Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Skatt og bygdeting

I likhet med tidligere var det også på 1700-tallet og første del av 1800-tallet to ganger om året bygdefolket i Eidanger særlig merket statens myndighet og så de sivile embetsmenn i funksjon. Det var på høst- og vintertingene som pleide å bli holdt i slutten av august og i slutten av januar. Fra kirkebakken leste lensmannen i forveien opp fogdens kunngjørelse om dette.

Tinget varte gjerne i to dager, og lagrettemennene og almuen ble innkalt, delvis for å kunne betjene retten og delvis for å høre kongens forordninger.

Tingstedet skiftet noe. Det skulle være der hvor lensmannen holdt til, og han fikk godtgjørelse for å innlosjere sorenskriver og fogd. I 1720-årene holdt lensmannen til i Østre Porsgrunn, og følgelig ble også bygdetinget avholdt her. Dette var ikke etter bøndenes smak. De var vant til det gamle tingstedet på Tveten, og søkte i 1728 om at bygdetinget måtte bli flyttet tilbake dit. Reisen til Porsgrunn var tungvint og kostbar for de fleste i bygda. De rakk ikke å nå hjem om kvelden, men måtte overnatte i strandhusene rundt om i Porsgrunn, der det også ble solgt øl og brennevin. Pengene de la ut på dette, kunne i stedet spares til å betale skatter og avgifter med, dersom bare bygdetinget igjen ble lagt til Tveten. Fogden syntes dette var fornuftige argumenter, og anbefalte bøndenes ansøkning på det varmeste. På sett og vis gikk den igjennom. De etterfølgende lensmenn i Eidanger holdt til, om ikke på selve Tveten, så i nærheten. Følgelig kom bygdetinget fortsatt til å bli holdt ikke langt fra kirken, og på et sentralt sted for folk i hele Eidanger.

Alle skulle betale årets skatter til fogden på tinget. Ellers kunne de risikere utpanting, dersom de da ikke kunne godtgjøre at de for øyeblikket ikke hadde noen penger å avse; i så tilfelle ble utsettelse gitt. Nøt noen skattefrihet fordi de var pålagt enkelte særskilte offentlige byrder, skulle de møte med kvitteringsbøker og passe på å få en, påskrift. Ellers skulle det betales avgift av alle pantobligasjoner på tinget. Sorenskriveren tinglyste der pantobligasjoner og skjøter.

Etter 1814 måtte de som for øvrig oppfylte stemmerettskravene, møte opp på tinget og avlegge ed til myndighetene om at de ville overholde Grunnloven, før de kunne bli stemmeberettigede. På tinget skulle også almuen forhandle med embetsmennene om bygging av bruer, veier og andre offentlige tiltak. Her var det også gjestgiverne ble kontrollert. De skulle ta med seg gjestgiveriets dagbøker og vise dem for fogden. Av dem ville han så kunne finne ut om gjestgiveriene hadde blitt drevet overensstemmende med anordningene, og om de reisende hadde hatt noe å klage over. Hadde gjestgiveren på sin side noen anke imot de skysspliktige, skulle han god tid i forveien melde dette til lensmannen. De anklagede pliktet da å møte andre tingdagen for å forsvare sin sak.

Tingforhandlingene måtte gå sømmelig for seg. Salg av øl og brennevin var forbudt på tingstedet. Ingen måtte vise seg beruset. Lensmannen skulle sørge for tingvakt og for ro og orden blant tingfolket. Veiene til tingstedet måtte settes i forsvarlig stand av bygdefolket. Om vinteren skulle rodemestrene påse at de ble brøytet og tydelig avmerket med busker der de gikk over kleiver og sletter.

Hvilke realiteter lå det bak alt det som det ble forhandlet om på tinget? Hvilke skatter og avgifter var det fogden forlangte av tingalmuen?

Fortsatt var det de egentlige skattene, «de kongelige skattene», som bestod av en rekke oppebørsler, med forskjellige navn som pekte bakover på gamle historiske forhold, og som delvis viste hvordan de var oppstått. Det var leilendingsskatten, odelsskatten, rosstjenesteskatten, arbeidspenger og leding. I praksis løp alle disse beløpene sammen i en samlet skatt, som nå ble utliknet fullstendig på grunnlag av matrikkelskylda, og som endret seg forholdsvis lite fra år til annet, langt mindre enn i våre dager. En skulle derfor tro at det var nokså enkelt for fogden å beregne og innkreve skatten. Akkurat i Eidanger, der praktisk talt alle gårdene hadde huder og skinn som skyldverdi, var nok også dette tilfellet, men i hele fogderiet var det ikke mindre enn fem forskjellige skyldsorter, så det var ikke så helt liketil tross alt.

Fogden foreslo derfor at den samme skyldenheten skulle tas i bruk overalt. For å forenkle det hele burde skattene innskrenkes og slåes sammen. Et overslag over statens årlige utgifter burde settes opp. De kunne så bli dekket ved at det ble bestemt hvor mye hver felles skyldenhet skulle erlegge år om annet for å bestride de offentlige utgifter. På denne måten ville skattene være både lettere å forstå for bøndene, og greiere å beregne for øvrigheten.

