Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Kriminalitet og lensmenn

Stort sett var folk i bygda på 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet lovlydige folk. De fleste sakene som ble pådømt, var av forholdsvis ubetydelig karakter. Et tjuveri en gang i blant kunne forekomme, likeledes tretter eller slagsmål. Slike saker ble gjerne pådømt av sorenskriveren i Nedre Telemark og Bamble på særskilte ekstrating, og da med et visst antall lagrettemenn innkalt fra bygda som rettsvitner.

De vanligste «forbrytelser» var de som gjaldt kjønnsmoralen. Tre-fire «leiermålsbegjengere» møtte alltid hvert år på høst- og vintertingene, innkalt der etter angivelse fra presten. Dette var folk som hadde fått barn utenom ekteskap, og som derfor etter loven skulle bøte 12 lodd sølv eller 12 riksdaler. Så mye ble det likevel aldri tale om. Leiermålsforbryterne var ofte fattige folk som ikke hadde så mye å rutte med. Stundom stod det så ille til med dem at amtmannen ga tillatelse til at boten fullstendig kunne ettergis. Ellers kunne den løpe opp i 2 rd. Det vanlige var 24 skilling for kvinner og 48 skilling for menn.

Langt hardere ble det tatt på «hor», ekteskapsbrudd. Her kom mulkten lett opp i det dobbelte av det loven foreskrev for «enkelt leiermål», og noen pardon ble ikke gitt. Kunne vedkommende ikke betale, ble straffen avsonet i lensmannsarresten på vann og brød.

Den gang som nå skulle barnefedre til uekte barn betale et visst oppfostringsbidrag. Det var ikke alltid lett å få inn bidragene. I 1802 eksploderte sognepresten, Jonas Rein, helt på grunn av en viss ungkar, Nils Sørensen Wiersdalen, som var den tredje som i løpet av kort tid ikke hadde villet underholde sitt barn. For å sette et gagnlig eksempel anmeldte presten ham til amtet, så det kunne tvinge ham til å betale, noe Rein mente «at kun et Afskum kunde unddrage sig fra». På prestens gjentatte anmodninger tidligere hadde Nils Sørensen bare erklært at han ikke ville og ikke med vold kunne bringes til å gi noe bidrag. Dette var så meget mer skammelig som han slett ikke manglet midler til å understøtte barnets mor, mens hun, derimot var meget fattig.

Fant sognepresten at det vakte offentlig harme, kunne myndighetene også gripe inn mot ugifte par som levde i et såkalt «skammelig samliv». Ikke minst gjaldt dette dersom en av partene var fra en annen bygd. I 1808 fikk for eksempel lensmannen ordre av amtet om at han skulle gi en viss Thore Gullichsdatter beskjed om at hun ikke lenger måtte oppholde seg i Eidanger på grunn av sitt beryktede forhold til husmann Christen Haaøen. Dersom hun ikke straks forlot bygda, skulle lensmannen la bygdevekteren jage henne ut. Han skulle også holde et øye med at hun ikke kom tilbake, eller hadde det minste samkvem med Christen Haaøen.

For fosterdrap var det dødsstraff like til den nye kriminalloven av 1842 kom. Om denne straff virkelig noen gang er blitt eksekvert i Eidanger, er usikkert. I hvert fall ut på 1800-tallet tok myndighetene til å opptre atskillig mer humant når det gjaldt den slags tilfeller. Fra Heistad er det en sak som viser dette. En ulykkelig ung jente hadde der tatt livet av sitt nyfødte barn. Da hun var alvorlig syk, fikk hun lov til, på farens bønn og kausjon, å bo hjemme i stedet for å bli puttet i arresten, og denne tillatelsen ble ikke trukket tilbake selv etter at bygderetten hadde dømt henne til døden. Først da denne dommen også ble stadfestet av stiftsoverretten, fikk lensmannen ordre om å ta henne i fengslig forvaring. Piken ble forøvrig benådet. I stedet for å bestige skafottet skulle hun føres til tukthuset i Kristiania for der å sitte, som det het, på «kongens nåde», det vil si på ubestemt tid.

