Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Håndverkere

Den gode levemåten som både borgere og bønder kunne tillate seg, forutsatte at det fantes gode håndverkere i distriktet.

Mange var det likevel ikke av dem i selve Eidanger. I manntallet av 1725 er det ikke oppført en eneste en. Bygda lå så nær Skien og ladestedene under den, Porsgrunn og Brevik, at flesteparten av de håndverkere som trengtes, kunne hentes derfra. Til dette kom at myndighetene la hindringer i veien for en selvstendig utvikling av håndverket på landsbygda. Ifølge en forordning av 1681 skulle bare enkelte håndverk være tillatt utøvd utenfor byene. Først og fremst var det byfolk som burde beskjeftiges som håndverkere. Myndighetene var redde for at gårdsbruket ellers ville mangle arbeidskraft.

Dette førte til at bygdehåndverkerne gjerne kamuflerte seg som husmenn noe som vel må ha vært grunnen til at de på lenge ikke ble registrert i Eidanger.

I ikke liten grad brukte bygdefolket også slike håndverkere i ladestedene som ikke stod i laug eller ikke hadde borgerskap. De var vel gjerne billigere i pris. Strengt tatt stred dette imot laugsprivilegiene, og tiltak ble av og til tatt for å hindre denne trafikken. I 1754 ble det på høsttinget satt opp en fortegnelse over hvor mange det var i Porsgrunn og Brevik som drev håndverk uten øvrighetens tillatelse og uten borgerskap. I alt ble i Brevik opptegnet fire smeder, fire skomakere, fem skreddere, tre snekkere og en gullsmed, mens det i Porsgrunn fantes en skredder, en skomaker, en parykkmaker, en seglmaker og en snekker. Alle disse ble kraftig bøtelagt. Dette kan ikke ha hjulpet noe særlig. Stadig fortsatte den ulovlige håndverksvirksomheten, både på landsbygda og i ladestedene. Blant annet ble de lokale bygdemusikantene i Eidanger, som spilte til dans i brylluper og andre større festligheter, tilholdt å forlike seg med stadsmusikanten i Skien, og betale ham en del av den fortjenesten de hadde. Han hadde eneretten på all framførelse av musikk innen hele Skiens kjøpstadsområde.

På slutten av 1700-tallet innså myndighetene omsider at det også på landet var behov for håndverkere. I 1782 fikk amtmannen rett til å gi håndverkerbevilling til så mange håndverkere som trengtes i hver bygd, og disse skulle fritas for håndverkerskatten mot til gjengjeld bare å arbeide for bygdefolket så konkurransen med byhåndverkerne ikke skulle bli for stor. Den var nok tross dette ganske hard. I 1788 ble det av lensmannen satt opp en liste over i alt elleve skomakere, bosatt delvis i selve Eidanger, delvis i Porsgrunn og Brevik, som ikkebare sydde sko for bøndene, men også falbød dem til borgere og «kondisjonerte». De fikk en kraftig advarsel med trusel om mulkt dersom de ikke bedret seg.

Framveksten av håndverkere i Eidanger lar seg ellers vanskelig registrere fordi de også etter forordningen av 1782 dekket seg under et annet yrke. På grunn av den beliggenheten bygda hadde i forhold til Skien og ladestedene, var nok også amtmannen forsiktig med å gi for mange håndverksbevillinger. Noen tok nå likevel åpenlyst til å opptre som håndverkere i Eidanger. Den mest betydelige av dem var nok snekkeren Jonas Peder Selander, opprinnelig svenske, bosatt på Tveten. Han ble blant annet benyttet da Eidanger kirke ble reparert i 1789, og hadde hovedæren for det inventar kirken da fikk. Foruten ham ble det i folketellingen av 1801 registrert følgende håndverkere bosatt i bygda: en skredder, tre skomakere, en sadelmaker og en maler. Ingen av disse later til å ha hatt noen synderlig høy status i bygdesamfunnet. De aller fleste var i folketellingen oppført som husmenn med jord. To var innerster, det vil si at de bodde til leie hos andre. En var en yngre gårdbrukersønn som holdt til hjemme hos faren.

