Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Bygdevekter og fattigstell

Ikke alle som kom til Eidanger, var slåttefolk og løsarbeidere som gjorde god nytte for seg. Bygda ble i stor grad hjemsøkt av rene løsgjengere og tiggere. Eidanger lå sentralt til mellom Østlandet og Vestlandet, og mye løst folk må ha kommet rekende både til vanns og til lands. Mange klager oppstod på grunn av dette. For bygdefolket var alle løsgjengerne ofte en stor byrde, også fordi mange av dem slo seg ned i bygda for lengre tid på tross av all lov og rett, så sognet til slutt kunne bli nødt til å understøtte dem. Av en oppgave over fattige i bygda i 1727 går det fram at om lag halvparten av dem var kommet fra et annet prestegjeld, de fleste fra nabobygdene i Nedre Telemark og Bamble fogderi eller fra det nåværende Søndre Vestfold.

Myndighetene forsøkte å begrense omstreifervirksomheten det de kunne. Amtmannen, Christian Berg, som var en meget virksom embetsmann på de forskjelligste felter, bestemte i 1727 at en fattigfogd skulle utnevnes for å få bekjempet betlingen. Fogden fikk beskjed om å tinge med almuen på bygdetinget for å høre hvor mye den var villig til å gi denne embetstjener i lønn. Bøndene i Eidanger gikk med på hver å gi ham 20 skilling året i lønn, mens gårdbrukerne i Slemdal var villige til hver å yte 16 skilling. Antagelig har ikke dette vært ansett for tilstrekkelig, for det ble bestemt at Gjerpen og Eidanger med Slemdal skulle ha felles fattigfogd, mens den opprinnelige planen forutsatte at det skulle være en fattigfogd i hvert prestegjeld. Endringen var stikk i strid med fogdens råd. Han mente omstreiferuvesenet var så utbredt at minst to fattigfogder måtte til for å få bekjempet det.

For fattigfogdstillingen ble det utarbeidet en utførlig instruks. Fattigfogden eller bygdevekteren, som han også ble kalt, skulle opptre med all verdighet og flid og skikke seg vel. Nøye skulle han tilse at de fattigfolk som almuen hadde vedtatt å fø, ikke fór med slagsmål, drukkenskap, skjenneri, lettferdighet eller annen udyd og uterlighet. Befant noen fattig seg i slike uanstendige forhold, skulle det straks meldes til lensmannen eller en annen som så rapporterte det til amtmann og fogd. Hver fjortende dag skulle bygdevekteren fare sognet igjennom. Påtraff han da noen fremmed tigger eller løsgjenger, skulle han straks anholde vedkommende, og bringe ham til lensmannen. Manglet samme person gyldig pass og ikke ville ta årlig tjeneste, skulle bygdevekteren med lensmannens hjelp bringe ham til det neste tilgrensende sogn i det neste amt. For Eidangers vedkommende ville dette si Brunlanes i Larvik grevskap. Folk som hørte hjemme i Skien, skulle føres tilbake dit. Det samme gjaldt personer fra Bamble og Solum eller et annet tilgrensende prestegjeld i selve amtet. Betlere fra Gjerpen som tigget i Eidanger, skulle føres tilbake til hjembygda, og omvendt, - «eftersom efterdags hver sogns fattige udi sit eget sogn skal underholdes». Unge mannskaper fra selve Eidanger som ikke ville ta tjeneste og likevel var friske, skulle anholdes og bringes til amtmannen for av ham å bli tvangssendt til de gevorbne regimentene i hæren så de kunne lære mannstukt.

Om sommeren skulle bygdevekteren hver fjortende dag visitere setrer og støler. Skulle han der komme over noen løsgjengere, skulle de straks angis til lensmannen. Av ham skulle bygdevekteren få tilstrekkelig mannskap, så omstreiferne kunne bli arrestert.

Bygdevekteren skulle være pliktig til å ta fast bopel på et sentralt sted, ikke langt fra prestegården og lensmannen i enten Eidanger eller Gjerpen. Så snart noen huseier forlangte det, skulle han drive ut fattige fremmede av deres hus. Om nødvendig skulle bygdefolket hjelpe ham med dette. Hørte bygdevekteren at noen huset fremmede fattige, skulle dette straks meldes til lensmannen så en slik person kunne bli ansett etter fortjeneste.

For å lette bygdevekteren i hans arbeid, hadde bygdefolket i Eidanger alt på forhånd gåttmed på at ingen fremmed betler skulle oppholde seg hos noen i bygda mer enn 24 timer. Skjedde dette, skulle det bøtes 6 rd. Den som nektet å hjelpe sin nabo med å drive ut eller anholde fremmede fattige, skulle bøte 2 rd.