Av virkelig grove forbrytelser ellers var det få i Eidanger. I 1732 ble Guri Erichsdatter slått i hjel av «skielmsmordere» på «skouen ved Syndsaasen». Morderne ble aldri fakket.

Den representant for den verdslige sivile myndighet som bygdefolket hadde mest å gjøre med, var lensmannen. På hele 1700-tallet lå også Brevik og Østre Porsgrunn i hans embetsdistrikt. Han hadde politi- og skatteoppbørselsmyndighet over strandsitterne i ladestedene like fullt som over bøndene i bygda. Borgerne derimot hørte inn under Skiens jurisdiksjon.

Omkring år 1700 var Rolf Herrø lensmann. Han ble entlediget i 1711. I stedet kom Hans Tvetten, som frasa seg ombudet tre år senere, for å bli etterfulgt av Daniel Christensen Nordmand. I 1725 var Lars Halvorsen lensmann i bygda. Han bodde i Østre Porsgrunn, og det var han som utarbeidet folketellingen av dette året. Også ellers sendte han inn grundige og detaljerte beretninger, mer utførlige enn noen av dem de andre lensmennene i bygda utarbeidet. Flere lensmenn enn han, bosatt i Porsgrunn, kan ikke finnes. De senere bodde sannsynligvis alle i selve Eidanger. Hans Jensen var lensmann i 1743, og deltok i opprettelsen av skolevesenet i bygda som kom i stand dette året. I 1750-60-årene innehadde Hans Qvist ombudet. Han bodde på Tveten, og drev også en viss handels- og sagbruksvirksomhet. Han var nær knyttet til borgerskapet, men blant bygdefolket var han neppe populær. Det viser alle sakene som han anla mot forskjellige bønder for påståtte ærekrenkelser og trusler.

I 1773 var Anders Wold lensmann. Han ble også kalt Mule etter den gården han kjøpte. Men hans overordnede var ikke fornøyd med ham. Wold holdt ikke ombudet i den respekt det burde stå i. I 1775 ble han bøtelagt for sammen med to andre bønder å ha drukket «til overflødighet» samt å ha forsømt å gå til kirken. Arrestantvaktholdet var heller ikke Wolds sterkeste side, og dette førte til hans avskjed da det lyktes en viss forbryterske ved navn Kristine Larsdatter å unnvike fra lensmannsarresten. En annen av de mer velhavende gårdbrukerne, Nils Amundsen Lillegården, ble lensmann i stedet. I motsetning til sin forgjenger fikk han attest for å være dugelig. Etter hans død i 1787 ble nevøen Amund Engelbretsen Valler ny lensmann, men ham ønsket fogden snart entlediget på grunn av sykelighet og uvirksomhet. Lensmannen sendte blant annet ikke inn oppkrevde bøter. I 1793 fikk derfor i stedet hans slektning Hans Abrahamsen Gudsfred ombudet. Han ble av fogden betegnet som særs forstandig og redelig. På grunn av sykdom i ene beinet ble han lenge sengeliggende og så skrøpelig at han ikke kunne komme seg fra det ene stedet til det andre innendørs engang. Det ble derfor nødvendig å erstatte ham med en annen, men fogden var ikke helt villig til å kvitte seg fullstendig med Abrahamsen da han var slik en dyktig mann, og dessuten bodde han laglig til i bygda.

I stedet ble det i 1801 truffet en avtale med Abrahamsens pårørende, Hans Andersen, som den gang bodde på Lanner. Han var en velstående mann, og hadde etter fogdens mening alle de egenskaper en lensmann trengte. Andersen skulle følgelig ta på seg de daglige forretningene i lensmannsombudet. Fremdeles var det tross dette Abrahamsen som skulle motta alle ordrer fra høyere hold, og som sammen med sin stedfortreder skulle sørge for at de ble utført. På denne måten ble disse to nødt til å holde seg i daglig kontakt med hverandre. Mellom Lanner og Valler, der Hans Abrahamsen nå bodde, var det etter den tids forhold ganske langt, en halv mil. En dreng hos Hans Andersen ble tatt ut til å gå som fast bud mellom disse to gårdene. Til gjengjeld skulle han slippe militærtjenesten. Ordningen varte bare noen ganske få år, til Abrahamsen døde. Om lag 1805 overtok Hans Andersen, også offisielt ombudet som lensmann.

