Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Helsestellet

Smittsomme sykdommer var det ikke så få av. De kunne spre seg rett som det var, gjerne under store sammenkomster. I 1806 ble for eksempel en rekke mennesker syke etter et bryllup på Grava, og noen, deriblant bruden, døde.

De vanligste av de smittsomme sykdommene var den såkalte «forråtnelsesfeberen», kopper og radesyken. Den siste, som var svært alminnelig i hele Bratsberg amt, kanskje mest i Øvre Telemark, var det samme som syfilis i tredje stadium. Blant de «radesyke» var det en meget stor dødelighetsprosent.

Mot alle disse sykdommene forsøkte myndighetene forskjellige tiltak, særlig fra slutten av 1700-tallet av og utover. I 1773 fikk Hans Møller bestalling som landfysikus for Skien, ladestedene Porsgrunn, Brevik og Langesund og bygdene i Bratsberg amt. Uten ekstra betaling skulle han betjene den fattige almue og gjøre sitt for å bedre dens helbred. For dette fikk han 3261/3 rd. om året. Bøndene i hele amtet måtte av dette betale 1172/3 rd., eller 2 skilling pr. hud skyldsatt jord, en byrde de ofte protesterte mot.

Møller tok straks til å treffe forholdsregler mot radesyken. Han sendte et lengre promemoria til kanselliet i København om de midler som etter hans mening måtte anvendes mot sykdommen. Det var umulig for en enkelt lege å tilse de syke i hele amtet. Demåtte derfor samles på et sykehus, der de kunne bli kurert med medisin, diett og en passende levemåte. Skrivelsen resulterte til slutt i at et slikt sykehus virkelig kom i stand. Det ble lagt på Osebakken, og åpnet i 1776.

Noen begeistring over at sykehuset ble bygd var det ikke blant bygdefolket, hverken i Eidanger eller andre steder. Tvert imot motarbeidet bøndene det så godt de kunne. Det ble stadig dyrere å drive sykehuset, og det måtte derfor skrives ut større skatter. De fire første årene var skatten til driften av det utliknet på hele amtet, cirka 900 rd. I 1780 ble den forhøyd til om lag 1850 rd., i 1783 tredoblet til 2670 rd., og i 1784 atter lagt på til 3145 rd.

Gang på gang søkte bøndene om å få slippe skatten til amtssykehuset, men dette ble alltid avslått. Lite hjalp det at selveste amtmannen, Moltke, stilte seg delvis på deres side. Han foreslo flere ganger at i stedet for det større felles sykehuset burde hver bygd ha en mindre sykestue, der en av bygdefolket kunne instrueres av landfysikusen i å pleie de syke.

Fogden var inne på de samme tankebanene. Han ville riktignok beholde amtssykehuset, men mente at flere sykehus enn bare dette burde reises. Hver bygd burde ha sitt. Det fantes alltid gårder med flere værelser i hovedhuset. Innestuene kunne der gjøres om til sykestuer, mens uthusene ble likhus.

På selve amtssykehuset må behandlingen, for sin tid, ha vært god. Av om lag 90 innlagte hvert år var det bare fra to til sju som avgikk ved døden, mens helbredelsesprosenten var meget høy. Dette hindret ikke at utover på landsbygda var radesyken ennå svært alminnelig. Grunnen var delvis den at mange personer som opptrådte som farlige smittekilder, aldri ble tatt under behandling ved amtssykehuset. Til tross for de gode resultatene av behandlingen der kviet mange seg for å bli sendt dit. Det ble på grunn av sykdommens spesielle karakter kjent som en stor skam. Folk skjulte heller at de led av den til det var for sent.

Professor Horn fra Tønsberg ble i 1807 av kanselliet i København utnevnt til reisende lege med den oppgave å ta seg spesielt av radesyken. Han grep til rent praktiske forholdsregler for å overvinne hindringene. Han visste at folk i stedet for å søke til amtssykehuset heller tok mot hjelp av presten eller andre som hadde tillit i bygda. Også omreisende kvaksalvere kunne gjøre det godt. Dette forholdet utnyttet Horn. På sine reiser fikk han prestene eller andre aktverdige personer til å ta seg av behandlingen av de syke. Legemidler for behandlingen ble stilt til rådighet fra apoteket i Skien. Prestens medhjelpere fikk instruks om at når de hadde mistanke om at noen led av radesyke, skulle de straks pålegge vedkommende å søke hjelp fra dem i bygda som hadde myndighet til å gi den. Dette skulle ikke koste noe, og det skulle ikke bli offentlig kjent. Rettet ikke den syke seg etter dette, skulle de true med å tvangssende ham til amtssykehuset. På denne måten håpet Horn at mange mennesker kunne helbredes på en billig måte for amtet, samtidig som smitte kunne forebygges. Tiltaket brakte da utvilsomt også visse resultater. Radesyken gikk noe tilbake.

Noe som fikk den største betydning, var vaksinasjonen mot kopper. Den kom i gang omkring år 1800, under tilsyn av landfysikusen, og ble tvungen ved lov av 1810. Det var autoriserte vaksinatører som foretok selve vaksinasjonen. I begynnelsen vakte koppevaksinasjonen motstand over hele fogderiet. I Eidanger ser det likevel ut til at motstanden ga seg relativt snart. Alt i 1826 skrev sogneprest Steenbuch at vaksinasjonen nå hadde den beste framgang over hele prestegjeldet. På dette tidspunkt var da også kopper som epidemisk sykdom på sterk retur.

Noen skikkelig uteksaminert jordmor fantes ikke i Eidanger på 1700-tallet. Et par ganger ble det fra myndighetenes side gjort forsøk på å ansette en, men det strandet hver gang på bygdefolkets motstand. Det ville ikke anta noen uteksaminert jordmor på grunn av utgiftene til lønn. Først i 1827 fikk Eidanger jordmor sammen med Brevik og Stathelle. Hun ble lønnet med 40 spd. i året. Av dem betalte Eidanger 15 spd. Dessuten fikk hun ekstra betaling for hver fødsel. Jordmora tjente ikke særlig godt tross dette. Den første som ble tilsatt, madam Falk, sluttet da også ganske snart uten å bry seg om å sende formell oppsigelse engang. I hennes sted ansatte amtet madam Hedevig Erlandsen, som var fast bosatt i Brevik og gift med en skomakermester der. Hun ble sendt til fødselsstiftelsen i Kristiania. Amtet dekket utgiftene til opphold og instrumenter for henne mot at hun forpliktet seg til å begynne i jordmorstillingen i Brevik så snart hun var uteksaminert.

Hun ble allikevel ikke benyttet ved alle barnefødsler. De som bodde nærmest Porsgrunn, fant det likeså naturlig å benytte jordmora der. Mange nøyde seg også med å bruke ulærte hjelpekoner i bygda. Fremdeles kunne det nok derfor ofte hende at hverken mor eller barn overlevde på grunn av uriktig behandling under fødselen.