Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Militærtjenesten

Skatter og avgifter var bare en del av det staten forlangte av sine innbyggere. De øvrige ytelser på 1700-tallet og første del av 1800-tallet var for det meste andre enn de er nå. En byrde som vi kjenner fra vår egen tid, militærtjenesten, hadde de også den gang.

På 1700-tallet ble hæren en del omorganisert, slik at Eidanger-folk ikke hele århundret igjennom tjente i de samme kompani og regiment. I 1718 ble det Smålenske regiment delt i to, første og andre Smålenske regiment. Folk fra Eidanger kom nå til å gjøre tjeneste i det sistnevnte, der de tilhørte Nedre Larvikske kompani. Senere ble dette kompaniet oppløst. I stedet kom nå det Eidangerske kompani, kalt så fordi dets våpenarsenal, «telthuset», ble lagt i nærheten av Eidanger kirke, omtrent der hvor folkeskolen nå ligger. Her foregikk kompaniets våpenøvelser en del søndager i året. Etter 1775 var det imidlertid bare rekruttene som møtte opp ved kirken. Kompaniets mer erfarne mannskaper ble i likhet med de øvrige i bataljonen som det tilhørte, kalt ut for å drive mer sammenhengende våpenøvelser på Gråtenmoen. I løpet av en tolv-års-periode skulle soldatene i fredstid møte fram til to eller tre kompanisamlinger på tilsammen tolv dager. I 1789 skjedde den forandring at Eidagerske kompani kom inn under et annet regiment. Det 2. Smålenske regiment ble da nedlagt. I stedet kom kompaniet til å tilhøre Telemarkske infanteriregiment, som var sammensatt av en bataljon fra det tidligere 2. Smålenske regiment ogen bataljon fra det tidligere 1. Vesterlandske regiment. Til første bataljon hørte foruten det Eidangerske følgende kompanier: Gjerpenske, Hjartdalske, Bøherredske, Hitterdalske og Tinnske. Annen bataljon var sammensatt av følgende kompanier: Bambleske, 1., 2. og 3, Vestfjelske og 1. Nedeneske. Denne ordningen stod ved makt til 1818, da hæren ble redusert. Eidangerske, Gjerpenske og Bambleske kompani ble da slått sammen til et nytt, også kalt Eidangerske kompani. Dette var underordnet det Telemarkske jegerkorps, fra 1824 av kalt det Telemarkske Musketerkorps.

Før omorganiseringen av hæren i 1818 stilte Eidangerske kompani fullt oppsatt, med samtlige offiserer og menige i alt om lag 150 mann. Ikke alle disse møtte på våpenøvelsene på Gråtenmoen. Derstilte vanligvis en kaptein, en premierløytnant, fem underoffiserer, to tamburer og 78 grenaderer, skarpskyttere og musketerer. Bare et fåtall av kompaniets samlede styrke, cirka 40 mann, var fra selve Eidanger. Til tross for navnet omfattet kompanidistriktet også Slemdal, deler av Gjerpen, en bit av Hedrum sogn i prestegjeldet av samme navn, samt hele sognene Hvarnes og Kvelde, også i dette prestegjeldet.

Sesjonsstedet for hele kompaniet var på Tveten. Her møtte kompanisjefen sammen med lensmannen hele sitt underlagte mannskap. Legdsordningen, fra 1600-tallet gjaldt stort sett uforandret. Hver militærlegd måtte sørge for klær og utrustning til en soldat. I hver legd var det en legdsmann som stod personlig ansvarlig for dette. Legdene tjente som inndelingsenheter for hele kompaniet. Fra dem ble også avgitt folk til reserven. Videre hadde legdene plikt på seg til å holde telthuset i stand. Egentlig var dette en byrde som skulle fordeles på alle legdene innen hele kompanidistriktet, men ettersom telthuset lå innenfor Eidangers grenser, ble i praksis folket der særlig rammet. Rett som det var måtte telthuset repareres, og det var Eidanger-folk som måtte utføre arbeidet. Legdene i andre bygder slapp med mindre pengebidrag til dekning av en del av omkostningene.

Straffen for å unnlate å møte på sesjon var vanligvis mulkt. Her ble nye rekrutter uttatt, og svakelige eller syke soldater kassert. Også andre fritagelser fant sted her, enten vedkommende ble tatt til sivile verv som skolelærer eller postrytter, eller årsaken kunne være en annen. Soldatene var ikke i like høy grad rekruttert fra alle samfunnsgrupper på landet, selv om bare sønner til embetsmenn og andre «kondisjonerte» uttrykkelig var fritatt for utskrivning. De forskjellige militærrullene samt folketellingene av 1725 og 1801 viser meget tydelig at det langt overveiende antall soldater var husmannssønner, tjenere eller innerster, mens bare et fåtall brukte gård. Kompanisjefene må på sesjonene ha vært langt villigere til å la bondesønnene gå fri enn husmannsguttene. Noen direkte eksempler på at årsaken til dette skyldtes «smøring» fra bondeguttenes side, har vi ikke i Eidanger. Det forekom imidlertid mange andre steder, og kan vel i visse tilfeller ha funnet sted også her i bygda. Viktigere var det sikkert likevel at offiserene anså bondesønnene for mer verdifulle og vanskeligere å unnvære hjemme. Dette var en oppfatning som ble delt av sentraladministrasjonen i København. Gjentatte ganger fastsatte kongen denne rekkefølgen for utskrivning av tjenestedyktige mannskaper i Norge. Først skulle ugifte, løse og ledige karer kalles ut, deretter gifte menn som ikke var gårdbrukere, så gårdbrukere som ikke var gifte, og så aller sist eneste sønner av gårdbrukere over 60 år eller sønner av gårdbrukerenker.