I hans tid ble lensmannsdistriktet betraktelig innskrenket. Østre Porsgrunn ble utskilt i 1807 da hele Porsgrunn ble opphøyd til kjøpstad. I Brevik mistet Eidanger-lensmannen sin myndighet i 1809 da stedet ble omgjort til et eget underlensmannsdistrikt. Dette skjedde først etter iherdige protester fra Hans Andersen. Dersom Brevik falt fra, hevdet han, kunne han ikke uten personlig tap fortsette å være lensmann i Eidanger alene. Så ille var det nok ikke, for han ble stående i ombudet, men han gikk kraftig ned i inntekt ved avståelsen av Brevik. Dette var særlig på grunn av sportlene, som dannet en meget stor del av lensmannens fortjeneste, og i stor grad var kommet fra Brevik.

Som lensmann holdt Hans Andersen stivt på sine rettigheter. Da fattigkommisjonen i 1810 besluttet at lensmannsgården sammen med to andre skulle utgjøre en fattiglegd til forpleining av et legdslem med klær og føde, protesterte han kraftig. Lensmannen i bygda hadde aldri før måttet ta imot legdslemmer på sin gård. Noe medhold fikk han ikke. Tvert om mente fogden at Hans Andersen som en mann «af gode Vilkaar» bedre enn noen annen kunne tåle denne byrde.

Hans Andersen var utvilsomt en av de aller fremste menn i bygda, både i kraft av sin stilling og på grunn av sin store rikdom. Han hadde visst aldri noen alvorlig uoverensstemmelse med bygdefolket. Derimot var forholdet hans til de overordnede myndighetene noe skiftende. Han later stort sett til å ha kommet godt ut av det med fogden, men amtmannen stod han på dårlig fot med. Amtmannen hadde etter hvert fått Hans Andersen i vrangstrupen. Lensmannen var etter hans mening en altfor sen og lite pliktoppfyllende mann i tjenesten, og et par ganger kom det trusel om avskjed. Det alvorligste oppgjøret kom i 1829, etter at Hans Andersen hadde truffet akkord med en hr. Schultz om overtagelse av lensmannsombudet, uten å innhente sine overordnedes tillatelse. Amtmannen hevdet da at han ikke ville medvirke til en slik forretning, og tilføyde at siden det ikke kunne være mye om å gjøre for lensmannen selv å forestå ombudet, fikk han se til å gå innen sankthans neste år. Også denne gangen må stormen ha glidd over, for Hans Andersen fortsatte i ombudet til sin død. Som hans etterfølger ble først konstituert examinatus juris T. J. Christian fra Skien. I 1835 tiltrådte Ole Mathisen. Han var Hans Andersens svigersønn og hadde alt mens svigerfaren levde, fått festet Lille Tveten av ham. Her fortsatte han å bo også som lensmann. Før sin tiltredelse hadde Ole Mathisen i flere år fungert som stevnevitne og hadde hatt til oppgave å innkalle folk til forlikskommisjonen.

Som alt nevnt bestod lensmannens faste inntekter av 12, senere 18½ skilling, for hver hud skyldsatt jord i bygda, et beløp som gårdbrukerne måtte ut med. I tillegg fikk han vanligvis 50 rd. i året for å ha tinget på sin gård to ganger i året, og da forpleie sorenskriveren og fogden. For hver tylft hogd tømmer som lensmannen kontrollerte merkingen av, fikk han 4 skilling. Dessuten nøt han et visst salær for rettslige stevninger, domsforkynnelser og lysning av skifter. Lensmannen hadde også rett til fritagelse fra enkelte skatter. I gode år med stor økonomisk virksomhet kunne derfor inntektene bli store, men arbeidsbyrden var også hard. Fogden holdt derfor med lensmannen i at hans lønn var altfor liten. Særlig ble klagene høylydte etter krigsutbruddet i 1807. Samtlige lensmenn i hele fogderiet klaget nå over at de på grunn av dyrtida tjente altfor lite. Fogden hadde sin fulle hyre med å få dem til å holde fast ved ombudene sine. Tingholdspengene ble ved utlikning på matrikkelskylda satt radikalt opp, i Eidanger til nesten det dobbelte. Andre av lensmannens inntekter ble høynet tilsvarende.