Til tross for at det var meningen at bygdevekterstillingen skulle være til hjelp for bygdefolket selv, var ikke mannen som innehadde den, synderlig ansett. Han ble ofte ikke betraktet som stort bedre enn de personer han skulle forfølge. Dette kom da også tydelig fram i bygdevekterinstruksen. I den ble almuen på det strengeste advart mot å gjøre bygdevekteren «noget Næsekast for dette hans Ombud - eller noget haanligt ham at paabyde».

Stor virkning hadde ikke dette påbudet. Nettopp den ringe anseelsen bygdevekterne nøt, må ha vært årsaken til at de ofte fratrådte stillingen etter kort tid. Den første som ble ansatt, Hans Jørgen Viehaug, fratrådte alt året etter på grunn av sykdom. Etter han kom en Ole Sivertsen, og så igjen etter kort tid tidligere murmester i Skien, Henrich Christophersen, som ikke akkurat kan ha vært den beste lovens håndhever. Av fogden ble han karakterisert som en overmåte stor drukkenbolt og tyv. Amtmannen ble advart mot å la ham ha noe ærend til sitt hus. Lenge ble antagelig ikke Christophersen i sitt ombud. Etter han fikk Gjerpen og Eidanger hver sin fattigfogd, men i lange tider stod stillingen ubesatt, i hvert fall for Eidangers vedkommende, selv om det stadig ble gjort anstrengelser for å få folk til å ta den.

I 1788 fikk almuen beskjed om å foreslå til bygdevekter «en af Bygdens dertil mest bekvemme Husmænd». På tinget burde det avgjøres hvor mye han skulle ha i lønn. Mye var det nok ikke bygdefolket var villig til å punge ut med, for i 1782 stod stillingen ledig igjen. Det tok tid å få den besatt. I 1791 fikk bygdevekteren en setting korn, bygg eller havre, av hver bonde i Eidanger, og 8 skilling av hver strandsitter i Brevik og Porsgrunn. I 1802 ble Arne Hansen Ås tilsatt som bygdevekter etter at stillingen atter i lang tid hadde stått ledig. Som nødvendig utstyr skulle han ha en såkalt morgenstjerne, en slags tagget blykule på en lang stang, og «en Læder Chasket med det Kongelige Chifre i Panden». Selv med dette utstyret kan ikke Arne Hansen ha fungert lenge. Alt et halvt år senere klaget tredjemann som var blitt utnevnt etter ham, Stener Gjertsen, over at han ikke hadde fått lønn av strandsitterne i Brevik, skjønt han hadde oppfylt sin plikt og også kontrollert der. Det er grunn til å tro at hans forgjengere hadde de samme vanskene.

Et annet tiltak som ble satt i gang for å motarbeide omstreiferuvesenet, var de årlige fantejaktene. To ganger om året skulle lensmannen, prestens medhjelpere og to redelige menn innen hver fattiglegd undersøke nøye på alle gårder om det oppholdt seg betlere, arbeidsløse og mistenkelige personer der. Disse skulle i tilfelle gripes og føres til lensmannsarresten. Som regel ble det utrettet like lite på denne fantejakten som det fattigfogden gjorde. Dette til tross for at fantejakten av og til etter fogdens anvisninger gikk for seg senhøstes, på en årstid da folk som gjerne om sommeren søkte ly i skogen, tok til å søke ned til bygda.

Fattigpleien i annen halvdel av 1700-tallet innskrenket seg tross alt ikke bare til å forsøke å få fremmede fattige og løsgjengere ut av bygda. Litt organisert hjelp til beste for bygdas fattigste og dårligst stilte kom etter hvert i gang. Hvordan det hadde vært med dette i begynnelsen av århundret, er vanskelig å si. Etter bygdevekterinstruksen av 1727 innskrenket den egentlige fattigunderstøttelsen på dette tidspunkt seg til at almuen på tinget vedtok å fø visse personer, vel sannsynligvis mest med almisser. Etter hvert kom fattigpleien inn i mer ordnede former. Dette skyldtes påtrykk utenfra.

Den energiske Kristiania-bispen Hersleb tok i 1741 til å ordne fattigstellet i hele det stift som var betrodd ham. I hvert prestegjeld på landet ble det opprettet en fattigkommisjon. Den bestod av prosten og fogden samt sognepresten og hans medhjelpere, senere også lensmannen. Den daglige ledelse av fattigkommisjonen var det sognepresten som hadde.