En av årsakene til at tallet på håndverkere holdt seg så lavt, og i virkeligheten tross alt kanskje ikke var stort høyere enn det synes å framgå av folketellingen 1801, var at bøndene fremdeles i stor grad var selvhjulpne håndverksgreiner som en skulle ha ventet å finne i en bygd, var visstnok ikke representert i Eidanger. Smeder var det ingen av. Jordbruksredskapene, selv plogen, ble enda for en stor del laget av tre. Detmest nødvendige smiearbeidet kunne bøndene dessuten klare selv. Det samme må for en stor del ha vært tilfellet med husbygging. Ikke en eneste tømmermann eller murer kan en finne i folketellingen av 1801. Naturlig nok var skomakerfaget det håndverk som hadde de fleste utøvere. Til tjenestefolkenes lønn hørte sko. På større gårder med mange tjenere trengt-es derfor særskilt hjelp til å greie dette arbeidet.

Tjenestefolk og løsarbeidere

Tienerholdet i Eidanger økte betraktelig på 1700-tallet. Dette hadde nok delvis sammenheng med bøndenes økende velstand. Ifølge folketellingen av 1725 fantes da 24 mannlige og 41 kvinnelige tjenere. I 1801 hadde antallet økt til 36 tjenestedrenger og 81 tjenestejenter. Gjennomsnittsalderen for tjenestefolkene var i 1725 den samme for begge kjønn, om lag 23 år, men det hendte at enkelte ble festet i tjeneste i en alder av 8-10 år, og det hendte de gikk i den ennå etter fylte 70 år. I 1801 var gjennomsnittsalderen for tjenestedrengene fortsatt den samme, men for tjenestejentene hadde den nå sunket til 22 år.- Størsteparten av tjenestefolkene ble nok som før nevnt, rekruttert fra husmannsfamilier. En del later til å ha kommet utenbygds fra, men hvor mange det gjaldt, er det uråd å si. Folketellingen av 1725 oppgir at et par tjenestefolk var fra Laurvigen, det vil si det nåværende Søndre Vestfold. En eller to stammet også fra Drangedal. Uten at det er direkte kjent, er det vel også grunn til å tro at da som senere ble enkelte tjenestefolk rekruttert fra Øvre Telemark.

De fleste tjenestefolk i Eidanger på 1700-tallet var sannsynligvis fra selve bygda eller i det minste fra distriktet omkring. Det var myndighetenes retningslinje at tjenestefolk ikke skulle reise ut av sin egen bygd uten å ha oppnådd fogdens tillatelse til det. De skulle ikke gå ledige, men forplikte seg til å ta fast arbeid. Det gjaldt å sikre nok arbeidskraft til gårdene. Tukthuset i Kristiania, grunnlagt i 1741, ble blant annet opprettet for å hindre lediggang. Slike som ikke ville arbeide, skulle sendes dit. Fogden klaget stadig vekk over tjenestefolks dovenskap og oppsetsighet. Det var alminnelig å verve seg som soldat, og når en så ble dimittert, kunne en tjene for dagleie, noe som økte utgiftene for den skattebetalende bonde.

Tjenere som bare ville tjene en uke og så gå løse og ledige den neste igjen, mente fogden at man straks burde sende på tukthus. Selv gjorde han det han kunne for å få forordningene om fast tjeneste respektert. I 1779 fikk lensmannen beskjed om å by fram piken Inger Hansdatter til tjeneste ved Porsgrunn og Eidanger kirker til den som ville ha henne, så ikke hennes lediggang skulle gi anledning til ryggesløst levnet. Om hun ikke ville ta fast tjeneste eller ingen ville ha henne, skulle hun straks arresteres og sendes til tukthuset. I 1782 led de tjenesteløse personer, Ole Hansen, Frier, Michel Halvorsen, Jacob Johnsen og Nils Larsen en liknende skjebne. De fikk beskjed om straks å søke tjeneste hos bønder som trengte dem, mot årlig kost og lønn. Ville de ikke adlyde, skulle de stevnes for tinget med to dagers varsel for der å tåle dom til tukthuset.

Forholdet mellom tjener og husbond på 1700-tallet vet en ikke mye om, men det kan ikke ha vært vesensforskjellig fra det som rådde i første halvpart av det neste århundret. Det finnes litt tradisjonsstoff, som kan gå langt tilbake i tida. Når vi har så få konkrete kunnskaper om tjenestefolkenes kår, skyldes det i noen grad at overenskomsten mellom husbond og tjenere nesten alltid var muntlig.