Selv dette var ikke noen fullgod hjelp. I de økonomiske depresjonsårene etter 1814 sviktet de forskjellige sportelinntektene i Eidanger så fullstendig at da friskyssen ble opphevd, måtte skyssgodtgjørelsen for lensmannen settes i høyeste klasse som en slags kompensasjon, enda ombudsdistriktet var atskillig mindre enn de fleste andre i fogderiet.

Fordi lensmennene i bygda stod økonomisk ansvarlig for at skatter og bøter ble riktig innkrevd og oversendt til høyere myndigheter, var det rimelig at velstående menn ble foretrukket i lensmannsombudet. De fleste av dem satt godt i det. Særlig var dette tilfellet med Hans Andersen. Han, drev mange heldige eiendomstransaksjoner, og kjøpte blant annet gårdene Mule, Rød og Nordre Tveten. Sistnevnte eiendom ervervet han seg i 1803 fra sorenskriver Norss' enke, og her slo han seg ned. Da han døde her i 1831, etterlot han seg en meget stor formue, nemlig 6185 spd. bare i kontanter, foruten verdifulle faste eiendommer.

På sin gård var lensmannen forpliktet til å holde arrestlokale. Ikke så sjelden lyktes det fanger å rømme fra det, og tar en i betraktning det mangelfulle vaktholdet, så var ikke dette så rart. Arrestantvakten var fordelt på den måten at gårdbrukerne i bygda etter tur svarte to vakter, husmennene den tredje, og strandsitterne i ladestedene den fjerde. Bare embetsmenn, prestens medhjelpere og postbøndene slapp. Noen populær offentlig byrde var ikke arrestantvaktholdet. Stadig søkte folk å komme unna det. Fogden måtte ta seg av en rekke anmeldelser fra lensmannen mot folk som ikke etter tilsigelse hadde møtt fram for å delta i arrestantvaktholdet. Påtale og bot ble følgen. Byborgere med jord i Eidanger var også pliktige til som gårdeiere å møte fram, men later til å ha vært særlig uvillig til dette. Sivert Bakka i Porsgrunn ble anklaget fordi han i stedet for å etterkomme bud om å sende noen sterke karer til å holde vakt over fangene i lensmannsarresten, enten helt hadde unnlatt å rette seg etter denne beskjeden, eller hadde sendt kvinnfolk som vakter. Dem hadde lensmannen vært nødt til å sende hjem igjen.

Transport av arrestanter fra den ene lensmannen til den andre var det også bygdefolket som skulle utføre. Etter et reskript fra amtet av 1767 var det gårdbrukerne som skulle skysse fangene til lands, mens husmenn og strandsittere skulle transportere dem til vanns. Etter hvert hadde husmennene måttet ta på seg begge slags fangetransporter i Eidanger, uten at det fantes noen annen hjemmel for dette enn at de lokale myndighetene syntes bøndene burde fritas for altfor trykkende byrder.

Helt rettsløse eller uten organisatoriske evner var likevel ikke husmennene i Eidanger. Vi vet ikke hvem som ledet dem, eller hvem som stod bak, men i 1821 satte de i gang en aksjon for å få endret dette forholdet. Tross fogdens tydelige motvilje klarte de å få medhold av amtet. Reskriptet av 1767 må vel ha vært altfor tydelig. I hvertfall ble det på nytt stadfestet at husmennene var fritatt for alt vakthold til lands, så vel under transport som mens fangene ventet på skyss. I sin helhet skulle dette falle på gårdbrukerne.