I hver bygd ble flere gårder slått sammen til en legd. Hver av disse skulle underholde en fattig. Han eller hun skulle gå i stadig runde til bøndene innenfor legda, og de var pliktige til å losjere og bespise vedkommende en viss tid. Det var forutsetningen at legdslemmet skulle gjøre nytte for seg hos den gårdbruker som for øyeblikket forpleide det. Bare bønder var forpliktet til å ta fattige i huset. Av de «kondisjonerte» ble det nærmest bare bedt om en frivillig gave til fattigkassa. Husmenn, strandsittere og mannlige tjenere måtte derimot punge ut med fattigskatt på 8 skilling året for hver, mens tjenestejenter slapp med 4 skilling.

Hvor mange fattiglegd det var i Eidanger, og hvor grensen mellom de forskjellige legdene gikk, er uråd å si på grunnlag av kildene. Sannsynligvis vekslet antallet etter antallet av legdslemmer. Størrelsen på fattiglegda var heller ikke alltid den samme. De aller skrøpeligste fattiglemmene fikk større legd enn andre, fordi det var ekstra byrdefullt å forpleie dem. Fattigkommisjonen fant derfor ut at det var rimelig den økte ulempen ble delt på flest mulig.

Hvor mange fattige det var i alt som trengte hjelp i en eller annen form, finnes det for 1700-tallets vedkommende ingen helt pålitelige oppgaver over, men det later til å ha vært flere i begynnelsen av århundret enn i slutten. Lensmannen la i 1727 fram en liste over 21 fattige. Av disse var 11 menn og 10 kvinner. 9 personer var født i sognet og 2 i Brevik, mens 10 var kommet fra et annet prestegjeld. Av disse var en fra Kvelde, to fra Bamble, to fra Røyken i Buskerud, en fra Øvre Telemark, en fra Skoger i Vestfold, en fra Lier i Buskerud, en fra Gjerpen og en fra Andebu i Vestfold. Av de utenbygds fødte, medregnet de to fra Brevik, hadde en oppholdt seg i Eidanger i 12 år, en i 20 år, en i 24 år, en i 26 år, tre i 40 år, en i 50 år og fire i 60 år. Gjennomsnittsalderen for samtlige fattige i 1727 var cirka 65 år. Seks ble karakterisert som vanføre, en var døv og en var vanvittig, mens 17 ble betegnet som husarme.

I 1781 ble en ny liste over fattige i bygda utarbeidet av lensmannen og oversendt til amtmann Moltke, som ved sin tiltredelse ville ha oppgaver over nødlidende i sitt embedsdistrikt. Dette året ble 18 fattige understøttet i Eidanger, 14 kvinner og 4 menn. Tre av dem var på legd, mens resten fikk annen understøttelse. 16 av de fattige var født i sognet, en var fra «Oplandet», men hadde bodd i bygda i 14 år, og en var fra ukjent fødested. To av de fattige var blinde, en var nesten blind, to haltet og åtte var enker.

Ifølge folketellingen av 1801 levde i Eidanger på dette tidspunkt 7 voksne personer, en mann og seks kvinner, som fattigvesenet på en eller annen måte måtte ta seg av. Av disse var fire legdslemmer. Gjennomsnittsalderen for de fattige var nå ca. 68 år. Hvor de var født, vites ikke.

Senere ser det ut til at tallet på fattigunderstøttede steg igjen. Merkelig nok ser dette delvis ut til å ha vært en bivirkning av de gode konjunkturene i næringslivet i årene 1810-12. Det var da lett å få arbeid i byene og i ladestedene. Følgen var at folk strømmet til de bygder som lå i nærheten, deriblant Eidanger, og slo seg ned der. De kjøpte ofte en liten jordflekk for å kunne bygge hus. Da den økonomiske tilbakegangen inntraff fra 1813 av og utover, falt en del av disse folkene sognets fattigvesen til byrde fordi arbeidsmulighetene i byene og ladestedene forsvant. Hvor mye antallet fattige vekslet fra år til annet, uttrykt i tall, vites imidlertid ikke. Først fra 1846 finnes sikre oppgaver. Da bodde det i Eidanger i alt 33 personer som på en eller annen måte ble understøttet av fattigvesenet.

Å gå på legd var nemlig ikke den eneste form for fattigunderstøttelse. Folk som delvis kunne greie seg selv, men som trengte litt hjelp, fikk almisse av fattigkommisjonen. Det samme kunne gjelde syke og sengeliggende som var for svake til å kunne sendes på legd. Fattigkommisjonen hadde også andre oppgaver. Av og til måtte et lite bidrag gis til nødlidende som ikke kunne betalte legeregninger, eller som måtte sendes på amtssykehuset. Fattigkommisjonen rnåtte videre ta seg av folk som var blitt sinnslidende. For eksempel gjaldt dette i 1837 den vanvittige Nils Henrichsen på Herøya, som lensmannen etter ordre fra fattigkommisjonen måtte sette under bevoktning etter at han hadde skremt opp borgerne i Porsgrunn. Han måtte sendes til Kristian Augusts Minde i Kristiania, og fattigkommisjonen måtte skrive ut en særskatt på hele bygda for å få dekket utgiftene til oppholdet for ham der, i alt 109½ spd.