Etter det en kan gjette seg til, later tjenesteforholdene til å ha vært noenlunde ens over hele bygda. Festepenger var ikke ualminnelig. Etter 1814 var de satt til ½ spd. Ellers bestod lønna mest av naturalier. Tjenestefolkene skulle ha kosten, klær og sko. En viss kontantsum ble som oftest også utbetalt. Amtmannen i Bratsberg gir opplysning om lønnsforholdene i sine femårsberetninger fra 1830 av og utover. Dessverre mangler forarbeidene til disse beretningene, slik at vi ikke kan se hvor mye han bygger på materiale fra Eidanger. Lønna, iberegnet naturalia lå for hele amtets vedkommende på 15-20 spd. i året for en voksen tjenestekar i perioden 1836-40. For en voksen tjenestejente var den 8-12 spd. Denne lønna holdt seg til perioden 1851-55, da den ifølge amtmannens opplysninger var steget til 25-50 spd. for en voksen tjenestekar, og 8-16 spd. for en voksen tjenestejente.

Tjenerne måtte ikke være oppsetsige imot husbondfolket, men lyde dem i ett og alt. Gjorde de ikke det, stod både lov og rett imot dem. En sak fra 1723 viser dette. Gårdskaren Peder Søfrensen kom dette året i trette med sin husbond, James Bowman på Nordre Tveten. Bowman skjelte Peder ut og forsøkte å slå ham med sin kjepp. Peder satte seg så kraftig til motverge at Bowman selv måtte flykte. I stedet lot Peder Søfrensen alt sitt oppsamlede hat gå utover Bowmans trolovede, Else Brinch, som han ga to slag med den kjeppen han hadde fravristet sin husbond, så hun blødde. Bowman kom nå ut av sitt kontor med løftet pistol, og noen andre tjenere ilte også til og fikk overmannet Peder, bundet ham, og brakt ham til drengestua. For denne voldsdåden ble Peder Søfrensen dømt - «andre Ligesinnede til Eksempel og afsky» - til å bli ført til Bremerholm i København, for der å gå i jern i to år. Kan hende var dette en skjebne verre enn døden. Peder Søfrensen foretrakk å ta sitt eget liv. Skjønt tre mann holdt vakt over ham i lensmannsarresten på Herøya, og han hadde jern på hender og føtter, klarte han natt til 24. august å drukne seg i Frierfjorden.

Fullt så ille gikk det ikke Karen Hansdatter som ble tiltalt for ulovlig å ha forlatt sin tjeneste. Hun forsvarte seg med at hun hadde vært nødt til dette, «da hun iche blef forsiunet med Mad og Driche som skjee burde». Husbonden hun hadde vært hos, borgeren Jan van Deurs, nektet for alt dette, men mente at Karen hadde fått mat nok. Årslønn på 6 rd. hadde han også gitt henne. I retten kom det fram at lensmannen hadde bedt Karen gå tilbake til sin tjeneste, men det ville hun ikke. Heller ikke klarte hun å føre vitner på at hun hadde sultet hos van Deurs. Dommen ble at hun måtte betale halve årslønnen tilbake til husbonden sin, pluss omkostninger, alt innen 15 dager.

Forordningene om å ta fast tjeneste ble tross denne og liknende dommer aldri gjennomført fullt ut og må etter hvert ha fått lov til å sove. Det kan en se av folketellingen av 1801. 15 menn ble i den oppført som dagleiere. Ifølge loven var dette et helt ulovlig yrke, dersom en ikke kunne godtgjøre at en var for svakelig til å ta fast tjeneste, eller det forelå helt andre spesielle forhold. Seks av dagleierne oppga da også for sikkerhets skyld at de var innrullerte matroser eller husmenn ved siden av. Også en annen betegnelse i folketellingen tyder på at loven ikke kan ha blitt fullstendig etterfulgt. 24 menn og 37 kvinner ble i den oppført som «innerster», eller det ble angitt at de var i avhengighetsforhold til slike personer. Å være «innerst» var imidlertid i seg selv ikke noe yrke. Det betegnet bare folk som hadde husrom hos andre. Det var da også tre forskjellige kategorier som ble samlet under denne betegnelsen. For det første var det bønders eller husmenns gamle foreldre som hadde leid seg inn hos sine barn og vel nærmest satt i et slags føderåd. Personer fattigkommisjonen måtte ta seg av, stod også ofte oppført som innerster, gjerne både som innerster og legdslemmer. Begge disse gruppene som her er nevnt, bestod stort sett av gamle folk. I den tredje gruppen derimot var gjennomsnittsalderen knapt 42 år. Dette var da folk som må ha betalt en regelmessig leie og hatt et yrke. Enkelte av dem ble da ganske riktig på tross av lovens bestemmelser, oppført i folketellingen både som innerster og dagleiere.