Fogden i Nedre Telemark og Bamble stod ikke alene i dette synet på skattespørsmålet. Svært mange embetsmenn delte det, og dette hadde i det lange løp sin virkning. I 1816 vedtok Stortinget en ny skattelov som strøk de gamle skattenavnene, og satte en felles «landskatt» i stedet. Prinsipielt skulle denne nye skatten bygge på en felles målestokk for landskyldverdien over hele landet, men dette var ennå ikke gjennomførlig. Først ved innføringen av den nye matrikkelen av 1838 ble dette iverksatt.

Utenom «de kongelige skattene» var det en annen gruppe avgifter som ble kalt «toll». Først og fremst enkelte embetsmenn fikk en del av sine inntekter i form av «toll». I Eidanger ble det betalt en rekke slike avgifter. Det var veimesterpengene, som utgjorde 6, senere 10 skilling for hver gårdbruker, degnepengene, som gikk til Katedralskolen i Kristiania, og som var 2 skilling for hvert bondebruk, skrivertollen, som var 4 skilling av hver hud skyldsatt jord, doktorpengene, som gikk til landfysikusen i Bratsberg amt, og som svarte til 2 skilling av hver hud, lensmannstollen, som var 12, senere 18½ skilling pr. hud, og endelig klokkertollen, som ble betalt i naturalier, og som for hele bygda utgjorde 18 tønner havre.

En annen skatt som også gikk til lokaladministrasjonen, var «amtsrepartionen», de pengene amtet skulle ha. Også de ble utliknet på grunnlag av matrikkelskylda, og det var meningen de skulle dekke visse av amtets offentlige utgifter som gjaldt sykehuset, veier, rettsvesenet og liknende. Her svingte utlikningen etter hvor store de årlige utgiftene var på disse forskjellige postene.

Følgende eksempel kan kanskje antyde hvordan forholdet mellom de forskjellige grupper skatter og avgifter var innbyrdes. År 1810 betalte Peder Olsen, som brukte 3½ hud av gården Heistad, i alt 20 rd. og 5 skilling i skatt. Den var da fordelt slik på følgende poster: Leilendigsskatt 10 rd. og 48 skilling, odelsskatt 2 rd. og 9¼ skilling, rosstjeneste 35 skilling, arbeidspenger 10 skilling, leding 31 skilling, veimester- og degnpenger 8 skilling, skrivertoll, lensmannstoll og doktorpenger 85¾ skilling, «amts repartion» 2 rd. og 81 skilling og forhøyet jordavgift 2 rd. og 78½ skilling.

I normale tider var nok ikke dette mer enn hva bonden kunne klare. I tider med dårlig fortjeneste på trelasten, eller i år da kornhøsten slo dårlig til, slik at bøndene måtte bruke mange penger på å skaffe seg korn, var derimot ikke dette tilfelle. Da oppstod mange skatterestanser, og mange klarte overhodet ikke å betale. Høsten 1789 ble for eksempel 30 gårdbrukere ført opp som så fattige at de ikke var i stand til å utrede sin skatt. Atskillige ekstraskatter bidrog også til at skattebyrden ofte kjentes tung. Under Den store nordiske krig fra 1711 til 1720 ble det årlig krevd inn ekstraskatter. I 1762 ble alle personer over 12 år pålagt 1 rd. årlig i ekstraskatt. Som over alt ellers gikk denne skatten dårlig inn i Eidanger. Den måtte reduseres, og falt etter få år helt bort.

Det var intet under at fogdene som skulle kreve opp alle disse skattene, ble upopulære. Folk mistenkte dem for å ta inn mer enn de egentlig skulle, og klagene over dette strømmet inn. Fra Eidanger kjennes en slik besværing, skrevet i 1769. En del bønder beklaget seg over fogden, på egne og øvrige almues vegne. De hevdet at de ikke hadde noe imot å yte kongen de skatter de var pliktige til, og de ville heller ikke unnlate å betale dem til fogden, hvis han ikke forulempet dem. Men de så ikke at skattebøkene var attestert av amtmannen eller hans fullmektig. Det var en merkbar forskjell i skattens størrelse fra tidligere år. Amtmannen og den, høye øvrighet ble bedt om å undersøke om beregningen av skattene kunne være riktig, noe klagerne tvilte på. Fogden burde bli bedt om å spesifisere skattene i skattebøkene og oppgi hvilken utregningsmåte han hadde brukt.

Mot denne klagen som gikk på fogdens ære løs, måtte han forsvare seg kraftig. Amtmannen og andre høyere embetsmenn hadde alltid et våkent øye med at ingen statstjenere tok mer enn de skulle ha, enten det skjedde på kongens eller hans fattige undersåtters bekostning. Ifølge fogden var hele anklagen bare oppspinn. De nye beregningene skyldtes økte skatter som kongen hadde pålagt. Det hele var bare beregnet på å sette ham «i udraab mellem Pøbelen». Klagerne burde få «saadan resolution paa Deres Klage, at de een anden Gang ikke skal lade sig bruge i saadan et ærende».