Fattigkommisjonen hadde også noen andre spesielt vanskelige tilfeller den måtte ta seg av. Det hendte at enkelte legdslemmer var så vrange og byrdefulle å ha med å gjøre at bøndene i legda nektet å ta imot dem. Blant annet gjaldt dette en Mads Bechen. For å bli kvitt ham satte fattigkommisjonen ham til slutt i forpleining hos svigersønnen hans, Nils Hasler, mot at legda som Mads egentlig hørte til, utredet utgiftene i stedet for personlig å underholde ham. Men en del av bøndene nektet å betale, og gikk først med på det da de fikk en trusel om utpantning over seg.

Små barn ble holdt utenfor legdene. Mot betaling fra fattigkommisjonen ble de satt bort til oppfostring hos private. Bare når barnet var fra seks til åtte år gammelt og kunne arbeide litt, var det adgang til å sende det ut på legd. Dersom bonden beholdt barnet til det ble konfirmert, hadde det plikt på seg til å fortsette i tjeneste hos ham mot vanlig tjenerlønn, og i Eidanger, hvor det ikke alltid var like lett å få tjenestefolk, ble nok fosterbarna som oftest værende hele oppveksten på den gården de hadde blitt satt bort på. Ifølge folketellingen av 1801 fantes det i alt ni fosterbarn under 16 år, en gutt og femten jenter, men en kan ikke være sikker på at alle disse var bortsatt av fattigkommisjonen.

Enkelte ting kunne ikke fattigkommisjonen avgjøre på egen hånd, og måtte da nøye seg med å fremme forslag overfor amtmannen. Dette gjaldt blant annet når noen tross alle forbud mot betling ba om lov til å fare rundt med tiggerstaven. Slike tilfeller kunne oppstå. Blant annet gjaldt dette en husmann ved navn Jacob Hansen, som hadde mistet kona, og nå tenkte på å gifte seg på nytt. For å kunne klare dette søkte han om tillatelse til å gå omkring i et par av de nærmeste bygdene «for at udbede sig en liden Hielp».

Sogneprest Steenbuch anbefalte på fattigkommisjonens vegne søknaden, fordi Jacob satt i meget trange kår, og dessuten hadde vært utkommandert i kongens tjeneste, noe som hadde forverret hans tilstand. Dette må ha gjort sin virkning på amtmannen, for Jacob fikk sin tillatelse.

Før 1846 finnes regnskapene for fattigkommisjonen bare bevart for årene 1803-1807. De er felles for Eidanger og Slemdal, og viser at inntektene i denne tida gjennomsnittlig lå på cirka 140 rd. i året, mens utgiftene var cirka 40 rd., altså en solid beholdning og et fint overskudd. Dette endret seg sannsynligvis senere, under de økonomiske kriseårene. Den ubetinget viktigste utgiftsposten var bidraget til almisser og understøttelse til syke og sengelliggende som ikke kunne sendes på legd. De to andre punktene på utgiftssiden, kontingent til tukthuset i Kristiania og lønn til fattigkassas revisor, var bare på henholdsvis 1 rd. 16 sk., og 1 rd., hver for året.

Den opprinnelig største inntektskilden for fattigkommisjonen var kontingenten fra husmenn og tjenestefolk. I alt lå den på litt over 14 rd. Videre kom det inn en del bøter, betalt på grunn av forskjellige forseelser. En særskilt kollektbøsse i Slemdal kirke ga også litt, og fra tid til annen fikk fattigkommisjonen også inn litt på salg av avdøde legdslemmers etterladenskaper. En kjærkommen inntekt for fattigkassa var også et legat som ble opprettet av Ole Olsen Bassebø og hustru Elizabeth Henriksdatter. Ved testamente, satt opp i 1777, og gjentatt ved Oles erklæring i 1788, hadde de bestemt at all deres formue etter den lengstlevendes død skulle tilfalle Eidanger sogns fattigkasse. Beløpet ble utbetalt ved avslutningen av skiftet i 1806. Det utgjorde da 562 rd. og 56 skilling, som ved myntomskrivningen i 1816 ble gjort om til 217 spd. og 2 sk. Pengene ble satt i pantobligasjoner, utstedt av kjøpmannen Peder Pedersen i Brevik. I hvert fall de første årene ga de en solid rente. Den oversteg til og med kontingenten fra husmennene og tjenestefolkene.