sine varer. Han møtte imidlertid enstemmig motstand fra alle instanser og måtte gi opp planen.

Den eneste form for smughandel som det kan ha vært lønnsomt å drive i Eidanger, var brennevinshandel. Det ser ikke ut til at den gikk for seg i noe stort omfang. Atter var det naboskapet til byene der brennevinet fløt rikelig, som spilte inn. En slapp ikke ustraffet fra ulovlig brennevinshandel på landet dersom en var så uheldig å bli knepet. I 1840 fikk for eksempel Peter Thoresen Høiseth en bot på 10 spd. for ulovlig brennevinssalg. Da han var uformuende og ikke kunne betale, måtte straffen avsones med fengsel. Amtmannen besluttet at han skulle settes i lensmannsarresten på vann og brød i åtte dager. Etter den femte dagen skulle han slippe ut for en dag, men reststraffen skulle sones uten videre avbrytelse.

De eneste stedene der bøndene lovlig kunne kjøpe og selge uten å gå veien om bykjøpmennene, var på markedene. Det var sikkert likevel ikke mange som drog såpass langt av sted som til markedene på Kongsberg eller i Kristiania. Større rolle spilte Skiensmarkedet, som fra 1836 ble utvidet til å omfatte ikke bare kveghandel, men også kjøp og salg av alle slags tillatte varer. Bortsett fra kveghandelen som fant sted ved Mikkelsmess, ble markedet holdt i tre dager i februar, regnet fra siste tirsdagen i denne måneden. Særlig later Eidanger-folk til å ha fått skinn- og fetevarer fra Øvre Telemark her.

Markedet slo snart igjennom som alminnelig betalingsdato. Ikke sjelden ble det nevnt i gjeldsbevis eller kontrakter som forfallsdato. Imidlertid hadde markedet også sine baksider. Særlig Skiensborgerne som følte sine handelsrettigheter truet, klaget over at det på markedet hersket et alminnelig fylleri. Det fremmet dessuten lediggang og forbrytelser.