Hvem disse menneskene ellers var, er det uråd å få sikkert rede på.

Innerster som begrep forsvant ganske tidlig på 1800-tallet. I folketellingene etter 1801 forekommer ikke ordet, og bygdetradisjonen forbinder lite med det. Det er rimelig å tro at innerstene ofte var folk som var blitt for gamle til å fortsette i uselvstendige tjenerstillinger, og som hadde måttet ta mer sesongbetont arbeide hos bøndene eller i Porsgrunn og Brevik. Delvis kan vel også innerstene ha vært folk som ikke klarte å skaffe seg noen husmannsplass, eller som ble utsagt fra den de hadde.

Det statistiske materialet fra tida etter 1801 er uklart når det gjelder løsarbeidere til jordbruket, fordi flere yrkesgrupper i folketellingen er blitt slått sammen. Det ser imidlertid ut til at tallet på daglønnere og jordløse husmenn i Eidanger steg jevnt opp til 1835, for så det første ti-året å gå langsomt nedover igjen, senere langt raskere. Andre næringsmuligheter enn skog- og landbruket tok da til å gjøre seg sterkere gjeldende. Altfor bestemte slutninger hør imidlertid ikke trekkes ut av dette. Folketellerne må til en hver tid ha hatt store vanskeligheter med å fastslå hvor mange løse arbeidsfolk det egentlig fantes i Eidanger, på grunn av skog- og landbrukets sesongbetonte karakter.

Mange arbeidsfolk har nok ligget lenge på skogen om vinteren. Om sommeren var det oftest greit å få arbeid. Mindre bondebruk som ikke hadde råd til fast arbeidshjelp året rundt, leide ofte løsarbeidere i den varme årstida.

De større gårdene tok gjerne inn en rekke folk under onnene, særlig så lenge slåtten pågikk. Tilgangen på arbeidsfolk fra bygda strakk da ofte ikke lenger til. På 1800-tallet ble bestemmelsene om å ta fast, varig arbeid ikke lenger håndhevet så strengt, og i 1838 ble de opphevd. Det var da blitt vanlig å ta inn ønnefolk fra Øvre Telemark.

Dersom disse leiefolkene fikk god behandling, kom de gjerne igjen fra år til år. Men det hendte at bøndene kunne få vansker med å få tilstrekkelig med folk dersom de ble ansett for ekstra knipne. Om en gjerrig bonde som hadde ekstra vanskelig for å få hjelp, heter det at han en gang røk usams med onnekaren sin. Bonden beskyldte onnekaren for å bære ut på bygda at han bare trakterte sine folk med graut. De tre måltidene om dagen bestod ikke av annet. Til dette svarte onnekaren at det hadde han aldri fortalt, «men at vi får graut 21 ganger i uka».

Amtmannens femårsberetning viser at daglønna for en løsarbeider, dersom han fikk kosten, lå på omtrent samme nivå som den ekstragodtgjørelsen en husmann fikk utenom pliktdagene sine. Dersom løsarbeideren selv måtte holde seg med kosten, var betalingen høyere. Fra cirka 1830 til 1850 fikk han i så tilfelle 20-32 skilling pr. dag ifølge amtmannen. I perioden 1851-55 var lønna steget til 36-60 skilling, noe avhengig av dyktighet.

Arbeidsfolk som hadde for lang vei hjem, hadde også krav på losji. I slåttonna lå de gjerne i løa. Der ble det lagt inn nytt høy, og det skal ha vært godt å ligge der. Tradisjonen forteller at løa mer enn noe annet sted var en felles soveplass for alle på gården.