Forholdene i selve arresten i lensmannsgården var temmelig primitive. Dårlig utstyrt var den. Et par ganger måtte lensmannen søke om å få fornyet arrestjernene, som var klinket til veggen, og som fangen ble låst i. Nye fotjern trengtes også. Arrestantene hadde ikke alltid nok tøy, og det var ikke rent alt det de hadde på seg. Flere ganger måtte lensmannen sørge for at de ble noenlunde skikkelig kledd opp. I 1808 het det at som fast inventarium til arresten trengtes åtte stykker blå lerretsskjorter, fire serker, åtte halstørklær, åtte par mannsullstrømper og fire par fruentimmers ditto, samt fire hårkammer. Alt dette var høyst nødvendig for å opprettholde den fornødne renslighet.

Det var mange slags folk som satt i arresten. Enkelte sonte sin straff på vann og brød, fordi de ikke kunne betale bøter. Andre ventet på dom. Noen var puttet inn for betling og omstreiferi, og andre igjen ventet på å bli brakt ut av bygda til lensmannen der de hørte hjemme, eller i verste fall til slaveri på festningene i Fredrikstad, Fredriksvern eller på Akershus.

Noen særskilt umenneskelige fangevoktere for sin tid var neppe lensmennene i Eidanger. I hvert fall i Hans Andersens tid kunne «forbryterne» til og med godvillig søke hen til lensmannsarresten. En sak fra 1810, som også kaster et eget lys over den mangelfulle omsorg-samfunnet kunne gi sine ulykkelige, viser dette.

Et omstreifende følge som dels hørte hjemme i Eidanger og dels hadde begått visse kriminelle handlinger der, var blitt fordrevet fra Kristiania og sendt tilbake til bygda. Noen synderlig motstand mot dette kan de ikke ha gjort. I hvert fall ankom de til arresten på Tveten uten jern og uten vakt, bare med en dreng som skysset dem. Det viste seg snart at dette hadde en spesiell grunn. En av kvinnene nedkom snart etter i arresten med et barn. Lensmannen måtte søke om å få bevilget penger til klær både til barnet, mora og de andre fangene, da de var så å si nakne. Hva som siden skulle gjøres med barnet, var også et problem. Først ble det sammen med mora sendt til tukthuset i Kristiania, men herfra ble begge skysset tilbake til Eidanger igjen. Fogden spurte da amtet om ikke barnet kunne bortsettes til private i bygda inntil mora hadde sonet sin straff på tukthuset. Hun måtte likevel være i sognet til ungen kunne unnvære die, og dette mente fogden burde skje med minst mulig utlegg for det offentlige. Det gjaldt å spare penger, for de måtte utliknes på bygdefolket i Eidanger, og dette kunne lett volde stor uro og bryderi. Snart etter fikk fogden en ny strålende ide. Denne gangen foreslo han at mora med sitt nyfødte barn skulle føres til den bygda der hun var født, for derfra å sendes til tukthuset når ungen var vendt fra brystet. Da hun ikke hørte hjemme i Eidanger, var det ikke rimelig at hun skulle falle dette sognet til byrde.

En nyhet innen rettsvesenet var forlikskommisjonen som ble opprettet i kraft av en forordning av 1797. Den hadde til formål å avverge unødige rettstvister. Alle sivile saker skulle derfor først inn for den før de kunne komme for noen domstol. Dette gjaldt også «fornærmelser ved ord og gjerning».

Eidanger hadde sin forlikskommisjon sammen med Gjerpen og Solum. Den holdt som regel til i nærheten av Gimsøy kloster i Solum. Kommisjonen bestod av fogderi, sognepresten i en av de tre bygdene og en aktverdig bonde. Protokollene for den er dessverre kommet bort. I detalj kjenner vi derfor ikke til hvilke saker Eidanger-folk som møtte for den, var blandet opp i. Sikkert nok er det imidlertid at kommisjonen til sine tider spilte en ganske stor rolle for bygda og avverget mange unødige rettssaker.