I den dansk-norske marinen gjorde også en del fra Eidanger tjeneste. Et mer ordnet innrulleringssystem kom for flåtens vedkommende i gang i 1704. Sjølegd ble opprettet langs kysten. Gårder eller bruk på til sammen åtte huder skulle stille og utruste en mann til marinen, dersom det trengtes. Omkring 1749 fantes det ni slike legd i bygda. De var 1). Nedre Lunde med 5 huder og Mule med 3 huder, 2). Hvalen med 6 huder, Sjelsvik med 2 huder, 3). Sjelsvik med 4 huder og Østvedt med 4 huder, 4). Østvedt med 2 huder, Døvik med hud, Røra med 4 huder og Rørarød med 1 hud, 5). Rørarød med 1 hud 6 skinn, Berg med 3 huder, Sundsåsen med 1 hud 6 skinn og Halvarp med 2 huder, 6). Halvarp med 1 hud, Langangen med 6 huder, Lerstang med 1 hud, 7). Lerstang med 6 huder, Ramberg med 1 hud og Bjønnes med 1 hud, 8). Bjønnes med 3 huder, Herøya med 4 huder og Gunneklev med 1 hud, 9). Gunneklev med 5 huder, Jønholt med 1 hud, Nedre Bjørntvedt med 6 huder og Siktesøya med 1 hud. Dessuten skulle husmannsplassene under Prestegården stille mannskap. I rullene ble oppført tre «tienstedøktige Mandskaber» fra dem. I Østre Porsgrunn ble til flåten innrullert 49 mann, i Vestre Porsgrunn 59 mann og i Brevik 57 mann.

Vanligvis ble ikke alle tjenestepliktige mannskaper skrevet ut til marinen på en gang. Sesjonsstedet for den var det samme som for hæren, på Tveten. De sjøinnrullerte mannskapene fra hele Nedre Telemark og Bamble fogderi møtte her opp med sine legdsmenn en gang i året, for ifølge loven å få sine instrukser fra sjøinnrulleringssjefen for Bragernes (Drammen) distrikt eller en annen tilbeordret sjøoffiser. Etter en bestemmelse av 1803 skulle også amtmannen være tilstede. Her ble så, likesom på sesjonene for hæren, fortegnelse tatt opp over nye mannskaper, ubrukelige kassert, og de matroser tatt ut som skulle ut på tokt med et av kongens skip, og som følgelig kunne komme til å være borte i årevis. Uttagningsreglene for dette var de samme som for hæren. Etter at alle som var berettiget til det, hadde sluppet fri fra sjøtokt, skulle loddtrekning finne sted blant de gjenværende, dersom ikke alle trengtes. I virkelige krisetider gjaldt ikke dette. I 1716 da svenskene hadde gjort innfall i Norge og holdt på å beleire Akershus festning, kalte viseadmiral Gabel inn en hel rekke sjøfolk. Sammenlagt trengte han 2600 mann til sin flåte som lå utenfor Larkollen ved Moss. Offiserer ble sendt ut i all hast for å skrive ut en tredjedel av bøndene i kystdistriktene på Østlandet. De fikk beskjed om å møte med det samme og ta med seg fire ukers proviant. Når de hadde vært ute i fjorten dager, skulle den andre tredjedelen møte, og så videre, om nødvendig. Helt ut ble ikke dette iverksatt, for svenskene trakk seg snart etter tilbake.

I ufredstider kunne i det hele tatt militærvesenet forlange atskillig mer enn ellers. Etter krigsutbruddene både i 1710, 1789, 1801 og 1807 fikk bygdefolket plikt til å bygge varder, avlevere holdshester og anskaffe seg nødvendige våpen som børse, kårde og øks og meget annet.

Alt dette måtte selvsagt falle tungt. Følte Eidanger-folket militærtjenesten som en alvorlig byrde de helst ville slippe? En skulle kanskje tro at så var tilfelle. Offiserene den gangen hadde, i det minste teoretisk, stor makt. Til og med soldatenes mer intime privatliv hadde de rett til å legge seg bort i. Vel for å sikre at mannskapene holdt seg i bygda og kunne møte på våpenøvelsene, fastslo blant annet en kongelig forordning at ingen underordnet militær måtte inngå ekteskap med noen utenfor sitt distrikt uten sine foresattes tillatelse. Disse burde ta i betraktning om ekteskapet kunne ansees for fordelaktig og ville bringe soldaten lykke; i så tilfelle burde de gi sitt samtykke.

Til tross for slike og liknende bestemmelser vitner ikke kildene før 1814 om noen utbredt misnøye med militærvesenet. Mulktene for å ha uteblitt fra sesjon var ikke mange. Etter 1814 ble forholdet et litt annet. Da freden hadde stabilisert seg, må bøndene ha følt militærvesenet som noe langt mer uvedkommende. Noe nytt krigsutbrudd kan ikke ha stått som sannsynlig for dem, etter at Norge var blitt forenet med Sverige. Militærvesenet ble følgelig nå sett på som unyttig, og irritasjonen over det må ha økt. Dette ga seg blant annet uttrykk i at antallet mulkter for fravær fra sesjonene, så vidt en kan bedømme det, steg.