Noen forholdsregler mot dem som hadde utformet klageskriftet, ble tross dette visstnok ikke tatt, men fogden ble heller ikke avskjediget. Det var det kanskje ingen grunn til. Muligens hadde han ikke gjort mer enn han hadde rett til. Stort sett later det til at fogdene i Nedre Telemark og Bamble fogderi på 1700-tallet og første del av 1800-tallet var hederlige menn.

Også tienden var en slags skatt. Den var fremdeles delt i tre parter, kongetienden, prestetienden og kirketienden. Den gård som svarte tiende til kongen et år, svarte tiende til kirken andre året, og til presten tredje året. De tre partene av tienden var på 1700-tallet og første del av 1800-tallet ikke like store. Kongetienden lå vanligvis sammenlagt på om lag 52 rd. for hele bygdas vedkommende, kirketienden på cirka 33-34 rd., og prestetienden på litt over 54 rd. I begynnelsen av 1700-tallet ble hele tienden fastsatt på grunnlag av en gjennomsnittsavling over tre år. Dette tiende-beløpet skulle så gjelde i tre år, og så skulle det utregnes på nytt, på grunnlag av ny treårig gjennomsnittsavling. Tienden ble betalt i korn eller i penger.

Husmennene svarte ikke tiende, men betalte i stedet såkalte «brød- og vinpenger» til kirken. Hver familiefar måtte ut med 8 skilling. Kunne han ikke det, måtte han arbeide.

Fra tid til annen ble kongetienden, forpaktet bort, gjerne til fogderi. Mot dette strømmet det inn en mengde klager fra bøndene, som krevde å få rett til å forpakte tienden selv, i stedet for at privatpersoner utenfor bygda skulle dra nytte av den. De pekte på hvor dumt det var å sende korn ut av sognet når gårdbrukerne likevel produserte for lite, og måtte av sted for å kjøpe det inn igjen.

Kongen ga etter for disse klagene. Tiendeforpaktningen ble opphevet på slutten av 1700-tallet. I 1789 fikk fogden bare 3 rd. for å kreve den inn på kongens vegne. Ikke lenge etter ble den overdratt til Eidanger-folket selv mot en fast årlig avgift. I virkeligheten var dette så å si det samme som at kongen ga avkall på sin del av tienden. Den avgift hele Eidanger skulle betale, var nemlig ikke større enn 2 rd. og 18 skilling.

Også kirketienden ble i 1714 bortforpaktet til privatfolk. Etter kirkesalget i 1724 skulle kirketienden disponeres av den nye kirkeeieren, men brukes til beste for kirken, noe det nok ble så som så med så lenge den var på private hender. Etter at bygdefolket kjøpte kirken, gikk 10 rd. og 2 ort, etter 1816 8 spd. og 2 ort, av kirketienden til prokurator Roughtvedt og hans arvinger. Dette beløpet var sannsynligvis fastsatt av ham som fast avgift, da han som etter alt å dømme var den siste private kirkeeier, solgte kirken.

Prestetienden hadde sognepresten fremdeles rådighet over. Staten tok av den i avgift 85 skilling i året. Ellers betalte Eidanger-presten før 1816 en særskilt presteskatt på 11 rd. og 6 skilling.

Andre særskatter var den som Røra bygdesag ble ilagt fordi dens damstokk lå på Eidanger prestebols grunn. Den var på I rd. Av kvernene ble det fordret en «kvernskatt». Den var på 12 skilling i året for de flestes vedkommende. For Viersdals-kverna skulle eieren betale 16 skilling, mens eieren av Nordalsseter-kverna slapp med 8 skilling.

Innehaverne av pantobligasjoner måtte betale 4% skatt. På pantobligasjoner utstedt i hele prestegjeldet, medregnet Brevik og Slemdal, utgjorde den i 1811 294 rd. og 30 skilling. Ettersom det var borgere som innehadde de fleste pantobligasjoner, ble de rammet sterkere av denne skatten enn bøndene. Forøvrig skulle borgerne dersom de eide gård på landet, betale konsumpsjonsskatt. Den var ikke særlig trykkende.

I tillegg til skattene måtte de bøndene som fremdeles helt eller delvis var leilendinger, betale landskyld til sine jordherrer. Delvis ble også disse beløpene drevet inn av fogden på eiernes vegne. Over alt ble nå landskylda betalt i penger i stedet for i naturalier. Der hvor noen annen enn brukeren eide så stor del av gården at han rådde forbygselen, var det fremdeles ingen spøk å unnlate å betale landskylda. I 1836 hadde brukeren på Ørjeviken under Lerstang en rest på 3½ spd. å betale jordherren, sognepresten i Tønsberg. Denne klaget til fogden, som ga lensmannen ordre til å undersøke forholdet og avgi rapport. Var årsaken leilendingens uoppmerksomhet, skulle han etter Tønsberg-prestens forlangende utsettes fra gården.